Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-192284
Dokumentdato : 01.03.2013

Utlendingsrett. Etnisitet og statborgerskap.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl. Konkret er spørsmålet om søkeren har sannsynliggjort usbekisk statsborgerskap.

      Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl. Konkret er spørsmålet om søkeren har sannsynliggjort usbekisk statsborgerskap.

       Asylsøkeren – ankemotparten – oppgir å hete A, og at han er etnisk usbeker og usbekisk statsborger. Staten stiller spørsmålstegn både ved hans identitet, etnisitet og statsborgerskap. I det følgende bruker lagmannsretten likevel det oppgitte navnet på asylsøkeren. For lagmannsretten har staten gjort det klart at utlendingsmyndighetene må vurdere saken på nytt hvis lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A er usbekisk statsborger. Lagmannsretten finner det likevel nødvendig å redegjøre også for andre deler av saken, ettersom troverdigheten av As forklaring står sentralt ved bedømmelsen av spørsmålet om etnisitet og statsborgerskap.

       I skjema for ankomstregistrering oppga A at han kom til Norge 24. november 2008. Han søkte om asyl dagen etter. I skjemaet er det – foruten det ovennevnte om etnisitet og statsborgerskap – notert at han er født *.*.1971 i Tjita i Russland, at hans morsmål er russisk og at hans religiøse tilhørighet er til islam. Videre framgår at ektefellen er B, født *.*.1969, og at de har to barn sammen, nemlig datteren C, født *.*.1993 og sønnen D, født *.*.2002. Faren er notert å være E, født *.*.1946, og moren F, født *.*.1951. Reiseruten til Norge var fra Kasakhstan via Latvia og Sverige. Hans siste oppholdssted i Usbekistan er notert å være Massiv Ibinsino 1, hus nr 14, leilighet ** i Sjajkhantaurskjij bydel i Tasjkent. Han oppga å ikke ha reisedokumenter.

       I UDIs skjema fylt ut 28. november 2008 er As morsmål oppgitt å være usbekisk, og det er notert at han i tillegg behersker russisk, engelsk og arabisk. Han oppga å kunne skaffe dokumenter som bekrefter hans identitet. Ut over hans faste bosted i Ibn-Sino-1 i Tasjkent oppga han å ha bodd i Tsjajkovskogo gt 38-27,b. Almata i Kasakhstan fra 5. juni 2005 til 20. november 2008. Ektefellens navn er notert som B, og at fødselsåret er 1968. Også hun ble oppgitt å være etnisk usbeker og usbekisk statsborger. Det er notert at vielsen fant sted 30. januar 1992 i Tasjkent, og at den ble registrert samme dag.

       Det er gitt opplysninger om at A har gjennomført skolegang på fire navngitte steder i Tasjkent i perioden fra 1978 til 1988, og notert at han fra 1988 til 1992 tok høyere militær skole i Russland. Fra 2002 til 2005 var han næringsdrivende i Andisjan, og fra 2005 til 2008 arbeidet han på byggeplass i Almata i Kasakhstan. Det er notert at han ikke har vært innkalt til eller har gjennomført militær- eller polititjeneste i hjemlandet, og at han ikke har hatt tilknytning til politiske eller religiøse grupper eller organisasjoner.

       Søknaden om asyl ble i skjemaet begrunnet med at A 18. mars 1999 kom til flyplassen i Tasjkent fra Dubai, hvor han hadde tjent 13 500 dollar på salg av honning. Han deklarerte pengene på flyplassen, men ble arrestert av SND (sikkerhetstjenesten i Usbekistan) uten å være siktet, og fikk utreiseforbud. Samme kveld ble det på radio sagt at han som russer hadde fraktet penger for terrorister som arrangerte eksplosjoner i Tasjkent i februar 1999. Dokumentene hans var hos SND. Han ble gjentatte ganger avhørt om hvor pengene kom fra. I mai 2001 skal ifølge A en navngitt etterforsker ha sagt at saken ville bli henlagt, hvis A glemte pengene. A fastholdt at det måtte bevises at han var skyldig, og at han ellers ville ha sine penger tilbake. Han skal ha blitt «banket» i tre dager, hvoretter han ble sendt til sykehus for det som viste seg å være blindtarmbetennelse. Han oppga at han i mai 2002 ble stevnet for retten, og at han fikk amnesti uten etterforskning og rettssak. Pengene fikk han imidlertid ikke tilbake.

       A har forklart at han handlet med trelast. I begrunnelsen for asylsøknaden framgår det videre at han 5. mai 2005, som vanlig, kom til forretningsforbindelsen G i Andisjan for å hente et parti nøttetre. Han betalte forskudd på 6 000 dollar, og la igjen sitt pass og kort for næringsdrivende, for at G skulle kunne ordne med transportdokumentasjon. De skulle møtes igjen 12. mai for sluttføring av handelen og endelig oppgjør. Mellom 11. og 17. mai fikk imidlertid ikke A telefonkontakt med G. Folk ble skutt i Andisjan 13. mai, og et stort antall personer ble arrestert. A ble 20. mai 2005 om natta oppsøkt av seks personer fra SND. De ransaket huset og fant regimekritiske dikt, som han hadde skrevet, men ikke publisert. SND-folkene sa at de hadde funnet dokumentene til A hjemme hos G. A ble tatt med til SND, og beskyldt for å ha provosert massene mot statsregimet og presidenten. Han ble i flere dager utsatt for brutal behandling. Deretter ble han tatt til en navngitt SND-major som sa at han kunne settes fri mot 50 000 US-dollar. Det er i asylskjemaet videre notert at «[s]ammen med en av hans medarbeidere, kom vi hjem til meg. Jeg bad ham å vente ved bilen, forsikret ham at jeg ikke ville stikke fra», og viste til at passet hans var hos SND. Han gikk inn, hentet 200 dollar, og rømte via nabogjerdet. Etter to timer var han i Tsjimkent i Kasakhstan. Dagen etter ble han etterlyst. Hans bror og ektefelle har i ettertid blitt utsatt for represalier.

       UDI intervjuet A 5. januar 2009. Vedrørende bosted opplyste han at faren var yrkesmilitær, og at familien derfor flyttet mye rundt. A oppga at han var bostedsregistrert på adressen Ibn-Sino 1 hus **, og at han bodde der fra 1992 til han dro til Kasakhstan. På spørsmål om han ikke bodde sammen med familien på den bostedsregistrerte adressen, oppga han å ha flyttet derfra i 1996 til Ryskolova 45 i bydelen Khaninskij i Tasjkent. På spørsmål om hvilken type pass han reiste med fra Almata, opplyste han at han kjøpte et pass i Kasakhstan. Mange kasakhere reiser til Stockholm, og derfor er det ikke vanskelig for dem å skaffe reisedokumenter. Han reiste med en gruppe som skulle på handletur til Stockholm. Passet, som han betalte 8 000 US-dollar for, var falskt. Det ble inndratt på bussen til Sverige.

       Om militærtjeneste sa han i asylintervjuet at han tjenestegjorde under Sovjetunionen på militærskolen fra 1988 til 1992, og at han avslo å tjenestegjøre i sikkerhetstjenesten for presidenten, som han ble tilbudt i 1992.

       A opplyste i intervjuet at han i 2002 fikk tilbake det passet som ble beslaglagt på flyplassen. Det ble så byttet ut det med et nytt, fordi det ikke var plass til flere stempler i det gamle. Han hadde vært veldig mange ganger i De forente arabiske emirater. Under fengslingen etter hendelsen i mai 2005 ble han foreholdt av SND at det som var beslaglagt hos ham var nok til å tiltale ham for en hvilken som helst forbrytelse. Dersom han ikke betale, ville de videre plante narkotika og våpen hos ham. Som grunn til forfølgelsen oppga han diktene, det han drev med, at forretningsforbindelsen G var med i en organisasjon og at A har samme navn som borgermesteren i Andisjan, som har vært under etterforskning siden 2005. Han forklarte videre at han ble siktet etter § 159, som gjelder agitasjon mot president og statsmakt. Han redegjorde nærmere for grunnen til at han hadde lagt igjen pass mv. hos G, og forklarte at når han fikk gå ubevoktet inn i huset for å hente penger etter at håndjernene var tatt av ham, var det fordi «deres grådighet sviktet dem». Tømmer, særlig av nøttetre, er mye verdt i Kasakhstan – en last kostet 45 000 dollar – og han ble trodd fordi han hadde et stort hus. Han mener han er ettersøkt fordi SND vil presse ham for penger.

       Under asylintervjuet og fram til UDIs vedtak 31. mars 2009, der asylsøknaden ble avslått, hadde A ifølge vedtaket lagt fram følgende dokumenter:

        Ektefellens pass, vigselsattest, fødselsattesten til sønnen og datteren, førerkort utstedt på fagskole, et dokument som viser at han har avlagt ed på en militærskole, attest fra forsvarsdepartementet som viser at han har studert til offiser, et dokument som sier at han er etterlyst, og innkallelser til den usbekiske sikkerhetstjenesten, SND. 

       Uten å ha undersøkt dokumentene, og basert på søkerens egne opplysninger, la UDI As oppgitte identitet til grunn for vedtaket, idet direktoratet fant identiteten sannsynliggjort. Direktoratet fant det imidlertid ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A ville bli utsatt for slik forfølgelse som omhandlet i utlendingsloven § 16 første ledd jf flyktningkonvensjonen artikkel 1 A ved retur til hjemlandet.

       A påklaget vedtaket.

       Ved brev 10. mai 2009 la A fram for UDI seks nye dokumenter for å avklare identiteten.

       As oppgitte ektefelle og barn kom til Norge 20. august 2009, og søkte kort tid etter om asyl. Ektefellen hadde med pass og visum. Som asylgrunn oppga hun at hun og familien var forfulgt, fordi A var mistenkt for terrorvirksomhet. Hun opplyste at siste faste bosted i hjemlandet – fra desember 2007 til august 2009 - var Alimkent gt., 4. Proezd (tidligere T. Ruyskulova) hus 45 i Tasjkent. Hun sa at hun giftet seg med A 30. januar 1993, og at ekteskapet var registrert 9. desember 1992. Som grunn til asylsøknaden forklarte hun seg helt i samsvar med A, og føyde til at folk – noen minutter etter at A hadde flyktet 20. mai 2005 – hadde tatt seg inn i huset og dyttet henne så hun mistet bevisstheten. Da hun kom til seg selv var hele huset var knust. De skrek mot henne, spurte hvor mannen var, truet med å sette henne i fengsel fordi hun skjulte ham, og at de ville frata henne barna. Da datteren kom hjem fra skolen, ble også hun truet. Etter skriking og fornærmelser dro de til slutt. I årene etter hadde familien ikke fått fred for SND.

       Ved brev 9. mars 2010 til UNE ble det lagt fram kopi av et pass utstedt 30. juni 1999 i As navn.

       UNE oversendte 11. mars 2010 «seks ulike identitetsdokumenter fra klageren» til Politiets utlendingsenhet «for undersøkelse».

       I november 2010 oversendte A til UNE til vurdering bilder og videoklipp der han «demonstrerer for usbekiske menneskerettigheter juli 2010». Video var lagt ut på YouTube. Videre oversendte han en artikkel som nevner demonstrasjonen og As navn, som var lagt ut på en nettside som er forbudt i Usbekistan.

       Fra epostadressen irendevil@mail.ru, som ifølge A er Irena Jurijevna, en forretningsforbindelse i Kasakhstan, mottok UNE 22. november 2010 kopi av pass utstedt 10. oktober 2008 i As navn. Dette ble ikke vurdert i nemndsmøtet 23. november 2010, jf nedenfor.

       Ved Utlendingsnemndas vedtak 13. desember 2010 ble As klage ikke tatt til følge. I nemndsmøtet forklarte A blant annet at det tilfeldigvis sto en drosje i gata da han rømte fra SND, og at den kjørte ham til grensen mot Kasakhstan. Han hadde senere fått vite at SND-folkene hadde ventet ca 10 minutter før de tok seg inn i huset, og at de forlot stedet, da kona fortalte at han hadde rømt.

       UNE konstaterte at A ikke hadde lagt fram originalt usbekisk pass, som bidro til å sannsynliggjøre eller dokumentere hans identitet. I utgangspunktet burde det etter nemndas syn kunne kreves, ettersom Usbekistan – som øvrige stater i tidligere Sovjetunionen – kan sies å være et «dokumentland». I nemndas vedtak heter det videre:

        Klagerens forklaring vedrørende passet fremsto før nemndmøtet som usammenhengende og motstridende sett i lys av de dokumenter han har fremlagt. Klageren har forklart at han fikk nytt pass i 2002 og at SNB [skal vel være SND, lagmannsrettens bemerkning] fant dette originale passet hos forretningsforbindelsen G. I følge klagerens egen forklaring skal hans gyldige pass være utstedt i 2002. Det fremgår av kopien av passet som klageren har fremlagt at passnummeret er CA 1315091 og at det er utstedt 30.06.1999 med gyldighet til 18.07.2016. Nemnda fant det påfallende at passnummeret for passet utstedt i 1999 fremgår av det fremlagte immigrasjonsbeviset fra Kasakhstan. Klageren forklarte om dette til nemnda at han hadde kopi av det gamle passet fra 1999 med seg til Kasakhstan. Dette er nye opplysninger for nemnda. Videre har klageren tidligere forklart at han siden 2005 arbeidet i Kasakhstan under falsk navn. Immigrasjonsbeviset inneholder imidlertid den identiteten klageren har oppgitt i Norge og som også fremgår av vedlagte dokumenter. Klageren forklarte dette for nemnda med at han først brukte sitt riktige navn i Kasakhstan, men etter å ha blitt tatt av politiet noen ganger, men løslatt, valgte han å bruke falskt navn. Videre forklarte han at kona hadde med kopi av det nyeste passet hans da hun kom til Norge i august 2009. Han rettet dette til at han hadde fått kopien på fax fra kona før hun reiste til Norge. Han husket ikke nøyaktig nårtid. Nemnda mener at svarene hans i nemnda bærer preg av tilpasning og bortforklaring. 

       På denne bakgrunn fant nemnda at A ikke hadde gitt noen plausibel forklaring på at han ikke hadde lagt fram originalt pass, og at dette bidro til å svekke hans generelle troverdighet.

       Nemnda fant at vesentlige deler av As asylhistorie heller ikke var troverdig. Således hadde historien om pågripelsen i 2005 eskalert og var delvis endret etter avslaget i UDI. UNE pekte blant annet på at han for nemnda – i motsetning det som var notert under asylintervjuet – forklarte at «trusselen som fikk klageren til å gå med på å betale» var at hans kone og barn skulle voldtas foran øynene hans. Nemnda festet heller ingen lit til flukthistorien hans, som etter nemndas syn også hadde endret seg, blant annet ved at han tidligere hadde «forklart at det var 1 person som fulgte ham hjem for å hente pengene», mens det for nemnda var «endret til 2 personer». Han hadde etter nemndas syn også gitt en vaklende og inkonsekvent forklaring om kjøp og salg av boligeiendommen.

       As generelle troverdighet var ifølge nemndas flertall (leder og ett nemndsmedlem) så svekket at flertallet heller ikke kunne legge til grunn at han var usbekisk borger. Mindretallet fant – hensett til hans grundige opplysninger om barndom, oppvekst, skolegang og utdanning – at han «nok kan være usbeker».

       Nemnda fant etter en helhetsvurdering at vilkårene for å anerkjennes som flyktning ikke var oppfylt. Flertallet fant at opplysningene om at A hadde demonstrert utenfor Stortinget ikke hadde slik tyngde at det kunne endre oppfatningen av hans generelle troverdighet, også hva gjaldt anført hjemsted. Mindretallet fant at As aktiviteter i Norge bare innebar en teoretisk mulighet for forfølgelse.

       Etter nemndsmøtet 23. november 2010 kom det flere nye dokumenter til UNE fra A, herunder kopi av hans pass utstedt 18. oktober 2008, som er nevnt foran, og en psykologerklæring vedrørende datteren. Disse ble i samsvar med påtegning på vedtaket behandlet som en omgjøringsbegjæring. UNE ved fungerende seksjonssjef besluttet 18. januar 2011 å ikke omgjøre vedtaket.

       Ny begjæring om omgjøring ble fremmet 6. februar 2011. UNE ved nemndsleder besluttet 16. februar 2011 å ikke ta begjæringen til følge. Anførslene om As pass er gjengitt slik i beslutningen:

        Når det gjelder klagerens pass så ble hans første pass utstedt på begynnelsen av 1990-tallet og var gyldig frem til 1999. Dette passet hadde han fra han var ca 16-25 år gammel. En kopi av dette fantes hos et eiendomsmeglerfirma i Usbekistan fordi det trengtes for å registrere klageren som eier av eiendommen. Klagerens andre pass ble utstedt i 1999. Som forklart tidligere ble dette beslaglagt av usbekiske myndigheter da de fant det hos hans forretningsforbindelse G. Klageren har tatt feil dato når han tidligere har sagt at passet ble utstedt i 2002. Det riktige skal være at det ble utstedt i 1999. At passnummeret fremgår i det fremlagte immigrasjonsbeviset fra Kasakhstan var fordi han hadde kopi av dette passet med seg til Kasakhstan. I 2008 fikk klageren utstedt et nytt pass via en bekjent i passavdelingen, i og med at hans forrige pass var beslaglagt. Dette ble gjort slik at klageren kunne utbetale lønn til sine 140 ansatte. Lønnsutbetaling skjer kun dersom den ansvarlige kan dokumentere sin identitet. Kopi av dette passet ble lagt i klagerens byggefirma, mens selve originalpasset ble levert tilbake til vennen som utstedte passet. Dette var avtalen mellom klageren og vennen, i og med at passet ble utstedt på et tidspunkt klageren var i myndighetenes søkelys, slik at vennen på passkontoret tok en risiko ved å utstede dette passet til klageren. Kopi av dette passet ble sendt klageren på epost, og dette ble videresendt UNE. 

       I UNEs avslag på omgjøringsbegjæringen ble det vist til den tidligere begrunnelsen, og blant annet tilføyd:

        Når det gjelder klagerens forklaring om utstedelse av sitt andre pass, viser UNE til at klageren har endret sin forklaring. Det vises til klagerens forklaring under asylintervjuet. Der forklarte han at han ble fratatt passet sitt av sikkerhetstjenesten i forbindelse med arrestasjonen i mars 1999. Dette passet fikk han tilbake i 2002. Etter dette byttet han pass med et annet fordi han ikke hadde plass til flere stempler. Det fremstår som påfallende at klageren så sent i prosessen endrer denne forklaringen etter at UNE i vedtaket av 13.12.2010 påpekte de motstridende opplysningene sett i lys av de fremlagte dokumentene. Klageren har ikke redegjort for hvorfor han nå har endret forklaring. Dette bidrar til å svekke klagerens troverdighet rundt utstedelsene av pass og hans asylforklaring ytterligere. Når det gjelder de fremlagte kopiene av klagerens fødselsattest og bostedsregistrering bemerkes at de innsendte kopiene er umulige å lese og kan derfor ikke tillegges vekt ved vurderingen av klagerens identitet. 

       På vegne av A innga advokat Risnes 14. mars 2011 stevning til Oslo tingrett og påsto at Utlendingsnemndas tre vedtak er ugyldige. Staten v/Utlendingsnemnda innga tilsvar og påsto seg frifunnet.

       Politiets utlendingsenhet konstaterte 16. mai 2011 at usbekisk førerkort med nummer 78168 var undersøkt med tanke på ekthet, at det ikke var tilgjengelig tilsvarende dokument i referansebasene, og at undersøkelsen ikke avdekket skader/avvik som tydet på at førerkortformularet var forfalsket. De øvrige dokumentene som UNE 11. mars 2010 oversendte til Politiets utlendingsenhet for undersøkelse, er det etter det opplyste ikke gjort noe med.

       Oslo tingrett avsa 14. september 2011 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 13.12.2010 og 16.02.2011 oppheves som ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom å erstatte A sakens kostnader med 133.410 -etthundreogtrettitretusenfirehundreogti - kroner med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. 

       Staten v/Utlendingsnemda har i rett tid påanket dommen. A har tatt til motmæle.

       Ankeforhandling ble holdt 22.-24. januar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble hørt seks vitner.

       Ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

       Tingrettens bevisvurdering er feil når den konkluderte med at A er usbekisk statsborger. Hvis lagmannsretten deler tingrettens syn, skal UNEs vedtak oppheves, og asylsøknaden må vurderes av nemnda på nytt. Nemndas flertall tok ikke standpunkt til om A har vern mot retur på grunn av politisk aktivitet i Norge. Da kan heller ikke lagmannsretten gjøre det. Under enhver omstendighet er tingrettens lovanvendelse på dette punkt uriktig. Det kreves etter loven at asylsøkeren har en velbegrunnet frykt; det er ikke tilstrekkelig at «utlendingsmyndighetene ikke uten videre kan se bort fra» at han har slik frykt. Staten reiser også spørsmål om denne lovanvendelsesfeilen kan ha smittet over på tingrettens bedømmelse av bevisene for identitet og statsborgerskap slik at det er anvendt for lavt krav til sannsynliggjøring.

       Det er utlendingen som plikter å sannsynliggjøre sin identitet, jf. utlendingsloven § 83 og utlendingsforskriften § 17-7. Det er straffbart å ikke medvirke til avklaring av egen identitet og å gi uriktige opplysninger. Forvaltningen plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig, jf forvaltningsloven § 17, men i slike saker er terskelen lav for at plikten anses oppfylt, jf. LB-2003-1367. Tingretten har strukket utredningsplikten for langt ved å pålegge utlendingsmyndighetene å foreta undersøkelser med henblikk på andre alternative statsborgerskap.

       Pass skal legges fram som bevis for identitet hvor det er mulig, jf Ot. prp.nr. 75 (2006-2007) side 51. Hvis det er umulig, skal asylforklaringen legges til grunn, hvis den framstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Dette må også omfatte spørsmålet om identitet. Men hvis lagmannsretten finner det bevist at det finnes et pass, som ikke er lagt fram, er det ikke gitt at beviskravet for sannsynliggjøring av identitet er lavere enn 50 %. I så fall har ikke ankemotparten bevist at han er usbekisk statsborger. Under enhver omstendighet har han ikke sannsynliggjort slikt statsborgerskap, idet ingen bevis av vekt støtter anførselen, og hans generelle troverdighet er lav.

       Dokumentbevisene sannsynliggjør ikke As identitet. Ankemotparten har mest sannsynlig et originalt pass, hvis han var bosatt i Usbekistan eller et annet «dokumentland» i Sentral-Asia, jf. forklaringen til vitnet Mageli fra Landinfo. Hans forklaringer om de «pass» han har lagt fram har vært skiftende og lite troverdige. Under hans forklaring for lagmannsretten var det dessuten for første gang snakk om to pass utstedt i 1999.

       Førerkortet skal være utstedt i 2002 i Kirgisistan, og med et formular fra Sovjettiden. Det framstår ikke som sannsynlig. Det er også brukt samme bilde som på passet utstedt i 2008, hvilket gir grunnlag for å stille spørsmål om ett av eller begge dokumentene er falske. Videre er det uklart hvorfor ankemotparten skulle ha «internasjonalt» førerkort, utstedt i Kirgisistan, i og med at han ifølge asylforklaringen satt i husarrest i Usbekistan.

       Det er påfallende at han skal ha vært bostedsregistrert i Ibn Sino, når han etter egen forklaring ikke bodde der etter 1996. Det er også grunn til å påpeke at sønnen ikke er bostedsregistrert på samme adresse som foreldrene, og at de skal ha samtykket til bostedsregistrering av ham hos bestemoren. Videre stemmer det dårlig at ankemotpartens far er bostedsregistrert på adressen til 2008, når han etter det opplyste døde i 2004. Bostedsregistreringen av ankemotparten harmonerer også dårlig med opplysningen om at han bodde i Russland fra 1988 til 1992, en forklaring som for øvrig også ble modifisert under ankeforhandlingen. I asylintervjuet opplyste han at han bodde på adressen Ibn Sino fra 1992 til han flyttet til Kasakhstan. Endelig er det uklart om han kom til Kasakhstan i 2005 eller 2008, jf at han er registrert kommet dit i 2008. Opplysningene om hvem som eier boligen er også uklare. A tilpasser sin forklaring når det blir påvist motstrid eller manglende sammenheng.

       Det kan stilles spørsmål ved gyldigheten av passet til moren, ettersom to voksne sønner er ført inn i passet, hvilket ifølge vitnet Mageli hos Landinfo ikke er normalt. Dessuten er datteren ikke ført inn.

       Dokumentene som skal vise at A er gift med B, er kopier, og har ingen notoritet. De har gitt ulike opplysninger om når de ble gift og når ekteskapet registrert. Deres forklaringer om bosted i Usbekistan er ikke sammenfallende. De har sannsynligvis ikke bodd sammen der, og adresseopplysninger gir grunn til å reise samme spørsmål om deres bosted i Norge. Etter statens syn vet man ingenting om mannens identitet, og det er grunn til å stille spørsmål om identiteten hans som ektefellen til B er «lånt».

       Lagmannsretten bør stille seg kritisk til vitnene E Atajeva og Diloram Iskhakova på grunn av mulig binding til ankemotparten, jf. Rt-1998-1565. De la hans forklaring til grunn, og bygget på at dokumentene hans var ekte. Ishakova hadde ikke truffet As påståtte mor, nabo eller leder av mahallaen tidligere, og vitneforklaringen har liten bevisverdi. Det er også usannsynlig at en nabo kan huske at A brukte passet sitt for å stemme i 2002.

       Ved eventuell bevistvil bør A ilegges sakskostnader, ettersom han ikke har medvirket til å avklare sin identitet.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten v/ UNE frifinnes.
  2. Staten v/ UNE tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett. 

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. fjerde ledd. Det avgjørende ved vurdering av om det er sannsynlig at en asylsøker har velbegrunnet frykt for forfølgelse, er om risikoen er reell, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og 88. En asylsøker skal ikke pålegges å kontakte hjemlandet eller medvirke på en måte som kan komme i konflikt med et beskyttelsesbehov, jf. ovennevnte lovforarbeider punkt 3.6.1 og utlendingsforskriften § 17-7 andre ledd. Hvis søkeren ikke kan dokumentere identiteten med pass, må det foretas en helhetsvurdering. Identiteten er en del av den vurderingen som omtales i avsnitt 45 i Rt-2011-1481, og hvor beviskravet er angitt.

       Det er vanlig med grove brudd på menneskerettighetene i Usbekistan. Lovløsheten, herunder utbredt tortur og korrupsjon, innebærer klar risiko for forfølgelse både av økonomiske og politiske hensyn og som (private?) hevnaksjoner fra myndighetspersoner. I Usbekistan blir sjelden en siktelse etter § 159 henlagt.

       Det foreligger – i tillegg til to passkopier – 17 identitetsdokumenter, hvorav åtte i original, som underbygger As identitet. På den bakgrunn er det vanskelig å komme utenom at han er usbekisk statsborger. Selv om forfalskede dokumenter er utbredt i Usbekistan, er det ikke grunnlag for å si generelt at alle dokumenter er det, jf. vitneforklaringen til Mageli fra Landinfo. Dokumentene stammer fra en lang tidsperiode. De gamle framhever hans etnisitet, de nye hans nasjonalitet. UDI la hans oppgitte identitet til grunn. Politiets utlendingsenhet har bare undersøkt ett av de seks originaldokumentene som UNE oversendte for dette formål. Samtidig la nemnda til grunn at alle dokumentene var falske.

       Som Mageli påpekte er det mest sannsynlig at man får statsborgerskap der man er bostedsregistrert. Det har formodningen mot seg at A har levd i Usbekistan med et annet statsborgerskap enn usbekisk, ettersom slike innbyggere har færre rettigheter og mer begrensede muligheter til å drive forretning. For øvrig er det ifølge Mageli vanskelig å frasi seg et usbekisk statsborgerskap frivillig.

       A har tidligere forklart at han fikk et nytt pass i 1999 etter at det ikke var plass til flere stempler i det gamle. Passet ble beslaglagt i mars 1999, og tilbakelevert ham i 2002. Dette passet har han ikke kopi av. Under ankeforhandlingen har han forklart at han fikk ytterligere et pass utstedt i juni 1999 gjennom et reisebyrå. At dette ikke er nevnt tidligere, skyldtes ren hukommelsessvikt. Da han fikk februarpasset tilbake i 2002, brukte han det til det ble beslaglagt i 2005. En nabo bekreftet at A stemte ved valget i 27. februar 2002, og da var det en forutsetning å ha pass.

       Det er ikke noen generell plikt til å ha pass med seg i Usbekistan. Det var derfor ikke noe problem for en kortere periode å legge igjen passet hos en forretningsforbindelse. Det var det som skjedde i mai 2005, da A deponerte passet hos G, slik at han kunne oppfylle mahallakomitéenes krav om at passet måtte forevises i original.

       A skaffet passet fra 2008 for å bekrefte sin identitet, slik at han kunne utbetale lønn til ansatte i byggefirmaet. En venn i ambassaden i Kasakhstan ordnet passet, slik at han selv unngikk direkte kontakt med myndighetene. Selv om han betalte en stor sum for passet, kan man ikke se bort fra at det er ekte, jf. Atajovas forklaring om at man ikke kan kjøpe falske pass fra Usbekistans ambassader, men bare betale for en forenklet prosess.

       Under enhver omstendighet bekrefter de øvrige dokumentene hans identitet. Det samme gjør forklaringen fra hans kone. Det er ingen holdepunkter for at hennes pass er falskt. Videre er det heller ikke grunn til å trekke i tvil det som er opplyst om at de har hatt felles bolig og at de har to barn sammen. Den omstendighet at de kan ha husket datoer for hendelser feil, er ingen indikasjon på at de ikke snakker sant.

       Bostedsregistreringen avklarer ikke hvor innbyggerne bor til enhver tid.

       Det er ikke grunnlag for å trekke i tvil vitneforklaringene til Atajeva og Iskhakova fra Association Droits de l' Homme en Asie Central eller det Mukhabat Tadsjibieva fra Organization International human rights «Fiery Hearts Club» har skrevet. Menneskerettsorganisasjonene er anerkjent, også av Landinfo.

       Andre momenter som underbygger statsborgerskapet, er As store lokalkunnskap og at han snakker flytende usbekisk med dialekt fra Tasjkent.

       For at lagmannsretten skal kunne konkludere med at A ikke er usbekisk statsborger, må den legge til grunn at alle dokumentene er forfalsket, at alle vitneforklaringene er falske og at A og B har oppkonstruert et 20 års ekteskap. Det er ikke grunnlag for noen slik slutning.

       Oppsummert må det legges til grunn at A har sannsynliggjort at han er usbekisk statsborger.

       Staten har gjort saksbehandlingsfeil. UNEs begrunnelse for ikke å legge vekt på kopier av identitetsdokumenter er for lettvint. Videre kunne UNE i samarbeid med Politiets utlendingsenhet ha utstedt reisedokument for A og dermed avklart hans statsborgerskap i perioden på ett år fra det ble truffet endelig avslag og fram til det ble gitt utsatt iverksetting av vedtaket. A fikk heller ikke anledning til å uttale seg da UNE tvilte på hans identitet. Endelig skulle spørsmålet om As identitet har vært behandlet av hele nemnda – ikke bare lederen – da han i forbindelse med omgjøringsbegjæringen la fram ytterligere dokumentasjon.

       As asylhistorie sett samlet er troverdig. Både den langvarige forfølgelsen han ble utsatt for i Usbekistan og hans regimekritiske aktivitet i Norge, både før og etter UNEs vedtak, innebærer at han har velbegrunnet frykt for forfølgende og tortur hvis han sendes tilbake til hjemlandet. Vedtakene må derfor kjennes ugyldige.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninfger for Borgarting lagmannsrett.

 Lagmannsretten bemerker:

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 13. desember 2010 om avslag på søknad om asyl og nemndas beslutninger 18. januar og 16. februar 2011 om ikke å omgjøre vedtaket.

       Statens anke gjelder tingrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling. Lagmannsretten legger til grunn at den fullt ut kan prøve om lovens vilkår for asyl er oppfylt, jf Rt-2011-1481, og den kan prøve tingrettens saksbehandling. Ved gyldighetsprøvingen skal faktum på vedtakstidspunktet legges til grunn, men det er som utgangspunkt adgang til å legge fram nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom i Rt-2012-1985 avsnitt 81.

       Utlendingsloven § 28 første og fjerde ledd lyder slik:

 § 28. Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) 
 En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller 
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 
            – – –  

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. 

       De sentrale spørsmål i vår sak gjelder ankemotpartens identitet: Er han A, som han utgir seg for, og er han usbekisk statsborger?

       Det generelle utgangspunkt er at utlendinger som søker opphold i Norge selv skal avklare sin identitet. Om dette vises til utlendingsloven § 83 andre ledd, som fastslår at utlending ved innreise og fram til korrekt identitet er registrert plikter å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) framgår følgende på side 49:

        En vesentlig problematikk på utlendingsfeltet er knyttet til at mange som søker om en tillatelse, ikke kan fremlegge pass eller andre dokumenter som bekrefter at den identiteten som oppgis, er korrekt. Personer som søker asyl fremlegger sjelden gyldige reisedokumenter. Av de som søkte asyl i 2005 ble 93,3 prosent registrert uten gyldige reisedokumenter. Noen flere (16 prosent) hadde andre dokumenter som ga en indikasjon på identiteten. 

       Vedrørende tvil om identitet uttalte departementet i proposisjonen på side 51-52 under overskriften «Generelle hovedsynspunkter»:

        Departementet vil understreke at den klare hovedregelen må være at utlendinger som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge gyldig pass eller annet legitimasjonsdokument som har nødvendig notoritet. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være sterkt urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, at det er aktuelt å gjøre unntak. 
        Det er særlig i asylsaker det er et utbredt problem at søkerne mangler pass. Ofte er utlendingen heller ikke i besittelse av andre identitetsdokumenter. I mange sammenhenger har dette en forklaring som ikke utlendingen selv kan klandres for. I noen tilfeller er situasjonen at utlendingen er forfulgt av hjemlandets myndigheter, og derfor ikke har hatt mulighet til å få pass utstedt.  
        – – –

       I andre tilfeller er situasjonen at utlendingen har vært i besittelse av identitetsdokumenter, men har kvittet seg med disse før han eller hun søkte asyl. 
        – – –  

       I saker hvor det ikke er mulig for utlendingen å fremskaffe gyldig pass eller annet legitimasjonsdokument som er egnet til å avklare identiteten, må det på samme måte som i dag foretas en helhetsvurdering. Som utgangspunkt skal tillatelse nektes dersom myndighetene ikke fester lit til de opplysningene som gis om hvem utlendingen er. Utlendingen må kunne forklare hvorfor vedkommende ikke kan fremlegge pass, eventuelt annet identitetsdokument som gir tilstrekkelig sikkerhet for identitetsfastsettelse. Utlendingen bør som utgangspunkt kunne fremlegge annen dokumentasjon som kan bidra til å underbygge de oppgitte identitetsopplysninger, og ellers gi de opplysninger som utlendingsmyndighetene ber om for å kunne vurdere saken. Utlendingen bør for eksempel kunne forklare seg om sin bakgrunn, geografiske hjemmehørighet, familietilknytning og skolegang. Om oppgitt identitet etter en helhetsvurdering fremstår som sannsynlig, vil denne som utgangspunkt bli lagt til grunn ved en søknad om asyl. Hvor stor grad av tvil om identiteten det kan være aktuelt å akseptere i de sakene hvor det ikke er mulig å fremskaffe troverdige dokumenter, må også vurderes i forhold til hva slags type sak det er tale om. 

       Under avsnittet om asylsaker skrev departementet på side 52:

        I asylsaker kan det være en vanskelig bevisproblematikk, og det må tas hensyn til et prinsipp om at reell tvil om beskyttelsesbehov bør komme søkeren til gode. Dette kan også ha betydning for hvor strenge krav det kan stilles til dokumentasjon eller sannsynliggjøring av identitet. Dersom utlendingen kommer fra et land hvor det ikke er praktisk mulig å fremskaffe troverdig dokumentasjon for identiteten, og hvor det heller ikke er noe annet vedkommende kan gjøre for å underbygge identitetsopplysningene, må saken avgjøres ut fra det faktum som er tilgjengelig. Dette innebærer at myndighetene i en del asylsaker hvor man ellers finner det tilstrekkelig sannsynlig at søkeren risikerer forfølgelse ved retur, vil innvilge asyl selv om man mener at det hefter større tvil ved de opplysningene som søkeren har gitt om identiteten, enn man for eksempel vil akseptere i en sak om familieinnvandring eller opphold på humanitært grunnlag. 
        I saker hvor forvaltningen finner det mest sannsynlig at det er gitt uriktige opplysninger om identiteten, vil det ofte være grunn til å tvile på søkerens øvrige asylforklaring. I noen saker kan det likevel bli lagt til grunn at søkeren har et beskyttelsesbehov selv om det er sannsynlig at vedkommende har oppgitt uriktig identitet. 

       Som det framgår av proposisjonen side 85 må det – når det skal fastlegges om det foreligger en slik forfølgelsesfare at søkeren har krav på internasjonal beskyttelse – tas stilling til hvilke beviskrav som skal legges til grunn for at et forhold skal anses tilstrekkelig sannsynliggjort, og hvilke krav som skal stilles til faregraden (risikoen) for forfølgelse. I tillegg til konkrete opplysninger relatert til søkerens situasjon, hans/hennes troverdighet mv, vil det bli sett hen til annen generell informasjon om menneskerettssituasjonen og forfølgelsesfaren i det aktuelle området. Lovutvalget bemerket, jf. gjengivelsen i proposisjonen på side 86:

        Utvalget bemerker at spørsmål knyttet til bevis- og risikokrav må vurderes i sammenheng, og at det er nødvendig å foreta en bredere totalvurdering hvor man blant annet også legger vekt på alvoret ved det overgrep som søkeren risikerer. I forhold til bevisspørsmålet bemerkes det videre at det er et behov «for å la tvil komme søkeren til gode i tilfeller hvor vedkommende fremstår som generelt troverdig.» Når det gjelder spørsmålet om å lovfeste en særskilt bevisregel for asylsaker, kommenterer utvalget følgende:

        «Utvalget har vurdert muligheten av å lovfeste en bevisregel som fastsetter at man må fravike det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt i saker om beskyttelse. Når man likevel har unnlatt å gjøre dette, skyldes det at bevisvurderingen i beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Med bakgrunn i at det ikke vil kunne angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg etter utvalgets oppfatning ikke for nærmere lovregulering.»

        Når det gjelder risikokravet bemerker utvalget at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav til sannsynlighetsovervekt for at risikoen skal materialisere seg i faktiske overgrep. Det avgjørende må være om risikoen for overgrep er reell. 

       Departementet bemerket på side 88:

        Det er en særegenhet ved asylsaker at de ofte må avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det må derfor foretas en helhetlig fri bevisbedømmelse. Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

I utgangspunktet er det søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt dette er mulig. Myndighetene må kunne kreve at den som påberoper seg beskyttelsesreglene, legger frem de opplysninger vedkommende kan om relevante forhold. Samtidig følger det av forvaltningsloven §17 at forvaltningen har en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Idet myndighetene har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, forutsetter et eventuelt avslag at myndighetene har foretatt en grundig saksbehandling og ved behov innhentet opplysninger som er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering. Samtidig har utlendingsmyndighetene ikke kun et ansvar for å ivareta søkerens beskyttelsesbehov. Det er også en målsetting at det skal treffes riktige vedtak, og at det av hensyn til innvandringskontroll og likebehandling ikke innvilges beskyttelse til personer som ikke trenger det. I praksis må det imidlertid foretas en avveining mellom grundighet i saksbehandlingen og effektiv ressursutnyttelse. En del saker vil måtte avgjøres på bakgrunn av de opplysninger som foreligger uten at de er optimalt opplyst og uten at det er hensiktsmessig å gjennomføre ytterligere undersøkelser. Eventuell tvil om beskyttelsesbehov vil også i slike tilfeller måtte komme søkerne til gode.

       Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å fastsette egne bevisbestemmelser i loven. Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at det må foretas en samlet vurdering av bevisene i saken, og utlendingens generelle troverdighet er ett av de elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen.

       Når det gjelder hva som ligger i vilkåret om en «velgrunnet frykt for forfølgelse», må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er, som utvalget bemerker, om risikoen er reell. 

       Etter gjennomgang av lovforarbeidene uttalte Høyesterett i Rt-2011-1481 avsnitt 44, 45 og 46:

        Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

       Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
        Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Utlendingen plikter ikke å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med behovet for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 83 andre ledd.

       Usbekistan var tidligere en del av Sovjetunionen, og erklærte seg som selvstendig republikk 31. august 1991. Det framgår av notat utarbeidet av Landinfo 23. mars 2012 at Usbekistan er et utpreget dokumentasjonssamfunn med tradisjon for å registrere og attestere en rekke ulike forhold, herunder bosted. Alle landets borgere skal ha pass fra fylte 16 år, og myndighetene vil i møte med borgerne kreve at de legitimerer seg med pass. Alle som var permanent bosatt i Usbekistan da statsborgerloven trådte i kraft i 1992, ble usbekiske statsborgere. Det samme blir barn født i utlandet av foreldre som begge er usbekiske borgere. Landet har utstedt nasjonale pass siden 1. januar 1995. Pass fornyes ved fylte 25 og 45 år.

       De såkalte mahallaene – nabolagskomitéene – er en del av den finmaskede forvaltningsstrukturen i Usbekistan. De har blant annet en viktig kontroll- og overvåkningsfunksjon, og sjekker for eksempel at beboerne har bostedsregistrering, og utsteder attester og bekreftelser på ulike typer forhold.

       Ankemotparten har – som de aller fleste asylsøkere, jf. foran – ikke lagt fram pass i original som kan dokumentere hans identitet og statsborgerskap. Hans forklaring er at passet ble lagt igjen hos forretningsforbindelsen G i 2005, og at det senere ble beslaglagt av SND. Ut fra bevisene i saken, jf. også redegjørelsen nedenfor for vitneforklaringene, finner ikke lagmannsretten denne forklaringen usannsynlig. De passkopiene ankemotparten har lagt fram, vil bli kommentert senere. Men ankemotparten har lagt fram andre dokumenter i original. Det første spørsmålet er om noen av disse er legitimasjonsdokument som kan avklare hans identitet, jf. sitat foran fra proposisjonen side 51-52.

       For det første er det lagt fram i original et dokument som er vitnemål fra Forsvarsdepartementet i SSSR for gjennomgått utdanning som kjøretøyfører i 1990/1991 ved DVOKU (Det fjerne Østens høyere fellesmilitære befalskole), og førerkort datert 3. april 1991 utstedt til A, født *.*.1971 i Tsjia. Førerkort har bilde av en ung mann som ikke er ulik ankemotparten, hvilket underbygger opplysningen om hans identitet. Ettersom dokumentet er fra Sovjettiden, gir det imidlertid ingen veiledning om hans nåværende statsborgerskap.

       For det andre er det lagt fram i original et militært registreringskort skrevet på russisk for A med samme fødselsdato. Det framgår at etnisk tilhørighet er usbeker. Han var innkalt til militærtjeneste av krigskommisæren i Kirovskij bydel i Tasjkent by. I august 1988 startet han på militærakademiet som menig, og avsluttet i juli 1991 etter eget ønske. Videre står det troppssjef fra 1. august 1991, og dimittert etter endt militærtjeneste 23. oktober 1991. Dokumentet er uten bilde og sier heller ikke noe om nåværende statsborgerskap, men det underbygger ellers opplysninger ankemotparten har gitt.

       For det tredje er det lagt fram i original et førerkort for A med samme fødselsdato. Førerkortet er utstedt 15. februar 2002 av trafikkpolitiet i Osj (som er i Kirgisistan), og har bilde som synes å være av ankemotparten, og som for øvrig er identisk med bildet på kopi av pass fra 2008. Det står SU – altså Sovjetunionen – på dokumentet. Dokumentet er etter det opplyste det eneste av de seks originaldokumentene som UNE 11. mars 2010 oversendte til Politiets utlendingsenhet for undersøkelse, som har blitt undersøkt med tanke på ekthet. Som det framgår foran ble det konstatert at det ikke var tilgjengelig tilsvarende dokument i referansebasene, og at undersøkelsen ikke avdekket skader/avvik som tydet på at førerkortformularet var forfalsket. Staten har under ankeforhandlingen likevel stilt spørsmålstegn ved dokumentets gyldighet under henvisning til at det er et formular fra Sovettiden, til tross for at det er utstedt etter oppløsningen av Sovjetunionen. Lagmannsretten er enig i at dette framstår som eiendommelig, men har vanskelig for å se at en forfalskning gjennomført på denne måten skulle være formålstjenlig, verken som førerkort eller som identifikasjonsdokument. Det var jo alminnelig kjent når Sovjetunionen ble oppløst.

       For det fjerde er fødselsattest for D, født *.*.2002 i Tasjkent, framlagt i original. A er oppført som guttens far, og hans nasjonalitet er oppgitt å være usbeker. Moren er B, også usbeker. Lagmannsretten finner at fødselsattesten er egnet til å underbygge ankemotpartens opplysning om identitet og statsborgerskap.

       For det femte har ankemotparten lagt fram pass utstedt 19. desember 2008 i original for B, født *.*.1968, med oppgitt nasjonalitet Usbekistan. Visum for C, født *.*.1993, og D, født *.*.2002, er ført inn i passet. Navnet til sønnen er ikke skrevet helt identisk med det som står i ankomstregistreringsskjemaet eller i fødselsattesten, men det dreier seg om avvik som kan ha en rimelig forklaring. Passet er etter lagmannsrettens vurdering egnet til å underbygge ankemotpartens opplysninger om at han er gift med B, jf. at hun har hans etternavn, og hans opplysninger om deres felles barn. Ifølge advokat Nilsen har utlendingsmyndighetene ikke stilt spørsmålstegn ved at passet er ekte i forbindelse med Bs asylsøknad. Det er ikke bestridt, og legges til grunn. B forklarte under ankeforhandlingen at hun er gift med ankemotparten og at de begge er usbekiske statsborgere.

       For det sjette har ankemotparten lagt fram i original et kasakhstansk «migrasjonskort» (skal vel være immigrasjonskort) for A, født *.*.1971. Immigrasjonskortet har bilde av en person som synes å være ankemotparten. Det er oppført «Statsborgerskap: Usbekistan». Passnummer er 1315091. Ankomstdato er i den russiske oversettelsen satt til 2008, men som advokat Nilsen påpekte under ankeforhandlingen, kan det håndskrevne årstallet like gjerne være 2006 – skriften er ikke helt entydig. Isolert sett underbygger dokumentet ankemotpartens opplysning om hans identitet og at han er usbekisk statsborger, men dokumentet må etter lagmannsrettens syn anses å ha begrenset bevisverdi, ettersom kasakhstanske myndigheter ifølge ankemotparten bare ble forelagt kopi av et pass, jf. nedenfor. For øvrig er det grunn til å stille spørsmålstegn ved at ankemotparten skal ha fått et slikt gyldig immigrasjonskort, ettersom han hevder at han på det tidspunkt var ettersøkt av usbekiske myndigheter, og at han ikke kunne søke asyl i Kasakhstan, fordi landet har utleveringsavtale med Usbekistan. På den annen side er det samsvar i dateringen i dette dokumentet og det skattebetalerbevis som omtales nedenfor.

       For det sjuende har ankemotparten lagt fram i original et kasakhstansk skattebetalerbevis datert 1. september 2006, som bekrefter offentlig registrering av A som skattebetaler fra 31. august 2006. Fornavn og mellomnavn er ikke skrevet identisk med skjemaet for ankomstregistrering. Uavhengig av dette er dokumentet etter lagmannsrettens syn ikke egnet til å underbygge ankemotpartens opplysninger om identitet og statsborgerskap ut over at det muligens tilsier at han ikke er kasakhstansk statsborger. Dokumentet underbygger imidlertid forklaringen om at han bodde og arbeidet i Kasakhstan på den tiden.

       Endelig har C, som hevdes å være ankemotpartens datter, ifølge advokat Nilsen innlevert sitt originale pass til Politiets utlendingsenhet. Kopi av dokumentet er ikke lagt fram for lagmannsretten, men det opplyste er ikke bestridt.

       Selv om ingen av ovennevnte originaldokumenter med sikkerhet avklarer ankende parts identitet, herunder om han er usbekisk statsborger, underbygger de etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet samlet sett ankemotpartens forklaring om identitet og statsborgerskap og gir en rimelig god indikasjon på at han er usbekisk statsborger. Særlig fødselsattesten for sønnen underbygger opplysningen om at ankemotparten er usbekisk statsborger. Ved vurderingen tar lagmannsretten i betraktning at Usbekistan er kjent som et meget korrupt land, og at korrupsjon finnes på alle nivå i offentlig forvaltning og ved alle former for myndighetsutøvelse, jf. Landinfos temanotat. Landrådgiver Marit Mageli hos Landinfo forklarte som vitne at dokumenter kan kjøpes, men at det selvsagt ikke er grunnlag for å si at alle usbekiske dokumenter er falske/forfalsket. Det kan i lys av dette ikke uten videre legges til grunn at dokumentene er ekte. Utlendingsnemnda oversendte 11. mars 2010 de fleste av disse dokumentene til Politiets utlendingsenhet for undersøkelse, men anmodningen er ikke fulgt opp for andre dokumenter enn førerkortet fra 2002. Etter lagmannsrettens syn må den bevistvil dette innebærer komme ankemotparten til gode, jf. ovennevnte lovforarbeider.

       I tillegg til de originale dokumentene har ankemotparten lagt fram en rekke dokumentkopier, herunder av to pass, som han hevder er hans. Etter statens syn har kopier av pass og andre dokumenter ingen bevisverdi, fordi deres ekthet ikke lar seg verifisere. Lagmannsretten kan ikke uten videre dele denne oppfatningen. Det må foretas en konkret vurdering av dokumentet opp mot andre bevis i saken. I helhetsvurderingen av om oppgitt identitet framstår som sannsynlig, må også slike kopier inngå, selv om de gjennomgående vil ha mindre bevisverdi enn originaldokumenter.

       Ankemotparten har lagt fram kopi av pass utstedt 30. juni 1999 til A, født *.*.1971 i Russland, med utløpsdato 18. juli 2016 – altså ved fylte 45 år. Bildet på kopien som er lagt fram for lagmannsretten er så dårlig at det ikke gir veiledning. Passnummeret er CA 1315091. Oppgitt nasjonalitet er Usbekistan. Lagmannsretten har etter ankeforhandlingen merket seg at fornavnet er skrevet annerledes enn i skjemaet for ankomstregistrering for ankemotparten og i flere andre dokumenter i saken, jf foran, og at det heller ikke er oppført noe mellomnavn i passet. I hele utlendingssaken er navnet A brukt. Dette har imidlertid ikke vært undergitt kontradiksjon, og kan muligens ha en plausibel forklaring.

       Utlendingsnemnda fant ankemotpartens forklaring om passet før nemndsmøtet usammenhengende og motstridende. Den gang forklarte han at han fikk nytt pass i 2002, og at dette ble funnet hos forretningsforbindelsen G i 2005. Nemnda fant det blant annet påfallende at passnummeret i kopien fra 1999 framgår av immigrasjonsbeviset fra Khasakstan. Dette forklarte ankemotparten i nemnda med at han hadde kopi av 1999-passet med seg til Kasakhstan. Videre forklarte han først at kona hadde med kopi av det nyeste passet da hun kom til Norge i august 2009, noe han etterpå rettet til at han fikk det pr faks før hun reiste hit. Nemnda fant at svarene bar preg av tilpasning og bortforklaring, og at det ikke var gitt noen rimelig forklaring på hvorfor originalt pass ikke var lagt fram.

       Kopi av pass utstedt 18. oktober 2008 til A, født *.*.1971 i Russland, også med utløpsdato 18. juli 2016, ble lagt fram ved Irina Jurijevnas epost 22. november 2012. Kopien har bilde av en mann som er svært lik ankemotparten, og som for øvrig er det samme som i førerkortet fra 2002. Oppgitt nasjonalitet er Usbekistan. Passet er ifølge den ene tolken under ankeforhandlingen utstedt i Tasjkent.

       Betydningen av dette passet ble bedømt av UNE i beslutningen 16. februar 2011. Det fremgår av premissene at advokatfullmektig Nilsen anførte at Bs første pass ble utstedt på begynnelsen av 1900-tallet, og at det var gyldig til 1999, da hans andre pass ble utstedt. Dette ble så beslaglagt hos G i 2005. Ifølge Nilsen tok A feil da han oppga at dette passet ble utstedt i 2002. Videre opplyste Nilsen at B via en bekjent i passavdelingen fikk utstedt nytt pass i 2008, altså det som UNE hadde fått tilsendt kopi av. Originalen var ifølge Nilsen tilbakelevert til vennen. I beslutningen viste UNE til Bs tidligere forklaring om at passet som ble beslaglagt i mars 1999, ble tilbakelevert i 2002, at han deretter byttet det til et nytt, fordi det ikke var plass til flere stempler i det gamle. UNE fant det påfallende at forklaringen ble endret så sent i prosessen, og etter at nemnda i det opprinnelige vedtaket påpekte motstridende opplysninger. B hadde heller ikke redegjort for grunnen til at forklaringen var endret.

       Tingretten skrev følgende om passkopienes betydning ved vurdering av spørsmålet om statsborgerskap:

- Den fremlagte kopien av et usbekisk pass utstedt til saksøkeren den 18.10.2008 kan ikke tillegges bevismessig vekt. Det vises i den forbindelse til saksøkerens egen forklaring, der han opplyste å ha betalt en funksjonær ved den usbekiske ambassaden i Kasakhstan for å få passet utstedt. 
- Den fremlagte kopien av et usbekisk pass utstedt til saksøkeren den 30.06.1999, er ikke et troverdig bevis i saken. Passets utstedelsesdato harmonerer dårlig med saksøkerens asylforklaring., der han opplyste at passet hans var beslaglagt av politiet i perioden mars 1999 til juni 2002. På spørsmål om hvorfor han ikke har kunnet fremlegge passet i original, forklarte saksøkeren at passet ble beslaglagt av politiet i forbindelse med en razzia hos hans forretningsforbindelse G i Andisjan i midten av mai 2005. Saksøkerens forklaring står i motstrid med Bs vitneforklaring under hovedforhandlingen. Ifølge saksøkerens ektefelle ble passet beslaglagt av politiet da saksøkeren ble arrestert den 20.05.2005. 

       Lagmannsrettens vurdering er at denne forklaringshistorikken er egnet til å svekke tilliten til tiltaltes forklaring.

       Ettersom passene var blitt et omstridt tema, utarbeidet ankemotparten et hjelpedokument kalt «Pass historikk» med følgende innhold:

        Første passet utstedt når han var 16 i 1987. 
        Andre passet utstedt når han var 25 i 1996. 
        Tredje passet utstedt i 1999 pga plassmangel reisestempel. Er gyldig frem til 2016 når saksøker fyller 45 år. Fratatt under anholdelsen i 2005. Hadde kopi av dette passet med til Kazakstan. Utstedt kazakisk immigrasjonskort med samme passnr, se stevningen bilag 5. Kona fakset kopi av passet over til Norge og det ble fremlagt for norske utlendingsmyndigheter, se stevningen bilag 7.  
        Fjerde pass utstedt gjennom bekjent i den usbekiske ambassaden i Kazakstan i 2008. Gyldig frem til 2016. Fremlagt for norske utlendingsmyndigheter dagen før nemndsmøte og før vedtaket 13.12.11, se sluttinnlegg fra saksøker, bilag 6. Passet ble sendt direkte til UNE pr epost fra saksøkerens forretningsforbindelse. 

       Under ankeforhandlingen hadde ankemotparten enda en ny forklaring om sine pass. Han sa at han trodde at det tredje passet ble utstedt i februar 1999. Det har han ingen kopi av. Det var dette passet som ble beslaglagt i mars 1999. På ankeforhandlingens første dag sa han at han i juni 1999 fikk utstedt et nytt pass gjennom et turistbyrå. Dette passet var ekte. Bakgrunnen for at han skaffet det var at han vurderte å rømme landet, ettersom han var usikker på om myndighetene ville fengsle ham. På spørsmål om turistbyråets kompetanse til å utstede pass, sa han at alt kunne skje med penger, fordi systemet er korrupt. På forhandlingens andre dag sa han at han fikk junipasset på passkontoret ved personlig frammøte, og at han på det tidspunkt ikke var etterlyst. Etter amnestiet fikk han passet fra februar 1999 tilbake. Da leverte han inn igjen passet fra juni 1999. Han forklarte at han ikke hadde nevnt passet fra februar 1999 tidligere, fordi han var blitt forvirret.

       Heller ikke forklaringen om passet fra 2008 er konsistent. I omgjøringsbegjæringen ble det opplyst at passet ble utstedt via en bekjent i passavdelingen, slik at B kunne utbetale lønn til ansatte. Lønnsutbetaling kunne bare skje hvis den ansvarlige kunne dokumentere sin identitet. Originalpasset ble i samsvar med avtale tilbakelevert til vennen, fordi B var etterlyst, og vennen dermed tok en risiko ved å utstede passet. Under ankeforhandlingen forklarte ankemotparten at han fikk passet via en bekjent i den usbekiske ambassaden, fordi B ledet en gruppe arbeidere på flere enn 100, og skulle motta lønn på vegne av alle for videre utbetaling til den enkelte, og derfor trengte pass. Han sa for øvrig at passet var ekte, og at han hadde betalt mye for passet for å få det raskt utstedt.

       Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda og tingretten i at ankemotpartens forklaringer om passene framstår som lite troverdige når de ses i sammenheng. Forklaringene er endret og supplert en rekke ganger, og synes flere ganger tilpasset andre opplysninger i saken, som står i motstrid med det han har forklart. De nye endringene under ankeforhandlingen forsterker inntrykket. Selv om det tas høyde for feilerindringer og forvirring, må det kunne legges til grunn at ankemotparten har forstått at opplysninger om pass var viktig for hans sak.

       Ut over passkopiene har ankemotparten for det første lagt fram kopi av fødselsattest for A, født *.*.1971 i Tsjita i Russland. Far er oppgitt å være E og mor F, begge etniske usbekere. Dokumentet bekrefter opplysninger ankemotparten har gitt. At foreldrene er etniske usbekere, underbygger at ankemotparten også er det, og er et argument, men ikke avgjørende, for spørsmålet om statsborgerskap.

       For det andre er framlagt kopi av vigselsattest for A, født *.*.1971, og B, født *.*.1968, som etter ekteskapsinngåelsen ville bruke slektsnavnet A. Ifølge attesten ble ekteskap inngått og registrert 9. desember 1992. Videre er det i skjemaet 28. november 2008 i ankemotpartens sak notert at vielsen fant sted 30. januar 1992, og at den ble registrert samme dag. I Bs sak er notert at hun giftet seg med A 30. januar 1993, og at ekteskapet ble registrert 9. desember 1992. Under ankeforhandlingen ble det opplyst at ekteskapet formelt ble inngått 9. desember 1992 og at det var en religiøs vigselseremoni med bryllupsfest 30. januar 1993. Lagmannsretten legger til grunn som mest sannsynlig at forskjellene i årstall enten skyldes en erindringsfeil eller en ren skrivefeil.

       Sammenholdt med det øvrige bevismaterialet – ankemotpartens forklaring, forklaringen fra B, dokumenter om sønnens identitet og dokumenter om bosted, jf. nedenfor – finner lagmannsretten det mest sannsynlig at ankemotparten er gift med B og at de har to barn sammen.

       For det tredje er det framlagt kopi av fødselsattest for C, født *.*.1993 i Tasjkent. Oppgitt far og mor er henholdsvis A og B, begge etniske usbekere. Navnene er skrevet noe annerledes i den andre oversettelsen av samme dokument, men dette tillegges mindre vekt, da det er et forhold som ikke har vært underlagt kontradiksjon og det heller ikke kan utelukkes at det kan ha en rimelig forklaring.

       For det femte er det framlagt kopi av pass for B, født *.*.1968, utstedt 6. desember 1995. Oppført nasjonalitet er Usbekistan. I passet er notert at hun fra 29. mai 1993 var bostedsregistrert i Ibn Sina I 14, og fra 19. desember 2006 i T. Raskulova 45.

       For det sjette er det framlagt kopi av pass utstedt 24. juni 1998 for F, født *.*.1951, med nasjonalitet Usbekistan. Bostedsregistrering i Ibn Sina 14 fra 17. mars 1988 er ført inn i passet. To voksne barn, herunder en som skal være ankemotparten, også er ført inn i passet for hånd. Dette er ifølge vitnet Mageli hos Landinfo uvanlig, og det framstår etter lagmannsrettens syn som underlig, men tillegges ikke nevneverdig vekt.

       For det sjuende er det lagt fram kopi av kvitteringsdel til innkallelse av A til politiavhør 2. juni, 19. juni og 25. juni 2005, alle mottatt og signert av A. Dette dokumentet kan ikke sees å ha noen bevisverdi for spørsmålet om statsborgerskap.

       For det åttende er det lagt fram kopi av en etterlysning av B fra politikammeret i Tasjkent for overtredelse av § 159 fra med et bilde som er meget utydelig. I oversettelsen står det « etnisk tilhørighet: usbeker », men ifølge tolken kan den russiske teksten bety både nasjonalitet og etnisitet. I oversettelsen er det en anmerkning om at det er grammatiske feil i teksten. Dokumentet anses å ha begrenset bevisverdi.

       For det niende er det framlagt kopi av bostedsregistreringskort for gate M. Kalinina (som i 1992 skal ha endret navn til Ibn Sina) hus ** leilighet **. Leier E er registrert fra 17. mars 1988 og avregistrert 29. juli 2008. Kona F, født *.*.1951, og tre barn, herunder A, født *.*.1971, er registrert fra samme tidspunkt, og svigerdatter B, født *.*.1968, er registrert fra 29. mai 1993. Barnebarn C, født *.*.1993, er registrert fra 7. januar 1994. Ankemotpartens sønn er imidlertid ikke notert bostedsregistrert der. Det er ikke notert noen avregistreringsdato for kona og A, mens svigerdatter og barnebarn er avregistrert 6. desember 2006 for. Ifølge ankemotparten ble sønnen D bostedsregistrert på adressen til hans svigermor. Bostedsregistreringen av denne B i Usbekistan pr 1992 underbygger at han på det tidspunkt automatisk ble usbekisk statsborger. Lagmannsretten har merket seg at det står «Rett kopi 12.01.2000» på dokumentet, hvilket harmonerer dårlig med at det er oppført avregistreringsdatoer i 2006.

       For det tiende er det framlagt kopi av det som hevdes å være en bekreftelse fra mahallakomitéen på bostedsregistrering. Det er opplyst at dette er et lokalt bostedsdokument. I den skriftlige oversettelsen står det at A «bekreftes født i nabolaget Ibn Sina, 14..7». Under ankeforhandlingen ble det fremholdt at dette er en feil oversettelse. Et vitne som kan språket, mente at det står «bor» i nabolaget.

       Diloram Iskhakova forklarte seg som vitne under ankeforhandlingen. Hun er representant for menneskerettsorganisasjonen Assosiation Droits de l' Homme en Asie Central, avdeling Usbekistan. På oppfordring fra vitnet E Atajeva, som er president i organisasjonen, lokalisert i Paris, reiste hun til Tasjkent for blant annet å få en bekreftelse på Bs bostedsregistrering. Hun oppsøkte Bs mor, og de gikk sammen til mahallakomitéen for at Iskhakova skulle kunne forsikre seg om at hun fikk riktige opplysninger. Der ble ovennevnte bekreftelse utstedt. Ifølge Ishakova står det i dokumentet at det er en bekreftelse på at B er bostedsregistrert i på den nevnte adressen i leilighet nr **, det er undertegnet, og det står at det er et dokument til framleggelse for passkomitéen. Iskhakova mente at det er umulig at dette dokumentet er forfalsket. Iskhakova forklarte også at hun snakket med en nabo, som bekreftet at B hadde deltatt ved presidentvalget 27. februar 2002, og at han ikke kunne ha gjort det uten slik bostedsregistrering. Han hadde også sett Bs innenrikspass da A deltok ved valget.

       Lagmannsretten har ingen konkrete holdepunkter for å trekke Iskhakovas forklaring i tvil. Bekreftelsen på bostedsregistreringen og Iskhakovas forklaring om den kom etter Utlendingsnemndas siste beslutning 16. februar 2011, men må kunne tillegges vekt ved domstolsprøvingen, ettersom opplysningene er egnet til å kaste lys over faktum den gang.

       Ovennevnte vitne Nadejda Atayeva forklarte at turistbyråer kan bistå borgerne med søknad om pass, herunder med innsamling av dokumenter, men at passene utstedes ved passavdelingen ved avdelingen for innenriksanliggender, og at turistbyrået aldri kan motta passet på vegne av søkeren. Ambassader kan ikke erstatte passkontorene, men de kan formidle søknad om og motta pass til usbekiske borgere bosatt i utlandet. En analyse av nyere offentlige dokumenter viste at de ofte inneholdt skrivefeil på grunn av manglende forståelse av juridiske begreper, ettersom utdanningsnivået har gått ned. Ifølge Atayeva må man framvise usbekisk pass for å delta ved presidentvalg. Det er vanlig i Usbekistan at forretningsforbindelser legger igjen pass hos hverandre med fullmakt om bruken, fordi passet er det eneste dokumentet som bekrefter identiteten. Hun sa også at det er svært vanskelig å arbeide som forretningsmann i Usbekistan uten å være usbekisk statsborger. Man får bostedsregistrering for maksimum en måned om gangen, det er problematisk å kjøpe fast eiendom, forflytningsretten er begrenset, og man lever under trussel om utvisning når som helst. Atayeva sa – som Iskhakova – at det i ovennevnte bekreftelse fra mahallakomitéen står at B bor på angitt adresse, ikke at han er født der. Mahallakomitéen kan ikke bekrefte fødested, bare bostedsregistrering. Hun avviste at mahallakomitéen var bestukket, og framholdt at anliggendet til hennes organisasjon i slike sammenhenger bare er å skaffe korrekt informasjon. Hun forklarte videre at man ikke behøver å bo der man er bostedsregistrert. Til Bs forklaring om rømningen fra SND i mai 2005 nevnte hun to andre navngitte asylanter, som hadde rømt fra SND på lignende måter.

       Vitnet Ivar Dale, stedlig representant for Den norske Helsingsforskomitéen i Sentral-Asia, sa at Atayeva – og Mukhabat Tadsjibieva i Organization International human rights Fiery Hearts Club, som har avgitt en skriftlig erklæring i saken – er meget godt kjent blant menneskerettsaktivister, og at de tas seriøst av internasjonale organisasjoner og utenlandske myndigheter.

       Landrådgiver Mageli hos Landinfo sa under ankeforhandlingen at usbekere som ville ha russisk statsborgerskap da Sovjetunionen ble oppløst, trolig måtte bostedsregistrere seg i Russland. Det er en møysommelig prosess å frivillig frasi seg et usbekisk statsborgerskap.

       Både vitnene Mageli og Dale forklarte at siktelse for overtredelse av § 159 – som gjelder antikonstitusjonell virksomhet – brukes mye, og er svært alvorlig. Man kan bli dømt for noe helt annet enn det bestemmelsen rammer.

       Spørsmålet om ankemotpartens identitet og statsborgerskap, må avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering av bevisene i saken, jf. foran. Som det framgår av lovforarbeidene, må en utlending som ikke kan framlegge identitetsdokument, kunne forklare seg for eksempel om sin bakgrunn, geografiske hjemmehørighet, familietilknytning og skolegang. Det har ankemotparten gjort, og utlendingsmyndighetene har – så vidt lagmannsretten vet – ikke avdekket feil i disse henseender. Det er ikke bestridt at han snakker usbekisk flytende.

       Tingretten fant at det er sannsynlighetsovervekt for at ankemotparten er A, og fant det bevist at han er etnisk usbeker. Videre konkluderte tingretten under tvil med at det er mer sannsynlig at han er usbekisk statsborger enn at han ikke er det. Etter tingrettens syn måtte utlendingsmyndighetene undersøke alternative statsborgerskap for å få saken så godt opplyst som mulig.

       Etter lagmannsrettens syn er det flere forhold i saken som gjør identitetsspørsmålet usikkert. Ankemotparten har ikke lagt fram gyldig pass. Han har flere ganger endret forklaring om sin passhistorikk. Dette er egnet til å svekke hans troverdighet. Det er likevel ikke slik at den svekkede troverdigheten gir grunnlag for å trekke i tvil alt han har forklart. Som påpekt foran, har ankemotparten gitt en forklaring om hjemlig tilhørighet, familie, skolegang, kjennskap til landet mv. som ikke har påviste svakheter og som underbygger at han er usbeker, både av etnisitet og nasjonalitet. Ankemotpartens asylhistore – om hendelsene i 1999 og 2005 – har i hovedsak vært uendret, men som UNE påpekte, har det også i den henseende vært noen uoverensstemmelser. Lagmannsretten er imidlertid usikker på om det er riktig å forstå Bs forklaring i asylintervjuet slik at det bare var én person fra SND som ble med ham hjem 20. mai 2005. Det er mulig at forklaringen må forstås slik at både den navngitt SND-majoren og en av hans medarbeidere var med. Men også lagmannsretten finner forklaringen om rømningen lite troverdig. Det er heller ikke samsvar mellom det B forklarte da hun søkte om asyl, om hva som skjedde etter at A hadde rømt, og det A har forklart om hva han hadde hørt om hva som skjedde.

       Som påpekt foran knytter det seg også usikkerhet til de øvrige dokumentene ankemotparten har lagt fram. Det åpnes i lovforarbeidene for at også andre dokumenter enn pass kan være legitimasjonsdokument som har nødvendig notoritet, og at også annen dokumentasjon kan underbygge de identitetsopplysningene som er gitt. Bevistvil rundt originaldokumentene i vår sak må som nevnt foran komme ankemotparten til gode, ettersom bare ett av dem er blitt undersøkt av utlendingsmyndighetene for avklaring av ekthet. Videre fant UNE de framlagte kopiene av As fødselsattest og bostedsregistreringen uleselige, og at de derfor ikke kunne tillegges vekt ved identitetsvurderingen. De kopiene som er lagt fram for lagmannsretten har er godt leselige, og bør etter lagmannsrettens syn også vurderes av utlendingsmyndighetene.

       Hvor stor grad av tvil om identiteten det kan være aktuelt å akseptere i saker hvor det ikke er mulig å framskaffe « troverdige dokumenter », må i henhold til lovforarbeidene vurderes i forhold til hva slags sak det dreier seg om. I asylsaker, hvor reell tvil om beskyttelsesbehov må komme søkeren til gode, må myndighetene i en del tilfeller hvor man ellers finner det tilstrekkelig sannsynlig at søkeren risikerer forfølgelse ved retur, innvilge asyl selv om man mener at det hefter større tvil ved de opplysningene som søkeren har gitt om identiteten, enn man for eksempel vil akseptere i en sak om familieinnvandring eller opphold på humanitært grunnlag, jf. proposisjonen side 52. Staten gjorde under ankeforhandlingen gjeldende at Utlendingsnemnda ikke har vurdert spørsmålet om forfølgelsesfare i vår sak. Etter lagmannsrettens syn knytter det seg usikkerhet til flertallets votum i vedtaket 13. desember 2010 på dette punkt. Mindretallet tok imidlertid standpunkt til forfølgelsesfaren.

       Lagmannsretten har vært i tvil om identitetsspørsmålet. I den samlede bevisbedømmelsen er lagmannsrettens vurdering at det særlig er deler av passhistorikken og flukthistorien som framstår som mindre troverdige. Når det gjelder forklaringen om identitet og statsborgerskap, er bevisbildet et annet. Det er flere bevis som underbygger hans forklaringer på disse punktene. Det vises til hans egen forklaring om familie- og bosteder, kjennskap til landet, språket osv. Lagmannsretten har funnet det mest sannsynlig at han er gift med B og at de har to barn sammen, jf. foran. Hun har framlagt et ekte pass, som viser at hun er usbekisk statsborger. Det er en indikasjon på at det samme gjelder for ankemotparten. Sønnens pass underbygger ytterligere hans forklaring om identitet og statsborgerskap. Bostedsbekreftelsen fra mahallakomitéen sammenholdt med forklaringen fra vitnet Iskhakova, underbygger etter lagmannsrettens syn også at ankemotparten i en lengre periode har bodd der han har oppgitt. At det ikke er fullt samsvar mellom den formelle bostedsregistreringen og det han har forklart om tidspunkter for flyttingen mv, bør tillegges mindre vekt, idet kan være vanskelig å huske slike detaljer for mange år tilbake. At B er registrert på samme adresse som han og hans familie i Tasjkent fra våren 1993, er også egnet til å underbygge forklaringen om giftemålet få måneder tidligere, først med en formell ekteskapsinngåelse og deretter en religiøs seremoni med bryllupsmarkering. Samlet gir dette mange holdepunkter for at ankende part er den han utgir seg for å være, herunder at han er usbekisk statsborger. I tillegg kommer at det er framlagt dokumenter som i lys av forfølgelsesfaren burde ha blitt nærmere undersøkt for avklaring av ekthet. Når dette ikke er gjort, må tvilen om identiteten komme ankemotparten til gode. Vurdert samlet er lagmannsrettens konklusjon at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at ankemotparten er den person han oppgir å være og at han er usbekisk statsborger.

       På den bakgrunn er lagmannsretten enig med tingretten i at Utlendingsnemndas vedtak 13. desember 2010 og beslutninger 18. januar og 16. februar 2011 er ugyldige. Statens anke skal følgelig forkastes.

       A har vunnet ankesaken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten fra erstatningsansvaret etter tredje ledd. Advokat Nilsen har i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd lagt fram kostnadsoppgave på til sammen 154 163 kroner, hvorav 113 750 kroner utgjør salær inkludert merverdiavgift, 10 000 kroner utgjør utgifter til vitner og 4 613 kroner utgjør oversettelsesutgifter. Videre er det ført opp rettsgebyr med 25 800 kroner. Det må bero på en feil, ettersom staten er ankende part. Lagmannsretten finner de øvrige utgiftene nødvendige, og ankemotparten tilkjennes sakskostnader med 128 363 kroner.

       Lagmannsretten slutter seg til tingrettens konklusjon og begrunnelse når det gjelder sakskostnadene for første instans.

       Domsavsigelsen er forsinket på grunn av en dommers feriefravær, jf. tvisteloven § 19-4 femte ledd.

       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler innen to uker fra forkynnelsen av dommen til A sakskostnadene for lagmannsretten med 128.363 – etthundreogtjueåttetusentrehundreogsekstitre - kroner. 

   

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-192284 Utlendingsrett. Etnisitet og statborgerskap. (23.05.2013)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl. Spørsmålet i saken var om søkeren hadde sannsynliggjort usbekisk statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo