Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-86996
Dokumentdato : 06.02.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven

Et etnisk kurdisk ektepar med statsborgerskap i Iran med to mindreårige barn ble nektet asyl og vern mot retur til hjemlandet. Utlendingsmyndighetene avslo også en søknad om opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering om at utlendingsmyndighetenes var lovlige. Uttalelse om forholdet til FNs barnekonvensjon artikkel 3.

Red.anm.: Se Rt-2012-1985 for videre saksgang.

Saken gjelder spørsmålet om et kurdisk ektepar som er iranske statsborgere, og deres to mindreårige barn, har krav på asyl her i landet. Alternativt krever de å ha vern mot å bli sendt tilbake til Iran. De gjør gjeldende subsidiært at de har krav på opphold i landet på humanitært grunnlag.

A (født 1976) og B (født 1976) giftet seg i Iran i 2002. I november/desember 2004 reiste de fra landet sammen med sønnen C født 2003. B kom til Norge sammen med sønnen den 18. desember 2004 og søkte om asyl. B oppga som asylgrunn at hun og familien forlot hjemlandet fordi de ble forfulgt i Iran på grunn av sin tro. Hun kom til Norge med fly fra Nederland. På Gardermoen fremviste hun et falsk pass. Hun oppga at hun hadde ID-dokumenter i Iran og at hun hadde bedt sin familie der om å ettersende dem.

A ankom Norge fra Tyskland den 9. mai 2005. I asylsøknad oppga han at hans ektefelle tilhører religionen jarestani, som ikke er godkjent av iranske myndigheter. Selv konverterte han til denne religionen i 2004. Hans slekt er shiamuslimer og familien var sterkt i mot ekteskapet med B på grunn av hennes religion. I 2004 arbeidet han ifølge opplysningene han ga i asylintervjuet i revolusjonsgarden. Ifølge A ble det kjent at han hadde konvertert. Han måtte slutte i jobben og ekteparet forlot bostedet. De dro til Tyrkia og derfra mot Nederland og Tyskland. A ankom Norge uten pass eller andre ID-dokumenter, utover vitnemål fra skoler i Iran.

Om sakshistorien med utlendingsmyndighetene

Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden fra B og fellesbarnet i vedtak den 21. juni 2005 med hjemmel i (dagjeldende) utlendingsloven § 17 første ledd første punktum. Direktoratet fant at B ikke kunne anses som flyktning og at det ikke var tilstrekkelig godtgjort at hun ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Etter direktoratets syn var det tvil om A hadde konvertert til jarestani.

Samme dag vedtok Utlendingsdirektoratet å avslå asylsøknaden fra A. Direktoratet fremhevet blant annet at det var lite sannsynlig at han kunne ha konvertert til jarestani samtidig som han arbeidet i revolusjonsgarden.

Vedtakene ble påklaget. Utlendingsdirektoratet avslo klagene i vedtak den 13. juli 2005. En videre klage til Utlendingsnemnda (UNE) førte ikke frem. UNEs vedtak ble truffet den 8. februar 2006 og står sentralt i saken. UNE fant at det ikke forelå tilstrekkelige holdepunkter for at A ville risikere forfølgelse fra myndighetene eller andre ved en retur til hjemlandet. Det var heller ikke tilstrekkelig grunn til å verne mot retur etter (dagjeldende) utlendingsloven § 15 første ledd. UNE bemerket at sønnen C var under medisinsk behandling for tuberkulose. Det ble av den grunn gitt en utsatt utreisefrist til behandlingen av sønnen var antatt sluttført den 20. mars 2006. I forhold til B fremholdt UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun risikerte forfølgelse ved retur til Iran, herunder at det ikke forelå holdepunkter for at myndighetene eller As familie kjente til konverteringen.

UNE tok også stilling til spørsmålet om søkerne kunne innvilges arbeids- og oppholdstillatelse med hjemmel i (dagjeldende) utlendingsloven § 8 annet ledd jf. utlendingsforskriftens § 21 annet ledd. UNE fant at vilkårene for slikt opphold på humanitært grunnlag ikke var til stede. As og sønnens helseproblemer var ikke av en slik alvorlig karakter at det i seg selv kunne gi opphold. Helsemyndighetene i Iran ville kunne gi adekvat behandling. UNE fant at heller ikke FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 kunne tilsi en annen vurdering.

UNEs vedtak av 8. februar 2006 er senere søkt omgjort en rekke ganger.

Familiemedlemmene fremsatte første gang den 8. mars 2006 begjæring om omgjøring av UNEs vedtak, og dessuten utsatt iverksetting med hensyn til utreise. UNE imøtekom begjæringen om utsatt iverksetting inntil omgjøringsbegjæringene var avgjort.

Utlendingsdirektoratet innvilget midlertidig arbeidstillatelse for A for seks måneder, regnet fra 13. mars 2006.

I UNEs vedtak av 19. juli 2006 ble omgjøringsbegjæringen delvis tatt til følge, for så vidt som det ble gitt midlertidig tillatelse til opphold i landet i ett år regnet fra vedtaksdatoen. Det ble vist til at gutten, C, hadde fått påvist tuberkuløs meningitt. Foreldrenes helse kunne derimot ikke begrunne et midlertidig opphold.

Den 8. mai 2007 ble datteren D født.

Familien søkte den 10. juli 2007 om omgjøring av UNEs vedtak den 19. juli året før, eller i realiteten, av UNEs vedtak av 8. februar 2006 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag.

UNE fant ikke grunn til å omgjøre sitt tidligere vedtak. I vedtaket nå av 3. september 2007 bemerket UNE at det ikke forelå noe nytt som kunne tilsi en annen vurdering i asylspørsmålene. Når det gjaldt spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, drøftet UNE helseopplysningene vedrørende både gutten C og foreldrene og dessuten forholdet til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Det siste også i lys av fødselen den 8. mai s.å. UNE la til grunn at det ville være best for barna at de returnerer til Iran.

En ytterligere begjæring om omgjøring ble heller ikke tatt til følge, se UNEs vedtak den 8. november 2007. Utlendingsdirektoratet avslo den 10. januar 2008 As søknad om forlengelse av hans midlertidige arbeidstillatelse.

Den 9. april 2008 søkte familien på ny om omgjøring av vedtaket av 8. februar 2006, nå blant annet med henvisning til at A var blitt innkalt to ganger til å møte for en iransk domstol og at B - angivelig av frykt for å bli tvangssendt til hjemlandet – hadde reist til Sverige med datteren for å søke om asyl der.

I vedtak den 30. mai 2008 fant ikke UNE at det forelå vilkår for å omgjøre tidligere vedtak.

En ytterligere omgjøringsbegjæring av 30. april 2009 førte heller ikke frem, se UNEs vedtak den 9. juli 2009.

Den siste omgjøringsbegjæringen fra familien ble forkastet ved UNEs vedtak den 29. november 2010. UNE viste innledningsvis i vedtaket til ny utlendingslov med forskrifter, i kraft fra 1. januar 2010, herunder forskriften § 20-5 hvoretter saker som er eller kommer til behandling ved ikrafttredelsen skal avgjøres av ny lov og forskrift, med mindre annet er særskilt fastsatt. UNE fant at det ikke foreligger nytt i asylspørsmålene, heller ikke i spørsmålet om vern mot hjemreise til Iran. Nemnda foretok en bred vurdering av spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag etter den nye lovens § 38, der særlig forholdet til barna ble vurdert, jf. lovens § 38 tredje ledd jf. forskriften § 8-5. Nemnda bemerket avslutningsvis at foreldrene ikke hadde lagt frem ID-dokumenter med tilstrekkelig notoritet til å dokumentere identitet.

Om prosesshistorien

Den 16. november 2010 tok A og B ut stevning mot Staten v/UNE ved Oslo tingrett. Det ble gjort gjeldende at familien oppfyller vilkårene for å bli ansett som flyktninger, jf. utlendingsloven av 1988 § 16 jf. flyktningkonvensjonens artikkel 1 A og utlendingsloven § 17. Subsidiært anførte saksøkerne at de er vernet mot retur etter utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd første og annet punktum, og atter subsidiært at de har rett til opphold i Norge på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 15 annet ledd.

Staten v/ UNE tok til gjenmæle med påstand om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 7. mars 2011 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A og B dømmes til innen 2 – to – uker å betale sakens omkostninger med 62 125 – sekstito tusen etthundre og tjuefem – kroner til staten ved Utlendingsnemnda.

Tingretten fant når det gjelder lovvalgspørsmålet at overprøvingen av asylspørsmålet, herunder om familien har krav på vern mot hjemsendelse til Iran, skal følge utlendingsloven av 1988. Fordi UNE særskilt prøvde spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag i vedtaket av 29. november 2010, sluttet tingretten at loven av 2008 får anvendelse når det gjelder dette. I asylspørsmålet kom tingretten til at saksøkernes forklaring om As konvertering til jarestani må legges til grunn, men at vilkårene for asyl eller for vern mot tilbakesendelse til Iran likevel ikke er til stede. Når det gjelder spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, fant tingretten at det ikke er grunnlag for å sette vedtaket til side som ugyldig etter den såkalte misbrukslæren.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i dommen her.

A og B har anket dommen i sin helhet til Borgarting lagmannsrett. Staten v/UNE har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling er holdt 24. – 25. januar 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A og B møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For UNE møtte rådgiver Iselin Ryeng Hansen og prosessfullmektigen. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

De ankende parter, A og B, har i hovedtrekk anført:

De ankende parter fyller vilkårene for å oppnå asyl, jf. utlendingsloven av 1988 § 16 og flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Derfor har de krav på asyl etter § 17.

Det gjøres gjeldende at A vil bli forfulgt av iranske myndigheter fordi han konverterte i 2004 fra shia til jarestani, eller AhleHaqq, som er den arabiske betegnelsen for denne trosretningen. Tingrettens bevisbedømmelse om konverteringen er korrekt.

Tingretten tar derimot feil når det gjelder spørsmålet om konverteringen har kommet til myndighetenes kunnskap, og dermed også om risikoen for forfølging. Tingretten har uriktig sett bort fra As forklaring om sin stilling i revolusjonsgarden og hans families posisjon med høye stillinger i Iran.

I Iran skjer det en systematisk diskriminering, men også forfølging av personer som bekjenner seg til jarestani. Forfølgning finner sted dersom vedkommende forsøker å misjonere om sin religion i det offentlige rom. Det vises til vitneforklaringene fra Hossein Khalifeh og Mohammad Mostafei, som henholdsvis er leder for tilhengerne av jarestani i Norge, og iransk advokat og menneskerettsforkjemper. Også landrådgiver Wiborg har bekreftet i sin vitneforklaring at misjonering for en annen religion enn islam i Iran er forbundet med risiko for alvorlige reaksjoner fra myndighetene.

Det at A har konvertert til jarestani, er i seg selv tilstrekkelig til at risikoen for forfølging er klart til stede.

For B er det dessuten fare for forfølging fordi hun vil bli holdt ansvarlig av myndighetene for ektefellens konvertering til hennes trosretning.

Subsidiært anføres det at familien har krav på vern mot retur til Iran etter reglene i utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd første og annet punktum. Det er særlig frykten for overgrep fra familien til A som er aktuell. Vitnet Wiborg bekreftet at B automatisk ble betraktet som shiamuslim da hun giftet seg med A. Dette er overensstemmende med iranske regler på dette området. Da A konverterte, ble dette bedømt som helt uakseptabelt av hans familie, som har lagt ansvaret for konverteringen på B.

Det vises til at de ankende parter fant å måtte forlate Iran kort etter konverteringen.

Atter subsidiært anføres det at familien har krav på opphold i Norge på et humanitært grunnlag. Det vises til den nye utlendingsloven § 38.

§ 38 gir anvisning på et fritt skjønn fra utlendingsmyndighetens side. Det anføres at det foreligger myndighetsmisbruk. UNEs vedtak er grovt urimelig og utgjør dessuten en usaklig forskjellsbehandling når det sammenlignes med andre lignende saker.

Ved vurderingen av om det foreligger grov urimelighet har tingretten ikke vektlagt tilstrekkelig den lange tiden som familien har hatt opphold i Norge. Omtrent halvparten av tiden har de ankende parters opphold hatt et lovlig grunnlag.

Sønnen C har gjennom de syv årene han har bodd her, fått en sterk tilknytning til landet. Han er godt integrert i lokalsamfunnet på X, går på skole der og snakker utmerket norsk. Datteren D, som hele sitt liv har bodd her i landet, er også godt integrert. Hun går i barnehage og heller ikke hun har et språkproblem.

En retur til Iran vil være i strid med hensynet til barnas beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Flytting vil innebære store belastninger for barna, noe som kommer i tillegg til usikkerheten som en flytting vil innebære for barnas omsorgsituasjon. Det anføres at forholdet til barnas beste er utilstrekkelig vurdert av tingretten.

Når det gjelder grunnlaget om at det foreligger usaklig forskjellsbehandling viser de ankende parter til UNEs avgjørelser i N10753510225, N104993114, N1070461214, N108507611 og N1011341025.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 8. februar 2006 og senere beslutninger er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten henholder seg til tingrettens dom som er riktig i resultat. Staten kan også slutte seg til det vesentlige av tingrettens domsgrunner.

Det anføres at ingen av familiemedlemmene har krav på asyl og heller ikke på vern mot retur til Iran. For barna er det eventuelt tale om avledet flyktningstatus.

Staten bestrider at Shabzi har konvertert til jarestani. Ektefellenes forklaringer om omstendighetene ved konverteringen er uklare og motstridende. De har ikke gjort forsøk på å underbygge forklaringene ved fremskaffelse av ID-dokumenter eller annen dokumentasjon.

Under enhver omstendighet er det ikke sannsynliggjort at A vil bli utsatt for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand dersom det skulle være riktig at han har konvertert. A, og for så vidt også B, står fritt til å velge en opptreden utad i Iran om at A er muslim. Det må legges til grunn at ingen av dem i så fall vil bli forfulgt i hjemlandet.

Staten bestrider at B har bedrevet misjonering for jarestani. Under enhver omstendighet er det ingen holdepunkter for at hun vil bli straffet dersom det medfører riktighet at hennes mann har konvertert.

Heller ikke barna har krav på asyl eller vern mot retur til Iran.

Når det gjelder kravet om opphold på humanitært grunnlag, anfører staten at det verken for A eller B er en situasjon som tilsier at de bør få opphold på et slikt grunnlag. Vurderingen av om det skal gis opphold på dette grunnlaget beror på et fritt forvaltningsskjønn. Det er ikke påvist at UNEs vedtak er beheftet med noen slik feil at det foreligger ugyldighetsgrunn.

Heller ikke for datteren D er det grunnlag for å sette UNEs vedtak til side.

Sønnen C fikk en midlertidig tillatelse til opphold i landet for at han kunne behandles for sin tuberkulose. Det var en forutsetning at familien skulle reise fra landet når den nødvendige behandlingen var avsluttet. I dag er det ikke noe ved Cs helsesituasjon som kan tilsi opphold i Norge.

Familien har oppholdt seg ulovlig i landet i store deler av tiden fra 2005. Innvandringspolitiske hensyn tilsier at slikt opphold ikke premieres.

Det bestrides at det foreligger grovt urimelige vedtak.

Forholdet til barnekonvensjonen artikkel 3 er blitt grundig vurdert i UNEs vedtak.

Staten imøtegår at UNEs vedtak utgjør en urimelig forskjellsbehandling. Det vises blant annet til UNEs avgjørelser N1133291212 og N1186531110.

Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v /UNE tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som tingretten.

Det er naturlig å ta stilling til lovvalgspørsmålet først.

Tingretten fant at den tidligere utlendingsloven av 1988 får anvendelse for spørsmålene i saken som gjelder adgangen til asyl og vernet mot retur til Iran, mens den nye utlendingsloven av 2008 regulerer spørsmålet om familien har krav på opphold i landet på humanitært grunnlag etter en prøving av UNEs vedtak den 29. november 2010. Partene har sluttet seg til tingrettens syn og er for øvrig enige i at lovvalgspørsmålet er uten materiell betydning i saken.

Lagmannsretten viser til at UNEs vedtak av 8. april 2006 og de senere beslutninger der omgjøring ble nektet, ble behandlet etter loven av 1988. Vedtaket av 29. november 2010 ble truffet etter loven av 2008. Det går frem innledningsvis i UNEs siste vedtak (side 2) at det ble bestemt « .. under henvisning til forskriftens § 16-11 andre ledd å begrense behandlingen av saken i nemndsmøtet til spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd jf. tredje ledd.» Med hjemmel i den nye utlendingsforskriften § 20-5 legger lagmannsretten ut fra dette til grunn det samme synet på lovvalgspørsmålet som tingretten.

Spørsmålene om vern mot forfølgelse, herunder asyl, skal vurderes etter kapittel 3 i 1988-loven, nærmere bestemt § 15 når det gjelder vernet mot retur til Iran og § 17 når det gjelder asyl. Lagmannsretten har full prøvelsesrett i forhold til UNEs vedtak og ser først på asylspørsmålet.

Lovens vilkår er at søkeren må være « flyktning », slik ordet er definert i flyktningkonvensjonen av 1951 artikkel 1A med senere protokoll av 1967. Det stilles krav om at vedkommende har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt, i dette tilfellet på grunn av sin religion. Spørsmålet er for As vedkommende om han risikerer forfølgelse fordi han skal ha konvertert til jarestani. For B er anførselen at hun risikerer forfølgelse fordi hun vil bli holdt ansvarlig av iranske myndigheter og av As familie for at ektefellen skal ha konvertert.

Det sentrale i de ankende parters krav om vern er påstanden om at A konverterte fra sin shiamuslimske tro til jarestani i 2004. Påstanden er problematisk av flere grunner. Det er for det første ubestridt at As slekt er shiamuslimer. En konvertering fra hans side vil bli sterkt mislikt av slekten. I Iran er det videre slik at dersom en kvinne som selv ikke er shiamuslim, gifter seg med en mann med slikt tro, legges det til grunn i landets rett at også kvinnen pr. definisjon er å anse som shiamuslim. Landrådgiver Wiborg har orklart seg om disse spørsmålene. Hun har føyd til at hun er ukjent med et tilfelle der en shiamuslimsk ektemann konverter til ektefellens religion jarestani. t

Lagmannsretten peker også på at A etter sin forklaring tjenestegjorde i revolusjonsgarden på tiden da konverteringen skal ha funnet sted. Landrådgiveren har fremholdt på generelt grunnlag at en stilling i revolusjonsgarden ikke kan forenes med at vedkommende vender seg bort fra sin shiamuslimske tro.

Tingretten kom til at det ut fra ektefellenes forklaringer, som tingretten fant troverdige, må legges til grunn at A har skiftet religion. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til spørsmålet. Selv om konvertering til en annen religion enn islam er forbudt i Iran, foreligger det ikke opplysninger fra Iran i den senere tid som kan underbygge en risiko om alvorlige overgrep av den grunn. Det sentrale her er at konvertitten ikke misjonerer for sin nye tro i det offentlige rom, slik dette også er understreket i UNEs vedtak. Holder man en lav profil og gjør sin nye tro til en privatsak, er det ikke spesiell grunn til å frykte at iranske myndigheter interesserer seg for vedkommende. Det er etter lagmannsrettens syn ikke naturlig å forstå forfølgelsesregelen slik at vern bør gis også dersom søkeren etter en retur velger å misjonere i det offentlige rom i hjemlandet for sin nye tro.

Lagmannsretten slutter seg også til UNEs vurdering at frykt for forfølgelse fra familien, i vår sak fra familien til A, ikke gir et tilstrekkelig asylgrunnlag. Bevisførselen gir ikke hold for at det er alvorlig fare for en slik forfølging. Det var gått mer enn to år fra ekteskapet ble inngått, da de forlot Iran i november/desember 2004. Noe konkret eksempel på trussel om slik forfølging er ikke dokumentert for lagmannsretten. Opplysningen om at et familiemedlem skal ha anmeldt A for konverteringen i hjemlandet, kan ikke tilsi en annen vurdering av dette spørsmålet.

Kravet om vern mot retur til Iran etter den gamle utlendingsloven § 15 første ledd første eller annet punktum, kan heller ikke føre frem.

Vurderingen foran knyttet til faren for forfølgelse er relevant også for vurderingen etter § 15. Det stilles mindre strenge krav til bevis og risiko etter denne bestemmelsen enn etter §§ 16 og 17. I vedtaket av 8. februar 2006 har UNE tatt høyde for dette senkede bevis- og risikokravet. Lagmannsretten slutter seg til UNEs vurdering og konklusjon. Det føyes til, med utgangspunkt i ektefellenes forklaring om Shabazifamiliens motstand mot ekteskapet fra først av, at det ikke er påvist noen hendelse eller aksjon fra denne familiens side i tiden de oppholdt seg i landet etter at de giftet seg.

Lagmannsretten går over til å drøfte spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag. Som nevnt skal dette spørsmålet vurderes etter den nye utlendingsloven av 2008 i den utstrekning lagmannsretten prøver lovligheten av UNEs vedtak av 29. november 2010.

Tingretten har gitt en grundig bedømming av utlendingsmyndighetens vedtak om ett års midlertidig opphold for familien, knyttet til at sønnen C var blitt påført sykdommen tuberkulose. Lagmannsretten er enig med tingretten og kan ikke se at det hefter noen feil ved vedtaket.

Tingrettens drøfting og konklusjon når det gjelder de senere vedtak, i tiden fra 2007 til vedtaket i juli 2009, der helsen til B og etter hvert også A ble trukket inn, kan lagmannsretten også slutte seg til. Det er om dette tilstrekkelig å føye til at det ikke er påvist noe hold for at vedtakene innebærer en usaklig forskjellsbehandling, eller at de fremstår som sterkt urimelige. Det er ikke anført noe om familiemedlemmenes helse som tilsier at den har vært akutt og livstruende, jf. UNEs praksisnotat av 1. januar 2010 om behandling av saker der helsemessige forhold er påberopt.

Det gjenstår å bedømme UNEs siste vedtak av 29. november 2010, herunder i lys av Norges forpliktelser ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 3. Det er også her forholdene på vedtakstidspunktet som er bestemmende.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er anført at det foreligger spesielle forhold vedrørende A eller B – utover anførslene knyttet til asyl og vern mot retur – som kan tilsi at disse bør gis opphold her i landet på et humanitært grunnlag. Det gjøres gjeldende at den samlede tiden som familiemedlemmene har oppholdt seg her i landet, særlig barnas tilknytning hit og hensynet til barnas beste, er for lite vektlagt av tingretten.

Når det først gjelder lengden på familiens opphold her i landet, har B og sønnen C vært her i mer enn 7 år. Som nevnt kom A til landet om lag et halvt år senere mens det minste barnet, D, har bodd i Norge hele sitt liv.

Foreldrenes opphold i Norge har for en vesentlig del vært ulovlig. UNE har lagt til grunn at samlet ulovlig oppholdstid for så vidt utgjør en grov overtredelse av utlendingsloven, som isolert sett gir et utvisningsgrunnlag. Dette er lagmannsretten enig i. På grunn av at foreldrene hele tiden her i landet har vært uten ID-dokumentasjon, har norsk politi hatt vansker med å effektuere hjemsendelse til Iran. Bs løfte ved ankomsten til Norge om å fremskaffe slik dokumentasjon via slektninger i Iran, har hun ikke fulgt opp. Staten har for øvrig opplyst at ID-dokumentasjon generelt sett utstedes enkelt av iranske myndigheter.

Etter utlendingsforskriften § 8-12 første ledd er betydningen av dokumentasjon for identiteten fremhevet ved vurderingen av om det skal gis oppholdstillatelse eller ikke. Lagmannsretten finner at også innvandringspolitiske hensyn taler mot at det under disse omstendigheter gis opphold på et humanitært grunnlag.

Når det gjelder barna, er oppholdstiden for deres vedkommende mer enn tre år, sammenlign utlendingsforskriften § 21 b. Det må legges til grunn at begge etter hvert er blitt knyttet til miljøet på X, der familien har oppholdt seg det vesentlige av tiden i Norge. Betydningen av disse forhold er vurdert av UNE, som fant at heller ikke dette er forhold som tilsier opphold. Lagmannsretten er også enig i at disse forholdene vedrørende barna ikke tilsier at det foreligger « sterke menneskelige hensyn », jf. lovens § 38 første ledd.

Forholdet til barnekonvensjonen artikkel 3 kan ikke føre til en annen vurdering. Både i vedtaket av 29. november 2010 og i tidligere vedtak i henhold til omgjøringsbegjæringer, har UNE drøftet utførlig om barnas beste samlet sett kan tilsi opphold her i landet. Lagmannsretten er enig i de synspunktene som UNE har vektlagt om spørsmålet og kan ikke se at det er noe feil ved vedtakene som kan rokke ved gyldigheten. Anførselen om sterk urimelighet kan ikke føre frem.

Fremlagte avgjørelser gir klart ikke hold for anførselen om usaklig forskjellsbehandling. Det er tilstrekkelig å vise til UNEs avgjørelser i sak N1133291212 og N1186531110.

Anken har ikke ført frem.

Lagmannsretten finner at de ankende parter bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra dette med hjemmel i noen av bestemmelsene i § 20-2 tredje ledd. Det bemerkes særskilt at heller ikke bestemmelsen i § 20-2 tredje ledd bokstav c bør anvendes i dette tilfellet.

Advokat Winje har inngitt omkostningsoppgave som bl.a. viser 23 timers arbeid til saksforberedelse. Oppgaven møter kravene i tvisteloven § 20-5 tredje ledd og er ikke imøtegått av advokat Rødvik. Oppgaven viser 62 500 kroner inklusive merverdiavgift og legges til grunn.

Tingrettens omkostningsavgjørelse kan lagmannsretten slutte seg til.

Dommen er enstemmig.


Domsslutning

  1. Anken forkastes
  2. A og B dømmes en for begge og begge for en til å betale staten ved Utlendingsnemnda sakens omkostninger for lagmannsretten med 62.500 – sekstitotusenfemhundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo