Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-164157
Dokumentdato : 26.02.2014

Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll. Asyl. Utlendingsloven 1988.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Spørsmål det var reell fare for at en utlending som var siktet for drap i Pakistan, kunne bli idømt dødstraff og henrettelse. UNEs avslag ble opphevet på grunn av feil og mangelfull bevisvurdering av spørsmålet om muligheten for å inngå avtale om blodpenger og sannsynligheten for idømmelse av dødstraff og effektuering av dødstraff.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl mv.

Sakens bakgrunn:

A søkte om asyl 29. august 2008 i Oslo etter å ha møtt på politistasjonen i Kristiansand dagen før. Han opplyste videre at han var pakistansk borger og født 0.0.1977 i X i Pakistan.

Tingrettens gjengivelse av As forklaring om bakgrunnen for asylsøknaden, er i det vesentlige dekkende for hans forklaring for lagmannsretten. Fra tingrettens dom gjengis følgende:

Ved ankomst til Norge forklarte A at han forlot Pakistan 11. mai 2008. Han reiste fra Quetta til Iran. Deretter reiste han til Russland med fly og videre med bil/vogntog til Norge. I egenerklæring av 11. september 2008 opplyste han at han krysset grensen til Iran 10. juli 2008. I asylintervju 22. september 2008 opplyste han at han reiste fra Quetta til Iran 3. eller 4. juni 2008.

Som grunnlag for å søke beskyttelse har A forklart at han frykter for å bli arrestert og dømt til døden eller livsvarig fengsel av pakistanske domstoler.

Han er tiltalt for to drap som han ikke har begått. Drapene fant sted 28. august 2002.

A har forklart at faren drev et meieri og var en respektert lokalpolitiker på hjemstedet. I forbindelse med et valg i 2002 ble faren oppsøkt av 4-5 personer. De ba faren støtte dem i valget. Faren svarte at han ville støtte det partiet han likte best. Personene truet da med at det ville få konsekvenser dersom faren ikke ville hjelpe dem. A har forklart at han ble pågrepet av politiet ca. en uke senere. Han ble holdt 20 dager i et privat hjem og utsatt for tortur.

Etter ca. 14 dager fikk As familie vite hvor han var. En av polititjenestemennene kjente As far og var bekymret for at A ville bli drept. Polititjenestemannen kontaktet en advokat som kjente As far. A ble da flyttet fra det private hjemmet til en politistasjon. Faren og advokaten ble fortalt at A var beskyldt for delaktighet i et dobbeltdrap som hadde funnet sted i byen Gujarat to dager tidligere. Neste morgen ble A anmeldt og varetektsfengslet i forbindelse med drapet. A ble arrestert 16. september 2002. Årsaken til at myndighetene fremsatte falske anklager mot ham, var at de ville ramme faren.

Den 18. september 2003 ble det tatt ut tiltale mot fem personer, deriblant A. Tiltalen gikk ut på at de tiltalte hadde skutt og drept to personer og skadet en tredje.

As far søkte om løslatelse mot kausjon. Kausjonssøknaden ble ifølge A avslått i to rettsinstanser. I følge A skyldtes dette at de som vant valget i 2002, hadde fått større innflytelse. Etter at B var blitt arrestert, fremmet familiens advokat en ny kausjonssøknad. Da denne ble avslått, tok advokaten kontakt med en Session Court-dommer (1. instans). Dommeren tilbød å løslate A mot en bestikkelse på fire millioner pakistanske rupi (PKR). 15 PKR tilsvarer i dag 1 NOK.

Ved løslatelsen 12. oktober 2003 fikk A meldeplikt for retten. Familiens motstandere forsøkte å få kausjonen annullert. Dommeren som hadde mottatt bestikkelser, sa til advokaten at A burde gå i skjul eller forlate Pakistan. A sluttet å melde seg for retten etter ca. fire måneder. Han ble etterlyst og levde deretter på forskjellige steder i Pakistan under falsk navn.

En av de tiltalte, C, ble frikjent i 2004 på grunnlag av «compromise and on blood money agreed to». Han hadde betalt 11 000 PKR til de fornærmedes familier. I følge A var C nabo av en av de drepte.

28. februar 2007 ble det avsagt dom i drapssaken. To av de tiltalte, D og E, ble dømt til dobbelt dødsstraff og i tillegg 25 års fengsel samt en bot på 500 000 PKR. En tredje tiltalt, F, ble dømt til livsvarig fengsel. Grunnen til dette var at «he was alleged to have fired from a pistol which injury is not easily discernible from the evidence on record. It is not surely known if F had caused any fatal injury». I dommen sto det at A var etterlyst og pliktet å møte personlig i retten.

Søknaden om asyl ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 11. september 2009. UDI mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven av 1988 § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A. UDI fant heller ikke at saksøkeren sto i fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur, jf. § 15. Direktoratet avslo også søknad om oppholds- og arbeidstillatelse etter § 8 annet ledd under henvisning til at det ikke forelå slike sterke menneskelige hensyn som ga grunnlag for opphold i Norge.

UDIs vedtak ble påklaget 30. september 2009. Det ble samtidig begjært utsatt iverksetting av vedtaket. UDI omgjorde ikke vedtaket, men samtykket i utsatt iverksetting inntil klagen var endelig avgjort.

A fremla mer dokumentasjon i brev av 17. november 2009 derunder en rekke dokumenter fra en drapssak i Pakistan. Disse dokumentene ble bekreftet som ekte i en verifiseringsrapport oversendt fra ambassaden i Islamabad i mars 2011.

Utlendingsnemnda fattet 24. januar 2012 vedtak om ikke å ta klagen til følge. UNE fant at verken vilkårene i utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd a for å anse A som flyktning, eller at han hadde krav på beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav b, var oppfylt. Vilkårene for opphold på humanitært grunnlag var etter UNEs syn heller ikke oppfylt.

Ved stevning av 23. februar 2012 reiste A søksmål mot staten med påstand om at UNEs vedtak skulle kjennes ugyldig. Han ba samtidig om midlertidig forføyning for at han skulle få bli i Norge inntil det foreligger rettskraftig dom i hovedsøksmålet.

Oslo tingrett avsa 15. juni 2012 dom og kjennelse med slike slutninger:

Domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen i hovedsaken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 4. og 5. februar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A avga forklaring via Skype fra Portugal. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved rådgiver Olav Sigmund Bekken som avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

A har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en uriktig vurdering av spørsmålet om det foreligger reell fare for at han vil bli utsatt for dødsstraff dersom han returnerer til Pakistan, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav a påberopes ikke lenger.

A slutter seg til tingrettens vurdering om at troverdighetsspørsmålet ikke er like sentralt som i UNEs vedtak. Det er enighet om at han, med et unntak, har gitt divergerende forklaringer på en del punkter slik det er beskrevet i tingrettens dom. Det må imidlertid tas i betraktning at en del gjelder detaljer som ligger langt tilbake i tid og at det er gitt plausible forklaringer på flere av uoverensstemmelsene. Opplysningene gjengitt i verifikasjonsrapporten om farens forhold til PML-Q må være feil da dette partiet ikke var etablert i 2000. As generelle troverdighet er ikke svekket slik UNE legger til grunn.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, har UNE ikke tatt stilling til muligheten for at A vil få dødsstraff. A er fortsatt tiltalt. Han har brutt sin meldeplikt, er forsvunnet fra hjemlandet og er etterlyst. Det må anses klart sannsynlig at han vil bli idømt dødsstraff.

Tingrettens konklusjon om at dommeren som skrev kausjonsinnvilgelsen var bestukket og at avtale om blodpenger, diyat, ikke er inngått, må legges til grunn. Tingretten kom på dette punkt til en annen konklusjon enn UNE, men unnlot å vurdere nærmere om dette kunne ha virket inn på UNEs vedtak. Tingretten har kun konkludert med at nemnda ville ha kommet til samme resultat. A har heller ikke i dag mulighet for å inngå avtale om blodpenger. Avdødes arvinger har ikke ønsket dette. As far har forgjeves forsøkt å få til en avtale også etter UNEs vedtak.

Dersom lagmannsretten kommer til at det ikke er inngått avtale om blodpenger, og det heller ikke er mulighet for dette, må UNEs vedtak oppheves. UNEs feilaktige bevisvurdering på dette punkt må antas å ha hatt betydning for resultatet.

UNE har for øvrig tatt utenforliggende hensyn ved å legge betydelig vekt på muligheten for avtale om blodpenger og blodhevn. Dette er institutter som må anses som moralsk forkastelige og er sterkt uforenlige med våre rettsprinsipper.

UNE har i sin avgjørelse lagt vekt på muligheten for å anke dommer fra distriktsdomstolen og vist til at det er en mer grundig behandling i ankeinstansen. Dommen fra High Court vedrørende to av de medtiltalte viser imidlertid at begge har fått dødsstraff også i ankedomstolen.

Når det gjelder effektuering av dødsdommer i Pakistan, må det legges til grunn at det er svært tvilsomt hva fremtiden vil bringe. Vi vet ikke noe om situasjonen i et lengre perspektiv. Den sikkerhetsmessige situasjon i Pakistan forverres stadig. Dersom det nye regimet velger å ikke videreføre moratoriet for dødsstraff, må særlig de som er dømt for en så alvorlig forbrytelse som drap, bli henrettet. Det er intet som tyder på at en endring eventuelt bare vil gjelde militære eller terrorister. Den tvil som er til stede må komme A til gode. Han lever nå i skjul i Portugal og må fortsette med dette dersom han ikke får medhold i anken.

Videre hevdes at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved UNEs vedtak ved at avslaget om opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, ikke er begrunnet. Myndighetene skulle ex officio ha vurdert fengselsforholdene for dødsdømte i Pakistan som må sammenlignes med tortur. Søknaden er uforsvarlig vurdert og avslaget er grovt urimelig.

A nedla slik påstand:

1.Utlendingsnemndas vedtak av 24. januar 2012 kjennes ugyldig.
2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt og staten kan i hovedsak slutte seg til rettens begrunnelse. UNEs vedtak av 24. januar 2012 om avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag er gyldig. Vedtaket bygger på korrekt rettsanvendelse og korrekt faktum er lagt til grunn.

Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er ikke oppfylt. Det må kreves reell fare for at dødsstraff effektueres. Begrepet «reell fare» er en noe strengere terskel enn «velbegrunnet frykt» i § 28 første ledd bokstav a.

Domstolene har full prøvelsesrett, men etter rettspraksis bør det vises tilbakeholdenhet ved overprøvingen av utlendingsmyndighetenes skjønn når den er basert på spesialkompetanse om landkunnskap og fremstår som forsvarlig. Når det gjelder spørsmål om opphold på humanitært grunnlag, jf. § 38, er overprøvingen begrenset til myndighetsmisbruk, jf. Rt-2012-1985.

Prinsipalt anføres at en eventuell dødsdom mot A ikke vil bli effektuert. UNEs vurdering i vedtaket bygger på en omfattende vurdering av tilgjengelig landinformasjon. Ingen dødsdommer har vært effektuert i Pakistan etter 2008 bortsett fra i en militær straffesak. Moratoriet har blant annet bakgrunn i landets internasjonale forpliktelser. Det er ikke noe som indikerer at myndighetene i Pakistan skal begynne å gjennomføre dødsstraffer igjen selv etter regjeringsskiftet i 2013.

Når det gjelder forholdene i pakistanske fengsler, bestrides ikke at disse er dårlige, men de er ikke slik at de innsatte utsettes for tortur eller lignende alvorlige overgrep som § 28 første ledd b og EMK art 3 stiller krav til.

Subsidiært anføres at vilkårene i § 28 første ledd b ikke er oppfylt selv om lagmannsretten skulle komme til at dødsdommer vil bli effektuert.

A har sterkt svekket generell troverdighet og dette medfører at opplysningene han har gitt UNE, ikke uten videre kan legges til grunn, jf. Rt. side 2011 side 1481. A har i sine forklaringer hatt en rekke selvmotsigelser og uklarheter som beskrevet i tingrettens dom. Han har i tillegg vist påfallende liten innsikt og interesse i sin egen rettssak.

As mulighet for å inngå blodpengeavtale må være et relevant moment i vurderingen. Dette er lovlig og svært vanlig i Pakistan. Dersom en slik avtale inngås, frafalles tiltalen eller dødsdommen oppheves. Flere forhold indikerer at de etterlatte ville være villige til å inngå en blodpengeavtale. As familie virker å være relativt velstående i forhold til de avdødes familier. Det ble inngått blodpengeavtale med en av de medtiltalte og det fremgår av kausjonsbeslutningen at de etterlatte ikke hadde innvendinger.

De dokumenter som er lagt fram om anmeldelse av As far fordi han skal ha forsøkt å inngå blodpengeavtale i 2012, er ikke verifisert. På grunn av det store omfang av falske dokumenter i Pakistan kan disse ikke legges til grunn.

Prinsipalt anføres at dommen av 11. oktober 2012 fra High Court, hvor anker fra tre av de domfelte for drapet ble forkastet, av samme årsak, heller ikke kan legges til grunn. Subsidiært anføres at dommen viser til at det var forsøkt inngått blodpengeavtale, men at de to straffedømte ikke hadde hatt penger.

Uansett tilsier også andre grunner at vilkårene i § 28 første ledd b ikke er oppfylt:

-A er for det første ikke dømt
-Han oppholdt seg i Pakistan i fem år etter at han ble løslatt uten at det skjedde noe med ham i denne perioden
-Han skal ha inngått et kompromiss med de etterlatte, jf. søknaden om kausjon
-I innvilgelsen av kausjonssøknaden vises til at A ikke er nevnt i anmeldelsen, ingenting ble funnet på ham, han ble erklært uskyldig av etterforsker og at hans sak var på linje med Cs sak.

Vedtaket om avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag er truffet på grunnlag av riktig faktum. UNE har ikke tatt stilling til om den oppgitte identiteten kan legges til grunn. Det er ikke vanlig å gjøre det ved avslag. UNE har likevel tatt utgangspunkt i at A har vært siktet i en drapssak. De forholdene tingretten, til forskjell fra UNE, anså bevist, har ingen betydning for nemndas konklusjon. Det er ikke påberopt spesielle forhold fra As side som kan begrunne opphold utover det han påberoper som asylgrunnlag. Vilkårene for å sette vedtaket til side på grunn av myndighetsmisbruk er ikke oppfylt.

Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1.  
    1. Anken forkastes.
    2.  Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger både for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Anken omfatter ikke spørsmålet om asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Vilkårene for beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav b er at utlendingen

«står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet».

Fra As side er det presisert at det kun er alternativet dødsstraff som påberopes i relasjon til denne bestemmelsen. Alternativet tortur påberopes imidlertid i relasjon til § 38 da fengselsforholdene i Pakistan er så dårlige at de må sammenlignes med tortur.

Om vilkåret «reell fare» vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 95:

Departementet bemerker at vilkåret «reell fare for å bli utsatt for..» i § 28 første ledd bokstav b, anviser en ren objektiv vurdering. Begrepet «reell fare» vil være en noe strengere terskel enn «velgrunnet frykt» etter flyktningkonvensjonen art. 1 A (2) og lovforslaget § 28 første ledd bokstav a. I noe grad vil det kunne være relevant å se hen til alvoret ved de overgrep som fryktes. Om det er fare for å miste livet eller å bli utsatt for tortur vil det kunne stilles noe mindre krav til sannsynliggjøring enn der det er tale om mindre alvorlige reaksjoner. Det er imidlertid små gradsforskjeller det vil være tale om, da bestemmelsen uansett omfatter alvorlige reaksjoner. For øvrig vil avgjørelser i EMD relatert til EMK art. 3 være relevant for tolkningen av bestemmelsen.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det må være reell fare for å miste livet. En dom på dødsstraff er ikke tilstrekkelig, det må være reell fare for at dødsstraffen vil bli effektuert. B

Når det gjelder bevisbyrde, har UNE lagt følgende til grunn:

Ansvaret for å sannsynliggjøre faktum i tilstrekkelig grad, ligger i utgangspunktet hos klageren, da det er klageren som søker å endre sin rettsstilling. Utlendingsmyndighetene plikter imidlertid å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse treffes, jf. forvaltningsloven § 17. Tvil om faktum skal komme klageren til gode, så langt forklaringen fremstår som generelt troverdig og det ikke finnes andre gode grunner til ikke å legge forklaringen til grunn.

Lagmannsretten slutter seg til dette og viser som tingretten til Rt-2011-1481 avsnitt 35, hvor bevissituasjonen i asylsaker omtales spesielt:

I forarbeidene til 1988-loven, Ot.prp.nr.46 (1986-1987), bemerket departementet på side 103 om vern mot utsending at myndighetene så langt råd er må bringe faktum på det rene, mens søkeren på sin side så vidt mulig må sannsynliggjøre sine påstander. Myndighetene må kunne kreve at den som påberoper seg beskyttelsesreglene legger frem de opplysninger han kan om relevante forhold. Likeledes vil selvmotsigelser og endringer av opplysninger svekke troverdigheten med mindre det blir gitt en god forklaring på dem. Videre het det:

«Det er en særegenhet ved asylsaker og saker etter §15 at de ofte vil måtte avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendinger vern mot utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. Dette stiller seg annerledes med hensyn til om han skal gis flyktningestatus. Her bør det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at asylsøkeren virkelig er flyktning. Statusspørsmålet er av helt underordnet betydning i forhold til vernet mot utsendelse og bør kunne vurderes etter vanlige normer med hensyn til bevisbedømmelsen.»

UNE har ikke tatt stilling til As identitet, det vil si om han er den han utgir seg for å være. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe i saken som indikerer at A ikke har den identitet han har oppgitt. Det vises særlig til opplysningene i verifikasjonsrapporten og at bilder av A ble sendt til bruk i verifikasjonsarbeidet. Opplysningene i fødselsregisteret stemmer med fødselsdatoen på hans nasjonale identitetskort. Det forhold at fødselsdatoen i skoleprotokoller divergerer med noen dager, kan ikke ses å ha betydning for vurderingen av hans troverdighet. Lagmannsretten legger også til grunn at A er enebarn, er gift og har fire barn. Hans far er fortsatt i live.

UNE har i sitt vedtak gitt uttrykk for at troverdighetsspørsmålet er sentralt i saken og mener at asylforklaringen er «gjennomsyret av uoverensstemmelser, hvilket gjør at hans generelle troverdighet er sterkt svekket». Lagmannsretten er enig med tingretten i at troverdighetsspørsmålet er noe mindre sentralt enn nemnda har gitt uttrykk for. Partene er enige om at A har gitt divergerende forklaringer om de forhold som er nevnt i tingrettens dom side 14, men er uenige om hvordan forskjellene skal forklares. Lagmannsretten har følgende kommentarer:

- Når det gjelder farens forhold til partiet PML-Q, opplyste A i nemndmøtet at farens motstandere var knyttet til dette partiet, men at faren, etter at A ble arrestert, hadde arbeidet for PML-Q for å redde ham. Av verifikasjonsrapporten fremgår at to personer har uttalt at faren deltok i valgkampanjer for partiet PML-Q i 2000. Årstallet kan etter det opplyste ikke være riktig da dette partiet ikke var etablert på dette tidspunkt. Lagmannsretten anser imidlertid ikke dette avgjørende da et årstall noe tilbake i tid lett kan bli feil.

- UNE la til grunn at A forklarte seg uriktig når han opplyste at han hadde meldt seg for politiet i Kristiansand. Det er nå avklart at det var korrekt at A oppsøkte politistasjonen i Kristiansand før han ble registrert som asylsøker i Oslo.

- Når det gjelder farens salg av eiendom for å skaffe penger til bestikkelser m.v., har A for lagmannsretten forklart at eiendommen var på ca. 25 acres, dvs. ca. 100 dekar, og at det var bare 7 acres igjen. Han følte at nesten hele eiendommen var solgt, og det var grunnen til at han sa dette. Lagmannsretten bemerker at hans opplysninger om dette er upresise, men de er ikke uriktige.

 - A forklarte under asylintervjuet at han ble torturert. Han ble spurt nærmere om tortur under møtet i nemnda, men sa da bare at han ble slått i bilen. Det er følgelig påfallende at han først under hovedforhandlingen i tingretten opplyste om konkrete torturhandlinger, som at han ble hengt opp i tau etter bena og slått med køller.

 - A har oppgitt tre forskjellige datoer i mai-juli 2008 for når han forlot Pakistan. Dette er noe påfallende da disse opplysninger ble gitt relativt kort tid etter innreise til Norge. I nemdmøtet i januar 2012 oppga han tidspunktet til desember 2007/januar 2008, men dette var riktig nok nesten fire år senere. Han har også gitt uklare og noe divergerende forklaringer på reiseruten til Norge.

- Det forhold at personer på hjemstedet har opplyst at A hadde vært i Norge i 4-5 år, og at det i en rettsbok fra Pakistan er opplyst at han var reist til England, kan meget vel forklares med at det var det familien sa da han hadde besluttet å leve i skjul. På den annen side gir denne informasjon også grunnlag for å reise spørsmål om A har levd flere år i skjul i Pakistan eller om han reiste ut av landet på et tidligere tidspunkt.

 - Lagmannsretten viser som tingretten også til at A i nemndmøtet forklarte at de medtiltaltes anker over dødsdommene ikke var tatt til følge, mens anken først skal være avgjort på et senere tidspunkt.

Lagmannsretten konkluderer med at det er grunn til å stille kritiske spørsmål ved en del av de opplysninger A har gitt. Dette gjelder særlig hans forklaring om årsaken til at han ble bragt inn i straffesaken og den behandling han fikk av politiet da han ble arrestert. Han har også gitt uklare og til dels motstridende opplysninger om reisen til Norge, jf. foran. Når det gjelder de mest sentrale spørsmål i saken, nemlig de som knytter seg til selve straffesaken, er disse i stor grad underbygget av verifiserte dokumenter.

Lagmannsretten legger til grunn at A er tiltalt i en drapssak hvor to personer ble drept og en skadet. Det er fremlagt en rekke dokumenter som er verifisert gjennom ambassaden i Pakistan. Det må etter rettens syn anses sannsynliggjort at A ble tiltalt sammen med fire andre. En av de medtiltalte, C, inngikk avtale om blodpenger, såkalt diyat, med de etterlatte. Både C og A ble innvilget kausjon og løslatt mot meldeplikt i oktober 2003. C ble senere frifunnet etter at blodpengeavtalen var oppfylt. A brøt meldeplikten og i et rettsdokument av 1. mars 2005 fremgår at det skal utstedes etterlysing, «non-bailable warrant». To av de medtiltalte ble ved dom av 28. februar 2007 fra Gujrat Session Court ilagt dødsstraff, mens en fikk livsvarig fengsel. Dødsstraffene ble opprettholdt i dom fra The Lahore High Court av 10. oktober 2012. Den siste dommen er ikke verifisert og avsagt etter UNEs vedtak. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å føye til at det ut fra sammenhengen neppe er grunn til å betvile resultatet i dommen.

De rettsdokumenter fra Pakistan som er fremlagt, gir ikke opplysninger om hvilken rolle A er tiltalt for å ha hatt i drapshandlingen. Tiltalen synes imidlertid å være basert på forklaringen fra øyevitner om at fem personer skjøt mot ofrene. A søkte flere ganger om løslatelse mot kausjon. I et rettsdokument av 11. oktober 2003 hvor A ble løslatt mot kausjon, er det opplyst at en etterforsker hadde uttalt at han var uskyldig. Det er også nevnt at to representanter for de etterlatte var til stede i rettsmøtet og opplyste at de ikke hadde innvendinger mot løslatelse mot kausjon. A hevder imidlertid at innholdet i dokumentet ikke er riktig, og at det er utstedt etter bestikkelse av en dommer for å oppnå løslatelse.

Muligheten for at A har inngått, eller fortsatt har mulighet for å inngå blodpengeavtale, er tillagt vekt i UNEs vedtak. Basert på det som er kommet fram i saken, finner lagmannsretten grunn til å knytte noen bemerkninger til blodpengeinstituttet.

I følge pakistansk straffelov medfører drap i likhet med en rekke andre forbrytelser dødsstraff. Straffeloven tillater imidlertid at drapsforbrytelser gjøres opp privat ved inngåelse av avtaler mellom de etterlatte og drapsmannen om betaling av blodpenger, diyat, og blodhevn, qisas. I følge opplysninger fra landrådgiver Geir-Aage Neerbye og fremlagte rapporter i saken, løses de fleste drapssaker, ca. 70-80 %, gjennom slike private avtaler. Dersom en blodpengeavtale gjennomføres, blir den tiltalte frifunnet av domstolen. Avtaler om blodpenger kan så vidt skjønnes inngås både under etterforskning og etter at dom er falt. En vesentlig årsak til at blodpengeavtaler ikke inngås, er de tilfeller hvor drapsmannen ikke har betalingsevne. Det vises for øvrig til redegjørelsen i UNEs vedtak.

UNE har lagt til grunn at dersom A ikke allerede har inngått blodpengeavtale, vil han ha god mulighet til når som helst å inngå slik avtale. Lagmannsretten finner som tingretten at det er mest sannsynlig at det ikke er riktig at det var inngått avtale om blodpenger slik rettsdokumentet av 11. oktober 2003 kan gi uttrykk for å forutsette. Dokumentet omtaler imidlertid kun de etterlattes holdning til kausjonsspørsmålet. As forklaring støttes av at inngåelse av en blodpengeavtale ikke harmonerer med at A senere bryter meldeplikten og blir erklært etterlyst. As straffesak ble separert fra de andres og utsatt.

Det fremstår for lagmannsretten som et åpent spørsmål hvorfor A ikke fulgte den lokale tradisjon med å inngå diyat, mens han i følge sin egen forklaring har brukt betydelige summer for å bestikke dommeren for å bli løslatt og for senere å betale for smugling til vesten. Han har forklart at han forsøkte å inngå blodpengeavtale, men at de etterlatte ikke gikk med på diyat. Det kan stilles spørsmål ved As forklaring om at de etterlatte ikke godtok dette for medtiltalte C fordi han var nabo, i alle fall når C betalte et relativt lavt blodpengebeløp. Lagmannsretten kan likevel ikke se bort fra at det kan forholde seg slik A har forklart.

Lagmannsrettens finner at det er stor usikkerhet omkring As mulighet for å inngå diyat dersom han vender tilbake til Pakistan. Lagmannsretten har i sin vurdering ikke funnet å kunne legge vekt på uverifiserte dokumenter som viser at As far skal ha forsøkt å få til en diyat etter at UNEs vedtak forelå i 2012, og at dette endte i en politianmeldelse mot As far fra en av de etterlatte.

På bakgrunn av de reduserte beviskrav som kreves ved fare for dødsstraff, må det etter lagmannsrettens syn legges til grunn som mest sannsynlig at A ikke har mulighet for å inngå blodpengeavtale. Selv om UNEs vedtak ikke legger avgjørende vekt på muligheten til å inngå en slik avtale, fremstår dette som en viktig del av begrunnelsen. Så vidt lagmannsretten kan se har UNE ved denne vurderingen heller ikke tillagt noen vekt av betydning at A hevder at han ikke har hatt noe med drapene å gjøre.

Det foreligger som nevnt ovenfor ikke opplysninger om grunnlaget for tiltalen mot A. Det må imidlertid legges til grunn at de som domfelles for drap kan dømmes til døden. På visse vilkår kan det idømmes fengsel på livstid eller en straff begrenset til 25 års fengsel. I og med at A fremdeles var tiltalt vel tre år etter drapet og så forsvinner og blir etterlyst, må det anses sannsynlig at straffesaken vil bli tatt opp igjen dersom han vender tilbake til Pakistan. Det må også legges til grunn at faren for dødsstraff er reell.

Som påpekt foran, må det - for at vilkåret i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b skal være oppfylt - være reell fare for at dødsstraffen vil bli effektuert.

Når det gjelder effektuering av dødsstraffer I Pakistan, ble det fram til 2008 fullbyrdet en rekke dødsstraffer. Statistikken antas å være upålitelig, men i følge UNEs vedtak ble 134 personer med dødsstraff henrettet i 2007. I 2008 innførte daværende regjering et moratorium og etter 2008 har det ikke vært effektuert noen dødsstraff bortsett fra i en sak som gjaldt en militær person. I 2010 ble det opplyst at regjeringen vurderte å avskaffe dødsstraff. Ut fra forklaringen fra landrådgiver Neerbye legges til grunn at effektuering av dødsstraff er et følsomt politisk tema i Pakistan. Både sikkerhetspolitiske argumenter og ikke minst press fra sterke religiøse grupper utgjør betydelige motkrefter mot avvikling av denne straffen og for så vidt også mot et fortsatt moratorium, jf. nedenfor.

UNE har i sitt vedtak vist til at antall henrettelser før 2008 var lite. De 134 personer som ble henrettet i 2007 utgjorde 1,8 % av det totale antall dødsdømte i pakistanske fengsler. Lagmannsretten peker på at det er problematisk å legge vekt på at antall fullbyrdede henrettelser synes å være - relativt sett - lavt så lenge muligheten for fullbyrdelse av dødsstraffer er til stede. UNE har heller ikke foretatt noen vurdering i et mer langsiktig perspektiv når det gjelder spørsmålet om effektuering av dødsstraff i Pakistan på bakgrunn av at det på vedtakstidspunktet gjaldt et tidsbegrenset moratorium.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at UNEs vedtak må anses ugyldig. Selv om det er grunn til å tvile på As forklaring på flere punkter, må det legges en viss vekt på at enkelte forhold er avklart etter UNEs vedtak. Opplysningene om straffesaken må anses avgjørende og As generelle troverdighet anses mindre sentral. Etter en samlet vurdering av feil og mangler ved UNEs bevisvurdering når det gjelder spørsmålet omkring blodpengeavtale og sannsynligheten for idømmelse og effektuering av dødsstraff, finner lagmannsretten at manglene kan ha hatt vesentlig betydning for UNEs avgjørelse.

UNEs vedtak kjennes etter dette ugyldig. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å vurdere utlendingsloven § 38.

Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at det har vært en politisk utvikling i Pakistan som kan ha betydning for vurderingen av om dødsstraffer vil bli effektuert. Det parti som vant valget sommeren 2013, gikk til valg med program om å gjenoppta fullbyrding av dødsstraffer. Fire saker om effektuering av dødsstraff ble fremmet i august 2013, men ble utsatt. En talsmann for regjeringen uttalte ifølge Reuters i oktober 2013 at

Pakistan has decided to continue with the moratorium on capital punishment since the government is aware of its international commitments and is following them.

Det er uklart om det foreligger en formell beslutning fra regjeringens side eller om dette er en situasjonsbetinget politisk uttalelse. Etter det opplyste har Pakistan ikke forpliktet seg etter internasjonale konvensjoner mot dødsstraff, men det kan ikke utelukkes at Pakistan har forpliktet seg til å avstå fra dødsstraff gjennom samarbeidsavtaler om bistand.

Lagmannsretten legger til grunn at den er avskåret fra å vurdere denne siste utviklings betydning da domstolene skal vurdere saken ut fra det faktum som lå til grunn på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985.

Anken har ført fram. A har krav på å få dekket sine sakskostnader i ankeomgangen i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike denne hovedregelen, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

For lagmannsretten er inngitt en sakskostnadsoppgave med salær på kr 127 200. I tillegg kommer merverdiavgift med kr 31 800, ankegebyr for lagmannsretten med kr 23 320 og utlegg kr 3 000. Det er ikke inngitt noen innsigelser mot de oppgitte beløp som samlet utgjør kr 185 320, og lagmannsretten finner at de skal tilkjennes den ankende part som nødvendige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Ved prøvingen av tingrettens sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. A skal i utgangspunkt også tilkjennes sakskostnader for tingretten. Han har imidlertid fått dekket sine kostnader gjennom innvilget fri sakførsel etter tingrettens dom. Idet motparten er staten er det ikke aktuelt å ilegge sakskostnader, jf. punkt 7.2 i rundskriv G-12/05 om fri rettshjelp, der det fremgår at det i tilfeller hvor en part har fri rettshjelp, og motparten er et departement eller en annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, ikke skal nedlegges påstand om sakskostnader til det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. januar 2012 er ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler til A 185 320 - etthundreogåttifemtusentrehundreogtjue - kroner i sakskostnader for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynning.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-164157 Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll. Asyl. Utlendingsloven 1988. (14.03.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett med spørsmål om det var reell fare for at en utlending som var siktet for drap i Pakistan kunne bli idømt dødsstraff og henrettelse. Søkeren leverte søknad om beskyttelse i 2008. Etter en samlet vurdering av feil og mangler ved UNEs bevisvurdering når det gjaldt spørsmålet omkring blodpengeavtale og sannsynligheten for idømmelse og effektuering av dødsstraff, fant lagmannsretten at manglene kan ha hatt vesentlig betydning for UNEs avgjørelse. UNEs vedtak ble kjent ugyldig. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å vurdere utlendingsloven § 38.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo