Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-62401
Dokumentdato : 16.09.2013

Statsborgerloven § 26. Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap.

Etter å ha giftet seg med en norsk kvinne, ble en albansk mann innvilget arbeidstillatelse, bosettingstillatelse og deretter norsk statsborgerskap. Senere ble det truffet vedtak om tilbakekall av det norske statsborgerskapet. Vedtaket ble begrunnet med at ekteskapet var inngått proforma for å skaffe mannen opphold i Norge, og at han dermed mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning. I tingretten ble vedtaket om tilbakekall kjent ugyldig. Staten anket, men lagmannsretten forkastet anken. Mannens interesse i å skaffe seg et lovlig oppholdsgrunnlag ga ham et motiv for å gifte seg, og det var enkelte forhold som umiddelbart kunne fremstå som påfallende. De ytre omstendighetene omkring etableringen av ekteskapet viste imidlertid at begge ektefellene hadde et gjensidig ønske om å etablere et nært og varig forhold. Forholdets etablering, og utvikling talte således med styrke for å anse ekteskapet for reelt. De opplysninger som forelå om samlivet og om ekteskapets innhold trakk i samme retning. Det samme gjaldt varigheten av ekteskapet. Ut fra en samlet vurdering fant lagmannsretten derfor ikke som mest sannsynlig at mannen hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et grunnlag for opphold i Norge.

       Saken gjelder prøving av gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak.

       Ankemotparten, A, er født 0.0.1951. Han er fra Albania, og kom til Norge sommeren 2000. A søkte asyl 24. juli 2000. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet, heretter også benevnt UDI, 28. august 2000. A påklaget avslaget 19. september 2000.

       As ektefelle, B, og tre av deres barn kom til Norge i begynnelsen av oktober 2000 og søkte kort etter ankomsten om asyl. De ble plassert på X asylmottak i Y, hvor A allerede befant seg.

       I oktober 2000 ble A kjent med C. De to innledet etter hvert et forhold, og i mai 2001 flyttet han inn Cs leilighet i Y.

       Utlendingsnemnda, heretter også benevnt UNE, traff vedtak om endelig avslag på As asylsøknad 19. oktober 2001, og 23. november 2001 ble han uttransportert til Albania. A og B ble skilt ved dom i Albania med virkning fra 26. desember 2001. A var da i Albania, mens B befant seg i Norge.

       A og C giftet seg i Albania 17. januar 2002. Dagen etter fremmet han søknad om førstegangs oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening med C. Etter betaling av utestående reisekostnader i forbindelse med uttransporteringen ble A innvilget arbeidstillatelse ved UNEs vedtak 10. juli 2002. Arbeidstillatelsen ble fornyet ved Helgeland politidistrikts vedtak 11. juni 2003.

       Ved UNEs vedtak 9. august 2004 fikk A igjen fornyet sin arbeidstillatelse, og 14. juli 2005 fikk han bosettingstillatelse. Tillatelsen ble gitt på grunnlag av tre års oppholdstid i Norge med arbeidstillatelse i kombinasjon familiegjenforening. A søkte om norsk statsborgerskap 11. november 2005, og søknaden ble innvilget ved UDIs vedtak 20. mars 2006.

       B og de tre barna, som alle hadde fått endelig avslag på sine søknader ved UNEs vedtak 28. november 200,1 fremmet 18. april 2002 nye asylsøknader. Etter at B og A 12. august 2002 hadde inngått en avtale om at han skulle ha samvær med barna, søkte barna 19. august 2002 om familiegjenforening med sin far. Samme dag søkte B familiegjenforening med barna. B underskrev 21. februar 2004 en erklæring der hun samtykket i at sønnen G skulle bo fast hos sin far.

       Ved UNEs vedtak 8. februar 2006 fikk de tre barna oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin far, og 13. mars 2006 meldte de flytting til ham og C. De to yngste barna har senere oppnådd norsk statsborgerskap, mens det tredje er innvilget oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. B, som hadde fått avslag på sin søknad om gjenforening med barna, søkte på nytt om familiegjenforening med dem 21. mars 2006, men fikk ved UNEs vedtak 20. juli 2007 endelig avslag på sin søknad.

       A og C ble separert 11. mai 2006 og skilt 3. juli 2007. Etter skilsmissen har hun tatt tilbake sitt tidligere navn C.

       A og de to yngste barna flyttet til W i juli 2006. B og den eldste datteren ble boende i Y frem til mai 2007. Da flyttet B inn hos A i en leilighet han disponerte på W. B søkte 5. september 2007 om familiegjenforening med A, og de to giftet seg på nytt 7. april 2008.

       I vedtak 18. juni 2009 kalte UDI tilbake As norske statsborgerskap. Vedtaket ble begrunnet med at ekteskapet med C var inngått proforma for å skaffe ham opphold i Norge, og at han dermed mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Det ble blant annet vist til at det var holdepunkter for at A og C ikke hadde bodd sammen, at han hadde gitt uriktige opplysninger for å styrke sin søknad om opphold og at tidspunktene for endringer i As sivilstatus var påfallende i forhold til behandlingen av hans utlendingsstatus i Norge.

       Etter klage ble UDIs vedtak stadfestet av UNE 25. februar 2011. UNE la til grunn at A og C hadde bodd sammen under ekteskapet, men nemnda fant likevel etter en helhetsvurdering at det var sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet deres ikke var reelt.

       Ved stevning 9. juni 2011 gikk A til søksmål mot Staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at UNEs vedtak 25. februar 2011 skulle kjennes ugyldig. Saken ble anlagt for Oslo tingrett, som 3. februar 2012 avsa dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 25. februar 2011 om tilbakekall av As statsborgerskap kjennes ugyldig.
  2. I sakskostnader betaler Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen kr 144 462 – ett hundre og førtifire tusen fire hundre og sekstito kroner til A. 

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 15. – 16. august i Borgarting lagmannsretts hus. A avga partsforklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det er ikke grunnlag for å kjenne UNEs vedtak ugyldig. Tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse når retten har kommet til at det ikke er sannsynliggjort at ekteskapet var reelt og ikke et omgåelsesekteskap.

       Det følger av statsborgerloven § 26 annet ledd at et vedtak om statsborgerskap kan kalles tilbake, dersom en person har gitt «uriktige opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning».

       Bedømmelsen av riktigheten av de opplysninger som en søker har gitt, må både knyttes til situasjonen ved inngåelsen av ekteskapet og til det tidspunktet de uriktige opplysningene gis, eller de vesentlige forhold forties. Dette innebærer at vilkårene for tilbakekall og utvisning også vil være oppfylt der ekteskapet ikke var reelt da det ble inngått, men senere er blitt det. Videre vil det også være grunnlag for tilbakekall der ekteskapet var reelt da det ble inngått, men ikke lenger er det på et senere tidspunkt hvor det treffes vedtak basert på at det foreligger et ekteskap.

       Det bestrides ikke at det er staten som har bevisbyrden ved tvil. Men beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det gjelder ingen særlige krav til karakteren av de bevis som domstolene kan bygge på.

       Ved bevisvurderingen må det tas utgangspunkt i – og legges avgjørende vekt på - objektive momenter og begivenhetsnære bevis. Slike bevis har større vekt enn etterfølgende forklaringer fra personer med binding til parten. Tingretten har ved sin bevisvurdering ikke tatt tilstrekkelig hensyn til dette, men lagt for stor vekt på vitneforklaringene fra personer med tilknytning til A.

       Flere objektive momenter taler med styrke for at As hovedformål med ekteskapet var å oppnå rettslig grunnlag for opphold i Norge.

       Det gikk relativt kort tid fra han og C traff hverandre til de giftet seg. I den innledende fasen av forholdet hadde de ikke noe felles språk, og deres muligheter for å kommunisere med hverandre må ha vært svært begrenset. For øvrig har de to gitt delvis motstridende opplysninger om hvordan – og hvor godt – de kommuniserte i den første tiden de var sammen.

       Videre må det legges vekt på at A – da han giftet seg med C i Albania 17. januar 2001 – hadde fått avslag på sin asylsøknad både av UDI og av UNE, og at han som en følge av det siste avslaget også var uttransportert til Albania. Kort etter at han ble uttransportert fikk også hans kone og tre barn avslag på sine søknader om asyl av UNE. Dette innebar at ikke kunne ha noen berettiget forventning om fortsatt opphold i Norge med mindre han inngikk ekteskap.

       Det gikk bare to måneder fra UNEs avslag på As søknad om asyl til han skilte seg fra sin kone, B, som han hadde vært gift med siden 1979. Etter skilsmissen gikk det bare én måned før han giftet seg med C. Det gikk mindre enn ett år etter at han ble separert fra C til A flyttet sammen med B og han giftet seg med henne igjen 7. april 2008. Dette er påfallende og underbygger at ekteskapet med C var et omgåelsesekteskap.

       Det er også påfallende at A og C før de giftet seg ikke diskuterte hvordan deres samliv kunne forenes med hans ønske om kontakt med sine barn. Heller ikke senere – etter at As samvær med barna var blitt et problem for C – diskuterte de hvordan de skulle finne en løsning på dette.

       Det kan ikke legges vekt på As egen forklaring om at ekteskapet var reelt. Dette både fordi han har en sterk egeninteresse sakens utfall, og fordi han i flere sammenhenger har kommet med uriktige opplysninger og opptrådt på en måte som svekker hans troverdighet. Således har han fremlagt en attest utstedt i Albania 15. mars 2013, som uriktig gir uttrykk for at han ikke var gift. Videre har han medundertegnet på brevet fra Z Lensmannskontor av 30. mai 2001, hvor det står at det ikke var riktig at han var gift og hadde tre barn, slik han hadde oppgitt i sin asylsøknad, men at det kun forelå et samboerforhold hvor han hadde tre barn.

       For øvrig svekker det også As troverdighet at han i asylintervjuet unnlot å fortelle at han hadde en datter som bodde i Sverige, og at han kort tid før hadde hatt visum til Sverige. A har også gitt motstridende og til dels uriktige opplysninger om omfanget av sitt samvær med barna i den tiden han bodde sammen med C, om årsaken til skilsmissen, og om sin økonomi da han bodde i Albania.

       Det har ikke avgjørende betydning at ekteskapet utad kan ha fremstått som reelt. Generelt må det formodes at en person som inngår omgåelsesekteskap vil gjøre det som er mulig for at ekteskapet utad skal fremstå som reelt, og det er sannsynlig at dette også gjaldt for A.

       Tatt i betraktning Cs nære tilknytning til A, kan hennes forklaring om at ekteskapet var reelt ikke tillegges særlig betydning. Selv om ekteskapet skulle ha vært reelt for henne, innebærer dette uansett ikke at ekteskapet også må anses reelt fra hans side.

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er riktig. Som retten korrekt har lagt til grunn, bygger UNEs vedtak på feil faktum. Ekteskapet mellom A og C var reelt og ikke et omgåelsesekteskap.

       Det følger av Rt-2006-1657 at det må foreligge bevis av vekt for å kunne legge til grunn at et ekteskap ikke er reelt. Ut fra en samlet vurdering av bevisene er det ikke tvilsomt at ekteskapet mellom A og C var reelt. Det er ingen holdepunkter som med styrke taler for at As hovedformål med å gifte seg var å få oppholdstillatelse. De forhold som etter statens syn er særlig påfallende og underbygger at det ikke er tale om et reelt ekteskap, har plausible forklaringer og kan ikke tillegges den vekt som staten anfører. Det kan for øvrig ikke tillegges vesentlig betydning at A i enkelte sammenhenger kan ha oppgitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

       Kontakten mellom A og C forut for inngåelsen av ekteskapet underbygger at dette var reelt. De to var kjærester i mer enn ett år da de giftet seg, og i en stor del av denne perioden var de også samboere. De var begge aktive i etableringsfasen, og begge hadde et klart ønske om et felles samliv.

       Vitneforklaringene fra C, hennes bror D, As datter, E og F underbygger klart at ekteskapet var reelt. Det kan ikke frata forklaringene vekt at vitnene har eller har hatt tilknytning til A.

       Da A flyttet sammen med C, representerte dette et reelt brudd med B. Det er ingen holdepunkter for at det på det tidspunktet forelå noen form for plan eller forventning om at de to senere skulle flytte sammen igjen. Bruddet mellom dem ble for øvrig ytterligere definitivt da A og B skilte seg.

       Det var naturlig at A ønsket å ha samvær med sine barn etter at han flyttet sammen med C. I den første tiden etter at de var gift var det kun tale om samvær av begrenset omfang, og det var først rundt årsskiftet 2005/2006 at det ble aktuelt for A å overta omsorgen for barna, som fram til da hadde bodd sammen med sin mor.

       Det bestrides ikke at samlivsbruddet mellom A og C, som fant sted kort tid etter at A hadde fått innvilget norsk statsborgerskap, umiddelbart kan fremstå som påfallende. Men bruddet, som skjedde på Cs initiativ, hadde sin naturlige forklaring i at hun fant det for belastende for seg og for forholdet at også barna til A skulle bo sammen med dem i hennes leilighet.

       Umiddelbart kan det også fremstå som påfallende at A etter bruddet med C flyttet sammen med B, og at de to senere på nytt inngikk ekteskap. Forklaringen er imidlertid at A hadde behov for bistand til å ta vare på sønnen G, som hadde store og økende psykiske problemer, nødvendig omsorg og oppfølgning.

       Da A og C giftet seg, var det ingen som kunne forutse at han skulle overta omsorgen for barna og at dette igjen skulle lede til at de ble separert og senere skilt. Enn mindre var det noen som kunne forutse at A og B skulle gifte seg igjen. Disse etterfølgende omstendigheter kan derfor ikke være noe bevis for at ekteskapet deres ikke var reelt.

       A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes.

        Lagmannsretten bemerker:

       Det omtvistede vedtaket, UNEs vedtak om tilbakekall av As statsborgerskap, er truffet i medhold av statsborgerloven § 26 annet ledd. Av bestemmelsen følger at et statsborgerskap kan kalles tilbake dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

       A ble 20. mars 2006 innvilget statsborgerskap i medhold av lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Det fulgte av lovens § 6 annet ledd, som senere er avløst av statsborgerloven § 12, at personer som er gift med norsk statsborger vil kunne oppnå statsborgerskap etter kortere botid enn andre. Forutsetning er imidlertid at ekteskapet er reelt.

       Førstvoterende i HR-2013-1358-A har benyttet begrepet omgåelsesekteskap om ekteskap som ikke er reelle, se særlig dommen avsnitt 29 hvor begrepsbruken begrunnes nærmere. I tidligere avgjørelser har ekteskapene vanligvis blitt omtalt som ikke reelle ekteskap og som proformaekteskap. Lagmannsretten legger til grunn at begrepene omgåelsesekteskap og ikke reelle ekteskap har samme betydning og benytter i denne dommen begge begrepene.

       Partene er enige om – og lagmannsretten legger til grunn – at dersom ekteskapet ikke var reelt, må A anses for å ha gitt uriktige opplysninger, som gir rett til tilbakekall av statsborgerskapet hans med hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd.

       Da de omtvistede vedtakene ble truffet, inneholdt ikke den dagjeldende utlendingsloven noen nærmere regulering av hvilke kriterier som skulle legges til grunn for vurderingen av spørsmålet om et ekteskap var reelt eller ikke. I gjeldende utlendingslov av 15. mai 2008 § 40, som regulerer retten til oppholdstillatelse for ektefeller, er det lagt til grunn at et ekteskap ikke er reelt «dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.»

       Lagmannsretten legger til grunn at det siterte også gir en dekkende beskrivelse av vurderingstemaet i ankesaken. Sakens sentrale spørsmål er derfor om det var om utsikten til å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge som var As hovedsakelige formål med å inngå ekteskap med C.

       Fordi formålet med et ekteskap vil kunne endre seg over tid, har det i tidligere avgjørelser vært reist spørsmål om det er hovedformålet med ekteskapet på vigselstidspunktet eller på tidspunktet for inngivelse av søknad om oppholdstillatelse som er avgjørende. I HR-2013-1358-A har førstvoterende i uttalt følgende:

        I § 40 fjerde ledd blir det tala om «formålet med inngåelsen av ekteskapet». Reglane om å inngå ekteskap står i ekteskapslova kapittel 3, og knyter seg til handlingar ved vigselen. Etter ordlyden er det dermed vigselstidspunktet som er avgjerande. Det er ikkje utsegner i førearbeida som gir grunnlag for noka anna forståing enn den som følgjer av den klare ordlyden i lova. 

       Uttalelsen knytter seg til utlendingsloven av 15. mai 2008. Som nevnt ovenfor, inneholdt ikke den tidligere utlendingsloven noen tilsvarende formulering. Lagmannsretten forstår statens prosessfullmektig slik at det anføres at det i denne saken ikke er tilstrekkelig at ekteskapet var reelt da det ble inngått. Det er også et vilkår at ekteskapet er reelt på de senere tidspunkt hvor det ble truffet vedtak basert på at det forelå et ekteskap. Dersom A, etter først å ha giftet seg av reelle grunner, senere skulle komme til at disse reelle grunner ikke lenger er til stede men til tross for dette valgte å bli boende sammen med C, så foreligger det etter statens syn et omgåelsesekteskap, som han vil han ha plikt til å opplyse om.

       Lagmannsretten finner denne lovforståelsen tvilsom, men anser det det ikke nødvendig å ta endelig stilling til spørsmålet om forståelsen er korrekt. Slik lagammansretten ser det, er det ingen holdepunkter for at As hovedformål med ekteskapet endret seg i tiden fra han giftet seg med C 17. januar 2002 og til de to flyttet fra hverandre våren 2006. Staten synes for øvrig heller ikke å ha påberopt konkrete forhold som skulle tilsi en slik utvikling. Lagmannsretten finner det derfor tilstrekkelig å drøfte hva som var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen fra As side da han giftet seg 17. januar 2002. Som det vil fremgå nedenfor, er imidlertid lagmannsretten av den oppfatning at også etterfølgende omstendigheter vil kunne kaste lys over hans motiv da han giftet seg.

       Staten har bevisbyrden for at det foreligger et omgåelsesekteskap. Men beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det gjelder ingen særlige krav til karakteren av de bevis som domstolene kan bygge på. Avgjørende blir hva som ut fra en totalvurdering av alle relevante momenter fremstår som mest sannsynlig.

       Det ligger i vurderingstemaets karakter at det i en sak som dette kan by på særlige utfordringer å ta stilling til spørsmålet om hva som har vært en persons hovedsakelige formål med å inngå ekteskap. Blant annet gjelder dette fordi parts- og vitneforklaringer ofte vil ha begrenset verdi, slik at indirekte slutninger ut fra ytre omstendigheter kan bli avgjørende.

       For så vidt gjelder vitneforklaringene, er lagmannsretten enig med staten i at det generelt kan være grunn til å legge begrenset vekt på forklaringer fra personer med tilknytning til en part. Dette har sammenheng med at slike vitner på grunn av sin tilknytning bevisst eller ubevist kan komme til å forklare seg mer i samsvar med partens interesser enn hva det er grunnlag for. Men et slikt generelt utgangspunkt kan ikke innebære at retten i den enkelte sak er forhindret fra å legge vesentlig vekt på forklaringer fra personer med tilknytning til en part, dersom det ut fra en konkret og fri bevisvurdering er grunnlag for det.

       Som det fremgår nedenfor har lagmannsretten lagt vekt på vitneforklaringene fra F og E, As datter. Deres forklaringer fremstår som troverdige og understøttes av mer objektive og begivenhetsnære bevis. For så vidt gjelder F bemerkes også at hun ikke har noen slik tilknytning til A at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet med å vektlegge hennes forklaring.

       Spørsmålet om hvilke ytre omstendigheter som vil være relevante ved vurderingen av hva som har vært hovedformålet med et ekteskap er omhandlet i forarbeidene til utlendingsloven § 40, Ot.prp.nr.75 (2006-2007). I proposisjonen side 187 viser arbeids- og inkluderingsdepartementet til Utlendingslovutvalgets forslag til ny utlendingslov og uttaler blant annet følgende:

        Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende: 

-Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang 
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre 
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv. 
- Om partene kan kommunisere på et felles språk 
- Aldersforskjellen mellom partene 
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner 
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende 
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene 

       Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 at arbeids- og inkluderingsdepartementet sluttet seg til at ovennevnte momenter skal tillegges vekt. Videre uttalte departementet:

        I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene 
- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling 
- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad 
        Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM understreker. 

       Uttalelsene sitert ovenfor knytter seg til gjeldende utlendingslov, som ble vedtatt lenge etter at A fikk arbeidstillatelser, bosettingstillatelse og senere også norsk statsborgerskap. Men fordi vurderingstemaet – om det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket – er det samme, legger lagmannsretten til grunn at de momenter som er trukket frem i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) også vil være relevante for vurderingen av spørsmålet om As ekteskap var et omgåelsesekteskap.

       Som det fremgår ovenfor, vil det være relevant å legge vekt på om den som har fått oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, og om ekteskapet ble inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad.

       As søknad om asyl 24. juli 2000 og hans etterfølgende klage 19. september 2000 over avslaget fra UDI viser at han hadde en sterk interesse i å skaffe seg grunnlag for lovlig opphold her i landet. På bakgrunn av UDIs og UNEs standpunkt, må det videre legges til grunn at A etter UNEs avslag 19. oktober 2001 ikke kunne ha noen forventning om fortsatt lovlig opphold i landet med mindre han inngikk ekteskap. Dette må ha blitt enda klarere for ham etter at han 23. november 2001 ble uttransportert til Albania. Muligheten for å få oppholdsgrunnlag og anledning til å reise tilbake til Norge fremstår på denne bakgrunn som et nærliggende motiv for å inngå ekteskap med C i Albania 17. januar 2002.

       Selv om As interesse å skaffe seg lovlig oppholdsgrunnlag ga ham et klart motiv for å gifte seg, innebærer dette ikke nødvendigvis at det det var utsikten til å skaffe seg oppholdsgrunnlag som rent faktisk også var hans hovedsakelige formål med ekteskapet. Dersom det må legges til grunn at A også ville giftet seg med C selv om han ikke hadde behov for et oppholdsgrunnlag og selv om han ikke var blitt uttransportert, må ekteskapet anses som reelt.

       A og C har begge forklart at de giftet seg fordi de ønsket å være sammen og ikke for å sikre ham et oppholdsgrunnlag.

       For så vidt gjelder As partsforklaring, bemerkes at han tidligere har gitt – og medvirket til at det er blitt gitt – uriktige og ufullstendige opplysninger. Blant annet har han fremlagt en attest utstedt i Albania 15. mars 2003, som uriktig gir uttrykk for at han ikke var gift. Videre har han medundertegnet på brevet fra Z lensmannskontor av 30. mai 2001, hvor det står at det ikke var riktig at han var gift, slik han hadde oppgitt i sin asylsøknad, men at det kun forelå et samboerforhold. Det at A ved ulike anledninger har gitt – og medvirket til at det er blitt gitt – uriktige og ufullstendige opplysninger bidrar til å svekke hans generelle troverdighet, og lagmannsretten legger liten vekt på det han har opplyst om sitt motiv for å inngå ekteskap med C.

       Lagmannsretten legger også begrenset vekt på forklaringen fra C for så vidt gjelder hva som var hans formål med ekteskapet. Selv om lagmannsretten ikke legger særlig vekt på hva A og C har forklart om sine motiver, finner lagmannsretten grunn til å vektlegge hva de har forklart om hvordan de kom i kontakt med hverandre og om hvordan forholdet deres utviklet seg. Deres forklaringer fremstår her i det vesentlige som troverdige og underbygges av vitneforklaringer og dokumentbevis.

       Det var C som tok kontakt med A da de to traff hverandre på et utested i Y i november 2000. Den første perioden de var sammen, var det hun som var mest interessert. De to innledet raskt et jevnbyrdig forhold, hvor begge synes å ha vært like interessert i den annen.

       F og E har forklart at B og barna reagerte svært negativt da de etter hvert forstod at A hadde et forhold til en annen kvinne. Dersom As formål med å etablere et forhold til C hadde vært å skaffe seg og familien oppholdstillatelse, ville det vært grunn til å forvente at han ville forklart dette til sin ektefelle og sine barn for å unngå de reagerte så sterkt. Ektefellens og barnas sterke reaksjoner underbygger derfor at det var ønsket om å være sammen med C som gjorde at A innledet et forhold til henne.

       A flyttet sammen med C i hennes leilighet i mai 2001. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å anta at det var andre motiver enn et sterkt og gjensidig ønske om å være sammen som førte til at de to ble samboere.

       Det fremgår av brev fra Z lensmannskontor av 30. mai 2001 at A og C allerede på det tidspunktet han flyttet inn til henne hadde til hensikt å inngå ekteskap, men at de ønsket å bo sammen en stund før de giftet seg. Da de giftet seg, hadde de vært samboere i om lag et halvt år.

       Slik lagmannsretten ser det, gir omstendighetene omkring etableringen av forholdet og samboerskapet som er beskrevet ovenfor, klare holdepunkter for at A hadde et sterkt ønske om å være sammen med C og at det var dette ønsket – og ikke muligheten for å kunne få et oppholdsgrunnlag – som var motiverende for ham både da han flyttet sammen med henne og da han senere giftet seg med henne.

       A og C hadde ikke noe felles språk da de traff hverandre, og har forklart seg noe forskjellig om hvor godt de kommuniserte med hverandre i den innledende fasen av forholdet. Forskjellene mellom forklaringene fremstår imidlertid ikke som påfallende, og kan ha sin naturlige forklaring i at de to, blant annet som en følge av tiden som er gått, i dag har ulik subjektiv oppfatning om hvor godt de kommuniserte. Av den grunn og fordi det ikke er konkrete holdepunkter for at A og C hadde kommunikasjonsproblemer da de giftet seg etter å ha bodd sammen i et halvt år, kan lagmannsretten ikke se at mangelen på felles språk kan tillegges særlig betydning. Det er ingen aldersforskjell av betydning mellom de to.

       A bodde sammen med C fra mai 2001 til de flyttet fra hverandre våren 2006. Selv om det er As motiver ved ekteskapsinngåelsen som er avgjørende, underbygger det lange samlivet at ekteskapet var reelt. Det at familie, venner og arbeidskolleger også synes å ha oppfattet ekteskapet mellom A og C som reelt i hele perioden forholdet varte, trekker i samme retning.

       Staten har anført at den som inngår et omgåelsesekteskap, vil anstrenge seg for at dette utad skal fremstå som reelt. Lagmannsretten er på generelt grunnlag enig i dette, men bemerker at det har formodningen mot seg at en person over en så lang periode som det her er tale om ville klare å skjule at det var tale om et omgåelsesekteskap. Særlig gjelder dette i forhold til de nærmeste. Den omstendighet at også B og barna oppfattet forholdet og ekteskapet mellom A og C om reelt, taler derfor mot at det forelå et omgåelsesekteskap.

       Staten har anført at den korte tiden som gikk fra A fikk bosettingstillatelse 14. juli 2005 og til han og C flyttet fra hverandre våren 2006, underbygger at ekteskapet ikke var reelt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er ingen konkrete holdepunkter for at bruddet hadde sammenheng med at A hadde fått bosettingstillatelse og derved et oppholdsgrunnlag som ikke var basert på ekteskapet med C. Lagmannsretten finner det derimot sannsynliggjort at det første og fremst var C som ønsket at de skulle flytte fra hverandre, og at årsaken var de problemer det fikk for samlivet deres at barna hans, herunder sønnen G som krevet tett oppfølgning, hadde flyttet til dem. Leiligheten til C, som de alle bodde i, var liten, og det var vanskelig for C, som hadde nattevakter, å få tilstrekkelig ro til å sove.

       C har forklart at hun og A – verken før eller etter at de giftet seg – drøftet hvordan deres samliv skulle kombineres med hans ønske om å være sammen med sine barn. Lagmannsretten er for så vidt enig med staten i at det generelt kan være naturlig å forvente at to som tar sikte på å flytte sammen drøfter hvordan de skal forholde seg til spørsmålet om samvær med den enes barn. Tatt i betraktning at barna bodde sammen med sin mor da A og C giftet seg, og at han på den tiden ikke hadde noe omfattende samvær med barna, kan lagmannsretten ikke se at mangelen på diskusjoner om As samvær med sine barn underbygger at hans ekteskap ikke var reelt.

       I slutten av mai 2007, dvs. om lag ett år etter at A og C flyttet fra hverandre, flyttet B inn hos A, og de to giftet seg igjen 7. april 2008. Umiddelbart kan dette fremstå som påfallende og skape mistanke om at ekteskapet med C har vært ledd i en på forhånd omforent plan mellom A og B med sikte på å skaffe seg og barna et oppholdsgrunnlag. Bevisførselen gir imidlertid ikke grunnlag for en slik mistanke.

       Både A og hans datter har forklart at det var ønsket om at G også skulle kunne få oppfølgning av sin mor som lå til grunn for det nye ekteskapet. Videre har de begge opplyst at forholdet mellom A og B hele tiden har vært og fortsatt er svært dårlig. Fremlagte dokumenter bekrefter for øvrig at G, som flyttet til A våren 2006, hadde store psykiske problemer og krevde omfattende og tett oppfølging.

       På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at omsorgsoppgavene for sønnen i ettertid er ble for store for A, og at det det var hensynet til G – og ikke ønsket om å reetablere et nytt og nært forhold – som var årsaken til at B flyttet inn til A og til at de to senere giftet seg på nytt. Det nye ekteskapet kan derfor ikke underbygge at ekteskapet med C ikke var reelt. Snarere indikerer det som er opplyst om det dårlige forholdet mellom A og B at forholdet og ekteskapet mellom ham og C var reelt.

       Av vurderingene ovenfor fremgår at As interesse i å få oppholdsgrunnlag i utgangspunktet ga ham et klart motiv for å inngå ekteskap med C, særlig etter at han høsten 2001 var blitt uttransportert til Albania. Dette underbygger at ekteskapet ikke var reelt. De ytre omstendighetene omkring etableringen av forholdet mellom A og C viser imidlertid at begge hadde et gjensidig ønske om å etablere et nært og varig forhold. Forholdets etablering, og utvikling taler således med styrke for å anse ekteskapet for reelt. De opplysninger som foreligger om samlivet og om ekteskapets innhold trekker i samme retning. Det samme gjelder varigheten av ekteskapet. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten det ikke som mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet med C var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. Statens anke blir etter dette å forkaste.

       A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis for kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

       As prosessfullmektig har inngitt sakskostnadsoppgave på til sammen 113 450 kroner, hvorav 90 000 kroner er salær, 22 500 kroner merverdiavgift og 950 kroner er utgifter til kopiering. Oppgaven legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten v/Utlendingsnemnda til A 113.450 – etthundreogtrettenetusenfirehundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-62401 Statsborgerloven § 26. Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap. (25.09.2013)

    Saken gjaldt tilbakekallelse av norsk statsborgerskap. Lagmannsretten vurderte om den albanske mannen hadde inngått ekteskap med den norske kvinnen for å skaffe opphold i Norge. Ut fra en samlet vurdering kom lagmannsretten frem til at det ikke var mest sannsynlig at mannens hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et grunnlag for opphold i Norge.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen