Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-50913
Dokumentdato : 30.05.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her – utlendingsloven 1988 § 17, § 16 og § 15. Asyl

Tingretten frifant staten v/Utlendingsnemnda i sak om gyldigheten av avslag på tsjetsjensk families søknad om asyl. Lagmannsretten forkastet familiens anke. Mannens asylforklaring hadde over tid endret seg på flere sentrale punkter. På den bakgrunn og ut fra troverdighetsvurdering fant lagmannsretten det ikke noenlunde sannsynlig at han var blitt torturert under anholdelse i hjemlandet, og i høyden noenlunde sannsynlig at han var blitt anholdt i fem timer. Verken anholdelsen eller hans arbeid som sjåfør og livvakt for en tidligere innenriksminister ble ansett å utgjøre reell risiko for forfølgelse.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas to vedtak om avslag på søknad om asyl.

       A, som er etnisk tsjetsjener og russisk statsborger, ankom Norge 17. august 2006, og søkte samme dag om asyl. I Politiets utlendingsenhets rapport samme dag er det notert følgende under overskriften «Kort asylgrunn»:

        Søkeren sier at han søker asyl i Norge fordi han er forfulgt av russiske myndigheter og kadyrovtsy i hjemlandet. Han sier at han deltok i kamphandlinger i Tsjetsjenia under den første krigen. Søker sier at han ble pågrepet 27.07.06, men løslatt igjen etter 5 timer. 

       Utlendingsdirektoratet avslo søknaden under henvisning til regelen om første asylland i Dublin II-forordningen, fordi A kom til Norge med Schengenvisum utstedt av spanske myndigheter. Vedtaket ble påklaget. Hans advokat viste til As deltakelse i kamphandlingene under den første krigen, og gjorde gjeldende at han derfor var forfulgt av russiske myndigheter. I et eget brev 1. november 2006 til Utlendingsdirektoratet, hvor A begrunnet hvorfor han ikke kunne dra til Spania, opplyste han at han deltok i krigen i 1994-1996 og i 2000, at «I 1996 var jeg ... ? (o.a. [translatøren, lagmannsrettens tilføyelse] – ordet kan ikke leses på grunn av dårlig kopi) Kazbek Makhasjev», og at han, før han kom til Norge, ble tatt av Kadyrovs myndigheter og mishandlet. Klagen ble ikke tatt til følge av Utlendingsnemnda. Etter det opplyste forlot A landet.

       A kom til Norge på nytt 25. mai 2007. I politirapport samme dag, som angår bortvisning, er det redegjort for As forklaring blant annet om at han hadde søkt asyl i Sverige i november 2006, og at han før innreisen til Norge hadde vært ca fem måneder i Tsjetsjenia.

       B, som også er etnisk tsjetsjener med russisk statsborgerskap, og som er As ektefelle, kom sammen med deres datter til Norge 26. juli 2007, og søkte om asyl samme dag. Hun oppga som asylgrunn at Kadyrovs menn hadde plaget henne jevnlig etter at ektemannen forlot landet.

       A kom 25. januar 2008 igjen til Norge, og søkte på nytt om asyl dagen etter. I Politiets utlendingsenhets rapport samme dag er det notert som asylgrunn at han reiste tilbake til Norge fordi han ville se sin kone og datter. Han hadde aldri sett datteren. Under overskriften «Vandel» er det notert at A oppga å være ettersøkt av myndighetene i Tsjetsjenia, at han var sjåfør og livvakt for tidligere innenriksminister i hjemlandet, Kazbek Mokahasjev, og at de nye myndighetene «ville at vi skulle overgi oss og vi ble torturert».

       I søknadsskjema om asyl oppga A som asylgrunnlag at han var etterlyst av Kadyrovs myndigheter, at han var anholdt av dem og torturert, at hans slektninger betalte store beløp for å få ham løslatt, og at han bestemte seg for å forlate Tsjetsjenia. Videre skrev han:

        1994. Da opposisjon kom inn i byen deltok jeg der. Etterpå i 1995 begynte krigen i Tsjetsjenia. Jeg var underordnet til Mahasjov Kazbek. Privat sjåfør og livvakt. Frem til nå har vi jobbet sammen. I den første krigen var jeg såret i høyre bein, etter behandling var jeg sammen med Mahasjov Kazbek, han var utnevnt som innenriksminister, etterpå i 1999 begynte andre krig, 2005 jeg og Mahasjov var sammen. – – – 

       I rapport fra asylintervjuet 3. mars 2008 er det notert at A var sammen med Makhasjev (den samme som er benevnt Mahasjov i sitatet foran) fra han selv ble såret i starten av første krig og fram til avreisen i 2006. Han oppgav i intervjuet at han deltok med våpen i hånd under første krig, men også senere var bevæpnet, blant annet under møter med Maskhadov. Han fryktet å bli drept på grunn av sin aktivitet siden 1994. Han fortalte om et møte kort tid før Maskhadov ble drept, hvor blant andre Ruslan Gelajev, Dokka Umarov og Besajev deltok. På spørsmål om når møtet fant sted, svarte A at det var i 2002, men at han ikke husket måned eller dato. På spørsmål om når Maskhadov døde, svarte han at det var en eller annen gang etter 2000; noen måneder etter det nevnte møtet. Etter lunsjpausen sa han at Maskhadov døde 8. mars 2005. For å søke å tidfeste møtet sa han at Gelajev ble drept «nå nylig».

       A sa i intervjuet at den utløsende årsak til at han reiste fra Tsjetsjenia var at han ble tatt av kadyrovtsy ca en uke før, torturert og avhørt. Han satt alene på en celle uten lys, og ble holdt der i to dager. Avhørerne forsøkte å koble ham til vahabistene, men de var først og fremst ute etter å finne ut hvor Mokhasjev befant seg. Foreldrene betalte 3 000 dollar for å få ham løslatt. Etter det dro han til Mokhasjev, som hjalp ham med å skaffe ham visum.

       Utlendingsdirektoratet avslo begge asylsøknadene. Vedtakene ble påklaget, og i Utlendingsnemndas to vedtak 3. desember 2009 ble klagene ikke tatt til følge.

       I vedtaket som gjelder A, viste Utlendingsnemnda til hva han hadde sagt i asylintervjuet om ovennevnte møte og om når Maskhadov og Gelajev døde, og skrev:

        I henhold til landinformasjon ble Gelajev drept i februar 2004 og Maskhadov ble drept i mars 2005. ... Ettersom klageren ved flere anledninger var til stede under møter og lignende med Maskhadov, i tillegg til at klagerens arbeidsgiver var direkte underlagt ham, må det kunne legges til grunn at han burde kunne svart på dette ved første forsøk. Det fremstår som påfallende at klageren roter så mye med årstallene og hvem som deltok på dette møtet. Ettersom asylsøkeren i asylintervjuet forandrer forklaring flere ganger, samt at mye av det han opplyste om er i klar motstrid med landinformasjonen, vil dette medføre svekket troverdighet med henhold til hans asylforklaring. 
        Klageren opplyste at han ble anholdt to dager i 2006, og at han etter løslatelsen dro til Makhasjev for å få hjelp. Han kan ikke si hvor Makhasjev oppholdt seg da dette skjedde. Imidlertid opplyste han om at Makhasjev deltar i motstandsbevegelsen, men ikke like aktivt som tidligere, samt at han ikke anerkjenner Tsjetsjenias ledelse. Ifølge Utlendingsnemndas landinformasjon forlot Kazbek Makhasjev Tsjetsjenia før Maskhadov døde, det vil si at han forlot landet før mars 2005. Det må følgelig stilles spørsmålstegn til klagerens forklaring om at han oppsøkte Makhasjev etter å ha blitt anholdt i 2006. 
        Videre har Utlendingsnemnda [har] kjennskap til at Makhasjev nå oppholder seg i Tsjetsjenia etter å ha returnert fra utlandet. Utlendingsnemnda har også kjennskap til at Makhasjev, sammen med en del andre ministere som har returnert til Tsjetsjenia, har stilt opp på tv sammen med president Ramzan Kadyrov. Under tvprogrammet uttalte de seg blant annet negativt om tidligere president Maskhadov, og det fremstår som at de tidligere ministrene nå har gått over til å støtte Kadyrov. Ettersom Makhasjev er returnert og Kadyrov vet hvor han befinner seg, legges det til grunn at kadyrovtsy ikke lenger er ute etter Makhasjev. Videre kan det legges til grunn at klageren ikke lenger vil være utsatt på grunn av sitt kjennskap til hvor Makhasjev oppholder seg. Da Makhasjev anses som å være beskyttet av tsjetsjenske myndigheter, må det også kunne legges til grunn at klageren eventuelt kan nyte samme beskyttelse, ettersom han arbeidet så tett med Makhasjev over lengre tid. 
        Klageren anførte også at han har deltatt i både første og andre krig. Han opplyste om at han i første krig deltok med våpen i hånd. Men [i] henhold til andre krig anførte klageren at alle hans aktiviteter og oppdrag for Makhasjev er krigshandlinger. I tillegg opplyste han om at han bar våpen under møter og konferanser hvor Makhasjev var til stede. I henhold til landinformasjon vil ikke deltakelse i første krig anses som grunnlag for å frykte forfølgelse, da store deler av den tsjetsjenske befolkningen deltok og støttet kampen mot de føderale styrkene. Klagerens deltakelse i andre krig vil i seg selv heller ikke nødvendigvis medføre at han er utsatt. Det bemerkes i denne sammenheng at klageren i asylintervjuet av 03.03.2008 er svært vag med henhold til sin egen deltakelse i andre krig. Han viser i hovedsak til at han alltid var der hvor Makhasjev var, og at det er velkjent at Makhasjev deltok i krigshandlingene. Klageren viser til at hans siste deltakelse i kamphandlingene var å hente en pakke dokumenter for Makhasjev. At klageren selv ikke kan utdype når han deltok i krigshandlinger som væpnede trefninger, aksjoner og lignende, anses som underlig. Det legges til grunn at klageren ikke vil risikere forfølgelse i utlendingslovens og konvensjonens forstand på grunn av hans deltakelse i krigen. 

       A og B begjærte 28. februar 2011 omgjøring av vedtakene. Utlendingsnemnda har ennå ikke tatt standpunkt til begjæringen.

       A og B og deres daværende to barn reiste ved stevning 1. august 2011 søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda, og påsto at vedtakene er ugyldige. Ektefellene har nå fire barn. Det har etter ankeforhandlingens avslutning blitt noe uklart for lagmannsretten om to eller tre av barna er parter i ankesaken. Dette har imidlertid bare formell betydning, ettersom alle barna i asylsammenheng i realiteten vil omfattes av utfallet av foreldrenes saker. Partene er for lagmannsretten enige om at B og barnas asylsøknad er avledet av As, slik at spørsmålet om gyldigheten av avslaget på hans asylsøknad også er avgjørende for deres søknad.

       Oslo tingrett avsa 24. januar 2012 dom med slik domsslutning: 

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke. 

       A og B og barna påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. De begjærte også midlertidig forføyning med krav å få bli i Norge til det foreligger dom i lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 21. og 22. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og B partene møtte sammen med sin prosessfullmektig, og avga forklaring. Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt sju vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboka. Ettersom advokat Risnes ved ankeforhandlingens start sa at begjæringen om midlertidig forføyning ikke lenger er aktuell, og frafalles, finner ikke lagmannsretten grunn til å redegjøre nærmere for den tidligere behandlingen av den.

 De ankende parter – A, B og barna - har i hovedtrekk anført:

       Prinsipalt gjøres gjeldende at vedtakene er ugyldige på grunn av uheldig saksbehandling og feil faktum.

       For det første har Utlendingsnemnda i for stor utstrekning lagt til grunn at A har svekket troverdighet. De motstridende opplysningene han ga i asylintervjuet om det nevnte møtet og om dødstidspunktene for Gelajev og Maskhadov skyldtes hukommelsessvikt, og når det ses bort fra rot med årstallene, er hans forklaring logisk. Videre har A i ettertid erkjent at han løy i politiavhøret 25. mai 2007, fordi han ble sint fordi politiet ikke trodde på ham. Han reiste ikke til Tsjetsjenia, og nemnda kunne enkelt ha fått bekreftet at han hele tida befant seg i Sverige. Den tilsynelatende glidningen i hans forklaring om anholdelsen i 2006 skyldes at hans første opplysning til Politiets utlendingsenhet om at han ble torturert fem timer hver dag, ikke ble korrekt notert på grunn av en dårlig tolk. Under asylintervjuet burde det også ha blitt stilt oppfølgningsspørsmål om torturen. Advokatens argumentasjon i den første klagen hans må ikke brukes mot ham. Klagesaken gjaldt spørsmål om utsendelse etter Dublin II-forordningen. Det kan ikke tillegges vekt ved troverdighetsvurderingen at han ikke nevnte forfølgelsen av broren Junus i asylintervjuet, men først i omgjøringsbegjæringen, ettersom han ikke var kjent med dette tidligere. At A i retten har sagt mer om sitt kjennskap til Umarov enn han gjorde i intervjuet, skyldes at han den gang ble advart mot å utdype det, på grunn av Umarovs posisjon som leder av den islamistiske opprørsbevegelsen.

       Det sentrale ved troverdighetsbedømmelsen er at As opplysninger om at han var en betrodd medarbeider av Makhasjev helt til han flyktet, og at han rett før det ble anholdt og torturert, er solid bekreftet av vitner i retten, og av erklæringen utferdiget av den anerkjente menneskerettsorganisasjonen Memorial.

       For det andre etterlater Utlendingsnemndas bemerkninger om at det må stilles spørsmålstegn ved As opplysning om at han oppsøkte Makhasjev etter å ha blitt anholdt i 2006, tvil om hvorvidt nemnda la anholdelsen til grunn. Både ved første registrering og i alle senere sammenhenger har han opplyst om tortur under anholdelsen. Lagmannsretten må legge hans forklaring om dette til grunn som «noenlunde sannsynlig», jf Rt-2011-1481.

       Selv om det ikke gjøres gjeldende at utlendingsmyndighetene har gjort direkte saksbehandlingsfeil, har saksbehandlingen vært uheldig, og sammen med faktafeilene innebærer det i henhold til forvaltningsloven § 41 at vedtakene er ugyldige. Nemnda burde ha fulgt opp spørsmålet om tortur, den burde ha tatt uttrykkelig standpunkt til om A ble anholdt, og den burde ha forelagt ham opplysningene om at Makhasjev forlot Tsjetsjenia i 2005 og politirapporten 25. mai 2007. At nemnda ikke har avgjort omgjøringsbegjæringen, hindrer også en bredere drøftelse av hele saken.

       Subsidiært gjøres gjeldende at A – og dermed resten av familien – har krav på beskyttelse fordi han er utsatt for reell fare for forfølgelse fra myndighetene i Russland/Tsjetsjenia, jf Rt-2011-1481 avsnitt 31-46. Hans langvarige motstandskamp, og særlig all den informasjon og de kontakter han fikk gjennom den nære tilknytningen og lojaliteten til Makhasjev, innebærer en betydelig risiko. At han tidligere er pågrepet og torturert, at hans familie har fått henvendelser om ham fra myndighetene etter at han flyktet, og at det er blitt sendt innkallinger av ham til OVD, underbygger dette. Det samme gjør vitneforklaringene, og særlig vitnet Cs opplysninger om en indirekte trussel han hadde mottatt mot A og familien. A vil ikke få samme «beskyttelse» som Makhasjev, som man utenfor Russland er opptatt av skjebnen til.

       A, B og barna har lagt ned slik påstand:

        Utlendingsnemndas vedtak 03.12.09 av om avslag på søknad om asyl, for A m.fl. er ugyldige. 
        De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten – staten v/Utlendingsnemnda - har i hovedtrekk anført:

       Domstolene kan prøve asylvedtak fullt ut. De bør likevel utvise varsomhet med å sette til side utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger. Ved gyldighetsprøvingen skal faktum på vedtakstidspunktet legges til grunn, men domstolene kan se hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen den gang. Dette forutsetter likevel at det dreier seg om omstendigheter som var eller burde ha vært kjent for Utlendingsnemnda på vedtakstidspunktet, jf Rt-2007-1815 avsnitt 33 og HR-2011-1694-U avsnitt 5 og 6. Dette innebærer at lagmannsretten må se bort fra opplysningene om at As bror Junus skal ha forsynt Umarov med mat og at han skal ha blitt torturert.

       A – og dermed resten av familien – har ikke krav på asyl, jf utlendingsloven av 1988 § 17 jf § 16 andre ledd.

       Det kan etter bevisførselen legges til grunn at A var Makhasjevs sjåfør og livvakt fram til Makhasjev trakk seg tilbake i 2005 på grunn av sykdom. Dette gir imidlertid ikke grunn til å frykte forfølgelse i dag. Det må videre legges til grunn at A frivillig reiste tilbake til Tsjetsjenia og oppholdt seg der i fem måneder i 2006/2007. Det svekker asylgrunnlaget vesentlig. At A arbeidet for Makhasjev, som var en del av Maskhadovs administrasjon, gjør ham ikke særlig utsatt, fordi han selv ikke hadde noen framtredende stilling.

       As forklaring om anholdelsen i 2006 – og særlig om at han ble torturert – kan ikke legges til grunn. Hans forklaring om når anholdelsen skjedde har endret seg tre ganger. Han har også tre ganger gitt ulike opplysninger om hvor lenge den varte. Ved ankomst til Norge første gang sa han intet om tortur. Det gjorde hans advokat heller ikke i klagen over Utlendingsdirektoratets første vedtak. Da han søkte om asyl andre gang, sa han at han var blitt torturert, men uten å konkretisere hva han mente, selv om han hadde flere anledninger til det. At asylgrunnlaget bygges ut under sakens gang, svekker hans troverdighet, jf Rt-2011-1481 avsnitt 46. Hvis det anses bevist at han ble anholdt, er det likevel ingen holdepunkter for at han er i en gruppe som Kadyrov i dag er interessert i.

       Avslagene på asylsøknadene er i samsvar med Utlendingsnemndas praksis i tilsvarende saker.

       Ettersom det ikke foreligger noen forfølgelsesfare, har heller ikke A og familien vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd.

       Konsekvensen av eventuelle feil i faktum bedømmes ikke i samsvar med forvaltningsloven § 41. Hvis Utlendingsnemnda har tatt feil med hensyn til hvor Makhasjev befant seg i 2006, er det uten betydning for vedtakenes gyldighet, idet feilen ikke knytter seg til de rettsfakta som etterspørres i aktuelle reglene. Nemndas begrunnelse danner heller ingen ramme for rettens prøving av vedtakene.

       Utlendingsnemnda har ikke gjort saksbehandlingsfeil, verken når det gjelder utredningen av saken, jf forvaltningsloven § 17 første ledd eller informasjonsplikten, jf forvaltningsloven § 17 andre ledd. Skulle retten komme til at det er begått saksbehandlingsfeil, har feilene uansett ikke virket inn på vedtakenes innhold.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

       Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl etter reglene i den nå opphevede utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64. Spørsmålet er om A – og dermed resten av hans familie – har krav på asyl med hjemmel i § 17 jf § 16, eventuelt om de har vern mot retur etter § 15 første ledd. Domstolene har full prøvingsrett, jf Rt-2011-1481 avsnitt 48. Ved prøvingen skal faktum på vedtakstidspunktet legges til grunn, men det kan legges vekt på nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf plenumsdommen i Rt-2012-1985, særlig avsnitt 81 og 98. Lagmannsretten antar at forutsetningen for å tillegge nye opplysninger vekt må være at utlendingsmyndighetene kjente eller burde ha kjent til opplysningene, jf HR-2011-1694-U. Ellers må nye opplysninger – nye rettsfakta – påberopes som grunnlag for en begjæring om omgjøring.

       Utlendingsloven § 17 første ledd første punktum lød slik:

        Flyktning som er i riket eller på norsk grense har etter søknad rett til asyl (fristed) i riket. 

       I § 16 første ledd var flyktning etter loven definert som utlending som går inn under flyktningekonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A, jf protokoll 31. januar 1967. Den sentrale delen om hvem som er flyktning i henhold til artikkel 1 A er i NOU 2004:20 oversatt som utlending som «har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, ( ... ) og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse», jf også någjeldende utlendingslov 15. mai 2008 nr 35 § 28 første ledd bokstav a.

       Spørsmålet i vår sak er om A har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse». Det er ikke bestridt fra statens side at vilkåret om at frykten i så fall må skyldes en av konvensjonsgrunnene, er oppfylt. Partene er enige om at sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia ikke er så prekær at det generelt sett er fare for forfølgelse. Spørsmålet om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse må derfor avgjøres på bakgrunn av hans individuelle forhold.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) om någjeldende utlendingslov står det under overskriften «Gjeldende rett» på side 81 følgende om forfølgelsesbegrepet:

        Det er ikke utviklet noen mer presis definisjon av forfølgelsesbegrepet i norsk praksis. Praksis er basert på at det i hvert enkelt tilfelle skal foretas en konkret helhetsvurdering. Man har da et tilsvarende utgangspunkt som sitert fra håndboken punkt 51 til 53. At flere typer av krenkelser som ikke hver for seg utgjør forfølgelse kan utgjøre forfølgelse når de ses i sammenheng, er i samsvar med forståelsen i norsk praksis. 
        For at det skal være tale om «forfølgelse», må det i henhold til EUs statusdirektiv artikkel 9 nr.1 bokstav a, være tale om overgrep som enten enkeltvis eller på grunn av gjentakelse, utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av EMK artikkel 15 nr. 2. Disse bestemmelsene gjelder retten til liv, forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, forbud mot slaveri, og forbud mot å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft. 
        I henhold til statusdirektivet artikkel 9 nr.1 bokstav b, kan det også foreligge forfølgelse dersom det er tale om flere forskjellige tiltak, inkludert krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen som beskrevet i bokstav a. 

       Å bli kontrollert av politiet, innkalt til avhør og risikere korte fengslinger vil i utgangspunktet falle utenfor begrepet forfølgelse, jf Bunæs m fl: Utlendingsrett (2000) side 204.

       Vurderingen av om det foreligger forfølgelsesfare basert på faktum på vedtakstidspunktet, skal være framtidsrettet. Men tidligere hendelser kan stå sentralt ved denne vurderingen.

       Ifølge forarbeidene til utlendingsloven av 1988 skulle det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at asylsøkeren var flyktning. Ved bedømmelsen av vern mot retur etter § 15 gjaldt imidlertid et mindre strengt beviskrav, alt avhengig av hvor alvorlige konsekvensene ved retur fortonte seg, jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103. Men utlendingsmyndighetenes praksis ble etter 1988 endret, ved at det fant sted en viss harmonisering, slik at beviskravet under flyktningevurderingen ble lempet. Det påvirket imidlertid ikke det rettslige beviskravet slik det ble praktisert av domstolene, Rt-2011-1481 avsnitt 36 med henvisning til NOU 2004:20 side 118.

       I vår sak er partene enige om at saken kan bedømmes etter de samme prinsipper som Høyesterett trakk opp i Rt-2011-1481 avsnitt 44-46:

        Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a: 
        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
        Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Spørsmålet ved asylvurderingen er altså om søkerens asylforklaring framstår som « noenlunde sannsynlig ». Ved bedømmelsen av om forfølgelsesfaren er velbegrunnet, kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være « reell ». Det er ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86. Risikokravet vil variere med hvor alvorlige overgrep det eventuelt er tale om. Lagmannsretten vil nedenfor ta standpunkt til om vilkårene for asyl er oppfylt i vår sak.

       Først gjengis imidlertid tingrettens beskrivelse av den tidligere og nåværende situasjonen i Tsjetsjenia, basert på vitneforklaringene til Maria Wilhelmsen fra NUPI og Vibeke Kolderup fra Landinfo. Disse forklarte i hovedsak det samme under ankeforhandlingen. Tingretten skrev:

        Det har i lang tid vært et motsetningsforhold mellom russere og tsjetsjenere som ønsket et uavhengig land. Etter at Tsjetsjenia på begynnelsen av 90-tallet forsøkte å erklære seg uavhengig av Russland, gikk russiske tropper inn i regionen i 1994. Den såkalte «Første krigen» – krigen mellom føderale styrker og den tsjetsjenske separatistbevegelse – varte frem til 1996, hvoretter russiske tropper trakk seg ut og det ble inngått en fredsavtale. I januar 1997 ble den tidligere separatistleder Aslan Maskhadov valgt til president. Forholdene var imidlertid fortsatt kaotiske. Etter bl.a. flere terrorbomber i Moskva gikk russiske styrker på ny inn i Tsjetsjenia i oktober 1999, hvoretter det på ny foregikk krig frem til 2003 («Andre krigen»). Russiske styrker gjenvant kontrollen, men likevel fortsatte en form for geriljakrig mellom russiske styresmakter og de tsjetsjenske islamistiske separatistene. President Aslan Maskhadov ble drept i mars 2005, og den tidligere motstandsmannen Ramzan Kadyrov ble av president Putin innsatt som Tsjetsjenias nye president i februar 2007. Russiske tropper trakk seg formelt ut av regionen i 2009. Det er fortsatt uroligheter og konflikt i Tsjetsjenia, men separatistbevegelsen er i dag mer preget av radikale islamister under ledelse av bl.a. Dokka Umarov. 
        Det er enighet om at menneskerettighetssituasjonen i Tsjetsjenia under president Kadyrov har vært svært kritikkverdig, preget av tortur, bortføringer, drap, og vilkårlige kollektive straffereaksjoner. Imidlertid er det Landinfos oppfatning – basert på seriøse kilder, herunder FNs høykommissær – at menneskerettighetssituasjonen har bedret seg betraktelig i de siste årene, jfr. uttalelse av 2. juni 2009 fra UNCHR vedrørende «Asylumseekers from the Chechen republic»:

 UNCHR no longer recommends that asylum applications lodged by Chechens should be considered on the basis that there is generalized violence or, to use the precise language of the 2003 position paper, «widespread and serious violations of human rights and humanitarian law», in the Chechen Republic.

 
        President Kadyrov og hans paramilitære styrker («kadyrovtsy») skal visstnok nå være mer interesserte jakten på geriljaen bestående av radikale islamister enn å forhøre tidligere separatister fra første og andre krig. Imidlertid kan det ikke utelukkes at de som var aktive i første og andre krig, særlig andre del av andre krig, fortsatt er i myndighetenes søkelys, men risikoen for dette må vurderes individuelt for den enkelte krigsveteran. Det ser også ut til å være enighet om at det er vanskelig å leve nøytralt i landet – utalt motstand mot nåværende styre er farlig. Vitnene er enig om at tvopptreden i til tidligere minister og motstandsmann Kazbek Makhasjev, hvor han der tilsynelatende støtter president Kadyrov og tar avstand fra deltagelsen i tidligere kriger, var «surrealistisk» og sannsynligvis kun var et resultat av press fra president Kadyrov. 

       Lagmannsretten tilføyer at endringen av konflikten i Tsjetsjenia skjedde enten rundt 2003 eller rundt 2005. Først sto konflikten mellom føderale russiske myndigheter og de tsjetsjenske opprørerne. I 2003/2005 ble den tsjetsjenifisert, slik at konflikten står mellom tsjetsjenske myndighetspersoner og tsjetsjenske opprørere, og dreier seg om radikal islam, med ytterliggående opprørere som kjemper for et islamsk kalifat i Kaukasus, jf Landinfos temanotat 8. september 2009 om «Tsjetsjenia: Tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprørere og personer som bistår dem». Tiden etter endringen av konflikten omtales som andre krigs andre fase.

       De ankende parter har prinsipalt gjort gjeldende at vedtakene er ugyldige på grunn av en kombinasjon av feil faktum og uheldig saksbehandling. Under ankeforhandlingen ble det imidlertid ikke anført at Utlendingsnemnda har gjort saksbehandlingsfeil i forvaltningslovens forstand. Lagmannsretten nøyer seg med å konstatere dette. På et par punkter kommenterer likevel lagmannsretten saksbehandlingen nedenfor.

       Etter de ankende parters syn har Utlendingsnemnda i for stor utstrekning trukket As troverdighet i tvil.

       Utlendingsnemnda fant at As troverdighet var svekket basert på opplysningene i asylintervjuet sammenholdt med landinformasjonen. A hadde opplyst at han var sjåfør og livvakt for Kazbek Makhasjev - som var innenriksminister i president Maskhadovs regjering – fra han selv ble såret i starten av første krig og fram til 2005 eller han reiste fra Tsjetsjenia i 2006.

       Hensett til den langvarige og nære kontakten A hevder å ha hatt med innenriksminister Makhasjev, finner også lagmannsretten det noe påfallende at A tok betydelig feil med hensyn til Maskhadovs og Gelajevs dødstidspunkter. Han sa først at Maskhadov døde én eller annen gang etter 2000, konkretisert som noen måneder etter det møtet som han sa at fant sted i 2002. Etter en pause ble tidspunktet rettet til det korrekte, altså 8. mars 2005. Videre sa han at Gelajev ble drept «nå nylig». Ruslan Gelajev var en tsjetsjensk feltkommandant, som kjempet mot russiske styrker både i første og andre krig. Han ble drept i 2004. Asylintervjuet fant sted i mars 2008.

       Utlendingsnemnda synes også å ha trukket i tvil As opplysning om at han oppsøkte Makhasjev i 2006, fordi landinformasjon tilsa at Makhasjev « forlot ... Tsjetsjenia før Maskhadov døde, det vil si at han forlot landet før mars 2005 ». Det framkom ikke noe under bevisførselen i lagmannsretten som tilsier at nemnda tok feil med hensyn til når Makhasjev forlot Tsjetsjenia. Lagmannsretten kan likevel ikke utelukke at A kan ha møtt Makhasjev i 2006, eventuelt i grenseområdet mot naborepublikken Ingusjetia. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å kritisere Utlendingsnemnda for ikke å ha forelagt disse opplysningene for A til uttalelse før vedtakene ble truffet.

       Endelig synes Utlendingsnemnda å ha trukket As troverdighet i tvil fordi han ikke kunne utdype når han deltok i krigshandlinger som væpnede trefninger, aksjoner og lignende under andre krig. Lagmannsretten forstår imidlertid asylintervjuet slik at det var As nære samarbeid med Makhasjev også i denne perioden som etter hans syn innebar forfølgelsesrisiko, ikke deltakelse i væpnede kamphandlinger under denne krigen.

       Etter lagmannsrettens syn har ikke Utlendingsnemnda i disse henseender bygget på uriktig faktum som kan påvirke vedtakenes gyldighet.

       Også andre omstendigheter er relevante ved troverdighetsvurderingen. A oppga første gang han søkte om asyl at han ble pågrepet 27. juli 2006. Schengenvisumet skal ha blitt utstedt 26. juli 2006. Tingretten la til grunn at anholdelsen skjedde «en gang i juli 2006». Under ankeforhandlingen sa A at anholdelsen med sikkerhet skjedde 27. juni 2006. De ulike opplysningene om en så viktig begivenhet, og tilpasningen til kontrollerbare opplysninger, svekker troverdigheten hans både generelt og med hensyn til om anholdelsen fant sted.

       A har også endret opplysningene om anholdelsens varighet. Første gang oppga han - ifølge rapporten til Politiets utlendingsenhet – at han ble løslatt etter fem timer. I asylintervjuet oppga han at anholdelsen varte i to dager. Under ankeforhandlingen sa han at han ble løslatt den tredje dagen. Han forklarte uoverensstemmelsen mellom det første notatet og asylintervjuet med at han første gang hadde bistand av en tolk som snakket dårlig russisk. Tolken hadde misforstått det han sa. I lagmannsretten sa A først at han den gang hadde forklart at han ble torturert hver femte time. Senere sa han at han hadde sagt at han ble torturert fem timer hver dag. Lagmannsretten finner dette lite overbevisende, jf også at rapporten ble opplest og vedtatt av A og at den er undertegnet av ham.

       Det er ikke notert noe i den første politirapporten om at A skal ha blitt torturert under anholdelsen. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at det skyldes at A ikke sa noe om tortur. Dette taler mot at han ble utsatt for tortur, idet det for en som frykter forfølgelse fra myndigheter som allerede har torturert ham må framstå som sentralt å få en slik opplysning fram. I brevet 1. november 2006, som A selv sendte til Utlendingsdirektoratet i forbindelse med klagen over det første avslaget, opplyste han at han «ble tatt av Kadyrovs myndigheter og mishandlet». Dette ble imidlertid ikke nærmere konkretisert. I Politiets utlendingsenhets rapport 25. januar 2008 er det notert at A i tilknytning til opplysningen om Mokhasjev sa at de nye myndighetene «ville at vi skulle overgi oss og vi ble torturert». I asylintervjuet sa han at den utløsende årsaken til at han reiste fra Tsjetsjenia var at han ble tatt, torturert og avhørt. Han fikk først et oppfølgningsspørsmål om hva som skjedde den dagen han ble anholdt. Da beskrev han bare selve pågripelsen. På et senere spørsmål om hva som skjedde i den perioden han ble anholdt, sa han at han ble satt alene i en celle uten lys, at han sto der, og ble holdt i to dager. Han nevnte ikke noe om tortur.

       Lagmannsretten er enig med prosessfullmektigene i at det er uheldig at intervjueren ikke direkte fulgte opp opplysningen om tortur med konkrete spørsmål. På den annen side hadde A flere foranledninger til å redegjøre nærmere for dette på eget initiativ, og det framstår som nærliggende at han ville ha gjort det, hvis han var blitt torturert. I lagmannsretten har A forklart at torturen besto i slag med gummikøller, som ikke satte merker.

       Etter lagmannsrettens syn har ikke A forklart de ovennevnte uoverensstemmelsene på tilfredsstillende måte. Utviklingen i As forklaring om anholdelsen i retning av at den hadde større alvor, og særlig at han ble torturert, svekker troverdigheten hans generelt og gjør at selve forklaringen om anholdelse og tortur virker lite troverdig.

       Til dette kommer at A påstår at han løy til politiet 25. mai 2007. Han opplyste den gang at han etter utreise fra Norge i oktober 2006 først hadde reist rundt i Europa som turist, og at han så hadde søkt om asyl i Sverige i november samme år. Etter ca en måned reiste han – med Allahs hjelp – tilbake til Tsjetsjenia. Han hadde oppholdt seg i Komsomolsk i Urus Martanovskij distrikt, og han hadde besøkt sine foreldre. Han hadde reist fra Tsjetsjenia til Norge med trailer og brukt ca en uke på reisen.

       I lagmannsretten sa A at han løy fordi han ble sint av å få et dumt spørsmål, ettersom den norske stat utmerket godt visste at han hadde oppholdt seg i Sverige hele perioden. Han gjorde forklaringen detaljert for å bli trodd.

       Hvis A løy, svekker det hans generelle troverdighet betydelig. I likhet med staten finner imidlertid lagmannsretten det mest sannsynlig at det han fortalte i avhøret er sant. Det framstår som lite overbevisende at han i affekt skal ha laget en så detaljert løgn, og om et – i asylsammenheng – så «farlig» tema. Betydningen av dette ved asylvurderingen vil lagmannsretten komme tilbake til.

       Endelig synes den asylgrunnen som påberopes å ha endret seg noe etter at A kom til Norge første gang. Da synes begrunnelsen for forfølgelsesfaren å ha vært at han deltok i kamphandlinger under første krig. Han nevnte også pågripelsen i 2006. Også i klagen over Utlendingsdirektoratets første avslag ble deltakelsen i kamphandlingene under første krig brukt som begrunnelse for at han var forfulgt. Da han kom til Norge i januar 2008, oppga han som asylgrunn at han ville se sin kone og datter. Men han nevnte også – på spørsmål om vandel – at han hadde vært sjåfør og livvakt for Makhasjev, at han var ettersøkt av myndighetene og at de « ville at vi skulle overgi oss og vi ble torturert ». I asylintervjuet framhevet han sin innsats under begge kriger. Under ankeforhandlingen har det særlig vært det tette og langvarige samarbeidet med Makhasjev som hans sjåfør og livvakt, og det innsyn han derved fikk i hans og president Maskhadovs arbeid og hvem de samarbeidet med, som anføres å utgjøre forfølgelsesrisikoen. Innsatsen under første krig påberopes ikke lenger som noe vesentlig poeng i seg selv.

       A har søkt å underbygge sin asylforklaring med vitneforklaringer.

       Vitnet Ansor Maskhadov, sønn av den tidligere presidenten, har tidligere skriftlig erklært at A ble kidnappet av kadyrovtsy, og at han ble løslatt ved at slektninger betalte penger. Under ankeforhandlingen bekreftet han dette, og sa at han hadde innhentet informasjon fra to eller tre personer, som han kjente godt. Maskhadov sa i sin vitneforklaring at han ikke hadde nevnt at A ble torturert, fordi det var en selvfølge ved anholdelser.

       Også den anerkjente menneskerettsorganisasjonen Memorial har i en erklæring 30. desember 2011 bekreftet at A i 2006 ble anholdt av tjenestemenn fra Russlands rettshåndhevelsesmyndigheter, og løslatt mot betaling. Opplysningene kom fra minst to navngitte personer fra As landsby. Det framgår imidlertid ikke av erklæringen hvor disse hadde sine opplysninger fra. Heller ikke denne erklæringen inneholder noe om tortur. Vitnet Ahmed Gisajev, som representerte Den norske Helsingforskomitéen, og som tidligere har arbeidet for Memorial i Tsjetsjenia, var sikker på at opplysningene er riktige, men han kunne ikke angi nærmere hvem som hadde vært kildene til de to. Han mente dessuten at Memorial hadde vært i kontakt med firefem vitner til fra landsbyen, noe som ikke framgår av rapporten.

       Lagmannsretten finner det etter en samlet vurdering sannsynlig at A arbeidet som Makhasjevs sjåfør og livvakt fram til mars 2005. Det er sannsynlig at han gjennom dette arbeidet, blant annet ved å være til stede i møter, fikk informasjon om regjeringens arbeid, og at han fikk kunnskap om og hadde kontakt med presidentens samarbeidspartnere. Men A sa selv i sin partsforklaring at han ikke var noen rådgiver for Makhasjev verken i politiske, økonomiske eller militære spørsmål – det var han «ikke intelligent nok til». Forklaringen til vitnet D om at A hadde en funksjon som rådgiver for Makhasjev, kan følgelig ikke legges til grunn.

       Lagmannsretten anser det ikke «noenlunde sannsynlig» at A ble utsatt for tortur i 2006. Lagmannsretten er også i tvil om han ble anholdt av kadyrovtsy. Ut fra den samlede bevisførsel, og hensett til troverdighetsgjennomgangen foran, er det i høyden noenlunde sannsynlig at han ble anholdt i fem timer, slik han oppga første gang han søkte om asyl.

       Det neste spørsmålet er om hans rolle under de to krigene og en mulig pågripelse i fem timer i 2006 innebærer at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, med andre ord om risikoen for det er «reell». Selv om situasjonen har bedret seg noe, er menneskerettssituasjonen under Kadyrovs styre fortsatt preget av tortur, bortføringer, drap og vilkårlige straffereaksjoner, jf gjengivelsen av tingrettens beskrivelse foran.

       Basert særlig på vitneforklaringen til Kolderup, Landinfos ovennevnte notat 8. september 2009 og Landinfos notat 30. august 2011 om «Tsjetsjenia: Personer som jobbet i administrasjonen til president Maskhadov i perioden 1996-1999» legger lagmannsretten til grunn at deltakelse i første krig – eller bistand til deltakerne – ikke anses som særlig interessant for myndighetene i Tsjetsjenia i dag, med mulig unntak for profilerte krigere som den gang hadde en helt sentral posisjon. Heller ikke personer som i denne perioden arbeidet i Maskhadovs administrasjon er spesielt utsatt, men høyt rangerte tjenestemenn skal ha blitt bortført og forsvunnet.

       Opprørere fra første fase av andre krig kan fortsatt være av interesse for dagens myndigheter. Men svært mange – omtrent halvparten av befolkningen – deltok direkte eller med bistand i frigjøringskampen tidlig på 2000-tallet. For personer i Maskhadovs administrasjon er rang og profilering viktig for om de fortsatt er utsatt. Personer på ministernivå må «bytte side» for å kunne leve åpent i Tsjetsjenia. Tjenestemenn på lavere nivå er mindre utsatt. Personer som fortsatte sin bistand utover i den andre krigen, kan få problemer, og de som ytte langvarig bistand er mer utsatt enn andre. Det er først og fremst de aktive krigerne myndighetene fortsatt kan vise interesse for, men også hjelp til opprørere straffes. Det har stor betydning om personen utgjør en aktuell trussel. Aktive opprørere blir drept eller dømt.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at As deltakelse i kamphandlinger under første krig ikke innebærer noen forfølgelsesfare i dag. I andre krig var han ikke selv en aktiv kriger. Selv om hans samlede bistand til opprørerne som innenriksminister Makhasjevs sjåfør og livvakt var langvarig, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å si at han var høyt rangert eller profilert. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at hans bistand til opprørerne medfører en reell fare for forfølgelse.

       Vitnet Kolderup sa i vitneforklaringen at det er en samstemt oppfatning at det å være pågrepet av Kadyrovs myndigheter innebærer stor risiko for å bli tatt på nytt. Myndighetene fører oversikt over de som anholdes, og disse er «stemplet». Risikoen for ny pågripelse er større jo kortere tid som er gått siden forrige gang. Det er særlig personer med tilknytning til de radikale islamistene som er utsatt i dag.

       A og B støtter ikke de islamistiske opprørerne i Tsjetsjenia. Ifølge A ble han anholdt i 2006 fordi myndighetene ville finne ut hvor Makhasjev befant seg. Ettersom Makhasjev nå er tilbake i Tsjetsjenia, og Kadyrov vet hvor han oppholder seg, er denne grunnen til å pågripe A ikke lenger aktuell. Lagmannsretten anser det imidlertid sannsynlig at Makhasjev ikke støtter Kadyrov frivillig, og den «beskyttelse» han måtte få av det nåværende regimet, vil ikke nødvendigvis komme A til gode, slik Utlendingsnemnda la til grunn. Men fordi myndighetenes fokus i dag særlig retter seg mot de radikale islamistene, ser lagmannsretten det som sannsynlig at deres interesse for ham og de opplysningene han måtte sitte inne med fra andre krigs første fase, neppe er særlig stor. B sa også i sin partsforklaring at verken hun eller A er ettersøkt.

       Skulle A likevel bli pågrepet, avhørt og fengslet for en kortere periode, slik lagmannsretten i høyden finner det noenlunde sannsynlig at skjedde i 2006, utgjør det ikke forfølgelse i flyktningekonvensjonens forstand. Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda og tingretten i at det ikke er reell fare for at A skal bli utsatt for alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter.

       Lagmannsretten legger også vekt på at det er sannsynlig at A frivillig returnerte til Tsjetsjenia før jul 2006, og oppholdt seg der i ca fem måneder. Ut fra den forklaringen han ga i politiavhøret 25. mai 2007, er det ikke holdepunkter for at han levde i skjul. Dette tyder på at heller ikke A selv har stor frykt for forfølgelse.

       Opplysninger om at As yngste bror Junus skal ha forsynt Dokka Umarov med mat og at han skal ha blitt pågrepet og torturert, forelå ikke da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak, og nemnda burde ikke ha kjent til dem. Betydningen av disse opplysningene må vurderes ved behandling av omgjøringsbegjæringen.

       Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at A – og dermed resten av hans familie - ikke fyller vilkårene for å få asyl.

       I prosedyren argumenterte ikke advokat Risnes for at familien uansett er vernet mot retur med hjemmel i § 15 første ledd. Lagmannsretten bemerker likevel at verken vilkårene i bestemmelsens første eller andre punktum er oppfylt, i og med at det ikke foreligger reell forfølgelsesfare.

       Utlendingsnemndas vedtak er dermed gyldige, og ankene forkastes.

       Staten har vunnet ankesaken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita de ankende parter fra erstatningsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Det er ikke tilstrekkelig at saken har velferdsmessig betydning for familien og at styrkeforholdet mellom partene er ulikt, jf Rt-2012-209 avsnitt 17. Staten har i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd krevd sakskostnader med 59 850 kroner, hvorav 4 500 kroner er utgifter til kopiering og resten gjelder salær. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige, og fastsetter kostnadsansvaret i samsvar med oppgaven.

       Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn også ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd. Tingretten fant det rimelig å frita A og familien fra sakskostnadsansvaret, fordi tingretten ikke trakk As troverdighet i tvil i den grad Utlendingsnemndas vedtak bar preg av. Lagmannsretten har trukket både hans generelle troverdighet og hans troverdighet om flere deler av asylforklaringen i tvil. Lagmannsretten har på grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen ikke vært i tvil om vedtakenes gyldighet. Det foreligger derfor ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra lovens hovedregel når det gjelder kostandene for tingretten.

       Staten la den gang fram kostnadsoppgave på 65 300 kroner, hvorav 500 gjaldt kopieringsutgifter og resten salær. Lagmannsretten anser også disse utgiftene nødvendige, og oppgaven legges til grunn for de ankende parters kostnadsansvar.

       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B – én for begge og begge for én – til staten v/Utlendingsnemnda 59.850 – femtinitusenåttehundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A og B – én for begge og begge for én – til staten v/Utlendingsnemnda 65.300 – sekstifemtusentrehundre – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-50913 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her – utlendingsloven 1988 § 17, § 16 og § 15. Asyl (11.06.2013)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas to vedtak om avslag på tsjetsjensk families søknad om asyl.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo