Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-39293
Dokumentdato : 15.02.2012

Utlendingsloven § 40 fjerde ledd

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Utlendingsnemnda og tingretten la til grunn at det forelå sannsynlighetsovervekt for at formålet med inngåelsen av ekteskapet i hovedsak var å etablere oppholdsgrunnlag for den ankende part i Norge. Lagmannsretten kom til at anken måtte tas til følge, da lagmannsretten hadde en annen vurdering enn tingretten av proformaspørsmålet. Utlendingsnemndas vedtak ble derfor kjent ugyldig.(Sammendrag ved Lovdata)

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 25. mai 2010 der A fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge i medhold av utlendingsloven § 40. Det sentrale spørsmål i saken er om As ekteskap med B er reelt, eller om det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å etablere grunnlag for oppholdstillatelse i Norge for A.

Sakens bakgrunn:

    A innga 27. mars 2008 søknad om oppholdstillatelse i Norge til den norske ambassaden i Islamabad i Pakistan. Formålet med søknaden var familiegjenforening med B som er norsk statsborger og bosatt i Norge, under henvisning til ekteskap inngått 23. februar 2008.

    Utlendingsdirektoratet avslo søknaden i vedtak 3. august 2009. Avslaget ble begrunnet med at Utlendingsdirektoratet fant at ekteskapet var proforma, inngått i den hensikt å skaffe søker arbeids- og oppholdstillatelse.

Vedtaket ble påklaget av A 24. august 2009.

    Den 25. mai 2010 traff Utlendingsnemnda vedtak som klageinstans i saken, og avslo As klage over Utlendingsdirektoratets vedtak. Utlendingsnemnda la til grunn at det forelå sannsynlighetsovervekt for at formålet med inngåelsen av ekteskapet i hovedsak var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge for A, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Utlendingsnemnda fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn i lovens forstand som tilsa at klagen burde tas til følge etter utlendingsloven § 49.

    Ved stevning til Oslo tingrett 18. august 2010 reiste A søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at avslagsvedtaket var ugyldig.

    Staten v/Utlendingsnemnda innga tilsvar 10. september 2010 og nedla påstand om frifinnelse.

    Hovedforhandling ble avholdt 14. desember 2010. Oslo tingrett avsa dom i saken 3. januar 2011 med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale Staten kr 31.500 - trettientusenfemhundre – i sakskostnader innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

    A anket dommen til Borgarting lagmannsrett 2. februar 2011, og staten v/Utlendingsnemnda innga anketilsvar 27. februar 2011.

    Ankeforhandling ble avholdt 20. januar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A møtte ikke, men hun var representert ved prosessfullmektig. Hun forklarte seg per telefon fra Pakistan. Om bevisførselen for øvrig visses det til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført: 

    Det gjøres gjeldende at det ikke er bevist at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var at A skulle få opphold i Norge. Det er staten som har bevisbyrden for dette. Det var således ikke grunnlag for å nekte A oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd og Utlendingsnemndas vedtak 25. mai 2010 er følgelig ugyldig.

    Ekteskapet ble inngått på helt vanlig måte. B kontaktet et « ekteskapsbyrå » i Pakistan for å finne seg en kone. Dette er en vanlig fremgangsmåte i Pakistan. Ekteskapsbyrået hjalp til med å finne B en passende partner, og han ble gjennom ekteskapsbyrået koblet opp mot A og hennes familie som også hadde henvendt seg til ekteskapsbyrået.

    Det var ikke bemerkelsesverdig at de to inngikk ekteskap uten at de kjente hverandre særlig godt. Det er vanlig i Pakistan at ektefellene treffer hverandre i svært begrenset omfang før bryllupet, og at de ikke kjenner hverandre særlig godt ved inngåelsen av ekteskapet. Meningen er at de skal bli kjent med hverandre etter at de har giftet seg.

    I Pakistan består en ekteskapsinngåelse av flere seremonier. Ved ekteskapsinngåelsen mellom A og B ble alle de tradisjonelle seremoniene gjennomført. Den formelle ekteskapsinngåelsen, Nikah, ble avholdt 23. februar 2008. Rukhsati og Walima ble avholdt ca. ett år etter dette.

    Det var ikke noe bemerkelsesverdig i at Rukhsati og Walima ble avholdt senere enn Nikah. Planen var at A skulle komme til Norge og bo sammen med B. Det ble derfor søkt om familiegjenforening etter at den formelle ekteskapskontrakten, Nikah Nama, var inngått. Frem til A fikk tillatelse til å komme til Norge måtte ektefellene bo adskilt. B var avhengig av å reise tilbake til Norge og sitt arbeid her, mens A måtte vente på innreisetillatelse. Det var derfor ikke noe uvanlig i at ektefellene ville avvente gjennomføringen av Rukhsati til hun hadde fått oppholdstillatelse i Norge. Måten ektefellene gjennomførte dette på er akkurat den samme måte som alle andre i tilsvarende situasjon løser dette på.

    Det er nå gått flere år siden inngåelsen av ekteskapet uten at A har fått oppholdstillatelse i Norge. På tross av dette er det så tett kontakt som mulig mellom A og B. Quereshi ringer daglig til A. Han sender også regelmessig penger til henne slik at det er han som forsørger henne. Han reiser også i alle sine ferier til Pakistan og tilbringer da tiden sammen med A.

    Det er uheldig at A oppga uriktige opplysninger om tidligere skolegang og tidligere ekteskap i søknaden om oppholdstillatelse. A har imidlertid gitt en adekvat forklaring på hvorfor hun først opplyste feil om disse forhold. Forholdene ble også avdekket fordi B fortalte at det A hadde opplyst på de aktuelle punktene var feil. Dette viser med tydelighet at dette ikke var noe ektefellene hadde planlagt sammen. A bekreftet også umiddelbart at opplysningene var feil når dette ble påpekt av B. Denne saken dreier seg ikke om at A løy om disse forhold i den opprinnelige søknaden, men derimot om ekteskapet er proforma. At ekteskapet er proforma er det ingen bevismessig dekning for.

A nedla slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak datert 25.05.10 er ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for ting og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Det gjøres gjeldende at tingrettens dom er korrekt i resultat, og staten viser i det vesentlige til tingrettens premisser som staten slutter seg til.

    Spørsmålet i saken er om det hovedsakelige formål for saksøker med ekteskapsinngåelsen var å etablere grunnlag for opphold i Norge for A, det vil si om ekteskapet ved inngåelsen var proforma, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Staten v/Utlendingsnemnda anfører at dette mest sannsynlig er tilfelle.

    I henhold til rettspraksis er det nok med alminnelig sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma. Det er motivasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er avgjørende. Det er As motiv, eventuelt hennes families motiv dersom hun ikke har hatt egen « vilje » som er avgjørende. Om ekteskapet for B var og er reelt, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen vekt.

    Hvorvidt ekteskapet ved inngåelsen var proforma må avgjøres ut fra en bred og konkret helhetsvurdering, hvor flere momenter inngår. Momenter i denne vurderingen er bl.a. kontakten mellom partene, kunnskap, samsvarende opplysninger, felles språk, aldersforskjell, betaling for giftemålet. Atypisk ekteskap med hensyn til tradisjoner, omstendigheter som taler for tvang eller utnytting, ekteskapelig historikk, tidligere forsøk på oppholdstillatelse og om tidligere ektefelle/partner bor sammen med ekteparet.

    At ekteskapet i den foreliggende sak var proforma, underbygges av flere ulike forhold. Det vises i denne sammenheng til at det var stor aldersforskjell mellom ektefellene og at de så vidt hadde møtt hverandre før de inngikk ekteskapet. De hadde ingen kunnskap om hverandre, og de hadde ikke « sovet » sammen per 2. oktober 2008. Det vises også til at A i søknaden om opphold i Norge på flere punktur oppga uriktig informasjon, og at det av oppholdssøknaden fremgikk av deler av bryllupsseremonien ikke ville bli gjennomført før visum var innvilget. Ektefellene har også på flere punkter ikke forklart seg sammenfallende.

    Staten v/Utlendingsnemnda nedla slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsrettens syn på saken:

    Lagmannsretten har kommet til at anken må tas til følge, da lagmannsretten har en annen vurdering enn tingretten av proformaspørsmålet.

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 25. mai 2010 der A fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Norge. Den nye utlendingsloven av 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Ettersom Utlendingsnemndas vedtak ble truffet etter ikrafttredelsen av den nye loven er det denne som kommer til anvendelse i saken, jf. utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Utlendingsloven § 40 fjerde ledd, som er den sentrale bestemmelse i saken, er imidlertid langt på vei en videreføring av det som gjaldt også etter den tidligere utlendingslov av 1988. Rettspraksis med utgangspunkt i utlendingsloven av 1988 vil derfor også kunne være retningsgivende og relevant for saksforhold som skal bedømmes etter den nye loven.

    Av utlendingsloven § 40 første ledd, jf. § 39, fremgår at ektefellen til en referanseperson som oppfyller visse vilkår i utgangspunktet har krav på oppholdstillatelse. Etter § 40 andre ledd følger videre at begge parter må være over 18 år, og at referansepersonen må fylle visse ytterligere vilkår. I henhold til § 40 tredje ledd er det, med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet, et vilkår at ektefellene skal bo sammen.

    Det er ikke omtvistet at A og B oppfylte kravene i utlendingsloven § 40 første til tredje ledd. Når A likevel fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse, ble dette av Utlendingsnemnda hjemlet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd som lyder:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Proformabestemmelsen i fjerde ledd åpner for betydelig grad av skjønn. Utlendingslovutvalget uttalte følgende om dette, jf. Ot.prp.nr.75  (2006-2007) side 187:

Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang

- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre

- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.

- Om partene kan kommunisere på et felles språk

- Aldersforskjellen mellom partene

- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner

- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende

- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

    Utvalget understreker at det i forbindelse med den konkrete bedømmelsen vil være nødvendig å ta hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene for eksempel har hatt liten forutgående kontakt med hverandre eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det som ellers er alminnelig å forvente.

Departementet sluttet seg til utvalgets vurderinger og tilføyde for egen del, jf. Ot.prp.nr.75  (2006-2007) side 190:

    Departementet ser at den bestemmelsen utvalget har foreslått åpner for en betydelig grad av skjønn, og departementet merker seg uttalelsene fra noen av høringsinstansene om at bestemmelsen kan ramme flere enn tilsiktet. Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets vurdering av at det ikke vil innebære noen større fare for tilfeldige avveininger, fordi vurderingene vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter, jf. opplistingen i kapittel 9.6.2.3. I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene

- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling

- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

    Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM understreker. Således må det for eksempel tas hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene har hatt liten forutgående kontakt eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det man ellers forventer. Som utvalget har pekt på, kan det ikke anses som en indikasjon for proforma at det er betalt penger for ekteskapsinngåelsen dersom betalingen har sitt grunnlag i medgiftstradisjoner, men derimot hvis summen er langt høyere enn vanlig. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

    Hvorvidt det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, beror på et « lovbundet » skjønn. Domstolene kan således prøve alle sider ved Utlendingsnemndas standpunkt til dette spørsmål. Dersom dette vilkår er oppfylt har Utlendingsnemnda kompetanse til likevel å gi oppholdstillatelse, jf. « kan » i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Er vilkåret ikke oppfylt har imidlertid Utlendingsnemnda ikke hjemmel til å nekte oppholdstillatelse i medhold av § 40 fjerde ledd. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten er derfor hvorvidt vilkåret i § 40 fjerde ledd er oppfylt eller ikke.

    Etter lagmannsrettens oppfatning er det tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak som er avgjørende ved vurderingen av proformaspørsmålet. At det er dette tidspunktet som er avgjørende, ble lagt til grunn av Høyesterett i flertallets votum i Rt-2006-1657 (avsnitt 44) i forhold til den tidligere utlendingsloven av 1988. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter i utlendingsloven, eller i forarbeidene til denne, som tilsier at dette spørsmål skal løses annerledes etter den nye loven. For ordens skyld vil lagmannsretten likevel bemerke at lagmannsrettens konklusjon i den foreliggende sak vil bli det samme også om man vurderer proformaspørsmålet utelukkende ut fra situasjonen på det tidspunktet da ekteskapet ble inngått.

    Lagmannsretten legger til grunn at det er staten som har bevisbyrden for at ekteskapet ble inngått proforma. Videre legger lagmannsretten til grunn at det ikke gjelder noe skjerpet beviskrav, men at det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vises i denne sammenheng til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 hvor det fremgår at det alminnelige beviskravet, som fastslått i Rt-2006-1657 , videreføres.

    I den konkrete vurderingen av om det er ført tilstrekkelig bevis for at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for A, vil lagmannsretten i det følgende gå nærmere inn på de forhold som har vært avgjørende for tingrettens og Utlendingsnemndas vurderinger. Lagmannsretten vil også komme inn på enkelte andre momenter, som etter lagmannsretten syn er relevante for vurderingen.

Utlendingsnemndas avgjørelse var basert på en helhetsvurdering, hvor flere forhold ble tillagt vekt.

    Et sentralt moment i Utlendingsnemndas vurdering var at partene ble introdusert via et ekteskapsbyrå og at partene ikke kjente hverandre i særlig grad før de inngikk ekteskap. Det ble også lagt vekt på den store aldersforskjellen mellom ektefellene. B var 56 år og A 36 år da de giftet seg. Lagmannsretten er ikke uenig i at dette er relevante momenter i vurderingen, men finner i den foreliggende sak ikke å kunne tillegge disse forhold samme vekt som Utlendingsnemnda synes å ha gjort.

    B har forklart at han har bodd og arbeidet i Norge fra 1973. Han var frem til 2007 gift med C, og de fikk tre barn sammen som alle er oppvokst og lever i Norge. I 2007 ble B skilt fra C. B synes det var vanskelig å leve alene, og han ønsket å finne seg en ny kone. Han ville prøve å finne seg en ny kone i sitt opprinnelige hjemland Pakistan. Da han på nyåret 2008 var på ferie hos sin mor i Pakistan, tok han kontakt med en ekteskapsrådgiver for å få hjelp til å finne en kone. Han hadde dårlig tid da han skulle reise hjem til Norge og sitt arbeid to uker senere. Ekteskapsrådgiveren foreslo da A som en mulig kone for B og formidlet kontakt med henne og hennes familie. A var en skilt kvinne som nå bodde i sin brors hus, da hennes far var død. Noen dager senere dro B, sammen med sin fetter, fetterens kone og ekteskapsrådgiveren på besøk til A og hennes familie. B likte A og ønsket å gifte seg med henne. Et mulig ekteskap ble derfor diskutert og drøftet med hennes familie. As familie ga sitt samtykke til giftemålet, og A ønsket også dette. Da B snart skulle tilbake til Norge, ble ekteskapet inngått (Nikah) bare noen dager etter at han og A første gang møtte hverandre. Nikah ble feiret på tradisjonelt vis med både hennes og hans familie til stede.

A har i det alt vesentlige gitt en sammenfallende forklaring med B om opptakten til og gjennomføringen av ekteskapsinngåelsen.

    Landrådgiver Geir Aage Neerbye har forklart at ekteskapet som institusjon står svært sentralt i Pakistan. Ekteskapet ses på som en kontrakt mellom to grupperinger (familier), og det arrangerte ekteskap er det prefererte. Ekteskapsforhandlingene foregår mellom parter som representerer ektefellene. Det sentrale er at ekteskapet styrker grupperingenes situasjon. Ekteskapet er ikke bygget på kjærlighet, men på sosiale, økonomiske, etniske og kulturelle forhold. Ektefellene vil bli hørt, men det kulturelt optimale er at ektefellene ikke møter hverandre før avtale om ekteskap blir inngått.

    Neerbye har videre forklart at en skilt kvinne har en meget svak posisjon i Pakistan. Hennes familie får et stigma, og den skilte kvinnen vil være en byrde i et kulturelt landskap. Hun er helt avhengig av at hennes fars hushold tar henne tilbake, og hun vil ofte representere en økonomisk byrde for sin familie. Det eksisterer derfor ofte et press mot disse kvinnene om at de skal gifte seg på nytt.

    Neerbye har også forklart at det ikke er uvanlig med ekteskapsrådgivere i Pakistan. Dette er personer, også innenfor en kommersiell ramme, som spesialiserer seg på ekteskapsinngåelser. Disse personene formidler kontakt mellom potensielle ektefeller.

    Sett i lys av disse opplysningene fremstår det for lagmannsretten ikke som spesielt bemerkelsesverdig at kontakten mellom B og A ble formidlet gjennom en ekteskapsrådgiver, eller at ekteskapet ble inngått uten at B og A i særlig grad kjente hverandre fra tidligere. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at man ved vurderingen skal hensynta særlige kulturelle forhold, jf. bl.a. uttalelsen i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187 som også er gjengitt ovenfor:

    Utvalget understreker at det i forbindelse med den konkrete bedømmelsen vil være nødvendig å ta hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene for eksempel har hatt liten forutgående kontakt med hverandre eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det som ellers er alminnelig å forvente.

Lagmannsretten finner ikke at aldersforskjellen mellom ektefellene er så stor at dette gir grunnlag for å mene at ekteskapet ikke er reelt.

    Etter lagmannsrettens syn er heller ikke opplysningene om at B og A ikke gjennomførte Rukhsati og Walima direkte etter ekteskapsinngåelsen (Nikah) særlig oppsiktsvekkende. A og B har forklart at de ville vente med dette til hun hadde fått visum til Norge. Dette opplyste A også om i sin søknad om oppholdstillatelse til norske myndigheter. Kulturelt sett er Rukhsati en seremoni hvor bruden tar farvel med sin familie og blir tatt opp i sin manns hus. Etter Rukhsati er hun således ikke lenger enn del av sin fars families hus, men i stedet ektemannens ansvar. Ettersom B skulle reise tilbake til Norge bare noen dager etter at Nikah ble avholdt, og A ikke hadde innreisepairer eller mulighet til å reise sammen med B til Norge på dette tidspunkt, fremstår det for lagmannsretten ikke særlig bemerkelsesverdig at de ville avvente med å avholde Rukhsati til A faktisk kunne reise med B til hans hjem. Det forhold at A også opplyste om dette forhold i sin søknad, viser med tydelighet at dette ikke var noe paret forsøkte å skjule for norske myndigheter. B og A har begge forklart at Rukhsati og Walima senere ble gjennomført i 2008 da B neste gang var tilbake i Pakistan. Det er også fremlagt bilder som skal være fra den avholdte Rukhsati i 2008. Både Rukhsati og Walima skal således ha vært gjennomført på det tidspunkt da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak.

    Lagmannsretten finner heller ikke at det forhold at A på enkelte punkter ga uriktige opplysninger i sin søknad om oppholdstillatelse sannsynliggjør at ekteskapet er proforma. At A først uriktig opplyste at hun ikke hadde skolegang og at ekteskapet med B var hennes første ekteskap er ikke bra, og kan i en viss grad svekke hennes troverdighet. Hennes uriktige svar på disse spørsmål sier imidlertid svært lite om hvorvidt ekteskapet var proforma eller ikke. A har forklart at hun oppga uriktige opplysninger på disse punktene, fordi hun ved innsendelsen av søknaden ikke hadde papirer som kunne dokumentere disse forhold, og at hennes bror derfor rådet henne til å gi uriktige opplysninger på disse punktene så søknaden kunne få en raskere behandling. Etter lagmannsrettens vurdering fremstår denne forklaring ikke som usannsynlig. Det var videre B som gjorde norske myndigheter oppmerksomme på at A hadde svart uriktig på disse punktene, noe som med tydelighet viser at dette ikke var noe ektefellene hadde planlagt sammen.

    Lagmannsretten vil også peke på at det ikke foreligger noen konkrete holdepunkter for at B har mottatt noen penger eller andre verdisaker for å ta A til Norge. Tvert i motforeligger det opplysninger som tyder på at B har overført penger og verdier til A. Av Nikah Nama fremgår at B overdro sin andel i en eiendom i Pakistan til A. Det er også fremlagt dokumentasjon som viser at B månedlig har overført penger til A i Pakistan etter at de ble gift. B og A har også forklart at de daglig holder kontakt per telefon, og at han har vært hos henne i Pakistan i alle ferier han har hatt etter at de giftet seg.

    Det foreligger heller ingen opplysninger om at A noen gang tidligere har søkt asyl eller forsøkt å ta opphold i eller reise til Norge. Hun har etter de opplysninger lagmannsretten er kjent med heller ingen familie eller bekjente i Norge utover B.

    På bakgrunn av ovennevnte og basert på en bred helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at det ikke er sannsynliggjort at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for A. Slik lagmannsretten ser saken er det ikke bevismessig dekning for at hennes hovedsakelige formål med ekteskapet var å ta opphold i Norge. For lagmannsretten fremstår det derimot som As bærende motiv for å gifte seg med B har vært ønsket om å komme ut av en vanskelig situasjon som skilt kvinne i sin brors hus, og at spørsmålet om opphold i Norge i denne sammenheng har vært underordnet. Lagmannsretten finner det således mest sannsynlig at ekteskapet mellom A og B er reelt.

Staten v/Utlendingsnemnda har etter dette ikke ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet er proforma, og Utlendingsnemndas vedtak 25. mai 2010 kjennes ugyldig.

Sakskostnader

    A har vunnet saken fullstendig, og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at unntakene i tredje ledd kan få anvendelse.

    For lagmannsretten har advokat Seland levert inn sakskostnadsoppgave på til sammen kr 57 202 inklusive mva og rettsgebyr. Staten v/Utlendingsnemnda har ikke fremmet innsigelser til sakskostnadsoppgaven, og lagmannsretten legger denne til grunn.

    Lagmannsrettens resultat skal også legges til grunn når den avgjør sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 første og andre ledd. I samsvar med dette skal A også tilkjennes sakskostnader for tingretten. Sakskostnadsoppgaven fra advokat Seland i tingretten var på kr 44 375,- inklusive mva og gebyrer. Staten v/ Utlendingsnemnda har ikke fremmet innsigelser til størrelsen på dette kravet, og lagmannsretten finner å legge kravet til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning


  1. Utlendingsnemnda vedtak av 25. mai 2010 om å nekte A oppholdstillatelse i Norge er ugyldig.
  2. I sakskostnader for tingretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 44.375 – førtifiretusentrehundreogsyttifem – kroner til A innen to uker fra dommens forkynnelse.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 57.202 – femtisyvtusentohundreogto – kroner til A innen to uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen