Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-162243
Dokumentdato : 28.03.2014

Utlendingsrett. Forvaltningsrett. Asyl. Ugyldig vedtak.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd (asyl). Utlendingsnemnda hadde ikke funnet søkerens forklaring troverdig, og hadde ikke lagt noen del av forklaringen til grunn. Den fant da ikke at det var grunnlag for å innvilge asyl. Lagmannsretten viste til at en asylsøkers forklaring skal legges til grunn dersom den fremstår som «noenlunde troverdig», med mindre asylsøkerens generelle troverdighet er så svekket at forklaringen ikke kan legges til grunn. Lagmannsretten fant at søkeren hele tiden hadde holdt fast ved de mest sentrale omstendighetene i sin forklaring, og disse var bekreftet av andres forklaringer. Det at søkeren hadde gitt varierende opplysninger om enkelte andre forhold, innebar ikke at søkerenes troverdighet var svekket i en slik grad at det var grunn til å se helt bort fra de sentrale omstendighetene i forklaringen. Lagmannsretten fant det dermed tilstrekkelig sannsynliggjort at hovedtrekkene i søkerens forklaring var riktige. Utlendingsnemndas vedtak bygget dermed på feil faktum, og måtte oppheves som ugyldig.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd, og Utlendingsnemndas beslutning om ikke å omgjøre avslaget.

Sakens bakgrunn

A er født i 1976. Han er etnisk kurder fra byen Shino i Iran.

As biologiske far døde da A var liten. Moren C giftet seg deretter med B, som A anser som sin far. I 1979, i kjølvannet av revolusjonen i Iran, dro stefaren til nord-Irak for å kjempe som geriljasoldat. Stefaren var medlem av Kurdish Democratic Party of Iran (KDPI), en politisk gruppering som på den tiden drev væpnet motstandskamp mot det iranske regimet. Familien i Iran kom etter dette under press fra myndighetene. Da A var i tidlig ungdomsalder flyktet han sammen med moren og to mindre brødre til de kurdiske selvstyreområdene i nord-Irak og bosatte seg hos stefaren i en KDPI-base i Mama Khatib.

Da A var omtrent 16 år fikk han tilbud om opplæring som bilmekaniker ved KDPIs verksted. Han flyttet da til en annen KDPI-leir i Enze i nord-Irak, der partiets sentralkomité holdt til. Resten av familien ble boende i Mama Khatib. På grunn av sikkerhetssituasjonen flyttet sentralkomitéen etter noen år til Koye, og A flyttet med og arbeidet i Koye-basen som bilmekaniker. Han ble i denne perioden registrert som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Erbil i Irak.

I 2002 reiste A til Tyrkia, angivelig på grunn av sikkerhetssituasjonen i nord-Irak for personer med bånd til KDPI. Også i Tyrkia ble han registrert som flyktning av UNHCR. Han opplevde likevel situasjonen som utrygg også der, og i juli 2008 dro han til Norge via Hellas, Italia, Frankrike, Tyskland og Sverige.

Den 11. august 2008 møtte A ved Politiets utlendingsenhet i Oslo og søkte asyl i Norge. Han opplyste at han samme dag hadde kommet til landet. A fremla verken pass eller annet identifikasjonsdokument, og heller ikke dokument som bekreftet reiseruten. Han opplyste at han var født i Iran i 1976, men at han ikke visste fødselsdatoen. Asylsøknaden ble registrert 12. august 2008, og han ble derfor tildelt 12. august 1976 som fødselsdato. Samme dag som søknadsregistreringen ble han avhørt av Politiets utlendingsenhet.

Den 1. oktober 2008 avga A nærmere forklaring i et asylintervju for Utlendingsdirektoratet. Han leverte da ulike dokumenter angående identitet og bakgrunn, utstedt av blant annet KDPI og av UNHCR i Irak og Tyrkia. Han fremla ingen iranske identifikasjonsdokumenter.

Den 10. mars 2009 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) As søknad om asyl. UDI mente at A ikke kunne anses som flyktning etter den dagjeldende utlendingsloven 1988 § 16 første ledd, og at han ikke hadde vern mot utsendelse til Iran etter lovens § 15. UDI fant at opphold heller ikke kunne gis på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til Norge, jf. utlendingsloven 1988 § 8.

Den 1. april 2009 påklagde A UDIs vedtak om avslag på asyl, og begjærte utsatt iverksetting av vedtaket. Klagen ble nærmere begrunnet i brev 18. april 2009. I brev 22. april 2009 til Utlendingsnemnda opplyste UDI at det ikke fant grunn til å omgjøre sitt vedtak, men samtykket i utsatt iverksetting av vedtaket inntil klagen var endelig avgjort.

Den 20. mai 2009 oversendte As daværende advokat et maskinskrevet brev på norsk som inneholdt en del tilleggsinformasjon om A. I brevet ble det gitt enkelte opplysninger som fravek fra As forklaring ved søknadsregistreringen og i asylintervjuet, blant annet at B, som A hadde sagt var hans stefar, egentlig var hans biologiske far. Brevet var ikke underskrevet eller datert, men det var utformet som om opplysningene var gitt av A selv.

I Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 ble As klage over UDIs avslag på asylsøknaden ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda festet ikke lit til As asylforklaring, og fant ikke å kunne legge denne til grunn for behandling av asylsøknaden. Utlendingsnemnda fant da ikke at vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a eller b var oppfylt. Utlendingsnemnda fant heller ikke at det forelå slike sterke menneskelige hensyn, eller at A hadde en slik tilknytning til riket, at det var grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Den 9. november 2010 begjærte A vedtaket omgjort. Det er ikke fremlagt noen skriftlig omgjøringsbegjæring. Utlendingsnemnda fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket, og besluttet 22. november 2010 å ikke ta omgjøringsbegjæringen til følge. A har etter dette ikke hatt lovlig opphold i Norge.

A tok 9. februar 2012 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2011 kjennes ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning om at han kunne oppholde seg lovlig i Norge til rettskraftig avgjørelse forelå. Begjæringen om midlertidig forføyning ble imidlertid frafalt under hovedforhandlingen, og tingretten avsa 22. august kjennelse om heving av saken om midlertidig forføyning.

Oslo tingrett avsa 22. august 2012 dom med slik domsslutning: 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler innen to uker etter at dommen er forkynt sakskostnader på 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner til staten v/Utlendingsnemnda.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 27. og 28. februar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, og avga forklaring. Staten møtte ved prosessfullmektig. Som partsvitne for staten etter tvisteloven § 24-6 annet ledd møtte Rolf Tore Thomassen. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak bygger på uriktig faktum og uriktig rettsanvendelse. A har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og bokstav b.

Det anføres prinsipalt at Utlendingsnemnda har lagt et uriktig faktum til grunn. As asylforklaring er troverdig. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig, det er tilstrekkelig at forklaringen er noenlunde sannsynlig, jf. Rt-2011-1481.

Det kan uten tvil legges til grunn at A flyktet fra Iran til nord-Irak da han var ca. 12 år gammel, og at han i 12-14 år bodde i KDPIs baser i nord-Irak. Fra han var 16 år jobbet han som bilmekaniker for KDPI. As stefar har vært geriljasoldat (peshmerga) og et aktivt medlem av KDPI siden slutten av 1970-tallet. Gjennom sin stefars medlemskap ble hele familien, herunder A, ansett som medlemmer av KDPI. Det at A er omtalt som «sympatisør» i en standard bekreftelse utstedt av KDPIs kontor i Paris, kan ikke ha noen betydning for dette. Uansett er det den reelle tilknytningen til partiet, og ikke hans formelle status, som har betydning for vurderingen av beskyttelsesbehovet.

Utlendingsnemnda har lagt for stor vekt på enkelte uklarheter i de ulike forklaringene A har gitt, som spørsmålet om han er sympatisør eller medlem, farens status i KDPI, As alder ved avreise fra Iran og hans kunnskaper om partiprogrammet til KDPI. Unøyaktigheter om disse punktene kan til dels tilskrives forklaringssituasjonen og problemer med tolkingen. Det må også tas i betraktning at A er analfabet og derfor har vanskelig med å huske datoer, og har begrenset innsikt i politiske spørsmål og liknende. Utlendingsnemnda har også vist til motstridende opplysninger om hvorvidt B er hans biologiske far eller stefar. A selv har imidlertid aldri sagt noe annet enn at B er hans stefar. Det var andre tilknyttet KDPI i Norge som skrev brevet der det ble hevdet at B var hans biologiske far.

Uansett er det liten tvil om at A og hans familie har en langvarig og sterk tilknytning til KDPI. Det må legges til grunn at dette er kjent for iranske myndigheter, eller vil bli kjent dersom A sendes tilbake til Iran. Ved ankomst Iran vil han bli avhørt om hans bakgrunn, hans langvarige opphold i de kurdiske selvstyreområdene i Irak og han og hans families tilknytning til den kurdiske opposisjonsbevegelsen.

I Utlendingsnemndas vedtak er det sett helt bort fra disse faktiske omstendighetene. UNE fant ikke å kunne legge As forklaring til grunn. Dermed så Utlendingsnemnda helt bort fra A og hans families tilknytning til KDPI og hans bakgrunn fra KDPI-leirene i nord-Irak. Utlendingsnemnda har altså ikke vurdert om disse omstendighetene gir grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd bokstav a eller b. Dersom lagmannsretten kommer til at noen del av As forklaring om dette må legges til grunn som noenlunde sannsynlig, anføres prinsipalt at Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 må kjennes ugyldig på grunn av feil faktum.

I Iran er KDPI er et ulovlig opposisjonsparti, og en hvilken som helst tilknytning til partiet kan føre til forfølgelse, fengsling og tortur. Det er kjent at tilknytning til KDPI har vært straffet med dødsstraff og fengsel på livstid. Det er dessuten liten forutsigbarhet i det iranske rettsapparatet, slik at selv begrenset kontakt med et opposisjonsparti kan bli hardt straffet.

Det er altså en klar fare for at A vil bli forfulgt på grunn av sin tilknytning til KDPI dersom han returneres til Iran. Det anføres derfor subsidiært at A har krav på å bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Dette er også lagt til grunn av UNHCR, som har innvilget flyktningestatus til medlemmer av KDPI i Irak og Tyrkia. Han har således krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd.

Atter subsidiært anføres at A har krav på oppholdstillatelse etter § 28 annet ledd, jf. første ledd bokstav b, ettersom han står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returneres til Iran.

Ettersom A har krav på beskyttelse, må Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 oppheves som ugyldig. Det samme gjelder Utlendingsnemndas beslutning 22. november 2010 om ikke å omgjøre vedtaket.

A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 og beslutning 22. november 2010 kjennes ugyldige.
2. A tilkjennes sakens omkostninger. 

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 om avslag på As asylsøknad, og beslutningen 22. november 2010 om ikke å omgjøre vedtaket, er gyldige. Vedtaket og beslutningen bygger på en riktig vurdering av faktum og rettsregler, herunder beviskravene på området. Staten må derfor frifinnes og tilkjennes sakskostnader.

Retten skal foreta en legalitetskontroll av vedtaket og beslutningen. Denne må skje på grunnlag av de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet. Retten kan imidlertid ta i betraktning nye forhold i den grad de kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet. Domstolene har full prøvingsrett når det gjelder spørsmålet om beskyttelse, men på grunn av utlendingsforvaltningens særlige fagkunnskap, bør det vises varsomhet med å sette myndighetenes bevisvurdering til side når denne fremstår som forsvarlig.

Den ankende part har bevisbyrden for sin påstand om at vedtakene er ugyldige, og for at han har krav på beskyttelse og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28. Staten har imidlertid bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere til Iran.

Det reduserte beviskravet om at asylsøkers forklaring skal legges til grunn dersom den er «noenlunde sannsynlig» gjelder bare dersom asylsøkeren generelt er troverdig. Beviskravet kan ikke senkes lavere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt dersom asylsøkeren ikke er troverdig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45-46 og Borgarting lagmannsretts dom 22. desember 2011 (LB-2011-23448).

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kreves det at utlendingen har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse». I dette ligger at asylsøkeren frykter for forfølgelse ved retur til hjemlandet og at denne frykten objektivt sett fremstår som velbegrunnet. Asylsøkeren må ha en «reell grunn til å frykte forfølgelse», jf. forarbeidene til utlendingsloven i NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 6.2.4.3. Videre må det være årsakssammenheng mellom frykten for forfølgelse og en av de grunnene til slik forfølgelse som er nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Staten anfører prinsipalt at As samlete forklaring for utlendingsmyndighetene ikke kan legges til grunn fordi den ikke er troverdig. Hans forklaring har utviklet og endret seg på en rekke punkter fra politiavhøret ved ankomstregistrering til hans forklaring i retten. Særlig er det betydelige endringer etter det første avslaget hos Utlendingsdirektoratet.

For eksempel har han gitt vekslende opplysninger om B er hans stefar eller biologiske far, og om hvilken rolle faren har og har hatt i KDPI. Farens aktiviteter for KDPI har økt i omfang etter hvert. Det at også brødrene skal ha vært geriljasoldater i KDPI ble først opplyst i tingretten. Videre har A gitt vekslende forklaringer om hvor gammel han var da han forlot Iran. Hans tilknytning til og betydning i KDPI har også blitt forsterket etter hvert. I asylintervjuet opplyste han at han bare var bilmekaniker og ikke var innblandet i noe politisk, mens han senere har forklart at han hadde en viktig rolle i partiet og at han hadde vært sjåfør ved militære trefninger. Han har også gitt vekslende forklaringer om hvorvidt han var medlem i eller bare sympatisør med KDPI.

Disse vekslende opplysningene kan ikke bortforklares med problemer med tolkingen. I begge de to første forklaringene er det påtegnet at han ikke hadde merknader til tolkingen. Det kan heller ikke legges til grunn at brevet med tilleggsopplysninger som ble sendt til hans advokat, ikke stammet fra ham selv. A har i så fall hatt god anledning til å oppklare dette på et tidligere tidspunkt.

Disse tilpasningene i As forklaring svekker hans generelle troverdighet, og forklaringen kan derfor ikke legges til grunn som sannsynliggjort. Det er da ikke ført tilstrekkelige bevis for at A har et behov for beskyttelse av grunner som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd.

Subsidiært, dersom hele eller deler av As forklaring legges til grunn, anføres at vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd a ikke er oppfylt. As virksomhet for KDPI ligger i tilfelle mange år tilbake i tid. Det er ikke vist til noen konkret hendelse som utløste flukten fra Irak. Eventuell sensitiv informasjon som A måtte ha mottatt om KDPI, er sannsynligvis utdatert. Iranske myndigheter gjør sannsynligvis en konkret vurdering av hvor stor trussel den enkelte innebærer for regimet, og A vil i den sammenheng ikke være interessant. Det er heller ikke grunnlag for at As familietilknytning til KDPI-medlemmer vil utløse noen fare for forfølgelse i Iran. Det at UNHCR har anerkjent A som flyktning i Irak og Tyrkia, er ikke bindende for norske myndigheter, som må gjøre en selvstendig vurdering av om vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd er oppfylt.

Det anføres videre at heller ikke vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Ut fra bevisførselen kan det ikke legges til grunn som sannsynlig at A ved retur til Iran står i reell fare for å bli utsatt for handlinger som nevnt i bestemmelsen.

Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Retten skal prøve gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 om avslag på asyl og beslutningen 22. november 2010 om ikke å omgjøre vedtaket.

Lagmannsretten vil først vurdere As anførsel om at Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 må kjennes ugyldig på grunn av feil i det faktum som er lagt til grunn for vedtaket. Dette må vurderes på grunnlag av faktum slik det var på vedtakstidspunktet, men det er anledning til å legge vekt på nye omstendigheter som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

I vedtaket har Utlendingsnemnda, på bakgrunn av en gjennomgåelse av As forklaringer forut for vedtaket, kommet til at den «finner ... ikke å kunne legge klagerens asylforklaring til grunn». Med dette som utgangspunkt har Utlendingsnemnda «etter en helhetlig vurdering kommet til at vilkårene for å anse klageren som flyktning, jf. lovens § 28, jf. § 29 og § 30, ikke er oppfylt», jf. vedtaket side 5.

I vedtaket side 6 heter det videre:

På bakgrunn av klagerens opplysninger [om] hans relasjon til KDPI, legger UNE til grunn at det er årsakssammenheng mellom de anførte reaksjonene klageren frykter og forfølgelsesgrunnen politisk oppfatning.

UNE legger imidlertid ikke klagerens asylforklaring til grunn, jf. troverdighetsvurderingen ovenfor. Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetenes side, som kan karakteriseres som forfølgelse.

Videre er det i vedtaket vist til generelle opplysninger om faren for strafforfølgelse i Iran for desertering eller nektelse av å utføre militærtjeneste.

Det er på denne bakgrunn konkludert med at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.

Lagmannsretten forstår dette slik at Utlendingsnemnda ikke har lagt noen del av As forklaring om hans bakgrunn til grunn for vurderingen av om han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er heller ikke angitt i vedtaket hvorvidt Utlendingsnemnda har lagt til grunn et annet faktum enn det A har forklart seg om. Staten har ikke bestridt dette, men har anført at det er A som har bevisbyrden for at han har krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28, og at det - dersom det ses bort fra hans asylforklaring - ikke er ført tilstrekkelige bevis for dette.

I forarbeidene til utlendingsloven § 28, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), er det på side 88 slått fast at det i utgangspunktet er søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre at han har slikt behov for beskyttelse som gir grunnlag for oppholdstillatelse etter § 28. Samtidig er det myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere utlendingen til hjemlandet. Eventuell tvil om beskyttelsesbehovet vil derfor til en viss grad måtte komme søkeren til gode. I proposisjonen side 214 er dette oppsummert slik:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

I Rt-2011-1481 avsnitt 45-46 er rettstilstanden når det gjelder dette oppsummert slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Disse uttalelsene er igjen kommentert i Borgarting lagmannsretts dom 22. desember 2011 (LB-2011-23448), der det - med henvisning til enkelte andre sitater fra den samme høyesterettsdommen - uttales:

Beviskravet kan. . ikke uten videre senkes der sakens opplysning hemmes av mangel på troverdighet hos søkeren. Det reduserte beviskravet, i realiteten en regel om tvilsrisiko, gjelder der troverdighet er tilstede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet.

Asylsøkerens forklaring står altså sentralt ved vurderingen av om det er ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger et beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Forklaringen skal legges til grunn dersom den fremstår som «noenlunde sannsynlig», med mindre asylsøkerens generelle troverdighet er så svekket at forklaringen ikke kan legges til grunn.

Lagmannsretten vil på denne bakgrunn se nærmere på de forklaringene A har gitt i anledning saken. For å vurdere troverdigheten av As forklaring vil det også være relevant å trekke inn andres forklaringer og øvrige bevis i saken.

A søkte som nevnt om asyl 11. august 2008 ved oppmøte ved Politiets utlendingsenhet i Oslo. Ved registreringen av asylsøknaden dagen etter opplyste han at han er etnisk kurder med iransk statsborgerskap, opprinnelig fra byen Shino i Iran. Han forklarte at han hadde begynt å jobbe ved et tehus i Shino da han var tolv år, og hadde jobbet der i fire år før han dro til Irak. I Irak begynte han å jobbe som mekaniker, og jobbet som det i over ti år. Han opplyste videre at hans biologiske far het D og døde da han var liten, men at han har en stefar som heter B, som han anser som sin egen far. Etter spørsmål om han hadde vært politisk aktiv i hjemlandet heter det i skjemaet for asylregistreringen:

Søkeren sier at han er politisk aktiv i hjemlandet. Hele familien har vært medlem av KDPI. Søkeren sier at han har vært medlem av partiet helt fra han var liten.

På spørsmål om hva han frykter ved en eventuell retur til Iran, er As svar gjengitt slik:

Jeg vil i beste fall bli fengslet. For det første har jeg ikke avtjent militærtjeneste og for det andre så er jeg sønn av en geriljasoldat som er tilknyttet til et parti som er motstridende mot Iran.

UDI gjennomførte 1. oktober 2008 et asylintervju av A. Ifølge rapporten fra intervjuet forklarte han da blant annet at han forlot Iran da han var tolv år gammel. Etter å ha bodd i KDPIs base i Mama Khatib i ca. fire år flyttet han til Enze for å få opplæring som bilmekaniker. A presiserte at han som analfabet har vanskelig for å huske nøyaktige årstall og datoer. A gjentok i dette intervjuet at B var hans stefar, og forklarte at faren var «en enkel peshmerga, han drev med vaktholdstjenester. Siden han ikke hadde noen skolegang fikk han ikke noen høyere posisjon».

Om As tilknytning til og rolle i KDPI heter det i rapporten blant annet:

Jeg hadde aktiviteter i organisasjonen som en sønn av en peshmerga. På bakgrunn av min fars medlemskap var jeg og min mor og brødre også medlem av partiet.

...

Jeg jobbet som mekaniker for partiet, jeg var en del av organisasjonen, men jeg var ikke peshmerga.

...

Hva er organisasjonens formål?

Dette hører til det politiske, jeg var aldri innblandet i dette. Jeg holdt meg kun til verkstedet, jeg vet ikke så mye. Jeg var kun en sympatisør som støttet partiet.

A forklarte videre at han ikke deltok i andre aktiviteter for partiet, bortsett fra at han deltok på feiringer og felles arrangementer. Han forklarte også at hans yngre brødre ikke har hatt noen aktiviteter for partiet, og at de bare har bodd på KDPI-basen sammen med foreldrene. Det er også oppgitt at A fikk gjennomlest rapporten, og at han ikke hadde noen merknader til innholdet av denne eller til tolkingen under intervjuet.

I en fremlagt erklæring fra KDPIs hovedkontor i Paris, datert 6. oktober 2008, attesteres det at A er «sympathisant de notre parti», det vil si «sympatiserende» med partiet.

Som vedlegg til et brev 20. mai 2009 fra As advokat fikk som nevnt UDI tilsendt et maskinskrevet brev på norsk med tilleggsinformasjon om A. I brevet ble det blant annet opplyst at A var aktivt medlem i KDPI og hadde arbeidet i en viktig avdeling i KDPI, nemlig «logistisk avdeling». Det er videre opplyst at A, i tillegg til det som var opplyst tidligere, deltok i klargjøringen av kjøretøy for partiledelsen. Dette innebar at han hadde sensitiv og viktig informasjon om partiets bevegelser. Det er også opplyst at faren, som var peshmerga, var hans biologiske far, og at familien hadde sagt at han var deres stefar for å beskytte familien fra det iranske regimet. Om faren er det videre opplyst at han hadde viktige oppgaver som å «sørge for beskyttelse av partiets ledelse og noen av de viktigste organene så som radiostasjonen, sykehuset .. ». I brevet er det også nevnt at tolken ved asylintervjuet snakket en annen dialekt enn A, og at det derfor kan ha oppstått misforståelser eller feiltolkinger.

Av tingrettens dom fremgår det at A i tingretten igjen forklarte at faren B var hans stefar. Han forklarte også at han hadde vært sjåfør for KDPI i forbindelse med militære trefninger, og at han hadde vært aktiv i ungdomspartiet til KDPI. Videre fortalte han at også hans to yngre brødre var peshmerga for KDPI i Irak.

For lagmannsretten forklarte A at han hadde jobbet i Iran fra han var helt liten for å bidra til å forsørge familien etter at stefaren hadde reist til Irak. Han og resten av familien dro til Irak da A var ca. 12-13 år. Barna i KDPIs baser fikk forskjellige former for skolegang eller opplæring. Da A var ca. 16 år fikk han tilbud om opplæring som bilmekaniker. A forklarte at verkstedet var en viktig enhet for KDPI, ettersom partiet og partiledelsen var helt avhengig av biler og busser for kommunikasjon. A forklarte at han av og til fikk i oppdrag å kjøre personer fra partiledelsen, når de manglet ordinære sjåfører. Han hadde også vært sjåfør i forbindelse med militære trefninger, men hadde ikke selv vært involvert i trefningene. A forklarte videre at alle som bodde i basene hadde tilknytning til KDPI, enten som medlemmer eller fordi de var familie av medlemmer. Når han tidligere hadde sagt at han har vært medlem av KDPI hele livet, hadde han ment at han hele livet har hatt en tilknytning til partiet gjennom sin far. Da A ble 18 år, ble han automatisk selv medlem av partiet, og måtte betale medlemskontingent.

As yngre bror E bekreftet i sin forklaring for lagmannsretten at B, som er Es biologiske far, ikke er As biologiske far. Ifølge E hadde imidlertid dette aldri vært et tema i familien, da faren hadde gjort det klart at A skulle være «en av dem». E bekreftet også at A hadde forsørget familien da de bodde i Iran. E forklarte at han selv var ca. seks år gammel da familien forlot Iran, og at det var åtte år mellom ham og A. Videre forklarte E at både han og deres tredje bror har vært aktive som peshmergaer for KDPI. Også E forklarte at han ikke trengte noen sikkerhetsklarering eller liknende for å bli medlem av partiet, ettersom de hadde så sterk familietilknytning til det.

Vitnet F forklarte for lagmannsretten at han hadde vært peshmerga sammen med B i Irak og var del av partiledelsen i KDPI. Han er nå leder i KDPI i Norge. F bekreftet at han hadde fått vite at B var As stefar, men hadde ikke tillagt dette noen betydning. F forklarte at B utførte mange slags oppgaver for partiet, blant annet hadde han ansvar for hester og muldyr, utførte vakthold og ble etter hvert kokk på en av basene. Han var likevel ansett som en peshmerga. Man måtte ikke være involvert i kamphandlinger for å bli ansett som peshmerga, og ifølge F måtte også A anses som det. F forklarte videre at A er og har vært medlem av partiet, ikke bare en sympatisør. Leirene til KDPI i Irak er forbeholdt medlemmer og deres familie, og det er lettere for familien til medlemmer å selv bli medlem av partiet. Endelig forklarte F at det maskinskrevne brevet som ble sendt til UDI 20. mai 2009 var skrevet av noen i KDPI i Norge på vegne av A. F trodde ikke brevet hadde blitt lest opp for A før det ble sendt. Dette kan forklare misforståelsen i brevet om at B var hans biologiske far.

Vitnet Jon Ole Martinsen fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) forklarte i retten at alle som bor i KDPIs leire i nord-Irak er medlemmer av partiet eller familie av medlemmer. Martinsen mente at det var lettere for familien til medlemmer av KDPI å selv bli medlemmer av partiet, og dersom man er født eller oppvokst i leirene, blir man nærmest automatisk en assosiert del av KDPI. Martinsen forklarte også at begrepet peshmerga i dag - etter at kamphandlingene mellom kurderne i nord-Irak og iranske myndigheter er avsluttet - brukes om alle aktive medlemmer i partiet. Ifølge Martinsen har iranske myndigheter god oversikt over hvem som bor i KDPIs leire, og de skiller ikke mellom de som er peshmerga, medlemmer eller sympatisører med partiet. Det avgjørende er om man anses som en fare for Iran, og det vil bero på en konkret vurdering av varighet og omfang av tilknytning til og aktiviteter for partiet. Medlemmer av KDPI risikerer strenge straffer i Iran, alt fra kortere fengselsstraffer på seks måneder til livstid eller dødsstraff, og det er vanskelig å forutsi hva utfallet kan bli i en konkret sak.

Vitnet Are Hovdenakk fra Landinfo forklarte i retten om en mer formalisert opptaksprosedyre i KDPI enn det de øvrige vitnene har gitt uttrykk for. Hovdenakk mente at alle som skal bli medlemmer av partiet må igjennom en opptaksprosedyre med opplæring i politiske spørsmål mv. Det er også et skille mellom medlemmer og sympatisører, og Hovdenakk mente at det vil undersøkes og fremgå av attesten fra KDPIs hovedkontor i Paris om man er medlem eller sympatisør. Hovdenakk bekreftet imidlertid at alle som bor i KDPIs leire er enten medlemmer eller familie av medlemmer, og at begrepet peshmerga nå forstås så vidt at alle som bor i leirene i praksis kan kalle seg det. Hovdenakk bekreftet også at det er den faktiske tilknytningen til og aktiviteten for partiet som vil være avgjørende for eventuelle straffereaksjoner fra iranske myndigheter. Personer som har vært aktive for partiet risikerer strenge straffer, til og med dødsstraff. Mindre aktive personer som bare har bodd i leirene i Irak i noen år har vært idømt kortere fengselsstraffer, men straffenivået varierer sterkt og er vanskelig å forutsi.

På bakgrunn av gjennomgåelsen ovenfor er det klart at A har gitt varierende opplysninger om en del omstendigheter av betydning for vurderingen av hans asylsøknad. Det gjelder blant annet hvor gammel han var da han reiste til Irak, hvorvidt han er medlem eller sympatisør med KDPI, i hvilket omfang han har utført oppgaver for partiet utover det å være bilmekaniker, og farens og brødrenes rolle i partiet. Det er også motstrid mellom enkelte av opplysningene A har gitt og informasjon gitt av øvrige vitner, blant annet når det gjelder kravene for å bli tatt opp som medlem av KDPI.

Etter lagmannsrettens vurdering har imidlertid A hele tiden holdt fast ved de mest sentrale omstendighetene i sin forklaring. I tillegg er disse bekreftet av øvrige vitner. Dette gjelder blant annet det at hans stefar i lang tid har vært medlem og peshmerga i KDPI, og at stefaren da A var liten dro til Irak for å delta i kampen mot iranske myndigheter. Ut fra bevisførselen er retten ikke i tvil om at B er As stefar, men at han i nesten hele As levetid i praksis har vært ansett som hans far. Det at det er opplyst i et udatert, usignert brev at B er As biologiske far, endrer ikke dette. Retten kan ikke se at det skulle ha nevneverdig betydning for As asylsak om B var hans biologiske far eller stefar. Etter rettens vurdering er det derfor sannsynlig at denne opplysningen ikke stammer fra A selv, slik både han og F har forklart.

Videre har A konsekvent forklart at han i tidlig ungdomsalder reiste til nord-Irak sammen med sin mor og to brødre og bosatte seg i en av KDPIs leire der. Han, og broren E, har forklart seg litt forskjellig om hvor gammel A var da de reiste fra Iran. Etter lagmannsrettens syn må det imidlertid tas i betraktning at A er analfabet, uten skolegang, og at han både i Iran og i Irak har levd under urolige omstendigheter. Det at A ikke er sikker på hvor gammel han var da han forlot Iran, gir ikke i seg selv grunn til å trekke i tvil at A reiste fra Iran til nord-Irak ved omkring 12-14 års alder.

A har også konsekvent forklart at han først bodde i en KDPI-leir sammen med sin familie, at han da han var omtrent 16 år gammel flyttet til en annen leir for å starte opplæring som bilmekaniker, og at han noen år senere flyttet til en tredje leir sammen med ledelsen i KDPI. Han har også forklart at han i all hovedsak arbeidet som bilmekaniker fra han var omtrent 16 år frem til han forlot Irak i 2002, da han var 26 år gammel. Det er ingenting som tilsier at As forklaring om disse omstendighetene er uriktig.

Det at A i de senere forklaringene har trukket frem at han i tillegg fikk enkelte oppdrag som sjåfør, gir ikke grunn til å trekke de nevnte hovedtrekkene i forklaringen i tvil. Det samme gjelder de vekslende opplysningene om at han var medlem eller sympatisør med KDPI. Ut fra bevisførselen må det legges til grunn at bare KDPI-medlemmer og deres familie kan bo i KDPI-basene i Irak. Flere vitner, herunder Jon Ole Martinsen fra NOAS, har forklart at familien til KDPI-medlemmer som bor i basene i Irak, nærmest automatisk blir assosiert med KDPI. Are Hovdenakk fra Landinfo forklarte på sin side at man måtte gjennomgå formaliserte prosedyrer for å bli medlem av partiet. Hovdenakk forklarte imidlertid også at begrepet peshmerga, som tidligere ble forbeholdt geriljasoldatene i partiet, nå ble brukt i så vid betydning at alle som bor på basene kan kalle seg det. Til dette kommer at A er analfabet og selv har forklart at han ikke var særlig involvert i politiske forhold i partiet. Etter lagmannsrettens syn er det på denne bakgrunn ikke usannsynlig at skillet mellom peshmergaer, medlemmer og sympatisører fortonet seg som noe flytende for A, selv om det formelt sett er et skille mellom kategoriene.

Lagmannsretten finner etter dette at de nevnte, mindre uoverensstemmelsene i As forklaringer ikke svekker As generelle troverdighet i en slik grad at det er grunn til å se helt bort fra de sentrale omstendighetene i forklaringen. Lagmannsretten finner det derfor tilstrekkelig sannsynliggjort at hovedtrekkene i As forklaring, slik de er gjengitt i avsnittene ovenfor, er riktige.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at også Utlendingsnemnda synes å ha lagt deler av As forklaring til grunn, i forbindelse med andre rettslige vurderinger i vedtaket 14. oktober 2010. Når det gjelder kravet til årsakssammenheng er det lagt til grunn at A har en «relasjon til KDPI», jf. vedtaket side 6. Og i forbindelse med vurderingen av om A har krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 er det bemerket at han «er en ung arbeidsfør mann med familie i Iran, og med arbeidserfaring fra opphold i Irak og Tyrkia», jf. vedtaket side 8. Det synes likevel som det er sett helt bort fra disse opplysningene ved vurderingen av om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det må legges til grunn som tilstrekkelig bevist at A var bosatt i KDPIs leirer i nord-Irak fra 12-14 års alder og frem til 2002, da han var 26 år gammel. Fra han var omtrent 16 år jobbet han som bilmekaniker for KDPI i to forskjellige KDPI-leire. Hans stefar, som i praksis har vært As far i nesten hele hans levetid, har vært et aktivt medlem av KDPI siden A var helt liten.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til faktum i saken ut over dette.

Lagmannsretten har med dette funnet bevist fakta som ikke er lagt til grunn for Utlendingsnemndas vedtak. Dette innebærer at Utlendingsnemndas vedtak bygger på et mangelfullt faktum.

Feil i det faktum som ligger til grunn for et vedtak, vil som den helt klare hovedregel medføre at vedtaket må anses ugyldig, jf. bl.a. Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett (3. utg. 2007) side 589-590.

I dette tilfellet er det sett bort fra helt sentrale fakta som klart kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 må derfor oppheves som ugyldig. Dette innebærer at også Utlendingsnemndas beslutning 22. november 2010 bygger på et uriktig grunnlag og må oppheves som ugyldig.

Anken over tingrettens domsslutning punkt 1 har med dette ført frem.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå inn på As subsidiære anførsler om at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

A har fått fullt medhold i anken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få erstattet sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

As prosessfullmektig advokat Mirmotahari har fremlagt sakskostnadsoppgave hvor det fremgår at han krever salær med 243 130 kroner inklusive merverdiavgift. I tillegg er det krevet erstatning for utgifter i anledning saken med 7 270 kroner, slik at det totale sakskostnadskravet er på 250 400 kroner. Statens prosessfullmektig advokat Fougner anførte i retten at sakskostnadskravet er for høyt.

Etter lagmannsrettens vurdering er sakskostnadskravet noe høyt. Sett hen til at A rettmessig har måttet imøtegå tingrettens dom, finner lagmannsretten likevel at sakskostnadene er rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn når det gjelder sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Saken sto i det alt vesentlige i samme stilling for tingretten som for lagmannsretten, og det er derfor heller ikke her grunnlag for å gjøre unntak fra erstatningsplikten etter § 20-2 tredje ledd. Staten må derfor erstatte As sakskostnader også for tingretten. Disse var på totalt 153 130 kroner inklusive merverdiavgift. Også disse sakskostnadene anses rimelige og nødvendige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 og beslutning 22. november 2010 er ugyldige.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 250.400 - tohundreogfemtitusenfirehundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen her.
3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 153.130 - etthundreogfemtitretusenetthundreogtretti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen her.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-162243 Utlendingsrett. Forvaltningsrett. Asyl. Ugyldig vedtak. (07.04.2014)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om beskyttelse. Utlendingsnemnda hadde ikke funnet søkerens forklaring troverdig. Lagmannsretten fant at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at hovedtrekkene i søkerens forklaring var riktige og Utlendingsnemndas vedtak måtte oppheves som ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo