Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-15763
Dokumentdato : 05.03.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven

Utlending hadde ikke krav på asyl etter utlendingsloven 2008 § 28 første ledd a eller b og var ikke vernet mot utsending etter § 73. Det var ikke noenlunde sannsynlig at asylforklaringen var riktig. Det hadde vært glidning i hans forklaring, og opplysninger som var fremlagt for domstolen om dødsfall i familien, var ikke troverdige. Det var heller ikke forhold for øvrig som gjorde det sannsynlig at lovens vilkår var oppfylt. (Sammendrag ved Lovdata)

Saken gjelder asyl. Spørsmålet er om vilkårene for asyl etter utlendingsloven 2008 § 28 er oppfylt og om utlendingen har absolutt vern mot tilbakesending etter § 73.

A er født *.*.1969. Han oppgir å være kenyansk statsborger. Han kom uten pass og identitetspapirer til Norge 24. januar 2006. Samme dag søkte han asyl. Han opplyste at han hadde reist fra Nairobi i Kenya 2–3 uker tidligere med fly via Uganda, Addis Abeba og Frankfurt. Han søkte asyl som følge av frykt for å bli drept av organisasjonen mungiki på grunn av sitt politiske engasjement for partiet Liberal Democratic Party (LPD), hvor han hadde vært ungdomsleder i bydelen Eastlands i Nairobi i seks år fra 2000 til 2006.

Han hadde tidligere i 1995 søkt asyl i Storbritannia, men reiste tilbake da han etter det han opplyser, ikke fikk svar.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden 16. oktober 2008. Avslaget var begrunnet med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at han risikerte forfølgelse eller at det var nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Kenya. Han hadde heller ikke særlig tilknytning til riket, og det forelå ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa opphold i Norge. Søknaden ble avgjort etter utlendingsloven av 1988 på grunnlag av de opplysninger asylsøkeren hadde gitt. Det ble derfor ikke tatt stiling til om søkerens anførsler var tilstrekkelig sannsynliggjort.

Etter klage fastholdt Utlendingsnemnda v/nemndsleder avslaget i vedtak av 26. mars 2010. Nemnda fant at asylvilkårene i utlendingsloven 1988 § 15 første ledd ikke var oppfylt. Klagen ble avgjort på samme faktiske grunnlag som av UDI.

I brev av 30. april 2010 ble vedtaket begjært omgjort. Det ble vist til at det fortsatt foregår drap og lemlestelser i Kenya og at spesielt hans familie hadde blitt rammet flere ganger. Etter at nemnda traff sitt vedtak var klagerens mor, to søstre og ett av søsterens barn drept i april 2010. Sikkerhetssituasjonen i landet var ikke endret. Angrep mot hans familie var målrettet, og han hadde grunn til å frykte for sitt liv ved retur til Kenya.

Utlendingsnemnda fant ikke grunnlag for omgjøring og avslo begjæringen i brev av 1. juni 2010. Hverken de generelle og de spesielle grunner som var anført, var egnet til å underbygge at klageren var spesielt utsatt. Det var svakheter ved en fremlagt avisartikkel vedrørende drap av familiemedlemmer i april 2010, som tilsa at den ikke var egnet til å underbygge klagerens anførsler.

Etter avslaget reiste A søksmål, og Oslo tingrett avsa 17. november 2010 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 26.03.2010 og 01.06.2010 kjennes ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler sakskostnader til A med kr 53 093 – femtitretusenognittitre – innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt.

Tingretten fant at vilkåret for asyl etter utlendingsloven § 28 først ledd var oppfylt. As familiemedlemmer hadde i tre episoder i løpet av ca fire år forsvunnet eller blitt drept. Det var sannsynlig at også han var utsatt. På bakgrunn av hendelsen i april 2010 var det en reell risiko for forfølgelse da Utlendingsnemnda traff sine vedtak, og situasjonen var fortsatt den samme på tidspunktet for tingrettens avgjørelse. Tingretten mente dessuten at det var begått saksbehandlingsfeil som følge av manglende undersøkelse av den fremlagte artikkelen.

Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen. Anken gjelder dommen i sin helhet. Det ankes over feil i bevisvurderingen og rettsanvendelsen. A har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 16. – 17. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankemotparten møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner.

Det er for lagmannsretten lagt frem flere nye dokumenter. Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av de nye dokumentene.

Den ankende part, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

A oppfyller ikke vilkårene for asyl og vern mot utsending. Asylforklaringen kan ikke legges til grunn. Det var feil i den. Hans angivelige politiske aktivitet gir ikke grunn til alvorlig frykt for forfølgelse. Det har vært glidning i hans forklaring. Han har lagt frem dokumentasjon som ikke er troverdig. Det gjelder en artikkel og opplysninger for øvrig om dødsfall i familien. Artikkelen omhandler ikke reelle forhold. Dokumentasjon angivelig fra den sivile registreringsmyndigheten i Kenya og fremlagte dødsattester er falske. Det kan dessuten stilles spørsmålstegn ved hans identitet.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 og vern mot utsending etter § 73.

Utgangspunktet er at søkerens asylforklaring skal legges til grunn. Det stilles ikke store krav til sannsynliggjøring. Tingretten har korrekt lagt til grunn at det var reell risiko for forfølgelse på vedtakstidspunktet.

Etter at A kom til Norge er hans mor og fem søsken drept i Kenya. Det samme som har skjedd med familien, vil skje med ham dersom han returnerer til Kenya. Den politiske situasjon har ikke endret seg vesentlig. Politiet viser ikke vilje eller evne til å stoppe drapene. Han har grunn til å frykte forfølgelse og drap på grunn av sitt politiske engasjement.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens har kommet til et annet resultat enn tingretten.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 23. mars 2010 om å nekte asyl og beslutningen av 1. juni 2010 om å nekte omgjøring av vedtaket.

Utlendingsnemnda avgjorde saken etter utlendingsloven av 2008 som trådte i kraft 1. januar 2010. Nemnda fant som nevnt at søkeren ikke oppfylte kravene i § 28 første ledd a eller b eller at han hadde krav på utsendelsesvern etter § 73.

Oslo tingrett fant derimot at det var reell risiko for forfølgelse på vedtakstidspunktene og at utlendingen hadde krav på oppholdstillatelse som flyktning (asyl) etter § 28 første ledd a. Det ble i avgjørelsen ikke bygget på den generelle sikkerhetssituasjon i Kenya, men lagt til grunn at det forelå konkret fare for forfølgelse særlig knyttet til opplysningene om bortføring og drap av familiemedlemmer.

Slik saken står for lagmannsretten, gjelder den spørsmålet om vilkårene i § 28 a eller b er oppfylt og om søkeren har krav på vern etter § 73. I anketilsvaret påberopte søkeren seg rett til oppholdstillatelse etter § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn. Anførselen er ikke opprettholdt.

Første ledd i § 28 lyder slik:

«En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.»

Utlendingsnemndas vedtak skal vurderes ut fra faktum på vedtakstidspunktet. I forhold til vern mot retur er forholdene på utsendingstidspunktet (domstidspunktet) avgjørende.

Den generelle sikkerhetssituasjon i Kenya er vanskelig, men lagmannsretten finner ikke at den i seg selv gir grunnlag for vern for A etter § 28 a eller b, jf § 29. Det er heller ikke lagt til grunn av Utlendingsnemnda eller tingretten, og er ikke påberopt av ankemotparten for lagmannsretten.

Forfølgelsesfaren, slik den er vurdert av Utlendingsnemnda og prøvet at tingretten, gjelder den konkrete fare A har påberopt knyttet til hans påståtte politiske aktivitet og bortføring og drap av familiemedlemmer angivelig utført av mungiki.

Utlendingsnemnda fant at vilkårene ikke var oppfylt om man bygger på søkerens egne opplysninger. For lagmannsretten har staten anført at opplysningene ikke er pålitelige. Det vil derfor være sentralt for lagmannsretten å ta stilling til om opplysningene er troverdige, og om A «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» ved tilbakevending til Kenya, jf § 28 første ledd b, jf § 73.

Saken reiser spørsmål om hvilke krav som stilles til bevis og tvilsrisiko. Loven har ikke noen uttrykkelig bestemmelse om beviskrav, men det er etter rettspraksis klart at myndighetene på sin side så langt råd er må bringe faktum på det rene. Søkeren må på sin side så vidt mulig sannsynliggjøre sine påstander. Selvmotsigelser og endring av opplysninger av søkeren vil svekke troverdigheten med mindre det blir gitt god forklaring. Innholdet i søkerens forklaring vil være av betydning. Det vil også være av betydning om den er detaljert eller overfladisk, sammenhengende eller motstridende. Forholdet til andre kjensgjerninger vil være av betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, vil ektheten og betydningen av dette måtte vurderes. Avgjørende vil det så være om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn; om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

Høyesterett har i Rt–2011–1141 (skal vel være Rt–2011–1481, Lovdatas anm.) oppsummert rettstilstanden slik:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.»

Konsekvensene i dette tilfelle, slik de er påberopt, er alvorlige.

Utgangspunktet for vurderingen er søkerens egen forklaring. Den faller i dette tilfelle i to deler. Det er asylforklaringen i 2006 og dernest de opplysninger og den dokumentasjon som er lagt frem senere, senest under ankeforhandlingen.

I asylforklaringen 24. januar 2006 opplyste A at han hadde fem søsken og en mor som lever. Han hadde samboer og ett barn. Som asylgrunnlag oppga han at livet hans var i fare, og han fryktet for at han ville bli drept eller forsvinne for alltid ved retur til Kenya på grunn av sitt politiske engasjement. Han opplyste at hans bror og to søstre var drept i august 2005. Han var ikke sikker på om det var tilfeldig, men mente det hadde sammenheng med hans politiske tilknytning. Hans samboer og barn var bortført og han visste ikke hvor de befant seg. Det kunne bety at de ikke lenger var i live.

UDI viste i sin avgjørelse til at anførslene var basert på klagerens antagelser og at de fremsto som rene spekulasjoner og derfor ikke kunne tillegges vekt. Det var ikke sannsynliggjort at han hadde fått problemer med mungiki på grunn av sin tilknytning til LDP eller at det var mungiki som hadde bortført familien hans.

Utlendingsnemnda fant at anførslene om at han var utsatt fordi han hadde vært ungdomsleder, ikke tilsa at han var spesielt utsatt, og fant heller ikke at andre forhold i tilstrekkelig grad bidro til å underbygge påregnelig risiko for overgrep ved retur. Opplysningene om at klagens bror og to søstre var drept i 2005 og at hans samboer og datter var kidnappet i 2006, var ikke egnet til å sannsynliggjøre at klageren ville risikere overgrep.

I omgjøringsbegjæringen 30. april 2010 opplyste A at det ikke var riktig at hans bror og to søstre ble drept i 2005. De ble drept i 2008. Som dokumentasjon ble det vist til brev 10. november 2008 fra familiens advokat Alfred Ochieng til direktøren ved Criminal Investigation Department. I brevet opplyses det at fru F (As mor) hadde oppgitt at hennes to døtre var kidnappet av to bevæpnete menn i Nairobi 3. oktober 2008 og det ble bedt om etterforskning.

Den norske ambassade har i forbindelse med saken for lagmannsretten henvendt seg til advokaten og spurt om det var mulig for ham å sette ambassaden i kontakt med fru F eller den som introduserte henne for advokaten. Til tross for flere senere purringer både telefonisk og pr epost, har ambassaden ikke hørt noe fra Ochieng. Det konkluderes i brev av 18. februar 2010 med at det etter ambassadens vurdering er grunn til å anta at brevet fra advokaten ikke refererer til reelle forhold.

I omgjøringsbegjæringen ble det ytterligere opplyst at hans mor og to andre søstre og en av søstrenes barn var drept. Dette hadde skjedd 20. april 2010 – etter at UNE traff sitt vedtak. Som dokumentasjon ble det vist til en artikkel publisert 25. april 2010. I artikkelen er det omtalt at As mor, omtalt som C, og hennes to døtre og et barnebarn på bestialsk måte var drept 20. april 2010.

Utlendingsnemnda mente de nye opplysningene ikke underbygget at han var spesielt utsatt og la i sin vurdering i omgjøringsvedtaket ikke vekt på innholdet i artikkelen. Det var svakheter i artikkelen som førte til at den ikke var egnet til å underbygge klagerens anførsler. Det ble blant annet vist til at det ikke fremgikk hvor den var hentet fra og at den ikke lot seg søke opp på internett.

I stevningen til tingretten, opplyst A at artikkelen var inntatt på side 40–42 i et hefte «Crimes in Kenya», som samtidig ble fremlagt.

For lagmannsretten har A ytterligere lagt frem dødsattester for sine fire søstre – de to som skal ha blitt drept i 2008 og de to i 2010. Han har også lagt frem dødsattest for sin mor.

Utlendingsnemnda har under ankesaken henvendt seg til den norske ambassade i Kenya for verifisering av dødsattestene. Ambassaden tok kontakt med den sivile registreringsmyndigheten i Nairobi. I svarbrev til ambassaden 1. februar 2012 fra Ministry of State for Immigration and Registration of Persons fremgår at de fem ikke er registrert som døde, og det sies at dødsattestene «are not genuine».

Dette er imøtegått av ankemotparten. I prosesskrift 15. februar 2012 ble det fremlagt kopi, og under ankeforhandlingens første dag fremlagt i original, brev av 13. februar 2012 fra ministeriet i Nairobi, Departement of Civil Registration, stilet til den norske ambassade i Nairobi. I brevet heter det at 1. februarbrevet «did not originate from our offices as there are varying anomalies ...» og at det er gjort søk og bekreftet at «the death certificates entry numbers of the following were indeed recorded and registrered with us: ...» Deretter fulgte de fem navnene og registreringsnummerene. Brevet er etter det opplyste fremskaffet av As onkel B og sendt av ham i original med ekspresspost til Oslo. Brevet er ikke mottatt av ambassaden.

Under ankeforhandlingens siste dag fremla Utlendingsnemnda et nytt brev fra ministeriet til den norske ambassade, datert 16. februar 2012. Med henvisning til brevet av 13. februar 2012 sies det at brevet «did not originate from our office» og at ambassaden må legge til grunn brevet av 1. februar 2012 «as the genuine communication from our office regarding the above matter.»

Lagmannsretten finner det påfallende at søkeren kan legge frem originalbrev fra registreringsmyndigheten til den norske ambassade og finner for øvrig ikke innholdet i brevet av 13. februar 2012 troverdig. Det legges derfor til grunn at ankemotparten ikke har sannsynliggjort at hans mor og fire søstre er døde.

Det følger av dette at heller ikke opplysningene i artikkelen om morens og de to søstrenes død kan legges til grunn. Artikkelen har likevel betydning i den samlede vurdering av søkerens troverdighet. Lagmannsretten vil derfor omtale nærmere det som har kommet frem om artikkelen.

Artikkelen omtaler drap den 20. april 2010 av C (As mor) og hennes to døtre D og E og et barnebarn. De fire skal ha blitt hakket til døde av ukjente gjerningsmenn og ble funnet dagen etter av en hushjelp. Artikkelen var datert 25. oktober 2010.

For tingretten la staten frem en artikkel fra nettstedet The Standard Online og anførte at den var påfallende lik den artikkel saksøkeren hadde lagt frem i stevningen. Det var andre navn- og stedsangivelser, men ellers var beskrivelsen av hendelsen og etterfølgende begravelse identisk.

Heftet «Crimes i Kenya» er en samling av artikler angivelig skrevet av kriminalkorrespondenter. På omslagssiden er det oppgitt et telefonnummer som den norske ambassade i forbindelse med sitt verifiseringsarbeid ringte til. I brev av 18. februar 2011 opplyser ambassaden at en person med navn Maina Ritho svarte. Han var bartender på Freehold Hotel i byen Nakuru og hadde aldri hørt om et hefte med navnet «Crimes of Kenya». Han hadde hatt telefonnummeret i fire år.

Ambassaden har også kontaktet journalister i krimavdelingene i de to store avisene i Kenya, «Nation» og «Standard». Ingen av dem hadde hørt om heftet. Ambassaden forhørte seg også i et utvalg bokhandlere og avisutsalg i Nairobi. Ingen steder hadde de hatt til salg et hefte med nevnte tittel.

Ambassaden konkluderte for sin del med at «det virker lite sannsynlig at det eksisterer eller har eksistert et hefte utkommet i Kenya med navnet Crimes of Kenya.«

Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at artikkelen ikke omhandler reelle forhold og at den etter all sannsynlighet er omskriving av en sann historie med endrede person- og stedsnavn.

Det er i saken også andre forhold som har betydning for vurdering av saksøkerens troverdighet.

Ved ankomst til Norge 24. januar 2006 hadde A ingen form for ID-dokumenter med seg. Han opplyste i forklaring til politiet at han hadde et nasjonalt pass hjemme i sin bolig i Nairobi. På reisen til Norge brukte han et falsk pass, men han hadde ikke sett passet, han visste ikke hvilket bilde og navn det var i passet og om det var visum.

For verifikasjon av hans identitet oversendte ambassaden fingeravtrykk til National Registration Bureau i Nairobi som har lagret fingeravtrykk av alle personer som har fått nasjonalt ID-kort. Byrået fant ikke fingeravtrykket i sine arkiver. En representant for kontoret opplyste muntlig at det kan bety at vedkommende ikke er kenyansk borger eller at han til tross for å være kenyansk borger ikke hadde fått utstedt ID-kort. Ambassaden opplyste for sin del at det er nærmest utenkelig at en kenyansk borger over 18 år ikke har ID-kort, som er helt nødvendig i en rekke sammenhenger hvor man har kontakt med det offentlige. ID-kort er etter det opplyste en forutsetning for å få pass.

Det er etter dette uklarhet om hans identitet, og det kan reises tvil om hans nasjonale tilknytning.

Ved ankomsten til Norge opplyste A at han kom med fly. Han ble under avhør konfrontert med opplysning fra tollvesenet om at han ble stoppet da han kom med Säfflebussen kl 1540. Säfflebussen går mellom København og Oslo. Han ble flere ganger under avhøret konfrontert med at rapportskriveren ikke hadde tiltro til det han fortalte, da Tollvesenet beviselig hadde sett at han kom av bussen. Han fastholdt sin forklaring. Under ankeforhandlingen har han på nytt fastholdt forklaringen.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av alle opplysningene i saken at det ikke er noenlunde sannsynlig at asylforklaringen til A er riktig. I det han senere har forklart, er det uklarheter og motstrid. Det har vært glidning i hans forklaring, og opplysninger han har fremlagt for domstolen om dødsfall i familien, er ikke troverdige. Opplysningene kan ikke legges til grunn, og det er heller ikke forhold for øvrig som gjør det sannsynlig at lovens vilkår er oppfylt. Det er ikke sannsynliggjort, selv ikke noenlunde, fare for forfølgelse eller reell risiko for å bli drept ved retur til Kenya.

Han oppfyller derfor ikke lovens vilkår for asyl og er ikke vernet mot utsending. Avslagene er ikke ugyldige.

Staten ved Utlendingsnemnda blir å frifinne.

Staten har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20–2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det er tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita motparten for erstatningsansvaret.

Det er krevd erstatning av salær kr 75 950 inklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyr kr 23 220, til sammen kr 99 170. Kostnadene har vært nødvendige og tilkjennes staten.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, plikter ankemotparten å betale sakskostnader også for tingretten. Det er krevd salær med kr 75 950 inklusiv merverdiavgift. Kravet legges til grunn som nødvendige utgifter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A plikter å betale sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda for lagmannsretten med 99.170 – nittinitusenetthundreogsytti – kroner og for tingretten med 75.950 syttifemtusennihundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen


Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo