Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-179318
Dokumentdato : 05.02.2013

Utlendingsloven § 28

Lagmannsretten satte Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag for tsjetsjensk statsborger med familie til side som ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 24.06.2008 og 01.07.2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutningene 18.02.2010 og 24.01.2011 om ikke å omgjøre tidligere vedtak.

Framstilling av saken

       A (A) og hans ektefelle B kom til Norge 7. desember 2003 sammen med deres felles datter. De søkte asyl samme dag ved Oslo politidistrikt. Asylintervju ble gjennomført 17. desember 2003. A opplyste at han var etnisk tsjetsjener født i Groznyj og bostedregistrert i X i Tsjetsjenia.

       Asylgrunnlaget ble anført å være at A fryktet forfølgelse fra føderale og lokale myndigheter i hjemlandet. Han opplyste at han deltok i kamphandlinger i Grozny fra 1999 frem til mars/april 2000 og at han forlot sin gruppe etter at hans tre brødre ble såret. De tre brødrene ble senere i 2000 drept i kamphandlinger utenfor Grozny. A forklarte at han bodde i skjul i Ingusjetia fra år 2000, byttet leilighet mange ganger, men ble 9. juni 2003 arrestert på en buss og utsatt for tortur og trusler. Han ble flyttet til Tsjernokosovo (fangeleir), hvor han forklarte at han på ny ble mishandlet. Den 29. juni 2003 ble han sluppet fri etter at hans far hadde betalt 60 000 rubler for å få ham løslatt. A hevdet å frykte for sitt eget og familiens liv fordi han hadde kjempet for Tsjetsjenias uavhengighet og forsvart sitt land. Han var også svært bekymret for sine foreldres situasjon i hjemlandet. Han fortalte at myndighetene var på jakt etter ham, og at de hadde vært på hjemstedet hans flere ganger etter arrestasjonen.

       Ekteparet ble senere separert. As ektefelle og datter returnerte til Russland 3. august 2004, og deres asylsøknader ble da henlagt. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden til A i vedtak 4. februar 2005. A påklaget vedtaket. UNE fattet vedtak 24. juni 2008 der klagen ikke ble tatt til følge. A fremsatte begjæring om omgjøring av vedtaket.

       As ektefelle returnerte til Norge 8. april 2008, og de fikk et nytt barn sammen som ble født *.*.2008. Ektefellen fremmet ny søknad om asyl. Søknaden ble avslått ved UDIs vedtak 18. juli 2008. Vedtaket ble påklaget.

       Omgjøringsbegjæringen fra A og klagen fra hans ektefelle ble deretter undergitt felles behandling i UNE og avslått ved UNEs vedtak 1. juli 2009 Vedtaket ble begjært omgjort i brev 6. november 2009. I omgjøringsbegjæringen ble det gjort gjeldende at det forelå ny vesentlig informasjon som måtte få betydning for resultatet, og det ble vist til et brev fra Den norske Helsingforskomité (DnH), som gjennom sine kilder i Russland og Nord-Kaukasus, hadde foretatt undersøkelser i saken. I et senere brev ble det også opplyst at As ektefelle var gravid med tvillinger. Ved UNEs beslutning 18. februar 2010 ble begjæringen ikke tatt til følge.

       Det ble fremsatt ny omgjøringsbegjæring i brev 31. oktober 2010 og som vedlegg var det inntatt brev fra menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og DnH, samt en dom fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Ved UNEs beslutning 24. januar 2011 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge.

       Politiet oppsøkte 25. januar 2011 en adresse på Z for å pågripe og uttransportere familien som hadde oversittet utreisefristen. A var ikke til stede da politiet kom. Hans ektefelle og fire barn ble imidlertid tatt med av politiet, og de ble uttransportert til Moskva samme dag. Familien er nå tilbake i Norge.

       A, B og deres fire barn tok ut stevning for Oslo tingrett den 10. januar 2011 med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 24. juni 2008 og 1. juli 2009, med påfølgende beslutninger der omgjøringsbegjæringene ikke ble tatt til følge, var ugyldige. Tingretten avsa 24. august 2011 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas beslutning av 24. januar 2011 er ugyldig. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler 208 423 kroner i sakskostnader til saksøkerne i fellesskap innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 23. – 25. januar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten møtte med sin prosessfullmektig. Dessuten var rådgiver i UNE, Henrik Schmidt-Horix, tilstede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Han avga forklaring. A og B møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble i tillegg hørt ni vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 

Partenes påstander og påstandsgrunnlag

       Den ankende part, Staten v/ Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Klagevedtakene er truffet etter tidligere utlendingslov, dvs loven av 1988 og skal derved i utgangspunktet prøves etter denne loven. UNEs siste vedtak er imidlertid av 24. januar 2011 og er således truffet etter 1. januar 2010. Partene er enige om at ny utlendingslov av 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) legges til grunn for prøvningen da det ikke er noen materiellrettslig endring i denne loven i forhold til den gamle.

       Tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse på flere sentrale punkter, og As forklaring kan samlet sett ikke legges til grunn som sannsynlig.

       A fyller ikke vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hans kone og barn har intet selvstendig asylgrunnlag, og vurderingen blir derfor den samme for deres vedkommende.

       Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A vil risikere forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia. UNE har foretatt en omfattende, konkret og individuell vurdering av asylsøkernes opplysninger, sammenholdt med landinformasjon om forholdene i Tsjetsjenia. UNE har lagt til grunn at A deltok i den andre krigen fra oktober 1999 til mars/april 2000, og at hans brødre døde i opprørskamper i 2000. Etter statens syn er det As egen deltagelse som er det sentrale. Det kan ikke legges til grunn at øvrige familiemedlemmers deltagelse i krigen har vært av en annen og mer omfattende karakter. A var menig og hadde ingen sentral posisjon i den korte perioden han var med i krigen. Han deltok ikke i spesielle begivenheter. Han var heller ikke deltager ut fra en islamistisk ideologi og har derfor heller ingen tilknytning til den aktive opprørsbevegelsen i dag. Arrestasjonen av A i 2003 fremstår som vilkårlig, noe som understøttes av at han ble løslatt mot løsepenger.

       Tsjetsjenske myndigheter er interessert i personer som har tilknytning til den aktive opprørsbevegelsen som kjemper for et islamistisk kalifat, og er i liten grad interessert i personer som var deltagere i den tidlige fase av andre krig. Det vises til Landinfos rapport av 8. september 2009 og vitneforklaringen til landrådgiver Marit Mageli.

       Øvrige opplysninger som A har kommet med i ettertid, fremstår ikke som troverdige. At han også skal ha deltatt i den første krigen, står i motstrid til det han fortalte i asylintervjuet og første nemndsmøte. Når det gjelder det anførte navnebytte og forklaringen om at hans onkler skal ha blitt bortført og drept, har han ikke nevnt noe om dette verken i asylintervjuet eller i de to nemndsmøtene. Forklaringen om at myndighetspersoner til stadighet oppsøker As mor for å lete etter ham, selv 8 år etter at han ble løslatt, fremstår som lite troverdig. Vitneforklaringene som A har påberopt til støtte for sitt asylgrunnlag bærer preg av å være en gjenfortelling av hva andre har sagt, og ikke noe disse vitnene selv har observert.

       Vilkårene for vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er heller ikke oppfylt. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia, eller individuelle omstendigheter i saken, tilsier at saksøkerne ved retur til hjemlandet står i noen reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

       Det foreligger ingen mangler ved UNEs vurdering av at det ikke skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Vurderingen av om slik tillatelse skal gis er underlagt forvaltningens frie skjønn. De momenter som er trukket frem av saksøkerne, er vurdert av UNE. Avgjørelsen er ikke grovt urimelig.

       Det foreligger heller ingen saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsenes innhold. Utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 må avveies mot øvrige saksbehandlingsregler, herunder hensynet til en tids- og kostnadseffektiv behandling. Dokumentet som er fremlagt på navnebytte (fra A2 til A), har lav notoritet ettersom det er lett å få kjøpt slike dokumenter i Tsjetsjenia, hvor det er utstrakt korrupsjon. Det er også vanskelig å få verifisert om dokumentet er ekte og reflekterer en underliggende realitet. Dokumentet ble dessuten først fremlagt som et vedlegg til stevningen. Anførselen om at As onkler angivelig skal ha blitt bortført og drept, ble også fremsatt sent i asylsaken, og må derfor tillegges liten vekt.

       Det er heller ingen mangler ved UNEs begrunnelse. Når det gjelder opplysningen om at As far skal ha blitt mishandlet og drept av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker i 2005, kan det ikke ha noen betydning at dette ikke er omtalt i UNEs vurderinger. Det vises i denne forbindelse til at A ikke selv nevnte noe om dette da han forklarte seg i de to nemndsmøtene, og han kan derfor heller ikke ha ansett dette som sentralt.

       Tingretten har uriktig lagt til grunn at det foreligger saksbehandlingsfeil. Staten anfører at det ikke er utvist saksbehandlingsfeil fra UNEs side og at UNEs beslutning er gyldig. Det er lagt et korrekt faktum til grunn, UNE har lagt til grunn korrekt rettsanvendelse. Opplysningene om As fars bortgang er hensyntatt ved vurderingen.

       En eventuell saksbehandlingsfeil her kan uansett ikke medføre ugyldighet, fordi retten har full prøvelsesrett og kan prøve alle sider ved vedtaket, herunder det aktuelle som er fars død. Finner retten at UNE's risikovurdering er feil, kan den legge dette til grunn, og dermed konstitueres ikke ugyldighet på dette grunnlag.

       Det bestrides at det er en saksbehandlingsfeil at UNE ikke har undersøkt om A er beslektet med G/H-brødrene som er omhandlet i EMDs dom av 10.06.2010 ( EMD-2006-26966). A har aldri gitt opplysninger om et slikt slektskapsforhold eller på direkte spørsmål opplyst at han har skiftet navn. DnHs rapport må vurderes i lys av dette. Utgangspunktet for vurderingen av DnHs opplysninger må være As egne opplysninger.

       Staten ved UNE har nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Statens ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. 

       Ankemotpartene, A, B og deres fire barn har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har foretatt en korrekt bevisvurdering og rettsanvendelse. Anken må således forkastes.

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 er oppfylt. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Det er tilstrekkelig at anførslene fremstår som noenlunde sannsynlige. Ved vurderingen av risikoen for fremtidig forfølgelse er det tilstrekkelig med ti prosent sannsynlighet for å bli drept eller lemlestet ved retur til hjemlandet.

       Det er UNEs avgjørelse om ikke å innvilge asyl eller opphold på humanitært grunnlag som sådan, det vil si hovedvedtaket med etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre, som er sakens tvistegjenstand. Tingrettens dom omfattet alle vedtak.

       UNEs avgjørelser med etterfølgende vedtak er ugyldige. Avgjørelsene er basert på feil faktum og feil rettsanvendelse. Det foreligger også saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsenes innhold.

       Avgjørelsene er under enhver omstendighet mangelfull fordi forvaltningen ikke har utredet saken slik den er forpliktet til, jf. forvaltningsloven § 17. Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere. Dette forutsetter at saksbehandlingen er grundig og at det er innhentet nødvendige opplysninger for å kunne foreta en forsvarlig vurdering.

       A har gitt en korrekt fremstilling av faktum selv om han ikke i asylintervjuet trakk frem alle forhold som UNE mener er relevante for sin vurdering.

       Da A kom til Norge i 2003, ble alle søkere fra Tsjetsjenia innvilget asyl. Dette visste han og la dermed til grunn at det var tilstrekkelig i asylintervjuet ved ankomst til Norge å forklare seg om egne og nærmeste families forhold. Han kom fra en fryktkultur uten tillit og uten innsikt i hva som kunne være relevante opplysninger for å få opphold i Norge. Dermed begrenset han sin forklaring til det han trodde var tilstrekkelig. Det må tas i betraktning at det det var politifolk og russiske tolker tilstede, og at han med sin bakgrunn i situasjonen valgte å være forsiktig med hva han sa.

       Det er kjernen i asylhistorien som skal vurderes. Det kreves ikke at hver eneste detalj behøver å stemme eller at enhver opplysning er medtatt.

       Prinsipalt anføres at ankemotpartene har krav på asyl i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Både opprørere og de som bistår opprørere, blir utsatt for aggressiv strafforfølgning og alvorlige brudd på menneskerettighetene fra de Moskvalojale tsjetsjenske myndigheter. Det samme gjelder familiemedlemmer av opprørere. Opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia er splittet, og det er ikke riktig at det kun er opprørere med en islamistisk ideologi som risikerer forfølgelse, slik Staten anfører.

       Det må legges til grunn at tsjetsjenske myndigheter mener A tilhører en opprørsfamilie, og at myndighetene av den grunn ønsker å forfølge ham. Familien er kjent for å ha vært aktive i kampen for Tsjetsjenias uavhengighet, og de fleste mannlige familiemedlemmer har deltatt i væpnet opprør mot russiske myndigheter. A risikerer derfor å bli torturert og drept. Det vises til at A tidligere deltok i opprørsvirksomhet i Tsjetsjenia, og at hans tre brødre ble drept i opprørskamper i 2000. To av hans onkler (G og H) ble i november 2002 bortført av russiske føderale styrker, og de må antas å være drept. Det fremgår av dom fra EMD av 10. juni 2010 ( EMD-2006-26966) at Russland også ble dømt for brudd på EMK art. 2, 3 og 13 for dette forholdet. En tredje onkel ble bortført og utsatt for tortur i 2003, og han ble senere likvidert. A ble selv arrestert og torturert i 2003. Det forhold at han har vært arrestert tidligere, øker risikoen for at han vil bli utsatt for en ny forfølgelse dersom han returneres. Videre vises det til at tsjetsjenske sikkerhetsstyrker søkte etter A hjemme hos hans foreldre den 5. januar 2005. As far ble da slått og mishandlet, og han døde fem dager senere som følge av denne mishandlingen. As mor, som fremdeles bor i familiehjemmet, har til stadighet blitt oppsøkt av myndighetspersoner som vil ha tak i A.

       UNE har lagt til grunn feil beviskrav. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Dersom det bare er 10% sannsynlighet for at alvorlige overgrep materialiserer seg ved retur, vil dette gi folkerettslig grunnlag for vern. I nærværende sak må det under enhver omstendighet anses bevist at det vil være livsfarlig for A å returnere. Det vises til alle vitneforklaringene i saken. Dersom A blir pågrepet et annet sted i Russland, vil han etter russisk straffeprosess bli sendt tilbake til det sted forbrytelsen fant sted. Rettsforfølgelsen vil følgelig skje i Tsjetsjenia selv om han skulle bli returnert til et annet sted i Russland.

       UNEs beslutning må kjennes ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, slik tingretten kom til. A har gjort sitt beste for å underbygge sine asylanførsler ved å fremlegge dokumentasjon som belyser sakens kjernepunkter. DnH har blant gjennom bistand fra Memorial i Tsjetsjenia undersøkt sentrale opplysninger i saken, og har utarbeidet erklæringer om dette. Memorial er en anerkjent menneskerettighetsorganisasjon, og blir også benyttet som kilde av Landinfo. UNE har ikke trodd på den dokumentasjonen som er fremlagt, og har ikke tillagt denne noen vekt. Dette på tross av at UNE ikke selv har iverksatt noe verifiseringsarbeid i saken. UNE har ikke oppfylt sin utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 17. Rundskrivet om verifisering i utlendingssaker (RS 2010-155) er ikke fulgt. UNEs begrunnelse er også mangelfull. Viktige omstendigheter er ikke omtalt i UNEs vurderinger, herunder det forhold at As far ble mishandlet og drept av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker i 2005.

       Regelen i utlendingsloven § 38 kommer til anvendelse særlig fordi UNE har lagt til grunn et feilaktig faktum.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes, altså slik at Utlendingsnemndas vedtak datert 24.06.2008 og 01.07.2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutninger av 18.02.2010 og 24.01.2011 om ikke å omgjøre vedtakene kjennes ugyldige. 
2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger for både ting- og lagmannsrett.

 
Lagmannsrettens vurdering

       Saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutningene om ikke å omgjøre tidligere vedtak.

       Klagevedtakene er truffet etter tidligere utlendingslov, det vi si loven av 1988 og skal derved i utgangspunktet prøves etter denne loven. UNEs siste vedtak er imidlertid av 24. januar 2011 og er således truffet etter 1. januar 2010, og da er det utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) som kommer til anvendelse, jf. utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Partene er enige om at utlendingsloven legges til grunn for prøvningen da det ikke er noen materiellrettslig endring i denne loven i forhold til den gamle.

       Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder slik:

 En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
 
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 
 En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). 

       Dersom A innvilges oppholdstillatelse som flyktning, har også hans ektefelle og fire barn rett til oppholdstillatelse som flyktning, jf. § 28 sjette ledd.

       Spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse, skal avgjøres ut fra en objektiv vurdering. Begrepet « forfølgelse » forutsetter at det dreier seg om alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 81-82, jf. også § 28 første ledd bokstav b, hvor det er tale om « dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ». Både forfølgelse fra statens myndigheter og fra andre kan gi grunnlag for flyktningstatus, men det er en forutsetning at det foreligger en form for alvorlig institusjonell eller rettsstatlig svikt i søkerens hjemland, jf. note 87 til utlendingsloven i Gyldendal Rettsdata.

       Asylsaker reiser ofte vanskelige bevisspørsmål. Det må skilles mellom bevisspørsmål knyttet til faktum (« hva har skjedd ») og den farevurderingen som normalt står sentralt (« hva vil kunne skje »). I note 85 til utlendingsloven i Gyldendal Rettsdata heter det blant annet:

        Asylsøkeren skal ha fordelen av saklig begrunnet tvil om de faktiske forhold hvis søkeren fremstår som troverdig. Dette tvilsfordelsprinsippet (« benefit of the doubt ») er lagt til grunn bl.a. i UNHCRs håndbok (pkt. 2003-2004) og av stornemnda i enkelte saker. Ellers gjelder overvektsprinsippet som beviskrav, at det mest sannsynlige faktum legges til grunn. Faregradsprinsippet innebærer at det må bestemmes hvor stor reell fare for forfølgelse/overgrep som er uakseptabel (risiko- eller fareterskelen). ... Utgangspunktet er at det i relasjon til begge lovgrunnlag for asyl « gjelder en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt », jf. samme formulering i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88 og 95 vedrørende hhv. § 28 første ledd bokstav a og bokstav b. Det avgjørende i begge tilfeller er om risikoen fremstår som reell, det vil si at faren må være over et visst minimum og verken fremstå som konstruert eller rent hypotetisk. 

       Det gjelder generelt for både bokstav a og b i § 28 første ledd at jo alvorligere overgrep/forfølgelse det eventuelt er tale om, jo mindre er kravet til faren for at reaksjonen faktisk vil inntreffe.

       Det er tale om en framtidsrettet vurdering. Asylinstituttet skal ikke brukes som en kompensasjon for tidligere overgrep, men slike kan bidra til å kaste lys over framtidig fare.

       Domstolene kan prøve fullt ut utlendingsmyndighetenes generelle tolking av § 28 og subsumsjonen. Dette gjelder også forståelsen av kravene til bevis og risiko. Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis at det bør vises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse framstår som forsvarlige, og det ikke er framkommet nye opplysninger eller sakkyndigvurderinger under domstolsbehandlingen.

       I denne saken finner lagmannsretten det hensiktsmessig først å gi et bakgrunnsbilde av forholdene i Tsjetsjenia. Lagmannsretten bygger på rapporter fra utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon i tillegg til vitneførsel fra Landinfo og menneskerettsorganisasjonene Memorial og DnH og andre vitner med kunnskap om Tsjetsjenia.

       Tsjetsjenia er en delrepublikk i Den russiske føderasjonen. Det har vært et motsetningsforhold mellom russere og tsjetsjenere i flere hundre år, hvor russiske styresmakter har ønsket å kontrollere Tsjetsjenia, mens tsjetsjenerne har motsatt seg dette.

       Da Sovjetunionen i 1991 brøt sammen, var Dzjokhar Dudajev samme år blitt valgt til president i Tsjetsjenia. Han brøt etter hvert med Russland, og i 1994 erklærte Tsjetsjenia seg som uavhengig republikk. Russiske soldater ble satt inn i desember samme år, og dermed startet den første Tsjetsjeniakrigen. Dudajev ble drept i et rakettangrep i april 1996. I august samme år inngikk lederen for de tsjetsjenske opprørstyrkene, Aslan Maskhadov, en våpenhvile med russerne, som så trakk seg ut av Tsjetsjenia. Spørsmålet om Tsjetsjenias framtidige status ble skjøvet fem år fram i tid.

       I 1997 ble Maskhadov valgt til president for fem år. Han framstod som moderat sammenliknet med mer ekstreme krefter i Tsjetsjenia. De valgte myndighetene hadde imidlertid ikke kontroll over området, og ulike krigsherrer begynte å kjempe mot hverandre. Lovløsheten spredte seg, og kriminaliteten økte.

       I 1999 tok tsjetsjenske opprørere seg inn i naborepublikken Dagistan. De hadde som mål å opprette islamske republikker i regionen. Samme år ble flere hundre mennesker drept da boligblokker i blant annet Moskva ble sprengt, noe tsjetsjenske opprørere fikk skylden for. På denne bakgrunn rykket russiske soldater på nytt inn i Tsjetsjenia. Dette var begynnelsen på den andre Tsjetsjeniakrigen. I mars 2000 hadde føderale styrker kontroll over det meste av republikken, men spredte kamphandlinger i form av geriljakrig fortsatte.

       I mars 2003 var det en folkeavstemning hvor et stort flertall – ifølge offisielle myndigheter – stemte for fortsatt tilknytning til den russiske føderasjonen. Mange opprørere aksepterte imidlertid ingen annen løsning enn full uavhengighet, og aksjoner med dette formålet fortsatte.

       Etter folkeavstemningen ble den Moskvalojale Akhmedhadij Kadyrov valgt til president. Han ble drept i mai 2004. Noen år senere, i 2007, ble hans sønn, Ramzan Kadyrov, president.

       I mars 2005 ble den tidligere presidenten Maskhadov drept. Dermed var en av de mer moderate kreftene i den tsjetsjenske opprørsbevegelsen borte. Etter hvert ble den mer radikale Doku Umarov opprørsleder. Høsten 2007 erklærte han opprettelsen av Det nordkaukasiske emiratet.

       De føderale styrkene har gradvis trukket seg ut av Tsjetsjenia, og deres oppdrag ble formelt avsluttet i 2009.

       I et notat (sist endret 22. oktober 2010) fra Landinfo om Tsjetsjenia oppsummeres konflikten i landet slik:

        Situasjonen i Tsjetsjenia var tidligere betraktet som en konflikt mellom to hovedaktører: den føderale hær på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Dette bildet har endret seg de senere år, og konflikten står i dag mellom Ramzan Kadyrov og hans støttespillere på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Det har med andre ord blitt en intern konflikt mellom tsjetsjenere. 

       Det heter litt senere i notatet:

        Opprørerne er ingen enhetlig gruppe, og i hvilken grad de samarbeider innad er vanskelig å vurdere. Blant annet som en følge av at Basajev [en tidligere opprørsleder, lagmannsrettens merknad] ble drept i 2006 ble opprørsbevegelsen sterkt svekket. Islamiseringen har videre ført til en splittelse av opprørerne. På den ene siden står Doku Umarov og hans støttespillere som kjemper for emiratet, mens på den andre siden står opprørernes statsminister i eksil, Ahmed Zakajev, som har et selvstendig Tsjetsjenia som mål. 

       I notatet framgår det under avsnittet om « sikkerhet og menneskerettigheter » at det tidligere var den føderale hæren som ble beskyldt for å stå bak svært alvorlige menneskerettighetsbrudd, mens jobben med anholdelser og aksjoner i dag i stor grad er overlatt til Kadyrovs folk. Åpen opposisjon til Kadyrov er nærmest fraværende. Det brukes tortur ved avhør. Generelt er det en stor grad av frykt i befolkningen. En del av volden har lite med selve hovedkonflikten å gjøre, men er uttrykk for ren kriminalitet, hevnoppgjør eller liknende.

       Landinfo gir i notatet uttrykk for at sikkerhetssituasjonen nå har bedret seg i forhold til for noen år siden. På bakgrunn av informasjon som framkom under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten imidlertid til grunn at det har skjedd en viss forverring igjen de siste årene. Ifølge vitnet Mageli fra Landinfo styrer Kadyrov med jernhånd og tillater ingen opposisjon. Det drives klappjakt på alle som kan identifiseres med opprørere mot Kadyrov i dag, og også deres familier rammes. Manglende straffeforfølgelse av overgripere representerer et omfattende problem i Tsjetsjenia.

       Anslagsvis 3-5 000 mennesker er forsvunnet i Tsjetsjenia siden 1999. Det årlige antallet er gradvis gått nedover, men har tatt seg litt opp igjen de siste årene.

       I et annet notat (sist endret 20. august 2009) har Landinfo tatt for seg situasjonen for tsjetsjenske opprøreres familiemedlemmer. Rapporten har følgende sammendrag:

        I løpet av senere tid har det foregått en rekke overgrep overfor familiemedlemmer til opprørere i Tsjetsjenia. Familiemedlemmer har opplevd å få husene sine påtent, blitt truet, overvåket og blitt brakt inn av politiet. Tsjetsjenske myndigheter har gått ut og erklært at familiemedlemmene til opprørerne skal ansvarliggjøres for opprørernes handlinger. 

       Det har skjedd en forverring for denne gruppen de senere årene, noe som settes i sammenheng med at de føderale militære styrkene er på vei ut av området, slik at Kadyrov får mer kontroll og kan sette større press på familiemedlemmene til opprørerne.

       Det framgår imidlertid at det med « opprørere » i denne sammenhengen menes personer som med våpenmakt forsøker å bekjempe tsjetsjenske og føderale myndigheter. Situasjonen for familiemedlemmer til tilhengere av Akhmed Zakajev, som arbeider fra utlandet med fredelige midler for et uavhengig Tsjetsjenia, er ikke berørt i dette notatet. Det heter at « (d)en gruppen som først og fremst er et mål for tsjetsjenske myndigheter i dag er personer som kan knyttes til opprørerne ». Etter lagmannsrettens syn utelukker ikke dette at også familiemedlemmer av Zakajevs støttespillere står i fare for å bli forfulgt i likhet med deltagere i første og andre krig. Vitnet Mageli opplyste at de som er mest utsatt for forfølgelse, er de som kjemper mot Kadyrov i dag, men at også deltakerne i den første krig er blitt tatt i den senere tid. Når interessen for disse ikke lenger er like stor, skyldes det at de fleste enten er drept eller har flyktet til utlandet. Det er også eksempler på at deltakere i den andre krigen tas i dag, selv om det ikke er det gjengse bildet. Hva man selv har gjort, hvilken aktivitet man har utvist, familie og familietilknytning vil spille en rolle for hvem som blir tatt, ifølge Mageli. Har man vært pågrepet tidligere, er risikoen svært stor for at det vil skje igjen, også der løslatelse har skjedd mot bestikkelse. Har tidligere opprørere hatt en posisjon som kjente opprørere og familien er en opprørerfamilie, vil de være under oppsikt. Dette ble bekreftet av blant annet vitnet Lidija Jusupava (leder for menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Tsjetsjenia i 2000-2005) som forklarte seg på telefon fra Moskva, Akhmed Gisaev (Kaukasusekspert i DnH) og Akhmed Zakajev selv, som forklarte seg på telefon fra sitt eksil i London.

       I denne saken er det 24. januar 2011 da UNE avslo begjæringen om omgjøring, som er skjæringstidspunktet for hvilke opplysninger som skal legges til grunn. Men også opplysninger som er kommet til etter denne datoen, kan lagmannsretten ta hensyn til dersom de bidrar til å kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Det er en glidende overgang mellom nye opplysninger, som ikke kan vektlegges, og utfyllende opplysninger, som kan hensyntas. Slike utfyllende opplysninger kan etter omstendighetene utløse en ytterligere utredningsplikt for forvaltningen etter forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum.

       På bakgrunn av bevisførselen, herunder opplysninger om konflikten i Tsjetsjenia fra Landinfo, legger lagmannsretten til grunn at deltakelse i både den første og andre uavhengighetskrigen kan gi velgrunnet frykt for forfølgelse nå, beroende på om det er utført en viss krigsaktivitet, om man har vært pågrepet og/eller tilhører en såkalt opprørerfamilie.

       Søkers generelle troverdighet vil være et element ved totalvurderingen. Eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i asylforklaringen som ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen

       Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere forklaringene angående de forholdene som påberopes som grunnlag for forfølgelse.

       I asylintervjuet 17. desember 2003 forklarte A at han var menig medlem i en geriljagruppe i andre krig som støttet president A. Maskhadov, og at han 9. juni 2003 ble arrestert av soldater og utsatt for tortur og annen fornærmelse. Videre at hans tre brødre var drept, og at det var årsaken til at han flyktet fra hjemlandet. Som asylmotiv anga han arrestasjonen, torturen og frykt for familiemedlemmenes og eget liv. Han uttalte videre at han fryktet for sine foreldre fordi soldater og Kadyrovs myndigheter hadde vært på hjemstedet hans flere ganger. Videre at han offisielt ikke var etterlyst, men at Kadyrovs myndigheter godt kunne etterlyse ham. Han forklarte at i Grozni og Katajama visste alle at han og brødrene hadde deltatt i krigen, og dermed regnet han med å bli anholdt om han oppholdt seg innenfor russiske grenser.

       Ved behandlingen av asylsøknaden 4. februar 2005 ble det lagt til grunn at arrestasjonen av A var vilkårlig og ikke hadde noe med hans krigsinnsats å gjøre. Videre at krigsdeltagelsen hans bare var en del av den allmenne mobiliseringen som var i begynnelsen av den andre krigen, og at anførte kamphandlinger ikke tilsa at han ville være i føderale myndigheters søkelys ved retur til hjemlandet.

       Ved epost skrevet på vegne av A til UDI 5. februar 2005 ble UDI opplyst om at hans far ble bortført fra sitt hjem 5. januar 2005 av maskerte menn og fem dager senere ble funnet død etter å ha vært torturert.

       A møtte og forklarte seg i nemndsmøte 24. juni 2008. I henhold til UNEs vedtak forklarte han seg i det vesentlige overensstemmende med asylintervjuet foretatt tre år tidligere, om enn noe mer detaljert med hensyn arrestasjonen og torturen han ble utsatt for i fangeleiren. Ingen av partene tok opp forholdet til hans far. Nemnda fant under noen tvil å feste lit til As forklaring. Tvilen knyttet seg til om han hadde slik tilknytning til Tsjetsjenia som han hevdet. For øvrig fant nemnda at han ga et gjennomgående troverdig inntrykk og fant i hovedsak å legge hans forklaring til grunn. Det ble under nemndsmøtet tolket på tsjetsjensk.

       Det har for lagmannsretten ikke vært reist spørsmål rundt søkerens tilknytning til Tsjetsjenia og hans bostedtilhørighet dit. Flere vitner har for lagmannsretten bekreftet hans oppvekst og familieforhold i Tsjetsjenia, og lagmannsretten legger til grunn at hans fremstilling på dette punktet er korrekt. Det forhold at A ikke på nytt tok opp forholdet rundt farens død i nemndsmøtet, finner lagmannsretten ikke å tillegge noen betydning.

       A har etter lagmannsrettens oppfatning gitt gjennomgående troverdige opplysninger om arten og omfanget av sin bistand til opprørsstyrkene i perioden 1999/2000. Etter asylintervjuet har han muligens forklart seg om en mer intens innsats, men lagmannsretten legger til grunn at på tidspunktet for asylintervjuet, i 2003, fikk så godt som alle tsjetsjenere opphold i Norge. A visste dette og forklarte i lagmannsretten at han bare ga de opplysningene han trodde var nødvendige for å oppnå opphold, uten å ta med alle detaljer i egne og familiens forhold. Han kom fra et regime der tilliten til myndigheter og politi ikke var stor, og lagmannsretten har forståelse for at han med russiske tolker og politifolk til stede valgte å være forsiktig med hva han sa, ikke minst av hensyn til gjenværende familie i Tsjetsjenia. Det forekommer enkelte mindre uoverensstemmelser i asylintervjuet med hensyn til tidligere arbeid og i egenerklæringen har han krysset av for at han ikke har skiftet navn. Det må imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning blant annet tas høyde for at dette kan ha sammenheng med hvilke spørsmål som er stilt, unøyaktigheter ved tolking, og at A har opplevd sin situasjon under forklaringene som ukjent og vanskelig.

       A har hele tiden holdt fast ved sin forklaring om at han frykter myndighetene i hjemlandet og har begrunnet dette med sin krigsinnsats i hovedsak i den andre krigen, at han ble arrestert og holdt fanget til hans far betalte løsepenger for ham, og at hans brødre, og senere hans far, ble drept. Videre at det stadig er folk på hjemstedet hans og spør etter ham.

       Akhmed Gisaev, som har vært ansatt i Memorial i Tsjetsjenia og senere har arbeidet for DnH, forklarte i lagmannsretten at medarbeidere i Memorial i 2010 og 2011 gjorde undersøkelser om A i hans hjemdistrikt. De innhentet opplysninger fra naboer og familie som bekreftet hans forklaring om krigsdeltakelse, navneskiftet samt familietilhørigheten til G/H-brødrene. Kildene Memorial intervjuet var ikke i tvil om at det vil være farlig for familien å oppholde seg i Russland, og at Kadyrovs menn vil fortsette forfølgelsen etter en retur. Forklaringene innhentet av Memorial tillegges vekt ved bevisvurderingen.

       Flere vitner forklarte i lagmannsretten at de hadde kjennskap til at A var ettersøkt av myndighetsstrukturer, og at moren i 2011 var blitt oppsøkt av personer som lette etter ham.

       Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten det mest sannsynlig at A deltok i krigshandlingene under den andre krigen. Han har for lagmannsretten også hevdet at han deltok i den første krigen etter først å ha nektet for dette. Det foreligger ingen entydig bevisførsel på dette punktet, men lagmannsretten kan uansett ikke se at spørsmålet har betydning. Videre finner lagmannsretten det mest sannsynlig at han ble arrestert og torturert og at hans familie er en kjent opprørerfamilie i Tsjetsjenia. Når det gjelder navneskiftet og slektskapsforholdet til brødrene G/H, har flere vitner bekreftet dette, og etter en samlet bevisvurdering legger lagmannsretten til grunn at G/H-brødrene som ble drept var hans onkler, og at hans eldste bror deltok i den første krigen og hadde en overordnet posisjon i den andre krigen. Lagmannsretten ser ikke at det kan reises innvendinger mot As generelle troverdighet. Han har helt siden første asylsøknad i 2003 fastholdt hovedpunktene i sin forklaring.

       Spørsmålet blir etter dette om det på denne bakgrunn foreligger slik risiko for alvorlig forfølgelse fra myndighetsorganer ved retur til Tsjetsjenia som kan gi grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28.

       Som nevnt over var konflikten i Tsjetsjenia frem til ca. 2003 en konflikt mellom den føderale russiske hær og opprørere som ønsket et selvstendig Tsjetsjenia. Konflikten har deretter gradvis endret karakter, og fra 2009 er føderale styrker i stor utstrekning blitt trukket ut. President Kadyrov mottar etter det opplyste betydelig økonomisk støtte fra føderale myndigheter mot å sørge for ro og stabilitet i regionen, og metodene i denne forbindelse omfatter forfølgelse og tortur. Dagens tsjetsjenske opprørere kjemper i hovedsak ikke lenger for politisk selvstendighet i Tsjetsjenia, men for en felles islamsk stat basert på sharialovgivning i flere av delrepublikkene i Nord-Kaukasus.

       Selv om sikkerhetssituasjonen ifølge Landinfo generelt er blitt betraktelig bedre enn for noen år siden, legger lagmannsretten til grunn at det fremdeles foregår bortføringer og forsvinninger, primært av personer som mistenkes for å tilhøre opprørsgrupper. Tortur benyttes ofte i saker som omhandler personer som mistenkes for tilhørighet til opprørsbevegelsen. Ifølge Mageli er det i dag en underrapportering fordi folk er redde for å si fra.

       Lagmannsretten forstår opplysninger fra Landinfo, som bekreftes av menneskerettighetsorganisasjonene Memorial og DnH, slik at personer som har vært aktive deltakere under første del av andre krig, det vil si i perioden 1999/2000, fortsatt kan komme i myndighetenes søkelys, selv om dette ikke lenger er det gjengse bildet. Risikoen øker betraktelig om man som A tilhører en såkalt opprørerfamilie og har vært pågrepet tidligere. Tidligere pågripelse, også ved løslatelse mot bestikkelse, medfører ifølge Mageli en svært stor risiko for senere pågripelse.

       Lagmannsretten finner det etter bevisførselen at det er en reell risiko for at A på grunn av sin krigsinnsats i den andre krigen, sin tilhørighet til en familie med mange opprørere, pågripelsen i 2003 med etterfølgende tortur, risikerer å bli pågrepet og utsatt for alvorlige krenkelser ved eventuell retur til hjemlandet nå. Som følge av hans flukt fra hjemlandet i 2003 er det grunn til å tro at han blir oppfattet slik at han ikke støtter dagens myndigheter i Tsjetsjenia. Ved vurderingen er det også lagt vekt på As forklaring om at hans mor og en nabo i 2011 ved flere anledninger var oppsøkt av soldater som har spurt etter ham. Denne interessen fra myndighetsorganer ble bekreftet av flere vitner. Det foreligger dermed en reell risiko for meget alvorlige overgrep. Selv om sannsynligheten for å bli pågrepet av myndighetsorganer ikke er svært høy, foreligger det i en slik situasjon alvorlig fare for hans liv og helse. I forbindelse med denne risikovurderingen vises også til forklaringen til Akhmed Gisaev og erklæringene fra personer intervjuet av representanter for Memorial.

       Ved vurderingen har lagmannsretten sett hen til at det er gått lang tid siden A deltok i opprørsstyrker, at hans rolle var begrenset, og hans forklaring om at han ble løslatt i mars 2003 etter at det var betalt løsepenger. Videre legges til grunn at det ikke foreligger mistanke om at han har noen tilknytning til dagens islamistiske opprørsbevegelse.

       Lagmannsretten legger på sentrale punkter til grunn et annet faktum og en annen risikovurdering enn det som lå til grunn for UNEs vedtak 24. juni 2008 og 1. juli 2009 om avslag på asyl samt beslutninger 18. februar 2010 og 24. januar 2011. Vedtakene må etter dette settes til side som ugyldige.

       Anken blir etter dette forkastet. 

Sakskostnader

       A har vunnet ankesaken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner at det ikke er tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Staten v/ Utlendingsnemnda for kravet etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Advokat Jostein Løken fremla en omkostningsoppgave ved ankeforhandlingens slutt der salæret utgjorde kr 197 750 inklusive merverdiavgift. I tillegg kommer utgifter kr 7 841 samt rettsgebyret for tre dagers ankeforhandling kr 25 800, til sammen kr 231 391. Advokat Jørgen Svartebekk anførte at det medgåtte timetallet var unødvendig høyt. Lagmannsretten har vurdert innsigelsen, men finner at kostnadene har vært nødvendige og rimelige å pådra, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd, og sakskostnader tilkjennes med kr 231 391.

       Ved avgjørelsen av ansvaret for sakskostnader for tingretten skal lagmannsrettens resultat legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten slutter seg også til tingrettens avgjørelse av sakskostnadene, idet det heller ikke for tingretten er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om rett til erstatning for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler 231.391 – tohundreogtrettientusentrehundreognittien - kroner til A, B, C, D, E og F i sakskostnader for lagmannsretten innen to 2 – to – uker etter forkynnelsen av denne dommen.   

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-179318 Utlendingsloven § 28 (18.03.2013)

    Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på beskyttelse for en tsjetsjensk statsborger med familie. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak var ugyldige, begrunnet ut fra at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet, på grunn av tidligere krigsinnsats, tilhørighet til en familie med mange opprørere, pågripelse og tortur i 2003, samt at soldater hadde oppsøkt familien i ettertid. Lagmannsretten legger på sentrale punkter til grunn et annet faktum og en annen risikovurdering enn det som lå til grunn for UNEs vedtak. Uttalelser om når retten kan ta stilling til nye opplysninger.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo