Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-205643
Dokumentdato : 14.06.2013

Utlendingsrett. Tilbakekall av tillatelser mv. som følge av proforma ekteskap.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse mv. som følge av proforma ekteskap. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at det var sannsynlighetsovervekt for proforma, og staten ble frifunnet, jf. utlendingsloven § 63 og § 40 fjerde ledd.

       Saken gjelder gyldigheten av vedtak fattet av Utlendingsnemnda. Vedtaket omfatter tilbakekall av midlertidig og permanent oppholdstillatelse, utvisning med varig innreiseforbud og avslag på søknad om statsborgerskap. Det sentrale tvistetema er om ekteskapet mellom søker i saken og norsk borger var reelt.

       Sakens faktiske bakgrunn er i korthet:

       A, født i 1962, er tyrkisk statsborger og er oppvokst i den tyrkiske provinsen Y. Han ble i 1981 religiøst viet med sin kusine B, født i 1962. De har tre barn sammen. Barna er født i 1982, 1983 og 1985. A og B ble borgerlig viet i 1994.

       A kom til Norge i 1991 på visum for å besøke sine foreldre, som bodde her. Under oppholdet søkte han om familiegjenforening med sin familie i Norge. Søknaden ble avslått. Han gjentok søknaden via den norske ambassaden i Ankara. Også den søknaden ble avslått.

       I 1999 ankom A Norge på grunnlag av visum. Under visumoppholdet søkte han om asyl i Norge. Denne søknaden ble avslått ved vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet 13. mars 2000. Avslaget ble påklaget.

       A ble offisielt skilt fra B 23. mars 2000.

       A giftet seg 13. april 2000 med norsk borger C, født i 1951. Den 17. april 2000 fremmet han søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefellen. Senere samme år trakk han klagen over avslaget på asyl.

       Ved vedtak av politiet ble A i oktober 2000 gitt arbeidstillatelse i familiegjenforening med C. Tillatelsen ble senere fornyet flere ganger. I oktober 2003 ble han etter søknad innvilget bosettingstillatelse.

       De tre barna til A og B har oppholdstillatelse i Norge relatert til As oppholdstillatelse. De kom til Norge i henholdsvis 2001, 2002 og 2003.

       A og C søkte om skilsmisse i mars 2004, og de ble skilt ved bevilling i mai s.å. Hun giftet seg på ny, med en mann av utenlandsk opprinnelse, i juli 2004. C døde i desember 2005.

       I april 2005 sendte Utlendingsdirektoratet et forhåndsvarsel om tilbakekall av bosettingstillatelse og arbeidstillatelse for A. Begrunnelsen var at han skulle ha gitt uriktige opplysninger om ekteskapet med C i forbindelse med søknad om fornyet arbeidstillatelse i 2002 og ved søknad om bosettingstillatelse i 2003.

       I september 2005 ble As bosettingstillatelse tilbakekalt. Grunnlaget for dette var at utlendingsmyndighetene mente at han hadde gitt uriktige opplysninger om den perioden ektefellen hadde bodd sammen. Etter klage ble vedtaket om tilbakekall opprettholdt av Utlendingsnemnda i mars 2007. Ved Oslo tingretts dom 11. juli 2007 ble dette vedtaket kjent ugyldig. Tingretten mente at vedtaket bygget på feil faktum, da nemnda la til grunn at A og C ikke hadde bodd sammen i lovens forstand i tre år. På grunnlag av dommen fattet Utlendingsnemnda i august 2007 vedtak om omgjøring av tidligere vedtak om tilbakekall av As bosettingstillatelse.

       A søkte om norsk statsborgerskap i september 2007.

       I juni 2009 forhåndsvarslet Utlendingsdirektoratet A om tilbakekall av hans tidligere gitte arbeidstillatelser og bosettingstillatelse i medhold av utlendingsloven 1988 § 13, jf. utlendingsforskriften 1990 § 50. Samtidig ble det gitt varsel om mulig utvisning etter samme lovs § 29 første ledd bokstav a. Grunnlaget for dette var at Utlendingsdirektoratet, blant annet på grunnlag av opplysninger i en verifiseringsrapport av 22. mai 2008 fra ambassaden i Ankara, mente at A proforma hadde inngått ekteskap med C. De kildene som er benyttet i rapporten, er anonymisert, og A er ikke gitt innsyn i usladdet verifikasjonsrapport.

       Utlendingsdirektoratet fattet 4. mars 2010 vedtak om tilbakekall av As midlertidige og permanente oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven 2008 § 63 første ledd. Direktoratet la til grunn at det var sannsynlighetsovervekt for at A hadde inngått ekteskap med C med den hovedhensikt å skaffe seg og sin familie oppholdsgrunnlag i Norge, og at han hadde tilbakeholdt informasjon om realiteten i sitt ekteskap. Det ble herunder lagt til grunn at A fortsatt var religiøst gift med en kvinne i Tyrkia, B, under ekteskapet med C.

       I et annet vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet 4. mars 2010 ble As søknad om statsborgerskap avslått, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e. Den 25. mars 2010 traff direktoratet vedtak om utvisning av A, med varig innreiseforbud, jf. utlendingsloven 2008 § 66 bokstav a.

       Utlendingsdirektoratets tre vedtak av mars 2010 ble påklaget. Klagene ble avgjort ved Utlendingsnemndas vedtak 24. august 2011, fattet av nemndsleder alene, jf. någjeldende utlendingslov 2010 § 78 tredje ledd første punktum. Klagene fra A ble ikke tatt til følge. Nemnda la som direktoratet til grunn at det var sannsynlighetsovervekt for at As ekteskap med C ikke var reelt.

       A tok ut stevning for Oslo tingrett i mai 2012, med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 24. august 2011 er ugyldig.

Oslo tingrett avsa 19. oktober 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 24.08.2011 er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler innen 14 – fjorten – dager – fra dommens forkynnelse sakskostnader til A med kr 115 480. 

       Tingretten la til grunn at det ikke foreligger beviser av vekt som kan gi grunnlag for å fravike ektefellene A og Cs eget standpunkt om at ekteskapet var reelt. Retten fant således at A ikke hadde fortiet eller gitt uriktige opplysninger om ekteskapet, og at Utlendingsnemnda hadde bygget på feil faktum i sitt vedtak 24. august 2011.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen i sin helhet til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder feil i bedømmelsen av faktiske forhold og rettsanvendelsen. A har tatt til motmæle.

       Ankeforhandling er holdt 6.-7. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part var representert med sin prosessfullmektig samt førstekonsulent Anne Christine Ramsdal i Utlendingsnemnda, som var til stede under ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd og avga forklaring. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Det er for lagmannsretten lagt frem noe ny dokumentasjon i relasjon til den fremlagte verifikasjonsrapport. Ellers står saken i det vesentligste i samme stilling som for tingretten.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak 24. august 2011 er gyldig. Nemnda har lagt til grunn korrekt faktum og en korrekt rettsanvendelse. Eventuelle feil har under enhver omstendighet ikke kunnet virke bestemmende på vedtakets innhold, og er således uten betydning for gyldigheten.

       Det er et vilkår at et ekteskap er reelt for at det skal være rettighetsdannende etter utlendingsloven. Utlendingens motiv ved ekteskapsinngåelsen er avgjørende for vurderingen av om ekteskapet er reelt. Etterfølgende omstendigheter kan imidlertid kaste lys over realiteten. Ekteskapet må ha vært reelt helt fra inngåelsen til vilkårene for permanent oppholdstillatelse var oppfylt 30. oktober 2003. Hvorvidt utlendingens ektefelle trodde og håpte at ekteskapet var reelt, har ikke betydning.

       Det synes som tingretten har operert med et kvalifisert beviskrav, ved at det er krevd mer enn sannsynlighetsovervekt for proformaekteskap siden begge ektefeller har hevdet at ekteskapet er reelt. Det anføres at tingretten i så fall har begått en rettsanvendelsesfeil, alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Retten må vurdere alle bevisene samlet, og det kan ikke stilles særskilte krav til bevisene. Ved et proformaekteskap må det forventes at paret og deres familie ønsker å gi inntrykk av et reelt inngått ekteskap overfor omverdenen. Vitneforklaringer fra ektefellene, familie og venner har således ikke bevisverdi av betydning.

       Omgåelse av utlendingsloven ved proformaekteskap er et økende problem, og de innvandringspolitiske hensyn står sentralt.

       EMK gir ikke noen videre beskyttelse enn den internrettslige regulering. Proforma ekteskap er ikke et familieliv som skal beskyttes.

       Det innebærer en bevisbedømmelsesfeil når tingretten la til grunn at ekteskapet mellom A og C var reelt. Staten anfører at det er sannsynliggjort at ekteskapet manglet realitet, og således ikke dannet grunnlag for opphold etter utlendingsloven. Dette er basert på en helhetsvurdering av sakens opplysninger. Det vises til Utlendingsnemndas vedtak av august 2011 side 7-10.

       Ved bevisvurderingen vil tidsnære bevis være av stor betydning, mens hendelser, forklaringer og andre bevis etter dette må tillegges mindre vekt.

       Tingretten har lagt for stor vekt på tingrettens tidligere dom 11. juli 2007, som et argument for at ekteskapet inngått i 2000 var reelt. Ekteskapets realitet var ikke tema i den saken. Ut fra dommen aksepteres at ektefellene har oppfylt bokravet i lovens forstand.

       Med hensyn til tingrettens vektlegging av vitneprov, bemerkes at samtlige vitner ført av A var i familie med ham eller C. Hans barn har en åpenbar egeninteresse i sakens utfall, ved at deres oppholdstillatelses er avhengig av hans oppholdsstatus. Det kan også pekes på flere forhold som svekker enkelte vitners og As troverdighet.

       Det anføres at verifikasjonsrapporten underbygger statens anførsel om at det er tale om proformaekteskap. Sakens omstendigheter er typiske for proformasaker fra regionen i Tyrkia.

       Når alle bevisene ses i sammenheng, er det etter statens oppfatning klart at det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet inngått i 2000 var proforma. Det er således mer enn 50 % sannsynlig at As hovedhensikt med å inngå ekteskap var å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge, og at han ikke ville giftet seg med C hvis ikke ekteskapet hadde gitt ham utsikt til opphold i Norge.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Saken reiser ett spørsmål, nemlig om ekteskapet mellom C og A var proforma.

       Det anføres at ekteskapet var en realitet så lenge det besto, og at ektefellene har utøvet et ekteskapelig samliv på felles adresse under hele perioden. Utlendingsnemndas vedtak i saken bygger således på uriktig faktum.

       Tingretten har ikke lagt uriktig beviskrav til grunn i dommen. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Staten har bevisbyrden og tvilsrisikoen. For å legge et annet forhold til grunn enn det ektefellene har pretendert, kreves det etter rettspraksis og forarbeider bevis av vekt. Bevis som skal oppveie ektefellenes forklaring, må være tydelige etter sin art (klarhetskrav) og forankret utover seg selv (konformitetskrav). Har et moment en plausibel forklaring, kan det ikke tillegges særlig betydning i en samlet vurdering, og summen av usikre momenter kan ikke være tilstrekkelig til å oppfylle beviskravet.

       Tingretten har foretatt en grundig avveining og vekting av samtlige beviser i en helhetsvurdering. Dommen fra 2007 inngår i vurderingen, men er ikke tillagt for stor vekt. Tingretten har korrekt lagt vekt på vitneførsel fra As familie samt hans tidligere ektefelles barn, som er de som med noen vekt kan uttale seg om realiteten i ekteskapet. De sistnevnte kan på ingen måte sies å stå ham nært i dag og må regnes som nøytrale vitner.

       Aldersforskjellen mellom ektefellene må regnes som ubetydelig. At de hadde et relativt kort bekjentskap før de giftet seg, er ikke til hinder for at ekteskapet var reelt. Manglende felles språk var bare et problem i startfasen og ble overvunnet ved at A raskt lærte seg norsk.

       Videre anføres at tingretten korrekt har påpekt svakheter i den verifikasjonsrapporten som ble fremlagt. Den bygger på et ladet mandat, den inneholder uriktige og udokumenterte opplysninger, og anonymiseringen har hindret kontradiksjon. Rapporten kan således ikke tillegges bevisverdi av betydning.

       Dersom retten skulle komme til at det foreligger et proforma ekteskap, er ankemotparten enig i at dette får som konsekvens at samtlige vedtak er gyldige.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Saksomkostninger tilkjennes.

Lagmannsretten bemerker:

       Sakens gjenstand er gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 24. august 2011. Ved dette vedtaket ble klage over tre vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet ikke tatt til følge. Ved direktoratets vedtak ble As tidligere midlertidige oppholdstillatelser og permanent oppholdstillatelse tilbakekalt i medhold av utlendingsloven § 63. Videre ble hans søknad om norsk statsborgerskap avslått, og han ble utvist fra Norge, med varig innreiseforbud.

       For alle deler av nemndas vedtak er det avgjørende spørsmålet om ekteskapet mellom A og C ikke var reelt, eller med andre ord proforma. Det er enighet mellom partene om at nemndas vedtak er ugyldig dersom kravene til reelt ekteskap er oppfylt, og at vedtaket er gyldig i motsatt fall.

       Lagmannsretten bemerker at et ekteskap bare kan gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det er reelt. Med hensyn til rettstilstanden før någjeldende utlendingslov av 2008, vises det til Ot.prp.nr.46 (1986-87) punkt 2.6.1.1. og NOU 2004:20 punkt 8.5.4.2. I gjeldende utlendingslov er kravet til realitet nedfelt i § 40 fjerde ledd, der det fremgår at oppholdstillatelse kan nektes « dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren ». Slik saken her ligger an, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det er gjeldende eller tidligere utlendingslov som kommer til anvendelse.

       Det fremgår av Høyesteretts dom i Rt-2006-1657 at det ikke gjelder noe skjerpet beviskrav; alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for å legge til grunn proforma. Staten har tvilsrisikoen der det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

       I nevnte høyesterettsdom er det uttalt at når begge parter i et ekteskap hevder det er reelt, må det være « bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder » for at retten skal komme til et annet resultat. Ankemotparten har med utgangspunkt i denne uttalelsen anført at det må stilles særskilte krav til de bevis som i tilfellet skal oppveie ektefellenes uttalte oppfatning; de må være tydelige etter sin art og må være forankret ut over seg selv. Lagmannsretten er ikke enig i at uttalelsen i Rt-2006-1657 skal forstås på denne måten, som i tilfellet ville innebære et avvik fra prinsippet om fri bevisvurdering. Etter lagmannsrettens oppfatning må det på vanlig måte foretas en konkret og samlet bedømmelse av bevisene, og på dette grunnlag vurderes om det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma.

       Lagmannsretten legger til grunn at omgåelse av utlendingsloven gjennom proformaekteskap er et problem for utlendingsforvaltningen. Om dette vises det til Ot. prp. punkt 2.6.1.1. og NOU 2004:20 punkt 8.5.4.2. For lagmannsretten er det opplyst at en stor andel av avslag på søknad om familiegjenforening, og tilbakekall av gitte tillatelser, fra tyrkiske søkere er basert på at ekteskap med norsk borger er proforma. Forholdsvis mange av disse søkerne er fra distriktet Y. I As familie har to av hans fettere fått tilbakekalt oppholds- og bosettingstillatelser som følge av proforma ekteskap. Lagmannsretten bemerker at dette inngår som bakgrunnsopplysninger, men As sak må vurderes konkret.

       Ved den konkrete vurderingen av saken her, er det klart at det er mange momenter som trekker i retning av at As motivasjon for å inngå ekteskap med C hovedsakelig har vært å skaffe et oppholdsgrunnlag.

       Innledningsvis bemerkes at A over tid har vist et sterkt ønske om å få et oppholdsgrunnlag i Norge. Det vises til hans søknadshistorikk som det er redegjort for under saksfremstillingen ovenfor. Hans ønske må ses på bakgrunn av at hans foreldre og søsken har hatt opphold her i landet. I Utlendingsdirektoratets vedtak 13. mars 2000, der As søknad om asyl ble avslått, er det påpekt flere forhold som etter direktoratets oppfatning svekker asylsøknadens troverdighet. Utlendingsnemnda har i sitt vedtak 24. august 2011 bemerket at det ut fra sakens opplysning måtte ha fremstått som lite sannsynlig at A ville få innvilget sin asylsøknad. Lagmannsretten er enig i det.

       Dernest er det flere forhold knyttet til ekteskapsinngåelsen med C som trekker i retning av at As hovedmotivasjon har vært å skaffe et oppholdsgrunnlag. Det vises til at ekteskapet ble inngått kort tid – én måned – etter at Utlendingsdirektoratet avslo hans asylsøknad. I mellomtiden var han også blitt offisielt skilt fra B. Ekteskapet med C ble inngått etter en kort bekjentskapstid. A har forklart at han traff C første gang tilfeldig på en nattklubb i slutten av 1999, det vil si ca. fire måneder før de giftet seg. C hadde da en kjæreste, men hun og A bestemte seg raskt for å flytte sammen. A har for lagmannsretten forklart at de «likte hverandre».

       På det tidspunkt A og C traff hverandre, snakket de ikke noe felles språk. C var elleve år eldre enn ham.

       Etter lagmannsrettens oppfatning er det også forhold knyttet til ekteskapets avslutning som taler for at As motivasjon for ekteskapet har vært å få opphold i Norge. Han fikk innvilget oppholdstillatelse i slutten av oktober 2003. Relativt kort tid etter det, i begynnelsen av mars 2004, søkte han og C om skilsmisse.

       Som det fremgår ovenfor, døde C i desember 2005. Hun har således ikke forklart seg for retten i saken her. Tingretten har i sin dom av oktober 2012 lagt til grunn at det ikke foreligger holdepunkter for å tro at hun var av en annen oppfatning om ekteskapets realitet enn det som ble hevdet av A, altså at ekteskapet var reelt. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til det. De objektive momenter knyttet til inngåelsen og avslutningen av ekteskapet som er gjennomgått ovenfor, gir holdepunkter for at ekteskapet også fra hennes side ble inngått for å skaffe A et oppholdsgrunnlag.

       Det er også omstendigheter rundt skilsmissesøknaden som svekker troverdigheten av at ekteskapet var reelt. Det vises til at det i søknaden, som er undertegnet av begge ektefeller, er opplyst at samlivet ble hevet i januar 2002. Dette er i strid med det A senere forklarte i Oslo tingrett i saken som ble pådømt 11. juli 2007, og med det som tingretten da – med støtte i forklaring fra ham og vitner – la til grunn. A har for retten forklart at han signerte søknaden «in blanco», og at det var C som fylte ut opplysningen om når samlivet ble hevet etter at han hadde signert. Lagmannsretten bemerker at det forhold at C ga uriktige opplysninger om samlivets varighet i søknaden, sammenholdt med at A ifølge egen forklaring har valgt å signere et dokument av denne karakter «in blanco», uansett er egnet til å svekke troverdigheten av deres opplysninger om ekteskapet.

       I nevnte dom av juli 2007 er det opplyst at C traff en ny mann i årsskiftet 2003-2004. Dette var også en mann av utenlandsk opprinnelse som hadde fått avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Det er opplyst at han var 20 år yngre enn C. I dommen er det lagt til grunn at C ønsket å inngå ekteskap med mannen, og at dette ville gi ham oppholdsgrunnlag. Tingretten fant at den eneste muligheten for henne til å kunne gifte seg på nytt i 2004, var å opplyse at det forelå faktisk seperasjon i ekteskapet med A i to år, altså fra 2002. Retten må forstås slik at den så dette som et sannsynlig motiv for den uriktige opplysningen i skilsmissesøknaden.

       Lagmannsretten bemerker for sin del at denne historikken knyttet til Cs nye ekteskap, uansett gir holdepunkter for mistanke om at ekteskapet med A ikke var reelt, heller ikke for hennes del.

       Som det fremgår av saksfremstillingen, er det i saken lagt frem en verifikasjonsrapport 22. mai 2008. Denne gir støtte for at As ekteskap med B har bestått i den tid han var gift med C, og at skilsmissen mellom ham og B således var proforma. Det fremgår blant annet at ingen i familiens lokalsamfunn i landsbyen X og byen Y er kjent med skilsmissen, og at A og B har opprettholdt et familieliv når han sammen med deres felles barn har vært på ferie i Tyrkia. I tillegg har han underholdt henne. B bor i en leilighet som eies av As far. Videre fremgår det at den offisielle skilsmissen ble ordnet veldig raskt. Dette underbygges etter lagmannsrettens oppfatning av at A i sin asylsøknad så sent som i november 1999 krysset av for at han var gift. Det er i rapporten også opplyst at B ikke fremmet noen krav i forbindelse med skilsmissen, noe som etter det opplyste er uvanlig. Videre fremgår det av rapporten at de er folkeregistrert på samme bolig i X.

       A har anført at mandatet som ligger til grunn for rapporten, med tilhørende faktumgjennomgang, er sterkt farget. Lagmannsretten vil til dette bemerke at det i mandatet bes verifisert om A og B har blitt ansett som gift før han reiste til Norge og mens han har bodd her, om og i tilfellet i hvilken grad de opprettholdt kontakten under hans opphold i Norge samt om det var alminnelig kjent i deres lokalmiljø at han var gift med norsk kvinne i Norge. Retten kan ikke se at dette mandatet er farget på noen måte. Heller ikke saksfremstillingen i mandatet, når det leses i sammenheng, er etter rettens oppfatning farget eller ubalansert på noen måte som er egnet til å svekke tilliten til rapporten.

       A har videre vist til at rapportens opplysninger er udokumentert. Til dette vil lagmannsretten bemerke at retten ved bevisvurderingen må ta i betraktning at det ikke har vært anledning til å eksaminere den som har skrevet rapporten eller vedkommendes kilder. Det fremgår imidlertid av rapporten at den bygger på et relativt bredt kildegrunnlag. Det styrker også troverdigheten at det i rapporten er fremkommet opplysninger som er ubestridt riktige, og som ikke er nevnt i saksfremstillingen i mandatet, for eksempel nøyaktig tidspunkt for religiøs og borgerlig ekteskapsinngåelse.

       A har for lagmannsretten forklart at det er hans leilighet B bor i. Hun fikk bruksrett til den etter skilsmissen. Det er ikke han, men sønnen D, som har underholdt B økonomisk etter skilsmissen. Dette har sønnen bekreftet. A har redegjort for regelmessige reiser til Tyrkia etter skilsmissen, men han har ikke feriert sammen med B og barna. Sønnen har også bestridt at foreldrene har feriert sammen i Tyrkia, bortsett fra i forbindelse med barnas bryllup. As far har forklart at han ikke er kjent med at det har vært kontakt mellom A og B etter skilsmissen.

       Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke forklaringene fra A og hans familie, også sett hen til bevisbildet for øvrig og deres interesse i saken, egnet til å svekke konklusjonen i verifikasjonsrapporten i særlig grad. Slik lagmannsretten ser det, synes rapporten å være vel underbygget. Rapporten støtter opp om at As ekteskap med C har vært proforma, uten at rapporten i seg selv har avgjørende betydning for rettens vurdering.

       I Oslo tingretts dom av juli 2007 er det som nevnt lagt til grunn at A og C bodde sammen uten avbrudd i en treårsperiode, som er lovens krav for bosettingstillatelse. At partene har bodd sammen over så lang tid, kan i og for seg anføres som argument for at ekteskapet har vært reelt. Cs to voksne barn fra før ekteskapet med A har for retten forklart at de oppfattet ekteskapet som reelt, og at A også fulgte opp C i en periode hun var syk og hadde sykehusopphold.

       Til dette bemerker lagmannsretten at oppfyllelse av kravet om at ektefellene har bodd sammen i tre år er nødvendig for å oppnå et formål om varig bosettingstillatelse. Det at kravet om felles botid er oppfylt, kan således ikke i seg selv få avgjørende betydning for vurderingen av ekteskapets realitet. Det bemerkes i den forbindelse at det fremstår som påfallende hvor raskt A og C søkte skilsmisse etter at han hadde fått bosettingstillatelse. Hvordan omgivelsene, herunder Cs barn, har oppfattet ekteskapet vil være et moment, men kan heller ikke i seg selv være avgjørende.

       Ut fra en samlet vurdering er det lagmannsrettens oppfatning at det er sannsynlighetsovervekt for at det var As hovedhensikt med å inngå ekteskap med C å etablere et grunnlag for å få oppholdstillatelse i Norge, og at han ikke ville ha giftet seg med henne hvis ekteskapet ikke hadde gitt utsikt til slik tillatelse. Selv om de har oppfylt lovens krav om å bo sammen i en treårsperiode, er det ikke sannsynlig at ekteskapets karakter har endret seg i løpet av denne perioden.

       Lagmannsretten finner etter dette at det er sannsynlighetsovervekt for at As ekteskap med C ikke var reelt, og at Utlendingsnemnda således ikke har bygget på feil faktum. Det er enighet mellom partene om at en slik konklusjon innebærer at nemndas vedtak 24. august 2011 er gyldig, og at staten må frifinnes.

       Staten har vunnet saken og har krav på å få erstattet sine nødvendige kostnader med saken, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd sammenholdt med § 20-5 første ledd. Dette gjelder også kostnadene med tingrettsbehandlingen, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å frita motparten for ansvaret i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Staten har krevd dekket kostnader med 125 000 kroner til sammen for begge instanser, med en halvpart på hver av instansene. I tillegg kommer ankegebyret med 23 220 kroner, totalt 148 220 kroner. Sakskostnader tilkjennes i samsvar med kravet.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda til sammen 148.220 – hundreogførtiåttetusentohundreogtjue – kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-205643 Utlendingsrett. Tilbakekall av tillatelser mv. som følge av proforma ekteskap. (27.06.2013)

    Ny avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse, avslag på søknad om statsborgerskap og utvisning av en tyrkisk statsborger. Det sentrale tvistetema var om ekteskapet med en norsk borger var reelt. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten frem til at det var sannsynlighetsovervekt for proforma, og staten ble frifunnet.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen