Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-598
Dokumentdato : 11.03.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven 2008) § 63. Omgjøring.

Utlendingsnemndas tilbakekall av arbeids- og bosettingtillatelser, samt avslag på søknad om norsk statsborgerskap ble erklært ugyldig. Vilkåret om at søkeren måtte bo sammen med sin ektefelle, var brutt, men de hensynene som talte for tilbakekall, var ikke tilstrekkelig tungtveiende sammenliknet med de hensynene som talte imot.

   Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemnda (UNE) sitt vedtak 24. februar 2011 overfor A om tilbakekall av oppholds- og bosettingstillatelser, samt avslag på søknad om norsk statsborgerskap.

Framstilling av saken

       A er født *.*.1980 på Sri Lanka. Han kom til Norge i mars 2000 for å gifte seg med B, som var norsk statsborger og er født *.*.1981. Hun bodde i Oslo sammen med sine foreldre, og A flyttet inn der. De kommende ektefellene hadde ikke møtt hverandre tidligere, og ekteskapet var arrangert i tråd med tamilsk tradisjon. De giftet seg i Oslo i august 2000. Det er opplyst at ektefellene rent faktisk flyttet fra hverandre 16. juni 2004. Den 9. juli 2004 meldte A flytting til en annen bolig. De ble separert ved bevilling 22. oktober samme år. Skillsmissebevilling ble gitt 11. mai 2006.

       Den 29. februar 2000 fikk A arbeidstillatelse med varighet på seks måneder i påvente av ekteskapsinngåelsen. Den 27. november 2000 fikk han arbeidstillatelse i familiegjenforening med varighet på ett år. Det framgikk at det var et vilkår for tillatelsen at ekteskapet besto, og at partene levde sammen. Arbeidstillatelsen ble fornyet 13. januar 2002 og 9. januar 2003. Vilkåret om at ekteskapet besto, og at partene bodde sammen, ble gjentatt i tillatelsene. Den 28. mars 2003 søkte A om bosettingstillatelse. I søknaden oppga han at ektefellene hadde samme adresse, som fortsatt var på bopelen til hennes foreldre i Oslo. Bosettingstillatelse ble innvilget 5. mai 2004. Den 18. desember 2006 søkte A om norsk statsborgerskap.

       I 2007 fikk politiet kjennskap til at As kone hadde meldt til Posten at hun hadde opphold i Bergen i perioden 31. oktober 2002 til 5. juni 2003. Deretter var hun igjen registrert med samme postadresse som A hos sine foreldre i Oslo. Adresseendringen til Bergen ble ikke meldt til Folkeregisteret.

       I mars 2008 ble A varslet om at Utlendingsdirektoratet (UDI) vurderte å tilbakekalle hans arbeids- og bosettingstillatelser. UDI tilbakekalte tillatelsene i to vedtak 28. oktober 2008. Begrunnelsen var at A hadde brutt vilkåret om at han skulle bo sammen med sin ektefelle ved at hun hadde bodd i Bergen og han i Oslo i det nevnte tidsrommet. Det ble i vedtakene vist til at tillatelsene « kan tilbakekalles dersom utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger og eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler ... ». Den 29. oktober 2008 ble As søknad om norsk statsborgerskap avslått. Fordi arbeids- og bosettingstillatelsene var tilbakekalt, fylte han ikke statsborgerlovens krav om sju års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene.

       Den 17. november 2008 klaget A på vedtakene. I UNEs vedtak 24. februar 2011 ble klagen ikke tatt til følge. Den 14. april 2011 innga A stevning til Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak skulle kjennes ugyldig. Oslo tingrett avsa 20. oktober 2011 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. februar 2011 er ugyldig. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for A med kroner 73 875 – søttitretusenåttehundreogsøttifem – innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 20. februar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte med sin prosessfullmektig. Dessuten var rådgiver i UNE C til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Ankemotparten møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes påstandsgrunnlag og påstander

       Ankende part, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       A ble gitt arbeidstillatelse (i dag kalt midlertidig oppholdstillatelse) på vilkår at han bodde sammen med sin ektefelle. Dette vilkåret fulgte av tidligere utlendingslov § 8 jf. tidligere utlendingsforskrift § 23 og var uttrykkelig nevnt i vedtakene om arbeidstillatelse. Fordi As ektefelle bodde en periode i Bergen mens han selv bodde i Oslo, oppfylte han ikke vilkårene for arbeidstillatelse. Dermed var det heller ikke grunnlag for den innvilgede bosettingstillatelsen (i dag kalt permanent oppholdstillatelse).

       Vilkårene for tilbakekall av tillatelsene etter utlendingsloven § 63 første ledd jf. tidligere lov § 13 er oppfylt.

       Tilbakekallet er ikke uforholdsmessig.

       Det hefter ikke feil ved utlendingsmyndighetenes vurdering om at A ikke skal gis opphold etter utlendingsloven § 38.

       Vedtaket om avslag på søknad om norsk statsborgerskap er gyldig. Tilbakekallet av arbeids- og bosettingstillatelsene innebærer at kravet om lovlig oppholdstid i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e ikke er oppfylt.

       Staten v/ UNE har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger ved tingrett og lagmannsrett. 

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       UNEs vedtak 24. februar 2011 om tilbakekall av As tidligere tillatelser er ugyldig, da vilkårene for tilbakekall ikke er oppfylt. Vilkåret om at ektefellene måtte bo sammen, er overholdt.

       Følgelig er også avslag på søknad om norsk statsborgerskap grunnet manglende oppfyllelse av botidskravet i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e ugyldig.

       Subsidiært anføres at tilbakekall er et uforholdsmessig tiltak.

       Atter subsidiært anføres at A har rett til oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38 på grunnlag av sterke menneskelige hensyn og hans særlige tilknytning til Norge.

       A har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett. 

 

Lagmannsrettens vurdering

       Gjenstand for prøving i denne saken er UNEs vedtak 24. februar 2011. Det følger av utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd at saken da skal behandles etter utlendingsloven 2008.

       Domstolene kan i utgangspunktet prøve alle sider av vedtaket, dvs. den generelle lovtolkingen, om forvaltningen har bygd på riktig faktum, den konkrete bruken av bestemmelsen på de faktiske forholdene som finnes bevist (subsumsjonen), samt forvaltningens saksbehandling. I den utstrekning loven overlater til forvaltningens eget skjønn om det skal treffes avgjørelse, og hva avgjørelsen skal gå ut på, er domstolene i all hovedsak avskåret fra å prøve disse sidene ved vedtaket. Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, likevel slik at det ved tilbakekall av gitte tillatelser er forholdene på søknadstidspunktet som er avgjørende.

       Bakgrunnen for tilbakekall av As arbeids- og bosettingstillatelser er at utlendingsmyndighetene fant at han brøt vilkåret om at han skulle bo sammen med sin ektefelle. Vilkåret er i dag nedfelt i utlendingsloven § 40 tredje ledd og gjelder « [m]ed mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet ». I forarbeidene heter det om denne bestemmelsen blant annet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 189:

        Departementet er enig med utvalget i at det som hovedregel bør være et vilkår at ektefellene skal bo sammen, men ordlyden bør åpne for unntak fra dette vilkåret. Utvalget nevner som eksempel tilfeller hvor referansepersonen skal arbeide for norske interesser eller for en humanitær organisasjon i utlandet. Departementet slutter seg til at det i slike tilfeller bør vær mulig med unntak fra kravet om at partene skal bo sammen. For øvrig vil departementet bemerke at bestemmelsen må tolkes restriktivt. Som utgangspunkt bør det ikke godtas at partene lever på forskjellige adresser som følge av skolegang eller jobb, heller ikke i tilfeller hvor det anføres at den ene parten ukependler. På den annen side må det for eksempel godtas at partene er mye atskilt som følge av at den ene parten har arbeid i Nordsjøen eller lignende. Det forhold at den ene parten er fengslet, er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at partene skal bo sammen. 

       Det er således i dag en adgang – dog snever – for utlendingsmyndighetene til å dispensere fra kravet om at ektefellene skal bo sammen. Hvorvidt det skal gis dispensasjon, ligger imidlertid på siden av det som er problemstillingen i denne saken, hvor det nettopp ikke var gitt dispensasjon fra kravet om at A skulle bo sammen med sin ektefelle, og hvor dette vilkåret tvert imot var uttrykkelig nedfelt i vedtakene om arbeidstillatelse. Spørsmålet er her derfor hva som ligger i vilkåret om at ektefellene må bo sammen, og om vilkåret ble brutt da As ektefelle oppholdt seg i Bergen. Men sitatet fra forarbeidene er likevel egnet til å kaste lys over dette tolkingsspørsmålet.

       En naturlig språklig forståelse av kravet om å bo sammen er at partene har felles adresse hvor de utøver normalt samliv mesteparten av fritiden, slik Staten har framholdt. Formålet med kravet er å sikre det ekteskapelige samliv. Uten et slikt vilkår kunne det dessuten være svært enkelt å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge gjennom proformaekteskap. Etter vanlig norsk oppfatning vil imidlertid ektefeller – slik lagmannsretten ser det – fortsatt bli betraktet som å bo sammen selv om den ene er ukependler på grunn av jobb eller utdanning. I utlendingsrettslig sammenheng skal det derimot anlegges en strengere tolking, da det ellers ikke ville vært nødvendig å nevne dette i sitatet foran som en av unntakssituasjonene hvor det kan dispenseres fra kravet om å bo sammen.

       Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at As ektefelle dro til Bergen i utdanningsøyemed. Hun studerte på den tiden prosesskjemi og ønsket seg praksisplass hos D i Bergen. Hun hadde praksisplass i Oslo, men var ikke fornøyd med den. Hun var således ikke tvunget av utdanningshensyn til å dra til Bergen. Saken står på dette punktet i en annen stilling enn for tingretten, som la til grunn at hun måtte flytte for å fullføre utdanningen. Hun dro til Bergen i håp om å få innpass hos D, men lyktes ikke med det. Ifølge meldingene til Posten var hun registrert med adresse i Bergen i tidsrommet fra 31. oktober 2002 til 5. juni 2003. I løpet av denne tiden var hun hos A i Oslo fire–fem uker rundt juletider og hele påsken. Hun forklarte – og lagmannsretten legger det til grunn – at hun var en tur til Oslo også i mai. Lagmannsretten finner derimot at det ikke er dekning for at hun var hjemme så mye som « så å si hver helg », slik tingretten la til grunn. Men ektefellene snakket hyppig sammen på telefon. A fulgte ikke med til Bergen da han hadde jobb seks dager i uken som renholder ved H og tok samtidig utdanning ved E Voksenopplæringssenter. Dersom ektefellen hadde etablert fast tilhold i Bergen, legger lagmannsretten til grunn at A ville flyttet etter. A besøkte aldri ektefellen i Bergen.

       Tingretten fant at Bergensoppholdet til As ektefelle innebar « en ukependlingslignende situasjon i en periode på ca seks uker ». Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at ektefellens reiser til Oslo hadde et mindre omfang enn dette. Dessuten er ukependling i utdanningsøyemed neppe tilstrekkelig til å fylle vilkåret om å bo sammen i utlendingsrettslig sammenheng, jf. sitatet foran fra utlendingslovens forarbeider.

       Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at vilkåret for tillatelsene om at A skulle bo sammen med sin ektefelle, er brutt i denne saken.

       Det neste spørsmålet er om utlendingsforvaltningen da hadde adgang til å tilbakekalle As arbeids- og bosettingstillatelser. Den aktuelle bestemmelsen om tilbakekall finnes i utlendingsloven § 63 første ledd, som lyder:

        Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. 

       I UNEs vedtak 24. februar 2011 er As arbeidstillatelse tilbakekalt i medhold av alminnelige forvaltningsrettslige regler, da vilkåret om at ektefellene skulle bo sammen ble brutt da As kone oppholdt seg i Bergen. Bosettingstillatelsen ble tilbakekalt fordi A mot bedre vitende hadde fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, da han i søknaden om bosettingstillatelse 28. mars 2003 oppga at ektefellene hadde samme adresse i Oslo og dermed fortiet at hun bodde i Bergen.

       Etter lagmannsrettens syn kan det ikke sies at A « mot bedre vitende » har gitt uriktige opplysninger eller fortiet vesentlige forhold i denne saken. Han var kjent med vilkåret om at ektefellene skulle bo sammen. Men det må etter lagmannsrettens syn legges til grunn at han ikke skjønte at ektefellens midlertidige opphold i Bergen var i strid med vilkåret. Han opplyste for lagmannsretten at man på Sri Lanka ble ansett for å bo hjemme selv om man oppholdt seg et annet sted for utdanningsformål. Dette gjaldt også om utdanningen strakk seg over flere år. Heller ikke i Norge plikter man å melde adresseforandring til Folkeregisteret hvis man som student reiser til et annet sted for å få undervisning, jf. folkeregistreringsforskriften § 5-5. Lagmannsretten antar at det å forsøke å skaffe seg praksisplass i utdanningsøyemed må likestilles med opphold for å få undervisning. Men det er uansett ikke grunn til å tro at A reflekterte over dette. Han visste at ektefellen reiste til Bergen i utdanningsøyemed og tenkte ikke over at dette kunne ha betydning for hans arbeidstillatelse. Utlendinger plikter riktignok å sette seg inn i de reglene som gjelder. Det kan derfor hevdes at A burde undersøkt med utlendingsmyndighetene om hva som lå i vilkåret om at ektefellene måtte bo sammen, og at han kan bebreides for ikke å ha gjort det og således opptrådte uaktsomt. Noen særlig sterk bebreidelse er det etter lagmannsrettens syn likevel ikke grunnlag for. I betraktning av at begge ektefellene oppfattet ekteskapet som reelt, at ektefellen dro til Bergen i utdanningsøyemed, at det var usikkert om ektefellen ville ta permanent opphold i Bergen, og ut fra regler eller praksis vedrørende adresseendring for borteboende studenter både på Sri Lanka og i Norge, var det ikke spesielt påfallende og kritikkverdig at A på søknaden om bosettingstillatelse oppga at ektefellene hadde samme adresse i Oslo. Det er i hvert fall ikke grunnlag for å si at han opptrådte « mot bedre vitende ». Noen adgang til å tilbakekalle tillatelsene etter dette vilkåret i utlendingsloven § 63 første ledd foreligger dermed ikke.

       Spørsmålet er så om henvisningen i utlendingsloven § 63 første ledd til alminnelige forvaltningsrettslige regler gir adgang til tilbakekall i denne saken, jf. også den likelydende bestemmelsen i forvaltningsloven § 35 siste ledd. Bestemmelsene åpner for en viss adgang til å omgjøre eller tilbakekalle et forvaltningsvedtak til skade for en part. Men tilbakekall forutsetter en interesseavveining eller forholdsmessighetsvurdering. Og for at tilbakekall skal kunne skje, må de hensynene som taler for tilbakekall, veie vesentlig tyngre enn de hensynene som taler mot, jf. F og G, Forvaltningsrett 9. utgave (2010) s. 331.

       I sitt vedtak 24. februar 2011 fant UNE at det ikke foreligger opplysninger som tilsier at tilbakekall vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A. Det heter i vedtaket:

        UNE ... mener at det bør legges avgjørende vekt på allmennpreventive hensyn og myndighetenes behov for kontroll med utlendingers opphold i riket mv i samsvar med norsk innvandringspolitikk. Det vises til at det er av stor betydning for norske myndigheter at man kan stole på og legge til grunn de opplysninger som utlendinger gir, for å kunne opprettholde en regulert innvandring som fastsatt av Stortinget, jf. bl.a. formålsbestemmelsen i utlendingsloven § 1 første ledd. Det vises også til at klageren ble gitt tillatelse til familieinnvandring og at det da skal svært mye til for at et tilbakekall vil anses å være uforholdsmessig, når det viser seg at vilkårene for tillatelsen ikke har vært til stede. Det vises også til at tilbakekall i seg selv ikke har andre negative utlendingsrettslige konsekvenser enn at klageren blir stående uten gyldig oppholdstillatelse for tilbakekallsperioden. Tilbakekall er ikke til hinder for at søknad om ny/fornyet tillatelse kan innvilges om vilkårene er oppfylt. 

       Etter lagmannsrettens syn vil A neppe få medhold i en ny søknad om oppholdstillatelse. Han har ikke opparbeidet seg noe nytt grunnlag for å bli i Norge. Hvis UNEs vedtak 24. februar 2011 blir stående, vil det innebære at A blir sendt tilbake til Sri Lanka. Staten har da også lagt dette til grunn for lagmannsretten og argumentert med at en tilbakesendelse vil være mindre byrdefull for A, idet han er ung, arbeidsfør og enslig. Hans nærmeste familie bor ikke i Norge, men på Sri Lanka.

       Etter lagmannsrettens syn vil tilbakekall av As tillatelser innebære et uforholdsmessig tiltak overfor ham. Han har vært i Norge i 13 år og har hele tiden hatt jobb som renholdsarbeider ved H, hvor han har fast stilling og ellers er engasjert i fagforeningsarbeid. Han har skaffet seg utdanning som renholdsoperatør. På fritiden driver han med frivillig arbeid til støtte for barn på Sri Lanka. Hans brudd på vilkåret om at han skulle bo sammen med sin ektefelle, er mindre alvorlig, både ved at bruddet i seg ikke var opplagt, at det var tidsbegrenset, og ved at As handlemåte bare kan karakteriseres som uaktsom. Det er på det rene – og Staten har ikke påstått noe annet – at ekteskapet var reelt inntil det ble oppløst ved separasjon. Det var således reelt også under ektefellens opphold i Bergen. Man står i denne saken ikke overfor noe proformaekteskap eller mistanke om det. Etter lagmannsrettens syn har da allmennpreventive og innvandringsregulerende hensyn mindre vekt.

       Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at de hensynene som taler for tilbakekall, er vesentlig tyngre enn de hensynene som taler mot, og UNE hadde ikke adgang etter alminnelige forvaltningsrettslige regler til å tilbakekalle As tillatelser. UNEs vedtak 24. februar 2011 er derfor ugyldig.

       Partene er enige om at avslaget på søknaden om statsborgerskap dermed også er ugyldig.

       A har vunnet saken og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Unntaksbestemmelsene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse. Advokat Khalig har lagt fram en kostnadsoppgave på 90 000 kroner inkludert mva. Staten har ikke hatt merknader til oppgaven, og lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og rimelig å pådra, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda 90.000 – nittitusen – kroner til A innen to uker fra forkynnelse av dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-598 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven 2008) § 63. Omgjøring. (15.03.2013)

    Ny dom som gjelder vilkåret om at ektefellene må bo sammen, jf. utl. § 40 tredje ledd, og i hva slags tilfeller det kan gjøres unntak fra dette vilkåret. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om tilbakekall av oppholds- og bosettingstillatelser, samt avslag på søknad om norsk statsborgerskap, var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen