Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-200739
Dokumentdato : 06.06.2013

Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. annet ledd flg., § 38.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag om asyl overfor to asylsøkere med mindreårige fra Afghanistan. Tingretten kom til at begge avslag var ugyldige. Lagmannsretten fant begge vedtak gyldige. Asylforklaringene fremstod ikke som troverdige. Det var ikke grunnlag for fremsatte påstander om at de hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Konkret vurdering.

Saken gjelder om Utlendingsnemndas vedtak om ikke å innvilge asyl er gyldig.

       A, født i 1981, og B, født *.*.1987 – begge født og oppvokst i Afghanistan – søkte 7. oktober 2009 om asyl i Norge. A og B er ektefeller og kom til Norge sammen med hennes barn C, født *.*.2005.

       Asylgrunnlaget var sterk frykt for at deres liv og helse ville bli utsatt for alvorlig risiko dersom de ble tvunget til å reise tilbake til hjemlandet.

       Ekteparet har i Norge oppholdt seg på Sund asylmottak og har fått to barn sammen. Datteren D ble født *.*.2011, og sønnen E ble født *.*.2013.

       A har tidligere, 7. september 2005, søkt om asyl i Norge. Han fikk endelig avslag ved UNEs vedtak av 14. desember 2006 og reiste tilbake til Afghanistan i løpet av 2007.

       UNE avslo søknadene om asyl i vedtak 3. desember 2011. A og B aksepterte ikke vedtaket og reiste sak mot staten v/UNE ved stevning 10. april 2012. UNE ble i prosessvarsel, jf. tvisteloven § 5-2, anmodet om å omgjøre vedtaket. UNE tok i vedtak 2. mai 2012 ikke anmodningen til følge.

       Oslo tingrett avsa 28. september 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas to vedtak av 3. desember 2009 om endelig avslag på asyl for A og B, samt etterfølgende felles beslutning av 2. mai 2012 om å nekte omgjøring av vedtakene, er ugyldige. 
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen saksøkernes sakskostnader med kr 118.880. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28. og 29. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten anfører at A og B ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Det medgis at begge har krav på beskyttelse dersom asylforklaringene sammenholdt med etterfølgende forklaringer for tingretten og under ankeforhandlingen, er sanne. Forklaringene er imidlertid ikke troverdige og kan således ikke legges til grunn for lagmannsrettens dom. Tingretten har her tatt feil. Staten anfører at asylsøkernes forklaringer i hovedsak er usanne og i strid med allmenn tilgjengelig informasjon om afghanske forhold. Ingen av asylsøkerne har noen velbegrunnet frykt for forfølgelse, og ingen av dem står i noen reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller andre overgrep ved tilbakevending til hjemlandet.

       Barna har ut fra sin alder ikke opparbeidet en slik tilknytning til riket at det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier opphold, jf. utlendingsloven § 38. Barnas tilknytning er til foreldrene, og de bør følge disse ved retur til Afghanistan.

       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

       A og B har etter beste evne søkt å underbygge sin forklaring om at begge har en velbegrunnet frykt for legemskrenkelser, andre overgrep og eventuell drap, dersom de tvinges til å reise tilbake til Afghanistan.

       Begges forklaringer er troverdige, og det er ikke grunnlag for UNEs påstander i vedtakene om manglende troverdighet. Vedtakene er tynt begrunnet, alene basert på språklige forskjeller/nyanser i asylintervjuer, noe som har ført til tolkefeil og andre misforståelser. Det er for øvrig i en uvant avhørssituasjon lett å overse relevante forhold. A og B slutter seg til tingrettens grundige dom, som mente forklaringene var troverdige så langt de hadde mulighet til å opplyse saken. Bevisførslene for lagmannsretten har ikke gitt grunnlag for annen vurdering.

       B viser til sin forklaring om at hun i løpet av et ekteskap på fem år gjentatte ganger ble utsatt for legemskrenkelser fra sin tidligere ektemann, og bestemte seg etter hvert for at det ikke var noen annen utvei enn å flykte sammen med A for å unngå videre overgrep.

       B anfører at den tidligere ektemannen, som er født og oppvokst i den afghanske kultur, åpenbart ser på flukten som en dyp æreskrenkelse, og etter allmenn erfaring i Afghanistan kan slike krenkelser føre til drap. Det vises til vitneforklaringen fra Landinfo.

       Den tidligere ektemannen er kriminell og med hennes erfaring med omfattende voldsbruk mot henne – og også mot A under hans fangenskap i hennes bolig – har hun en begrunnet frykt for at han vil drepe henne ved retur til Afghanistan. Etter afghanske forhold risikerer hun også slike eller andre former for overgrep fra den tidligere ektemanns familie og stamme.

       A frykter også overgrep fra Bs tidligere ektemann. Vedkommende var sammen med andre, ansvarlig for at A ble kidnappet og holdt innesperret hjemme hos B og ektemannen i omtrent seks måneder. A ble i løpet av denne tiden utsatt for mye vold, og det har medført psykiske og fysiske ettervirkninger.

       A hjalp B til å flykte og medvirket derfor til ektemannens tap av ære. Risikoen for at ektemannen vil ønske å drepe ham, eller utsette ham for annen form for avstraffelse, er like stor som for B.

       A forstår for øvrig ikke hvorfor han ble kidnappet og satt i fangenskap så lenge, men han peker på at gjerningsmennene kan stå i ledtog med hans far. A har sterk frykt for sin far etter at A – etter hjemkomsten fra Norge i 2007, gjennom naboer – fikk vite at faren mest sannsynlig stod bak drapet på hans mor. Årsaken til dette må ha hatt sammenheng med at moren, sammen med A og hans yngre bror som følge av fysiske overgrep fra faren, måtte flykte til Iran. Dette skjedde før han var syv år gammel.

       Moren og broren måtte etter mange år i Iran dra tilbake til Afghanistan og Kabul. Faren var tidligere og er fortsatt – etter det A er kjent med – en ressurssterk lederfigur (kommandant) i Kabul, og hans ære ble dypt krenket ved at ektefellen med barn forlot ham. At han reagerte med æresdrap da hun kom tilbake fra Iran, er sannsynlig. Vitnet, som bodde i nabolaget, har bekreftet dette i sitt vitneavhør for lagmannsretten.

       A frykter for at faren, som følge av at han flyktet sammen med sin mor og konflikter tilbake fra oppveksten, fortsatt ønsker å straffe ham. At faren samarbeidet med Bs ektemann ved kidnappingen og det senere fangenskap, kan det ikke sees bort i fra.

       A har ut fra dette en velbegrunnet frykt for alvorlige legemskrenkelser og mulig drap fra Bs tidligere ektemann, og eventuelt As far, dersom han må returnere til Afghanistan.

       Verken A eller B kan forvente noen beskyttelse fra afghanske myndigheter mot slike mulige overgrep. Opphold i Ghazny eller Kabul vil her ikke ha noen betydning.

       A og B anfører på dette grunnlag at UNEs vedtak bygger på uriktig faktum ved ikke å legge til grunn deres forklaringer om hva de har vært utsatt for og hva de sannsynligvis kan vente seg ved retur til Afghanistan.

       Utlendingsmyndighetene har forøvrig ikke sørget for å innhente opplysninger i Afghanistan som kan underbygge hvilke konsekvenser retur til landet kan innebære. A og B peker her på at retur til Afghanistan sammen med barna medfører risiko for meget alvorlige konsekvenser, og dette må få betydning for om de nå skal få opphold. Det vises her til Rt-2011-1481 som peker på at «jo alvorligere konsekvensen fortoner seg, jo mindre skal til for å gi vedkommende beskyttelse».

       A og B peker i denne sammenheng på at saken ikke bare gjelder dem, men også de tre mindreårige barna. UNE har heller ikke tillagt hensynet til barna tilstrekkelig vekt ved den samlede vurdering, jf. utlendingsloven § 38. Sterke menneskelig hensyn tilsier opphold i Norge. Statens anførte innvandringspolitiske hensyn må her vike i forhold til familiens rettmessige krav mot beskyttelse.

       UNE har ikke tatt hensyn til dette, og fattet et vedtak om retur på et faktisk grunnlag som i det alt vesentlige er uriktig. Vedtakene om avslag på asylsøknadene er derfor ugyldige.

       Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes. 
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem og skal bemerke:

Rettslige utgangspunkter

       Utlendingsloven § 28 regulerer retten til oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl). En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. Har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av en slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller 
  2. Uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 
     En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). 
     Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn til om søkeren er barn. 
     ----- 
     Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å beskytte søkeren til å søke beskyttelse i disse deler av hjemlandet. Med de unntakene som er fastsatt av Kongen i forskrift, har også ektefelle eller samboer til en utlending som gis oppholdstillatelse som flyktning etter annet ledd, og flyktningens barn under 18 år --- rett til oppholdstillatelse som flyktning. 

       Som det fremgår kan A både ha et selvstendig grunnlag for asyl etter § 28 første ledd og fra B et avledet grunnlag for asyl etter § 28 sjette ledd. Barna vil fra foreldrene ha avledet rett til asyl. Det må også vurderes hvorvidt det bør gis adgang til opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

       Høyesterett har i Rt-2011-1481 i avsnitt 45 gitt en nærmere sammenfatning av vurderingskriteriene ved anvendelsen av loven:

        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt som rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuelt uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensen fortoner seg, jo mindre skal til for å gi vedkommende beskyttelse. 
        Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Høyesterett viser i dommen i avsnitt 40 til uttalelser fra forarbeidene, der det fremgår at norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

       Lagmannsretten finner at UNE i vedtakene har bygget på en riktig forståelse av utlendingsloven, og at UNE med rette har kommet til at A, B og barna ikke fyller lovens vilkår for asyl i Norge. UNE har med utgangspunkt i As og Bs asylintervjuer, sammenholdt med generell og relevant informasjon om afghanske forhold, lagt til grunn at ingen av disse hadde noen velbegrunnet frykt for forfølgelse eller stod i noen reell fare for dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende handling ved tilbakevending til Afghanistan. Lagmannsretten har etter bevisførselen under ankeforhandlingen ikke grunnlag for en annen vurdering.

       Spørsmålet for lagmannsretten er om asylforklaringene fremstår som «noenlunde sannsynlig og (om) søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt som rimelig og muli».

       Lagmannsretten tar for sin vurdering utgangspunkt i at A og B, verken under asylintervjuene eller under ankeforhandlingen, har forklart seg på en måte som inngir generell troverdighet. Forklaringene har et generelt og ukontrollerbart innhold om forhold som det må kunne forventes vesentlig større detaljrikdom om. Lagmannsretten finner derfor ikke at A og B har medvirket til å opplyse saken så langt som det etter omstendighetene har vært rimelig og mulig, og dette svekker tilliten til deres generelle troverdighet.

       Lagmannsretten har videre under ankeforhandlingen fått en grundig redegjørelse for relevante afghanske forhold gjennom vitnet fra Landinfo. A og Bs forklaringer er i en del sammenhenger ikke forenlig med vitneforklaringen, og det er egnet til ytterligere å svekke tilliten.

       Lagmannsretten viser til Bs forklaringer om inngåelse av det første ekteskapet, forholdene under ekteskapet, hennes boforhold og de nærmere omstendigheter omkring ektemannens kriminelle natur og de mange personer som han holdt fanget i huset. Opplysningene om slike forhold er relevante for å avklare om det foreligger noen rimelig mulighet for at B og A har truffet hverandre under de anførte omstendigheter.

       B bodde angivelig sammen med ektemannen i et lite hus med to rom i nærmere fem år, hvoretter hun burde ha vært i stand til å gi nærmere detaljer – herunder om hennes oppgaver i huset, kontakten med ektemannen og hans familie. Hennes forklaring om at hun, etter så lang tid, ikke hadde hatt noen form for kontakt med ektemannens familie er ikke forenlig med normale ekteskapelige forhold i Afghanistan.

       Tilsvarende er hennes manglende opplysninger om ekteskapsinngåelsen ikke tillitvekkende. B har ikke gitt detaljopplysninger om de forhold som angivelig ledet til at hennes tante sørget for at hun ble giftet bort mot vederlag. B kjenner videre ikke til om det ble holdt noen ekteskapsseremoni. At Bs tante fra hennes slekt hadde en hovedrolle ved ekteskapsinngåelsen, er etter det opplyste ikke i samsvar med afghansk tradisjon. Tantens mann eller en annen mann i familien ville normalt hatt denne rollen.

       B har videre forklart seg om hvordan hun klarte å ta fra ektemannen nøkkelen til det rommet som A ble holdt fanget. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at hun, etter at ektemannen angivelig skulle ha dratt på en bryllupsfest, skulle ha latt henne være alene i huset som fangevokter i mange timer uten tilsyn fra andre menn i familien.

       Bs forklaring må vurderes i lys av generelle opplysninger om afghansk kultur og væremåte – en kultur preget av at menn har full kontroll over sin ektefelle og vil forhindre at hun har noen form for kontakt med andre menn.

       Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at hun, som kvinne i en afghansk kultur - gjennom en luke inn til et fangerom i huset – skal ha fått anledning til å utvikle nødvendig tillitt til A som medhjelper til flukt fra huset og videre ut fra Afghanistan. Flukt av den beskrevne karakter med påregnelige belastninger må nødvendigvis være betinget av et gjensidig tillitsforhold til at mannen ville ta vare på henne, også etter at de hadde kommet seg bort fra huset og kommet frem til Ghazny by.

       B ville blitt utsatt for stor risiko, dersom A hadde forlatt henne og barnet etter flukten. Lagmannsretten finner at dette indikerer at B – i motsetning til det hun har forklart i asylintervjuet og i retten – møtte A under andre omstendigheter og har hatt en annen form for kontakt med ham i Afghanistan før flukten til Iran og deretter til Norge. At hun før flukten bare ble kjent med A ved korte samtaler gjennom en liten luke i fangerommet i huset, er lite sannsynlig.

       Bs asylforklaring må også vurderes i forhold til sannsynligheten i As forklaring. A opplyste i asylintervjuet at han ble kidnappet i området Ghazny og kjørt til et ukjent hus, der han ble holdt i fangenskap i om lag seks måneder, før han klarte å rømme sammen med B. Kidnapperne kroppsvisiterte ham og tok pengene hans, før han ble kjørt av sted til Bs bopel. A har ikke ytterligere opplysninger om huset han ble holdt i fangenskap. Han var ikke kjent i området, og kidnapperne hadde satt en hette over hodet hans før han kom frem til huset.

       A fikk i følge asylintervjuet verken ved kidnappingen, kjøringen til huset eller i løpet av det seks måneder lange oppholdet noen forklaringer eller opplysninger om hvorfor han var tatt til fange. Det eneste som ble gjentatt hele tiden var at «jeg var landsselger, at jeg selger landet mitt og jeg ville forlate landet mitt. De brukte veldig mange banneord». A prøvde å spørre dem om hvorfor de hadde hentet ham og hvem de var, men de sa ingen ting, «de bare slo meg, og sa at jeg ikke hadde rett til å spørre om noe som helst» De sa ikke annet enn at «Du blir her og dør her». Det fremgår videre av forklaringen at han ofte spurte: «Dere har sikkert blitt sendt av faren min», men han fikk ikke noe svar på det.

       A bekreftet forklaringen under ankeforhandlingen, og presiserte at han under hele oppholdet hadde vært utsatt for utskjelling, slag og annen voldsbruk. A forstod ikke hvorfor han ble holdt innesperret. Han ble aldri bedt om å gi opplysninger om noen eller noe og heller ikke bedt om å gjøre noe for kidnapperne.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å feste lit til denne forklaringen. A har ikke gitt opplysninger om noe som kan indikere et mulig motiv for at Bs tidligere ektemann, sammen med andre, skulle holde ham fanget i nærmere seks måneder med ressursbruk til mat og kontroll, uten å få annet tilbake enn mulighet til å utsette A for overgrep i form av innesperring og voldsbruk.

       Kidnapping er etter det opplyste vanlig i Afghanistan, men formålet med slik kidnapping vil normalt være å frata offeret penger eller utpressing, også overfor familie. Som det fremgår av UNEs vedtak, jf. side 3 nederst, retter opprørsgrupper sine aksjoner «mot representanter for utenlandske militære styrker, afghanske sikkerhetsstyrker og politi, representanter for ikkestatlige og humanitære organisasjoner og rike forretningsmenn og deres familier».

       Vitnet fra Landinfo bekreftet disse opplysninger under ankeforhandlingen. A tilhører ingen av nevnte grupper, og i følge hans forklaring ble forøvrig alle pengene hans tatt med en gang, før han ble innesperret i huset.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A i asylintervjuet har gitt opplysninger om kidnappingen som viser et helt atypisk hendelsesforløp ved kidnappingsaksjoner.

       A har videre bekreftet Bs lite sannsynlige forklaring om fangenskapet og måten de traff hverandre på. Dette underbygger i seg selv også As manglende troverdighet.

       As øvrige opplysninger om risiko for overgrep viser det samme. A har, som nevnt innledningsvis, etter UNEs vedtak 14. desember 2006 fått avslag på sin asylsøknad begrunnet i frykt for hans far. Tilsvarende anføres som grunnlag i dag, men nå supplert med hans felles forklaring med B om kidnapping og flukt fra Afghanistan.

       Lagmannsretten kan etter hans forklaring ikke finne noen holdepunkter for at faren - etter ikke å ha kontakt med sin sønn i de siste 16-17 år – skulle ha noen grunn til å holde ham innesperret i seks måneder og eventuelt utsette ham for andre overgrep. At hans mor eventuelt skal ha blitt drept av faren, som følge av at hun for mange år siden forlot ham sammen med A og hans yngre bror, er mulig, men ikke underbygget på annen måte enn gjennom en ikke kontrollerbar – også generell – vitneforklaring over telefon fra en tidligere nabo i Afghanistan.

       Lagmannsretten kan ikke finne at anførte forhold gir noen begrunnet risiko for at A ved retur til Afghanistan skal blir utsatt for overgrep – eventuelt bli drept. Det tilføyes at A verken i asylintervjuet eller i retten har kunnet gi nærmere opplysninger om hvor faren i dag befinner seg, hva han gjør og hvilken posisjon han i dag har. Eneste opplysninger som A har gitt om overgrep fra faren rettet mot han selv, er fra barndommen – før han var 6-7 år gammel- hvoretter han angivelig sammen med sin mor og bror flyktet til Pakistan og videre til Iran. Det pekes videre på at A i siste asylintervju gir vage opplysninger om grunnlaget for at faren stod bak kidnappingen. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A og B begge har gitt asylintervjuer og forklaringer i retten – som både isolert sett og sett i sammenheng – er lite troverdige. Forklaringene er preget av «store hull» om detaljer som uten tvil ville vært forklart nærmere, dersom begge hadde gjort det de hadde kunnet for å forklare seg sannferdig.

       A og Bs anførsler om at utlendingsmyndighetene ikke har gjort tilstrekkelig for å verifisere deres forklaringer, er det ikke grunnlag for. Det vises til UNEs vedtak 2. mai 2012 fra vedtaket i omgjøringssaken på side 3. Sett i sammenheng med at asylsøkernes forklaringer allerede i utgangspunktet var lite troverdige, og at disse etter sitt innhold var svært vanskelig å verifisere, er det ingen grunn for anførslene om manglende utredning av saken. Det tilføyes at det heller ikke er holdepunkter for vesentlige tolkefeil ved asylintervjuene.

       Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av UNEs vedtak sammenholdt med bevisførselen under ankeforhandlingen, at verken A eller B har noen velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Ingen av disse står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

       Lagmannsretten kan under disse omstendigheter heller ikke finne at hensynet til de mindreårige barna tilsier at det er grunnlag for opphold i Norge. Det vises til UNEs vurdering i vedtaket på side 3, om at barna ikke har opparbeidet seg en slik tilknytning til riket at det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier opphold, jf. utlendingsloven § 38. A og B har etter UNEs vedtak fått en sønn som i dag er fem måneder gammel. Dette tilsier ingen endret vurdering.

       Lagmannsretten bemerker endelig at det ikke er tvilsomt at sivilbefolkningen i Afghanistan lever under vanskelige og utrygge forhold. Vitnet fra Landinfo har gitt en oppdatert nærmere beskrivelse av dette. A og B er imidlertid ikke i en annen situasjon en svært mange andre i Afghanistan, og dette kan av sterke innvandringspolitiske hensyn ikke gi grunnlag for asyl i Norge.

       Anken fører etter dette frem.

       Lagmannsretten går så over til å behandle partenes ansvar for sakens kostnader. Avgjørelsen om kostnadsansvaret for tingretten skal her tas etter lagmannsrettens resultat, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

       Lagmannsretten er kommet til at staten i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 annet ledd jf. første ledd skal tilkjennes sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten.

       Lagmannsretten finner ikke grunnlag for unntak etter § 20-2 tredje ledd. Saken er åpenbart av stor velferdsmessig betydning for A og B, og styrkeforholdet mellom partene kan på et slikt grunnlag i en del tilfelle tilsi fritak for kostnadsansvaret.

       Lagmannsretten kan imidlertid i dette tilfelle ikke finne tungtveiende grunner som gjør dette rimelig. Det pekes på saken ikke har vært tvilsom. A og B hadde ingen god grunn til å få saken prøvd for retten, og det foreligger ingen andre tungtveiende grunner som tilsier unntak fra erstatningsplikten. At A og B vant frem i tingretten, er i denne sammenheng vurdert. Lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag tilsier imidlertid at de selv må bære de kostnadsmessige konsekvenser av tingrettens dom.

       Staten krevde for tingretten tilkjent sakskostnader med i alt 62 500 kroner inklusive merverdiavgift. Tilvarende krav er fremsatt for lagmannsrettens behandling. I tillegg kommer så ankegebyret for to dagers ankeforhandling med 23 220 kroner. Kravene er spesifisert i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd og anses nødvendige kostnader for saken. Staten tilkjennes derfor dekning for kostnadene med i alt 148 220 kroner i samsvar med fremsatte krav. A og B er begge solidarisk ansvarlig for idømt ansvar etter tvisteloven § 20-6 annet ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utendingsnemnda frifinnes. 
  2. A og B dømmes med solidarisk ansvar til innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av lagmannsretten dom å betale til staten v/Utlendingsnemnda 148.220 – etthundreogførtiåttetusentohundreogtjue – kroner i sakskostnader for tingretten og lagmannsretten

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-200739 Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. annet ledd flg., § 38. (14.06.2013)

    Saken gjaldt anke over tingrettens avgjørelse om at Utlendingsnemndas avslag på asyl for to mindreårige afghanere var ugyldige. Lagmannsretten fant at asylforklaringene ikke var troverdige, og at UNEs vedtak derfor var gyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo