Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-28456
Dokumentdato : 08.07.2013

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, homofil asylsøker fra Iran.

Homofil asylsøker fra Iran. Lagmannsretten fant at søkerens forklaring om at han var tatt av politiet mens han hadde sex var tilstrekkelig sannsynligjort og at fare for forfølgelse i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort. Han hadde krav på asyl, og vedtaket om å nekte dette var ugyldig.

 Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak med avslag på asyl.

       A er født *.*.1982 i Iran. Han er iransk statsborger og etnisk perser. Den 29. januar 2008 kom han til Norge og søkte asyl 31. januar samme år.

       I avhøret i forbindelse med ankomstregistreringen 31. januar 2008, og i asylintervjuet 28. februar 2008, oppga han to grunnlag for søknad om asyl. Det første var at han var homofil og ble pågrepet i Teheran på en privat fest 10. januar 2008 idet han hadde seksuell omgang med en annen mann, og at han senere flyktet fra politiet. Det andre grunnlaget var at han har konvertert til kristendommen etter at han kom til Norge. På begge grunnlag fryktet han forfølgelse i hjemlandet dersom han returneres.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo hans asylsøknad ved vedtak 17. oktober 2008.

       Etter klage av 11. november 2008 ga UDI vedtaket oppsettende virkning. Ved vedtak 5. februar 2010 kom Utlendingsnemnda (UNE) til at klagen ikke ble tatt til følge. Klagen ble avgjort på grunnlag av utlendingsloven 2008, og UNE kom til at A – verken på grunn av sin homofile legning eller eventuell konvertering til kristendommen – oppfylte kravene på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, og det var heller ikke grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38.

       A gikk til sak mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at vedtaket av 5. februar 2010 var ugyldig, og det ble også krevet midlertidig forføyning.

       Tingretten fant at A ikke hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28, verken som følge av at han er homofil eller som følge av konverteringen. Tingretten fant videre at vedtaket om ikke å gi opphold etter utlendingsloven § 38 ikke var ugyldig.

       Oslo tingrett avsa 5. desember 2012 dom og kjennelse med slik slutning:

        I hovedsaken: 

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes
  2. A betaler til Staten v/ Utlendingsnemnda sakskostnader med 66.500 – sekstisekstusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen. 
            I forføyningssaken: 
            Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett.

       Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 6. mars 2013 ble anken over den midlertidige forføyningen forkastet. Kjennelsen er rettskraftig.

       For lagmannsretten har A frafalt anførselen om at konverteringen skal medføre grunnlag for frykt for forfølgelse og dermed ugyldighet på dette grunnlaget. Saken her gjelder etter dette bare gyldigheten av vedtaket av 5. februar 2010, og den anførte ugyldighetsgrunnen er frykt for forfølgelse som følge av homofili.

       Ankeforhandling er holdt 25. og 26. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger, og A avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Man må legge As forklaring om pågripelse og flukt til grunn. Utgangspunktet er at staten har bevisbyrden for at asylsøkerens forklaring ikke er riktig, forutsatt at forklaringen generelt sett er troverdig. Den generelle troverdighetsvurderingen må være objektiv.

       Ankende parts forklaring er troverdig. Forklaringen hans er uforandret siden den første forklaringen han ga i forbindelse med ankomstregistreringen. Den er plausibel og ikke i strid opplysninger om sosiokulturelle forhold i Iran.

       A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i form av henrettelse, piskeslag eller annen form for tortur som følge av de seksuelle handlingene han ble pågrepet for.

       Han har også en velbegrunnet frykt for forfølgelse i form av henrettelse, piskeslag eller annen form for tortur som følge av sin seksuelle legning. Som homofil tilhører han en «spesiell sosial gruppe», og forfølgelse som nevnt, er krenkelser som gir krav på beskyttelse etter loven, jf. utlendingsloven § 28 bokstav a.

       Vurderingen av om vilkårene for asyl på grunnlag av homofili er oppfylt, bygger på prinsippene i Rt-2012-494 sammenholdt med dom fra The Supreme Court i Storbritannia av 7. juli 2010. Det skal foretas en vurdering av om han risikerer forfølgelse på grunn av sin legning. Det første spørsmålet er om han vil leve åpent som homofil ved retur. Hvis han velger å holde sin legning skjult, hva er i så fall motivet for det? Er motivet frykt for forfølgelse på grunn av sin homofile legning, er vilkårene for asyl oppfylt.

       Spørsmålet om A risikerer forfølgelse i Iran på grunn av sin legning, må vurderes generelt ut fra forholdene i Iran og spesielt i tilknytning til saksøkers situasjon. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Det gjelder ingen begrensninger i intensiteten av domstolens prøvelse ved denne vurderingen. Risikovurderingen må ses i sammenheng med alvoret av forfølgelsen.

       Når det gjelder forholdene for homofile i Iran, er det på det rene at samleie mellom menn etter sharialovgivningen kan straffes med døden, og at andre former for seksuelle handlinger mellom menn straffes med pisking. Det gjelder strenge beviskrav, men dommeren kan også dømme på grunnlag av skjønn. Selv om det ikke kan påvises sikre tilfeller der dødsstraff er idømt alene på grunn av homofile handlinger, betyr det ikke at det ikke finnes slike avgjørelser. Det er også slik at homofilianklager kamufleres under andre tiltalepunkter. Erklærte homofile opplever dessuten forfølgelse i form av vold, arrestasjon og tortur utenfor de formelle rammene av den iranske straffeloven. Det er ikke riktig at homofile i Iran ikke risikerer forfølgelse dersom de innordner seg de sosiokulturelle normene i samfunnet.

       A har blitt mer moden og bevisst sin seksuelle legning under oppholdet i Norge. Han ønsker å leve ut sin seksuelle legning om han skulle komme tilbake til Iran. Han vil derfor stå i fare for forfølgelse og ha krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er også vist til et forslag til endring i den iranske straffelov. Dette går ut på at homoseksuelle handlinger mellom menn som samtykker, skal være straffbare, og at både den aktive og den passive part kan straffes med døden.

       Om han ikke skulle tørre eller makte å leve ut sin seksuelle legning, vil det i stor grad skyldes lovgivningen og faren for straff. Han vil da også være omfattet av straffeloven § 28 første ledd bokstav a.

       Vedtaket av 5. februar 2010 er etter dette ugyldig.

       Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 5. februar 2010 er ugyldig.
  2. Staten ved utlendingsnemnda dømmes til å betale As saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       De norske reglene om asyl må ses på bakgrunn av FNs flyktningekonvensjon.

       Spørsmålet i saken er om ankende part oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd. Det er ikke bestridt at han er homofil eller at han oppfyller vilkåret «medlemskap i en spesiell sosial gruppe».

       Det er faktum som forelå ved avgjørelsen av forvaltningsvedtaket som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2012-2039, her 5. februar 2010. Dette innebærer at man må se bort fra faktiske forhold inntrådt etter dette, f.eks. hans senere inntrådte ønske om å arbeide for homofiles rettigheter, endret personlig holdning til å stå frem som homofil eller senere lovgivning i Iran. Slike fakta kan være grunnlag for en begjæring om omgjøring og kan være relevant ved spørsmålet om retur, jf. utlendingsloven § 73.

       Man kan ikke legge As forklaring til grunn når det gjelder festen, arrestasjonen og den etterfølgende flukt. Denne er usannsynlig og lite troverdig. Det pekes særlig på følgende seks forhold. For det første er det ikke sannsynlig at A og hans venn B hadde seksuell omgang på en fest hvor det var mange ukjente heterofile. For det annet er det usannsynlig at de ikke la merke til arrestasjonene som skjedde rett utenfor døren til rommet der de var. For det tredje er forklaringen om at politiet ved en feil låste opp håndjernene ikke troverdig. Videre er ikke forklaringen om hvordan politiet ikke klarte å innhente ham troverdig. For det femte er det ikke sannsynlig at en fremmed motorsyklist plukket ham opp og hjalp ham. Endelig er det ikke troverdig at A ikke har søkt å ta kontakt med B senere.

       Det er fare for forfølgelse som kan gi grunnlag for rett til vern, jf. utlendingsloven § 29. Religiøs eller sosial fordømmelse, trakassering mv. omfattes ikke. Ved vurdering av bevis og risiko vises det til Rt-2012-1481, særlig avsnitt 45.

       I saker der det søkes asyl på bakgrunn av homofili følger vurderingstemaene av Rt-2012-494, særlig avsnitt 57. Homofile i Iran har generelt liten grunn til å frykte forfølgelse om de lever innenfor landets sosiokulturelle normer. Det er ikke noen rene, kjente eksempler på dødsdommer for sodomi. Det er grunn til å tro at A vil opptre innenfor de sosiokulturelle normene i Iran om han returnerer. Dette vil ikke i hovedsak skyldes frykt for straff eller forfølgelse. Vilkåret som fremgår av Rt-2012-494 avsnitt 57 siste setning; «[e]r det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt»; er en utvidelse av utlendingsloven § 28 og flyktningkonvensjonen artikkel 1. Dette bygger ikke på et robust rettskildegrunnlag. Det foreligger ikke velbegrunnet frykt for forfølgelse, og dette er det sentrale man skal ha vern mot. Ved denne utvidelsen transformeres et stykke på vei vernet mot forfølgelse i flyktningekonvensjonen til å være en internasjonal menneskerett om sikring av retten til å leve åpent som homofil. Nevnte vilkår og utvidelse må derfor gis en snever anvendelse.

       Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Spørsmålet i saken er om UNEs vedtak av 5. februar 2010 er gyldig. Den påberopte ugyldighetsgrunnen er at det strider mot utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Bestemmelsen lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, 

       Hvis vilkårene er oppfylt, har A krav på asyl, og vedtaket med avslag er ugyldig. Lagmannsretten har full prøvelsesrett. Men det følger av rettspraksis at domstolene bør være noe tilbakeholden med å sette utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger til side, se Borgarting lagmannsretts dom av 19. januar 2009 (LB-2009-124644 [skal vel være LB-2008-124644, Lovdatas anm.]). Ved vurderingen er det faktum slik det forelå ved vedtaket som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1958 [skal vel være Rt-2012-1985, Lovdatas anm.] og Rt-2012-2039.

       Partene er enige om at ankende part er homofil og dermed er en del av en «spesiell sosial gruppe». Lagmannsretten legger også dette til grunn.

       Begrepet «forfølgelse» er definert i utlendingsloven § 29. Etter bestemmelsen første ledd bokstav a må det være tale om handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør «en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter.» Det er klart at dødsstraff og straff i form av piskeslag er forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Fare for religiøs eller sosial fordømmelse, og som hovedregel også kortvarige fengslinger og husundersøkelser faller utenfor begrepet. Også trakassering og diskriminering faller i utgangspunktet utenfor.

       Ved vurderingen av om asylsøkeren har en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse, må lagmannsretten ta stilling til både bevisspørsmål og risikospørsmål. Man må begynne med å fastlegge faktum på bakgrunn av søkerens forklaring, tilgjengelig landinformasjon og de øvrige bevis i saken. Deretter må det på dette grunnlag vurderes om det ved retur til hjemlandet er risiko for forfølgelse på grunn av en av forfølgelsesgrunnene nevnt i loven, her «medlemskap i en spesiell sosial gruppe», homofil legning. Vurderingen av risikoen for forfølgelse er fremtidsrettet og objektiv, og en søkers subjektive frykt er ikke tilstrekkelig.

       Om kravene til sannsynliggjøring av faktum og risiko for forfølgelse, fremgår det av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88:

        Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. 

       Spørsmålene er også behandlet i Rt-2011-1481 avsnitt 45, der det står:

        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 

       Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det etter straffeloven i Iran ikke er straffbart å ha en homofil legning, og at dette i seg selv ikke gir grunnlag for straff eller andre reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens forstand. Det forhold at A er homofil, medfører således i seg selv ikke velbegrunnet frykt for forfølgelse og gir ikke grunnlag for asyl eller ugyldighet.

       Ankende part gir uttrykk for at han ønsker å være åpen om sin homofili om han returnerer til Iran. Det er spørsmål om dette kan gi grunnlag for velbegrunnet frykt for forfølgelse. Ambassaden i Teheran har den 8. februar 2011 sendt en redegjørelse for muligheten til å leve som homofil i Iran, og fra denne gjengis:

        For det er helt klart mulig å leve ut sin seksuelle legning i Iran, enten man er lesbisk, homofil eller bilfil. Forutsetningen er imidlertid at det skjer i den private sfære eller innen visse miljø. I de større byene, herunder Teheran og Esfahan, finnes det en rekke kjente møtesteder for homofile og lesbiske, både parker, kjøpesentre og kafeer. Disse må anses å være allmenn kjente, også for myndighetene. Likevel opplever verken stedene eller personene som frekventerer disse flere reaksjoner enn tilsvarende møtesteder for heterofile. Dette må ses som et utslag av myndighetenes pragmentariske holdning, ikke bare til homofili men også til en rekke andre aktiviteter som er ulovlige: Så lenge de utføres på et slikt vis at den allmenne offentligheten tar anstøt las det passere. I tillegg kan homofile og lesbiske par på mange områder omgå sosiale normer og forbud som rammer hetrofile par. Det er sosialt akseptert med svært nære forhold mellom personer av samme kjønn og at disse forholdene demonstreres offentlig ved kjærtegn som å holde hverandre i hendene. I urbane strøk er det samtidig heller ikke uvanlig at to menn eller to kvinner deler en leilighet. Disse aktivitetene er ikke bare sosiokulturelt lite akseptert for hetrofile par, men også straffbare, og medfører en reell risiko for straffeforfølgning. 

       Dette stemmer overens med forklaring fra vitnet Sidsel Wiborg som er landrådgiver i Landinfo. Lagmannsretten legger dette til grunn; det er i rimelig grad mulig å leve ut en homofil legning i Iran, men dette må skje i det private rom og ikke i offentligheten.

       A var ikke åpen med sin homofili før han reiste fra Iran i januar 2008. I asylintervjuet 28. februar 2008 uttalte han bl.a. følgende:

        ... Det jeg mener er ytringsfriheten og at jeg ikke kunne snakke om at jeg var homofil. Dere er kanskje de første menneskene jeg sier til at jeg er homofil. 
        ... Jeg har ikke snakket med min far om dette. Jeg venter med å snakke med min far fordi jeg skammer meg veldig. 
        .. Jeg tror ikke jeg har en adferd som kunne vise at jeg var homofil. Noen er veldig frie og vil tydelig vise hvem de var. Jeg tilhørte ikke denne gruppen. I det siste var det vanskelig for meg. 

       På bakgrunn av bevisføringen, særlig nevnte redegjørelse og forklaringen fra Sidsel Wiborg, legger lagmannsretten til grunn at det er et sterkt sosialt press i Iran for ikke å stå åpent frem med en homofil legning. Det er således i praksis utenkelig å bruke «homoflagg», holde «homoparader» eller «homofestivaler», skrive artikler i aviser om emner med tilknytning til homofiles liv eller kysse en annen mann offentlig.

       Ut fra As forklaring i lagmannsretten legger lagmannsretten til grunn at han er blitt mer moden og bevisst sin homofile legning, og at han nok kan ha ønske om å være åpen om dette om han returnerer til Iran. Men lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at han vil stå åpent frem i Iran utenfor den private sfære på en måte som går på tvers av de sosiokulturelle normene.

       En situasjon som dette omhandles i Rt-2012-494 avsnitt 57 og 58, og der står det:

 (57) 
 Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press – såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt. 
 (58) 
 Der begrunnelsen for hemmeligholdet er sammensatt, må ikke årsakskravet forstås så strengt at det i realiteten utelukker søkere som har reell grunn til å frykte forfølgelse, når denne frykten er sentral for vedkommendes valg. 

       Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at den vesentlige årsaken til at A ikke vil stå åpent frem, men innrette seg innenfor de sosiokulturelle normene, først og fremst er det sterke sosiale presset for dette. Noe av bakgrunnen finner lagmannsretten også i hans personlighet, slik han har gitt uttrykk for i asylintervjuet, og dette gjelder selv om han er blitt mer moden og bevisst sin legning. Lagmannsretten er av den oppfatning at frykten for straff eller forfølgelse bare er en liten del av begrunnelsen for at han ikke vil stå åpent frem med sin legning på en måte som kan utløse fare for straff eller annen forfølgelse. Vedtaket er etter dette ikke ugyldig på grunnlag av at han ikke vil stå åpent frem med sin legning som følge av frykt for forfølgelse, jf. Rt-2012-494.

       Homofile seksuelle handlinger er straffbart i Iran. Homofilt samleie mellom menn er belagt med dødsstraff, og andre seksuelle handlinger mellom menn straffes med piskeslag. Det er imidlertid meget strenge beviskrav. Slik lagmannsretten forstår det kreves det i utgangspunktet fire gjentatte tilståelser eller forklaring fra fire mannlige, muslimske øyenvitner. Men dommeren kan også dømme etter sin egen overbevisning i slike saker, «The Sharia judge may act according to his own knowledge which is derived through customary methods», iransk straffelov artikkel 120, sitert etter temanotat fra Landinfo om homoseksualitet og homofile i Iran av 7. desember 2012.

       A har forklart at han hadde seksuell omgang med B den 10. januar 2008 da han ble arrestert av politiet. Er dette riktig, kan det gi fare for dødsstraff og dermed utløse krav på asyl. Lagmannsretten må først ta stilling til om den forklaring ankende part har gitt kan legges til grunn. Det følger av Rt-2011-1481 avsnitt 45 at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, og av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 følger at anførslene må fremstå som « noenlunde sannsynlige » for å bli lagt til grunn.

       Ankende part har forklart at han og B var på en privat fest med flere mennesker. Festen ble arrangert av B, men A kjente ikke de andre gjestene. De andre gjestene var heterofile. Det var både gutter og jenter der, og det ble drukket alkohol og spilt høy musikk. Fest med både gutter og jenter og bruk av alkohol er ulovlig i Iran. Ut hva som er forklart, er det imidlertid vanlig med slike fester, særlig i det private rom blant ungdom i byene. Lagmannsretten finner forklaringen på dette punkt plausibel og legger den i utgangspunktet til grunn.

       A har videre forklart at han og B trakk seg tilbake til et rom og hadde sex. Staten har anført at det er lite sannsynlig at de ville gjort dette, da det var belagt med dødsstraff på en fest der det var mange heterofile som ankende part ikke kjente. Lagmannsretten bemerker at det i følge ankende parts forklaring var B som arrangerte festen. Den høye musikken kunne påkalle naboers og andres oppmerksomhet og var et risikomoment. Etter omstendighetene fremstår denne delen av ankende parts forklaring som noenlunde sannsynlig, og den legges i utgangspunktet til grunn.

       Ankende part har videre forklart at det plutselig kom flere politifolk inn i leiligheten. De kom inn på rommet der han og B hadde sex. Han og B ble ført ut av rommet, og alle i leiligheten ble arrestert. Staten har anført at det ikke er sannsynlig at ankende part og B ikke oppfattet at politiet kom inn i leiligheten. Det kan også reises spørsmål ved hvorfor ikke noen av festdeltagerne varslet dem. Lagmannsretten bemerker at den høye musikken kan ha medført at politiet ble varslet om festen og at A eller B ikke oppfattet at politiet kom. Lagmannsretten peker på at det var flere politifolk, at slike aksjoner kan gå meget raskt og at det ikke er usannsynlig at de to ikke hadde sin oppmerksomhet på noe utenfor dem selv. Lagmannsretten finner at også denne delen av forklaringen fremstår som noenlunde sannsynlig, og den legges i utgangspunktet til grunn.

       A har forklart at alle festdeltagerne ble tatt med til politistasjonen og plassert i celler over natten. Han har videre forklart at han ble forhørt om morgenen. Han ble slått og barbert og spurt hvor mange ganger han hadde « gjort det ». Lagmannsretten finner at også denne delen av forklaringen fremstår som noenlunde sannsynlig, og den legges i utgangspunktet til grunn.

       Etter As forklaring skulle de dagen etter bli transportert fra politistasjonen. Han og to andre fanger ble lenket sammen med håndjern sammen med en politimann. De ble ført opp og til en ventende bil, og denne stod i en slags borggård. Ved en feil låste vokteren opp As håndjern. Han benyttet sjansen og løp bort. Han kom ut av politistasjonen, løp videre, mistet skoene, som var uten lisser, og kom til en motorvei. Der kom det en mann på motorsykkel som han fikk sitte på med. Lagmannsretten peker på at det er lite sannsynlig at vokteren låste opp feil håndjern, og at det var så få sikkerhetsforanstaltninger ved transporten at han kunne flykte. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at ikke politiet greide å innhente ham eller avskjære flukten. Lagmannsretten finner også forklaringen om at han fikk sitte på med en tilfeldig forbipasserende motorsyklist som lite sannsynlig. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten denne delen av forklaringen som så lite sannsynlig at den ikke kan legges til grunn.

       Lagmannsretten har vurdert om forklaringen må ses i sammenheng, slik at når den siste delen av forklaringen ikke kan legges til grunn, smitter dette over på de første delene av forklaringen. Dette kan også støttes av at A ikke har tatt kontakt med B senere og ikke har hatt noen god forklaring på det. Når det gjelder dette siste, peker lagmannsretten på at B fortsatt kan være i Iran og være utsatt for fare for dødsstraff og at ankende part ikke på noen måte har ønsket å utsette ham for noe som kan påkalle politiets oppmerksomhet. Lagmannsretten ser ikke bort fra at A har forklart som han gjorde om flukten for å gi sin historie et dramatisk preg. På bakgrunn av de særlig milde krav til sannsynliggjøring som gjelder på dette området finner lagmannsretten å legge den første delen av forklaringen til grunn.

       Med den forklaringen som legges til grunn har A begått en handling som kan medføre dødsstraff. På bakgrunn av de beviskrav som gjelder og som er beskrevet ovenfor, er det lite sannsynlig at handlingen vil bli funnet bevist av en domstol i Iran. Forholdet ligger nå over fem år tilbake. Mye taler derfor for at det ikke er svært sannsynlig at myndighetene etter så mange år vil ta opp en slik sak om han kommer tilbake.

       Men som det fremgår foran har en iransk domstol også mulighet til å dømme etter sin egen overbevisning. Her er forholdet at det har vært flere politimenn inne på rommet og sett ham og B. Spørsmålet er imidlertid ikke hva som er det mest sannsynlige. Det avgjørende er om risikoen er «reell» og ikke bare en fjerntliggende mulighet. Ved spørsmålet om hva som skal legges til grunn skal det også legges vekt på hvor alvorlige konsekvenser det dreier seg om. Her dreier det seg om mulighet for dødsdom eller pisking, og det tilsier at terskelen for sannsynliggjøring ikke skal være særlig streng.

       Lagmannsretten peker her på at A forlot Iran kort etter hendelsen den 10. januar 2008. Dette kan være registrert av politiet i Iran. Videre har han i Norge vært i kontakt med homofile miljøer. Det er ikke helt utenkelig at myndighetene i Iran har fått kunnskap om dette. Disse forholdene kan medføre en noe øket risiko for at forholdet fra 2008 blir straffeforfulgt.

       Endelig legger lagmannsretten noe vekt på at man finner det sannsynlig at han fortsatt i noen grad og innenfor de sosiokulturelle normene og i det private rom vil leve ut sin homofile legning om han returneres. Dette gjør det noe mer sannsynlig at myndighetene vil ta opp igjen forholdet fra 2008. Lagmannsretten bemerker at den finner at sannsynligheten for at han fortsatt i noen grad og innenfor de sosiokulturelle normene og i det private rom ville leve ut sin homofile legning, forelå allerede i februar 2010 da vedtaket ble truffet.

       Med de krav til sannsynliggjøring som gjelder på dette området finner lagmannsretten at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse og dermed har krav på asyl. Vedtaket av 5. februar 2010 er ugyldig. Lagmannsretten bemerker at saken skiller seg noe fra Borgarting lagmannsretts dom av 28. februar 2013 (LB-2012-1481), der var det ikke opplysninger om at politiet i Iran hadde vært kjent med og vitne til homofile seksuelle handlinger.

       Anken har ført frem. I tråd med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 skal A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave på 60 035 kroner inkludert mva, samt gebyr på 23 220 kroner, til sammen 83 255 kroner, og denne legges til grunn. Lagmannsretten skal også avgjøre spørsmålet om saksomkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9. Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd jf. § 20-2 tilkjennes han saksomkostninger også for tingretten. Omkostningsoppgave på 103 398 kroner og gebyr på 9 460 kroner, til sammen 112 858 kroner legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. februar 2010 er ugyldig.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 83.255 – åttitretusentohundreogfemtifem – kroner til A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.
  3. I saksomkostninger for tingretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 112.858 – etthunderogtolvtusenåttehundreogfemtiåtte – kroner til A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-28456 Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, homofil asylsøker fra Iran. (15.07.2013)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo