Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-445
Dokumentdato : 29.12.2012

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av arbeids- og oppholdstilatelse samt utvisning og innmelding i SIS, funnet ugyldig etter en konkret vurdering av at utlendingens ekteskap med norsk borger ikke var proforma.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 16. november 2010 om tilbakekall av arbeids- og bosettingstillatelse, utvisning av landet og innmelding i Schengen Information system (SIS).

       Det sentrale spørsmål saken reiser, er om det hovedsakelige formålet med den ankende parts ekteskapsinngåelse var å etablere grunnlag for opphold i Norge, jf. utlendingsloven § 9. 

Sakens bakgrunn:

       A er født i 1965 og er fra Tyrkia. Han fikk visum til Norge i mars 2000, hvor formålet var å besøke sin søster, og han kom til landet i mai samme år. Den 20. juli 2000 fremmet han søknad om arbeidstillatelse, begrunnet med at han ønsket å hjelpe sin søster som var syk. Endelig avslag på den søknaden ble gitt ved Utlendingsnemndas vedtak av 9. mai 2001 da han ikke fylte vilkår for å søke fra riket.

       A søkte om asyl 27. april 2001, etter en forutgående pågripelse av politiet 24. april 2001. I asylsøknaden ble det opplyst at han var ugift, og at han bodde hos sin søster. Asylsøknaden var begrunnet i at han som kurder hadde det vanskelig i Tyrkia. I forbindelse med asylsøknaden ble asylintervju gjennomført 21. mai 2001. Endelig avslag på asylsøknaden ble gitt ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 9. august 2001.

       Den 21. mai 2001, samme dag som asylintervjuet, søkte A om familiegjenforening med B, nå etter nylig navneskifte, B Han opplyste i søknaden at han inngikk ekteskap med henne 19. mai 2001, og vigselsattest fra Islamic Cultural Center i Oslo ble fremlagt. B var blitt skilt fra ektemann C ved bevilling 26. april 2001.

       I forbindelse med As søknad om familiegjenforening ble det gjennomført intervju med A og B 19. mars 2002. As søknad om arbeidstillatelse ble innvilget 15. april 2002. Tillatelsen ble fornyet to ganger, hhv. 18. mars 2003 og 22. mars 2004. A søkte så om bosettingstillatelse 31. mai 2005.

       Politiet mottok 19. desember 2004 et anonymt tips om at A ikke bodde sammen med B, men hos sin søster. Som følge av tipset, ble bostedskontroll gjennomført 11. april 2005 samtidig på Bs og søsterens adresser, og den 19. oktober 2005 gjennomførte politiet separate intervjuer med A og B.

       A fikk 21. november 2005 innvilget bosettingstillatelse i medhold av utlendingsloven § 12, jfr. utlendingsforskriften § 43 første ledd.

       A søkte om norsk statsborgerskap 7. februar 2008. I søknaden opplyste A at han ble skilt fra B 19. juli 2007, og det fremkommer av Folkeregisteret hadde meldt flytting fra deres felles adresse 26. januar 2006. Søknaden om statsborgerskap ble avslått.

       A giftet seg 25. mars 2008 med D, tyrkisk borger.

       Utlendingsdirektoratet sendte 5. mai 2009 forhåndsvarsel til A om tilbakekall av hans bosettingstillatelse og tidligere tillatelser. Samme dag ble det sendt forhåndsvarsel om utvisning og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS). A, via sin advokat, bestred i to brev av 22. juni 2009 grunnlaget for tilbakekall av tillatelsene og utvisning. Arbeids- og bosettingstillatelsen ble tilbakekalt ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 9. juli 2009, og 29. oktober 2009 ble det truffet vedtak om utvisning av A og innmelding i SIS.

       Vedtakene ble påklaget til Utlendingsnemnda, som opprettholdt vedtakene ved eget vedtak av 16. november 2010. Varsel om søksmål ble sendt Utlendingsnemnda 30. november 2010. Utlendingsnemnda besluttet 17. desember 2010 ikke å omgjøre vedtakene. Saken ble så brakt inn for tingretten.

       Oslo tingrett avsa 21. oktober 2011 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til innen 14 – fjorten – dager fra forkynnelse av dommen å erstatte Staten v/Utlendingsnemndas sakskostnader med 78 000 – syttiåtte tusen – kroner. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 17. oktober 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er ugyldige, idet de bygger på uriktig faktum. Ekteskapet mellom A og B var reelt, og nemndas rettsanvendelse og bevisbedømmelse ved denne vurderingen er feil.

       Anken gjelder gyldigheten av vedtakene fattet 16. november 2010, samt Utlendingsnemndas beslutning av 17. desember 2010 om ikke å omgjøre samme vedtak.

       Ved prøving av om ekteskapet var proforma, har staten bevisbyrden og tvilsrisikoen. Rt-2006-1657 uttrykker dette dithen at dersom ekteskapet i strid med ektefellenes anførsler, skal vurderes som proforma ekteskap, må det foreligge bevis av vekt. Dette innebærer at bevisene må fremstå som tydelige etter sin art (klarhetskrav) og være forankret utover seg selv (konformitetskrav).

       Alle vesentlige forhold i tilknytning til vurdering av ekteskapets realitet, var kjent for utlendingsmyndigheten ved behandlingen av fornyelsesvedtakene i 2003 og 2004, og ved innvilgelsen av permanent oppholdstillatelse (bosettingstillatelse) på vedtakstidspunktet. Det eneste som har tilkommet i ettertid, er at A ble skilt fra sin ektefelle noen måneder etter innvilgelsen av den permanente oppholdstillatelsen. I lys av ektefellenes forklaring om bakgrunnen for samlivsbruddet, kan dette ikke anføres som et moment av vekt som diskvalifiserer ekteskapets realitet fra inngåelsen til samlivsbruddet.

       Det er en rekke momenter som taler for at ekteskapet hadde realitet, og de momentene som taler mot er ikke bevis av vekt, da partene har gode forklaringer på de objektive momentene som er vektlagt. Bostedskontrollen viser ikke annet enn at partene hadde problemer i ekteskapet. Det er lagt for stor vekt på politiintervjuene. Forklaringene er i hovedsak sammenfallende, og de uoverensstemmelsene som foreligger, er ikke av avgjørende betydning. Partene i et ekteskap kan ikke vite alt om hverandre, og det er naturlige forklaringer på at partene ikke ga helt samsvarende opplysninger. Det er videre lagt for liten vekt på den vanskelige situasjonen et politiintervju er for partene. Det trekker ikke i retning av proforma at A søkte om familiegjenforening med B raskt, de jo en forutsetning for å få opphold for å få utøvet familielivet. Videre kan ikke utflyttingstidspunktet vektlegges, da det foreligger en underbygget forklaring på hvorfor A flyttet ut, og tidspunktet for utflyttingen. At A hadde ønske om opphold i Norge, er ikke av avgjørende betydning så lenge ekteskapet var reelt.

       Videre anføres at vedtakene ikke vurderer begge ektefellenes intensjon og relasjon, noe som ikke gir en riktig rettslig tilnærming til proformavurderingen. Immigrasjonshensikt har ikke avgjørende betydning for vurderingen av om ekteskapet var proforma, når referansepersonen klart ikke har oppholdstillatelse som hovedformål og at ekteskapet samtidig har ment å ha en realitet. I disse tilfellene skal søknader om familiegjenforening ikke avslås så fremt søkerens formål ikke har vært så fremtredende at spørsmålet må vurderes annerledes ( Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 422).

       Vilkårene for tilbakekall var ikke oppfylt, da ekteskapet ikke kan diskvalifiseres ut fra en proforma-betraktning.

       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 16.11.2010 om tilbakekall av gitte arbeidstillatelser, tilbakekall av bosettingstillatelse og utvisning, er ugyldig.
  2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes. 

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har korrekt kommet til at ekteskapet mellom A og B ikke var reelt, og at Utlendingsnemndas vedtak dermed var gyldige. Det er mest sannsynlig at ekteskapet utelukkende ble inngått for at A skulle få adgang til arbeid og opphold i Norge.

       Tingretten har videre korrekt foretatt en helhetlig vurdering av de bevismomenter som foreligger, og har sett hen til de objektive holdepunktene i saken, som kort tids bekjentskap, tidsmessig tilknytning til søknad om asyl, ektefellenes mangelfulle kjennskap til hverandre, bostedskontrollen og den etterfølgende separasjonen kort tid etter innvilget tillatelse, samt As immigrasjonsvilje. Disse momentene tilsier etter en helhetlig vurdering at ekteskapet var proforma.

       Det er alminnelige bevisvurdering etter en fri bevisbedømmelse som skal gjøres, og det avgjørende er om alle sakens momenter samlet sett skaper sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var proforma.

       Så lenge tingretten kom til at ekteskapet ikke var reelt, er det ingen feil ved tingrettens dom at det ikke eksplisitt ble vurdert hvorvidt partene bodde sammen, da bovilkåret og vilkåret om realitet i ekteskapet er kumulative vilkår.

       Ankemotparten anfører videre at ekteskapet verken var reelt for B eller A. Uansett er det ikke nødvendig å vurdere eventuell betydning av at ekteskapet eventuelt ble oppfattet reelt av B, men ikke for A. Det er ingen rettsanvendelsesfeil fra tingrettens side når dette ikke ble diskutert, så lenge tingretten uansett anså at ekteskapet var fullstendig proforma fra As side. Uansett har eventuelle feil ved vedtaket ikke hatt betydning for vedtakets innhold.

       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader. 

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten.

       Lagmannsretten skal ta stilling til om Utlendingsnemnda la korrekt faktum til grunn da den i vedtakene av 16. november 2010 vurderte ekteskapet mellom A og B som proforma.

       Utlendingsloven 1988 ble 1. januar 2010 avløst av utlendingsloven 2008. I saken her er det utlendingsloven 1988 med tilhørende forskrifter som kommer til anvendelse, likevel slik at selve vedtaket om tilbakekall korrekt ble fattet med hjemmel i utlendingsloven 2008 § 63, jfr. forskrift av 15. oktober 2009 nr. 1286 § 20-5 tredje ledd.

       Utlendingsloven § 63 første ledd har følgende ordlyd:

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. 

       Det følger av utlendingsloven 1988 § 9 første ledd og utlendingsforskriften av 21. desember 1990 nr. 1028 § 22 første ledd at de « nærmeste familiemedlemmene til norsk ... borger som er bosatt i riket » etter søknad har rett til arbeids- eller oppholdstillatelse dersom det ikke foreligger nærmere angitte omstendigheter. Ektefeller som bor sammen, hører med til denne gruppen personer, jfr. utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Det er på det rene at B har lovlig i Norge, og at ekteskapet er gyldig inngått.

       Det er videre ikke tvilsomt at det i tillegg er et vilkår at ekteskapet er reelt. Dette følger av forarbeidene til loven av 1988 ( Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61) og av rettspraksis, jfr. særlig Rt-2006-1657. Det er altså nødvendig at ektefellene bor sammen, men dette er ikke tilstrekkelig. Denne rettstilstanden er videreført i utlendingsloven 2008 § 40 fjerde ledd, som har følgende ordlyd:

       Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

       Om ekteskapet er reelt, vil måtte bero på en samlet vurdering av sakens konkrete omstendigheter. I forarbeidene til utlendingsloven 2008 er det opplistet flere objektive momenter som regelmessig vil kunne vektlegges i vurderingen av hvorvidt ekteskapet er reelt eller ikke, uten at denne listen er uttømmende, jfr. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 187.

       Partene er enige om at vedtakene om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelsen, utvisning og innmelding i SIS er ugyldige dersom Utlendingsnemnda har lagt til grunn feil faktum vedrørende ekteskapets realitet. Tilsvarende er partene enige om at det er grunnlag for tilbakekall og for utvisning og innmelding i SIS dersom ekteskapet ikke anses å ha hatt realitet. Lagmannsretten er enig i dette.

       Lagmannsretten tar videre utgangspunkt i at « [d]et ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jfr. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61. Følgelig må det, dersom retten skal komme til at et gyldig inngått ekteskap er proforma, « være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn den papirene viser og ektefellene hevder », jfr. Rt-2006-1657 avsnitt 36, hvor det også fremgår at staten har tvilsrisikoen dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning, og at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at ekteskapet ikke er reelt. Lagmannsretten legger til grunn at alminnelig sannsynlighetsovervekt etter en samlet vurdering av sakens beviser er tilstrekkelig.

       Det avgjørende spørsmålet i vurderingen er om utsikten til å skaffe seg arbeids- eller oppholdstillatelse var As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen, sagt på en annen måte, om ekteskapet ville vært inngått dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 37.

       Det er det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, som skal prøves, likevel slik at opplysninger som har tilkommet senere, kan tas i betraktning, i den grad de belyser det faktum som forelå på vedtakstidspunktet. I vår sak vil dette særlig være opplysningen om at A meldte flytting fra B 26. januar 2006, og ble skilt fra henne 19. juli 2007.

       Utlendingsnemnda har i sin vurdering vektlagt noen særlige objektive momenter som taler for at ekteskapet ikke hadde realitet. Dette gjelder bostedskontrollen gjennomført 11. april 2005, intervjuer med A og B gjennomført mars 2002 og 19. oktober 2005, As immigrasjonsvilje, samt sammenfall i tid mellom As ulike søknader om opphold, og inngåelse og opphør av ekteskapet med B.

       Det bemerkes at utlendingsmyndighetene innvilget bosettingstillatelse etter at bostedskontrollen og intervjuene var gjennomført, slik at det er kun As utflytting i januar 2006 og ekteskapets slutt i 2007 som er momenter tilkommet etter at utlendingsmyndighetene selv ga opphold på grunnlag av familiegjenforening.

       Lagmannsretten er innledningsvis enig med tingretten i at det ikke kan sees å foreligge noe atypisk eller påfallende ved omstendighetene tilknyttet selve ekteskapsinngåelsen, verken ved hvordan partene møttes eller hvordan ekteskapet kom i stand. Partene har forklart seg sammenfallende om dette, og det foreligger ingen ytre omstendigheter som skulle gi grunnlag for mistanke om proforma. Det bemerkes at begge parter forklarte at det var B som hadde tatt initiativ til ekteskapsinngåelsen formidle dette via sin venninne, As søster. Videre finner lagmannsretten ikke grunnlag for å betvile at B hadde en intensjon og oppfatnin ekteskapet skulle ha realitet. Det er As motiv som er det sentrale i den vurderingen lagmannsretten skal gjøre, men ektefellens motiv og intensjon er også et moment det ses hen til.

       Rapporten utarbeidet og skrevet på bakgrunn av bostedskontroll gjennomført på partenes felles adresse og på adressen til As søster, beskriver flere forhold som isolert sett synes påfallende. A var ikke på oppgitt boligadresse da kontrollen ble gjennomført, men det var derimot Bs tidligere ektemann, C Han var alene i leiligheten, og satt med sin egen selvangivelse. C forklarte på stedet at det var B og hennes nye mann A bodde i leiligheten. Det var i alt tre bilder av C i leiligheten, inkludert bryllupsbilde av ham og B hang over ektesengen, og et bilde av ham og B i en hjerteformet ramme. Det var ingen bilder av A i leiligheten. Da B etter kort tid kom til leiligheten kunne hun på oppfordring ikke påvise noe som tilhørte A utover selvangivelsen og noe post. Hun forklarte etterhvert, etter funn av et brev fra hennes advokat, at A på grunn av en krangel hadde flyttet ut og var hos sin søster, og at hun ønsket skilsmisse.

       Både A og B forklarte for lagmannsretten at de hadde bodd på deres felles registrerte adresse under hele ekteskapet, med unntak for en periode på to uker rundt tidspunktet for bostedskontrollen, da A hadde opphold hos sin søster. Vitnene E og F bekreftet dette.

       A og B ha lagmannsrettens oppfatning gitt plausible forklaringer på bostedskontrollens rapporterte forhold. Lagmannsretten finner å legge til grunn partenes forklaring om at det var en betydelig konflikt mellom A og Bs tre sønner, med bakgrunn i sønnenes vanskeligheter med å akseptere morens ekteskapsinngåelse med A. F, Bs mellomste sønn bekreftet for retten at det var til dels alvorlige konflikter mellom A og sønnene, og at dette særlig gjaldt mellom A og G, Bs eldste sønn. B venninne E forklarte seg sammenfallende om dette. Lagmannsretten legger til grunn at denne konflikten, og en akutt eskalering i konfliktnivået, var den direkte foranledningen til at A for en kortere periode flyttet ut. Ut fra rapporten fra bostedskontrollen fremviste B As selvangivelse og noe korrespondanse, men lyktes ikke i å finne passet hans, annen personlige korrespondanse eller kvitteringer tilhørende ham. Det er likevel ut fra den skriftlige rapporten uklart om hun ble bedt om å finne frem eventuelle andre personlige gjenstander som kunne bekrefte at A bodde der, eller hva som faktisk ble forventet fremvist eller direkte etterspurt. Lagmannsretten finner også å kunne legge til grunn, basert på partenes forklaring, og bekreftet av F, at bildene av C var fremme i leiligheten som følge av sønnenes klare ønske. B forklarte seg tilsynelatende annerledes under selve bostedskontrollen vedrørende dette, men i intervju foretatt 19. oktober 2005 forklarte hun at det var sønnene som ville det slik, noe som ble bekreftet av A i intervju. Partene har også sammenfallende forklart at C innimellom kom til leiligheten for å hente ting, og også når det var forhold som gjaldt sønnene. Etter lagmannsrettens oppfatning er bostedskontrollen alene ikke egnet til å så tvil om at ektefellene bodde sammen, eller at ekteskapet ikke hadde realitet.

       Lagmannsretten har, sett hen til A og Bs forklaringer og de vitneforklaringene, ikke grunnlag for å mene at A ikke bodde på partenes felles adresse under ekteskapet. Spørsmålet er om ekteskapet likevel ikke hadde realitet.

       Utlendingsnemnda la i sin vurdering av ekteskapets realitet vesentlig vekt på avvik og forskjeller i partenes forklaringer, henholdsvis i intervju 19. mars 2002 av B og separate intervjuer 19. oktober 2005 av begge parter. Lagmannsretten finner for sin del ikke å kunne legge avgjørende vekt på disse. Riktignok er det noen sprikende opplysninger i forklaringene som ble gitt, og det kan synes å være en påfallende manglende kunnskap om den andres familie og personlige forhold. Likevel er forklaringene og svarene på mange områder sammenfallende, og forskjellene i forklaringene er ikke av en slik karakter at de finnes å være utslagsgivende. De ulikhetene som foreligger, kan like gjerne skyldes feilerindringer, språkproblemer og det psykiske press de har forklart seg under.

       Den faktiske gjennomgåelsen ovenfor viser at A, ved å fremme søknader om opphold på forskjellig grunnlag, har vist stor vilje til immigrasjon og ønske om opphold i Norge. Dette kan likevel ikke i seg selv være noen klar indikasjon på hvorvidt ekteskapet var ment å ha realitet eller ikke, særlig ettersom opphold i landet var en forutsetning for å kunne utøve familielivet etablert ved ekteskapsinngåelsen. Immigrasjonsviljen kan likevel sammen med andre momenter ha betydning i den helhetlige vurderingen som skal gjøres.

       Det fremgår av det skriftlige referatet fra asylintervjuet gjennomført 21. mai 2001 at A var ugift, dette til tross for at han to dager tidligere hadde inngått ekteskap. Det er for lagmannsretten uklart om denne, og andre, opplysninger er direkte inntatt fra selve asylsøknaden inngitt tidligere, eller om dette var et eget tema under selve asylintervjuet. Det er liten grunn til å tro at A forsøkte å skjule at han hadde giftet seg, da dette var grunnlaget for søknaden om familiegjenforening, datert samme dag som asylintervjuet ble gjennomført. Lagmannsretten finner ikke å legge vekt på dette. Hvordan asylintervjuet ble gjennomført, og i hvilken grad de enkelte opplysningene ble kvalitetssikret og gjennomgått, har ikke vært gjenstand for bevisførsel, og det kan vanskelig trekkes entydige konklusjoner fra asylintervjuet. Det er også vanskelig å se hvilken betydning denne uoverensstemmelsen skulle ha for vurderingen av det faktisk inngåtte ekteskapets realitet.

       Det er videre et sammenfall i tid mellom As inngåelse og oppløsning av ekteskap og hans forskjellige søknader om opphold. Han inngikk ekteskap ti dager etter han fikk avslag på familiegjenforening med søsteren. Han søkte om familiegjenforening to dager etter vielsen med B Han flyttet så ut fra partenes hjem to måneder etter at han fikk permanent oppholdstillatelse. Han har giftet seg på nytt med en kvinne i Tyrkia, som etter det opplyste befinner seg i Tyrkia.

       Han var likevel gift med B i over fire år. Lagmannsretten har, som nevnt over, ikke funnet noe påfallende ved måten ekteskapet kom i stand på. At han søkte om familiegjenforening med henne raskt etter vielsen, anses som en naturlig følge av behovet for opphold for å få utøvet familieliv med ektefellen. Lagmannsretten har videre, som nevnt over, ikke funnet grunn til å betvile at partene faktisk bodde sammen i perioden. Begge parter, med støtte fra vitnene E og F, har etter lagmannsrettens oppfatning gitt en plausibel forklaring på bakgrunnen for og årsaken til at ekteskapet tok slutt, og også for tidspunktet for oppløsning av ekteskapet. Dette gjør at sammenfall i tid likevel ikke gir et entydig bilde.

       Lagmannsretten er av den oppfatning at det etter en helhetlig og sammenhengende vurdering av de objektive momentene som har vært fremme i saken, sammenholdt med partenes forklaring, foreligger flere omstendigheter som samlet sett kan utgjøre en tung mistanke om proformaekteskap. Spørsmålet er likevel om det er sannsynliggjort at muligheten for opphold var As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Lagmannsretten finner etter den umiddelbare bevisførselen i retten, at det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. Det følger da at staten har tvilsrisikoen, jfr. Rt-2006-1657 avsnitt 36.

       Lagmannsretten har etter dette kommet til at Utlendingsnemnda bygget på feil faktum da vedtakene om tilbakekall og utvisning ble fattet, og de blir å oppheve. Dette gjelder som en naturlig følge alle vedtakene, inkludert vedtak om utvisning og innmelding i SIS.

       Ankende part har etter dette vunnet saken fullstendig, og skal ha sine omkostninger erstattet, jfr. tvisteloven 20-2 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet at noen av unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse. Det er krevet omkostninger for både ting- og lagmannsrett, og lagmannsretten legger sitt resultat til grunn for saksomkostningsavgjørelsen, jfr. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Advokat Humlen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 92 786,69 for tingretten og kr 105 922, inkludert mva. med tillegg ankegebyr på kr 20 640 for lagmannsretten, til sammen kr 126 562. Lagmannsretten finner dette å være nødvendige og rimelige kostnader, jfr. tvisteloven § 20-5 første ledd, og legger omkostningsoppgavene til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 16. november 2010 om tilbakekall av gitte arbeidstillatelser, tilbakekall av bosettingstillatelse, vedtak om utvisning og innmelding i Schengen Information System, kjennes ugyldig.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 126.562 – etthundreogtjuesekstusenfemhundreogsekstito – kr til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda 92.786,69 – nittitotusensyvhundreogåttisekskommasekstini – kr til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-445 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). (28.02.2013)

    Ny dom som gjaldt spørsmålet om en tyrkisk borger hadde inngått ekteskap med det formål å få opphold i Norge. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse, samt utvisning og innmelding i SIS, var ugyldig. Retten mente at utlendingens ekteskap med en norsk borger ikke var proforma.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen