Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-147977
Dokumentdato : 29.04.2013

Utlendingsloven, utvisning pga straffbare handlinger. Utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b.

Utlendingsnemndas vedtak om utvisning på grunn av straffbare handlinger ble ikke ansett for å være et uforholdsmessig tiltak. Han hadde begått alvorlige straffbare handlinger over flere år. Han var ikke spesielt godt integrert i Norge, hvor han hadde bodd i mange år nesten uten å delta i arbeidslivet. Han livnærte hustru og tre barn ved hjelp av sosialtrygd. Utvisningen var begrenset til to år av hensyn til barna.

       Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak og begjæring om midlertidig forføyning.

       A, født *.*.1980 i Sri Lanka, fremmet 7. januar 1997 søknad om asyl. Han fikk avslag på søknaden ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 17. desember 1998, men fikk innvilget opphold på humanitært grunnlag og arbeidstillatelse etter utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften av 1990 § 21 annet ledd, jf. fjerde ledd.

       As arbeidstillatelse ble senere fornyet, og han fikk innvilget bosettingstillatelse ved Oslo politidistrikts vedtak av 9. oktober 2003.

       A er gift med B. Hun kom til Norge i 2001 på grunnlag av familiegjenforening. Sammen har ektefellene fire barn: C født *.*.2002, D født *.*.2006, E født *.*.2007 og F født *.*.2011.

       A er domfelt tre ganger under sitt opphold i Norge.

       Ved Hammerfest tingretts dom av 30. mai 2002 ble han dømt til betinget fengsel i 14 dager for grovt uaktsomt simpelt bedrageri, jf. strl. § 271 a. Han hadde ved årsskiftet 2000/2001 urettmessig mottatt kr 16 155 i dagpenger fra Aetat.

       Ved Borgarting lagmannsretts dom av 26. april 2006 (LB-2005-184211) ble han idømt samfunnsstraff i 120 timer med en gjennomføringstid på seks måneder for et grovt tyveri, to simple bedragerier, fire simple tyverier og en legemsfornærmelse. Forholdene ble begått i 2003 og 2004.

       Ved Oslo tingretts dom av 19. september 2007 ble han dømt til fengsel i 8 måneder for forsøk på simpelt ran, medvirkning til grovt bedrageri og dokumentfalsk. Forholdene ble begått i 2006. Dommen ble først avsonet i perioden mai til oktober 2009 fordi A søkte om og fikk innvilget soningsutsettelse på bakgrunn av at en av hans døtre døde under traumatiske omstendigheter i februar 2008.

       A fikk 20. april 2009 brev fra Romerike politidistrikt hvor det ble opplyst om at Utlendingsdirektoratets i brev av 14. juli 2008 varslet om utvisning i medhold av utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b og om innmelding i SIS, jf. SIS-loven § 7 nr. 2. Det ble vist til Oslo tingretts dom av 19. september 2007.

       Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 2. juli 2010 ble A utvist med et innreiseforbud på fem år i medhold av utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b og innmelding i SIS, jf. SIS- loven § 7 nr. 2. Utlendingsdirektoratets la til grunn at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans nærmete familie, jf. utlendingsloven § 70. A påklaget vedtaket. Utlendingsdirektoratet fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak. Saken ble derfor sendt Utlendingsnemnda for klagebehandling. Det ble gitt samtykke til utsatt iverksettelse.

       Ved Utlendingsnemndas vedtak av 20. desember 2011 ble klagen fra A delvis tatt til følge idet innreiseforbudet ble redusert fra fem år til to år. Utlendingsnemndas vurdering var at As egen tilknytning til riket og hans tilknytning til riket gjennom sin familie, ikke førte til at utvisningen var å anse som et uforholdsmessig tiltak overfor klageren selv. Av hensyn As tre barn fant Utlendingsnemnda imidlertid å kunne begrense innreiseforbudet til to år. Det ble også sett hen til den utfordrende omsorgssituasjonen B sto overfor etter datterens død.

       Utlendingsnemndas vedtak og orientering om utreisefrist ble gjort kjent for As advokat den 2. januar 2012. I brev av 4. januar 2012 varslet advokaten på vegne av A søksmål grunnet feil lovanvendelse. I brev av 9. januar 2012 meddelte Utlendingsnemnda at vedtaket ikke ville bli omgjort. Utlendingsnemnda ga heller ikke samtykke til utsatt iverksettelse til dom i første instans forelå.

       A innga 23. januar 2012 stevning og begjæring om midlertidig forføyning. I hovedsaken ble det nedlagt påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 20. desember 2011 var ugyldig. I sak vedrørende begjæring om midlertidig forføyning ble det nedlagt påstand om at staten ved Utlendingsnemnda skulle forbys å uttransportere A før avgjørelse i søksmål vedrørende utvisningsvedtakets gyldighet forelå.

       Oslo tingrett avsa 21. mai 2012 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 20. desember 2011 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda forbys å uttransportere A før det foreligger endelig avgjørelse i søksmål vedrørende utvisningsvedtakets gyldighet.
3. Staten v/Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger til A med 82.800 – åttitotusenåttehundre kroner innen 2 – to uker fra forkynnelsen av denne dommen. 

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 2. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det omtvistede spørsmålet er hvorvidt Utlendingsnemndas utvisningsvedtak er uforholdsmessig, jfr. utlendingsloven § 70. Etter denne bestemmelsen skal utvisning ikke besluttes dersom «det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller de nærmeste familiemedlemmene».

       Tingrettens dom er i dårlig samsvar med rettspraksis og forvaltningspraksis i tilsvarende saker. Etter statens syn er utvisningsvedtaket ikke uforholdsmessig, særlig tatt i betraktning omfanget av As kriminalitet og de allmennpreventive hensyn som tilsier utvisning i denne saken.

       I forføyningssaken anføres det at hovedkravet ikke er sannsynliggjort. Under enhver omstendighet foreligger det ikke noen sikringsgrunn.

       Det ble nedlagt slik påstand:

       I søksmålet:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       I forføyningssaken

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Sakens hovedspørsmål er hvorvidt Utlendingsnemndas utvisningsvedtak av 20. mai 2011 er ugyldig på grunn av feil lovanvendelse, jfr. utlendingsloven § 70. Anførsel knyttet til det faktiske grunnlaget frafalles.

       Det anføres at Oslo tingretts dom er riktig både hva gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. En utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A og/eller de nærmeste familiemedlemmene. Oslo tingretts dom er godt forankret i rettskildene.

       Når det gjelder forføyningssaken er både hovedkrav og sikringsgrunn sannsynliggjort. Oslo tingretts kjennelse er basert på riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Når det gjelder sikringsgrunn, vises det til den meget sårbare situasjon som familien, og da særlig barna, befinner seg i.

       Det ble nedlagt slik påstand:

       I hovedsaken:

1. Anken forkastes.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger. 

       I forføyningssaken:

1. Anken forkastes.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger. 

       Lagmannsretten, som har kommet til et annet resultat enn tingretten, skal bemerke:

       Utlendingsloven § 68 lyder:

 «En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises:

a) ... .. 
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, 
c) ... .. 
d) ... ..» 

       Det er ikke omstridt at de formelle vilkår for utvisning etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b) er oppfylt. Etter innvilget søknad om soningsutsettelse ble Oslo tingretts dom av 19. desember 2007 avsonet i perioden 7. mai – 13. oktober 2009. Etter forhåndsvarsel ble vedtak om utvisning truffet den 2. juli 2010, mindre enn ett år etter avsluttet soning. Dommen gjaldt blant annet overtredelse av straffeloven § 268, jfr. § 267, jfr. § 49 – forsøk på ran – og straffen lød på ubetinget fengsel i 8 måneder. Ran kan straffes med fengsel inntil 5 år, jfr. straffeloven § 268 første ledd.

       Utvisning skal ikke besluttes dersom utvisningen vil innebære et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller de nærmeste familiemedlemmene. Både de straffbare handlingers alvor og utlendingens tilknytning til riket skal vektlegges.

       Utlendingsloven § 70 lyder:

        «En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 
        ... ..» 

       I medhold av utlendingsloven § 71 annet ledd, annet punktum kan innreiseforbudet «gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn ett år. Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det.»

       I utlendingsforskriften FOR-2009-10-15-1286 kapittel 14 er det gitt nærmere regler om utvisning. § 14-2 tredje ledd og fjerde ledd lyder:

        «Som hovedregel skal innreiseforbudet ikke gjøres varig dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og utlendingen skal fortsette å bo sammen med eller videreføre samværet med barnet. ...

        Etter en konkret helhetsvurdering kan det likevel være grunnlag for å treffe vedtak om utvisning med varig innreiseforbud når utlendingen har barn i Norge. Forhold som særlig kan tale for varig innreiseforbud, er blant annet at 

a) utlendingen er straffet for et lovbrudd som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, 
b) ... . 
c) utlendingen er domfelt gjentatte ganger for lovbrudd som kan føre til fengselsstraff i mer enn seks måneder, eller 
d) ... .» 

       Det fremgår av bestemmelsen, sammenholdt med de tre straffedommene A har pådratt seg, at utlendingsmyndighetene i As tilfelle i utgangspunktet hadde hjemmel til å ilegge varig innreiseforbud. Vedtaket ble imidlertid av hensyn til barna begrenset til utvisning i 2 år.

       Spørsmålet for lagmannsretten er om dette vedtaket er et uforholdsmessig tiltak. Forholdsmessighetsvurderingen er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene har full adgang til å overprøve, jfr. Rt-1998-1795.

       Allerede i utlendingsloven av 26. juni 1988 nr. 64 ble det lagt opp til en streng bedømmelse når en utlending var dømt for alvorlig forbrytelse. Stortingets justiskomité uttalte i Innst.O.nr.92 (1987-1988) side 18:

        «I proposisjonen foreslås at bare kriminalitet med øvre strafferamme på 10 år eller mer, gir grunnlag for utvisning av personer med bosettingstillatelse. Komiteen vil peke på at dette innebærer at utlendingen må ha gjort seg skyldig i en meget alvorlig forbrytelse for å kunne utvises. Komiteen går derfor inn for at utvisning skal kunne skje for lovbrudd med en strafferamme på 3 år og også for narkotikaforbrytelser etter straffeloven § 162 og § 162 a uavhengig av strafferamme. 

        Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener at det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.» 

       I Rt-2000-591 på side 600 uttaler annenvoterende på vegne av flertallet:

        «Lovvedtaket ble i samsvar med Justiskomiteens innstilling. Av denne lovhistorien kan det for det første utledes at lovgiveren med åpne øyne har gjort utvisning til en rettsfølge av en straffbar handling – i tillegg til den strafferettslige reaksjon. For det annet at loven, etter nøye overveielse fra lovgiver, ikke stiller særlig strenge krav til grovheten av den forbrytelse som kan gi grunnlag for utvisning. 

       Videre gjør lovhistorien og reelle hensyn det etter min mening naturlig å tolke § 30 tredje ledd slik at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før det kan bli tale om å anse en utvisning som et «uforholdsmessig tiltak» i lovens forstand. I forlengelsen av dette sistnevnte synspunkt vil jeg understreke at det normale vil være at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir adskilt ved utvisningen. For at utvisning skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves særlig store belastninger.»

       Annenvoterende presiserte deretter at en slik forståelse av § 30 tredje ledd som en snever unntaksregel når utlendinger har begått meget alvorlig kriminalitet, etter hans mening var vel forenlig med EMD's og Høyesteretts praksis etter EMK art. 8 nr. 2. I Rt-2005-229 avsnitt 37 ble det vist til at EMD i dom av 2. august 2001 i saken Boultif mot Sveits i avsnitt 48 anga retningslinjer for vurderingen av om en utvisning ville være «nødvendig i et demokratisk samfunn» når utvisningen gjorde det vanskelig for ektefellene/familien å fortsette samlivet:

        «In assessing the relevant criteria in such a case, the Court will consider the nature and seriousness of the offence committed by the applicant; the duration of the applicant's stay in the country from which he is going to be expelled; the time which has elapsed since the commission of the offence and the applicant's conduct during that period; the nationalities of the various persons concerned; the applicant's family situation, such as the length of the marriage; other factors revealing whether the couple lead a real and genuine family life; whether the spouse knew about the offence at the time when he or she entered into a family relationship; and whether there are children in the marriage and, if so, their age. Not least, the Court will also consider the seriousness of the difficulties which the spouse would be likely to encounter in the applicant's country of origin, although the mere fact that a person might face certain difficulties in accompanying her or his spouse cannot in itself preclude expulsion.» 

       Retningslinjene er gjentatt i dom av 11. juli 2002 i saken Amrollahi mot Danmark, avsnitt 35.

       I vår sak har den ankende part over en årrekke begått en rekke alvorlige straffbare handlinger.

       Den første dommen gjelder grovt uaktsomt bedrageri ved å ha mottatt arbeidsledighetstrygd med kr 16 155,- ved hjelp av seks feilaktig utfylte meldekort hvor A opplyste at han ikke hadde arbeid, til tross for at han i den perioden han søkte arbeidsledighetstrygd for, hadde arbeidet 194,5 timer ved HR Sørvær Sea Products. Forholdet ble begått i 2000 og 2001.

       Den andre dommen gjelder et grovt tyveri av programvare til en verdi av kr 240 000,-, to bedragerier, tre simple tyverier og en legemsfornærmelse. Forholdene er begått i 2003 og 2004. Straffen ble fastsatt til fengsel i seks måneder, hvorav tre måneder betinget. A anket Oslo tingretts dom til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjaldt straffutmålingen. Lagmannsretten endret ved dom av 26. april 2006 straffen til samfunnsstraff i 120 dager. Det ble lagt vekt på at A hadde jobb, et stabilt familieliv og at han hadde kommet ut av en tidligere spilleavhengighet. Dokumentene ble rutinemessig oversendt fra Oslo Politidistrikt til utlendingsmyndighetene for vurdering av om utlendingen burde utvises. Utlendingsmyndighetene konkluderte med at utvisningssaken burde henlegges, særlig sett hen til den ankende parts tilknytning til riket gjennom lang botid og av hensyn til ektefellen og barna. Den ankende part ble underrettet både om at utvisning ble vurdert og om henleggelsen. Underretningen er datert 29. oktober 2007.

       Den tredje dommen omhandler de mest alvorlige forholdene. Dommen gjelder forsøk på ran, grovt bedrageri og dokumentfalsk. Onsdag 16. august 2006 om ettermiddagen på Linderud senter i Oslo, løp A ned en den gang 84 år gammel kvinne som brukte krykke. Mens hun lå nede forsøkte han å rive til seg vesken hennes. Hun skrek imidlertid høyt om hjelp, slik at A fant det best å løpe fra stedet. Han ble pågrepet av en politibetjent i sivil. Hendelsen medførte at kvinnen falt og slo seg i ryggen, ble påført brudd i en finger og brudd under høyre fot. Hun har i ettertid blitt meget engstelig og har dårligere gangfunksjon fordi bruddet under foten ikke er leget. Hun kan ikke lenger gjøre daglige gjøremål som å handle etc.

       Bedrageriet gjaldt et beløp på kr 240 000,-. A hjalp en bekjent med å forfalske hustruens underskrift slik at et lån kunne refinansieres. A var med sin bekjente banken både da søknaden ble levert og da deler av pengene ble utbetalt. Pengene skulle den bekjente bruke til å dekke spillegjeld. A mottok kr 2 000,- for sin medvirkning.

       Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda i at det må foretas en samlet vurdering av de straffbare forhold A har begått. Retten er videre enig i at det dreier seg om gjentatte lovbrudd av alvorlig karakter.

       Lagmannsretten kan ikke se at As personlige tilknytning til Norge taler mot utvisning. Det vises til Ot.prp. nr.75 (2006-2007) side 293 hvor det uttales:

        «I saker hvor utlendingen har bevart en sterk tilknytning til hjemlandet gjennom eksempelvis langvarige opphold, familie, skolegang, språk, kultur mv., svekker dette betydningen av at utlendingen opprinnelig kom til Norge som barn og senere har hatt oppholdstillatelse her.» 

       A kom til Norge som 16-åring, men han hadde da gjennomført 10 års skolegang på Sri Lanka og hadde det meste av sin oppvekst der. Han har forklart at de fleste av hans søsken nå har flyttet til forskjellige steder i Europa, og at hans far er død. Han har imidlertid fremdeles sin mor en søster på Sri Lanka.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at han er godt integrert i Norge. Han har ikke deltatt noe særlig i samfunnsliv eller arbeidsliv her. I de dommene det er referert til ovenfor, er det opplyst at han er uten arbeid og mottar sosialstønad fra det offentlige. Hans hustru, som har bodd i Norge siden 2001, går nå på norskkurs etter pålegg fra NAV. På samme måte som Utlendingsnemnda, kan lagmannsretten etter dette ikke se at As personlige tilknytning til Norge kan tillegges avgjørende vekt. Etter lagmannsrettens syn taler allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning med tyngde for utvisning i dette tilfellet.

       Spørsmålet blir så utvisning vil innebære et uforholdsmessig tiltak i forhold til den nærmeste familie. Det skal tas særlig hensyn til barns rettigheter.

       Som det fremgår av det som er sitert ovenfor, kan det fattes vedtak om utvisning selv om det kan innebære en familiesplittelse. Det vises i den forbindelse også til Rt-2005-291 avsnitt 52 (skal vel være Rt-2005-229 avsnitt 52, Lovdatas anm.)

        «Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medfører psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.» 

       Lagmannsretten finner at utvisning av den ankende part i dette tilfelle ikke innebærer et uforholdsmessig tiltak overfor ektefellen selv om familien blir splittet opp. Ektefellen har samme nasjonalitet som A, og ekteskapet ble etter det som fremkom i lagmannsretten arrangert av As familie. Ektefellen har familie på Sri Lanka og har mulighet til eventuelt å følge sin ektefelle til hjemlandet sammen med barna hvis hun skulle ønske det. Hun var alene med barna i den tiden A sonet straffen på åtte måneders fengsel etter siste dom. Hun forklarte i lagmannsretten at det var slitsomt og vanskelig, men at hun greide seg ved hjelp av tolker og hjelp fra personer i den menigheten familien tilhører. Barna ble ikke informert om at faren sonet fengselsstraff. Slik lagmannsretten ser det, overstiger ikke belastningen det som gjelder for svært mange i Norge som er alene om omsorgen for flere barn.

       Endelig er hensynet til barnas beste grunnleggende, jfr. utlendingsloven § 70 og barnekonvensjonens art. 3. Imidlertid kan også andre hensyn tillegges vekt, og konvensjonen er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning selv om det fører til familiesplittelse, jfr. EMK art. 8 og barnekonvensjonens art. 9.

       I NOU 2004:20 til ny utlendingslov fremgår det på side 310:

        «Ingen av bestemmelsene i barnekonvensjonen er imidlertid i seg selv til hinder for at det treffes vedtak om utvisning. Tvert imot forutsetter artikkel 9 nr. 4 at statene kan treffe vedtak om utvisning selv om det skulle innebære at et barn blir adskilt fra sin far eller mor». 

       I Ot. prp. nr.75 (2006-2007) uttales det på side 292:

        «Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler mot utvisning. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv., jf. ovenfor.» 

       Lagmannsretten bemerker at utvisningen av A er begrenset til to år, og at Utlendingsnemnda ved vurderingen av utvisningstidens lengde har lagt avgjørende vekt på hensynet til As tre barn og til den utfordrende omsorgssituasjonen ektefellen kommer i, særlig sett i lys av den ene datterens død i 2008. Det har nå gått snart 5 år siden det tragiske dødsfallet, og familien har fått et barn til i etterkant av hendelsen.

       Den foreliggende sak skiller seg, etter lagmannsrettens syn, klart fra det saksforhold som fremgår av Rt-2005-229. A har over flere år begått straffbare handlinger av større alvor og med høyere strafferamme enn det som var tilfelle i 2005-saken, hvor Høyesterett også fant at de straffbare handlingene var situasjonsbetingede, og at gjentakelsesfare ikke forelå. Den domfelte i 2005-saken fungerte, i motsetning til A, godt i det norske samfunn. Ektefellen i 2005-saken hadde dessuten alvorlige psykiske problemer, og det forelå en betydelig risiko for at hun ikke ville greie å håndtere de problemer en utvisning av ektefellen ville medføre, blant annet var det fare for at hun ikke ville greie omsorgen for barna.

       Etter EMK art. 8 (2) skal det foretas en vurdering av om utvisning er «nødvendig». Vurderingen er i stor grad bygget over samme lest som forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70, jfr. NOU 2004:20 side 309 og Rt-1998-1975 (skal vel være Rt-1998-1795, Lovdatas anm.). Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda i at utvisning av A ikke vil være i strid med EMK art. 8. Lagmannsretten er videre enig i at det ikke har fremkommet opplysninger som tilsier at utlendingsloven § 73 er til hinder for at A utvises til Sri Lanka. Heller ikke individuelle forhold tilsier noen annen vurdering. Som Utlendingsnemnda, viser lagmannsretten til at A allerede fikk avslag på asyl ved vedtak datert 17. august 1998.

       Utvisningen medfører at A innmeldes i Schengen informasjonssystem for så lang tid som innreiseforbudet gjelder, jfr. SIS-loven § 20, jf. forskrift av 21. desember 2000 nr. 1365 § 6-2.

       Etter dette blir Staten v/Utlendingsnemnda å frifinne.

       A har begjært midlertidig avgjørelse slik at han ikke skal bli uttransportert før endelig dom i saken foreligger. Etter lagmannsrettens avgjørelse ovenfor er hovedkravet ikke sannsynliggjort. Begjæringen om midlertidig forføyning tas derfor ikke til følge.

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt påstand om saksomkostninger. Den ankende part har vunnet saken fullstendig, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, krav på full erstatning for omkostningene hvis ingen av lovens unntak kommer til anvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er tungtveiende grummer som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har i denne forbindelse særlig sett hen til bokstav c, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18.

       Advokat Galtung har fremlagt kostnadsoppgave for lagmannsretten, stor kr 73.750,- inkl. mva. I tillegg er det krevd dekning av rettens gebyrer og andre lovbestemte utgifter. Gebyret beløper seg til kr 20.640,-. Salærkravet utgjør da til sammen kr 94.390,-. Motpartens advokat har vært forelagt salæroppgaven, og har ikke hatt bemerkninger. Lagmannsretten finner at utgiftene har vært nødvendig for en forsvarlig iretteføring av saken og legger kostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

       Lagmannsrettens bevisbedømmelse og resultat skal legges til grunn også ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten. Det følger da av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det kan blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Saken må sies å være av velferdsmessig betydning for A. Også styrkeforholdet mellom partene taler etter lagmannsrettens syn for fritak. Når dette sammenholdes med familiens spesielle situasjon, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering, at partene bør bære hver sine omkostninger for tingretten. Det vises til Rt-2012-209.

       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning:


1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten /Utlendingsnemnda 94.390.- – nittifiretusentrehundreognitti – kroner innen 2 – to uker fra dommens forkynnelse. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-147977 Utlendingsloven, utvisning pga straffbare handlinger. Utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. (07.05.2013)

    Lagmannsretten fant at Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om utvisning på grunn av straffbare handlinger ikke var å anse et uforholdsmessig tiltak. Vedkommende hadde begått alvorlige straffbare handlinger over flere år og var ikke spesielt godt integrert i Norge, hvor han hadde bodd i mange år nesten uten å delta i arbeidslivet. Retten viste til at UNE hadde lagt avgjørende vekt på hensynet til vedkommendes barn og fant at utvisning ikke ville være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo