Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-138333
Dokumentdato : 02.09.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

Anke over tingrettens dom om at vedtak fra Utlendingsnemnda var ugyldig, førte ikke frem. Lagmannsretten kom til at ekteskapet var en omgåelse. Vigselstidspunktet var avgjørende for vurderingen. Det ble særlig lagt vekt på ankende parts klare immigrasjonsvilje, manglende troverdighet som følge av at det var gitt uriktige opplysninger i asylsøknaden, aldersforskjellen på 23 år og at ektefellene ikke hadde felles språk da de giftet seg.

       Saken gjelder spørsmål om vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse for ektefeller etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd, er gyldig. Det sentrale spørsmålet er om et ekteskap er inngått med det hovedsakelige formål at ektemannen skulle få opphold i Norge.

       A, født *.*.1972, er iransk statsborger og søkte 28. desember 2005 asyl og opphold på humanitært grunnlag i Norge. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 15. mars 2007. Avslaget ble opprettholdt av Utlendingsnemnda (UNE) i vedtak 15. januar 2009. UNE la til grunn at asylforklaringen ikke var troverdig, og at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort asylgrunnlaget.

       A møtte B i juli 2007 på et utested på X. B er norsk statsborger. Hun er født *.*.1948 og bor på X. A og B etablerte et forhold og flyttet sammen i huset til B i september 2007. Den 7. mars 2008 godkjente Fylkesmannen i Nordland skilsmisseattest fra Iran hvor det fremgår at A skilte seg fra sin tidligere ektefelle, C, den 20. september 2007. A og B giftet seg 22. mars 2008 i kirken i Y.

       A søkte 20. juni 2008 om oppholdstillatelse etter reglene om familieinnvandring, jf. utlendingsloven § 40. UDI avslo søknaden i vedtak 11. september 2009. Vedtaket var begrunnet med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at ekteskapet var reelt. UDI fant heller ikke at opphold kunne innvilges på annet grunnlag.

       A klaget 8. oktober 2009 på vedtaket. Han begjærte 30. november 2009 utsatt iverksettelse av vedtaket. UDI samtykket 28. oktober 2010 til utsatt iverksettelse av vedtaket inntil klagen var avgjort, men fant ikke grunnlag for omgjøring.

       Avslaget ble opprettholdt i vedtak fra UNE 1. september 2011. Det ble lagt til grunn at vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40 ikke var oppfylt. UNE fant heller ikke at det forelå sterke menneskelig hensyn, jf. utlendingsloven § 49. Det ble også vist til at vilkårene i utlendingsloven § 73, jf. § 28 ikke var oppfylt.

       A sendte 14. oktober 2011 varsel om rettslige skritt samt anmodning om utsatt iverksettelse. UNE opprettholdt vedtaket 18. oktober 2011 om avslag. Det ble ikke gitt utsatt iverksettelse.

       A innga 26. november 2011 stevning og begjæring om midlertidig forføyning ved Oslo tingrett. Det ble nedlagt påstand om at UNEs vedtak 1. september 2011 var ugyldig, og at A skulle kunne oppholde seg i Norge inntil rettskraftig dom forelå.

       Begjæringen om midlertidig forføyning ble forkastet ved tingrettens kjennelse 9. februar 2012.

 Oslo tingrett avsa 16. mai 2012 dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kroner 79 950 – syttinitusennihundreogfemti- innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse. 

       Tingretten kom til at det fremsto som mest sannsynlig at det hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et grunnlag for opphold i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Oppholdstillatelse kunne derved nektes, og vedtaket var gyldig.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i dommen her.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 23. august 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. For staten v/ Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen og rådgiver Hege Lian. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har foretatt en gal bevisvurdering og har lagt feil faktum til grunn. Staten har ikke sannsynliggjort at hovedformålet med ekteskapet har vært å skaffe A opphold i Norge. Tvert i mot er det sannsynliggjort at A ville ha giftet seg med B selv om utsikten til oppholdstillatelse ikke hadde vært til stede.

       UNE har lagt for stor vekt på As immigrasjonshensikt og aldersforskjellen mellom ekteparet. Dette kan ikke være tilstrekkelig. A fremstår som troverdig, og det må legges til grunn at han giftet seg med B av kjærlighet. Det foreligger ikke motstrid av betydning i A og Bs forklaringer for politiet i forbindelse med søknaden. Generell landkunnskap vedrørende As religion og kultur må tillegges liten vekt når det gjelder blant annet aldersforskjellen mellom ektefellene. Det vises til at A har liten kontakt med sin familie og har brutt med sin religion og kultur. Det må også ses hen til at ekteparet har bodd sammen som ektefolk i fem år nå. Dette viser at ekteskapet har realitet. Dette er også bekreftet at ekteparets forklaringer og naboer.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 01.09.11, samt senere avslag på omgjøringsbegjæring, er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er riktig. Det er mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med ekteskapet var å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Det vises særlig til As klare immigrasjonsønske og den store aldersforskjellen mellom ekteparet. Det må videre legges vekt på at troverdigheten til A er svekket fordi han forklarte seg uriktig til utlendingsmyndighetene i asylsøknaden, og at han innledet forhold til B kort tid etter at UDI ga avslag på søknaden. Han flyttet videre inn til B kort tid etter at de møttes til tross for store språkproblemer. Ekteskapet skjer deretter bare 15 dager etter at Fylkesmannen har godtatt As skilsmisseattest. Aldersforskjellen på over 23 år er uhørt i henhold til irakkurdisk kultur. Vitneforklaringer fra naboer og familie om ekteskapets realitet må tillegges liten vekt. Det er tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet som er avgjørende, og vurderingen må skje på bakgrunn av objektive og tidsnære bevis.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

       Saken gjelder spørsmål om A, som er iransk statsborger, har rett til opphold i Norge med grunnlag i at han i 2008 inngikk ekteskap med B. Etter utlendingsloven § 39, jf. § 40 har en søker som er ektefelle til en norsk statsborger som bor i riket, med nærmere fastsatte unntak, rett til oppholdstillatelse her. UNE har avslått å gi A oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Bestemmelsen lyder slik:

        Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren. 

       Ekteskap som rammes av bestemmelsens fjerde ledd har tradisjonelt blitt omtalt som «proforma» eller som «ikke reelle». I Rt-2013-937 avsnitt 29 har Høyesterett gitt uttrykk for at dette ikke er treffende, og at begreper som omgåelser eller omgåelsesekteskap er mer treffende. Lagmannsretten vil derfor i den videre drøftelsen benytte disse betegnelsene.

       I Rt-2013-937 avsnitt 31 er det videre lagt til grunn at det i vurderingen av hva som er «formålet med inngåelsen av ekteskapet» etter bestemmelsens fjerde ledd, er det motivasjonen på vigselstidspunktet som er avgjørende. Dersom nyere bevis skal være relevante, må det være nye bevis som kaster lys over situasjonen på vigselstidspunktet, jf. plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 79, jf. Rt-2013-937 avsnitt 32.

       Det følger videre av ordlyden i § 40 fjerde ledd at omgåelse må være det mest sannsynlige formålet for at ekteskapet skal falle inn under unntaksregelen. Det er tale om alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er staten som har bevisbyrden. Det vises til Rt-2013-937 avsnitt 36, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) peker departementet på at bedømmelsen i slike saker i betydelig grad må bero på skjønn, men at en del momenter vil være særlig relevante. Blant momenter som nevnes er hvilken kontakt som har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, partenes kunnskap om hverandre, om partene har gitt samsvarende opplysninger om hvordan de ble kjent med hverandre, om partene kan kommunisere på et felles språk, aldersforskjellen mellom partene, om ekteskapet fremstår som atypisk i forhold til hva som anses som hjemlandets ekteskapstradisjoner og om den som søker oppholdstillatelse tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag. Lagmannsretten viser også til det generelle utsagnet i proposisjonen om at «vurderingen vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter». Oppregningen er ikke uttømmende, og det må gjøres en samlet vurdering med utgangspunkt i objektive momenter, jf. Rt-2013-937 avsnitt 37.

       Lagmannsretten går etter dette over på den konkrete vurderingen.

       Lagmannsretten legger til grunn at ekteskapet er alvorlig ment fra B sin side. Hun har blant annet opprettet ektepakt hvor halvparten av hennes bolig er overført til A, som hans særeie. Lagmannsretten legger også til grunn at ekteparet i det store og hele lever i et alminnelig ekteskap innenfor de mange variasjoner dette kan forekomme. De har nå vært gift i over fem år, og de har bodd sammen i snart seks år.

       Spørsmålet i saken er imidlertid hva som var det hovedsakelige formålet med ekteskapet fra A sin side på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet. Det forhold at ekteparet i dag på mange måter kan sies å leve sammen som ektefolk, kan kaste et visst lys over hva som var formålet med ekteskapsinngåelsen. Lagmannsretten er likevel av den oppfatning at det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen – for A på vigselstidspunktet – var å danne grunnlag for opphold i Norge.

       Lagmannsretten legger særlig vekt på As klare immigrasjonsønske. A forsøkte først å få opphold i Norge ved å søke asyl og opphold på humanitært grunnlag. I avslaget på asylsøknaden fremgår det at UNE ikke fester lit til As forklaring om politisk aktivitet i Iran og medlemskap i et kurdisk kommunistisk parti. Det fremgår av vedtaket på side åtte at «[s]elv med et noe senket bevis- og risikokrav, kan ikke UNE se at klageren er omfattet av vernet mot retur til hjemlandet» etter bestemmelsen i utlendingsloven § 15. A har med dette vist vilje til å føre utlendingsmyndighetene bak lyset for å oppnå opphold i Norge.

       Det går etter dette kort tid fra avslaget på asyl til beslutningen om å gifte seg blir tatt. Avslaget fra UDI er datert 15. mars 2007. I juli 2007 treffer han B. Han innledet et forhold til henne og flyttet inn til henne i september 2007. De giftet seg deretter 15 dager etter at Fylkesmannen hadde godtatt skilsmisseattesten fra Iran, den 22. mars 2008.

       I tillegg kommer det moment at B er 23 år eldre enn A, og at de i liten grad hadde et felles språk da de giftet seg. A har lært seg norsk i løpet av de årene han har vært gift med B, men på det tidspunkt da de giftet seg snakket han lite norsk eller engelsk. Både A og B har om dette forklart at mangel på felles språk ikke var noe problem fordi de kommuniserte på andre måter.

       Sakkyndig vitne, Sidsel Wiborg fra Landinfo, har avgitt forklaring vedørende den kurdiske kultur og religion. Det ble opplyst at den aldersforskjell det her er tale om på ingen måte er sosialt akseptert i det kurdiske miljøet, og at problemstillingen er nærmest uhørt. As prosessfullmektig har tilbakevist dette med at det er tale om en part som i det vesentlige har brutt med sin familie, sin kultur og sin religion. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge særlig vekt på dette. Det vises til vitnet Wiborgs forklaring om at det er stor utvandringsvilje blant kurdere i Iran. De anses å ha en sterk kurdisk identitet, og de viderefører generelt sin kurdiske kultur når de flytter til vestlige kulturer.

       Lagmannsretten understreker at former for ekteskapelig samliv kan variere i betydelig grad, og at man ikke uten videre kan trekke slutning fra atypiske situasjoner til at ekteskapet er en omgåelse. Etter omstendighetene er aldersforskjellen og mangelen på felles språk likevel objektive momenter som veier tungt i helhetsvurderingen. Dette må særlig gjelde i en situasjon som denne hvor A har vist et klart ønske om opphold i Norge, og hvor hans troverdighet er svekket som følge av de forklaringer han har avgitt i forbindelse med asylsøknaden.

       På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at ekteskapet er en omgåelse fordi det ikke ville ha blitt inngått dersom muligheten for opphold i Norge ikke var til stede. Oppholdstillatelse kan dermed nektes etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

       Etter dette forkastes anken.

       Staten har vunnet saken for lagmannsretten og har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at noen av unntakene i bestemmelsens tredje ledd kommer til anvendelse. Statens prosessfullmektig har krevd 79 950 kroner inkludert merverdiavgift. Hele beløpet er salær. Motparten har ikke protestert på oppgaven. Beløpet legget til grunn av lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 79.950 – syttinitusennihundreogfemti – kroner til staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-138333 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) (12.09.2013)

    Saken gjelder spørsmål om vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse for ektefeller etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd, er gyldig. Det sentrale spørsmålet er om et ekteskap er inngått med det hovedsakelige formål at ektemannen skulle få opphold i Norge.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen