Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-162219
Dokumentdato : 17.09.2014

Beskyttelse/asyl. Homofili som forfølgelsesgrunn. Iran. Utl. § 28 1 a.

Lagmannsretten kom til at en homofil mann fra Iran ikke hadde krav på asyl i Norge. Anførselen om at han på grunn av sin seksuelle legning hadde en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, førte ikke frem.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag og senere avslag på omgjøringssøknader.

Sakens bakgrunn

A er fra Iran og kom til Norge 17. mai 2007. Hans søknad om asyl ble registrert påfølgende dag, den 18. mai 2007. Han oppga da at han var 16 år gammel, født 0.0.1991. Om asylgrunnen sa A at han til stadighet var blitt slått av sin strengt religiøse far fordi han ikke etterlevde «de islamske lovene», og at han til slutt hadde rømt fra foreldrene for å bo hos sin bestemor. Han opplyste at det var bestemoren som hadde sendt ham til Norge for at han skulle få utdannelse. En tilsvarende begrunnelse for søknaden ble gitt i As egenerklæring, som ble avgitt samme dag. Om reisen til Norge oppga han at han forlot hjembyen Shiraz 1. november 2006, og at han over en periode på mer enn et halvt år ble forflyttet etappevis i bil, buss og trailer i regi av smuglere.

I asylintervjuet, som ble gjennomført 3. juli 2007, fortalte A at han er homofil. Han opplyste at han hadde hatt en kjæreste i Iran, og at hans far hadde oppdaget ham og kjæresten mens de hadde sex i familiens hus. Etter denne episoden skal forholdet til faren ha blitt gradvis vanskeligere, inntil A til slutt ble kastet ut av hjemmet. Faren skal ha sagt at han «... ville anmelde meg om jeg satt foten i hans hus igjen». Under asylintervjuet ble A foreholdt resultatet av aldersundersøkelsen, som tilsa at han på det tidspunktet var ca. 25 år gammel. Han bestred riktigheten av undersøkelsen og fastholdt å være født i 1991.

Under oppholdet i Norge har A delvis bodd på asylmottak og delvis i egen leilighet, begge deler i X. Han har hatt flere mannlige kjærester i denne perioden, og hans legning ble etter hvert kjent blant de andre beboerne på asylmottaket. A ble utsatt for mobbing og trakassering ved flere anledninger, noe som ga grunnlag for bekymringsmeldinger fra mottakets helsesøster.

Utlendingsdirektoratet (heretter også «UDI») avslo As søknad om asyl ved vedtak av 22. oktober 2007. Den 17. desember 2007 fattet UDI vedtak om utvisning på grunn av uriktige opplysninger om alder. A påklaget begge vedtakene. Utlendingsnemnda (heretter også «UNE») besluttet i to vedtak av 21. desember 2009 at ingen av klagene skulle tas til følge. I motsetning til UDI la imidlertid UNE til grunn at A faktisk er homofil. UNE har i ettertid behandlet to søknader om omgjøring. Ingen av disse har ført frem.

A reiste sak mot staten v/Utlendingsnemnda ved stevning 20. desember 2011. Etter hovedforhandling avsa Oslo tingrett 27. juni 2012 dom med følgende domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Staten ved Utlendingsnemnda med 62 500 - sekstito tusen fem hundre - kroner inkludert merverdiavgift.


A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 28. og 29. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sine prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Den ankende part, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

Det må legges til grunn at A på grunn av sin homofile legning har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en eventuell retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a). UNEs vedtak er derfor ugyldige.

Med utgangspunkt i Høyesteretts uttalelser i Rt-2012-494 må det først foretas en konkret vurdering av om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering, er utsatt for forfølgelse i Iran. Etter bevisførselen må det legges til grunn at svaret på dette spørsmålet er ja. Videre må det legges til grunn at A, dersom han hadde blitt returnert til hjemlandet i august 2011, ville valgt å skjule sin homofile legning. Det er faktum slik det forelå på vedtakstidspunktet som skal prøves. I så fall blir det neste vurderingstemaet hva som er årsaken til at han ved retur ville skjule sin legning. Dersom årsaken til et valg om å leve skjult er frykten for forfølgelse, vil vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) være oppfylt.

A har under oppholdet i Norge vist at han i utgangspunktet ønsker å leve åpent som homofil. Etter at han kom hit til landet i 2007, har han unnlatt å skjule sin seksuelle orientering - til tross for de problemene åpenheten har medført på flyktningmottaket og i lokalmiljøet i X. Han har hatt mannlige kjærester, og han har hatt langt og farget hår og trimmede øyenbryn. Dette underbygger at årsaken til et ønske om å ville skjule sin legning ved retur til Iran, verken er private preferanser om hemmelighold eller sosiale normer i hjemlandet.

A har forklart at han frykter forfølgelse i Iran, ettersom hjemlandet forbyr seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn og har dødsstraff for samleie mellom menn. Dessuten har han forklart seg om frykten for represalier fra faren, som blant annet skal ha bestukket polititjenestemenn for å få sønnen pågrepet og straffet ved retur til Iran. Lagmannsretten må legge dette til grunn. Det kan ikke være tvilsomt at hans frykt for forfølgelse er sentral for valget om å skjule sin legning ved retur. Eventuell manglende troverdighet hos A på andre områder kan ikke få betydning for denne årsaksvurderingen.

UNEs vedtak er ugyldige fordi de lider av feil både ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Vedtakene er dessuten beheftet med saksbehandlingsfeil, ettersom begrunnelsen knyttet til om og hvorfor A vil skjule sin legning ved retur, er mangelfull.

A har lagt ned følgende påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak vedrørende asyl for A datert 21. desember 2009 og beslutningene datert henholdsvis 18. juni 2010 og 4. august 2011 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.


Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk gjort gjeldende:

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a). Oslo tingretts dom er korrekt, både i resultat og begrunnelse.

Asylinstituttet er et tillitsbasert system. Ved vurderingen av om A oppfyller lovens krav, må det derfor tas i betraktning at hans generelle troverdighet er sterkt svekket. Det vises blant annet til opplysningene om hans egen alder, som står i sterk kontrast til de funn som er gjort ved aldersundersøkelsen her i Norge. Videre pekes det på at de identitetspapirene A har fremlagt, er forfalskede. Han har ikke kunnet gi troverdige opplysninger om sin egen reise fra Iran til Norge, og han har etter all sannsynlighet gitt uriktige opplysninger om sin skolegang og utdanning i Iran. Det er lite som tyder på at han kan ha fullført utdanning som optiker i en alder av 15-16 år. I tillegg har A gitt andre opplysninger som samsvarer dårlig med kjent landkunnskap fra Iran.

Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse må det legges til grunn at det ikke foregår generell forfølgelse av homofile i Iran. Iransk lovgivning forbyr seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn, men homofili er ikke straffbart i seg selv. Tilgjengelig landkunnskap viser at det eksisterer et grunnleggende skille mellom det offentlige rom og den enkeltes private sfære i det iranske samfunnet, og at svært mange homofile lever «vanlige» liv innenfor de rammene som er sosialt akseptert. Iranske homofile som velger å leve ut sin legning i det private rom, kan gjøre det uten å risikere forfølgelse.

Det er ikke fremkommet noe i saken som tilsier at A ved retur til Iran ønsker å ha en livsførsel som vil bringe ham inn i myndighetenes søkelys. Det må legges til grunn at han vil tilpasse seg de sosiokulturelle rammene som gjelder i hjemlandet, og at han vil ønske å gjøre det fordi noe annet vil føre til sosiale sanksjoner. Det var slik han levde før han dro fra Iran, og det bestrides at hans levesett i Norge kan tolkes slik at han ikke vil gjøre det ved retur. Heller ikke her i Norge har han aktivt informert sine omgivelser om sin seksuelle orientering.

Det er heller ikke grunnlag for å tro at A, ved retur til Iran, vil stå i fare for overgrep fra sin egen far som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens forstand. Landkunnskap tilsier at reaksjoner fra faren har all formodning mot seg, og As opplysninger om at faren har bestukket politiet og betalt en leiemorder for å ta livet av sin sønn, mangler troverdighet.

Staten ved Utlendingsnemnda la ned følgende påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger or lagmannsretten.


Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Spørsmålet i saken er om UNEs vedtak om avslag på asyl, det siste av 4. august 2011, er gyldige. A gjør gjeldende at vedtakene strider mot utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi han som homofil har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» dersom han returnerer til sitt hjemland Iran.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967,


Dersom lovens vilkår er oppfylt, har A krav på asyl i Norge.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett i forhold til UNEs vedtak. Det følger likevel av rettspraksis at domstolene bør være noe tilbakeholdne med å sette utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger til side, se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom av 19. januar 2009 (LB-2009-124644) [skal vel være LB-2008-124644 - Lovdatas anm.]. Det er sakens faktum slik det forelå på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for prøvingen, jf. Rt-2012-1958 [skal vel være Rt-2012-1985 - Lovdatas anm.] og Rt-2012-2039.

Høyesterett gikk i Rt-2012-494 nærmere inn på hvilke avveininger som må gjøres i saker som den foreliggende. Høyesterett ga følgende oppsummering av vurderingstemaene i avsnitt 57:

Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press - såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt.

I avsnitt 58 sier Høyesterett videre:

Der begrunnelsen for hemmeligholdet er sammensatt, må ikke årsakskravet forstås så strengt at det i realiteten utelukker søkere som har reell grunn til å frykte forfølgelse, når denne frykten er sentral for vedkommendes valg.

Det er ikke omtvistet at A er homofil, og at han dermed er en del av en «spesiell sosial gruppe» i utlendingslovens forstand. Lagmannsretten legger dette til grunn. Det neste spørsmålet retten må ta stilling til, er om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i Iran, er utsatt for forfølgelse i utlendingslovens forstand.

Hva som skal forstås med lovens begrep «forfølgelse», er definert i utlendingsloven § 29. Etter bestemmelsens første ledd bokstav a må det være tale om handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør «... en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter». Både dødsstraff og straff i form av piskeslag vil være forfølgelse i lovens forstand. I utgangspunktet vil kortvarige fengslinger, husundersøkelser, trakassering og diskriminering, samt faren for religiøs eller sosial fordømmelse falle utenfor begrepet.

Etter iransk lovgivning er det ikke straffbart å ha en homofil legning. Det vises til vitnet Wiborgs forklaring for lagmannsretten. Det finnes ikke holdepunkter for at As seksuelle orientering i seg selv vil gi grunnlag for straff eller andre reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens forstand. Situasjonen er imidlertid annerledes når det gjelder homoseksuelle handlinger. Irans rettssystem er basert på islamsk lov, og homoseksuelle handlinger betraktes i utgangspunktet som hudud-forbrytelser, forbrytelser mot Gud, som straffes med døden. Beviskravene for domfellelse for hudud er likevel svært strenge, og vitnet fra Landinfo kjente ikke til saker fra Iran hvor det er idømt dødsstraff for homoseksuelle handlinger alene. Derimot finnes det eksempler på saker der det er gitt dødsstraff for andre hudud-forbrytelser i tillegg til homoseksuelle handlinger.

Lagmannsretten legger til grunn at homofili er like vanlig i Iran som i andre land, og at homoseksuell praksis er utbredt. Vitnet Wiborg forklarte at det finnes møteplasser for homofile, særlig i de større byene, og at det eksisterer mange homofile nettverk og grupper. Det trekkes likevel et klart skille mellom hva som stilltiende aksepteres hvis det foregår i den private sfære, og hva som ikke aksepteres i det offentlige rom. Myndighetenes strenge linje mot personers atferd i offentligheten, rammer ikke bare homofile. Myndighetene slår også med styrke ned på for eksempel seksualisert atferd mellom heterofile, inntak av alkohol og uriktig påkledning - særlig hos kvinner.

I en redegjørelse fra 8. februar 2011 ga den norske ambassaden i Teheran en nærmere beskrivelse av situasjonen for homofile i Iran. I denne redegjørelsen uttales det blant annet:

For det er helt klart mulig å leve ut sin seksuelle legning i Iran, enten man er lesbisk, homofil eller bifil. Forutsetningen er imidlertid at det skjer i den private sfære eller innen visse miljø. I de større byene, herunder Teheran og Esfahan, finnes det en rekke kjente møtesteder for homofile og lesbiske, både parker, kjøpesentre og kafeer. Disse må anses å være allmenn kjente, også for myndighetene. Likevel opplever verken stedene eller personene som frekventerer disse flere reaksjoner enn tilsvarende møtesteder for heterofile. Dette må ses som et utslag av myndighetenes pragmentariske holdning, ikke bare til homofili men også til en rekke andre aktiviteter som er ulovlige: Så lenge de utføres på et slikt vis at den allmenne offentligheten [ikke] tar anstøt las det passere. I tillegg kan homofile og lesbiske par på mange områder omgå sosiale normer og forbud som rammer heterofile par. Det er sosialt akseptert med svært nære forhold mellom personer av samme kjønn og at disse forholdene demonstreres offentlig ved kjærtegn som å holde hverandre i hendene. I urbane strøk er det samtidig heller ikke uvanlig at to menn eller to kvinner deler en leilighet. Disse aktivitetene er ikke bare sosio-kulturelt lite akseptert for heterofile par, men også straffbare, og medfører en reell risiko for straffeforfølgning.

Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at det medfører en viss fare for forfølgelse å leve ut sin homofile legning i det offentlige rom i Iran. Samtidig må det slås fast at det er fullt mulig - og langt på vei akseptert - å leve som homofil i den private sfære.

A har også anført at han ved retur til Iran vil risikere alvorlige overgrep fra sin egen far, og at disse overgrepene også må betraktes som forfølgelse i utlendingslovens forstand. Lagmannsretten kan ikke se at denne anførselen kan føre frem.

As forklaring om eventuelle sanksjoner fra faren, er todelt. Han har for det første opplyst at faren skal ha anmeldt hans homoseksuelle aktivitet til politiet, for deretter å bestikke polititjenestemenn med 5 000 dollar for å sikre at det reises straffesak mot sønnen så snart han måtte vende tilbake til Iran. Videre skal faren ha betalt 20 000 dollar til en islamsk ekstremist for at vedkommende skulle reise til Norge og ta livet av sønnen. Opplysningene om faren skal ha fremkommet under samtaler A har hatt med sin mor etter at han kom til Norge.

Lagmannsretten fester ikke lit til As forklaring på dette punkt. Det vises for det første til forklaringen fra vitnet Wiborg. Ifølge henne har det all formodning mot seg at As far skulle påføre seg selv og familien skam ved å gå til politiet med en anmeldelse - og på den måten annonsere offentlig at de har en homofil sønn. Selv om homofili finnes og stilltiende aksepteres i Iran, er temaet tabubelagt i offentligheten. Ifølge Wiborg vil enhver familie strekke seg langt for å skjule at de har et homofilt familiemedlem, slik at fasaden kan opprettholdes. Wiborg forklarte ellers at æresdrap kan forekomme i Iran, men at hun ikke er kjent med at det forekommer æresdrap på menn.

I tillegg til at landkunnskapen taler mot at det foreligger fare for forfølgelse fra faren, legger lagmannsretten vekt på at As generelle troverdighet er sterkt svekket. Lagmannsretten er, på bakgrunn av den gjennomførte alderstesten, ikke i tvil om at han gir uriktige opplysninger om sin alder. Dette understrekes av at de opplysninger han gir om sin skolegang og utdannelse, vanskelig kan stemme. Det må også legges til grunn at det iranske identitetsdokumentet (shenasnameh) han har fremlagt, er forfalsket. Det vises til konklusjonen fra dokumentgranskerne i politiets utlendingsenhet. På denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens syn vanskelig å ta opplysningene fra A om farens planer på alvor, særlig opplysningene om en leiemorder. Lagmannsretten ser etter en samlet vurdering bort fra at det eksisterer noen risiko for forfølgelse fra hans egen far ved retur til Iran.

Det avgjørende spørsmålet blir etter dette hva som er årsaken til at A vil skjule sin seksuelle orientering ved en hjemreise til Iran. Skyldes dette det sosiale presset i det iranske samfunnet, eller skyldes det frykten for forfølgelse fra iranske myndigheter? Lagmannsretten finner det klart at årsaken er de sosiokulturelle rammene i hjemlandet, og at frykten for forfølgelse fra iranske myndigheter ikke er fremtredende, og ikke under noen omstendighet sentral, i årsaksbildet.

Det vises til As forklaring om at han hadde en mannlig kjæreste i Iran før han forlot landet, og at han og kjæresten hadde en seksuell relasjon. De møttes hjemme i hverandres hus, eller de tok inn på hotell sammen. A snakket ikke offentlig om sin homofili i hjembyen - men han begynte å gå med langt hår, og han nappet øyenbrynene. Det har ikke kommet frem noe under bevisførselen som kan tyde på at A i fremtiden kommer til å leve annerledes dersom han flytter tilbake. Som det fremgår over, vil det være fullt mulig - uten å risikere forfølgelse fra myndighetene - å leve ut sin homofile legning i den private sfære i Iran. Det å snakke åpent om sin homofili vil også være mulig - ettersom homofili ikke i seg selv er straffbart. I den grad A vil skjule sin seksuelle orientering ved retur til hjemlandet, legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn at det vil skyldes frykten for sosial og religiøs fordømmelse - og dermed stigmatisering i samfunnet. Han vil tilpasse sin opptreden i det offentlige rom på grunn av frykt for mobbing, trakassering, diskriminering og utfrysning i nærmiljøet - ikke på grunn av frykten for forfølgelse fra det offentlige. Han vil også styres av et ønske om ikke å bringe skam over sin familie. Selv om han har et dårlig forhold til sin far, har han forklart at han fortsatt er i kontakt med sin mor og har et godt forhold til henne.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at heller ikke As livsførsel i Norge gir grunnlag for å konkludere med at frykten for forfølgelse er årsaken til at han vil skjule sin legning dersom han returnerer til Iran. Han forklarte i retten at han heller ikke her i landet har snakket åpent om sin seksuelle legning i nærmiljøet, men at han har hatt flere kjærester som han har hatt sex med på eget rom - eller i egen leilighet - i X.

Lagmannsretten har dermed kommet til at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt. Etter lagmannsrettens syn er UNEs vedtak gyldige, og de er ikke beheftet med feil ved verken bevisbedømmelse eller rettsanvendelse. Etter rettens oppfatning foreligger det heller ikke saksbehandlingsfeil som følge av mangelfull begrunnelse.

Anken blir etter dette forkastet.

Staten v/UNE har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra denne hovedregelen etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Hovda har fremlagt en omkostningsoppgave på 81 250 kroner inkl. merverdiavgift, som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten finner at utgiftene har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Det gjøres ingen endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81.250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-162219 Beskyttelse/asyl. Homofili som forfølgelsesgrunn. Iran. Utl. § 28 1 a. (29.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en homofil mann fra Iran hadde krav på beskyttelse i Norge som følge av frykt for forfølgelse på grunn av sin seksuelle legning. Retten fant at frykten for forfølgelse fra iranske myndigheter ikke var fremtredende, og at mannen kunne leve ut sin homofile legning i den private sfære i Iran. UNEs vedtak ble dermed opprettholdt som gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo