Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-166185
Dokumentdato : 12.03.2014

Utlendingsloven § 28. Konvertering.

Mann fra Afghanistan fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det ikke var noenlunde sannsynlig at hans konvertering fra islam til kristendom var reell.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl for en afghaner, som etter å ha fått avslag av Utlendingsdirektoratet (UDI), opplyste at han hadde konvertert fra islam til kristendom.

Fremstilling av saken

A er født 0.0.1989 og er afghansk statsborger. Han har opplyst at han er tadsjiker og født i byen Kandahar, men at familien bodde i Iran i 11 år fra 1993 til 2004. Etter det reiste de tilbake til Kandahar, hvor A var bosatt inntil han forlot Afghanistan.

A kom til Norge den 15. november 2008 og søkte om asyl. Han fremla ikke identifikasjonsdokument eller gyldig reisedokument ved ankomst. Som grunnlag for søknaden opplyste han at han var blitt kidnappet av to menn i hjembyen og holdt fanget i et par dager før han klarte å rømme. Da han kom tilbake til sin familie, opplyste faren hans at kidnapperne hadde bedt om 30 000 eller 40 000 dollar i løsepenger. Etter et par dager ba faren han om å forlate hjembyen.

UDI avslo søknaden den 11. august 2009 under henvisning til at kidnappingen av klageren var et kriminelt forhold som ikke oppfyller vilkåret om konvensjonsgrunn etter tidligere utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A. Tidligere utlendingslov § 15 første ledd ble funnet ikke å være til hinder for retur til Afghanistan, men ble funnet å være til hinder for retur til hjembyen Kandahar. UDI henviste ham derfor til internflukt til Kabul. UDI innvilget ikke asyl på humanitært grunnlag.

A klaget over vedtaket den 8. september 2009 og fremsatte samtidig begjæring om utsatt iverksetting. I klagen ble det opplyst at A hadde vært i kontakt med sin far to måneder tidligere og fått vite at bakgrunnen for kidnappingen var en 17 år gammel konflikt om eiendomsretten til jord mellom As farfar og en nabo, Abdul Khaleg. Konflikten hadde endt med at både naboen og farfaren ble drept. As familie hadde søkt tilflukt i Iran, hvor de bodde de neste 11 årene. Etter at de vendte tilbake til Kandahar hadde det vært rolig i tre og et halvt år, men de forsto nå at det var Khalegs familie som sto bak kidnappingen av A. Etter at A hadde forlatt hjembyen var hans familie blitt utsatt for trusler og hærverk, og de hadde nå igjen søkt tilflukt i Iran.

UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og oversendte saken til Utlendingsnemnda (UNE) for klagebehandling 20. november 2009. UDI samtykket til utsatt iverksetting inntil klagen var endelig avgjort.

A bodde på et asylmottak på Tverlandet ved Bodø. Rundt november 2009 kom han der i kontakt med en iraner, B, som hadde konvertert til kristendommen. Gjennom B kom han i kontakt med Saltstraumen menighet, hvor han deltok i gudstjenester og på bønnemøter i Løding bedehus. Han hadde også samtaler med sin iranske venn på mottaket og leste i bibelen sammen med ham. Den 6. februar 2010 ble han døpt i Filadelfiamenigheten i Bodø fordi han ønsket dåp ved full neddykking. Han ble ikke medlem i Filadelfiamenigheten, men fortsatte å delta i miljøet på Løding bedehus.

Den 4. mai 2010 ble en bekreftelse på dåpen, datert 14. april 2010, oversendt UNE. UNE ba A komme med ytterligere opplysninger om sin deltakelse i menigheten og om sitt forhold til kristendommen. A fremla en uttalelse datert 28. oktober 2010 fra John-Willy Breistrand i Filadelfiamenigheten, en uttalelse datert 1. november 2010 fra Kristine Liarbø Jakobsen, nestleder i menighetsrådet ved Saltstraumen menighet, samt en bekreftelse av 2. november 2010 fra sokneprest Torgeir Horn i Saltstraumen og bilder fra dåpen.

UNE behandlet klagesaken i full nemnd den 22. mars 2011. A møtte sammen med sin advokat og forklarte seg. UNE tok ikke klagen til følge, og satte frist for utreise til 5. mai 2011. Flertallet, nemndsleder og ett nemndsmedlem, kom til at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han hadde en reell kristen overbevisning, og at han derfor ikke sto i fare for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Mindretallet, ett nemndsmedlem, kom til at As konvertering måtte anses for å være reell.

UNE har etter dette vurdert omgjøring av vedtaket to ganger i forbindelse med at A har varslet søksmål, men begge ganger kommet til at det ikke er grunnlag for omgjøring, først i beslutning 22. juli 2011, deretter i beslutning 15. desember 2011.

A tok ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning for Oslo tingrett den 26. januar 2012. Oslo tingrett avsa 21. juni 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. april 2011 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler 154 153 - hundreogfemtifiretusen etthundreogfemtitre - kroner til A i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Samtidig ble det avsagt kjennelse i saken om midlertidig forføyning med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. april 2011 om å nekte beskyttelse kan ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger.
  2. Sakskostnader utstår til hovedsaken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Anken over kjennelsen er senere frafalt. Ankeforhandling er holdt 13. og 14. februar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Statens påstandsgrunnlag

Det er ikke grunnlag for å sette UNEs vedtak og beslutninger til side som ugyldige. UNEs vedtak bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger, og er heller ikke beheftet med andre feil som kan lede til ugyldighet.

Retten har full prøvelsesrett, men det er grunn til å utvise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for prøvingen, men det er en viss adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet i denne saken er 15. desember 2011, som er tidspunktet for UNEs siste beslutning. Staten bestrider ikke at etterfølgende aktivitet i menigheten kan være relevant i den grad den kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, men aktivitet etter tingrettsdommen kan ikke underbygge at A hadde en genuin kristen overbevisning i desember 2011.

Etter rettspraksis er det i utgangspunktet tilstrekkelig at en asylsøkers forklaring om asylgrunnlaget er «noenlunde sannsynlig», men dette kriteriet er utviklet med tanke på forhold i asylsøkerens hjemland, som det kan være umulig eller vanskelig å underbygge med bevis. Begrunnelsen for et senket beviskrav gjør seg ikke i samme grad gjeldende ved et asylgrunnlag som skal ha oppstått i Norge.

Ved bevisvurderingen bør det legges vekt på UNCHRs retningslinjer for bevisvurderingen i konvertittsaker. Det bør også legges mindre vekt på opplysninger fra parter eller vitner med binding til parten som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid til eller endrer bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir. Det er grunn til å legge stor vekt på det som fremkommer i UNEs vedtak på grunnlag av umiddelbar bevisførsel.

I den konkrete vurderingen av As konvertering må det ses hen til at det å frasi seg islam og konvertere til kristendom er et enormt skritt for en afghaner. Islam gjennomsyrer det afghanske samfunnet, og religion er ikke et individuelt anliggende. Blant førstegenerasjons muslimske innvandrere forekommer konvertering svært sjelden med unntak for asylsøkere som kommer fra land hvor det å frasi seg islam innebærer risiko for forfølgelse og således kan gi grunnlag for opphold i Norge, det vil si Iran og Afghanistan. Det er en sterk sammenheng mellom UNEs praksis i asylsaker som gjelder afghanere og anførsler om konvertering. Konvertering anføres kun som asylgrunnlag i perioder hvor norske myndigheter ikke gir afghanere opphold på annet grunnlag.

As anførsel om konvertering ble fremsatt 4. mai 2010, et og et halvt år etter ankomst til Norge og etter avslag i UDI. Det må vurderes konkret om han reelt sett har konvertert, men det generelle bakteppet gir grunn til å vurdere det nye asylgrunnlaget grundig.

As generelle troverdighet er lav, og dette er et relevant moment ved vurderingen av konverteringen. Hans opprinnelige asylhistorie er ikke troverdig og den er endret og utviklet under behandlingen av saken hans. Det er elementer i hans forklaring som fremstår som usannsynlige og lite logiske. Tidspunktet for fremsettelsen av konverteringsanførselen, etter avslag i UDI, gir også grunn til skepsis.

Det gikk kort tid fra As første kontakt med kristendommen til dåp, og før dette fikk han ingen formell opplæring. Tiden fremstår særlig som kort fordi han anfører at han ikke tidligere hadde noen gudstro. A deltok i møter, leste bibelen og samtalte om kristendommen, men snakket og forsto lite norsk i den aktuelle perioden.

As har også fremvist lite refleksjon omkring begrunnelsen for konverteringen og hvilke konsekvenser den ville medføre. Han har ikke søkt råd eller drøftet dette med noen. Han har nå et tilsynelatende kritikkløst forhold til kristendommen mens han tar totalt avstand fra islam. As svake refleksjonsnivå er påfallende sett i lys av hvor stort sprang en konvertering er for en afghaner.

As deltakelse i aktiviteter i regi av kirken og menigheten kan ikke i seg selv være avgjørende. En slik deltakelse er ingen belastning for A, og må ses i lys av den verserende saken, hvor A har en sterk motivasjon for å fremstå med en reell kristen overbevisning.

Erklæringer fra personer med tilknytning til menigheten har begrenset bevisverdi.

Det er også relevant at A i nemndsmøtet viste liten kjennskap til enkelte grunnleggende elementer i kristendommen, men det sentrale i nemndas begrunnelse er likevel manglende refleksjon.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b gir ikke grunnlag for vern som bekvemmelighetskonvertitt. I Afghanistan får konvertitter anledning til å angre sitt valg. En bekvemmelighetskonvertitt står derfor ikke i fare for å bli forfulgt.

Retten kan ikke av eget tiltak avsi dom for at A har vern mot retur etter utlendingsloven § 73 basert på en nåtidsvurdering. Dette kravet er ikke reist i saken for lagmannsretten. Det er heller ikke materiell adgang til å avsi dom for vern etter utlendingsloven § 73. Det ville være en omgåelse av plenumsdommen i Rt-2012-1985 hvor det er fastslått at det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved prøvingen av forvaltningens vedtak. Om etterfølgende opplysninger gir grunnlag for vern etter utlendingsloven § 73 må vurderes av forvaltningen som første instans.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

As påstandsgrunnlag:

Oslo tingretts rettsanvendelse og bevisbedømmelse er korrekt.

Domstolen har full prøvingskompetanse, og det er ingen grunn til å utvise tilbakeholdenhet i prøvingen i konvertittsakene. Det er ikke saker hvor forvaltningen har spesiell kompetanse eller innsikt. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, men det er anledning til å ta hensyn til nye bevisfakta som belyser situasjonen på skjæringstidspunktet. Religiøs overbevisning er ikke statisk, men en prosess, og etterfølgende utvikling og økt kompetanse viser at A hadde en genuin kristen overbevisning på vedtakstidspunktet. Hele den etterfølgende utviklingen, også etter tingrettsdommen, er relevant.

Det er ingen grunn til å operere med et skjerpet beviskrav for asylforklaringen i konvertittsaker. Konsekvensene av å ta feil vil være alvorlige, og tilsier at det er tilstrekkelig at asylgrunnlaget er «noenlunde sannsynlig».

Det er vanskelig å vurdere en indre overbevisning som er i utvikling. As egen forklaring må legges til grunn. Det er ikke noe grunnlag for å vurdere hans generelle troverdighet som lav. De punktene fra hans opprinnelige asylforklaring og senere forklaringer som staten mener svekker hans troverdighet gjelder mindre detaljer eller har en logisk og fornuftig forklaring.

Det gikk ikke spesielt kort tid fra A kom i kontakt med kristendommen til han ble døpt. Hans forklaring om at han i møte med bibelen og menigheten fikk en umiddelbar opplevelse av ekte tro må legges til grunn. Han hadde en genuin kristen overbevisning allerede før han ble døpt i februar 2011.

UNE stiller for høye krav til formell kunnskap. Konvertering er en følelsesmessig opplevelse, ingen intellektuell prosess. A har også vist at han har mye kunnskap, men den kunnskapen han har må også vurderes på bakgrunn av hvilke kirkesamfunn han har deltatt i. UNEs spørsmål er ikke egnet til å avklare om A har en ekte kristen overbevisning.

Etter dåpen har A deltatt aktivt i menighetens liv og også tatt mange kurs. Han har selv ledet kurs i den senere tiden. Hans engasjement viser at hans tro er i kontinuerlig utvikling, noe som viser at konverteringen var reell.

Det må legges stor vekt på at fire vitner, med bred bakgrunn fra ulike deler av kirke og kristenliv, har gått god for As tro. De oppfatter ham alle som en person med en genuin kristen overbevisning.

Tidspunktet for konverteringen etter avslag i UDI er ikke avgjørende.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at A ikke hadde en reell kristen overbevisning på vedtakstidspunktet, men har utviklet dette senere, kan ikke retten ta statens frifinnelsespåstand til følge. A vil da ha returvern etter utlendingsloven § 73, og lagmannsretten kan og må av eget tiltak avsi dom for dette. Dette følger av Norges internasjonale forpliktelser.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem.

Problemstilling og rettslige utgangpunkter

Hovedspørsmålet for lagmannsretten er om A har foretatt en reell konvertering til kristendommen, eller om konverteringen er anført for å oppnå opphold i Norge. Det siste omtales ofte som bekvemmelighetskonvertering. Dersom konverteringen er reell, er partene enige om at A vil ha rett til opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, hvor det fremgår at en utlending skal anerkjennes som flyktning dersom han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion. Det er ikke omtvistet at personer som reelt sett har konvertert til kristendommen og fraskrevet seg islam, løper en reell risiko for forfølgelse dersom de returneres til Afghanistan.

Skjæringstidspunktet for relevant faktum er 15. desember 2011, som er tidspunktet for UNEs siste omgjøringsbeslutning, men lagmannsretten kan legge vekt på senere fremkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. Lagmannsretten oppfatter partene slik at det ikke er noen prinsipiell uenighet mellom dem på dette punktet, men de er uenige om i hvilken grad etterfølgende opplysninger rent faktisk er egnet til å belyse hva som var situasjonen i desember 2011. Lagmannsretten kommer tilbake til dette under sin vurdering nedenfor.

Når det gjelder beviskravet ved prøvingen, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481, særlig avsnitt 45 og 46, hvor Høyesterett etter en grundig gjennomgang av rettskildene oppsummerer beviskravet slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som ikke tidligere har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten legger dette beviskravet til grunn. Det innebærer at det er tilstrekkelig at det anførte asylgrunnlaget fremstår som noenlunde sannsynlig. Ved vurderingen vil asylsøkerens generelle troverdighet nødvendigvis stå sentralt. Selv om det ikke får noen betydning for resultatet i denne saken, bemerker lagmannsretten likevel at den ikke finner grunn til å anvende et noe mer skjerpet beviskrav, slik staten har anført. Det vises til LB-2012-143613, hvor lagmannsretten tok stilling til hvilket beviskrav som gjaldt i konvertittsaker. Denne lagmannsrett slutter seg til de vurderingene som er gjort der.

Videre finner lagmannsretten veiledning for bevisvurderingen i UNCHRs retningslinjer "GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based refugee Claims under Aricle 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refuges. Bevisvurderingen i saker hvor asylsøkeren konverterer etter at han har forlatt hjemlandet og anføres som grunnlag for et sur place krav er omhandlet i retningslinjene punkt III c punkt 34 og 35:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

Etter lagmannsrettens vurdering gir UNCHRs retningslinjer god veiledning om hvilke bevistema som er relevante og egnet for å klarlegge om en konvertering er reell. Lagmannsretten vil særlig fremheve at UNCHRs retningslinjer gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn religion og kultur i opprinnelseslandet, jf. punkt 34, og spesielle omstendigheter i asyllandet, jf. punkt 35. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er relevante momenter, men det er særlig fremhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv, jf. punkt 35.

Generelle omstendigheter av betydning for bevisvurderingen:

Islams posisjon i Afghanistan og norsk asylpraksis overfor afghanere

Hvorvidt A reelt sett har konvertert til kristendommen må bero på en konkret vurdering av bevisene i hans sak. Det er imidlertid to forhold som danner en generell bakgrunn for de såkalte konverteringssakene, og som også As sak må vurderes i lys av.

For det første må As konvertering vurderes på bakgrunn av den helt sentrale stillingen islam har i Afghanistan. Lagmannsretten bygger her på landrådgiver Geir Aage Neerbyes forklaring. Islam gjennomsyrer det afghanske samfunnet, herunder lovgivning, rettsvesen, politikk og familieliv. Religion er ikke et individuelt anliggende, og heller ikke bare et spørsmål om personlig religiøs overbevisning. Tilnærmet 100 prosent av afghanerne er muslimer. Afghanistan har en kollektivistisk æreskultur hvor storfamilien, ikke individet, er den sentrale enheten, og familiens anseelse og posisjon er avhengig av dens forhold til islam. Det å konvertere vil være en fremmed tanke for en helt overveldende majoritet av afghanere. En konvertitt er stigmatisert i alle henseender, og konverteringen vil ikke bare få store og alvorlige konsekvenser for den enkelte konvertitt, men for hele storfamilien, som vil oppleve et stort ærestap som marginaliserer dem i lokalsamfunnet, blant annet vil familiens medlemmer ikke lenger være aktuelle ekteskapskandidater. Det å frasi seg islam og konvertere til kristendommen er derfor et enormt skritt for en afghaner.

Slik lagmannsretten ser det, gir den helt sentrale betydningen islam har for afghaneres liv grunn til å vurdere den enkelte asylsøkers motiver for å konvertere inngående. Det er også grunn til å forvente at den enkelte asylsøker har reflektert over motivene for sin konvertering og hvilke virkninger denne vil få for ham selv og hans familie.

For det andre danner utlendingsmyndighetenes asylpraksis overfor afghanere en viktig bakgrunn for vurderingen av konvertittsakene. Rådgiver i UNE, Torben Sveeass Kalland, har forklart at frem til august 2003 fikk de fleste afghanere opphold. Deretter ble praksis gradvis strengere. I perioden fra våren 2005 til våren 2007 var UNEs praksis streng, og afghanske asylsøkere ble henvist til internflukt i Kabul. De første 17 sakene om konvertering ble behandlet av UNE rundt årsskiftet 2005/2006. Ni av klagene ble tatt til følge. Etter dette og frem til våren 2007 mottok UNE noe over 100 saker om konvertering mens UDI mottok 20 saker. I flertallet av de sakene som UNE mottok, ble konvertering anført i omgjøringsbegjæring etter endelig avslag eller etter avslag fra UDI.

I perioden fra våren 2007 til våren 2009 fikk alle afghanere som ikke hadde tilknytning til et stabilt område, opphold i Norge. I denne perioden, hvor det altså ikke ble henvist til internflukt, mottok utlendingsmyndighetene fem saker som gjaldt afghanere som hadde konvertert.

Fra høsten 2009 og frem til i dag har UNE igjen henvist til internflukt og fulgt en streng praksis overfor afghanske asylsøkere. I denne perioden har UNE mottatt over 150 konvertittsaker.

UNE fører ikke offisiell statistikk over hvilke asylgrunnlag som blir påberopt, men lagmannsretten legger til grunn at det tallmaterialet Kalland har forklart seg om i det alt vesentlige er korrekt.

Siden årsskiftet 2005/2006 har til sammen altså om lag 300 afghanere søkt om asyl i Norge på grunnlag av konvertering etter ankomst til landet. Dette antallet må vurderes i lys av det faktum at konvertering blant førstegenerasjons muslimske innvandrere i Norge nærmest er ukjent. Konvertering skjer - nærmest unntaksløst - bare blant asylsøkere fra land hvor det å fraskrive seg islam medfører risiko for forfølgelse, det vil si Afghanistan og Iran. Historikken viser også at konvertering nærmest utelukkende anføres som asylsgrunnlag i perioder hvor utlendingsmyndighetene følger en streng praksis og ikke gir afghanere opphold på annet grunnlag, men henviser til internflukt.

I likhet med flertallet i Borgarting lagmannsrett i sak LB-2012-143613 finner denne lagmannsrett at den klare sammenhengen mellom konvertittsakene og asylspraksis «gir grunn til å vurdere det nye asylgrunnlaget med et grundig blikk, og til å ha særlig fokus på personlige refleksjoner rundt motivasjonen for og konsekvensene av konverteringen, sml. UNCHRs retningslinjer punkt 35». I denne vurderingen vil nødvendigvis også asylsøkerens generelle troverdighet måtte stå sentralt.

Konkret vurdering av As konvertering

A ble døpt 6. februar 2010. Lagmannsretten legger til grunn hans forklaring om at dette skjedde etter at han cirka tre måneder tidligere hadde kommet i kontakt med kristendommen gjennom en iransk asylsøker, B, som han bodde sammen med på asylmottaket. B, som hadde konvertert, introduserte A for Saltstraumen menighet, hvor han deltok i bønnemøter på Løding bedehus og gudstjenester i Tverlandet kirke. A opplyser også at han leste i Bs bibel på farsi. Etter om lag to og en halv måned ga A uttrykk for at han ønsket å bli døpt. Fordi han ønsket dåp med full neddykking, noe statskirken ikke tilbød, fant dåpen sted i Filadelfiamenigheten. Det var nestleder i Saltstraumen menighet, Kristine Liarbø Jakobsen, som formidlet kontakt med pastor John-Willy Breiland i Filadelfiamenigheten. I en skriftlig uttalelse datert 28. oktober 2010 har Breiland uttalt at han før dåpen fant sted hadde en «kort samtale med A og forklarte at dåpen var en formell bekreftelse på at han ønsket å være en kristen». Zahriri ble ikke medlem i Filadelfiamenigheten, men fortsatte å delta i møter og andre aktiviteter på bedehuset.

Det er ikke omtvistet at A har deltatt i en rekke religiøse aktiviteter og økt sin kunnskap om kristendommen betydelig etter at han ble døpt. Fra høsten 2010 begynte han å gå i Bykirka i Bodø, og deltok på gudstjenester og arrangementer der. Fra januar 2011 deltok han på et introduksjonskurs i den kristne tro, benevnt Alpha-kurs. I juni 2012 deltok han på Guds farshjerteskole, Catch the fire, i Oslo. Fra januar 2013 har han deltatt i flere kurs, konferanser, bibelskoletilbud og misjonsturer. I oktober 2013 ble han medlem i Bykirka i Bodø.

Vitnene Kristine Liarbø Jakobsen og Frode Hansen, som er pastor i Bykirka, har forklart seg om As deltakelse i menighetslivet og ulike aktiviteter. De har begge forklart at de oppfatter As kristne overbevisning som genuin og sterk. Liarbø Jakobsen har uttalt at hun oppfattet A som en kristen før han ble døpt.

Vitnet Karl Gervin, seniorprest i Oslo domkirke, møtte A i oktober/november 2011 på oppdrag fra Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe. Han har også gjennomgått UNEs vedtak av 5. april 2011. Gervin forklarte at A etter hans vurdering fremsto som en ubetinget kristen med et bredt engasjement på tidspunktet for nemndsmøtet i april 2011. I samtalen med Gervin i oktober/november 2011 viste han mye kunnskap og redegjorde godt og utførlig for hva kristendom er for noe. Han demonstrerte et bredt engasjement gjennom deltakelse i kirke- og menighetsliv, bønn og bibellesning, gatemisjonering og kurs. Etter samtalen i oktober/november 2011 gjennomførte Gervin opplæringssamtaler med A over sju til åtte dobbelttimer i løpet av våren 2012. Også vitnet biskop Tor Berger Jørgensen har forklart at han i sine møter med A har oppfattet ham som en person med en genuin kristen overbevisning.

As dåp og senere deltakelse i gudstjenester og andre religiøse aktiviteter er omstendigheter som trekker i retning av at det er noenlunde sannsynlig at hans konvertering til kristendommen er reell. Religiøst engasjement etter dåpen er etter lagmannsrettens syn en omstendighet som er egnet til å belyse om dåpshandlingen var uttrykk for en reell konvertering, og også opplysninger om begivenheter som har funnet sted etter vedtakstidspunktet kan bidra til å kaste lys over hva som var situasjonen på vedtakstidspunktet. Dette vil derfor være relevante bevisfakta som retten kan vektlegge i vurderingen, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81. Retten legger til grunn at religiøs tro vil være i kontinuerlig utvikling, og bevis for at en slik religiøs utviklingsprosess har funnet sted kan derfor belyse konvertittens motivasjon og overbevisning på et tidligere tidspunkt. Det vil likevel være slik at den bevismessige betydningen - den konkrete vekten - av slike etterfølgende omstendigheter blir mindre jo lenger tid som går fra vedtakstidspunktet. I foreliggende sak er det særlig fremlagt mye dokumentasjon for deltakelse i kurs o.l. fra tiden etter tingrettens dom 21. juni 2012. Etter lagmannsrettens syn er dette forhold som har begrenset betydning for vurderingen av om As hadde en genuin kristen overbevisning på vedtakstidspunktet 15. desember 2011. I tillegg kommer at det er vanskelig å vurdere hva som har vært motivasjonen for slik deltakelse, se nærmere om dette nedenfor.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A, selv om han i nemndsmøtet på enkelte punkter hadde mangelfull kjennskap til sentrale sider ved kristendommen, har adekvate grunnkunnskaper om den kristne tro. Lagmannsretten legger også vekt på at de nevnte vitnene, som har bakgrunn fra ulike deler av kirken, alle oppfatter at A har en genuin kristen overbevisning. Lagmannsretten viser her særlig til at Liarbø Jakobsens, Hansens og Gervins vurderinger er fra tiden før skjæringstidspunktet den 15. desember 2011.

Lagmannsretten finner imidlertid at formell dåp, deltakelse i religiøse sammenhenger og kunnskap om kristendommen ikke i seg selv er egnet til å skille reelle konvertitter fra bekvemmelighetskonvertitter i en sak som denne. I en pågående tvist om retten til asyl, hvor det er avgjørende for asylsøkerens utsikter til å få oppholdstillatelse i Norge, kan man ikke se bort fra muligheten for at dette er strategiske handlinger for å oppnå et ønsket gode. Av samme grunn finner ikke lagmannsretten å kunne legge avgjørende vekt på forklaringene fra personer som har møtt A i kristne sammenhenger eller vurdert hans overbevisning slik Gervin har. Også for disse vil det være vanskelig å skille personer med en genuin kristen overbevisning fra dem som opptrer strategisk for å oppnå asyl. Lagmannsretten legger til grunn at A har fremstått som oppriktig i sin kontakt med kristne miljøer, men hans engasjement må ses i lys av den verserende saken. Etter lagmannsrettens syn må det også legges til grunn at deltakelse i kristne miljøer ikke har utgjort noen belastning for A. Han er blitt møtt med velvilje og vennlighet og har funnet et sosialt fellesskap, noe som i seg selv er attraktivt for en ung mann uten noe nettverk i Norge.

Som det fremgår ovenfor, gikk det kort tid fra A første gang kom i kontakt med kristendommen til han formelt konverterte om lag tre måneder senere. Dette er i seg selv ikke avgjørende. Religiøs omvendelse vil være en individuell opplevelse, og kan både være resultat av en prosess over kortere eller lengre tid preget av refleksjon og tvil og av en plutselig, skjellsettende begivenhet. Når det tas med i betraktning at konvertering er et svært stort skritt med store konsekvenser for en afghaner, er det etter lagmannsrettens syn likevel påfallende at konverteringen skjer etter så vidt kort tid. A ble også døpt uten at han mottok noen formell opplæring. Pastor Breiland i Filadelfiakirken har opplyst at han bare hadde én kort samtale med Zahriri før han ble døpt. A har forklart at han deltok i gudstjenester og bønnemøter. Lagmannsretten legger til grunn at dette var en positiv opplevelse for ham, men bemerker at A på dette tidspunktet forsto lite norsk slik at han ikke gjennom denne deltakelsen kan ha tilegnet seg nevneverdige kunnskaper om den kristne tro som grunnlag for egen refleksjon. I lagmannsretten har A også forklart at han leste bibelen flere ganger før han ble døpt. Retten viser til at A, som etter det opplyste har sju års skolegang, på dette tidspunktet bare hadde tilgang til Bs bibel på farsi, som ikke er hans morsmål. Lagmannsretten anser det for lite sannsynlig at A i løpet av så vidt kort tid skal ha lest hele bibelen flere ganger. Forklaringen bidrar til å svekke hans troverdighet.

UDI avslo As asylsøknad den 11. august 2009. Etter at A hadde påklaget vedtaket, avslo UDI den 20. november 2009 å omgjøre vedtaket og oversendte saken til UNE. Etter As egen forklaring er det om lag på dette tidspunktet han kommer i kontakt med kristendommen, og dåpen finner altså sted cirka tre måneder etterpå. As konvertering finner således sted kort tid etter at hans opprinnelige asylgrunnlag ikke har ført frem i UDI. Lagmannsretten bemerker her at det er enighet mellom partene at As opprinnelige asylforklaring ikke kunne gi grunnlag for asyl fordi vilkåret om konvensjonsgrunn etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt. Tidspunktet for konvertering gir ytterligere grunn til å se kritisk på As motiver for å konvertere.

Lagmannsretten viser videre til at A kom i kontakt med kristendommen gjennom en iransk asylsøker, B, som selv hadde konvertert. A har forklart i lagmannsretten at han ikke kjente til at konvertering kunne gi ham asylgrunnlag da han ble døpt. Lagmannsretten tror ikke på A på dette punktet, og viser til redegjørelsen for de såkalte konverteringssakene ovenfor. Som det fremgår der, har konvertering til kristendommen vært anført som asylsgrunnlag siden årsskiftet 2005/2006, og utelukkende fra muslimske asylsøkere fra Iran og Afghanistan. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at norsk asylspraksis ikke har vært alminnelig kjent på asylmottaket, og at A er blitt kjent med denne under sitt opphold i Norge, i alle fall senest fra B. Også på dette punktet finner lagmannsretten at Zahriri har forklart seg på en måte som svekker hans troverdighet.

Lagmannsretten finner etter dette at det er flere objektive omstendigheter rundt selve dåpen som taler for at den var strategisk motivert fra As side, og ikke resultat av en genuin religiøs omvendelse.

Som det fremgår ovenfor, tar lagmannsretten høyde for at religiøs omvendelse kan skje på flere måter. I As tilfelle vil retten særlig peke på at han bare har sju års skolegang. Det må derfor forventes at en religiøs utvikling vil bære mer preg av å være en følelsesmessig opplevelse enn en intellektuell prosess. Etter lagmannsrettens syn er det likevel påfallende hvor lavt As refleksjonsnivå er. Han har ikke kunnet gi noen reflektert begrunnelse verken for sine motiver for å konvertere eller for de store konsekvensene en konvertering kan få for ham selv og hans familie.

Det er ingen holdepunkter for at As beslutning om å la seg døpe var en grundig gjennomtenkt avgjørelse. Som redegjort for ovenfor gikk det kort tid fra han kom i kontakt med kristendommen til han ble døpt, og han fikk ingen formell opplæring. A har forklart at selv om hans familie, og særlig hans far, levde strengt islamsk, hadde han selv ingen egentlig gudstro. Hvis dette legges til grunn som korrekt, fremstår den raske konvertering til kristendommen som desto mer påfallende. Det er vanskelig å se hvordan A fra det han selv beskriver som et nærmest ikke-religiøst utgangspunkt så plutselig skal ha fått et sterkt gudsbehov.

Flertallet i UNE skrev følgende om As refleksjoner rundt konverteringen og dens konsekvenser:

Flertallet har særlig merket seg at klageren, under nemndmøtet, fremstod som svært lite reflektert når det gjaldt begrunnelsen for den anførte konverteringen. Det vises her til at klageren gjentatte ganger ble bedt om å forklare seg om bakgrunnen for at han valgte å konvertere fra islam til kristendom. Som bakgrunn for konverteringen opplyste klageren at han var lei av farens mas om at han skulle be, faste og lese i koranen, og at man i.h.t. kristendommen var mye friere. Etter flertallets vurdering fremstår denne begrunnelsen for konvertering som svært overfladisk.

Klageren ble også bedt om å forklare seg om hvordan han hadde vurdert konsekvensene ved en konvertering. Klagerens opplysning om at han hadde gitt sitt hjerte til Jesus og at han aksepterte å bli drept, gir etter flertallets vurdering ikke noe inntrykk av at klageren faktisk har vurdert følgende av en konvertering. Det vises her til det som er sagt ovenfor om hvilken status islam har i det afghanske samfunnet og det brudd en eventuell konvertering fra islam faktisk vil innebære for en muslim. At klageren opplyste til sin far at han hadde konvertert for å slippe maset fra faren om stadig å be og lese koranen, fremstår etter flertallets oppfatning om svært overfladisk, At klageren ikke har gjort seg noen tanker om hva hans konvertering kunne innebære for hans familie, faktisk eller følelsesmessig, styrker flertallets oppfatning om at klageren ikke har gjennomført noen reell konvertering.

Lagmannsretten slutter seg til flertallet i UNE sin vurdering av klagerens beskrevne refleksjonsnivå som overfladisk. Etter lagmannsrettens syn ga han heller ikke under ankeforhandlingen uttrykk for en mer reflektert holdning. Hans forklaring var i det helt vesentlige sammenfallende med det som er referert fra nemndsmøtet. Han forklarer at familien nå ikke vil ha kontakt med ham, men synes på tross av dette ikke å ha noen motforestillinger knyttet til å forlate islam og gir heller ikke utrykk for noen sorg eller tristhet knyttet til konsekvensene av sitt valg. Han har ikke gitt uttrykk for noen tanker om eller bekymring for at hans konvertering kan få negative konsekvenser for hans familie. Han fremstår som kritikkløs i sin holdning til kristendommen og tilsvarende negativ i sin holdning til islam. På bakgrunn av den betydning islam har i den jevne afghaners liv og de konsekvensene konverteringen vil få for ham og hans familie, fremstår det som lite sannsynlig for lagmannsretten at A ville utvist en så overfladisk holdning til sitt valg dersom konverteringen hadde vært reell.

Som det fremgår ovenfor, er det lagmannsrettens vurdering at både tidspunktet for konverteringen og elementer i As forklaring om omstendighetene rundt denne, svekker hans troverdighet. Etter lagmannsrettens syn er det også elementer i hans opprinnelige asylforklaring som ytterligere svekker hans generelle troverdighet. A forklarte først at han var blitt kidnappet, og at kidnappernes motivasjon var kravet om løsepenger. I klagen endret han denne forklaringen, og anførte at faren nå hadde fortalt ham at kidnappingen skyldtes en gammel jordkonflikt som hans farfar var involvert i, og som hadde fått familien til å flykte til Iran. En slik supplering av forklaringen etter at den opprinnelige forklaringen ikke har ført frem, er i seg selv egnet til å svekke klagers troverdighet. I tillegg kommer at forklaringen om jordkonflikten i seg selv har elementer som gjør at den fremstår som lite sannsynlig. Lagmannsretten er på dette punktet enig i UNEs vurderinger og viser særlig til at det fremstår som lite sannsynlig at den seirende parten i en angivelig jordkonflikt skulle ta opp igjen konflikten mange år senere ved å kidnappe et yngre familiemedlem.

Klageren har også forklart seg ulikt om sin kontakt med faren etter at han forlot Afghanistan. I asylintervjuet i november 2008 opplyste han at han hadde snakket med faren en gang etter at han dro. Faren hadde da sagt at familien hadde det bra. I klagen i september 2009 opplyste han at faren hadde fortalt at familien mottok trusler, og at alle vinduene i butikken ble knust dagen etter at A reiste.

As forklaring om sin første kontakt med kristendommen svekker etter lagmannsrettens syn også hans generelle troverdighet. I advokat Holm Ellingsens telefaks til UNE datert 4. mai 2010 er det opplyst at A hadde noe kjennskap til kristendommen gjennom en venn før han kom til Norge. I møtet i UNE forklarte han først at han ble kjent med kristendommen første gang gjennom B i Norge. Tidligere hadde han ikke hatt informasjon om kristendommen. Da han ble konfrontert med tidligere opplysninger om at han hadde kjent litt til den kristne tro før han kom til Norge, forklarte han at han ved en anledning hadde blitt med en kamerat hjem til noen bekjente av kameraten. Disse hadde holdt et kristent bønnemøte der de leste bøker og ba til Gud. Han har gjentatt denne forklaringen under ankeforhandlingen og forklart at han hadde kjent kameraten i fem - seks måneder. Han kjente ingen av de andre på møtet.

På grunnlag av den generelle kunnskapen om situasjonen for kristne personer i Afghanistan, fremstår As forklaring på dette punktet som svært lite sannsynlig. Lagmannsretten bygger her på forklaringen til landrådgiver Geir-Aage Neerbye, som har forklart at kristne undergrunnsmenigheter er svært forsiktige. Det er stor risiko knyttet til virksomheten. Som regel vil det derfor være svært vanskelig, ofte en prosess over flere år, før en afghaner får innpass. Kandahar er et meget konservativt område. Det er derfor usannsynlig at en kristen undergrunnsmenighet skulle tillate en ukjent afghaner å delta i et bønnemøte.

Lagmannsretten har nøye vurdert de momentene som kan tale for at As konvertering er reell - dåpen, hans kunnskap om den kristne tro, hans deltakelse i ulike kristne sammenhenger og aktiviteter samt forklaringene fra de vitnene som har møtt A og oppfattet ham som en oppriktig kristen. Herunder har lagmannsretten tatt hensyn til utviklingen Zahriris kunnskap og engasjement etter dåpen og også til en viss grad etter skjæringstidspunktet 15. desember 2011. Lagmannsretten har i sin vurdering sett hen til at det gjelder et lempet beviskrav som har sin begrunnelse i at konsekvensene av en gal avgjørelse i en sak som denne vil være alvorlige. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten likevel kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A hadde en kristen overbevisning på skjæringstidspunktet, 15. desember 2011. Lagmannsretten har i denne vurderingen særlig lagt vekt på at A ikke synes å ha reflektert over betydningen av å konvertere og på at konverteringen skjedde under klagebehandlingen i UNE kort tid etter at UDI hadde avslått å omgjøre sitt avslag. Lagmannsretten har også lagt vekt på at As generelle troverdighet er svekket gjennom hans forklaringer om omstendighetene rundt konverteringen og om det opprinnelige asylgrunnlaget.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at As konvertering ikke er reell. Han har derfor ikke rett til asyl som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Lagmannsretten bemerker videre at A ikke har krav på vern som bekvemmelighetskonvertitt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Landrådgiver Neerbye har forklart at i henhold til islamsk straffelov, som er basert på islam og sharia, gis konvertitter anledning til å angre sitt valg. Det er lagt til grunn i utlendingsmyndighetenes praksis og av domstolene i tilsvarende saker at bekvemmelighetskonvertitter ikke risikerer forfølgelse ved retur, jf. LB 2013-41190 og LB-2012-143613. Både Neerbye og vitnet Kalland har forklart at man ikke er kjent med at noen bekvemmelighetskonvertitter som er returnert fra Norge til Afghanistan, har fått problemer etter retur. I følge Kalland er i overkant av 20 bekvemmelighetskonvertitter returnert.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A ikke har reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur, og dermed heller ikke er vernet mot retur etter § 28 første ledd bokstav b.

Etter dette finner lagmannsretten at UNEs vedtak av 5. april 2011 og senere beslutninger av 22. juli 2011 og 15. desember 2011 er gyldige.

Vern etter utlendingsloven § 73 basert på en nåtidsvurdering

Under prosedyren for lagmannsretten har advokat Willoch gjort gjeldende at lagmannsretten også må foreta en nåtidsvurdering av om A er en reell konvertitt. Dersom lagmannsretten skulle komme til at A etter skjæringstidspunket har utviklet en reell kristen overbevisning, kan statens påstand om frifinnelse ikke tas til følge. Det anføres at A i så fall vil ha et absolutt vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73, og at lagmannsretten i et slikt tilfelle av eget tiltak har plikt til å avsi dom for at han har slikt vern. Som argument for at lagmannsretten har en slik plikt, er det vist til at partene ikke har fri rådighet i saken samt til Norges internasjonale forpliktelser.

Staten har bestridt disse anførslene under henvisning til at kravet ikke er gjort til en del av ankesaken. Staten har også anført at domstolen uansett ikke kan avsi dom for vern etter utlendingsloven § 73 på grunnlag av en nåtidsvurdering.

Lagmannsretten viser til at A for tingretten la ned påstand om at han var vernet mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 73, og anførte at retten måtte legge en nåtidsvurdering til grunn ved vurderingen etter § 73. Tingretten fant imidlertid at det ikke var grunnlag for å avsi dom for realiteten, og fortolket påstanden slik at den subsidiært dekket et krav om at UNEs vedtak var ugyldig. Dette avsa tingretten dom for. A har ikke anket over tingrettens avgjørelse. Det krav som er brakt inn for lagmannsretten gjennom statens anke er således spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak.

Etter lagmannsrettens syn er et krav om realitetsdom for vern etter utlendingsloven § 73 et annet krav enn gyldighetsspørsmålet. Adgangen til å fremsette nye krav etter saksforberedelsen er regulert i tvisteloven § 9-16 første ledd bokstav a til c. Lagmannsretten finner det klart at ingen av vilkårene for å fremme et nytt krav er til stede. For så vidt gjelder vilkåret i § 9-16 første ledd bokstav c, vises til redegjørelsen nedenfor for adgangen til å fremme omgjøringsbegjæring for UNE eller fremsette begjæring om midlertidig forføyning. Det er for øvrig heller ikke anført fra As side at noen av vilkårene i § 9-16 første ledd er til stede, og det er ikke nedlagt formell påstand.

Til anførselen om at retten av eget tiltak har plikt til å foreta en nåtidsvurdering og avsi dom for vern, viser lagmannsretten til at det fremgår av tvisteloven § 11-4 første ledd at rettens kompetanse, også i saker med begrenset rådighet, er begrenset til å avgjøre de krav som er reist i saken.

Etter lagmannsrettens syn kan en slik plikt heller ikke følge av Norges menneskerettslige forpliktelser. Lagmannsretten viser til at A har adgang til å fremme en omgjøringsbegjæring til forvaltningen, og at forvaltningen vil ha plikt til å vurdere en slik begjæring basert på nye rettsfakta, jf. Rt-2012-1985, særlig avsnitt 96, jf. avsnitt 91 og 177. Ved en begjæring om midlertidig forføyning til sikring mot retur vil domstolen også kunne ta stilling til hvilket realitetsvedtak som sannsynligvis vil bli truffet ut fra situasjonen på tidspunktet for avgjørelse av begjæringen. Norsk rett tilbyr således A andre adekvate rettsmidler for å ivareta sine menneskerettigheter, og lagmannsretten finner det klart at domstolen ikke har plikt til å vurdere et krav som ikke har vært reist i saken.

Det tilføyes at det etter lagmannsrettens vurdering heller ikke vil være adgang til å få dom for vern etter § 73 basert på en nåtidsvurdering som et alternativ til en dom for ugyldighet basert på faktum på vedtakstidspunktet. Det følger av sikker rettspraksis at den klare hovedregel ved overprøving av forvaltningsvedtak er at det ikke kan gis dom for realiteten, og at domstolene ved gyldighetsprøvingen skal bygge på faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. Spørsmålet om returvern inngår i vurderingen som en del av prøvingen av gyldigheten av forvaltningens vedtak, men da basert på faktum på vedtakstidspunktet. Dersom domstolen kunne prøve om det foreligger returvern etter § 73 basert på en nåtidsvurdering uten at spørsmålet først var prøvd av forvaltningen, vil det være en omgåelse av prinsippene for domstolens prøvingsadgang slik disse er fastslått i Rt-2012-1985. Dersom A vil påberope nye rettsfakta som grunnlag for oppholdstillatelse og returvern, kan han som nevnt ovenfor gjøre dette i en begjæring til utlendingsmyndighetene om omgjøring. Det vises for øvrig til Borgarting lagmannsretts vurdering av om det er adgang til å få dom for returvern etter § 73 i LB-2013-208825. Denne lagmannsrett slutter seg til de vurderinger som er gjort der.

Siden kravet ikke er fremmet i saken, finner lagmannsretten at det ikke er nødvendig å avsi kjennelse for avvisning.

Det bemerkes at anken over tingrettens kjennelse om midlertidig forføyning er trukket, slik at denne blir stående inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

Etter dette har anken ført frem. Staten v/ UNE frifinnes for kravet om ugyldighet.

Staten har vunnet saken fullt ut og har krav på erstatning for sakens kostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Avgjørelsen har ikke budt på tvil, og lagmannsretten finner at det heller ikke foreligger andre tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for kostnadsansvaret i medhold av § 20-2 tredje ledd. Advokat Ingrid Skog-Hauge har levert kostnadsoppgave med krav om dekning av 52 950 kroner i advokatsalær. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. I tillegg kommer ankegebyret for lagmannsretten med 23 220 kroner.

Det følger av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for kostnadsavgjørelsen for tingretten. Dette innebærer at staten etter hovedregelen har krav på dekning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen. Statens prosessfullmektig for tingretten leverte kostnadsoppgave med krav om dekning av 62 500 kroner i salær, som tas til følge, jf. § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/ Utlendingsnemnda 76.170 - syttisekstusenetthundreogsytti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/ Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
     
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-166185 Utlendingsloven § 28. Konvertering. (27.03.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på asyl for en afghaner, som etter avslaget fra UDI opplyste at han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Lagmannsretten kom til at det ikke var sannsynlig at hans konvertering var reell og at han derfor ikke hadde rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo