Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-90572
Dokumentdato : 24.02.2012

Forvaltningsrett. Fremmedrett. Vedtak om utvisning. Utlendingsloven 1988 § 29 og § 15, EMK art. 8 og FNs barnekonvensjon art. 3 og 9.

Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om varig utvisning og beslutning om at vedtaket ikke omgjøres. Lagmannsretten forkastet anken fra en mann fra Iran som hadde konvertert til kristendommen, og som hadde giftet seg med norsk kvinne og fått barn med henne. Lagmannsretten fant at han hadde fremlagt falske dokumenter fra iranske myndigheter for UDI og UNE, og at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak. Hensynet til barnet tilsa ikke en annen vurdering. Da lagmannsretten ikke fant det sannsynliggjort at han ville misjonere ved retur til Iran, var han ikke vernet mot retur. (Sammendrag ved Lovdata)

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 25. januar 2006 om varig utvisning og nemndas beslutning 17. desember 2009 om at vedtaket opprettholdes.

    A som er født *.*.1980, ankom Norge 21. november 2003 og søkte asyl ved Romerike politidistrikt samme dag. Han opplyste at han er etnisk perser, at han er født og oppvokst i Teheran i Iran, og at han er sjiamuslim.

    Som grunnlag for asylsøknaden opplyste A i egenerklæringen ved ankomst at han hadde angrepet en offiser i Sepah og voldtatt ham, og at han var dømt til døden for homofili. I asylintervjuet 2. desember 2003 fortalte han at han var redd for å få dødsstraff for den forbrytelsen han hadde gjort. Han forklarte at konfliktene i etterkant av voldtekten var sjikane, husransaking, ettersøkning og dødsdom, og at dette fant sted 45 dager før han kom til Norge. Han hadde ingen identitetspapirer med seg, men opplyste at han hadde et nasjonalt ID-kort (shenasname) i Iran. Den 1. mars 2004 ble kopi av fem dokumenter fra myndighetene i Iran oversendt til UDI.

    UDI avslo søknaden om asyl 25. november 2004. Vedtaket ble påklaget, og UDI avslo klagen i vedtak 25. januar 2006. Dette vedtaket er ikke brakt inn for domstolen.

    Den 3. mars 2005 fattet UDI et vedtak om varig utvisning som ble opprettholdt ved UNEs vedtak 25. januar 2006. Det er dette vedtaket som nå skal behandles av lagmannsretten.

    A inngikk ekteskap med en norsk kvinne 13. januar 2006, og han søkte om familiegjenforening 30. januar 2006. Søknaden ble endelig avslått ved UNEs vedtak 18. januar 2007.

    Den 13. april 2007 anmodet advokat Hessen på vegne av A om omgjøring av utvisningsvedtaket. Det var blant annet vist til at A og ektefellen fikk en datter 27. januar 2007. Den 30. oktober 2008 ble A døpt i Hegra kirke etter å ha konvertert fra islam, og det ble anført at dette ville skape problemer ved retur.

Ved beslutning 17. desember 2009 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge. Dette vedtaket er også omfattet av ankesaken.

Stevning i utvisningssaken ble tatt ut ved Oslo tingrett 8. juni 2010. Staten v/UNE tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa dom 18. februar 2011, med rettelse 7. mars 2011, med slik domsslutning:

  1.  
    1. Staten v/UNE frifinnes.
    2. A skal i saksomkostninger betale 62.500 –sekstitotusenfemhundre– kroner til staten innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

    Den 20. juni 2011 sendte A selv inn en anmodning om omgjøring av utvisningsvedtaket på bakgrunn av at han hadde konvertert til kristendommen. Nemnda begrenset behandlingen til å omfatte dette spørsmålet. A fikk anledning til å forklare seg for nemnda 11. januar 2012. Landrådgiver Are Hovdenak var til stede og ga en generell landinformasjon. Den 30. januar 2012 besluttet UNE at omgjøringsanmodningen ikke skulle tas til følge. Det ble lagt til grunn at A ikke var reell konvertitt, og det ble på denne bakgrunn ikke funnet grunnlag for vern mot retur.

    For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten v/UNE har tatt til motmæle. Ankeforhandling er holdt 9. og 10. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Dessuten møtte førstekonsulent Martine Werring-Westlye, UNE. Det ble avhørt tre vitner, herunder landrådgiver Are Hovdenak. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

    Utvisningsvedtaket 25. januar 2006 er ugyldig. De objektive vilkår for utvisning er ikke oppfylt, jf. utlendingsloven (1988) § 29 første ledd bokstav a, jf § 47 første ledd bokstav b. Det er ikke grunnlag for å hevde at A har fremlagt uriktige dokumenter, og uansett må det legges til grunn at han var i god tro med hensyn til at dokumentene var ekte. Det må ses bort fra verifiseringsrapporten 7. september 2004, da det fremgår av evalueringen 1. mars 2010 fra en iransk advokat at rapporten inneholder mange feil og misforståelser.

    Dersom retten likevel kommer til at de objektive vilkårene for utvisning foreligger, vil utvisning være et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 andre ledd. Dette er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut, jf. Rt-2009-534 og Rt-2005-229 . Det er forholdene i 2009 da begjæringen om omgjøring ble forkastet, som er avgjørende for vurderingen, jf. Rt-2007-667. Dette må gjelde generelt, og ikke bare i forhold til barnets beste vurderingen. Vedtaket er grovt urimelig, og det foreligger myndighetsmisbruk da utvisning er i strid med praksis. Hensynet til barnets beste er grunnleggende for vurderingen, jf. barnekonvensjonen artikkel 3, og det er forholdene på domstidspunktet som må vurderes, jf. LB–2010–4764 (kan vel være  LB-2010-14764, Lovdatas anm.)

    Det anføres at forholdets grovhet ikke tilsier utvisning, og det foreligger ikke gjentatte brudd. Dessuten har A en sterk tilknytning til riket. Han er godt integrert, snakker bra norsk, har sunne fritidsaktiviteter og har tilbud om jobb. Ektefellen har en berettiget forventning om at han får bli i landet da hun fikk klarsignal til giftermål etter flere henvendelser til utlendingsmyndighetene for å få klargjort As stilling i Norge. A fikk også fornyet oppholds- og arbeidstillatelse av politiet etter at hans stilling var sjekket. Varig utvisning av personer med barn er i strid med forskriftene. Hensynet til barnet som A er hovedomsorgsperson for, tilsier at han får bli i landet. Datteren er i en svært sårbar alder, og det vil være vanskelig å opprettholde kontakt med henne etter retur. Vedtaket er dessuten i strid med EMK art 8 andre ledd om rett til familieliv. Det kan ikke forventes at ektefelle og barn skal reise til Iran. Vår sak kan sammenlignes med Nunezsaken, hvor den norske stat ble dømt i EMD for å utvise hovedomsorgsforelderen.

    De samme forhold gjelder for 2009–beslutningen selv om vurderingstemaet i beslutningen var begrenset.

    Non refoulment prinsippet i utlendingsloven § 15 skal vurderes på ethvert trinn av en utvisningssak. Det er således forholdene på domstidspunktet som skal legges til grunn. A er en reell konvertitt, og det er sannsynlighetsovervekt for at han som konvertitt risikerer umenneskelig og nedverdigende behandling ved retur til Iran. Han har ikke konvertert for å få opphold i Norge, og han har etter dåpen 30. oktober 2008 aktivt deltatt i menighetslivet i Baptistkirken i Trondheim, noe som ble bekreftet av seniorpastor Jan Arnfinn Aandahl. A oppdrar også datteren i den kristne tro. Ut fra sin tro føler han seg forpliktet til å misjonere åpent etter en eventuell retur. Det må legges til grunn at det den siste tiden har vært en økt forfølgelse av kristne konvertitter i Iran, og dette gjelder selv om A ikke åpent misjonerer etter retur.

    Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 25.01.06 og 17.12.09 kjennes ugyldig
  2. Staten ved utlendingsnemnda dømmes til å betale As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Utvisningsvedtaket 25. januar 2006 er gyldig. De objektive vilkår for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven (1988) § 29 første ledd bokstav a, jf § 47 første ledd bokstav b. Verifiseringsrapporten viser at A har fremlagt falske dokumenter, og uttalelsen fra iransk advokat er ikke egnet til å rokke ved konklusjonen. Uansett kan det ikke legges til grunn at han var uvitende om at dokumentene var falske.

    Forholdsmessigheten skal vurderes mot faktum på vedtakstidspunktet, jf.  Rt-2007-1815. Spørsmålet er om vedtaket var lovlig i 2006. Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak, verken for A eller ektefellen, jf.  Rt-20011-948 avsnitt 31. Fremleggelse av falsk dokumentasjon for forfølgelse i hjemlandet fra offentlige myndigheter er et grovt forhold, og for øvrig fremstår hele asylforklaringen som uriktig. Det skal ikke tas hensyn til at A fikk en datter i 2007 og anførselen om konvertering. Utvisning er ikke i strid med barnekonvensjonen, og hensynet til barnets beste er vurdert. Det skal skje en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. A hadde liten tilknytning til Norge i 2006, og han giftet seg etter UDIs utvisningsvedtak forelå. Hans tilknytning til Iran var derimot sterk. Verken A eller ektefellen hadde noen berettiget forventning om familieliv i Norge på vedtakstidspunktet.

    Beslutningen i 2009 er også gyldig. Rettens kompetanse er begrenset til å ta stilling til lovligheten av de forhold som ble realitetsbehandlet, jf.Rt-2007-667. Det var kun hensynet til familieliv, og da særlig hensynet til barnets beste som ble vurdert. Lagmannsretten skal foreta en 2009-vurdering av barnets beste. Rettens kompetanse er begrenset til overprøving av forvaltningens generelle forståelse av begrepet «barnets beste» og at hensynet er forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, jf.  Rt-2009-1261. Den konkrete vurderingen og interesseavveiningen hører under forvaltningens frie skjønn. Vår sak er en normalsak. Det er ikke staten som splitter familien, da ektefelle og barn kan følge med til Iran. Saken er annerledes enn Nunezsaken. A kan ha kontakt med datteren mens han er i Iran. Et varig innreiseforbud kan oppheves dersom nye omstendigheter tilsier dette, jf. § 71 i ny utlendingslov.

    Ved vurderingen etter utlendingsloven § 15 skal faktum på beslutningstidspunktet i 2009 legges til grunn, men det skal foretas en nåvurdering av forholdene i Iran. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for kristen overbevisning, jf.  LB-2009-74123. Det er ikke nok at A er døpt og har fulgt undervisning mv i Baptistkirken. Han har ingen religiøs bakgrunn, og han mangler en generell troverdighet på grunn av asylforklaringen og fremleggelsen av falske dokumenter. Selv om han er en reell kristen, er det ikke sannsynlig at han kan frykte forfølgelse. Det er ingen menneskerett å misjonere. Sosial utstøtelse, diskriminering og trakassering er ikke tilstrekkelig for å hindre retur. Det vises til LB–2010–111476, LB-2010-147688 og  LB-2011-86996.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/UNE tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

    Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, og kan i hovedsak slutte seg til tingrettens bemerkninger. Anken foranlediger imidlertid følgende oppsummering og bemerkninger fra lagmannsrettens side:

    UNEs vedtak og beslutning reguleres av § § 29 og 15 i utlendingsloven av 1988, EMK artikkel 8 om rett til respekt for privatliv og famileliv, samt FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 9.

Lagmannsretten behandler først gyldigheten av utvisningsvedtaket 25. januar 2006.

Lagmannsretten er kommet til at de objektive vilkårene for utvisning er til stede, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, jf. § 47 første ledd bokstav b.

    Lagmannsretten fester ikke lit til at A har forklart seg sannferdig i sin opprinnelige asylforklaring, og han har forsettlig gitt falske dokumenter til UDI og UNE i tilknytning til søknaden om asyl, jf. § 44 som pålegger utlendingen å gi riktige opplysninger om lovligheten av oppholdet. Overtredelsen anses for å være grov da den gjelder opplysninger av vesentlig betydning for søknaden om asyl. Lagmannsretten viser til UDIs vurdering som UNE sluttet seg til, og som også er dekkende for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten viser dessuten til tingrettens vurdering av verifiseringsrapporten som er innhentet av den norske ambassaden i Teheran, og uttalelsen fra iransk advokat på bakgrunn av gjennomgang av rapporten og de fremlagte politidokumentene. Det tilføyes at det må anses uten betydning at UDI i anmodningen om verifisering, omtalte de fremlagte dokumentene som rettsdokumenter, og ikke politidokumenter. Det fremkom ikke forhold under bevisførselen i ankeforhandlingen som tilsier en annen vurdering av de fremlagte dokumentene.

    Med hensyn til asylforklaringen vil lagmannsretten tilføye at A i forklaringen og senere har gitt ulike opplysninger om karakteren av det overgrepet som han hevder at han har begått og den etterfølgende politi- eller rettsforfølgningen han angivelig skal ha vært utsatt for i Iran. Han har videre gitt uklare og til dels motstridende forklaringer om tidspunktene for overgrepet og politiforfølgningen samt tidspunktene for sin flukt fra hjemstedet og utreise fra Iran. De falske dokumentene taler også i seg selv for at hans asylforklaring er uriktig. A har heller ikke i lagmannsretten kunnet gi noen klar og utfyllende forklaring om de forholdene som ble oppgitt som asylgrunnlag da han kom til Norge.

    Det neste spørsmålet i saken er hvorvidt utvisningsvedtaket må anses som et uforholdsmessig tiltak, slik at utvisning likevel ikke skal finne sted, jf. utlendingsloven § 29 andre ledd. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd anvisning på at det skal skje en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, jf.  Rt-2009-705 avsnitt 65 hvor det sies at det skal foretas en samlet vurdering av konsekvensene for utlendingen og dennes nærmeste.

    Lagmannsretten har full prøvelsesrett når det gjelder vedtak etter utlendingsloven § 29 andre ledd, da dette er et rettsanvendelsesskjønn, jf.  Rt-2009-534  avsnitt 46. Det er i utgangspunktet forholdene slik de var på vedtakstidspunktet i 2006 som skal legges til grunn for vurderingen, jf. Rt-2007-1815 avsnitt 33, dog slik at nye opplysninger som belyser forhold som forelå på vedtakstidspunktet, kan hensyntas.

    As datter ble født etter at vedtaket i 2006 ble fattet. Ankemotparten har anført at barnets beste i denne type saker alltid skal vurderes med utgangspunkt i situasjonen på domstidspunktet, jf. LB-2010-14764 (kan vel være LB–2010–14764, Lovdatas anm.) med videre henvisninger til Høyesteretts praksis. Lagmannsretten er enig i at barnets beste på domstidspunktet skal hensyntas ved vurderingen av 2009-beslutningen, men retten kan ikke se at barnets beste skal vurderes i forhold til 2006-vedtaket da barnet på vedtakstidspunktet ikke var født.

    Det er ovenfor lagt til grunn at A fremla fem falske dokumenter som ble presentert som iranske offentlige dokumenter, og at dette ble gjort for å underbygge asylgrunnlaget overfor UDI/UNE. Hans brudd på utlendingsloven rammer i høy grad de kontrollhensyn som loven skal ivareta. Systemet bygger på tillit, og allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder, jf.  Rt-2009-534 avsnittene 49 og 50. Det vises også til de momentene som vektlegges i punkt 2.2.2.2 i UDIs rundskriv RS 2008–007, og som antas å gi uttrykk for praksis. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at As brudd på utlendingsloven må karakteriseres som svært alvorlige.

    A hadde på vedtakstidspunktet liten tilknytning til Norge, mens tilknytningen til Iran fortsatt måtte anses som sterk. Han hadde kun vært i Norge i ca to år, og UDI hadde avslått asylsøknaden 25. november 2004 og fattet vedtak om utvisning 3. mars 2005. Selv om begge disse vedtak var begjært omgjort og påklaget, kan lagmannsretten vanskelig forstå annet enn at både A og ektefellen som han inngikk ekteskap med 13. januar 2006, må ha oppfattet As videre opphold i Norge som svært usikkert. Ektefellen forklarte at det ble tatt flere telefoner til UDI før inngåelsen av ekteskapet for å få visshet om at A fikk bli i Norge, og at hun ikke ville ha giftet seg med ham dersom det var fare for at han ville bli utvist. Selv om hun tolket kontakten med UDI som et klarsignal for å inngå ekteskap, kan ikke lagmannsretten se at hun hadde en berettiget forventning om at A fikk bli i landet. Dette må gjelde selv om A og ektefellen ikke ble opplyst av advokaten om at A ikke hadde gyldig oppholdstillatelse i Norge, og selv om Nordkapp lensmannskontor 8. august 2005 ved en feil bekreftet at A hadde gyldig oppholds/arbeidstillatelse i Norge.

    Lagmannsretten kan på dette grunnlag ikke se at det det foreligger forhold ved UNEs utvisningsvedtak 25. januar 2006 som tilsier at det er ugyldig, og slutter til tingrettens vurdering og konklusjon.

    Lagmannsretten behandler dernest gyldigheten av UNEs beslutning 17. desember 2009 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket.

    Det legges til grunn at domstolen i utgangspunktet har full prøvelsesrett, og at retten kan ta ta i betraktning nye omstendigheter som er kommet til etter utvisningsvedtaket. Dette er lagt til grunn i  Rt-2007-667 avsnitt 30, i en sak hvor nemnda foretok en fornyet behandling av både de opprinnelige og av de nye forhold i saken. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at domstolens kompetanse er begrenset til å ta stilling til lovligheten av de nye forhold som ble realitetsbehandlet av nemnda, dog slik at forholdet til barnets beste alltid skal vurderes. Utlendingsmyndighetene har en særskilt plikt til å vurdere om barnets beste er til hinder for utvisning på ethvert stadium av saken, jf. barnekonvensjonen artikkel 3.

    Staten har anført at domstolens oppgave er å kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet barnets beste, og at den konkrete vurderingen av barnets beste og den konkrete interesseavveiningen hører inn under forvaltningens frie skjønn, jf.  Rt-2009-1261 avsnitt 77. Lagmannsretten kan vanskelig se at denne begrensningen gjelder i vår sak. Den påberopte uttalelsen fremkommer i en sak om overprøving av avslag på søknad om opphold på humanitært grunnlag, og i denne type saker kan domstolen kun overprøve vedtaket etter reglene om myndighetsmisbruk. I saker om gyldighet av utvisningsvedtak, har domstolen full prøvelsesrett, og lagmannsretten kan vanskelig se at vurderingen av barnets beste skal begrenses selv om nemnda ikke foretok en ny realitetsbehandling av selve utvisningen. Lagmannsretten viser også til Rt-2009-534 avsnitt 46 og Rt-2005-229 avsnitt 34. I begge sakene, hvor også hensynet til barnas interesser ble vurdert, uttalte Høyesterett at det etter § 29 andre ledd dreier seg om et rettsanvendelsesskjønn hvor domstolene har full prøvelsesrett. Lagmannsretten kan heller ikke se at Høyesterett i disse sakene har begrenset sin konkrete vurdering av barnets beste og den konkrete interesseavveiningen.

    Vurderingen av barnets beste skal skje på domstidspunktet. Det bemerkes imidlertid at datterens forhold ikke har endret seg i vesentlig grad etter 2009, utover at tiden har gått og hun som femåring nå har fått en sterkere tilknytning til faren som omsorgsforelder. Ved vurderingen har lagmannsretten både sett hen til barnekonvensjonen artikkel 3 og til EMK artikkel 8.

    Lagmannsretten slutter seg i det vesentlige til den vurderingen som nemnda har foretatt, og vil i tillegg særskilt bemerke følgende:

    Det normale er at utvisningen vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Dette gjelder ikke minst når en familie skilles. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelige til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak, jf.  Rt-2005-229 avsnitt 52 og  Rt-2009-534.

    I tilknytning til disse høyesterettsavgjørelsene vil lagmannsretten tilføye at Høyesterett i Rt–2011–1280 (skal vel være  Rt-2011-948, red. anm.) tok stilling til fortolkningen av § 29 andre ledd og nyanserte uttalelser i tidligere avgjørelser, blant annet de to nevnte. Høyesterett fant at hensynet til barnets interesser etter omstendighetene må gis fortrinn selv om belastningene for barna ikke ville bli «uvanlig store». Lagmannsretten legger den rettsanvendelsen som følger av Rt–2011–1280 ( Rt-2011-948) til grunn for sin vurdering.

    Hensynet til barnet må tillegges betydelig vekt, jf.  NOU 2004:20 side 308. I avveiningen etter § 29 andre ledd må det imidlertid inngå en konkret vurdering både av barnets interesser og de aktuelle overtredelsene av utlendingsloven. A har gitt uriktige opplysninger og fremlagt falske dokumenter i forbindelse med sin asylsøknad. Dette er grove brudd på utlendingsloven som rammer i kjernen av de kontrollhensyn som loven skal ivareta. Saken skiller seg her fra det som var situasjonen i Rt–2011–1280 ( HR-2011-1280-A) som A har påberopt til støtte for at han må få bli i landet.

    Lagmannsretten viser også til at A og ektefellen har etablert sitt famlieliv på et tidspunkt hvor de ikke kunne ha noen berettiget forventning om at A ville få bli i landet. I EMDs avgjørelse i Nunezsaken (Nunez vs. Norway, no  EMDN-2009-55597 28 Juni 2011) uttalte menneskerettsdomstolen at i slike tilfeller vil utvisning av det utenlandske familiemedlemmet «be incompatible with Article 8 only in exceptional circumstances».

    Lagmannsretten legger til grunn at datteren ikke har særlige omsorgsbehov selv om hun ble født for tidlig, og at begge foreldre har vært og er viktige og sentrale omsorgspersoner for henne.

    Lagmannsretten er ikke i tvil om at datteren vil savne A som har vært en sentral omsorgsperson for henne, og at hun samlet sett vil tape foreldrekontakt dersom utvisningsvedtaket gjennomføres. Etter at A sa opp arbeidsforholdet da hans nåværende advokat informerte ham om at han ikke hadde arbeidstillatelse, har han hatt hovedansvaret for datteren og fulgt henne opp i barnehagen, i fritidsaktiviteter og i hjemmet, mens ektefellen har jobbet skift. Han har også lært henne enkle ord og sanger på persisk for at hun skal bli kjent med hans kulturbakgrunn. En utvisning vil innebære at familielivet brytes opp, og mulighetene for kontakt vil være begrensede. Lagmannsretten ser bort fra at datteren og ektefellen kan følge med A til Iran ved retur, da dette i dagens situasjon anses helt urealistisk. Etter retur vil datteren imidlertid ikke være helt avskåret fra kontakt med faren, da det legges til grunn at kontakt kan opprettholdes for eksempel gjennom Skype. As ektefelle er en ressursrik voksen kvinne som levde et selvstendig liv før hun traff A, og som har vært i arbeid både før og etter at datten ble født. Lagmannsretten legger til grunn at moren er en god omsorgsperson for datteren, og at hun vil bidra til at datteren holder kontakt med faren også etter retur. At hun har vært sykmeldt i tilknytning til hovedforhandlingen i tingretten og under ankeforhandlingen, ser ikke lagmannsretten som et uttrykk for at hun ikke kan være en god omsorgsperson for datteren. Dessuten vektlegges at datteren har besteforeldre som bor i nærmiljøet.

    På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at hensynet til datterens interesser må vike for de sterke allmennpreventive hensynene som gjør seg gjeldende i denne saken.

    Det er også reist innsigelser mot at utvisningen er gjort varig. Lagmannsretten kan vanskelig se at det er grunnlag for å endre beslutningen på dette punkt. Justisdepartementet har i brev 15. mars 1999, med aktuelle endringer 24. juni 2008, gitt retningslinjer for utvisning av utlendinger med barn. Det fremgår av punkt 1 at utlendinger med barn i Norge i utgangspunktet ikke skal utvises med varig innreiseforbud. Det følger av punkt 3 at retningslinjene ikke vil få direkte betydning for saker hvor utlendingen allerede er utvist, men at det skal skje en sterkere vektlegging av hensynet til barnet ved søknad om opphevelse eller nedsettelse av forbudet. Slik lagmannsretten ser det vil hensynet til datteren veie tungt dersom A søker om slik opphevelse/nedsettelse av innreiseforbudet etter retur, og hensynet til barnets beste vil bli ivaretatt på denne måten.

    Ankende part særskilt anført at beslutningen er grovt urimelig da den er i strid med gjeldende praksis. Lagmannsretten kan ikke se at grunnlaget kan føre frem.

    Lagmannsretten har forstått den ankende part slik at anførselen for tingretten om myndighetsmisbruk ved at nemnda ikke realitetsbehandlet utvisningsvedtaket, ikke er opprettholdt for lagmannsretten. Retten vil likevel bemerke at den ikke kan se at dette grunnlaget heller kan føre frem.

    Lagmannsretten behandler dernest spørsmålet om A har vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum, da han står i «en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling». Det aktuelle spørsmålet i saken er hvorvidt A på bakgrunn av konvertering til kristendommen står i fare for å bli utsatt for en umenneskelig behandling ved retur. Lagmannsretten har full prøvelsesrett av dette spørsmålet. Vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for umenneskelig behandling, må baseres på en fremtidsrettet vurdering på grunnlag av de opplysningene som foreligger på domstidspunktet.

    Når det gjelder krav til bevis og risiko for forfølgelse, viser lagmannsretten til NOU 2004:20 side 118 høyre spalte og  Ot.prp.nr.74 (2006-2007) side 414 venstre spalte. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det er ikke tale om noe krav til sannsynlighetsovervekt for at forfølgelse vil skje. Hvis det foreligger en reell grunn til å frykte forfølgelse skal søkeren sikres rett til beskyttelse.

    Det fremgår av beslutningen av 2009 at det i nemndas praksis legges til grunn at konvertering til kristendommen ikke i seg selv medfører risiko for forfølgelse fra iranske myndigheter eller andre grupper, og at iranske konvertitter kan returnere til Iran såfremt de utøver sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran.

    Sommeren 2011 åpnet utlendingsmyndighetene for en ny vurdering av konvertittenes stilling ved retur til Iran, og A søkte på denne bakgrunn på nytt om omgjøring av utvisningsvedtaket fra 2006. UNE besluttet 30. januar 2012 ikke å ta begjæringen til følge, da nemnda kom til at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han er en reell og overbevist konvertitt. Nemnda festet heller ikke lit til hans forklaring om at han ved retur til Iran vil oppsøke kristne miljøer og misjonere, og således utsette seg for forfølgelse. Om den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran uttalte nemnda at A ved retur til hjemlandet ikke sto i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Denne beslutningen skal ikke prøves av lagmannsretten, men kan være opplysende for noen av de forhold lagmannsretten skal ta stilling til.

    Landrådgiver Are Hovdenakk som også forklarte seg i nemndsmøtet 11. desember 2011, fremholdt for lagmannsretten at det har vært en gradvis forverring av menneskerettssituasjonen i Iran. I tillegg forklarte blant annet at det ikke kunne ses bort fra at valget våren 2012 ville medføre en generell tilstramming av ytringsfriheten, men at det var vanskelig å si hvorvidt dette ville føre til flere anholdelser av apostia, frafalne muslimer. Den iranske straffeloven har inntil nå ikke inneholdt bestemmelser om apostia, men straffeforfølgelse skjer på grunnlag av uttalelser fra religiøse ledere. Det er likevel sjelden det tas ut tiltale for apostia, og enda sjeldnere at det idømmes dødsstraff. Hovdenakk var kjent med at medlemmer i hjemmekirkemenigheter var blitt anholdt, senest i julen 2011. De fleste ble imidlertid sluppet fri etter kort tid. Hovdenakk forklarte videre at det var de som misjonerer åpenlyst og lederne for kristne hjemmekirkemenigheter som er mest utsatt. De siste to årene har det imidlertid vært et økende antall arrestasjoner av kristne, først og fremst medlemmer av hjemmekirker, og det er ikke uvanlig at disse trues med apostiatiltale for at de skal avsverge sin kristne tro og skrive under på at de går tilbake til islam. Situasjonen i iranske fengsler er kummerlige og bruk av tortur og brutal behandling av fanger forekommer. Hovdenak var også kjent med at det fra iransk side hadde forekommet overvåking av eksilmiljøet i Norge. Han viste for øvrig til temanotatet om kristne og konvertitter i Iran, som ble utgitt av Landinfo i juli 2011, og som er fremlagt for lagmannsretten.

    På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at konvertering fra islam til kristendom i dagens situasjon ikke i seg selv synes å medføre en umiddelbar frykt for forfølgelse, og at det først og fremst er lederne av hjemmekirkene og de personer som åpenlyst misjonerer kristendommen, som står i en nærliggende fare for å bli arrestert og utsatt for en nedverdigende og umenneskelig behandling.

    Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at A er reell konvertitt. Etter at han ble døpt i Hegra kirke 30. oktober 2008, har han deltatt i menighetslivet i Baptistkirken i Trondheim. Dette ble bekreftet av vitnet Jan Arnfinn Aandahl, seniorpastor i kirken, som forklarte at A hadde deltatt i aktiviteter i kirken i ca 3–4 år. Han har deltatt i norskpersisk bibelgruppe, internasjonale bibeltimer og gudstjenester i tillegg til sammenkomster hvor også ektefellen og datteren har vært med. Ved enkelte anledninger har han også opptrådt som tolk. As troverdighet er sterkt svekket etter at han søkt som asyl på falsk grunnlag. Han har også unnlatt å etterkomme pålegg om å forlate riket, og han har fremmet nye søknader eller omgjøringsbegjæringer på stadig nye grunnlag når han har fått avslag. Til tross for dette er lagmannsretten kommet til at man ikke kan se bort fra hans opplysninger om at han har konvertert.

    Derimot fester lagmannsretten ikke tillit til As forklaring om at han som følge av den kristne troen, føler seg forpliktet til å misjonere offentlig ved retur til Iran. Det vises til at han ikke har fremstått som forkynner i Norge, og til at han heller ikke i lagmannsretten ga inntrykk av at han brant for å videreformidle den kristne tro. Han fremsto heller ikke som person som hadde tilstrekkelig kunnskap om kristendommen til å videreformidle budskapet. Dessuten legger lagmannsretten avgjørende vekt på at han, etter eget utsagn som lagmannsretten ikke tviler på, er svært knyttet til datteren i Norge. Det fremstår på denne bakgrunn usannsynlig at han vil utsette seg for en betydelig risiko for anholdelse i Iran. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge til grunn at As forklaring om at han vil oppsøke hjemmekirkemiljøet eller leve åpent som kristen. Han har, som det er redegjort for ovenfor, generelt liten troverdighet, og basert på hans opptreden og forklaringer i saken finner lagmannsretten det lite sannsynlig at han vil opptre på noen måte som utsetter ham for risiko for arrestasjon etter retur til Iran. Selv om retten har lagt til grunn at A er reell konvertitt, fremstår hans deltakelse i baptistmenigheten også som situasjonsbestemt.

    Lagmannsretten ser ikke at det er noen nærliggende fare for at han blir utsatt for umenneskelig behandling som følge av det påståtte voldtektsforsøket i Iran.

    Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke at A har vern mot retur.

    Anken har ikke ført frem.

    Lagmannsretten finner at ankende part bør betale sakens kostnader for motparten etter hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første ledd, da retten ikke finner tilstrekkelig grunn til at unntaksbestemmelsen i tredje ledd kan gis anvendelse. Når det gjelder unntaket i tredje ledd bokstav c som ankende parten særlig har vist til, bemerkes at styrkeforholdet mellom partene ikke alene er tilstrekkelig som begrunnelse, jf. Rt–2011–585. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger andre forhold som kan begrunne et unntak fra hovedregelen.

    Advokat Winje har innlevert en kostnadsoppgave på kr 62 500, inklusive merverdiavgift, som i sin helhet refererer seg til salær. Kravet er basert på 37 timers arbeid. Kostnadsoppgaven legges til grunn for sakskostnadsavgjørelsen, idet kostnadene anses for å ha vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20–5 første ledd.

    Lagmannsretten slutter seg til tingrettens kostnadsavgjørelse.

    Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 –sekstitotusenfemhundre– kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen