Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-157541
Dokumentdato : 12.11.2012

Forvaltningsrett. Asylsak. Utlendingsloven § 28 bokstav a. Ugyldighet

En mann fra Sri Lanka med tilknytning til Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) fikk avslag på sin asylsøknad av UDI og UNE. Tingretten fant at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig. Lagmannretten mente at det forelå flere konkrete omstendigheter som underbygget at det forelå forfølgelsesrisiko ved retur. I tillegg til vedkommendes tidligere tilknytning til LTTE, ble det lagt vekt på søkerens medlemskap og verv i en tamilsk organisasjon, og hans families tilknytning til LTTE. Etter en samlet vurdering, hvor det ble lagt avgjørende vekt på at det var sannsynlig at myndighetene på Sri Lanka søkte etter ham, kom lagmannsretten til at det forelå en reell risiko for forfølgelse ved retur til Sri Lanka. Internflukt ble ikke vurdert som trygt. Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

      Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl.

       I Oslo tingretts dom av 15. juni 2012 er det gitt en bred redegjørelse for saksforholdet med gjengivelse fra asylintervjuet og Utlendingsnemndas vedtak. Nedenfor gjengis enkelte hovedpunkter.

       A, født *.*.1981, er statsborger av Sri Lanka og tilhører den tamilske folkegruppen. Fra 1996 til 2006 bodde han i Kilinochchi i Vanniregionen i den nordlige delen av Sri Lanka. I denne perioden var provinsen kontrollert av den tamilske separatistgruppen Liberation Tigers of Tamil Eelams (LTTE). Borgerkrigen på Sri Lanka varte frem til mai 2009 da LTTE kapitulerte. Den nordlige provinsen er i dag underlagt et svært strengt kontrollregime fra srilankiske myndigheter sin side.

       A kom til Norge 11. mai 2006 i forbindelse med et utvekslingsprosjekt mellom Ålesund sykehus og hans arbeidsgiver på Sri Lanka, Kilinochchi Association for Disabled People (KAROD). Oppholdet i Norge var opprinnelig ment å vare til april 2007, men på grunn av sikkerhetssituasjonen i hjemlandet ønsket ikke A å returnere. Han fikk først forlenget oppholdstillatelse, og søkte deretter om asyl den 17. februar 2009.

       I egenerklæringen samme dag og i asylintervjuet 6. mars 2009 ga A i hovedtrekk disse opplysningene som grunnlag for at han søkte asyl:

       I 1998, da han gikk på gymnaset, ble han tvangsrekruttert av LTTE og fikk militær opplæring sammen med resten av sin klasse. Opplæringen omfattet to timers trening i skolens lokaler på hverdager i seks måneder og tre ukers våpentrening i LTTE-leiren Sudar i Koonavil. Deretter måtte han gjennomføre vakttjeneste i LTTEs grensehær én uke i måneden i fem måneder. Etter dette arbeidet han for LTTEs etterretning og måtte levere ti rapporter i måneden. Han opplyste at han ikke hadde deltatt i kamphandlinger utover en kortvarig episode ved grensen. I oktober 2001 ble han fritatt for videre tjeneste, og begynte å arbeide for den frivillige organisasjonen KAROD.

       A opplyste videre at han ikke hadde noen kontakt med LTTE i perioden fra oktober 2001 til 2006 med unntak for to forespørsler om å jobbe for dem da han var student i Colombo. Han hadde valgt å avslå dette tilbudet, og hørte ikke mer fra dem. Utover kontroller ved grenseovergangene til Jaffna og Colombo hadde han heller ikke hatt kontakt med srilankiske myndigheter i perioden 2001-2006. I forbindelse med utreisen til Norge hadde han blitt kontrollert av myndighetene på flyplassen i Colombo som hadde beskyldt ham for å være medlem av LTTE. Etter 15 minutters avhør hadde han fått lov til å reise ut av landet.

       A oppga at han søkte asyl fordi han fryktet myndighetene ville arrestere, mishandle og drepe ham på grunn av hans tidligere tilknytning til LTTE dersom han returnerte til Sri Lanka. Han hadde fått opplysninger fra tidligere studiekamerater om at myndighetene søkte etter ham. Han opplyste også at han hadde en bror som var medlem av LTTE, og at dette kunne føre til at han ville bli forfulgt av myndighetene.

       UDI avslo asylsøknaden den 24. februar 2010. A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda den 22. mars 2010. I forbindelse med klagen ble det fremlagt nye opplysninger om at As far og søster var blitt avhørt og hadde oppgitt opplysninger om ham til srilankisk etterretning. Det ble også fremlagt dokumenter som ga uttrykk for at A skulle pågripes.

       I Utlendingsnemnda ble saken behandlet og avgjort av nemndsleder alene, som i vedtak 19. oktober 2011 ikke tok klagen til følge. Utlendingsnemnda kom til at vilkårene for å anse A som en flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke var oppfylt, og uttalte at «det ikke forelå tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner, fra myndighetene eller andre, som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.» Nemnda kom til at vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b heller ikke var oppfylt. På grunnlag av FNs Høykommissær for flyktninger sine anbefalinger fra juli 2010, Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylumseekers from Sri Lanka, (UNHCR 2010) viste nemnda til at det ikke lenger er behov for gruppebasert beskyttelse av tamiler fra tidligere konfliktområder. Nemnda mente at det ikke forelå «individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur til Sri Lanka står i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

       A tok ut søksmål for Oslo tingrett 15. desember 2011 med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldig. I tillegg begjærte han midlertidig forføyning til saken i tingretten var rettskraftig avgjort. Under sakens behandling for tingretten ga A nye opplysninger om sin tidligere tilknytning til LTTE. Han oppga at han i perioden 2001 til 2006 hadde hatt en ledende militær stilling innenfor LTTEs etterretningsorganisasjon med kommando over ti militære og 25-30 sivile kontakter.

       Oslo tingrett avsa 15. juni 2012 dom med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A dømmes til å betale til Staten ved Utlendingsnemnda 63 000 - sekstitretusen - kroner i sakskostnader innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

       Oslo tingrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Anken over kjennelsen ble trukket i det saksforberedende møte, jf. prosesskrift av 26. oktober 2012. Ankeforhandling er holdt 1. og 2. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       A har i hovedtrekk anført:

       Domstolen har full prøvingsrett, og skal prøve saken på grunnlag av faktum på domstidspunktet, jf. Rt-2012-667.

       A fyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 bokstav a og b.

       As forklaring må legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Hans tilknytning til LTTE gjennom åtte år, først som vanlig kader i perioden fra 1998 til 2001 og deretter i en sentral stilling innenfor LTTEs etterretningsvirksomhet fra 2001 til 2006, medfører reell risiko for at han vil bli utsatt for arrestasjon, ulovlig frihetsberøvelse på ubestemt tid, tortur og drap fra myndighetenes side dersom han returnerer til Sri Lanka. I tillegg kommer brorens medlemsskap i LTTE, farens tilknyning til organisasjonen og As eget engasjement i eksil for den tamilske opposisjonen, Norwegian Council of Eelam Tamils (NCET). Både faren og søsteren har vært avhørt om ham, og søsteren har vært fengslet og står nå overfor en rettssak. Alt dette er forhold som medfører reell risiko for at han vil bli pågrepet og utsatt for overgrep.

       Når A ikke forklarte seg om sin virksomhet for LTTE i perioden 2001 til 2006 skyldtes det at han var redd for å bryte sitt taushetsløfte til LTTE, noe som kunne utsatt ham og familien for strenge represalier. Han har også fryktet myndighetenes reaksjon. Nå tror han at myndighetene uansett kjenner til hans tilknytning til LTTE, og har ikke grunn til å holde opplysningene tilbake. I forbindelse med asylsøknaden ga han de opplysningene som han trodde ville være tilstrekkelige for å få innvilget asyl.

       A er ettersøkt av myndighetene på Sri Lanka. Det er pågripelsesdokumenter som underbygger dette. Det foreligger også brev fra søsteren hans og en venn. Både faren og søsteren har vært avhørt om ham, og myndighetene har oppsøkt dem og husvertinnen flere ganger med spørsmål om ham. Her underbygges opplysningene også av Ruki Fernandos forklaring om de opplysningene han har fått av faren og husvertinnen.

       Det vises særlig til Ruki Fernandos forklaring. Fernando kjenner forholdene på Sri Lanka med hensyn til menneskerettigheter og sikkerhet svært godt, og når han mener at A løper en risiko for overgrep ved retur, må det tillegges betydelig vekt. Også professor Øyvind Fugleruds forklaring underbygger at det foreligger en reell risiko for forfølgelse og krenkelser ved retur. Det samme gjør nye rapporter fra menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch.

       Det kan ikke legges vekt på at A kunne reise til Colombo og ut av landet i 2006 uten å bli stoppet. Situasjonen på Sri Lanka var da en annen, og tamiler kunne bevege seg relativt uhindret mellom LTTE-kontrollerte områder og regjeringskontrollerte områder.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 19. oktober 2011 er ugyldig. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Staten ved Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

       Domstolen har full prøvingsrett, men bør vise tilbakeholdenhet med å sette til side vurderinger fra utlendingsforvaltningen som fremstår som forsvarlige, jf. LB-2010-64385. Utlendingsmyndighetenes praksis og forklaringen fra Landinfos vitne må derfor tillegges vekt. Slik denne saken ligger an, oppstår ikke spørsmål om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for faktumvurderingen.

       Oslo tingretts dom er korrekt med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

       A har ikke rett på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han har ingen velbegrunnet frykt for forfølgelse.

       De opplysningene om sin tilknytning til LTTE som A ga i sin asylforklaring, må legges til grunn som noenlunde sannsynlige. Det innebærer at han var tilknyttet LTTE i perioden fra 1998 til 2001. Han var imidlertid ikke innrullert i LTTEs hær som kader, men tvangsrekruttert til militær tjeneste slik sivilbefolkningen i LTTE-kontrollerte områder ble under borgerkrigen. Derimot må det ses bort fra de forklaringene han har gitt for tingretten og lagmannsretten om at han fortsatte å arbeide for LTTE i en sentral posisjon innenfor etterretningsvirksomheten frem til 2006 da han forlot Sri Lanka. Disse opplysningene er ikke troverdige. De er fremkommet etter at A fikk avslag på sin asylsøknad, og står i motstrid til de opplysningene han ga i asylintervjuet. Han gir heller ingen troverdig redegjørelse for sitt arbeid for LTTE i perioden 2001 til 2006. Hvis han hadde hatt en slik sentral posisjon som han hevder, skulle man forvente helt andre og detaljerte opplysninger om LLTEs virksomhet og aksjoner i perioden.

       På bakgrunn av oppdatert informasjon om situasjonen i Sri Lanka legger utlendingsmyndighetene til grunn at det ikke lenger er behov for å gi tamiler fra konfliktområder generell beskyttelse, men det kan foreligge individuelle omstendigheter som gir grunnlag for beskyttelse. I As tilfelle foreligger det imidlertid ikke individuelle omstendigheter som medfører en reell risiko for forfølgelse. Den LTTE-bakgrunnen som A har er for beskjeden, og deles av den største delen av sivilbefolkningen i de tidligere LTTE-kontrollerte områdene. Myndighetenes søkelys er nå rettet mot reelle terrorister og personer som har hatt sentrale posisjoner i LTTE. Heller ikke hans brors anførte tilknytning til LTTE eller hans verv og medlemskap i NCET gir tilstrekkelige holdepunkter for at det foreligger en reell risiko for forfølgelse. Det er ikke kjent at familiemedlemmer av personer i LTTE er blitt forfulgt, og det foreligger heller ingen opplysninger om at tamiler som har returnert til Sri Lanka fra Norge er blitt forfulgt.

       Notoriteten av politidokumenter fra Sri Lanka er lav, og de fremlagte pågripelsesdokumentene kan ikke underbygge at det foreligger reell risiko for forfølgelse. Opplysningene om at myndighetene har spurt etter A på farens og søsterens adresse, har også for liten bevisverdi til å underbygge at det er reell risiko for forfølgelse. Husvertinnens og farens opplysninger er forskjellige, og det er uklart hva som har vært formålet med besøkene. Personene har også sagt at de kommer fra CID (Criminal Investigation Departement), mens det i dag er TID (Terrorist Investigation Departement) som gjennomfører arrestasjoner etter antiterrorlovgivningen.

       Det foreligger heller ingen reell fare for at A vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Kravene til bevis og risiko er omtrent de samme som etter § 28 første ledd bokstav a, og vurderingen blir i det vesentlige den samme.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnadene for lagmannsretten 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.

       Partene er enige om at medlemskap eller tilknytning til LTTE faller inn under konvensjonsgrunnen «tilhørighet til spesiell sosial gruppe» og/eller «politisk oppfatning» i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Staten opplyste under ankeforhandlingen at praksis i utlendingsforvaltningen er å bedømme LTTE-tilknytning under alternativet om politisk oppfatning. Lagmannsretten vurderer på denne bakgrunn saken etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, men bemerker at vurderingen i denne saken ville blitt den samme etter § 28 første ledd bokstav b.

       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal en utlending som er i riket, etter søknad anerkjennes som flyktning dersom han «har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ( ... ) sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse».

       Domstolene kan fullt ut prøve utlendingsmyndighetenes vedtak etter utlendingsloven § 28. Det er ingen uenighet mellom partene om dette. For tingretten var det imidlertid omtvistet hvilket faktum domstolen kunne ta i betraktning ved prøvingen. Staten anførte at det - til tross for Høyesteretts avgjørelse i Rt-2012-667 - var det faktum som forelå for Utlendingsnemnda på vedtakstidspunktet som skulle legges til grunn, slik at det skulle ses bort fra As opplysninger om sitt arbeid for LTTE i perioden fra 2001 til 2006. Denne anførselen er ikke opprettholdt for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen ga statens prosessfullmektig uttrykk for at tidspunktet for faktumvurderingen ikke får betydning slik denne saken ligger an. Lagmannsretten er enig i at problemstillingen ikke kommer på spissen i denne saken hvor det ikke dreier seg om nye faktiske forhold som er oppstått etter vedtakstidspunktet. De nye opplysningene i saken om As tilknytning til LTTE gjelder faktiske forhold som forelå på tidspunktet for vedtaket, men som ikke var kjent for Utlendingsnemnda. I tillegg foreligger enkelte opplysninger om etterfølgende omstendigheter knyttet til de srilankiske myndighetenes interesse for A, men dette er bevis som belyser den risikovurderingen som Utlendingsnemnda foretok. Lagmannsretten prøver saken på grunnlag av alle de faktiske opplysningene som er kjent på domstidspunktet.

       Når det gjelder de bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, viser lagmannsretten til uttalelsene om dette i forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85 flg. og side 414. Videre vises til Rt-2011-1481 hvor Høyesterett i avsnittene 35 til 45 gjennomgår og oppsummerer forarbeidenes uttalelser. Enkelte hovedpunkter av særlig betydning for bevisbedømmelsen i denne saken gjengis nedenfor.

       Med hensyn til hvilket faktum som skal legges til grunn, skal det foretas en fri bevisvurdering hvor det etter en totalvurdering må avgjøres om søkerens anførsler fremstår som tilstrekkelig sannsynliggjort. I denne vurderingen vil søkerens generelle troverdighet tillegges vekt, og det må kreves at han oppriktig forsøker å underbygge sin historie. I mange tilfeller vil det imidlertid være umulig for asylsøkeren å bevise alle forhold i sin sak, og det vil derfor ofte være nødvendig å la tvilen komme ham til gode dersom han risikerer forfølgelse ved retur. Norske myndigheter vil ha bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

       Når det gjelder risikokravet, fremgår det av forarbeidene at «det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav til sannsynlighetsovervekt for at risikoen skal materialisere seg i faktisk overgrep,» men risikoen må være «reell», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 andre spalte. Det er en objektiv bedømmelse av risikoen som er avgjørende.

       I spesialmotivene til § 28 er bevis- og risikokravene oppsummert slik:

        Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. 

       I Rt-2011-1481 er rettstilstanden for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a oppsummert slik:

(45) 
        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
(46) 
        Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Det konkrete spørsmålet i saken er om det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Sri Lanka i form av bortføring eller ulovlig fengsling på ubestemt tid, tortur eller drap. Det er ikke tvilsomt at dette vil utgjøre alvorlige krenkelser som anses som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

       Når det gjelder den generelle menneskeretts- og sikkerhetssituasjonen på Sri Lanka, legger lagmannsretten til grunn den oppdaterte landinformasjonen som er fremlagt for lagmannsretten gjennom landekspert Geir Åge Neerbyes forklaring, Landinfos rapport av 18. januar 2011 (Landinfo 2011) samt UNCHR 2010. De to sakkyndige vitnene, Ruki Fernando og professor Øyvind Fuglerud, ga også i det alt vesentlige uttrykk for den samme generelle situasjonsbeskrivelsen.

       De tidligere LTTE-kontrollerte områdene i nord og øst er i dag underlagt et svært stramt kontrollregime fra myndighetenes og regjeringshærens side, og den generelle menneskerettssituasjonen med hensyn til politiske rettigheter er bekymringsfull. Det generelle presset mot tamiler fra konfliktområdene har imidlertid avtatt betraktelig i årene etter at borgerkrigen tok slutt i mai 2009. I Landinfo 2011 beskrives den generelle situasjonen slik: 

 Krigshandlingene er avsluttet, omfanget av de ulike kontrollordningene er begrenset, bevegelsesfriheten har blitt bedre og antallet vilkårlige arrestasjoner, forsvinninger og utenomrettslige henrettelser, er sterkt redusert. 

       Det legges til grunn at tamiler fra den nordlige delen av landet ikke lenger har behov for gruppebasert beskyttelse, eller at det er en presumpsjon for at de trenger beskyttelse. I UNCHR 2010 heter det om dette (side 1): 

Given the cessation of hostilities, Sri Lankans originating from the north of the country are no longer in need of international protection under broader refugee criteria or complementary forms of protection solely on the basis of risk of indiscriminate harm. In light of the improved human rights and security situation in Sri Lanka, there is no longer a need for groupbased protection mechanisms or for a presumption for eligibility for Sri Lankans of Tamil ethnicity originating from the north of the country. 

       UNCHRs anbefalinger innebærer at spørsmålet i dag er om det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at det foreligger et beskyttelsesbehov.

       I UNCHR 2010 er mistenkt tilknytning til LTTE oppgitt som en av risikofaktorene for forfølgelse fra myndighetenes side, og det er pekt på at unge tamilske menn fra nord og øst i følge enkelte kilder særlig har vært utsatt for frihetsberøvelse under antiterrorlovgivningen (Prevention of Terrorism Act) og unntakslovgivningen (Emergency Regulations) som ble implementert etter borgerkrigens avslutning. Ofte har det bevismessige grunnlaget for fengsling vært spinkelt, fengslingene har vært langvarige, og det er mange rapporter om tortur.

       Det synes imidlertid å være enighet om, og lagmannsretten legger dette til grunn, at den generelle situasjonen har bedret seg også på dette punktet etter at UNCHRs rapport forelå. De fleste er løslatt fra interneringsleirene, og myndighetenes søkelys er primært rettet mot personer som har hatt sentrale posisjoner i LTTE eller terrorister. Pågripelser under antiterrorlovgivningen skjer i dag hovedsakelig på grunnlag av etterretningsinformasjon. Unntakslovgivningen ble opphevet i september 2011. Norske utlendingsmyndigheter legger i dag til grunn at det å ha hatt tilknytning til LTTE ikke er et forhold som medfører fare i for forfølgelse i utlendingslovens eller flyktningkonvensjonens forstand. Srilankiske myndigheter kjenner til de betingelsene som sivilbefolkningen i de LLTE-kontrollerte områdene levde under, og de som ble tvunget til å yte ulike former for bistand, løper generelt ingen risiko for forfølgelse. Utlendingsmyndighetene legger til grunn at personer som har hatt sentrale posisjoner i LTTE eller kadre som har fått militær opplæring og deltatt i kamphandlinger, kan ha en velbegrunnet individuell forfølgelsesrisiko.

       Selv om dette er en korrekt beskrivelse av den generelle sikkerhetssituasjonen på Sri Lanka, gir imidlertid bevisførselen for lagmannsretten grunn til å trekke frem visse nyanser i dette generelle bildet:

       Det sakkyndige vitnet Ruki Fernando er bosatt på Sri Lanka, har arbeidet med menneskeretts- og sikkerhetsspørsmål i en årrekke, og benyttes blant annet som kilde for Landinfo. Fernando forklarte at det fremdeles finner sted vilkårlig fengsling og tortur under antiterrorlovgivningen. Han kjente til konkrete eksempler på at personer med beskjeden tilknytning til LTTE relativt nylig er blitt utsatt for slik forfølgelse.

       Professor Øyvind Fuglerud ga sin tilslutning til Fernandos situasjonsbeskrivelse, og viste til nylige rapporter fra blant annet Amnesty (oktober 2012) og Human Rights Watch (september 2012) om bortføringer, vilkårlig fengsling og tortur. Human Rights Watch har rapportert om 13 tamiler som er blitt utsatt for vilkårlig fengsling og tortur etter at de er blitt tvangsreturnert til Sri Lanka etter at de har fått avslag på sine asylsøknader i Storbritannia. Også Geir Åge Neerbye har understreket at den generelle situasjonsbeskrivelsen som Landinfo og utlendingsmyndighetene legger til grunn, ikke utelukker at det også forekommer vilkårlig fengsling og tortur av personer med mer beskjeden tilknytning til LTTE. Fuglerud og Neerbye har også begge gitt uttrykk for at tamilske myndigheter den siste tiden i sterkere grad har rettet sitt fokus mot de tamilske eksilmiljøene, og nøye overvåker den politiske aktiviteten der. Neerbye har imidlertid fremhevet at de ikke kjenner tilfeller hvor tamiler som har returnert fra Norge er blitt utsatt for vilkårlig fengsling eller tortur.

       Alle de sakkyndige har forklart at politibrutalitet fremdeles er et betydelig problem. Personer som blir siktet eller internert, løper stor risiko for overgrep og tortur, hovedsakelig i forbindelse med avhør.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere om det i As tilfelle foreligger omstendigheter som gjør at det foreligger en reell risiko for at han vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Sri Lanka.

       Lagmannsretten legger til grunn As opplysninger i egenerklæringen og asylforklaringen om at han ble rekruttert av LLTE i 1998, tvunget til å gjennomføre militær opplæring og deretter tjenestegjorde i grensehæren og i etterretningsvirksomheten frem til 2001. Dette er hans opprinnelige forklaring, og den fremstår som sannsynlig i lys av det som er kjent om den alminnelige situasjonen for sivilbefolkningen i de LTTE-kontrollerte områdene. Lagmannsretten legger til grunn at A ikke har vært innrullert som et regulert medlem, kader, i LTTEs hær. Hans bistand, selv om den har vært relativt omfattende med ti etterretningsrapporter i måneden, har vært av en karakter som sivilbefolkningen i mange tilfeller ble pålagt å utføre. A fortsatte sin skolegang ved siden av bistanden til LTTE selv om han etter det opplyste ikke fullførte denne.

       Lagmannsretten finner det vanskeligere å ta stilling om As forklaring om at han fortsatte å arbeide for LTTE i perioden fra 2001 til 2006 kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Etter lagmannsrettens vurdering er ikke innholdet i forklaringen i seg selv usannsynlig. Etterretningsvirksomhet rettet mot befolkningen, vil kreve interaksjon med denne. Det er derfor ikke usannsynlig at As kan ha hatt en sivil stilling i hjelpeorganisasjonen KAROD og gjennomført deltidsstudier samtidig som han arbeidet for LTTEs etterretningsvirksomhet. Det bemerkes likevel at omfanget av tjenesten etter forklaringen synes stort ved siden av en full sivil stilling og studier. Det som særlig svekker As troverdighet på dette punktet, er imidlertid at han først kom med disse opplysningene under tingrettens behandling etter at han hadde fått avslag på søknaden. Han har etter lagmannsrettens vurdering ikke gitt en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor han holdt disse opplysningene tilbake under asylintervjuet. Han har vist til sitt taushetsløfte overfor LTTE og frykt for represalier mot selv og familien, men det er vanskelig å se hvordan dette stiller seg vesensforskjellig for etterretningsvirksomhet før og etter 2001.

      De opplysningene A har kommet med i ettertid er også av en slik art at han - dersom de var sanne - må ha forstått at de var av stor betydning for asylsøknaden. Han hadde derfor all foranledning til å komme frem med dem. Selv om A har gitt enkelte detaljopplysninger om sitt arbeid i LTTEs etterretningsvirksomhet, blant annet om navn og steder, er ikke dette opplysninger som beviser at tilknytningen fortsatte etter 2001. Lagmannsretten er enig med staten i at dersom A hadde hatt en så sentral stilling i LTTEs etterretningsorganisasjon som han har forklart seg om, så ville man forvente at han kunne gi en mer detaljert forklaring om organisasjonen og dens virksomhet så vel som egne oppgaver og ansvarsområder. Mulige forklaringer på dette kan dels være tidspress under ankeforhandlingen og dels at LTTEs etterretningsvirksomhet var organisert etter «need to know»-prinsippet, men det er også mye som taler for at A har supplert sin forklaring med uriktige opplysninger etter at det grunnlaget som han først anførte, ikke førte frem.

       På den annen side kan opplysningene om at myndighetene ettersøker ham, se nærmere om lagmannsrettens vurdering av disse, i seg selv kan tale for at hans engasjement for LTTE har vært mer omfattende enn det som var vanlig for sivilbefolkningen. En mer plausibel begrunnelse for å holde opplysningen tilbake, som A ikke har påberopt seg, kunne være at opplysningene om et omfattende arbeid i en ledende militær stilling i LTTEs etterretningsorganisasjon kunne slå tilbake på ham selv og føre til at utlendingsmyndighetene vurderte om det foreligger forhold som gir grunnlag for eksklusjon fra retten til asyl, slik staten har nevnt som en aktuell problemstilling.

       Som redegjort for ovenfor, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at As forklaring er riktig, og i en situasjon hvor konsekvensene ved en uriktig avgjørelse er så alvorlige, må tvilen komme ham til gode. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det imidlertid andre omstendigheter som - uavhengig av et eventuelt engasjement for LTTE i perioden 2001 til 2006 - underbygger at det foreligger en reell risiko for forfølgelse i dette tilfellet. Det har derfor ikke vært nødvendig for lagmannsretten å ta endelig stilling til om As forklaring for denne perioden skal legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort.

       Det som har vært avgjørende for lagmannsrettens vurdering, er at det etter bevisførselen må legges til grunn som sannsynliggjort at A er i de srilankiske myndighetenes søkelys, og at de har aktivt har søkt etter ham ved å avhøre hans far og søster og ved å oppsøke dem flere ganger på deres bopel. Dette forholdet, sammenholdt med hans tidligere tilknytning til LTTE i perioden 1998 til 2001 og enkelte andre omstendigheter i saken, sannsynliggjør i tilstrekkelig grad at han løper en risiko for forfølgelse ved retur til Sri Lanka. Denne vurderingen begrunnes ytterligere nedenfor.

       Når det gjelder bevisene for myndighetenes interesse, har A for det første fremlagt brev fra søsteren, broren og faren. Brevene er fremkommet i forbindelse med asylsaken, og med unntak for ett av brevene fra søsteren er de alle datert etter at Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden. Lagmannsretten er enig med staten i at slike utsagn fra familiemedlemmer i utgangspunktet vil ha liten bevisverdi dersom de ikke understøttes av andre opplysninger i saken.

       Det er også fremlagt politidokumenter som gir uttrykk for at A skal pågripes.

       Staten har anført at politidokumentene har liten notoritet, og har liten bevisverdi. Staten har imidlertid på direkte spørsmål fra lagmannsretten opplyst at de ikke mener at det er dekning for å anføre at dokumentene er falske. Staten har imidlertid vist til at slike dokumenter kan kjøpes på Sri Lanka, at staten har små muligheter for å etterprøve deres ekthet, og at det er sider ved selve utformingen av dokumentene som taler for at de ikke er ekte. Ruki Fernando, som er blitt forevist dokumentene, har forklart at det ikke er noe ved selve dokumentene som han reagerer på, men at han naturligvis ikke kan gå god for deres ekthet uten å ha gjennomført en verifiseringsprosess. Staten har ikke foretatt seg noe for å verifisere dokumentene. Lagmannsretten konstaterer at det ikke er mulig for retten å ta stilling til dokumentenes ekthet, men når man tar hensyn til bevisreglene i asylsaker, finner retten at det ikke er grunnlag i denne saken for å se bort fra dem i bevisvurderingen som uekte slik tingretten har gjort.

       Det som har vært avgjørende for lagmannsrettens vurdering med hensyn til myndighetenes interesse for A er opplysningene fra faren, søsteren og deres husvertinne om at representanter for myndighetene har oppsøkt faren og søsteren på deres bopel i Vavunyia med spørsmål om As oppholdssted. Faren har formidlet dette til Ruki Fernando, og Fernando har også oppsøkt husvertinnen og snakket med henne direkte. Besøket fant sted den 13. desember 2012 uten at husvertinnen var varslet på forhånd. Hun opplyste i sin samtale med ham at en person fra CID hadde kommet cirka tre måneder tidligere og spurt etter A. Faren og søsteren var da i Kilinochchi. Hun opplyste også at én til to måneder tidligere hadde to personer kommet og spurt etter faren og søsteren. Andre besøk sa hun at hun ikke husket.

       I en påfølgende samtale mellom Fernando og søsteren i Kilinochchi opplyste søsteren at to menn fra TID hadde oppsøkt henne og avhørt henne om A den 2. juni i år.

       Staten har pekt på at de opplysningene husvertinnen ga i samtalen med Fernando, ikke er i samsvar med farens opplysninger slik de er gjengitt i en epost av 29. april 2012 fra Ruki Fernando til Noralv Brevik. Her fremgår det at husvertinnen skal ha sagt til faren at det hadde kommet personer fra CID til huset ved tre anledninger i mars 2012 da de ikke var hjemme og stilt spørsmål om A.

       Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge det nevneverdig vekt at husvertinnen har gitt ulike opplysninger om antallet besøk og tidspunktene for disse. Ruki Fernando har opplyst både skriftlig og i retten at hun var motvillig til å snakke, og at hun ga uttrykk for redsel. Det er vel så sannsynlig at forskjeller i hennes forklaringer skyldes frykt for myndighetene som at opplysningene hun gir ikke er riktige. Til tross for at det hefter en viss bevismessig usikkerhet ved opplysningene fra familien og husvertinnen, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at myndighetene aktivt søker etter A. Lagmannsretten kan heller ikke tillegge det nevneverdig vekt hvilken instans som står bak ettersøkningen. Det er, som statens har anført, uklart hva som er årsaken til myndighetenes interesse og formålet med undersøkelsene. På bakgrunn av hva som er kjent om sikkerhetssituasjonen for personer med tilknytning til LTTE på Sri Lanka, er det etter lagmannsrettens syn klart at tvilen rundt dette komme må A til gode.

       Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge det noen vesentlig vekt at Iruthayasthan i perioden 2001 til 2006 reiste uhindret til de regjeringskontrollerte områdene i forbindelse med sine deltidsstudier, og at han i 2006 kunne reise til Colombo og ut av landet uten å bli stoppet. Selv om det skulle være slik at A ikke var i myndighetenes søkelys den gangen, gir ikke dette grunnlag for å slutte at han ikke kan være ettersøkt nå, for eksempel som følge av de omfattende undersøkelsene og kontrolltiltakene som myndighetene har gjennomført overfor den tamilske befolkningen og personer med tilknytning til LTTE etter borgerkrigen.

       Det er også andre konkrete holdepunkter i saken som underbygger at A kan være i myndighetenes søkelys.

       Dette gjelder for det første As medlemskap og verv i NCET. Både Geir Åge Neerbye og Øyvind Fuglerud ga uttrykk for at srilankiske myndigheter etter at den tamilske separatiskbevegelsen er slått ned internt, har rettet sin oppmerksomhet mot de tamilske opposisjonsmiljøene i utlandet. Fuglerud beskrev den tamilske opposisjonen i Norge som radikal og militant, og begge sakkyndige anså det som sikkert at srilankiske myndigheter overvåker miljøet. A sitter i landsrådet for NCET, og det må derfor antas at hans navn og tilknytning til organisasjonen er kjent for srilankiske myndigheter. Lagmannsretten kan ikke legge nevneverdig vekt på at det ikke er kjente tilfeller av at tamiler som har returnert fra Norge har fått vanskeligheter i Sri Lanka. Som Neerbye forklarte, er det ikke kjent for norske myndigheter hvem det er som har returnert.

       Lagmannsretten legger også til grunn As opplysninger om hans brors tilknytning til LTTEs militære styrker. Familien vet nå ikke hvor broren oppholder seg. Også faren har vært tilknyttet LTTE.

       Lagmannsretten legger også til grunn at både søsteren og faren har hatt problemer med myndighetene. Søsteren har vært fengslet og utsatt for tortur. Hun står nå overfor en rettssak.

       Lagmannsrettens bevisvurdering kan etter dette oppsummeres slik:

       As tidligere tilknytning til LTTE i perioden 1998 til 2001 er en omstendighet som bedømt utfra den generelle sikkerhetssituasjonen på Sri Lanka i dag ikke isolert sett skulle tilsi at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur. Det samme gjelder for brorens og farens tilknytning til LTTE, familiens vanskeligheter med myndighetene og - antakelig - også for hans medlemskap og verv for NCET. Når disse momentene vurderes samlet og sammenholdes med at lagmannsretten har funnet det sannsynliggjort at myndighetene aktivt ettersøker A, er det imidlertid lagmannsrettens konklusjon at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin tilknytning til LTTE. Det er en reell risiko for at han ved retur til Sri Lanka vil bli utsatt for bortføring eller vilkårlig fengsling på ubestemt tid, tortur og i ytterste konsekvens drap.

       Utlendingsdirektoratet la i sitt avslag den 24. februar 2010 til grunn at det ikke var trygt for A å returnere til hjemstedet Kilinochchi, men at han kunne henvises til internflukt til Colombo. Internflukt til andre deler av Sri Lanka har ikke vært gjort til noe tema for lagmannsretten fra statens side, men lagmannsretten bemerker at på bakgrunn av rettens vurdering av risikoen er dette ikke et aktuelt alternativ. Lagmannsretten har lagt til grunn at myndighetene aktivt søker etter A, og det er derfor ikke trygt for ham å returnere til noen del av Sri Lanka.

       Etter dette har anken ført frem. Utlendingsnemndas vedtak kjennes ugyldig.

       A har vunnet saken, og har krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

       Advokat Egeland har krevd sakskostnader for lagmannsretten med 105 620 kroner som inkluderer merverdiavgift og rettsgebyr. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. A tilkjennes sakskostnader også for tingretten i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Advokat Egelands kostnadsoppgave er på 79 950 kroner inkludert merverdiavgift og gebyr. Kravet tas til følge.

       Anken over tingrettens kjennelse er trukket. Staten har opplyst at det ikke kreves sakskostnader. Saken heves.

       Dommen og kjennelsen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 19. oktober 2011 er ugyldig. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 105.620 - etthundreogfemtusensekshundreogtjue - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse. 
3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 79.950 - syttinitusennihundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

 
Slutning i kjennelse: 

       Saken heves.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-157541 Forvaltningsrett. Asylsak. Utlendingsloven § 28 bokstav a. Ugyldighet (19.11.2012)

    Mann fra Sri Lanka med tilknytning til Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) fikk avslag på sin asylsøknad av UDI og UNE. Lagmannretten mente at det forelå flere konkrete omstendigheter som underbygget at det forelå forfølgelsesrisiko ved retur. I tillegg til vedkommendes tidligere tilknytning til LTTE, ble det lagt vekt på søkerens medlemskap og verv i en tamilsk organisasjon, og hans families tilknytning til LTTE. Internflukt ble ikke vurdert som trygt. Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo