Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-197253
Dokumentdato : 04.12.2013

Utlendingsrett. Utlendingsloven § 40, § 59, § 62, § 63, § 66

Spørsmål om ekteskap mellom nigeriansk asylsøker og norsk kvinne hovedsakelig var motivert at utlendingens ønske om å få oppholdsgrunnlag i Norge. Må først og fremst legge vekt på momentene omkring tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Forhold ved kontroll flere år etter var av underordnet betydning. Konkret vurdering.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 16. desember 2010. Her ble klagen fra A over UDIs vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelser, utvisning for fem år og avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse ikke tatt til følge. Vedtakene er i korthet begrunnet med at A sitt ekteskap var inngått for å etablere et grunnlag for opphold i Norge (omgåelsesekteskap).

Framstilling av saken

A, født den 0.0.1975, er nigeriansk statsborger og kom til Norge 15. oktober i 2003. Dagen etter ankomst søkte han om asyl. Asylsøknaden ble avslått ved UDIs vedtak av 2. februar 2004. Asylvedtaket ble påklaget og opprettholdt av Utlendingsnemnda i vedtak av 15. september 2004. Samtidig med klagen søkte A om utsatt iverksettelse.

I oktober 2003 traff A B, født 0.0.1966, på et utested i Oslo. I begynnelsen av februar 2004 flyttet han sammen med henne i hennes hus i Askim. Den 5. april 2004 giftet de seg. Den 15. april 2004, søkte han om arbeids- eller oppholdstillatelse ved familiegjenforening. I denne anledning gjennomførte Follo politidistrikt den 17. juni 2004 politiintervjuer med A og B. Den 17. oktober 2004 ble søknaden om oppholdstillatelse avslått, fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Etter klage omgjorde UDI vedtaket, idet underholdskravet da ble ansett å være oppfylt. Tillatelsen gjaldt for ett år fra vedtaksdato. Søknader om fornyelse av oppholdstillatelsen ble innvilget for ytterligere ett år ved UDIs vedtak av 26. oktober 2005 og 3. oktober 2006.

Den 31. januar 2007 foretok tjenestemenn ved Follo politidistrikt bostedskontroll i Eidsbergveien 76, A og Bs angivelige felles bolig. Da politiet ankom var verken B eller A til stede i boligen. Derimot traff politiet en mann ved navn C, som opplyste at B nylig var dradd derfra. C sa han bare bodde der av og til. Da politiet ringte B på telefonnummeret C oppga, opplyste hun at hun bodde sammen med A og at han var på sitt arbeid på LIDL på Vinterbro. Hun hadde ikke hans telefonnummer, fordi hun hadde mistet sin egen telefon. Tilbake på politistasjonen ringte politiet til LIDL som opplyste at A var syk og hadde vært det hele uken. Politiet fikk oppgitt As mobilnummer og ringte ham. Da han meddelte at han var hjemme, sa politiet at de ønsket å komme hjem til ham. Der traff politiet A og ikke C. Politiet foretok nærmere undersøkelse av boligen. A forklarte at han ofte sov i en leilighet i husets 2. etasje, og politiet beskriver den som en egen boenhet med stue, kjøkken og soverom.

I de følgende dagene ble C politianmeldt av B og A for å ha knust og ødelagt diverse inventar i huset til B og for å ha fremsatt trusler mot A. I forbindelse med den følgende straffesaken mot C ble det foretatt politiavhør av C som siktet og av B som fornærmet. C forklarte for politiet at han og B hadde vært kjærester i omtrent 1,5 år. Han forklarte at han siden høsten før fikk disponere et rom i kjelleretasjen i Bs hus for oppbevaring av sine eiendeler, og dessuten bodde han i perioder sammen med B i husets første etasje. Han forklarte videre at han mente at A bodde i leiligheten i annen etasje og at Bs ekteskap med A var et proforma-ekteskap, for å gi A opphold i Norge. B forklarte i politiavhøret at hun hadde kjent C fra barndommen, men bare hatt sporadisk kontakt med ham. Forrige høst traff hun ham igjen. Han hadde ikke noe sted å bo, og hun tilbød ham å få disponere et rom i underetasjen i huset sitt. Hun mener at C kan ha vært sjalu på A, og at dette kan ha vært grunnen til det han gjorde.

Follo politidistrikt utarbeidet 12. februar 2007 en rapport der B ble intervjuet og forelagt politiets mistanke om at ekteskapet med A er pro forma. Hun opplyste at hun inntil for en måned siden og gjennom noen måneder hadde et forhold til C. Det var ikke så ofte hun hadde vært sammen med C, og han bodde ikke fast i rommet i underetasjen. Hun forklarte at hun og A levde sammen som ektefolk.

Deretter ble saken fra politiet sendt over til UDI. Den 3. oktober 2007 søkte A om permanent oppholdstillatelse. UDI sendte 1. februar 2008 ut forhåndsvarsel om tilbakekall av oppholdstillatelsen.

C møtte på eget initiativ til politiavhør 2. juli 2008 og fastholdt at han mente at A og Bs ekteskap ikke var reelt, og han fremholdt at hun hadde mottatt penger av A for å inngå ekteskap. Han hevdet å ha hatt et forhold til B gjennom nærmere tre år. Han forklarte også at han hadde vært på en tre måneders reise til Gambia med B og hennes to barn for å besøke familien til barnas far. De ble imidlertid uvenner på denne turen, og han hadde ikke snakket med henne siden. Han forklarte også at Bs foreldre ikke visste at hun og A var gift, og at det var han som fortalte det til Bs mor.

UDI traff den 16. desember 2008 vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsen. Vedtaket ble påklaget 2. januar 2009 og B sendte 8. januar 2009 inn en lengre skriftlig redegjørelse til UDI, der hun bestred grunnlaget for vedtaket.

Forhåndsvarsel om utvisning ble sendt A ved skriv av 28. januar 2009.

Den 23. februar 2009 ble A far til en pike med en annen norsk kvinne. Hun har gitt politiintervju og innsendt en skriftlig redegjørelse.

Den 3. desember traff så UDI vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) med samme begrunnelse som tidligere. Samme dag ble søknaden om permanent oppholdstillatelse avslått. Begge vedtakene ble påklaget i brev av 21. desember 2009.

Som nevnt traff UNE vedtak 6. desember 2010 hvorved ingen av klagene førte frem.

På vegne av A tok advokat Rieber-Mohn ut søksmål mot UNE ved stevning av 12. januar 2011.
Advokat Rieber-Mohn fremsatte også begjæring om midlertidig forføyning datert 7. februar 2011 med påstand om utsatt iverksettelse inntil dom foreligger. Oslo tingrett avsa 9. februar 2011 kjennelse som forkastet begjæringen om utsatt iverksettelse.

Oslo tingrett avsa 28. september 2012 dom med slik domsslutning.

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 06.12.2010 kjennes ugyldig.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 21. og 22. november 2013.i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/UNE var representert ved sin prosessfullmektig og en ansatte i UNE. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Domstolene har full prøvingsadgang, jf. bl.a. Rt-2006-1657. Ved bedømmelsen etter § 40 fjerde ledd i utlendingsloven av 2008 er det søkers motiver på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er det avgjørende, jf. Rt-2013-937.

Vedtaket om tilbakekall er truffet med hjemmel i utlendingsloven § 63, mens utvisningsvedtaket er hjemlet i lovens § 66 og § 70. I avslaget på søknaden om permanent oppholdstillatelse er det vist til § 62 C, jf. § 66.

Bevistemaet i saken er hva som var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen, jf. lovens § 40 fjerde ledd, nærmere bestemt om A ville ha inngått ekteskapet på dette tidspunktet dersom utsikten til opphold i Norge ikke hadde vært til stede, jf. Rt-2013 avsnitt 34. Om ekteskapet var reelt for herboende ektefelle er uten betydning.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt og det er staten som har bevisbyrden. Det skal foretas en samlet helhetlig bevisbedømmelse. Motpartens henvisning til uttrykket «bevis av vekt» innebærer ikke at det stilles spesielle kvalitative krav til det enkelte bevismoment.

I forarbeidene finner man en liste over momenter som er av betydning ved bevisvurderingen. Listen er ikke uttømmende. Det gikk nokså kort tid fra partene ble kjent med hverandre i oktober 2003 til de giftet seg et halvt år senere. Det er også påfallende at de begynte å diskutere ekteskap allerede i slutten av desember. Det er også et viktig moment at A hadde fått avslag på sin søknad om asyl kort tid i forveien. B har da også erkjent at tidspunktet for ekteskapsinngåelsen var påvirket av asylavslaget. Videre viser intervjuet med B i juni 2004 at hun hadde liten kunnskap om A sin familie og om hans egen bakgrunn fra Nigeria, bortsett fra at han som katolikk hadde religiøse problemer i hjemlandet.

Det er også påfallende at B ikke fortalte om ekteskapet til sin mor før etter lang tid. Det hun forklarte om motivet for ikke å fortelle om ekteskapet er ikke overbevisende. A kan heller ikke huske når han fortalte om ekteskapet til sine foreldre.

A og B har videre forklart seg motstridende om hvorvidt de var sammen i julen 2003 og om hvem som bodde i boligen til B.

Ved bostedskontrollen ble det dessuten avdekket at A bodde i utleieleiligheten i andre etasje, at B ikke var klar over at A var sykmeldt fra arbeidet.

Videre har B erkjent at hun hadde et forhold til C fra slutten av 2006. C var da også med på en tur til Gambia fra september 2007 til januar 2008 sammen med B, hennes to barn og hennes tidligere mann og samboeren hans. C har forklart at ekteskapet er pro forma.

Det må også legges vekt på at A i 2009 fikk barn med en annen norsk kvinne.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Vurderingstemaet er om A sitt hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen med B var å etablere et grunnlag for opphold i riktet, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Det er ingen uenighet mellom partene når det gjelder domstolenes prøvingsadgang, at det er A sitt motiv på tidspunktet for inngåelsen av ekteskap som er avgjørende, at det kreves sannsynlighetsovervekt for at det er tale om et omgåelsesekteskap og at staten har tvilsrisikoen. Det kan imidlertid ikke være riktig som staten hevder at det må foretas denne samme vurderingen ved hver fornyelse av oppholdstillatelsen. Staten erkjenner at partene har og har hatt et reelt samliv. Det vil i praksis innebære at A sitt motiv er i orden. Når det gjelder utgangspunktet for bevisvurderingen skal partenes standpunkt legges til grunn, og det må foreligge «bevis av vekt» dersom retten skal komme til at et gyldig inngått ekteskap er proforma, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36 og 48.

Det er de bevismomentene som knytter seg til tiden forut for og i nær tilknytning til ekteskapsinngåelsen som er de sentrale. De etterfølgende hendelsene er i prinsippet helt uten betydning når motivene til A ved ekteskapsinngåelsen skal vurderes.

Partenes politiforklaringer 17. juni 2004 er sentrale som tidsnære bevis. Det er ingen motstrid mellom partenes forklaringer som støtter at ekteskapsinngåelsen var proforma. Det er det store sammenfallet det er grunn til å trekke frem. At partene ikke svarer helt likt på de samme spørsmålene er av flere grunner helt naturlig. Det er uriktig når UNE hevder at partene har forklart seg forskjellig om deres første møte. Deres forklaringer her er helt sammenfallende. Det samme gjelder spørsmålet om hva de gjorde dagen før intervjudagen. Det er heller ikke motstrid mellom deres forklaringer om hvem som bodde i boligen til B. Det er ikke noe påfallende ved at B visste lite om A sin bakgrunn og hans familie i Nigeria eller at hun nå ikke husker om de var sammen på julaften i 2003.

Funnet ved bostedskontrollen i februar 2007 sier ingenting om motivene til A ved ekteskapsinngåelsen. Partene har forklart at de hadde samlivsproblemer på dette tidspunktet. Det at de er kommet over disse problemene viser at de har en sterk relasjon.

Det er ingen grunn til å legge vekt på Cs utsagn om at ekteskapet er proforma. Hans ulike forklaringer er ikke troverdige. Etter at det skar seg mellom ham og B under oppholdet i Gambia gikk han til politiet og forklarte seg.

UNE har lagt vekt på at partene giftet seg etter seks måneders bekjentskap og kort etter at A hadde fått avslag på asylsøknaden. Tingretten har med rette sett det slik at bekjentskapet ikke hadde vart påfallende kort tid. Videre bodde partene sammen da A fikk avslag på asylsøknaden. Ekteskapsinngåelsen var motivert av et ønske hos begge om å videreutvikle kjærlighetsrelasjonen. Det fremsto som nødvendig å gifte seg for å kunne fortsette samlivet.

Det er flere momenter som støtter ekteskapets realitet. Politiintervjuene var som nevnt sammenfallende, det var ikke noe påfallende ved måten de ble kjent på, og hvordan forholdet utviklet seg. De hadde felles interesser og det var ingen aldersforskjell av betydning. Partene har vært gift og levd sammen i snart ti år, og det har formodningen mot seg at man klarer å holde et proformaarrangement skjult over en så lang tidsperiode. A har dessuten involvert seg sterkt i Bs familieliv, både i forhold til hennes to barn og hennes mor og søster.

Endelig vaksinerte B seg mot hepatitt B i 2005 idet A hadde denne sykdommen. Det ville hun ikke gjort hvis det ikke var tale om et ekteskapelig samliv.

Etter dette har ikke staten oppfylt sin bevisbyrde.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til at anken skal forkastes og kan i hovedtrekk slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Når det gjelder de juridiske spørsmålene saken reiser vil lagmannsretten bemerke:

UNEs vedtak er undergitt full prøvingsrett.

UNEs vedtak om tilbakekall, utvisning og avslag på permanent oppholdstillatelse er «(i) tråd med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper» avgjort i medhold av utlendingsloven av 2008 som trådte i kraft 1. januar 2010. Det er i den sammenheng også vist til utlendingsforskriften av 15. oktober 2009 § 20-5. Dette må være riktig.

Oppholdstillatelsen er tilbakekalt med hjemmel i lovens § 63 hvor det fremgår at slike tillatelser kan tilbakekalles «dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket». Utvisningsvedtaket er truffet med hjemmel i § 66 bokstav a som bl.a. fastsetter at utlending kan utvises når vedkommende forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven. I forbindelse med avslaget på søknaden om permanent oppholdstillatelse er det i UNEs vedtak vist til lovens § 62 som bl.a. fastsetter at det er et vilkår for slik tillatelse at «det ikke foreligger forhold som nevnt i § 66». Det er i vedtaket også vist til lovens § 59 som bestemmer at utlending «som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse, kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven».

Det er på det rene av UNEs vedtak er gyldige etter disse bestemmelsene hvis lagmannsretten kommer til at A har inngått et omgåelsesekteskap. Det er således ikke påberopt at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak eller at det er andre feil ved vedtakene.

Som nevnt er derfor det springende punkt om bestemmelsen i lovens § 40 fjerde ledd kommer til anvendelse. Bestemmelsen utgjør et unntak for hovedregelen i § 40 første ledd om at ektefeller til nærmere angitte kategorier herboende har rett oppholdstillatelse. I bestemmelsens andre og tredje ledd er det som ytterligere vilkår fastsatt at partene må være over 18 år og at ektefellene skal bo sammen. Etter fjerde ledd kan oppholdstillatelse nektes «dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere grunnlag for opphold i riket for søkeren». Som nevnt av tingretten anses bestemmelsen å være en lovfesting av tidligere rettstilstand, slik det er kommet til uttrykk i forarbeider og rettspraksis.

Det gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er staten som har tvilsrisikoen der det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 187 og side 190 har departementet regnet opp en del eksempler på momenter som vil være sentrale for vurderingen. På side 190 uttales det at «vurderingen vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter» og at opplistingen av momenter ikke er ment å være uttømmende. Lagmannsretten legger til grunn at vektingen av ulike bevismomenter her som ellers må skje etter en konkret vurdering og at bedømmelsen av bevisene således skal foretas etter de vanlige prinsipper for fri bevisvurdering. Uttalelsen i avgjørelsen i Rt-2006-1657 om at det må foreligge bevis «av vekt» for å fravike partenes standpunkt rokker etter lagmannsrettens mening ikke ved dette.

Videre er det utlendingens motiv for ekteskapet som er temaet. Det er uten betydning om ekteskapet er alvorlig ment fra herboende ektefelles side.

Gjennom avgjørelsen i Rt-2013-937 er det avklart at det er utlendingens motiv(er) på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, ikke på vedtakstidspunktet eller et senere tidspunkt enn dette, som er avgjørende. Det er derfor feil når tingretten har lagt vedtakstidspunktet til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan uttrykket «det hovedsakelige formålet» skal forstås, vises det til følgende uttalelse på side 190 i proposisjonen:

Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.

Det vises også til at førstvoterende i avgjørelsen i Rt-2013-937 anser det dekkende for rettstilstanden at bevistemaet kan formuleres i et spørsmål slik: Ville utlendingen på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede?

Når det gjelder bevisvurderingen kan lagmannsretten i store trekk henvise til tingrettens grundige drøftelse. Med utgangspunkt i at det er forholdene på vigselstidspunktet som er det avgjørende, og at etterfølgende forhold bare har betydning som bevis i den grad de er egnet til å kaste lys over forholdene på dette tidspunkt, legger imidlertid lagmannsretten mindre vekt enn det tingretten synes å ha gjort på forhold og hendelser flere år etter ekteskapsinngåelsen. Som lagmannsretten kommer tilbake til, legges det dessuten betydelig vekt på det inntrykket som politiets intervjuer med A og B etterlater.

I samsvar med forklaringene til A og B legger lagmannsretten til grunn at de to i siste halvdel av oktober 2003 traff hverandre på et utested i Storgata i Oslo hvor det som regel ferdes mange afrikanere. B - som tidligere var gift med en mann fra Gambia hun har to barn sammen med - hadde også vært en del på dette utestedet tidligere. A og B danset med hverandre der og dro deretter til en venninne av B hvor de lå over. A bodde på denne tiden i asylmottak i Osloområdet. Kort etter ringte B til A og inviterte ham hjem til seg i Askim for en helg. Han oppholdt seg hos henne denne helgen. Kort etter ble han overført til et asylmottak i Mosjøen og hadde adresse der frem til han i begynnelsen av februar flyttet inn hos B. I tiden A hadde adresse i Mosjøen reiste han flere ganger på billigbilletter til Askim og var der sammen med B i én til to uker av gangen. Dette var i perioden frem til omtrent nyttår da B reiste til Gambia med sin tidligere mann og deres to barn for å besøke familien til barna og faren der. Det var da hun kom tilbake derfra at A flyttet inn hos henne. Etter forklaringene legger lagmannsretten til grunn at de har bodd sammen siden.

Begge har forklart at det oppsto et kjærlighetsforhold og at de giftet seg for å leve sammen. De har felles interesser bl.a. når det gjelder afrikansk musikk og dans. Begge har forklart at de begynte å snakke om ekteskap allerede i desember 2003.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at inngåelse av ekteskap etter fem-seks måneders bekjentskap ikke kan anses som noen påfallende kort tid. Lagmannsretten legger i den sammenheng også vekt på at de på vigselstidspunktet hadde vært nokså mye sammen, også i den perioden hvor A bodde i Mosjøen, men særlig etter at de ble samboende. Reisene til A frem og tilbake til Mosjøen er dessuten en indikasjon på at han hadde stor interesse i å være sammen med B.

Etter lagmannsrettens mening er det forhold at ekteskapet ble inngått bare ca. halvannen måned etter at A hadde fått avslag på sin søknad om asyl i brev av 20. februar 2004, i langt større grad egnet til å så mistanke om at ekteskapet fra A sin side er inngått for å skaffe seg et oppholdsgrunnlag. Lagmannsretten er imidlertid enig med tingretten i at dette må ses i lys av at paret allerede bodde sammen da avslaget kom, og at paret ønsket å gifte seg for å være sikre på at de kunne fortsette å bo sammen. Lagmannsretten tilføyer at A hadde påklaget asylavslaget og var innvilget oppsettende virkning på klagen. Han sto således ikke foran noen umiddelbar uttransportering.

Lagmannsretten har for øvrig merket seg at det i forbindelse med ekteskapsinngåelsen ikke fant sted noen bryllupsfeiring verken den dagen eller senere. Etter partenes forklaringer for lagmannsretten, er det etter lagmannsrettens syn ikke noe påfallende ved det.

Lagmannsretten legger heller ikke nevneverdig vekt på at B og A ikke fortalte moren til B at de var gift. Partene og Bs mor har forklart og lagmannsretten legger til grunn at A ble introdusert for moren og søstrene til B på et tidlig tidspunkt, og at A og moren til B etter hvert ble godt kjent. B har forklart at grunnen til at hun ikke fortalte om ekteskapet var at moren var skeptisk til ekteskap med afrikanere.

Moren til B har forklart at partene var veldig forelsket. Slik dette ble forklart av moren er det grunn til å legge betydelig vekt på hennes utsagn.

Intervjuene som ble foretatt av paret to og en halv måned etter vigselen, den 17. juni 2004, må etter lagmannsrettens syn tillegges stor vekt.

Lagmannsretten legger i den forbindelse til grunn at slike intervjuer nettopp har som formål å avdekke om man står overfor et omgåelsesekteskap.

UNE har i vedtaket uttalt at partene har forklart seg forskjellig om hvor de traff hverandre første gang. Dette bygger etter lagmannsrettens syn på en klar misforståelse. Det er ingen grunn til å tvile på at de to forklarer seg om det samme utestedet i Storgata i Oslo.

UNE har videre bygget på at partene har forklart seg forskjellig om hva de gjorde dagene forut for intervjuet. Svarene er vanskelige å sammenligne, både fordi svarene til A slik de er nedtegnet på engelsk er vesentlig mindre detaljerte enn Bs svar, og dels fordi spørsmålene ikke er fullt ut identiske. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er noen klar motstrid i de nedskrevne svarene.

Endelig har UNE fremhevet at intervjuet med B viste at hun hadde lite kunnskaper om bakgrunnen til A, herunder om hans familie og hvorfor han kom til landet. Lagmannsretten er enig i dette, men kan ikke se at det gir noen indikasjon av vekt på at giftemålet ikke er alvorlig ment fra A sin side.
Etter lagmannsrettens syn er det generelle inntrykket som intervjuene etterlater, at partene i store trekk forklarer seg sammenfallende også om detaljer, og at intervjuene sannsynliggjør at de lever sammen i hverdagen, og er sammen om mange gjøremål. Dette trekker i retning av at ekteskapet var reelt og at det hovedsakelige formålet for A med ekteskapsinngåelsen ikke har vært å gi grunnlag for oppholdstillatelse.

Lagmannsretten legger også vekt på at kvinnen som leide leiligheten i 2. etasje i Bs hus i 2004 og 2005 i en skriftlig forklaring har skrevet at A og B bodde sammen med barna i første etasje, at de levde i et reelt forhold og at hun satt en del barnevakt for paret når de trengte noe alenetid. Også Bs mor har forklart at datteren og A levde sammen. Videre legges det vekt på at helsesøster ved helsestasjonen i Askim har avgitt erklæring om at B ble vaksinert mot hepatitt B i mars, april og oktober i 2005 på grunn av at A led av smitteførende hepatitt B.

Staten har for øvrig under ankeforhandlingen ikke bestridt at partene har bodd sammen og at A tok seg mye av Bs to barn.

Lagmannsretten antar at også utlendingsmyndighetene har vurdert det slik, siden konklusjonen etter intervjuene ble at A fikk innvilget arbeidstillatelse som følge av det inngåtte ekteskapet.

De forhold som for øvrig er trukket frem i saken knytter seg til partenes samliv mer enn to og et halvt år etter at ekteskapet var inngått. Generelt sett er disse forholdene av en slik karakter at det vanskelig kan trekkes noen klare slutninger fra dem.

Fra statens side er det særlig trukket frem det som ble avdekket gjennom bostedskontrollen som fant sted 31. januar 2007, hvor politiet verken fant A eller B hjemme, men traff på C som sa til politiet at han bodde i huset av og til, og at de som for øvrig bodde der var B og hennes to barn. Da politiet ringte til B sa hun at hun ikke hadde nummeret til A, fordi hun hadde mistet mobilen sin, og at A var på arbeid i LIDL på Vinterbro. Da politiet ringte til LIDL fikk de vite at A var sykmeldt hele uken. Da politiet ringte til A, forklarte han at han var hjemme. I forbindelse med at A viste politiet rundt i huset, sa han at han ofte sov i et rom i 2. etasje. I tillegg til dette soverommet var det også stue og kjøkken der som bar preg av at de var i bruk. Leiligheten i 2. etasje hadde vært leidd ut antagelig til omtrent utgangen av 2005. Det var grunn til å oppfatte det slik at A på dette tidspunktet, iallfall delvis, holdt til i denne leiligheten, og dobbeltsengen der tydet på at den den siste natten bare hadde vært brukt av én person.

Lagmannsretten er enig med staten i at de forholdene som ble avdekket under bostedskontrollen tyder på at det ikke var noe ordinært ekteskapelig samliv mellom partene på dette tidspunktet. Partene har da også forklart at det var problemer i ekteskapet fra slutten av 2006 til et stykke ut i 2008. Det skyldtes bl.a. at B i en periode i dette tidsrommet hadde et forhold til C.

Om forholdet til C har B forklart at hun ønsket å hjelpe C med husvære når han trengte det. Han var en venn fra barndommen som hadde store rusproblemer og var bostedsløs. Hun lot han derfor bruke et rom i kjelleren. Det utviklet seg da slik det ble et forhold mellom B og C. Det er videre fremhevet at A i februar 2009 fikk barn med en annen kvinne. A har forklart at han bare hadde seksuell omgang med barnets mor én gang. B og A har forklart at både A og B har kontakt med dette barnet, noe som også er bekreftet skriftlig av barnets mor og Bs mor. Barnet var nylig med i hennes 70-årsdag. Det er ikke uvanlig at ekteskap i perioder skranter, og lagmannsretten finner at disse tilfellene av utroskap bare i begrenset grad trekker i retning av at det er tale om et omgåelsesekteskap.

Etter bostedskontrollen oppsto det en konflikt mellom C på den ene siden og B og A på den andre, som ledet til at C begikk skadeverk i huset til B og fremsatte trusler mot A som C ble domfelt for. C har i to politiavhør forklart at A og B ikke bodde sammen, at ekteskapet var proforma og - i ett av de to avhørene - at A hadde betalt penger for ekteskapet. Hans første politiforklaring ble avgitt i dagene da skadeverket og truslene fant sted, mens det siste avhøret, som C selv tok initiativet til, ble avgitt etter at det hadde «skåret seg» mellom han og B under en tremåneders tur til Gambia i 2008 sammen med Bs barn, barnets far og hans nye samboer. Lagmannsretten finner - i likhet tingretten - at det er en nærliggende mulighet for at Cs forklaringer kan være motivert av et ønske om hevn, og antar derfor at forklaringene hans ikke bør tillegges vekt.

Lagmannsretten har merket seg at A i februar 2012 søkte om asyl i Sveits etter å ha reist fra Norge til Spania i februar 2011 for å overholde utreisefristen, og at han der opplyste at han var ugift. Lagmannsretten finner at det ikke kan trekkes noen slutninger av betydning for saken fra dette forholdet.

Så vel partene selv som Bs mor, en nabo og en venn av A i Askim har forklart at A og B levde sammen til A reiste til Spania i 2011. Moren til B har også forklart at hun i 2008 hadde samtaler med partene for å hjelpe dem til å komme over vanskelighetene de hadde i samlivet på dette tidspunktet. Videre hadde B ifølge sin forklaring, mens A bodde i Spania, en reise dit for å være sammen med ham, og både B og hennes mor hadde dessuten i denne perioden telefonkontakt med A. Også disse forhold har meget begrenset betydning ved bedømmelsen av hva som var A sitt hovedformål med å inngå ekteskap med B i april 2004. Det er likevel grunn til å merke seg at partene nå har holdt nær kontakt og bodd sammen i 10 år.

A var innvilget fri sakførsel for tingretten og har derfor som innanket part fri sakførsel for lagmannsretten, jf. rettshjelploven § 22 tredje ledd. Advokat Lund har som det fremgår, lagt ned påstand om tilkjennelse av sakskostnader til ankemotparten eller det offentlige. Når motparten er en etat som finansieres over statsbudsjettet, er det i praksis lagt til grunn at det ikke er nødvendig å legge ned påstand om saksomkostninger til det offentlige. Lagmannsretten avsier derfor ikke dom for at staten v/Utlendingsnemnda skal betale A sine sakskostnader.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-197253 Utlendingsrett. Utlendingsloven § 40, § 59, § 62, § 63, § 66 (07.01.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 16. desember 2010. Nigeriansk statsborger. Proforma/omgåelsesekteskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen