Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-130634
Dokumentdato : 16.01.2014

Utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Omgåelsesekteskap. Saksomkostninger

Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det var sannsynlig at utlendingens hovedformål med å inngå ekteskap i Marokko med en marokkansk kvinne, nå norsk statsborger og bosatt i Norge, var å få opphold i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det ble lagt vekt på at ektefellene ikke hadde snakket sammen før mannen fridde. Utlendingen mangler også sentrale kunnskaper om ektefellen. Det ble videre lagt vekt på at ekteskapet i Marokko ble inngått i strid med marokkanske ekteskapstradisjoner. For det tredje la lagmannsretten vekt på at begge parter hadde endret forklaring om hva som skjedde forut for mannens frieri og hvor lenge bryllupsfesten varte. Utlendingen ble idømt fulle saksomkostninger kr 79 950 inkl. mva.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 2. september 2011 om avslag på oppholdstillatelse og UNEs beslutning av 10. desember 2013 om ikke å omgjøre vedtaket. Hovedspørsmålet er om formålet med ankende parts inngåelse av ekteskap 6. august 2008 i hovedsak har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for ham, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Sakens bakgrunn:

Tingretten har fremstilt sakens bakgrunn slik:

A er født 0.0.1979, er etnisk berber og bor i Marokko, der han har levd hele sitt liv. Han har ikke barn, og har ikke tidligere vært gift.

B er født 0.0.1976, og er i likhet med saksøkeren etnisk berber fra Marokko. Hun kom til Norge sammen med sin familie i 1992, har bodd her siden og er norsk statsborger. Hun har vært gift tidligere, men ble skilt i 2005. Hun har ikke barn, og bor i egen leilighet i Oslo anskaffet i 2009. Hun har fast arbeid i en kantine.

A og B giftet seg i Marokko 6. august 2008, mens B og hennes familie var på sitt årlige ferieopphold der. A fridde til B 14 dager forut for ekteskapsinngåelsen. Familiene deres er naboer i samme landsby. Det ble betalt en medgift på 30 000 DH. Etter bryllupet dro B tilbake til Norge 8. august 2008.

Den 17. desember 2008 fremmet saksøkeren søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforening med ektefellen ved den norske ambassaden i Rabat. Som ledd i behandlingen av søknaden ble han intervjuet på ambassaden samme dag. Intervjuet ble utført på arabisk.

Sommeren 2009 oppholdt B seg seks uker i Marokko, og bodde da sammen med saksøkeren og hans familie. Hun ble intervjuet av politiet i Oslo i forbindelse med behandlingen av saksøkerens søknad om oppholdstillatelse 12. august 2009. Intervjuet ble utført på norsk.

Den 9. mars 2010 avslo Utlendingsdirektoratet søknaden med henvisning til at det var mest sannsynlig at ekteskapet mellom A og B var proforma. Vedtaket ble påklaget. Utlendingsdirektoratet fant ikke grunn til å omgjøre sin tidligere avgjørelse, og oversendte saken til Utlendingsnemnda.

Saken ble behandlet i Utlendingsnemndas møte 24. august 2011. B var til stede i møtet og avga forklaring for nemnda. Under dissens opprettholdt nemnda avslaget.

A tok ut stevning 11. november 2011. Oslo tingrett avsa 5. juni 2012 dom med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda kr 79 950 - syttinitusen ni hundre og femti kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Den 21. september 2012 fattet utlendingsmyndighetene vedtak om utvisning av A med fem års innreiseforbud. Vedtaket ble påklaget 6. januar 2014.

I november/desember 2012 fikk A ansettelse ved den marokkanske ambassaden i Oslo som hjelpeperson/vaktmester ved ambassadørens bolig, og fra 10. februar 2013 har han derfor bodd i Norge sammen med sin ektefelle. På denne bakgrunn begjærte A 6. november 2013 omgjøring av UNEs vedtak av 2. september 2011. UNE besluttet 10. desember 2013 ikke å ta omgjøringsbegjæringen til følge.

A har i rett tid anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Under saksforberedelsen ble også UNEs beslutning av 10. desember 2013 gjort til tvistegjenstand i saken, jf. tvisteloven § 1-3. Ankeforhandling ble avholdt 9.-10. januar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte samme med sin prosessfullmektig og avgav forklaring. Seniorrådgiver Hege Lian møtte som representant for UNE, men avgav ikke forklaring. Det ble avhørt seks vitner, herunder referansepersonen (A ektefelle) og en ansatt i Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Den ankende part har anført at vilkårene for familiegjenforening i utlendingsloven er oppfylt, og at UNEs vedtak bygger på en uriktig bevisvurdering. A gjør gjeldende at han i august 2008 inngikk et reelt ekteskap med B. Han hadde i flere år tenkt på å fri til henne, og han ville giftet seg med henne selv om hun ikke hadde hatt oppholdstillatelse i Norge.

Hans fremgangsmåte i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet og bryllupsfeiringen utgjør intet markert brudd på marokkanske tradisjoner. Det er farlig å generalisere her, da det er store individuelle variasjoner ved inngåelsen av ekteskap i Marokko.

Det er lagt for stor vekt på opplysningene i intervjuene om at partene ikke hadde truffet hverandre før frieriet. I denne forbindelse må det tas i betraktning at partenes familier har vært nære naboer og kjent hverandre så lenge partene har levd. Familiene hadde således godt kjennskap til hverandres sosiale og økonomiske posisjon.

Det faktum at ankende parts kone er skilt og vel to år eldre enn ham er tillagt for stor vekt av utlendingsmyndighetene.

Det forhold at selve ekteskapet ble inngått og gjennomført på kort varsel har å gjøre med at partene og deres familier bor på hvert sitt kontinent, og at den ankende parts ektefelle hadde forpliktelser i Norge som utgjorde et naturlig hinder for den praktiske gjennomføringen ved bryllupet. Det var også viktig at begge partenes familier, som ellers bor i flere land, var samlet i Marokko på det tidspunktet ekteskapet ble inngått.

A har videre anført at det må legges større vekt på den samlede vurderingen av det forhold at partene tilhører samme kultur, snakker samme språk, og at familiene har godt kjennskap til hverandre. Det er ved den samlede vurderingen lagt for liten vekt på at det er intet i historikken ved hverken søkeren eller referansepersonen som konkret kan tyde på at det skulle ligge andre motiver bak ekteskapsinngåelsen.

Det anføres at særlig to etterfølgende omstendigheter har betydning for vurderingen av saken. For det første det forhold at ektefellene nå har holdt sammen i mange år og hatt betydelig kontakt selv om de frem til februar 2013 bodde i hvert sitt land. For det andre at partene fra februar 2013 har bodd sammen i referansepersonens leilighet i Oslo i forbindelse med at ankende part ble ansatt for ett år ved den marokkanske ambassaden i Oslo. Begge disse forhold kaster lys over hva som var den ankende parts og hans ektefelles formål med ekteskapet da det ble inngått.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 02.09.2011, og beslutning av 10.12.2013 kjennes ugyldig.
  2. Ankende part tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten vil anføre at UNEs vedtak av 2. september 2011 og beslutning av 10. desember 2013 er gyldige.

Det er utlendingens hovedsaklige formål med ekteskapet som er avgjørende for vurderingen etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det følger av Rt-2013-937 at vurderingen skal skje på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Spørsmålet i saken er dermed hva som på ekteskapsinngåelsestidspunktet var As hovedsaklige formål med ekteskapet.

UNEs vedtak ble avsagt under dissens. Flertallet la særlig vekt på at ekteskapet ble inngått i strid med marokkansk kultur. Det ble blant annet vist til at partene ikke hadde møtt hverandre før den ankende part fridde, den korte forlovelsestiden på 14 dager, og at bryllupet bare ble feiret i én dag. Det ble også lagt vekt på at herboende er fraskilt og to og et halvt år eldre enn den ankende part, som er relativt uvanlig etter marokkansk kultur.

Andre sentrale momenter er at den ankende part var arbeidsledig og jobbet lite i 2008. Han var avhengig av å bli forsørget av sine brødre i hjemlandet. Det ble også vist til at utvandringspotensialet fra Marokko er høyt. UNEs flertall kom derfor til at ankende parts hovedsaklige formål med ekteskapet var oppholdstillatelse og arbeidsinnvandring. Staten anfører at UNE korrekt har lagt til grunn at det dreier seg om et omgåelsesekteskap, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det vises også til at ankende part og referansepersonen har endret forklaring underveis både når det gjelder hva som skjedde forut for frieriet, og hvor lenge bryllupsfestlighetene varte.

UNEs vedtak er derfor gyldige.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Kort om utlendingslovens system vedrørende oppholdstillatelse for ektefeller

Etter utlendingsloven § 40 første ledd bokstav a har en søker som er ektefelle til en norsk statsborger som bor i Norge (referanseperson, jf. § 39), rett til oppholdstillatelse. Et unntak følger av § 40 fjerde ledd som bestemmer:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Det følger av denne bestemmelsen at oppholdstillatelse «kan nektes» dersom det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for søkeren.

Reglene for oppholdstillatelse er for øvrig i korthet slik: Etter utlendingsloven § 60 første ledd skal oppholdstillatelse vanligvis gis for ett år. Ved fornying av førstegangstillatelse må vilkårene fremdeles være til stede, jf. § 61 første ledd. En utlending som har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse i tre år, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse, jf. § 62 første ledd. Etter dette tidspunktet kan man skille seg uten at det medfører at oppholdstillatelsen bortfaller. Det følger av utlendingsloven § 83, jf. § 93 fjerde ledd, at en søker har plikt til å gi opplysninger som kan ha innvirkning på vedtaket.

Kort om bevistema og beviskrav

Det følger av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2013-937 at det er As formål med ekteskapet som skal vurderes etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Lagmannsretten viser til dommen avsnitt 34 og 35, hvorfra gjengis:

I Rt-2006-1657 er det ein merknad frå førstvoterande, som knyter seg til den nye lova, og som eg tek med sjølv om synet på val av tidspunkt berre fekk tilslutning frå ein dommar. I avsnitt 37 heiter det såleis:

«Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.»

Etter mi meining er det som det her er gitt uttrykk for, dekkjande for rettstilstanden i dag, no når framlegget i NOU 2002:20 har vorte gjeldande lov.

Herboendes formål med ekteskapet kan derimot får betydning ved vurderingen av om utlendingsmyndighetene skal anvende adgangen til å nekte oppholdstillatelse, jf. «kan»-skjønnet. Dette «kan»-skjønnet er imidlertid ikke tvistetema i saken.

Det følger videre av Rt-2013-937 at vurderingen av formålet med ekteskapet skal skje på grunnlag av situasjonen da ekteskapet ble inngått - og ikke vedtakstidspunktet til UNE. Lagmannsretten viser til dommen avsnitt 31 og 40.

I § 40 fjerde ledd blir det tala om «formålet med inngåelsen av ekteskapet». Reglane om å inngå ekteskap står i ekteskapslova kapittel 3, og knyter seg til handlingar ved vigselen. Etter ordlyden er det dermed vigselstidspunktet som er avgjerande. Det er ikkje utsegner i førearbeida som gir grunnlag for noka anna forståing enn den som følgjer av den klare ordlyden i lova.

Det som er spørsmålet i saka, er kva som var det hovudsaklege føremålet med ekteskapsinngåinga frå A si side. Som eg har gjort greie for, skal dette vurderast på tidspunktet på ekteskapsinngåinga. Tingretten la til grunn vedtakstidspunktet, altså 9. november 2011. Lagmannsretten la også dette til grunn, og vurderte det opp mot alternativet domstidspunktet, altså 3. desember 2012. Vurderinga skulle vore knytt til tilhøva 6. juli 2010, som var dagen for inngåing av ekteskap.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det fremgår av lovens ordlyd, jf. «mest sannsynlig» og Rt-2013-937 avsnitt 36:

Av ordlyden i utlendingslova § 40 fjerde ledd følgjer at omgåing må vere det mest sannsynlege føremålet for at ei ekteskapsinngåing skal falle inn under regelen. Det er såleis tale om alminneleg overvekt i sannsynsvurderinga, og også slik at tvil går ut over staten dersom det unntaksvis ikkje kan konstaterast overvekt i noka retning, sjå Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36.

Det fremgår av det siterte at dersom det unntaksvis ikke kan konstateres overvekt i noen retning, skal bevistvilen gå ut over staten.

Relevante momenter ved vurderingen av hovedformålet med ekteskapet

Lagmannsretten viser her innledningsvis til Rt-2013-937 avsnitt 37, hvorfra gjengis:

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) gir departementet ein del døme på moment som vil vere avgjerande for vurderinga. Eg går ikkje inn på desse, men viser til den generelle utsegna i proposisjonen side 190 om at «vurderingen vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter». Samtidig er det understreka at opprekninga ikkje er uttømande, og at vurderinga også må tilpassast kvart einskilt tilfelle. Slik eg oppfattar dette, må det såleis gjerast ei samla vurdering med utgangspunkt i objektive moment.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 9.6.2.3 viser departementet til lovutvalgets innstilling, hvorfra gjengis:

Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

  • Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
  • Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
  • Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
  • Om partene kan kommunisere på et felles språk
  • Aldersforskjellen mellom partene
  • Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
  • Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
  • Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene


Utvalget understreker at det i forbindelse med den konkrete bedømmelsen vil være nødvendig å ta hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene for eksempel har hatt liten forutgående kontakt med hverandre eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det som ellers er alminnelig å forvente.

Utvalget erkjenner at bestemmelsen i visse tilfeller kan være vanskelig å praktisere, og uttaler seg spesielt om de tilfellene hvor bare den ene parten har migrasjonsmotiver for å inngå ekteskapet, ( ... ).

I proposisjonen pkt. 9.6.2.5 uttaler departementet:

I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

  • om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
  • om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
  • om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM [Kontaktvalget mellom innvandrere og myndighetene] understreker. Således må det for eksempel tas hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene har hatt liten forutgående kontakt eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det man ellers forventer. Som utvalget har pekt på, kan det ikke anses som en indikasjon for proforma at det er betalt penger for ekteskapsinngåelsen dersom betalingen har sitt grunnlag i medgiftstradisjoner, men derimot hvis summen er langt høyere enn vanlig.

Den konkrete vurderingen i vår sak

Lagmannsretten går så over til den konkrete vurderingen i vår sak, hvor det sentrale er hva som var As hovedsaklige formål med ekteskapet da ekteskapet ble inngått 6. august 2008. I den forbindelse vil normalt tidsnære bevis måtte tillegges mest vekt. Lagmannsretten viser til hva som generelt er uttalt om betydningen av tidsnære bevis i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1999-74 på side 80:

Som Høyesterett har påpekt i flere avgjørelser, vil det som oftest være grunn til å legge mindre vekt på opplysninger fra vitner som er gitt lang tid etterpå, og som står i motstrid med eller endrer det bilde som de mer begivenhetsnære bevis gir, se f eks Rt-1995-821 og Rt-1998-1565. Slike forklaringer kan lett være påvirket av konflikten og de impliserte parters interesse i utfallet av saken, og for de fleste gjelder at hukommelsen ikke blir bedre etter hvert som tiden går.

I den konkrete vurderingen viser lagmannsretten for det første til at A og B (referansepersonen) ikke hadde snakket sammen før frieriet skjedde ca. 14 dager før ekteskapsinngåelsen. Det fremgår av begge parters intervjuer i forbindelse med søknadsbehandlingen og ble gjentatt i retten. De opplyste også i intervjuene at ekteskapet ikke var arrangert, og heller ingen av vitnene har forklart at ekteskapet var arrangert. Etter norske forhold er det oppsiktsvekkende at de da ikke hadde snakket sammen før frieriet.

Spørsmålet er imidlertid om det stiller seg annerledes i marokkansk kultur. Både A og B kommer fra distriktet Nador, som er et konservativt område i Marokko. As prosessfullmektig fremholdt at familiene gjennom mange år har vært naboer, og at de på den måten på generelt grunnlag hadde godt kjennskap til hverandres status.

Vitnet fra Landinfo forklarte at det er viktig å ha kjennskap til hverandre, men at man her må skille mellom kjennskap til sosial status og kjennskap til detaljer i dagliglivet. Kvinner og menn har ulike arenaer i Marokko, som er et muslimsk land.

I dette tilfellet hadde B vært gift fra 1998 til 2005, og hun har ikke barn. Vitnet fra Landinfo forklarte at i en slik situasjon er det viktig for en mann å vite den tidligere ektefelles status, og hvorfor B ikke har barn. Dette henger blant annet sammen med at Marokko er et klassedelt land. A opplyste imidlertid i intervjuet at han kun visste at B hadde vært gift én gang tidligere. Han opplyste at han ikke visste noe om eksmannen navn, hvor lenge hun hadde vært gift og når hun ble skilt. Intervjuet ble foretatt vel fire måneder etter ekteskapsinngåelsen, og A opplyste at de hadde varierende kontakt flere ganger i uken via Internett eller telefon. På denne bakgrunn mener lagmannsretten at det er bemerkelsesverdig at A ikke visste mer om Bs tidligere ekteskap både før de giftet seg og i tiden frem til intervjuet, hvis ekteskapet var reelt.

A manglet også andre sentrale kunnskaper om ektefellen. Han opplyste i intervjuet at han ikke visste i hvilken by i Norge hun bodde i, og om hun eide eller leiet bolig.

For det andre viser lagmannsretten til at ekteskapet ble inngått i strid med marokkanske ekteskapstradisjoner. En forlovelsestid på 14 dager er etter Landinfos opplysninger kort tid sett hen til marokkanske tradisjoner. B var på ferie, og hun hadde på forhånd ingen tanke om å inngå ekteskap i ferien. Det er i Marokko også uvanlig at en tidligere ugift mann gifter seg med en skilt kvinne. Dette har sammenheng med at Marokko er et patriarkalsk samfunn, og at kvinnen ikke skal ha mer erfaring enn mannen, jf. også her at A ikke hadde noe kjennskap til Bs tidligere ektefelle. Det er også uvanlig at kvinnen er eldst. Det er forøvrig for lagmannsretten noe uklart hvor mye A hadde arbeidet forut for ekteskapet; han opplyste imidlertid i intervjuet at han kun hadde jobbet én måned i 2008. Da mannen skal forsørge kvinnen, er det på grunn av arbeidsledighet mange ugifte menn i Marokko. I tillegg er det uvanlig at kvinnen forsørger mannen. I dette tilfellet har B gitt pengegaver til A og betalt for et ferieopphold i Marokko. Selv om man skal være varsom med å generalisere, og at det selvsagt kan være individuelle forskjeller ved inngåelse av ekteskap i Marokko, mener lagmannsretten at disse momentene samlet sett trekker i retning av at As hovedformål med ekteskap var å få opphold i Norge.

For det tredje viser lagmannsretten til at både A og B har endret forklaringer om hva som skjedde forut for frieriet. B skal ut fra det hun forklarte i retten, ha takket ja i en telefonsamtale med sin tante ca. én uke før frieriet til at A kunne komme og fri. Dette gjorde hun uten å rådføre seg med sin øvrige familie. Det samme foreklarte A. Disse opplysningene fremgår imidlertid ikke av noen av intervjuene. Selv om situasjonen rundt intervjuene kan føre til misforståelser eller at ikke alle opplysninger kommer frem, er det påfallende at disse opplysningene heller ikke fremkom i klagen til UNE etter at A og B hadde mottatt UDIs avslag. De har også endret forklaring om hvor mange dager bryllupsfesten varte, fra det som ble uttalt i intervjuene. Disse endrete forklaringene har As prosessfullmektig anført kun er naturlige suppleringer og egentlig ingen endret forklaring. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det fremgår blant annet av Bs intervju at det ble opplyst at det var viktig at hun svarte på spørsmålene om tiden før ekteskapsinngåelsen så utfyllende som mulig.

Ut fra en totalvurdering av alle de momentene som er nevnt ovenfor, er lagmannsretten kommet til at det er mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet - vurdert ut fra forholdene da ekteskapet ble inngått - var å etablere et grunnlag for opphold i Norge for ham. Det forhold at partene har holdt sammen i mange år og hatt betydelig kontakt selv om de har bodd i forskjellige land, og at A fra februar 2013 har vært ansatt ved den marokkanske ambassaden i Oslo og bodd sammen med ektefellen, tilsier ikke en annen vurdering av hva som var As hovedformål med ekteskapet på ekteskapstidspunktet. Lagmannsretten viser også til at utlendingsmyndighetens erfaring er at et ikke ubetydelig antall søkere fra Marokko inngår omgåelsesekteskap (tidligere proformaekteskap) med personer bosatt i Norge i den hensikt å få oppholdstillatelse i Norge. Det kan imidlertid ikke ses bort fra at B og hennes familie i Norge anså ekteskapet som reelt, men dette har, som nevnt, eventuelt kun betydning for «kan»-skjønnet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, som ikke er tvistetema i saken.

Konklusjonen blir etter dette at UNEs vedtak er gyldige, og at anken ikke fører frem.

Saksomkostninger

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine saksomkostninger. Lagmannsretten mener at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Når det særskilt gjelder § 20-2 tredje ledd bokstav c, viser lagmannsretten til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ( ... ).

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett fremhever. Saken har ikke budt på tvil. Den har ikke prinsipiell interesse, og A har ikke hatt god grunn for å få prøvd saken for domstolene.

Statens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 79 950 inkl. mva. Det er ikke fremkommet innsigelser til oppgaven. Lagmannsretten mener at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunnlag for å gjøre noen endring i tingrettens saksomkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 79.950 - syttinitusennihundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-130634 Utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Omgåelsesekteskap. Saksomkostninger (24.01.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse og UNEs beslutning av 10. desember 2013 om ikke å omgjøre vedtaket. Hovedspørsmålet er om formålet med ankende parts inngåelse av ekteskap 6. august 2008 i hovedsak har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for ham, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen