Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-72241
Dokumentdato : 19.03.2012

Utlendingsloven (1988). Oppholdstillatelse. Proforma ekteskap. Betydningen av nye opplysninger

Gyldigheten av vedtak om avslag på oppholdstillatelse. Lagmannsrettens flertall opprettholdt Utlendingsnemndas avslag begrunnet i proforma ekteskap. Opplysninger om at søkeren nå var kommet til Norge, levde sammen med ektemannen og var blitt gravid, var nye i saken og var ikke kjent for UNE da vedtaket ble truffet. Mindretallet var enig i at ekteskapet fremstod som arrangert da det ble inngått, men fant at det var ønsket av begge parter, og at ekteskapet hadde realitet på tidspunktet for UNE's vedtak. De nye opplysningene var etter mindretallets oppfatning egnet til å kaste lys over at ekteskapet også hadde realitet på vedtakstidspunktet. (Sammendrag ved Lovdata)

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2009 om avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Hovedspørsmålet er om det ekteskap som danner grunnlaget for søknaden, er uten realitet (proforma).

    Ankende part A er født den *.*.1982 i Marokko, hvor hun også er vokst opp. Hun har fullført marokkansk skole, og har også gått et år på Universitetet. Den 7. februar 2007 ble hun viet til sitt søskenbarn B. Han er også født i Marokko (*.*.1978), men flyttet til Norge i 1983 og er nå norsk statsborger. B har et kortvarig ekteskap bak seg med en norskmarokkansk kvinne bosatt i Norge. Etter det som er opplyst ble dette ekteskapet inngått i april 2001. De ble separert i oktober 2002, og skilt i mai 2003. B er straffedømt i Norge for ran og i Sverige i en hasjsak. De straffbare forholdene ligger imidlertid flere år tilbake i tid, og var et tilbakelagt kapittel før han giftet seg med A. Han er nå i full jobb som servicetekniker for kaffemaskiner, og har i tillegg en ekstrajobb som sjåfør i posten.

    Det er ubestridt at ekteskapet mellom A og B er gyldig inngått, jf fremlagt ekteskapsattest fra marokkanske myndigheter. 6. mars 2007 søkte A om arbeidstillatelse i Norge på grunnlag av familiegjenforening gjennom den norske ambassaden i Marokko. Hun ble intervjuet ved ambassaden samme dag. B ble intervjuet ved Oslo politidistrikt den 14. september 2007. Deretter ble det foretatt et tilleggsintervju av A den 6. mars 2008.

    Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i vedtak av 22. juni 2008. Avslaget er basert på at ekteskapet etter en samlet vurdering ble vurdert å være inngått for å skaffe A arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, uten at ekteskapet innebar noen realitet.

    Avslaget ble påklaget, men Utlendingsnemnda (UNE) opprettholdt avslaget i vedtak av 21. september 2009. Det er gyldigheten av dette vedtaket som er gjenstand for rettslig prøving. I tillegg er det opplyst at det også verserer to klagesaker som ennå ikke er avgjort av utlendingsmyndighetene. Den ene gjelder klage over vedtak om utvisning av 2. oktober 2010, mens den andre gjelder et avslag på en ny søknad om oppholdstillatelse av 4. oktober 2010. I retten ble det opplyst at UNE har avventet rettskraftig dom i nærværende sak før vedtak i klagesakene blir truffet. Det bemerkes at opplysningene gitt i ankeforhandlingen om disse klagesakene avviker fra det som fremgår av tingrettens dom både med hensyn til dato og tema (tingrettens dom side 3, nest siste avsnitt). Siden dette uansett ikke er tema for ankesaken, går lagmannsretten ikke nærmere inn på dette.

Stevning er datert 22. oktober 2010. Oslo tingrett avsa 8. mars 2011 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med 62 500 – sekstitotusenfemhundre – kroner.

    A anket den 5. april 2011 tingrettens dom inn for Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 21. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A og 3 vitner forklarte seg. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboka.

A har i hovedsak anført følgende:

    Tingretten (og UNE) tar feil når det legges til grunn at ekteskapet ikke er reelt. Det er vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen, jf Rt-2006-1657. UNE traff sitt vedtak 21. september 2009.

    Utgangspunktet for vurderingen må tas i at det er inngått gyldig ekteskap den 7. februar 2007. Dette er heller ikke bestridt fra Statens side. Det er riktig at det ikke ble holdt privat bryllupsfest umiddelbart i etterkant av dette. Dette skyldtes at ektefellene og familiene hadde planer om å holde bryllupsfesten i Norge når søknad om oppholdstillatelse var innvilget. Dette var praktisk fordi hans familie bor her, samtidig som hennes familie i stor grad også bor på ulike steder i Europa. Da dette viste seg umulig på grunn av UDI's avslag, ble bryllupsfest isteden holdt i Marokko 8. – 10. august 2008. Dette er dokumentert gjennom fremlagte fotografier og gjennom parts- og vitneforklaringer.

Avtalt medgift ble betalt kort tid etter vielsen, jf fremlagte utskrift fra MoneyGram av 19. februar 2007.

    Ektefellene har hatt en vanskelig tid som følge av lang saksbehandlingstid, avslaget fra utlendingsmyndighetene og rettslig prøving. Selv om de har bodd i hvert sitt land, har de holdt kontakt så godt det lar seg gjøre gjennom tilnærmet daglige telefonsamtaler, noe som er dokumentert gjennom fremlagte samtalespesifikasjoner fra telefonselskapet. I tillegg har de hatt omfattende kontakt på billedtelefon/chat på Internett (Skype og MSN). Videre er det fremlagt dokumentasjon for at B har sendt penger til sin kone, og endelig er det fremlagt kopi av flybilletter som viser at han har reist til Marokko for å være sammen med henne så ofte arbeid og økonomi har tillatt. I Marokko har de levd sammen som ektefolk, og herunder reist sammen til ulike feriesteder.

    At ekteskapet har realitet understrekes også av den seneste utvikling i saken. A fikk arbeidstillatelse i Spania sommeren 2011. Etter cirka 3 måneders arbeid der, reiste hun til Norge for å besøke sin mann. Hun kom hit i oktober 2011. Etter en tid viste det seg at hun er blitt gravid. Oppholdet er derfor blitt forlenget. I og med at hun nå oppholder seg i Norge, møtte hun også personlig til ankeforhandlingen. Her ble det fremvist dokumentasjon for konstatert graviditet fra Ullevål Universitetssykehus, med termin i juli 2012. Selv om dette er nye opplysninger, anføres det at dette er forhold som er egnet til å belyse ekteskapets realitet også på vedtakstidspunktet.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda sitt vedtak av 21. september 2009 kjennes ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedsak anført:

    Etter Statens oppfatning foreligger det ikke grunnlag for å sette Utlendingsnemndas vedtak til side som ugyldig. Tingrettens frifinnelse var følgelig korrekt, og i ankesaken legges det ned påstand om at anken forkastes. I tillegg kreves saksomkostninger også for lagmannsretten.

    Det bestrides ikke at ekteskap kan gi grunnlag for oppholds- og arbeidstillatelse i henhold til tidligere utlendingslov (1988) § 9 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Det følger imidlertid av forarbeidene til loven og etterfølgende rettspraksis at et formelt gyldig inngått ekteskap ikke vil gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke har noen realitet for søkeren. Et ekteskap anses ikke som reelt dersom ekteskapet er inngått hovedsakelig i den hensikt at ektefellen skal få oppholdstillatelse i Norge.

    Staten er i hovedsak enig med tingrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Herunder er det vist til at det ikke ble utvekslet gaver etter ekteskapsinngåelsen i februar 2007, og at vielsen heller ikke ble fulgt opp med en bryllupsfest. Etter marokkansk tradisjon holdes en slik fest nært opp til den formelle vielsen, og er en nødvendig del av bryllupsmarkeringen. Slik fest ble først holdt i august 2008. Dette er påfallende lenge i ettertid, og etter at UDI hadde avslått søknaden blant annet med henvisning til at bryllupsfest ikke var avholdt.

    Videre er det etter Statens oppfatning grunn til å legge større vekt på tidsnære bevis enn de forklaringer som blir avgitt i tilknytning til rettssakene. Intervjuene av ektefellene foretatt i 2007 og 2008 viser at de hadde liten kjennskap til hverandre, og forklaringene inneholdt en rekke uoverensstemmelser og uklarheter.

    Lagmannsretten skal vurdere lovligheten av Utlendingsnemndas vedtak ut fra de opplysningene som forelå på vedtakstidspunktet, og kan da ikke ta hensyn til helt nytt faktum knyttet til at A nå har kommet til Norge og at hun er gravid. A er isteden henvist til å ta dette opp i tilknytning de klagesakene som fortsatt er til behandling hos utlendingsmyndighetene, eventuelt fremme en begjæring om omgjøring av vedtaket basert på nye opplysninger.

Staten har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

    Gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak skal vurderes etter Utlendingsloven av 1988. I motsetning til den nye utlendingsloven av 2008, har 1988-loven ikke noen uttrykkelig bestemmelse om betydningen av proforma ekteskap. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene at det stilles krav om at ekteskap må være reelt, jf blant annet Odelstingsproposisjon nr 46 (1986 – 87) side 61. Dette er lagt til grunn i teori og rettspraksis, og også av partene i denne saken. Uenigheten går på den konkrete vurderingen av realiteten i det ekteskapet det her er snakk om.

    Det er ubestridt at retten har adgang til å prøve alle sider ved nemndas vedtak.

    Spørsmålet om proforma ekteskap etter 1988-loven ble vurdert av Høyesterett i Rt-2006-1657. Mens førstvoterende (som her utgjorde mindretallet) kun la vekt på hva som var motivasjonen ved ekteskapets inngåelse, følger det av flertallets syn i avsnitt 44 at det avgjørende vil være om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke hadde realitet på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak. Lagmannsretten legger til grunn at dette får anvendelse også i nærværende sak, det vil si at det avgjørende vil være om ekteskapet hadde realitet pr 21. september 2009.

    Det er enighet om at det er staten som må bevise at ekteskapet ikke hadde realitet på vedtakstidspunktet. Advokat Stokvold har vist til høyesterettsdommer Lund sitt votum i Rt-2006-1657 vedrørende beviskravene, se avsnitt 52. Lagmannsretten bemerker at dommer Lund her hadde et særvotum, og at de resterende dommere alle la til grunn at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det samme legges til grunn i denne saken. Med hensyn til det nærmere innholdet i beviskravet, bemerket imidlertid førstvoterende i premiss nr 36 (med senere tilslutning fra annenvoterende) følgende:

    Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at « det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jf. Ot.prp, nr 46 (1986 – 1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

    Det er ubestridt at det i denne saken foreligger et gyldig inngått ekteskap. Videre er situasjonen også her at begge ektefeller hevder at ekteskapet er reelt. Spørsmålet blir følgelig om det foreligger bevis som « med vekt » tilsier at realiteten var en annen på vedtakstidspunktet.

    Når det gjelder betydningen av nye bevis i saken, vises det til Rt-2007-1815. Her fremgår det at utgangspunktet for vurderingen av gyldigheten av et forvaltningsvedtak, er det faktum som forelå da vedtaket ble fattet. Det er likevel en viss anledning til å legge vekt på nye bevis, dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet (avsnitt 33 og 34).

    I den konkrete bevisvurderingen har lagmannsretten delt seg.

    Flertallet, bestående av lagdommer Brit Seim Jahre og ekstraordinær lagdommer Stein Schjølberg, finner det bevist at ekteskapet hovedsakelig ble inngått for å skaffe A arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, og at det heller ikke hadde skjedd noen endring i denne situasjonen i tidsrommet mellom vielsen 7. februar 2007 og UNE's vedtak av 21. september 2009. Flertallet legger særlig vekt på at det ikke ble holdt noen bryllupsfest i tilknytning til vielsen, noe som etter marokkansk tradisjon er nødvendig for at ekteskapet skal ha den nødvendige legitimitet for omverdenen. Riktignok skal det være avholdt en slik fest senere, men dette skjedde først 1 ½ år etter vielsen og også etter at UDI i det første avslaget hadde lagt vekt på forholdet.

    Flertallet viser videre til at ektefellene, til tross for at de er fetter og kusine, hadde lite kjennskap til hverandre da de ble intervjuet i tilknytning til søknaden. Intervjuene viser også uoverensstemmelser og uklarheter på sentrale punkter som årsaken til at vielsen ikke ble feiret, hvem som tok initiativ til ekteskapet, tidspunktet for betaling av medgiften osv. Det fremgår også klart at A ikke kjente til at B hadde vært gift tidligere. Intervjuene er gjennomført umiddelbart forut for utlendingsmyndighetenes behandling, og før det ble kjent hva utlendingsmyndighetene la vekt på i sine vedtak. Bevisverdien av det som fremkommer i intervjuene er derfor større enn i de forklaringene som har kommet senere i saken. Tilsvarende har forklaringene til ektefellen og slektninger med interesse i sakens utfall liten bevisverdi.

    Opplysningene om at A har kommet til Norge, at hun nå bor sammen med ektemannen og også er blitt gravid, er nye opplysninger som ikke forelå da UNE traff sitt vedtak. Etter flertallets oppfatning får dette ikke betydning for vurderingen av gyldigheten på vedtakstidspunktet, idet opplysningene ikke er til hinder for at ekteskapet hovedsakelig er inngått for å skaffe A oppholdstillatelse i Norge. Flertallet kan heller ikke se at de nye opplysningene er egnet til å kaste lys over hva som var situasjonen tilbake i september 2009. Endelig ser flertallet det som mest korrekt at slike opplysninger først undergis behandling av utlendingsmyndighetene, fremfor at lagmannsretten behandler dette som første instans. Det bemerkes at opplysningene kan tas opp som ledd i behandlingen av de klagesaker som ennå ikke er avgjort, eventuelt som grunnlag for en begjæring om omgjøring av vedtaket.

    På bakgrunn av dette, finner flertallet at anken må bli å forkaste.

    Mindretallet, lagdommer Ragnar Eldøy, er enig i at ekteskapsinngåelsen den 7. februar 2007 i seg selv ikke gir grunnlag for oppholds- og arbeidstillatelse. Ekteskapet fremstår som arrangert fra de respektive familier, uten at ektefellene har hatt særlig kjennskap til hverandre.

    Etter mindretallets oppfatning viser imidlertid den etterfølgende utvikling fram til UNE's vedtak 21. september 2009 både at ekteskapet var ønsket fra begge ektefellers side, og at ekteskapet hadde realitet på det tidspunkt UNE traff sitt vedtak. Bryllupsfest ble avholdt i Marokko i august 2008, og mindretallet legger til grunn at de i hvert fall etter dette har levd sammen som ektefolk så langt det har vært praktisk mulig. Herunder har begge forklart at B har kommet til Marokko så ofte han har hatt anledning, og at de da har bodd sammen og også reist sammen til ulike byer/turistmål i Marokko hvor de har bodd sammen på hotell. At de har betraktet hverandre som reelle ektefeller understøttes også av at det er fremlagt telefonutskrifter som viser hyppig og omfattende kontakt, og begge har forklart seg om bruk av internetttelefon (Skype) og chat (MSN) med billedoverføring. I tillegg er det også dokumentert at B har sendt penger til sin kone.

    Situasjonen på tidspunktet for vielsen må videre sees i sammenheng med at det både i Marokko og mange andre deler av verden er vanlig at familiene har stor betydning for at ekteskap kommer i stand, og at ektefellene i mindre grad har kjennskap til hverandres personlige forhold på forhånd. Det vises til vitneforklaringen fra Anne Moseng Knutsen i Landinfo, hvor det blant annet fremkom at kjennskap til sosial status er vel så viktig, herunder mulighetene for å kunne utvandre til et annet land. Det fremkom også at søskenbarnekteskap er vanlig. Selv om det kan diskuteres om dette er et heldig utgangspunkt for et ekteskap, betyr ikke dette at ekteskapet ikke er reelt for de som aksepterer fremgangsmåten og ønsker å leve sammen med den valgte ektefellen.

    Slik mindretallet ser det, bekrefter også utviklingen etter UNE sitt vedtak at ekteskapet hadde realitet på vedtakstidspunktet. Det vises til det anlagte søksmål, ankesaken og til de verserende klagesaker, hvor ektefellene hele tiden har forfektet samme synspunkt. Det forhold at A nå har kommet til Norge, bor sammen med ektemannen og at hun er gravid, er også egnet til å underbygge at ekteskapet har vært ønsket og reelt fra deres side helt fra tiden forut for vedtakstidspunktet.

    I rundskriv A1-8/06 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet var det tatt opp en rekke momenter som er særlig relevante ved proformavurderingen av ekteskap. Momentene er hentet fra forarbeidene til loven. Tilsvarende rundskriv er for øvrig utarbeidet av Justisdepartementet i forhold til den nye utlendingsloven, med stort sett samme innhold. Av momentene her vil mindretallet peke på at ektefellene har felles språk, at det ikke er noen påfallende aldersforskjell mellom dem, at det er betalt medgift i henhold til marokkansk tradisjon, at det ikke er forhold som tilsier tvang eller utnyttelse, at det ikke foreligger noen ekteskapshistorikk hos noen av ektefellene som gir grunnlag for å mistenke proforma, og at ekteskapet heller ikke har noen tilknytning til avslag på asylsøknad eller lignende. Det forhold at det var liten kontakt mellom partene på forhånd og at det er enkelte uoverensstemmelser i intervjuene, kan da ikke lede til at ekteskapet blir ansett å være uten realitet. Dette gjelder særlig når ekteskapet ellers er i samsvar med ekteskapstradisjonene i Marokko.

    På bakgrunn av disse forhold, mener mindretallet at UNE sin vurdering av ekteskapets realitet på vedtakstidspunktet er feil, og at vedtaket følgelig er ugyldig.

    Dom blir avsagt i samsvar med flertallets konklusjon. A har da tapt saken også for lagmannsretten, og skal i utgangspunktet pålegges å erstatte sakskostnadene til Staten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Flertallet har ikke funnet saken tvilsom, og ser heller ikke at det er andre tungtveiende grunner til å frita ankende part for omkostningsansvaret, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det har ikke fremkommet innsigelser mot kostnadsoppgaven fra advokat Solevåg på totalt 62.500 kroner inkludert mva, og denne legges til grunn.

    Dommen er avsagt med slik dissens som det fremgår foran.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse sakskostnader for lagmannsretten til Staten v/Utlendingsnemnda med 62.500 – sekstitotusenfemhundre - kroner.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen