Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-72745
Dokumentdato : 12.11.2013

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 28, jf. § 73 og § 38. Rt-2012-1985.

Anke over tingrettens dom, der Utlendingsnemndas vedtak om å nekte asyl etter utl. § 28 og opphold etter utl. § 38 ikke ble kjent ugyldig, førte ikke frem. Utlendingen hadde vært utsatt for forfølgning tidligere, men dette var såvidt lang tid tilbake at aktuell forfølgelsesfare ikke ble ansett å foreligge. Lagmannsretten tok ikke stilling til opplysninger knyttet til hendelser etter at retur hadde skjedd, idet dette ikke ble ansett for å kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

       Saken gjelder Utlendingsnemndas vedtak om å nekte asyl mv.

       B er født 0.0.1980 og er aserbajdsjansk statsborger. Han kom til Norge 6. november 2008 og søkte om politisk asyl dagen etter. Han er gift seg med A født 0.0.1980. Deres eldste barn er født i hjemlandet 21. mars 2007. A kom hit til landet sammen med barnet og søkte asyl 16. august 2009. Den 12. mars 2011 fikk ektefellene ett barn til.
 
       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo familiens søknader om opphold, og ved vedtak 3. februar 2011 fant Utlendingsnemnda (UNE) ikke grunnlag for å ta familiens klager til følge.
 
       I vedtaket 3. februar 2011 vedrørende B fant UNE i hovedsak å kunne legge til grunn hans forklaring til utlendingsmyndighetene om hans politiske aktiviteter og reaksjonene fra myndighetene frem til 2005, slik som nærmere beskrevet i tingrettens dom og som lagmannsretten kommer tilbake til under. Derimot fant UNE ikke å kunne legge til grunn at han også i 2008, etter å ha deltatt i aksjoner mot presidentvalget samme år, påny ble oppsøkt av politiet og bedt om å møte til avhør. Utlendingsnemnda la således til grunn at han ikke hadde hatt relevant kontakt med myndighetene i perioden etter 2005 og frem til han søkte asyl i Norge. UNE fant det blant annet derfor ikke sannsynliggjort at B hadde hatt berettiget frykt for forfølgelse eller at han ville bli forfulgt i lovens forstand ved retur til hjemlandet, jf. utlendingslovens (utll.) § 28 første ledd a) og b). UNE fant at heller ikke vilkårene for opphold på humanitært grunnlag, jf. utll. § 28 syvende ledd jf. § 38, var oppfylt, og at han ikke var omfattet av vernet mot retur etter lovens § 73.

       As klage bygget i all hovedsak på mannens klage. Hun hevdet at hun etter mannen flyktet hadde vært utsatt for press og trusler fra myndighetspersoner som ville ha tak i mannen. Denne del av hennes forklaring fant UNE ikke å kunne legge til grunn, og fant ikke individuelt grunnlag for asyl eller for opphold på annet grunnlag.
 
       Vedtakene ble begjært omgjort, men dette ble ikke tatt til følge.

       Stevning til Oslo tingrett ble inngitt 5. oktober 2011 og Oslo tingrett avsa 22. februar 2012 dom med slik domsslutning: 

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger med 125 000 – etthundreogfemogtyvetusen – kroner, som forfaller til betaling 2 – to – uker

       For en mer detaljert fremstilling av sakens bakgrunn vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       Utlendingsmyndighetene igangsatte utsendelse og hjemtransport av familien 22. oktober 2012. Etter at søknad om utsatt iverksettelse ikke ble tatt til følge, fant hjemsendelse sted i månedsskiftet oktober/november 2012. B har for lagmannsretten forklart at han ved hjemkomst ble anholdt, mishandlet og holdt fengslet i 5 måneder. A har forklart at hun og barna ble holdt tilbake på flyplassen. Der ble hun utsatt for mishandling, og ble holdt atskilt fra barna som ikke fikk stell. Hun og barna fikk dra videre etter at B, som hadde forsøkt å rømme under en mellomlanding i Frankfurt, ankom etter noen dager.
 
       B og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett og staten ved Utlendingsnemnda har gitt tilsvar.
 
       Ankeforhandling fant sted i Borgarting lagmannsretts hus 22. og 23. oktober 2013. Ankende parter var representert ved sin prosessfullmektig og avga forklaring over skype fra Georgia. Ankemotparten møtte ved sin prosessfullmektig. I tillegg møtte partsvitnet rådgiver Jørund A. Sørensen, som også avga forklaring. Om vitneførsel og øvrige bevis vises til rettsboken.
 
       De ankende parter B og A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       B har krav på asyl etter utll. § 28 første ledd a) og Flyktningkonvensjonen, mens A og barna har krav på avledet asyl, jf. § 28 sjette ledd. Subsidiært anføres at familien har krav på opphold på humanitært grunnlag, jf. utll. § 38.
 
       Med unntak for vurderingen etter utll. § 38, har domstolene full prøvelsesrett i saken. I denne saken, som ligger i flyktningerettens kjerneområde, er det ingen grunn til å vise noen spesiell tilbakeholdenhet i prøvingen av risikoen for forfølgelse, jf. utll. § 28 første ledd bokstav a.
 
       Tingretten har tatt feil når den kom til at UNEs vurderinger, både av situasjonen for opposisjonelle i Aserbajdsjan generelt og for Bs spesielt, er riktige. UNE baserte vurderingen på uriktig faktum når det er sett bort Bs politiske aktivitet i forbindelse med presidentvalget i 2008 og politiets pågang. Risikovurderingen etter utll. § 28 første ledd bokstav a er blitt feil, også fordi hvert moment er vurdert isolert, i strid med kumulasjonsprinsippet.
 
       Kravet til velbegrunnet frykt inneholder også et subjektivt element som her skal tillegges særlig vekt fordi B allerede har blitt utsatt for krenkelser. B har vært arrestert tre ganger i perioden 1998-2005, og ble ved to anledninger torturert i form av slag, spark og ved elektrosjokk. Som følge av dette har han fått en dokumentert varig skade i ryggen. Han ble også dømt til fengsel i to år for sin politiske oppfatning.
 
       Det er ikke grunnlag for å trekke i tvil Bs forklaring om at han ble innkalt til politiet i 2008. Helsingforskomitéen har i sin uttalelse 10. januar 2012 bekreftet at innkallinger til avhør ofte skjer med flere dagers varsel. Det er en feil ved tingrettens bevisbedømmelse når den ikke vurderte sannsynligheten for at B ble oppsøkt av politiet i 2008 i lys av de tidligere, dokumenterte tilfellene av forfølgelse som B har vært utsatt for. Historikken stiller, som fremholdt i ovennevnte uttalelse, B i en annen situasjon enn den som gjelder for opposisjonelle generelt med hensyn til hva han faktisk har grunn til å frykte.
 
       Staten har gjort et poeng av at den skriftlige innkallingen til å møte hos politiet ikke ble fremlagt før i forbindelse med uttransporteringen høsten 2012. Dette skyldtes at B ikke forsto viktigheten av innkallingen i saken her før etter tingrettens dom. Innkallingen befant seg hos faren i Aserbajdsjan. For å unngå at innkallingen skulle bli borte i brevsensuren, måtte innkallingen fraktes ut av Aserbajdsjan for så å bli sendt til Norge med post fra As bror, som har fått asyl i USA. B kan ikke lastes for at dette tok tid.
 
       Når risikovurderingen er gjort med utgangspunkt i at B ikke har hatt kontakt med myndigheten siden 2005 har tingretten, på samme måte som UNE, hatt et uriktig utgangspunkt for vurderingen av om det forelå « velbegrunnet frykt for forfølgelse ».
 
       Forholdene i Aserbajdsjan har også blitt stadig verre. Det vises til Amnestys rapport « The spring that never blossomed », der det fremgår at en rekke opposisjonelle ble idømt fengselsstraffer etter valget i 2010.
 
       UNE har stilt for strenge krav til sannsynligheten for at B skal bli rammet av forfølgelse ved retur. Det avgjørende er om risikoen er reell, slik den er i denne saken. Bevisterskelen er lav når det gjelder risiko for forfølgelse i form av tortur og mer enn helt kortvarig fengselsstraff. B er særlig utsatt fordi han er kjent av myndighetene fra tidligere forhold som ledet til arrestasjoner og tortur.
 
       Det kan være riktig at asylsøkere som returneres til Aserbajdsjan fordi de ikke har hatt asylgrunnlag i alminnelighet ikke har grunn to å frykte forfølgelse ved hjemkomst. Poenget er imidlertid at B, nettopp som følge av sin historie, må vurderes annerledes enn andre som returneres.
 
       Ved prøvingen av om UNEs avslag er gyldig, kan lagmannsretten også se hen til hva som skjedde etter at familien AB ble returnert. Det vises til Rt-2007-1815 og Rt-2012-1985 avsnitt 50. Ved ankomst til Baku ble A og barna holdt på flyplassen inntil B ankom noen dager senere. A ble mishandlet og holdt atskilt fra barna, som ikke fikk stell. Da B ankom, ble han straks pågrepet, mishandlet og holdt fengslet i fem måneder. Etter at det hadde oppstått blødninger i magen ble han, mot å betale en større pengesum sluppet fri og fortalt at man ikke ønsket å se eller høre mer til ham Han fant det etter dette best å forlate landet. Etter å ha vært til behandling på sykehuset der faren er lege, reiste han til Georgia, hvor han og familien nå befinner seg. Fengslingen og mishandlingen er ikke et nytt asylgrunnlag, men kaster lys over UNEs risikovurdering og viser at risikovurderingen var feil.
 
       Det anføres at vedtaket om ikke å gi opphold på humanitært grunnlag er ugyldig fordi det bygger på de samme faktiske feil som vurderingen etter § 28.
 
       De feilene som er gjort ved bevisbedømmelsen får også betydning for vurderingen av saksbehandlingen i UNE.
 
       Det anføres at det foreligger brudd på undersøkelsesplikten, jf. utll. § 93 fjerde ledd sammenholdt med forvaltningsloven § 17. Undersøkelsesplikten skjerpes i denne type saker, når konsekvensen av et feil vedtak kan være forfølgelse og voldsbruk fra myndighetene.
 
       Det anføres videre at det er en saksbehandlingsfeil at vedtaket er truffet av nemndsformannen alene, jf. utll. § 78 første ledd.
 
       Endelig anføres at B er blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling.

       De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas to vedtak av 3. februar 2011 og det av 21. september samme år, samt beslutningen om ikke å omgjøre vedtakene den 21. september, er ugyldige.
2. Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte familien ABs sakskostnader.

       Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i det vesentlige gjort gjeldende:
 
       Tingrettens dom er riktig og staten kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse, oppsummering av faktum og gjengivelse av anførsler.
 
       Domstolene har full prøvelsesrett i asylsaker, men det er grunn til en viss tilbakeholdenhet ved overprøvingen. Skulle lagmannsretten komme til at vedtaket er fattet på et mangelfullt grunnlag bør retten ikke selv foreta en egen risikovurdering knyttet til et nytt faktum, men eventuelt overlate til UNE å foreta en ny vurdering. Innvilgelse av søknad om opphold på humanitært grunnlag er underlagt forvaltningens frie skjønn.
 
       En asylsøker har i utgangspunktet bevisbyrden for at asylvilkårene er oppfylt. Vurderingen etter utll. § 28 første ledd a) og b) av om frykten for forfølgelse er velbegrunnet, skal være fremtidsrettet og knyttet til om det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur til Aserbajdsjan. Eventuell tvil om faktum kommer asylsøkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og myndighetene anser søkeren generelt for å være troverdig.
 
       Faren for forfølgelse må være aktuell. Tidligere forfølgelse er ikke i seg selv tilstrekkelig som asylgrunnlag. Asyl kan aldri oppnås for å reparere tidligere påført skade. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret og objektivisert helhetsvurdering. Eventuelle reaksjoner ved retur må overskride en viss terskel der trakassering, diskriminering og kortvarig fengsling normalt ikke er tilstrekkelig.
 
       Tingrettens avgjørelse bygger, i likhet med UNEs vedtak, på at B ble arrestert 1998, 2003 og 2005, men at det etter dette ikke har funnet sted overgrep eller trusler om overgrep mot familien. B har ikke godtgjort at han etter 2005 har utført aktiviteter som kan medføre overgrep. Det vises til vitneforklaring fra Vibeke Kolderup fra Landinfo, om at myndighetene både i perioden rundt 2008 og i dag vurderer aktiviteten til de organisasjoner B har vært tilsluttet for å være av liten betydning.
 
       Det er ikke fremkommet opplysninger om at B skulle ha foretatt seg noe i 2008 som sannsynliggjør at han da var i myndighetens søkelys med sikte på forfølgelse. Selv om han skulle ha blitt oppsøkt av politiet er det ikke holdepunkter for at det ga grunn til forfølgelsesfrykt.
 
       Til utlendingsmyndighetene, bl.a. i asylintervjuet, har B forklart at han ikke fikk noen skriftlig innkalling til å møte hos politiet. Noe slikt ble heller ikke omtalt i tingretten. I forbindelse med uttransporteringen etter tingrettens dom ble likevel fremlagt en ikke oversatt innkalling, som var kommet etter at han flyktet og som han nå hevder han har visst om siden 2009. Hans forklaring om at han ikke forsto at innkallingen var viktig står ikke til troende.
 
       Det er også påfallende at B i egenerklæringen etter ankomst Norge oppga sine aktiviteter og den forfølgelse han hadde vært utsatt for frem til 2005 som asylgrunn, uten å nevne de påståtte begivenheter i 2008.
 
       I asylintervjuet forklarte B at han, ved kontakt med familien fikk opplyst at familien hadde det bra og at politiet ikke hadde vært der. Dette er uforenlig med det A har forklart om kontinuerlig trakassering etter at B flyktet.
 
       At ektefellenes tidligere hjem ble holdt under oppsikt og ofte oppsøkt slik A har forklart, finner staten lite troverdig sett i lys av Bs forklaring i asylintervjuet og generell kunnskap om forholdene i landet.
 
       Staten fastholder at vilkårene for politisk asyl etter § 28 ikke er oppfylt.
 
       Familien har ikke har krav på opphold på humanitært grunnlag etter utll. § 38. Alle forhold av betydning er også vurdert i relasjon til § 38. Det er foretatt et forsvarlig skjønn, også med tanke på barnas beste.
 
       Opplysningene om at de ankende parter skal ha blitt utsatt for alvorlige overgrep ved returen til Baku er kommet så sent at staten vanskelig kan ta stilling til dem. Det skal heller ikke retten gjøre, idet det dreier seg om etterfølgende opplysninger som ikke kaster lys over sitasjonen på vedtakstidspunktet. Det under enhver omstendighet grunn til å stille spørsmål ved forklaringene. Svært mange asylsøkere fra Aserbajdsjan er returnert etter avslag, men staten har ikke fått opplysninger om at noen av disse har blitt utsatt for forfølgelse. At B, som etter det faktum staten mener må legges til grunn ikke hadde vært i myndighetenes søkelys siden 2005, skulle representere et avvik fra denne praksisen virker lite trolig.
 
       A forklarte at hun ved ankomst Baku var blitt avhørt og at telefonnummer til en aktivist som var i myndighetenes søkelys ble funnet på hennes telefon. I den grad familien ble utsatt for overgrep er det trolig at det var dette som var årsaken, ikke omstendigheter som var aktuelle ved utsendelsen.
 
       Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten ser saken slik:

       Lagmannsretten tar først stilling til om vilkårene for asyl etter utll. § 28 er oppfylt. I dette spørsmålet har domstolene full prøvelsesrett. Det er situasjonen på vedtakstidspunktet som skal vurderes, men slik at det er en viss adgang til ta hensyn til etterfølgende begivenheter som kaster lys over situasjonen, derunder holdbarheten av utlendingsmyndighetene prognoser knyttet til risiko ved retur, se Rt-2012-1985 avsnitt 77 og 81.
 
       Som tingretten legger også lagmannsretten til grunn som uomtvistet at i den grad B hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Aserbajdsjan, skyldes dette hans politiske oppfatning og politiske arbeid før han forlot landet, samt at det vil være årsakssammenheng mellom hans politiske aktiviteter og eventuell forfølgelse. Dersom han « har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ... og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse » har han derfor rett til asyl etter utll. § 28 første ledd bokstav a.
 
       I tingrettsdommen er B og As forklaringer til myndighetene oppsummert slik:

       Han ble politisk aktiv som medlem av Aserbajdsjansk Nasjonaldemokratisk Part (ANDP) i 1997, først som vanlig medlem og etter hvert som ansatt jurist for partiet. Han ble senere leder for partiets ungdomsfløy. I 1998 deltok han i en demonstrasjon mot landets leder, og han holdt blant annet en appell der han kritiserte lederen. Han ble anholdt og torturert i tre dager, blant annet med elektrosjokk. Han ble dømt til to års fengsel. Etter seks måneder fikk han en form for soning der han kunne studere på dagtid, men måtte tilbringe natten i fengselet. Etter to år ble han løslatt, men utvist fra universitetet på grunn av sine politiske holdninger. Kopi av dommen er lagt frem.
       Fra 1998 til 2000 var B medlem av Union for Aserbajdsjansk Enhet (VAV), der han blant annet opprettet organisasjonens avdeling i Zangelandistriktet. Her var han leder frem til organisasjonens oppløsning i 2000.
       I forbindelse med parlamentsvalget i 2003 uttalte han seg under en demonstrasjon, og ble anholdt og dømt til fengsel i 15 dager.
       Etter dette arbeidet han for Senter for hjelp under demokratiske valg (DSYM), der han blant annet arbeidet med informasjonskampanjer.
       To dager etter presidentvalget i 2005 ble han arrestert under en demonstrasjon og banket opp av politiet. Han fikk ryggskader som han fortsatt sliter med.
       I forkant av valget i 2008 reiste han sammen med partifeller rundt og oppfordret folk til å boikotte valget. Etter valget ble han oppsøkt i sitt hjem av en lokal politimann som ba ham møte ved hans avdeling innen tre dager. Han var redd for arrestasjon og ny tortur, og forlot landet den 2. november 2008.
        A har forklart at etter at mannen forlot landet, oppsøkte politiet leiligheten der hun bodde med mannens foreldre en rekke ganger og spurte etter mannen. De truet også med å ta barnet hennes. Hun snakket ikke med politiet selv ved disse anledningene. I sin forklaring for retten har hun utdypet denne del av sin forklaring. (understreket av lagmannsretten)

       Partene er enige om at oppsummeringen gir et dekkende uttrykk for hovedelementene i forklaringen, og den stemmer i hovedtrekk med det som kom frem i lagmannsretten.
 
       Forklaringen knyttet til faktum frem til 2005 ble lagt til grunn ved UDIs og UNEs behandling av saken. Under ankeforhandlingen forklarte partsvitnet Sørensen fra UNE at fordi arrestasjonen og overgrepene frem til 2005 lå så vidt lagt tilbake i tid, kunne de etter UNEs vurdering uansett ikke gi rett til asyl og at forklaringene på dette punkt derfor ikke ble undergitt en selvstendig troverdighetskontroll.
 
       Vitnet Lindeman fra Helsingforskomitéen ga på rettens spørsmål uttrykk for at etter hennes oppfatning var det mindre sannsynlig at B ved retur i 2011 ville få problemer på grunn av sin opposisjonelle virksomhet og myndighetenes reaksjoner på virksomheten fram til og med 2005.
 
       Etter dette legger lagmannsretten, som tingretten, til grunn at UNEs vurdering av risikosituasjonen ved retur, basert på B aktiviteter frem til 2005, var forsvarlig, og nøyer seg med å vise til tingrettens begrunnelse på dette punkt.
 
       Prøvingen av om UNEs vedtak er ugyldig som følge av uriktig vurdering av risikoen ved retur må derfor eventuelt bygge på at B hadde vært politisk aktiv også i 2008, og at dette på ny hadde bragt ham i politiets søkelys. Dersom så er tilfelle, har UNE tatt et uriktig utgangspunkt for vurderingen, ettersom UNE ikke har festet lit til forklaringene knyttet til begivenhetene i 2008. B og A har anført at deres forklaringer her må legges til grunn, og at når hendelsene i 2008 ses i sammenheng med hendelsene i 1998, 2003 og 2005 har B rett til asyl og ektefellen og barna rett til oppholdstillatelse som flyktning.
 
       Vitnene Lindeman fra Helsingforskomitéen og Kolderup fra Landinfo ga begge uttrykk for at den generelle menneskerettssituasjonen i Aserbajdsjan på hele 2000-tallet har blitt gradvis forverret, men at det i tiden mellom 2005 og 2011 hadde vært forholdsvis rolig. De antok begge at dette kunne ha sammenheng med at opposisjonen var sterkt svekket og hadde liten oppslutning i befolkningen. Særlig Lindeman ga likevel uttrykk for at aktive opposisjonelle var utsatt for risiko for trakassering, utestengelse fra arbeidslivet etc. og i noen tilfeller fengsling. Hun forklarte at det er omfattende korrupsjon i landet. Begge de sakkyndige vitnene ga uttrykk for at fornærmelser mot innflytelsesrike personer innebærer risiko for myndighetsovergrep, og at denne risikoen kan vare lenger enn etter politisk virksomhet rettet mot samfunnsorganene som sådan. Vitnene forklarte også at unge og andre som har potensiale til å engasjere og samle store grupper, gjennom facebook-aktiviteter eller på annen måte, er særlig utsatt.

       De aktiviteter B selv hevder å ha foretatt i 2008, samtaler på landsbygda om boikott av valget, faller ikke inn under noen av de kategorier som de sakkyndige vitnene mener at utløser særlig risiko. Det taler i mot at han var blitt gjenstand for ny interesse fra politiet. Det samme gjør det forhold at ingen andre i de organisasjoner som B på dette tidspunkt var knyttet til skal ha blitt arrestert. På den annen side kan lagmannsretten ikke se bort fra at B tidligere aktiviteter tilsa at han lettere enn andre ville tiltrekke seg oppmerksomhet.
 
       B var politisk aktiv i opposisjonspartiet Aserbajdsjan Democratic Party (ANDP), og har forklart at han ledet partiets ungdomsorganisasjon. Landinfo utarbeidet 16. mars 2010 en « respons » med opplysninger om partiet. Der går det frem at partiets aktivitet stoppet nesten helt opp etter at den daværende lederen gikk av i 2008. Den siste politiske fangen fra ANDP ble arrestert i 2003 og løslatt i 2005. I de senere årene ikke har vært noen synlig politisk forfølgelse av ANDP og dets medlemmer.
 
       B var også tilknyttet organisasjonen DSYM – Support Center for Democratic Elections. Landinfos undersøkelser per 10. mars 2010 tyder på at det var lite aktivitet i organisasjonen etter 2005. Kolderup fra Landinfo forklarte for lagmannsretten at organisasjonen mistet sin virksomhetslisens før valget i 2008. Årsakene til dette er ikke nærmere opplyst. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at fortsatt aktivitet fra Bs kunne lede til økt oppmerksomhet fra myndighetenes side.
 
       Som i alle asylsaker er det viktigste bevismiddelet søkerens egen forklaring. Etter rettspraksis skal søkeren gis en tvilsfordel og forklaringen skal legges til grunn såfremt den fremstår som troverdig.
 
       Ved troverdighetsvurderingen vil det ha betydning om forklaringen er konsistent, eller endrer seg over tid, om den inneholder selvmotsigelser eller det foreligger andre forhold som gjør at den generelle troverdigheten svekkes. Det vises til Rt-2011-1481, særlig avsnitt 46. Dette må holdes adskilt fra at det konstateres unøyaktigheter, uriktige opplysninger som etter sin natur kan skyldes feilerindringer, misforståelser knyttet til tolkningsproblemer eller lignende.
 
       Etter lagmannsrettens syn er det forhold ved forklaringene som svekker ankende parters troverdighet.
 
       I egenerklæring avgitt 11. november 2008 opplyste B om sine arrestasjoner i 1998, 2002 og 2005 og fortalte at « i år, etter valget 15. oktober 2008 kom bydelspolitimannen på nytt til meg og stilte spørsmål. Jeg kan ikke havne i fengsel på nytt fordi jeg ikke kommer til å holde ut mentalt. » Det er ikke gitt noen referanser til politisk aktivitet etter 2005, og heller ikke gitt opplysninger om at politiet hadde oppsøkt ham med innkalling til å møte hos politiet.
 
       I asylintervjuet 5. desember 2008 opplyste B at politiet hadde oppsøkt ham hjemme og bedt ham møte på politistasjonen tre dager senere. Han opplyste at det ikke var gitt skriftlig innkalling. At det senere skulle være kommet en skriftlig innkalling ble ikke nevnt. Han oppga tilknytningen til partiet ANDP og organisasjonen DSYM som bakgrunn for at han var blitt kontaktet, og fortalte at han deltok i opposisjonens oppfordringer til å boikotte valget på ikke annonserte møter på tehus på landsbygda.
 
       For lagmannsretten fremstår det som lite sannsynlig at den beskrevne aktiviteten, om den har funnet sted, skulle avstedkomme alvorlige reaksjoner fra myndighetene. Særlig på bakgrunn av forklaringene fra vitnene Lindeman og Kolderup må det legges til grunn at myndighetene ikke hadde interesse av å gripe inn overfor boikottoppfordringer som skjedde i det stille. Valget i 2008 var rolig, og det er ikke rapportert om at opposisjonelle tilknyttet samme organisasjoner som B ble arrestert eller fengslet.
 
       I sin forklaring for lagmannsretten opplyste B at siste gang han deltok i en åpen demonstrasjon var i 2007. I asylintervjuet derimot opplyste han at den siste gangen var under en demonstrasjon mot valgfusk i 2005. Dette forsterker inntrykket lagmannsretten har av at B, etter hvert som saken har utviklet seg, har økt vektleggingen på aktiviteter etter 2005.
 
       Etter at tingrettens dom forelå og spørsmålet om tvangsretur hadde blitt aktuelt, fremla B, ved prosesskrift til lagmannsretten 29. oktober 2012, en ikke oversatt kopi av innkalling til politiavhør 4. november 2008. En oversettelse av innkallingen ble fremlagt ved prosesskrift 16. oktober 2013.
 
       B forklarte for lagmannsretten at innkallingen var kommet til hans hjem noen dager etter at han hadde flyktet, og at han først hørte om den i en telefonsamtale med faren i 2009. Etter at tingrettens dom forelå i 2012, hadde han bedt faren sørge for at han fikk innkallingen. For å unngå brevsensur ble dette ordnet ved at innkallingen ble brakt ut av landet og overlatt til As bror i USA, som sendte innkallingen via post. As bror har i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet dette. At han ikke tidligere hadde opplyst om innkallingen forklarte B med at han ikke hadde skjønt at dokumentet var viktig. Dokumentet ble lagt fram for UNE i søknad 22. oktober 2012 om utsatt iverksetting. UNE vurderte dokumentet i avslaget av samme dag.
 
       Både UNE og tingretten bygget på at B ikke var innkalt til politiet etter valget i 2008. I denne situasjonen er det vanskelig for lagmannsretten å feste lit til at B, som er jurist, ikke forsto at innkallingen kunne være et viktig bevis i saken, og ikke engang nevnte den for sin egen advokat. Originalen skal visstnok være gått tapt, fordi familien ikke tok den med seg da de pakket i forbindelse med tvangsreturen. Lagmannsretten er enig med UNE i at dokumentet ikke kan tillegges nevneverdig vekt.
 
       Når lagmannsretten som beskrevet foran trekker sentrale deler av Bs forklaring i tvil, svekker det hans generelle troverdighet. Det betyr likevel ikke at det uten videre kan legges til grunn at han ikke ble oppsøkt av politiet. At et slikt besøk fant sted støttes av ektefellens forklaring. Hun fastholdt således for lagmannsretten sine tidligere forklaringer om at politiet kontaktet henne og familien flere ganger etter at B hadde flyktet.
 
       Ved ankomstregistreringen er As forklaring på hvorfor hun søker asyl gjengitt slik:

       « Mannen min søker asyl her, og derfor er jeg kommet hit ». Det var fare for livet vårt. De ringte oss, og telefonen ble avlyttet. Etter mannen min rømte har de truet meg. De sier de vil gjøre det ene og det andre mot oss.

       Også i asylintervjuet forklarte A om telefonavlytting, som hun mente hadde begynt i 1998. Etter presidentvalget i 2008 begynte de å få truende telefoner fra og ble oppsøkt hjemme av politiet. Hun opplyste også at politiet ringte dem og oppsøkte hjemmet 1-2 ganger i uken over en lang periode for å få tak i ektefellen etter at han hadde reist. Dette skal ha ført til at hun til slutt ikke turte bo hjemme med barna mer, men flyttet til sin far og så reiste til Norge.
 
       I betraktning av de beskjedne aktiviteter som B etter eget utsagn utviste etter 2005, derunder i tilknytning til valget i 2008, virker den ressursbruk A hevder politiet har benyttet overfor henne og familien påfallende stor. Dette særlig sett i lys av de sakkyndige vitnenes forklaringer om at det hadde vært rolig rundt opposisjonen ved dette valget, og at ingen andre var blitt arrestert.
 
       Hennes opplysninger står også i kontrast til det B opplyste i sitt asylintervju i desember 2008 hvor han på spørsmål om hvordan situasjonen var for familien svarte:

       Jeg savner dem mye, men jeg tror alt er i orden. Når jeg ringte herfra og snakket med dem har de sagt at politiet ikke har vært der. Enten vet politiet hvor jeg er, ellers venter de og ser.

       Ulikheten i forklaringene har begge i lagmannsretten forklart med aserbajdsjansk kultur, som tilsier at man alltid svarer at alt er bra. Ingen av de sakkyndige vitnene hadde imidlertid kjennskap til slike kulturelle forhold. Ingen av de ankende parter har nevnt andre årsaker, som for eksempel telefonavlytting, som grunn til å gi uriktige opplysninger om situasjonen hjemme etter at B hadde reist.
 
       Selv om lagmannsretten ikke vil se bort fra at politiet har oppsøkt familien etter at B reiste, om ikke annet så nettopp av den grunn, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å anta at pågangen fra politiet har vært tilnærmelsesvis av den karakter som A forklarer.
 
       Basert på det foranstående legger lagmannsretten til grunn at B i forkant av valget i 2008 ikke drev virksomhet som i seg selv var egnet til skape begrunnet frykt for forfølgelse som gir rett til asyl etter utll. § 28. Lagmannsretten ser likevel ikke bort fra at politiet kan ha oppsøkt B etter valget, og viser i den forbindelse til den generelle trakassering som personer med tilknytning til opposisjonelle miljøer i følge vitnene Kolderup og Lindeman ofte utsettes for. I lys av hans erfaringer fra tiden frem til 2005 er det forståelig at et eventuelt besøk fra politiets side kan ha virket skremmende. Men slik subjektiv frykt kan ikke i seg selv utgjøre et asylgrunnlag, med mindre besøket hadde en særlig truende karakter, noe lagmannsretten ikke finner holdepunkter for.
 
       Det kan heller ikke legges til grunn at A ble utsatt for et slikt påtrykk fra politiet at det ga henne et selvstendig grunnlag berettiget frykt for forfølgelse.
 
       Spørsmålet er så om flukten i seg selv utsatte familien for fare ved retur, og at de av den grunn hadde krav på vern etter utll § 28 jf. § 73.
 
       Det er ikke kommet fram opplysninger under ankeforhandlingen som gir støtte til en antakelse om at asylsøkere som returneres etter avslag i alminnelighet kan forventes å bli utsatt for forfølgelse. De ankende parter er ikke uenig i det, men har anført at kjente opposisjonelle som B risikerer slik forfølgelse.
 
       Lagmannsretten er enig i at det kan være forskjell mellom dem som søker asyl i utlandet, men som ikke har vært utsatt for forfølgelse tidligere, og dem som faktisk har vært utsatt for forfølgelse, om enn for noen tid tilbake. Dette gjelder særlig hvis asylsøkeren har fortsatt sin opposisjonelle virksomhet fra det land han eller hun søker asyl i. Det har imidlertid ikke B gjort. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det umiddelbart før ankeforhandlingen ble fremlagt dokumenter om et tilfelle der en person som var returnert fra Norge i 2008 ble utsatt for forfølgelse i Aserbajdsjan. Etter å ha sittet i fengsel i ett år flyktet han til Sverige hvor han ble gitt asyl. De nærmere omstendigheter knyttet til denne saken er imidlertid så vidt lite opplyst at lagmannsretten ikke finner å kunne legge vekt på den.
 
       Slik saken fremsto for utlendingsmyndigheten på vedtakstidspunktet, og basert på det faktum lagmannsretten har lagt til grunn foran, var det ikke grunn til å frykte for at B og hans familie skulle bli utsatt for forfølgelse ved hjemkomsten.
 
       Både B og A har i lagmannsretten forklart at de holdt igjen og mishandlet ved returen til Baku. B har forklart at han ble holdt fengslet og ble mishandlet i fem måneder, og løslatt først etter at han fikk mageblødninger som måtte behandles på sykehus. Familien måtte betale en større pengesum, og han fikk beskjed om at myndighetene ikke ønsker å se mer til ham eller høre mer fra ham. Ekteparet flyktet med barna ut på landsbygda og deretter til Georgia.
 
       Staten har anført at dette er opplysninger om nye omstendigheter som det ikke kan legges vekt på i vurderingen av om UNEs vedtak er ugyldige, men som etter sin art eventuelt kan danne grunnlag for en begjæring om omgjøring. Statens prosessfullmektig har pekt på at opplysningene er gitt så sent at det ikke har vært mulig for UNE å undersøke opplysningene nærmere.
 
       Lagmannsretten understreker at det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved domstolenes prøving av om et forvaltningsvedtak er ugyldig, men slik at det er adgang til å legge vekt på nye bevisfakta som kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet. Dette rettslige utgangspunktet er nå sikker rett også på utlendingsrettens område, jf. Rt-2012-1985. Det vises særlig til avsnitt 50, 81 og 98. Partene er enige om dette rettslige utgangspunktet, men er uenige om hendelsene etter returen er nytt bevisfaktum som kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet.
 
       Som førstvoterende fremholder i Rt-2012-1985 avsnitt 50, kan det by på problemer å skille mellom hva som er nytt rettsfaktum og hva som er nytt bevisfaktum. Her er det imidlertid tale om opplysninger om alvorlige hendelser som skal ha funnet sted etter at vedtakene ble fattet. Det er videre er uklart om hendelsene er foranlediget av Bs tidligere opposisjonelle virksomhet eller mistanke oppstått etter returen om at han hadde drevet opposisjonell virksomhet og/eller hatt kontakt med en kjent opposisjonell mens han var i Norge. Etter det som er opplyst, er den aktuelle opposisjonelle etterlyst av aserbajdsjanske myndigheter. A forklarte for lagmannsretten at politiet ville ha nærmere informasjon da de fant navn og telefonnummer til denne opposisjonelle på mobiltelefonen hennes, og trakasserte og mishandlet henne for å få henne til å ringe ham mv. Funnet på telefonen og det forhold at hun og barna returnerte uten ektefellen, kan ha foranlediget en skjerpet holdning til dem. Behandlingen av dem, basert på deres egne forklaringer, representerer i realiteten et nytt forhold som ikke bare er en klargjøring av de rettsfakta som avslaget er basert på. Utlendingsmyndigheten har ikke hatt mulighet til å vurdere opplysningene. Det vil være lite heldig dersom lagmannsretten, innenfor rammene av en ankeforhandling og som ledd i prøving av gyldigheten av et forvaltningsvedtak, skal ta stilling til de nye opplysningene uten at forvaltningen har gjort det først. Lagmannsretten finner støtte for standpunktet også i HR-2011-1694-u.
 
       Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke å kunne ta hensyn til de nye opplysningene under prøvingen av om UNEs avslag er ugyldig.
 
       Etter dette er det lagmannsrettens konklusjon at UNEs vedtak ikke er ugyldige fordi risikovurderingen er basert på feil eller mangelfullt faktum.
 
       Ankende parter har subsidiært gjort gjeldende at det er uriktig når det ikke ble gitt opphold etter utlendingsloven § 38. Etter lagmannsrettens syn er det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. De momenter som er vurdert i relasjon til § 28 er også relevante ved vurderingen etter § 38. Noen tilleggsmomenter, så som sykdom eller forholdet til barna er ikke anført, hverken for forvaltningen eller domstolene, og ville slik saken fremstår åpenbart heller ikke kunnet føre frem.
 
       Videre har ankende parter anført at UNEs vedtak lider av saksbehandlingsfeil ved at det er foretatt forskjellsbehandling, ved at saken ikke er tilstrekkelig undersøkt opplyst og ved at saken er behandlet av nemndleder alene i stedet for av full nemnd.
 
       Som grunnlag for forskjellsbehandling er vist til at det i et tilfelle som hevdes å ligne på saken her ble gitt asyl. At et enkelttilfelle ikke forplikter forvaltningen i etterfølgende saker er uten videre klart. Når saken nå er undergitt helt ny prøving for domstolene finner lagmannsretten det klart at anførselen ikke kan føre frem. Av samme årsak er det ikke grunn til noen nærmere vurdering av betydningen av at nemndleder alene behandlet saken.
 
       At UNE skulle ha undersøkt saken nærmere er ikke underbygget med eksempler på hvordan det eventuelt kunne vært gjort, og lagmannsretten ser heller ikke noe grunnlag for kritikk mot UNEs undersøkelser.
 
       Etter at tvangsretur faktisk er gjennomført er anførslene knyttet til at familien er vernet mot tvangsretur, jf. utll § 73, frafalt som selvstendig grunnlag for opphold.
 
       Lagmannsretten konklusjon er at vedtakene er ikke ugyldige, og at anken forkastes.
 
       Ankende parter har etter dette tapt ankesaken og skal etter hovedregelen i tvistelven § 20-2 dekke statens sakskostnader. Noe grunnlag for å anvende unntaksregelen i tredje ledd er det ikke. Ankende parter har særlig vist til bokstav c) om at saken har hatt en særlig stor velferdsmessig betydning for dem. Isolert sett er dette, som i alle saker av denne typen, utvilsomt riktig, men dette er ikke i seg selv tilstrekkelig. I tillegg må det foreligge tungtveiende grunner for å fravike hovedregelen. Det gjør det etter lagmannsrettens syn ikke i denne saken.
 
       Advokat Hovda har fremlagt kostnadsoppgave på kr 62 500 inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten anser kostnaden for å ha vært nødvendig og legger oppgaven til grunn.
 
       Noen grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse er det ikke.
 
       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler B og A – en for begge, begge for en – 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner, til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-72745 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 28, jf. § 73 og § 38. Rt-2012-1985. (25.11.2013)

    Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl. Utlendingen hadde vært utsatt for forfølgning tidligere, men dette var såvidt lang tid tilbake at aktuell forfølgelsesfare ikke ble ansett å foreligge. Lagmannsretten tok ikke stilling til opplysninger knyttet til hendelser etter at retur hadde skjedd, idet dette ikke ble ansett for å kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo