Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-114664
Dokumentdato : 17.02.2014

Utlendingsrett. Utlendingsloven § 38, § 63 og § 70. Tilbakekall av oppholdstillatelse mv, utvisning og opphold på humanitært grunnlag.

Vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse mv. og utvisning av et ektepar fra Burundi ble ansett gyldig. Partene hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Forholdsmessigheten av utvisningen av mannen ble vurdert ut fra mulighetene for behandling av diabetes i Burundi. Barna hadde ikke krav på opphold etter utlendingsloven § 38.

       For D/D1 (far) og C/ C1 (mor) gjelder saken gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å ikke omgjøre tidligere vedtak om tilbaketrekking av arbeidstillatelse, avslag på bosettingstillatelse og familiegjenforening, utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem.
 
       For A (sønn) og B (datter) gjelder saken gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å ikke omgjøre tidligere vedtak om avslag på midlertidig oppholdstillatelse i familiegjenforening med foreldrene og avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
 
       På grunn av at partene er uenige om de voksne private partenes identitet, betegnes de i dommen her som « far » og « mor ».
 
       Far ankom Norge og søkte asyl under navnet D 21. september 2003. Han hadde ikke pass eller andre gyldige reisedokumenter. Asylsøknaden ble avslått 18. mars 2005. På grunn av den daværende borgerkrigen i Burundi fikk han arbeidstillatelse, som ble forlenget i 2006 og 2007.
 
       Mor ankom Norge 10. desember 2005, og søkte asyl 11. desember 2005 under navnet C. Hun hadde ikke pass eller andre gyldige reisedokumenter, og oppgav at hun var gift med D. Asylsøknaden ble avslått 10. februar 2006. Hun fikk arbeidstillatelse, som ble forlenget i 2007 og 2008.
 
       Barna A og B er født i Norge i 2008 og 2010.

       Under etterforskingen av en sak om menneskesmugling i Follo politidistrikt i 2008 fant politiet et pass med et bilde av far, med navnet D1, samt visumdokument med samme navn. Under en senere ransaking hjemme hos far og mor fant politiet bilder av mor og far som skjærer opp en bryllupskake med navnene « D1 » og « C1 », og en 7. sans hvor det blant annet sto navnet C1, et passnummer og et burundisk ID-nummer. Partene ble anmeldt for falsk forklaring. Anmeldelsene er senere henlagt.
 
       UDI fattet 16. oktober 2009 vedtak om tilbakekall av arbeidstillatelsene til mor og far, avslag på bosettingstillatelse, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystemer. Vedtakene ble påklaget. Utlendingsnemnda opprettholdt vedtaket i fars sak 6. oktober 2011, med den endring at innreiseforbudet ble nedsatt fra å være varig til å gjelde i fem år. Far fikk utreisefrist til 12. desember 2011.
 
       Utlendingsnemnda fattet vedtak i mor og barnas saker 30. november 2011. Også for mor ble vedtaket opprettholdt, men innreiseforbudet nedsatt til fem år. For barna ble søknad om familiegjenforening avslått. Mor og barna fikk muntlig utreisefrist til 9. desember 2011.
 
       Utlendingsnemnda avslo søknaden om utsatt iverksettelse for far ved vedtak 9. januar 2012 og 2. februar 2012. Ved vedtak 1. februar 2012 ble søknad fra mor og barna om utsatt iverksettelse avslått. Endelig frist for utreise ble satt til 3. februar 2012.
 
       Far tok ut stevning for Oslo tingrett 30. november 2011 mot staten ved Utlendingsnemnda. 10. februar 2012 tok mor og barna ut stevning mot staten ved Utlendingsnemnda. Staten innga tilsvar med påstand om frifinnelse. Hovedsakene ble besluttet forent til felles behandling.
 
       Familien ble uttransportert til Burundi 17. februar 2012.

       Oslo tingrett avsa 4. mai 2012 dom med slik domsslutning

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader med 154 950 – etthundreogfemtifiretusennihundreogfemti – kroner. 

Oppfyllelsesfristen for post 2 er 2 – to – uker fra forkynnelse, jf tvisteloven § 19-7 første ledd siste punktum.

       De private parter har i rett tid anket dommen. Staten har inngitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 14.-15. januar 2014. På vegne av de ankende parter møtte prosessfullmektig advokat Siri Øvstebø. Mor og far avga partsforklaring over telefon. På vegne av staten møtte prosessfullmektig advokat Andreas Kruszewski. Det ble avhørt åtte vitner og gjennomgått bilder og skriftlig dokumentasjon.
 
       Partene er enige om at saken for lagmannsretten gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas omgjøringsbeslutninger 25. september 2013, hvor partenes begjæringer om omgjøring av vedtakene av 6. oktober 2011 (for far) og 30. november 2011 (for mor) ikke ble tatt til følge.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

       Vilkårene for utvisning er ikke til stede. De ankende partene har ikke gjort noe som innebærer grovt brudd på utlendingsloven.
 
       Mor og far har oppgitt korrekt identitet. Far erkjenner at bildet på passet som politiet beslagla er av ham, men har ingen formening om hvorfor det er i passet. Straffesakene om overtredelse av straffeloven § 163 er henlagt av politiet etter bevisets stilling. Venner av mor og far har bekreftet at de blir tiltalt med navnene « D » og « C ».
 
       Det er riktig at bryllupsbildet er av partene. Mor bruker forkortelsen « C » for sitt navn, og D1 er et av fars navn. Det er da ikke så påfallende at bryllupskaken ble levert med disse navnene.
 
       Den 7. sans som ble funnet av politiet hjemme hos familien tilhører mors avdøde kusine.
 
       Å trekke tilbake arbeids- og oppholdstillatelse og å treffe vedtak om utvisning har et pønalt preg. Det stilles derfor strengere krav til sannsynligheten for at partene har oppgitt uriktig identitet. Å fremvise falske identitetsbevis er objektivt sett en straffbar handling. Også derfor stilles det strengere krav til bevis for et slikt faktum. Beviskravet er ikke oppfylt. Det er sannsynlighetsovervekt for at mor og far har oppgitt riktig identitet. Utlendingsnemnda har dessuten ikke presisert i sine vedtak hvilket beviskrav som er lagt til grunn.
 
       Forvaltningen har etter forvaltningsloven § 17 plikt til å utrede saken. Ambassaden har ikke foretatt en riktig verifisering av pass og ID-kort. Myndighetene i Burundi har ikke tatt med passbildet ut i nabolaget til D1 for å undersøke om det stemmer med personen som har bodd der. Det er uklart hvilket bilde av far som politiet sendte til Burundi, om det var bildet fra ID-kortet eller fra asylregistreringen. Det er også uklart om de analyserte fingeravtrykkene stammer fra partene. Uklarheten rundt verifiseringen av passene og fingeravtrykkene må komme de private parter til gode.
 
       Staten har ikke vurdert om partene ville fått opphold dersom de hadde oppgitt den identitet som staten mener er riktig. Det er en saksbehandlingsfeil at dette ikke er vurdert. Partene ville uansett ha fått opphold fordi de var fra Burundi. De har ikke hatt noe motiv for å opptre med uriktig identitet.
 
       Ved tilbaketrekkingen av tillatelsene skulle forvaltningen undersøkt opplysningene om mors og fars helsetilstand nærmere. Det ble ikke gjort. Heller ikke hensynet til barna er tilstrekkelig vurdert i mors og fars saker.
 
       Partene har rett til opphold på humanitært grunnlag. Far fikk diabetes type 1 etter at han kom til Norge. Muligheten for å få behandling for diabetes i Burundi må vurderes ut fra hvor mye det koster sammenlignet med det som er vanlig inntekt i Burundi. Ut fra bevisføringen må det legges til grunn at diabetesmedisinene er svært kostbare.
 
       Far tør ikke opptre med identiteten D1 i Burundi. Han vet ikke hva denne personen kan ha gjort. Far har dessuten bakgrunn fra et blandingsekteskap mellom Hutu og Tutsi.
 
       Partene var godt integrert i det norske samfunnet. Far har arbeidet flere år i helsevesenet og hadde tilbud om fast jobb. Det eldste barnet snakket norsk.
 
       Disse forholdene er også relevante ved spørsmålet om utvisning er et uforholdsmessig inngrep.
 
       Dersom et av barna hadde fått opphold i Norge, ville også foreldrene ha fått det etter reglene om familiegjenforening. Det kan derfor ikke legges vekt på hensynet til at familien ikke skal splittes ved vurderingen av barnas saker. Det er ikke krav om at barnet må ha vært i Norge i fire år for at det skal kunne gi grunnlag for opphold. Utlendingsnemnda har ikke i tilstrekkelig grad utredet spørsmålene om behandlingsmulighetene for far og barnas tilknytning til Norge. Da utvisningsvedtaket ble truffet, visste man ikke at partene ville få pengeoverføringer fra venner i Norge.
 
       De ankende parter er vernet mot retur til Burundi. Far er sendt tilbake til Burundi med en identitet som er ukjent for ham. Det er mulig at denne personen er ettersøkt i Burundi. Barnas fødselsattester har ulike navn på foreldrene.
 
       De ankende parter har nedlagt slik påstand

1. Utlendingsnemndas beslutning 25. september 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak 6. oktober 2011 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem SIS, tilbaketrekking av arbeidstillatelse og avslag på søknad om bosettingstillatelse vedrørende D er ugyldig.
2. Utlendingsnemndas beslutning 25. september 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak 30. november 2011 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem SIS, tilbaketrekking av vedtak om arbeidstillatelse og avslag på søknad om bosettingstillatelse vedrørende C er ugyldig.
3. Utlendingsnemndas beslutninger 25. september 2013 om å ikke omgjøre tidligere vedtak 30. november 2011 om avslag på søknad om familiegjenforening vedrørende A og B er ugyldige.
4. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

       Utgangspunktet er at familien ikke har rett til beskyttelse. Spørsmålet om asyl er ikke en del av saken. Mors og fars asylhistorier er uansett ikke troverdige. Fars asylsøknad var dessuten et brudd på vilkårene for hans Schengen-visum.
 
       Etter utlendingsloven § 63 kan oppholdstillatelse tilbakekalles dersom utlendingen har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning. Etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a kan en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. Å gi uriktige eller åpenbart villedende opplysninger er også straffbart etter utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav c. Utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jf. utlendingsloven § 83 annet ledd.
 
       Systemet etter utlendingsloven baseres i stor grad på tillit, herunder til at de som søker om asyl eller oppholdstillatelse gir korrekte opplysninger. Dersom det blir gitt uriktige opplysninger, vanskeliggjør det myndighetenes håndhevelse av innvandringspolitikken. Av almennpreventive grunner og av hensyn til likebehandling, er det viktig å reagere med utvisning ved grove overtredelser av utlendingsloven.
 
       Det gjelder et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt for spørsmålet om vilkårene for utvisning er oppfylt. Utvisning er ikke straff, jf. Rt-2005-229, men en konsekvens av at man ikke har lovlig opphold. I saken her har spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder uansett ikke betydning. Det er klar sannsynlighetsovervekt for at partene har oppgitt falsk identitet ved søknad om opphold og senere søknader om arbeidstillatelse.
 
       Politiets utlendingsenhet og ambassaden har konkludert med at dokumentene er blitt verifisert.
 
       At partene har den identitet som verifiseringen tilsier, støttes opp av øvrig dokumentasjon i saken. I den 7. sans som ble beslaglagt hos familien fremgår mors ekte navn, passnummer og ID-nummer. I politiavhør sa mor ikke noe om at denne tilhørte en avdød kusine. Navnet på bryllupskaken på bildet fra mors og fars bryllup stemmer med identiteten som fremgår av verifiseringen fra Burundi.
 
       Far har ikke bidratt til at korrekte opplysninger er brakt på det rene, heller ikke etter at han ble konfrontert med funnet av passet med ID til D1.
 
       Utvisning er ikke et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven § 70. Det er normalsituasjonen at en utvisning griper inn i familielivet på en belastende måte såvel økonomisk, følelsesmessig og sosialt. Slike belastninger er ikke i seg selv tilstrekkelig til at utvisning blir et uforholdsmessig tiltak, jf. uttalelsene i Rt-2009-229 avsnitt 52.
 
       Ved vurderingen må det legges vekt på alvoret i at partene har oppgitt uriktig identitet og tilknytningen til riket. Å unnlate å oppgi rett identitet og å gi uriktige opplysninger er uønsket adferd i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta. Partenes tilknytning til riket er i hovedsak etablert på bakgrunn av uriktige opplysninger. Mor og far kom til Norge i voksen alder. De har sterkest tilknytning til Burundi. Partene virker ressurssterke og godt integrerte i Burundi. Far har arbeidevne og medisinsk kompetanse.
 
       Utlendingsnemnda har vurdert dokumentasjonen på fars helsetilstand forut for beslutningen 9. januar 2012. Det finnes et behandlingstilbud for diabetes som er tilgjengelig for alle i hovedstaden i Burundi. Det kan ikke kreves at helsetilbudet er like bra som i Norge.
 
       For mor er det ingen forhold som gjør utvisning til et uforholdsmessig tiltak. Bruddet på utlendingsloven er like alvorlig for henne. Hun har ikke medvirket til å avklare rett identitet. Tilknytningen til Norge er ikke sterkere enn for far. Ingen helsemessige forhold gjør at utvisning er uforholdsmessig for mor.
 
       Partene er ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 jf. § 28. Det er ikke lenger borgerkrig i Burundi, og flere hundre tusen flyktninger har returnert fra Burundis naboland de senere årene.
 
       Vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 38 er ikke oppfylt for barna. Barna har ikke rett til opphold etter reglene om familiegjenforening, jf. utlendingsloven § 42, når foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge. Barna har ikke særlig tilknytning til riket i lovens forstand. Etter praksis kreves det for barn opphold i Norge i minst fire og et halvt år og at barnet er i skolepliktig alder. Barnas beste er et sentralt moment, og hensynet til å holde familien samlet veier tyngre enn barnas tilknytning til Norge.
 
       Det hefter ikke feil ved Utlendingsnemndas saksbehandling. Det er truffet minst 9 vedtak i saken, og kontradiksjonen er vel ivaretatt. I utgangspunktet er det utlendingen som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88. Hensynet til barna er vurdert i både i fars og i barnas saker.
 
       Utlendingsnemnda har ikke hatt plikt til å vurdere om partene ville hatt rett til opphold med sin rette identitet. Partene mangler uansett rettslig interesse for å få prøvet et hypotetisk grunnlag for opphold. Asylspørsmålet skal ikke prøves av retten.
 
       Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes kostnadene for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

       For mor og far gjelder saken gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning 25. september 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 6. oktober 2011 (for far) og 30. november 2011 (for mor) om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem SIS, tilbaketrekking av arbeidstillatelse og avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse (tidligere bosettingstillatelse).
 
       Utlendingsnemndas vedtak 6. oktober 2011 og 30. november 2011 gjaldt overprøving av UDIs vedtak 16. oktober 2009, som var avgjort etter reglene i utlendingsloven 1988 § 8, § 13, § 37 og § 44, samt utlendingsforskriften 1990 § 50. Utlendingsnemndas vedtak i klagesakene er i samsvar med forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 (utlendingsforskriften) avgjort etter reglene i utlendingsloven 2008 § 63 og § 66.
 
       For spørsmålet om vilkårene for utvisning er oppfylt, og herunder om utvisning er et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70 har domstolene full prøvingsrett, jf. bl.a. Rt-2013-449 og Rt-2000-591.
 
       Etter utlendingsloven § 63 kan midlertidig og permanent oppholdstillatelse tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. En utlending uten oppholdstillatelse kan etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a utvises bl.a. når utlendingen forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en utlendingssak. Utvisning kan likevel ikke skje dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, jf. utlendingsloven § 70.
 
       Både for mor og far er vedtaket om tilbaketrekking av arbeids- og oppholdstillatelse og utvisning begrunnet med at partene mot bedre vitende har oppgitt uriktig identitet.
 
       Lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at far og mor mot bedre vitende har oppgitt uriktig identitet da de søkte asyl, og ved senere søknader om arbeids- og oppholdstillatelser.
 
       Far oppga ved ankomst til Norge 21. september 2003 identiteten D. Han fremviste ikke pass eller andre gyldige reisedokumenter. Opplysningen om at D var hans identitet har han opprettholdt ved søknader om fornyelse av arbeidstillatelse 15. februar 2006 og 19. februar 2007, og i søknad om bosettingstillatelse 15. februar 2008.
 
       Ved ransaking hos en person i Follo som var mistenkt i en større menneskesmuglingssak i desember 2004 fant politiet et pass med navnet D1 med et bilde som far erkjenner er et bilde av ham. Han anfører imidlertid at han ikke vet hvordan bildet er kommet inn i passet. Det ble også funnet et Schengen-visum for D1. Ved den samme ransakingen ble det funnet et pass som politiet mener tilhører D1s søster E.
 
       Burundiske myndigheter har på grunnlag av passnummeret og fotografilikhet bekreftet at D1s pass er gyldig. Burundiske myndigheter fant også D1s søknad om visum til Schengen. Vitnet Eikemo har forklart at norske myndigheter sendte ned bilder av far til ambassaden i Kampala, sammen med kopi av det beslaglagte passet. Han mente at bildet fra asylregistreringen var blant de bildene som ble sendt ned, men var usikker på om han husket dette riktig nå.
 
       Bildet på kopien av ID-kortet til D1 som ble funnet hos burundiske myndigheter i forbindelse med verifiseringssaken, viser en person med så stor likhet med personen på bildet som ble tatt av far i forbindelse med asylregistreringen, og personen på bildet til D1s pass, som far erkjenner er et bilde av ham, at det etter lagmannsrettens syn i seg selv er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at far har oppgitt uriktig identitet. At det er D1 som er fars rette identitet, støttes av flere andre momenter, som samlet sett gjør at lagmannsretten ikke er i tvil om at far har oppgitt feil identitet overfor norske myndigheter.
 
       D1 kom til Tyskland for å delta i sin søsters bryllup i september 2003 på Schengen-visum. Det var et vilkår i Schengen-visumet at han ikke søkte asyl i andre Schengen-land i den tiden visumet gjaldt, dvs. i perioden 10. september 2003 – 3. oktober 2003. Den 21. september 2003, ti dager etter bryllupet, søkte far asyl i Norge under navnet D.
 
       Fars signaturer på asylintervjuet og ved politiavhør 8. desember 2004 er påfallende like signaturen på D1s visumsøknad fra 2003, som ble funnet i Burundi, og signaturen på D1 innreisevisum til Hamburg. For lagmannsretten er det ikke mulig å se forskjell på disse signaturene.
 
       Ved ransaking på familiens bopel fant politiet i 2008 bilder fra mors og fars bryllup, der de står foran en bryllupskake med navnene « C1 » og « D1 ». Mor og far har erkjent at dette er et bilde fra deres bryllup, men anfører at de fikk levert en bryllupskake med feil navn. Mor har underveis i saken endret sin forklaring om hvorfor disse navnene har kommet på kaken, noe som svekker hennes troverdighet. Det er svært påfallende at navnene på kaken er de samme fornavn som også fremgår etter verifiseringen av ID-dokumentene som rett identitet for mor og far.
 
       Etter anmodning fra de ankende parters advokat er det gjennomført sammenligning av fingeravtrykk fra ID-kortene og politiets fingeravtrykkblanketter. Far har anført at det hefter usikkerhet omkring fingeravtrykksundersøkelsene. Det fremgår av konklusjonen til Beate Lybech, Kripos, at kvaliteten på fingeravtrykket på ID-kortene var for dårlig til å fastslå identifikasjon. Det ble funnet « fingeravtrykkinformasjon » fra ID-kortene som stemmer overens med fingeravtrykkblanketter fra politiet, men ikke nok til å bekrefte at det er likhet. Kripos' konklusjon er derfor at det ikke kan utelukkes at det er de samme avtrykkene.
 
       I Tore Per Bakkens rapport innhentet fra Thune Security er konklusjonen at det bør tas nye sammenlignende fingeravtrykk for å få en sikker konklusjon. Rapporten peker på en uoverenstemmelse mellom avtrykkene for fars del. I sin forklaring for lagmannsretten har Bakken opplyst at han har vesentlig dårligere utstyr enn Kripos tilgjengelig for sin analyse.
 
       De øvrige opplysningene i saken medfører etter lagmannsrettens syn at det ikke er tvil om at far har oppgitt uriktig identitet til myndighetene. At dette ikke også kan bekreftes ved sammenligning av de nevnte fingeravtrykkene pga. at avtrykkene har for dårlig kvalitet, rokker ikke ved denne vurderingen.
 
       Mor oppga ved ankomst til Norge 11. desember 2005 identiteten C, og opplyste da at hun var gift med far. Hun fremviste ikke pass eller andre gyldige reisedokumenter. Opplysningen om at C var hennes identitet har hun opprettholdt ved søknader om fornyelse av arbeidstillatelse 8. januar 2007 og 11. januar 2008.
 
       Ved ransaking på familiens bopel i 2008 fant politiet, foruten bildene fra partenes bryllup, en 7. sans for 2004 der navnet C1 og et burundisk ID-nummer og passnummer sto skrevet inn.
 
       Navnet og de to referansenumrene ble sendt for verifisering hos burundiske myndigheter. Det ble også sendt ned et bilde. Burundiske myndigheter oppgav at passnummeret tilhørte et gammelt pass, som ikke lot seg verifisere, men at ID-kortnummeret stemte med et kort utstedt til C1.
 
       Mor har forklart at den 7. sans som ble funnet ved ransakingen tilhørte hennes nå avdøde kusine. Tidligere i saken har mor oppgitt at kusinen døde før 2004, noe som stemmer dårlig overens med at det er en 7. sans for dette året som ble funnet. Mor har også endret sin forklaring om hvordan navnene « C1 » og « D1 » kom på bryllupskaken.
 
       Når dette bevismaterialet ses i sammenheng med det som er nevnt ovenfor om fars identitet, finner lagmannsretten at det er klar sannsynlighetsovervekt for at mor mot bedre vitende har oppgitt uriktig identitet til norske myndigheter.
 
       Lagmannsretten finner det på dette grunnlag klart at grunnvilkåret for utvisning og tilbakekall av opppholds- og arbeidstillatelsene, at mor og far mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger i utlendingssaken, er oppfylt.
 
       Ved vurderingen av om utvisning er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller de nærmeste familiemedlemmene, jf. utlendingsloven § 70, skal det legges vekt på forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. Lagmannsretten finner det klart at utvisning ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor far og mor.
 
       Å oppgi uriktig identitet til utlendingsmyndighetene, og å fastholde denne over tid, er et alvorlig brudd på utlendingsloven. Det er vanskelig for myndighetene å kontrollere om de som søker asyl har krav på beskyttelse dersom det benyttes uriktig identitet. Mor og far har ikke bidratt til å avklare sin identitet.
 
       Mor og far kom til Norge i voksen alder, og har dermed sterkest tilknytning til Burundi. De ble innvilget opphold i Norge på bakgrunn av uriktige opplysninger. At partene har bodd i Norge fra henholdsvis 2003 og 2005 frem til utsendingen i 2012, er ikke tilstrekkelig til å gjøre utvisningen uforholdsmessig.
 
       For mor foreligger det ingen helsemessige forhold som tilsier at utvisning til Burundi er uforholdsmessig.
 
       Far har særlig anført at helsemessige forhold medfører at utvisning til Burundi er et uforholdsmessig tiltak. Far fikk konstatert diabetes type 1 etter at han kom til Norge, og blir behandlet for dette med insulin. Etter det opplyste tar han insulin ved hjelp av « insulinpenn ».
 
       Det er på det rene at behandlingstilbudet for diabetes i Burundi er dårligere enn i Norge. Utlendingsmyndighetene har foretatt nærmere undersøkelser av behandlingstilbudet for diabetes i hovedstaden Bujumbara, der partene er bosatt. Et diabetes-senter i hovedstaden tilbyr behandling for diabetes med insulin, og har behandlet 8 500 pasienter, som alle selv har måttet betale for behandlingen. Tilbudet er altså ikke gratis, men det er ikke uvanlig i afrikanske land at helsemyndighetene ikke betaler for medisin til innbyggerne. Det er mulig å få tak i insulin via apotekene i Burundi, også det mot betaling.
 
       Far har for lagmannsretten forklart at han kjøper insulin via et apotek som importerer det til Burundi fra Europa. Det fremgår av dokumentasjon i saken at det er tale om insulinpenner. Far mottar penger fra venner på Bømlo som han bruker til å betale for medisinene.
 
       Landrådgiver Skogseth har i sin forklaring opplyst at diabetes-senteret bare kan tilby insulin i form av sprøyter, og at insulin ellers er tilgjengelig fra private apotek.
 
       I et stornemndvedtak fra Utlendingsnemnda 11. mai 2007, som er fulgt i utlendingsforvaltningens praksis senere, er det lagt til grunn at medisinsk behandling må anses tilgjengelig uavhengige av kostnadene ved å nyttiggjøre seg den, med mindre kostnadene er så høye at bare en liten del av befolkningen kan makte å betale for den. Landrådgiver Skogseth har forklart at han har fått opplyst at insulin koster 30 amerikanske dollar per måned i Bujumbara. Noen nærmere opplysninger om gjennomsnittsinntekt i Burundi er ikke fremlagt for lagmannsretten, men det er opplyst at et høyt antall pasienter har mottatt behandling mot diabetes mot betaling i Bujumbura. Som en person med utdanning og praksis innen sykepleierfaget må far anses som relativt ressurssterk. Han har mottatt ikke ubetydelig økonomisk støtte fra venner i Norge. Det er ikke grunn til å betvile at han har mulighet for å betale for insulin i Burundi.
 
       Når det også legges vekt på at far har utdanning og arbeidspraksis innen sykepleierfaget, og dermed er bedre rustet enn de fleste andre i Burundi til å ivareta behandlingen av sin diabetes selv, finner lagmannsretten det klart at vedtaket om utvisning ikke er et uforholdsmessig vedtak på grunn av fars helse.
 
       Situasjonen i Burundi er heller ikke slik at de ankende parter er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 jf. § 28. Ifølge landrådgiver Skogseth er det ikke lenger borgerkrig i Burundi, og FN har kommet til at flyktninger fra nabolandene kunne repatrieres. Det var mange flyktninger i nabolandene under borgerkrigen. Om lag 450 000 av dem har blitt repatriert i løpet av de siste 5-10 årene. Det er heller ikke opplysninger om mors og fars situasjon som tilsier at de av individuelle grunner er vernet mot retur.
 
       I Utlendingsnemndas vedtak 6. oktober 2011 og 30. november 2011 er det ikke vurdert om mor og far har krav på opphold etter utlendingsloven § 38. For mor er dette vurdert i Utlendingsnemndas vedtak 1. februar 2012 etter begjæring om utsatt iverksetting, mens det for far er vurdert i Utlendingsnemndas vedtak 2. februar 2012. Det er ikke noe som tilsier at vilkårene for opphold etter § 38 er oppfylt for mor eller far. Ved vurderingen etter § 38 har Utlendingsnemnda vurdert partenes begrensede tilknytning til riket, fars helse, og i tillegg lagt vekt på at det ikke er fare for at familien vil bli splittet.
 
       For barna, A og B, gjelder saken gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 25. september 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak 30. november 2011 om avslag på søknad om familiegjenforening. Ved vedtakene kom Utlendingsnemnda til at vilkårene for familiegjenforening etter utlendingsloven § 42 ikke var oppfylt, og at det ikke var grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38 (opphold på humanitært grunnlag).
 
       Vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 42 er ikke oppfylt for barna, fordi foreldrene ikke har gyldig oppholdstillatelse.
 
       For vedtak etter utlendingsloven § 38 er domstolens prøvingsrett begrenset, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2013-449. I saker etter § 38 kan domstolen prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Det konkrete skjønnet prøves ikke ut over en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig. Etter § 38 tredje ledd skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. For vedtak etter § 38 tredje ledd kan domstolene prøve lovtolkningen, og kontrollere at det fremgår av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Den konkrete interesseavveiningen kan domstolen ikke prøve.
 
       Det fremgår av Utlendingsnemndas vedtak 30. november 2011, som vedtaket 25. september 2013 viser tilbake til, at Utlendingsnemnda har vurdert innvandringspolitiske hensyn, hensynet til respekten for familieliv etter EMK artikkel 8, forholdet til barnekonvensjonen art. 3 og herunder at hensynet til barnets beste skal vektlegges i alle vedtak som berører barn.
 
       Etter lagmannsrettens syn bygger Utlendingsnemndas vedtak på riktig forståelse av utlendingsloven § 38, og skjønnet er tilstrekkelig bredt. Det eldste barnet, A, var 3 år og 8 måneder gammel ved utsendelsen, og det yngste var om lag 2 år og 4 måneder. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det i denne saken ikke var nødvendig for Utlendingsnemnda å ta stilling til om det kan tenkes tilfeller der kortere oppholdstid enn fire og et halvt års opphold kan gi tilstrekkelig tilknytning til riket for et barn.
 
       Det fremgår av Utlendingsnemndas vedtak at hensynet til barnets beste er vektlagt. Den konkrete interesseavveiningen kan lagmannsretten ikke prøve. Lagmannsretten kan heller ikke se at det hefter saksbehandlingsfeil ved vedtakene i barnas saker.
 
       På dette grunnlag forkastes ankene.

Sakskostnader

       Ankene har ikke ført frem. Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har ankemotparten krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Saken er utvilsomt av velferdsmessig betydning for de private parter, og det økonomiske styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Det kan likevel ikke ses å foreligge tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita partene fra sakskostnadsansvaret. Det legges vekt på at saken er avgjort på det grunnlag at partene mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger til myndighetene, og lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet.
 
       Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten finner at det heller ikke er grunnlag for å gjøre unntak for sakskostnadsansvaret for tingretten.
 
       Advokat Kruszewski har fremlagt en sakskostnadsoppgave på 130 312,50 kroner for lagmannsretten, som i sin helhet utgjør salær. I prosesskriv inngitt etter ankeforhandlingen er det presisert at kostnadene er fordelt med halvparten på hver av ankesakene, dvs 65 156 kroner på hver part. Det er ikke fremkommet innsigelser mot salæroppgaven. Lagmannsretten finner at kostnadene kan anses nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5.
 
       For tingretten har advokat Kruszewski krevet salær med 154 950 kroner.

       Under avslutningen av ankeforhandlingen fastholdt advokat Øvstebø innsigelser mot størrelsen av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-5. Det er anført at det ikke er tatt hensyn til at to saker som i det vesentlige gjelder samme rettslige og faktiske forhold, er prosedert samlet. Lagmannsretten er enig i tingrettens begrunnelse (tingrettens dom side 10) for at kostnadene for tingretten kan anses nødvendige.
 
       Dommen er enstemmig.

       Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Årsaken er mellomkommende saker.

Domsslutning: 

1. Ankene forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler D1 – alias D – 65.156 – sekstifemtusenetthundreogfemtiseks – kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynningen av denne dommen.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler C1 – alias C – 65.156 – sekstifemtusenetthundreogfemtiseks – kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynningen av denne dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-114664 Utlendingsrett. Utlendingsloven § 38, § 63 og § 70. Tilbakekall av oppholdstillatelse mv, utvisning og opphold på humanitært grunnlag. (27.02.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt sak om utvisning av et ektepar fra Burundi. Partene hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet ved søknad om asyl, og ved senere søknader om arbeids- og oppholdstillatelser. Forholdsmessigheten av utvisningen av mannen ble vurdert ut fra mulighetene for behandling av diabetes i Burundi. Lagmannsretten kom til at vedtaket om utvisning ikke var uforholdsmessig på grunn av mannens helse. Vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 42 var ikke oppfylt for barna fordi foreldrene ikke hadde gyldig oppholdstillatelse. Videre hadde barna ikke krav på opphold etter utlendingsloven § 38.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen