Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-150442
Dokumentdato : 01.11.2012

Utlendingsloven. Asyl. Opphold på humanitært grunnlag.

Russisk borger fra Tsjetsjenia kom til Norge i 2009 og søkte asyl. Søknaden var begrunnet i at han hadde bistått opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia og at han risikerte forfølgelse om han ble returnert Han fikk etter klage til Utlendingsnemnda avslag på søknaden, idet nemnda ikke fant hans forklaring om forfølgelse troverdig. Han begjærte ved to anledninger omgjøring av vedtaket, men begjæringene ble ikke tatt til følge. Det forelå etter utlendingsmydnighetenes side heller ikke grunnlag for opphold på humantitært grunnlag. Han anla søksmål om vedtakets og beslutningenes gyldighet. Verken tingretten eller lagmannsretten fant vedtaket/beslutningene ugyldige, og staten ble frifunnet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 8. juni 2010 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært vedtak samt senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

       Ankende part, A, er russisk borger fra Tsjetsjenia. As ektefelle, B, kom til Norge den 26. september 2007 sammen med to av ektefellenes fem barn. Hun søkte om asyl, men fikk avslag. Hun fikk imidlertid arbeidstillatelse etter dagjeldende utlendingslov § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 andre ledd. Tillatelsen var begrunnet i at hun var aleneforsørger for to mindreårige barn. Senere kom også de tre andre barna til Norge.

       A kom til Norge 25. mai 2009 og søkte asyl her. I egenerklæring fra A, datert den 29. mai 2009, anførte han at han var blitt forfulgt av myndighetene i Tsjetsjenia. I erklæringen opplyste han at han hadde bistått den tsjetsjenske geriljaen - opprørerne - fra februar 2000, da den russiske hæren bombet landsbyen Katyr-Jurt, hvor A bodde. Bistanden besto i at han fraktet opprørerne i bilen sin, samt fraktet mat og andre ting til dem. Som følge av at noen hadde tystet på ham, begynte tsjetsjenske myndigheter i 2006 å storme huset hans. A gikk i dekning, men ble anholdt av tsjetsjenske i desember 2006 og kjørt til Atsjkhoj-Martan. Der ble han fengslet og torturert i om lag en måned. Deretter klarte han å rømme.

       I asylintervjuet den 20. juli 2f009 fastholdt han forklaringen i egenerklæringen. Han utdypet nærmere hva bistanden til opprørerne hadde bestått i, hvordan han var blitt pågrepet av myndighetene, hvordan han var blitt behandlet og hvordan han klarte å rømme. Ifølge forklaringen klart han å rømme i forbindelse med nyttårsfeiringen 2006/2007. Deretter holdt han seg i skjul for myndighetene i nærmere to og et halvt år inntil han reiste til Norge.

       Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 29. juli 2009 ble søknaden om asyl avslått. Utlendingsdirektoratet mente at A ikke kunne anses som flyktning etter dagjeldende utlendingslov § 16 første ledd, jf. Flyktningkonvensjonen art. 1 A. Han ble heller ikke ansett å være vernet mot utsendelse etter dagjeldende utlendingslov § 15.

       A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE). Ved UNEs vedtak 8. juni 2010 ble klagen ikke tatt til følge. Av vedtaket, som ble truffet av nemndsleder alene, framgår det at UNE fant at As forklaring ikke framsto som troverdig, og at vilkårene for å anse ham som flyktning etter utlendingsloven § 28, jf. § 29 og § 30, ikke var oppfylt. UNE fant heller ikke at det var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.

       Vedtaket ble senere begjært omgjort to ganger. Omgjøringsbegjæringene var hovedsakelig begrunnet i As helsemessige problemer, og at kone og barn var innvilget midlertidig opphold i Norge. Ved beslutninger av 13. september og 14. desember 2010 avslo UNE å omgjøre vedtaket.

       A tok ut stevning for Oslo tingrett den 19. februar 2011 med påstand om at UNEs vedtak og to beslutninger der omgjøringsbegjæringene ikke ble tatt til følge, var ugyldige. Tingretten avsa 21. juli 2011 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved UNE frifinnes. 
2. A dømmes til å erstatte Staten ved UNEs sakskostnader med kr 62 500 - kronersekstitotusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynning. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Ankeforhandling er holdt 25. og 26. oktober 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A avga forklaring. I tillegg ble det avhørt seks vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       UNEs vedtak av 8. juni 2010 og etterfølgende to beslutninger om å nekte omgjøring er ugyldige.

       A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

       Retten må legge til grunn As forklaring om at han har bistått opprørsbevegelsen i seks år, at han ble anholdt og torturert i 2006 og at han deretter var på flukt i to og et halvt år. Han har så langt det har latt seg gjøre dokumentert historien ved fremleggelse av etterlysningsdokumenter og innkallinger til politiavhør. At han har bistått opprørsbevegelsen, er bekreftet av hans kone og vitner. Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven og av Høyesteretts praksis at det ikke gjelder noe krav til sannsynlighetsovervekt for at asylsøkers forklaring er korrekt for at asyl skal innvilges. Det er nok at den framstår som «noenlunde sannsynlig», noe som er tilfellet i saken her.

       Når det gjelder hva som ligger i lovens krav om «velbegrunnet frykt for forfølgelse», følger det av forarbeidene til utlendingsloven at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Kravet er atskillig lavere enn simpel sannsynlighetsovervekt. Dersom det foreligger 10% sannsynlighet for at faren materialiserer seg i forfølgelse, vil det være tilstrekkelig for beskyttelse.

       Det følger av etterlysningsdokument som er framlagt, at A - som følge av bistanden til opprørerne i Tsjetsjenia - er etterlyst mistenkt for overtredelse av russisk terrorlovgivning. Slik bistand er ikke gjenstand for strafferettslig foreldelse så lenge A «unndrar seg» forfølgning. At det nå har gått lang tid siden han bisto opprørsbevegelsen, har således ikke redusert risikoen for å bli forfulgt av myndighetene dersom han kommer tilbake. Han har vært anholdt tidligere, og dette øker risikoen for at han vil bli utsatt for en ny forfølgelse dersom han returnerer. Vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er således også oppfylt.

       Subsidiært gjøres det gjeldende at det her foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at A må få opphold i Norge. Det er særlig hensynet til barna som tilsier at A skal få bli i Norge. Flere av barna har psykiske lidelser som følge av det de har opplevd i hjemlandet. UNE har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt hensynet til barna, verken i forbindelse med vedtaket 8. juni 2010 eller ved behandlingen av begjæringene om omgjøring.

       Atter subsidiært anføres det at utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 ikke er oppfylt. Saken må anses å ha budt på vesentlige tvilsspørsmål, slik at saken burde vært avgjort i nemndsmøte, og ikke av nemndlederen alene, jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd, jf. utlendingsforskriften § 16-9. A skulle vært innkalt til personlig møte, jf. utlendingsforskriften § 16-12, idet dette var nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Det var også en saksbehandlingsfeil at UNE ikke forsøkte å få verifisert etterlysningen av A fra tsjetsjenske myndigheter og innkallingene av ham til politiavhør. Dette kunne vært gjort, enten via russiske myndigheter eller via menneskerettighetsorganisasjoner. Saksbehandlingsfeilene har virket inn på vedtakets/beslutningenes innhold, og de må lede til at vedtaket/beslutningene kjennes ugyldige.

       A har lagt ned slik påstand:

1. UNEs vedtak av 8. juni 2010 og etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring av 13. september 2010 og 14. desember 2010 kjennes ugyldige. 
2. A tilkjennes sakens omkostninger. 

       Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det foreligger ikke feil ved UNEs vedtak som gjør det ugyldig.

       Vilkårene for oppholdstillatelse og asyl etter utlendingsloven § 28 er ikke oppfylt. As forklaring om bistand til opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia framstår ikke som troverdig. Forklaringen om at han befant seg i Tsjetsjenia og bodde hjemme i hele perioden fra 2000 til 2005, samsvarer ikke med brorens, konas og morens forklaring.

       Hva han nærmere gjorde i perioden 2006/2007 til han kom til Norge i 2009, har han gitt svært få opplysninger om. Dokumentasjonen A har lagt fram, og som blant annet skal vise at han har vært ettersøkt av tsjetsjenske myndigheter, har liten eller ingen verdi, idet det er svært utbredt med slike falske dokumenter. Det er også lite sannsynlig at tsjetsjenske myndigheter har sendt ettersøkningsdokumentet hjem til A, slik han synes å hevde at har blitt gjort i dette tilfellet. En slik framgangsmåte fra myndighetenes side ville nettopp øke muligheten for at A forsøker å unndra seg forfølgelse.

       Det foreligger ikke mangler ved UNEs vurdering av om det forelå grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 - opphold på humanitært grunnlag. Hensynet til barna er forsvarlig vurdert og avveid mot andre relevante hensyn. Det følger for øvrig av forarbeidene til utlendingsloven § 38 at spørsmål om hensynet til andre familiemedlemmer som befinner seg i Norge tilsier opphold i riket, må vurderes etter de særskilte reglene om familieinnvandring.

       Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil som medfører at vedtaket er ugyldig. Ut fra opplysningene som forelå på vedtakstidspunktet, var ikke saken av en slik karakter at det var nødvendig å avgjøre saken i nemndsmøte og å innkalle A til personlig møte. Forklaringen hans i lagmannsretten har bekreftet at dette var en riktig vurdering. Det var heller ingen feil av utlendingsmyndighetene ikke å forsøke å få verifisert dokumentene som A la fram. Dette er praktisk vanskelig og svært ressurskrevende.

       Staten ved UNE har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens vurderinger. Lagmannsrettens skal likevel for egen del særskilt bemerke:

       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal utlending anerkjennes som flyktning dersom utlendingen «har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. Flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1A og protokoll 31. januar 1967».

       Hvorvidt det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse, skal avgjøres ut fra en objektiv vurdering. Hva som nærmere ligger i begrepet «forfølgelse», er regulert i § 29. Det forutsetter alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter eller krenkelser som kan sammenlignes med dette.

       I saken her er det frykt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning som er aktuelt.

       Når det gjelder situasjonen de siste titolv årene i Tsjetsjenia som har relevans for spørsmålet, har tingretten gitt en kort oppsummering på side 8 og 9 i dommen. Oppsummeringen er gitt på grunnlag av vitneforklaring fra rådgiver Vibeke Koldrup i Landinfo samt temanotater fra Landinfo. Koldrup har også avgitt forklaring for lagmannsretten. Likeledes er temanotatene lagt fram ved ankebehandlingen. Den oppsummering tingretten har gitt er dekkende også for det inntrykk lagmannsretten har fått om situasjonen i Tsjetsjenia, og lagmannsretten nøyer seg med å vise til denne.

       A har gjort gjeldende at han vil bli forfulgt av tsjetsjenske myndigheter dersom han returneres til Tsjetsjenia fordi han har gitt bistand til opprørsbevegelsen. Et hovedspørsmål i saken er om As forklaring om bistand til opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia er troverdig eller ikke. Om hva slags beviskrav som stilles for at man skal anses å ha vern mot utsending - og for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a - uttaler Høyesterett oppsummeringsvis i Rt-2011-1481 avsnitt 45:

        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse 

       Spørsmålet er om As forklaring framstår som noenlunde sannsynlig og om han har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

       As forklaring framstår etter lagmannsrettens oppfatning som lite troverdig. I likhet med tingretten finner lagmannsretten As forklaring vag og generell. Forklaringen hans synes å ha blitt mer detaljert etter Utlendingsdirektoratets vedtak og for lagmannsretten har A opplyst flere detaljer, men uten at dette har styrket troverdigheten. Lagmannsretten vil - ut over de forhold tingretten har vektlagt - særlig peke på følgende forhold som svekker troverdigheten av As forklaring:

       Det framgikk av vitneforklaringen fra Vibeke Koldrup at det i den første fasen av «annen krig», dvs. perioden 1999 til 2003/2005, var klare fronter mellom russiske føderale myndigheter på den ene siden og på den andre siden tsjetsjenske opprørere som kjempet for et uavhengig Tsjetsjenia. Etter hvert inntok tsjetsjenere de sentrale maktposisjoner i landet, og separatistideen ble forlatt. Støtten i befolkningen til opprørerne ble mindre. Konflikten endret karakter, der opprørerne besto - og består - av ytterliggående radikale islamister som kjemper for et islamsk kalifat i Kaukasus. Disse forholdene gjorde også at støtten til opprørerne i befolkningen avtok. Disse endringene i konflikten ser man ikke spor av i As forklaring. Heller ikke i sin forklaring for lagmannsretten synes han å ha noen bevissthet om de faktiske endringene konfliktsituasjonen. Dette framstår etter lagmannsrettens mening som påfallende.

       Videre har A forklart at han bodde hjemme i Katyr-Jurt fra bombingen av landsbyen i april 2000 fram til i 2006, da tsjetsjenske myndigheter begynte å storme huset hans. I asylintervju 3. oktober 2002 med As ene bror i forbindelse med brorens ankomst til Norge, opplyste broren at A var i Tverskaja fylke utenfor Moskva og at han hadde flyttet dit i 2001. En annen bror av A som kom til Norge i 2004, opplyste i asylintervjuet 5. februar 2004 at han ikke visste hvor A bodde, men at han var «et eller annet sted ikke hjemme». As ektefelle, B, forklarte i asylintervju 25. mai 2007 at ektemannen ikke hadde bodd hjemme etter at krigen kom til Katyr-Jurt. As mor, som skal ha bodd i samme hus som As ektefelle og barn, forklarte i retten at han ikke hadde bodd hjemme i perioden etter at «annen krig» startet.

       Lagmannsretten finner det også påfallende at A ikke har kunnet gi noen nærmere detaljert forklaring på hva han gjorde i perioden fra han angivelig rømte fra opprørerne ved årsskiftet 2006/2007 til han kom til Norge i 2009.

       Ut fra de opplysninger som foreligger i saken, framstår ikke As forklaring om sin bistand til opprørerne som «noenlunde sannsynlig», og det er ikke grunnlag for å konkludere med at det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse. Vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er således ikke oppfylt.

       Det foreligger heller ingen «reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. I og med at lagmannsretten ikke legger til grunn at A har bistått opprørene slik han har forklart, foreligger det ikke individuelle forhold hos ham som tilsier at han ikke kan returnere til hjemlandet. Partene synes enige om at den generelle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia ikke er slik at A ved en tilbakevending til hjemlandet står i fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er følgelig heller ikke til stede.

       Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om vedtaket er ugyldig fordi UNE ikke på en forsvarlig måte har vurdert forholdet til barnas beste.

       Etter utlendingsloven § 38 første ledd kan det gis oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller «utlendingen har særlig tilknytning til riket». Når det gjelder spørsmålet om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller om utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan retten ikke prøve den konkrete rettsanvendelsen ut over det som følger av de alminnelige regler om myndighetsmisbruk, jf. Rt-2009-1374 avsnitt 36. Heller ikke kan retten prøve Utlendingsnemndas skjønnsmessige vurdering av om oppholdstillatelse skal gis selv om den skulle komme til at det foreligger «sterke menneskelige hensyn» eller at «utlendingen har særlig tilknytning til riket», jf. formuleringen «kan» i § 38 første ledd.

       A har seks barn som bor sammen med sin mor i Norge; ett av barna er født etter at A kom til Norge. A har forklart at han ikke bor sammen med ektefellen og barna. Han bor på X og ektefellen og barna bor i Y. Han treffer imidlertid barna av og til.

       Selv om A ikke bor sammen med barna, må avgjørelsen av om han skal få opphold i riket likevel anses å berøre barna. Det følger da av utlendingsloven § 38 tredje ledd at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det er lagt til grunn i rettspraksis at domstolsprøvingen er noe utvidet i saker der barn er involvert, jf. Rt-2009-1261 avsnitt 77.

       UNE har så vel i vedtaket av 8. juni 2010 og i de påfølgende avgjørelser om omgjøring av vedtaket vurdert hensynet til barna. Av UNEs vedtak framgår det at den ikke har funnet å kunne legge avgjørende på at ektefellen og barna bor i Norge. Det er i denne forbindelse vist til at det er gitt egne regler om familieinnvandring i utlendingsloven og i utlendingsforskriften.

       Lagmannsretten kan ikke se at UNE her har foretatt en uforsvarlig vurdering og avveining av hensynet til barna, og det hefter etter lagmannsrettens syn ikke feil ved denne delen av vedtaket som kan lede til ugyldighet. Det framgår ikke av vedtaket eller av beslutningene hvor begjæringene om omgjøring ikke ble tatt til følge, om UNE vektla at noen av barna skal ha psykiske lidelser. Dette endrer imidlertid ikke lagmannsrettens vurdering. A bor som nevnt ikke sammen med barna, og hans kontakt med dem synes ut fra hans egen forklaring å være mer sporadisk. Hans nærhet til barna må derfor anses å være av begrenset betydning for deres helsemessige situasjon og utvikling, og det kan derfor ikke anses å ha hatt noen betydning om disse forholdene ikke er vurdert.

       A har gjort gjeldende at UNE ikke har overholdt utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. Det er for det første vist til at nemndlederen traff vedtaket alene og uten å gi A mulighet til å møte personlig og uttale seg i saken. Videre er det vist til at nemnda heller ikke sørget for å få verifisert opplysningen om at A er etterlyst i Tsjetsjenia.

       Det følger av forvaltningsloven § 17 første ledd at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Videre følger det av utlendingsloven § 78 tredje ledd at saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder. Etter femte ledd kan utlendingen gis adgang til å møte personlig og uttale seg i saken. I tillegg er det gitt nærmere regler i utlendingsforskriften § 16-12.

       Etter lagmannsrettens mening har saken her ikke framstått som tvilsom. Bevisførselen for lagmannsretten har også vist at et personlig møte mellom nemndlederen og A ikke ville stilt saken i et annet lys. At vedtaket og begjæringene om omgjøring ble avgjort av nemndlederen alene uten at A ble gitt mulighet til å møte personlig, utgjør under disse omstendigheter ingen saksbehandlingsfeil.

       Det er på det rene at utlendingsmyndighetene ikke har søkt å få bekreftet riktigheten av dokumenter som angivelig skal vise at A har vært ettersøkt av tsjetsjenske myndigheter. Det sammen gjelder kopi av innkallinger til politiavhør i Tsjetsjenia. Dokumentene skal A ha fått oversendt på faks fra sin mor i Tsjetsjenia. Heller ikke opplysningene A for øvrig har kommet med, er søkt bekreftet gjennom for eksempel henvendelser til russiske eller tsjetsjenske myndigheter.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at disse forholdene representerer saksbehandlingsfeil fra UNEs side. Det er opplyst - og lagmannsretten legger til grunn - at det det er svært vanskelig å få avkreftet/bekreftet riktigheten av den type dokumenter og opplysninger som A har lagt fram. Det kan derfor ikke stilles krav om at norske utlendingsmyndigheter skal legge store ressurser i verifiseringsarbeid som det er svært usikkert om det vil komme noe ut av. Særlig gjelder dette i en sak som dette, der søkerens asylhistorie framstår som lite troverdig.

       Anken blir etter dette å forkaste.

       Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken for lagmannsretten og utgangspunktet er at staten har krav på full erstatning for sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvar etter § 20-2 tredje ledd. Saken har ikke voldt tvil. Rett nok er saken av stor velferdsmessig betydning for den ankende part og styrkeforholdet mellom partene er naturlig nok er svært forskjellig. Lagmannsretten finner likevel at dette ikke er tilstrekkelig til å fravike lovens hovedregel om at den den part som har vunnet skal få full erstatning.

       Staten har krevd erstattet sakskostnader med 50 000 kroner, som i sin helhet er salær. I tillegg kommer merverdiavgift med 12 500 kroner. Kostnadene anses nødvendige og lagmannsretten tar kravet til følge.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 62.500 -sekstitotusenfemhundre- til staten ved Utlendingsnemnda innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-150442 Utlendingsloven. Asyl. Opphold på humanitært grunnlag. (09.11.2012)

    Sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten forkastet anken og mente at vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 28, jf. § 38, ikke var oppfylte. Til ankepartens påstand om at UNE ikke hadde oppfylt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, fant retten at UNE ikke hadde brutt med denne plikten.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo