Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-79121
Dokumentdato : 28.08.2013

Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Statsborgerloven § 26. Utlendingsloven § 66 første ledd.

Saken gjelder gyldighet av forvaltningsvedtak vedrørende tilbakekall av statsborgerskap og vedtak om utvisning. (Sammendrag hentet fra sakens innledning.)

      Saken gjelder gyldighet av forvaltningsvedtak vedrørende tilbakekall av statsborgerskap og vedtak om utvisning.

Sakens bakgrunn:

       A er kurder og født 0.0.1976. Han vokste opp i landsbyen Y i X-distriktet i Tyrkia i en familie med mor, far og syv søsken. Han har opplyst at han ønsket å reise til et land i Vest-Europa og reiste til Istanbul i april 1999. Han fikk hjelp av en menneskesmugler/agent, og ankom Norge via opphold i østeuropeiske land. Han søkte asyl her den 16. september 1999.
 
       Han traff i desember samme høst B, nå B, født i 1969. De flyttet sammen i hennes leilighet i februar/mars 2000 og giftet seg 12. mai 2000.
 
       As asylsøknad ble avslått ved UDIs vedtak av 6. mars 2000, og han påklaget vedtaket. A søkte 2. juni 2000 om oppholdstillatelse i familiegjenforening med B som referanseperson og trakk samtidig sin søknad om asyl. Klagen ble likevel behandlet og avslaget ble opprettholdt ved Justisdepartementets vedtak av 21. september 2000.
 
       Ved UDIs vedtak av 29. september 2000 fikk A innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforening med B. Tillatelsen ble senere fornyet uten avbrudd fram til 29. september 2003. A ble innvilget permanent bosettingstillatelse 9. oktober 2003. Han fremmet 27. februar 2004 søknad om norsk statsborgerskap, og dette ble innvilget ved UDIs vedtak av 9. november 2004.
 
       A og B ble formelt separert 2. desember 2004 og skilt 7. desember 2005.

       Tyrkisk borger, C, tidligere C, født 0.0.1985, søkte 15. januar 2007 om familiegjenforening med A via den norske ambassaden i Ankara. Søknaden omfattet også parets datter D, født 0.0.2005. I søknaden ble det opplyst at de hadde inngått ekteskap 6. januar 2007.
 
       A ble 19. juli 2007 intervjuet av politiet i forbindelse med søknaden. Fra intervjuet siteres følgende:

Ref. opplyser at han ble gift med søkeren den 6.1.2007 i X, Tyrkia. Ref. opplyser at han første gang møtte ektefellen i X i Tyrkia i januar 2005. Opplyser at han var i Tyrkia på ferie i ca. 2 mnd. Opplyser at han møtte henne på en kafe. Opplyser at han da aldri tidligere hadde sett eller møtt henne. Opplyser at de avtalte at de skulle møtes igjen etter 2 dager. Etter dette møtet bestemte de seg for at de skulle treffes igjen mens ref. var i X. De møttes således flere ganger under ref. besøk i Tyrkia. Da ref. returnerte til Norge var de enige om at de var kjærester og hadde et fast forhold. De fortsatte kontakten pr. telefon. En tid etter at ref kom tilbake til Norge fikk han opplyst fra søkeren at hun var gravid. Ref. reiste på nytt til søkeren en tid før hun skulle føde, men måtte returnere til Norge før barnet ble født. Besøkte henne og datteren ca. 3 mnd. etter at denne ble født.

[...]

Ref. opplyser at han under ref. feriebesøk i Tyrkia i 2006 snakket de om giftermål. De ble da enige om at de ville gifte seg med hverandre. Han reiste til Tyrkia 29.12.2006 og var i Tyrkia i ca. 1 mnd.

(...)

Ref. opplyser at søk. familie hadde gjort nødvendige forberedelser slik at de kunne gifte seg den 6. januar. Dette skjedde ved et kommunalt kontor i bydelen Z i X. Ref opplyser at 2 av hans søsken- F og G som var deres forlovere. Ref. opplyser at de også ble velsignet av en lokal Imam samme dag.

       UDI sendte i juli 2007 en forespørsel om verifisering av As sivilstatus og familieforhold til den norske ambassaden i Ankara. Verifiseringsrapport av 24. oktober 2007 ble utferdiget av en tyrkisk advokat. Den ble oversatt fra tyrkisk til engelsk og ble delvis anonymisert før oversendelse til UDI 11. januar 2008. Fra rapporten siteres følgende:

When I met the ... .. of Y village in W (... ... .), he mentioned that he knew A, that he was married to C, that their wedding ceremony took place in the village in 2004, that many people in the region would not get officially married, but that they do it when necessary and when their children become of school age, and that he heard that A had got married again abroad.

I also talked to ... .. from Y village and the person stated that A got married to a Norwegian lady, that he brought her to X then got divorced, that his affair with C started as his divorce procedures were still going on, that they got married with a wedding in the village in the summer of 2004, and that they had a daughter.

[...]

C, A's mother and her to sisters were in the entrance of the building. When I asked C when she got married practically and religiously, she answered « 2004 »with the confirmation of all the other ladies there. She said that she got married in 2004 with a village wedding in Y village in 2004, that they did not get officially married, and that D was born on 0.0.2005. When I asked her whether or not she knew her husband had got married abroad earlier, she said that « She was a jealous woman so she did not ask, but she knew that he had got married earlier, that their affair started after that marriage ended, that they got practically married in Y village in the summer of 2004.

       A ble intervjuet på nytt av norsk politi 9. april 2008. I dette intervjuet ble han blant annet konfrontert med verifikasjonsrapporten og ga følgende forklaring:

Det er som tidligere forklart at refs mor vet ikke forskjell på 2004 og 2005. Da ref og hans kone hadde funnet ut at hun var gravid, hadde de en liten fest. Dette var når ref reiste ned til Tyrkia sommeren 2005. Det kan være dette hennes mor tror er 2004.

Ble dere religiøst gift i 2005, på sommeren?

Det var en Imam innom festen hjemme hos dem på kvelden. Han var der i 5-10 minutter, men ref vet ikke om de med dette ble religiøst gift. Imamen leste noe om at de skulle leve sammen og bli lykkelige. Det var kun søkers og refs familie til stede på festen, mens ref og søker måtte på eget rom med Imamen når han leste for dem. Det har ikke vært naturlig å nevne denne festen i og med at dette kun var en liten fest fordi søker og ref var blitt gravide. Han tenkte ikke på dette som å være religiøst gift.

Du vet godt hva det vil si å bli religiøst gift og må ikke fortelle meg at du ikke forsto hva dette var.

Jo, kanskje de ble religiøst gift. De ble nok sikkert det for ellers kunne de ikke være med hverandre fysisk.

Allikevel var det ingen Imam som hadde snakket med dem før kona ble gravid i 2005. Så de ble religiøst gift sommeren 2005. [...]

       C ble den 18. juni 2008 intervjuet av norske myndigheter i den norske ambassaden i Ankara. I intervjuet forklarte hun at hun først ble kjent med A vinteren 2005 og at de to først giftet seg i 2007. De hadde ikke inngått noe religiøst ekteskap tidligere. Det hadde kun vært en tilstelning hvor familiene skulle introduseres for hverandre sommeren 2005.
 
       Ordføreren i Y, en venninne av C og As søster har i intervjuer med advokat Amundsen, som da representerte A, sommeren 2009 alle gitt uttrykk for at det ikke ble inngått ekteskap mellom partene før i 2007, men at det ble arrangert en fest for å introdusere familiene sommeren 2005.
 
       A ble 12. desember 2008 forhåndsvarslet om mulig tilbakekall av sitt norske statsborgerskap. UDI forhåndsvarslet samtidig om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS). Det ble vist til at A grovt hadde overtrådt utlendingsloven § 44 annet ledd, jf. § 47 første ledd bokstav b, idet han hadde gitt vesentlig uriktige opplysninger og villedende opplysninger om sitt ekteskap med norsk borger.
 
       UDI fattet 14. april 2009 vedtak om tilbakekallelse av statsborgerskap for As vedkommende og om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i SIS 21. juli 2009. Begge vedtakene ble påklaget av A. UDI vurderte omgjøring, men fant ikke grunnlag for det. Klagene ble oversendt UNE. Både A og B var til stede under møtet den 29. mars 2011 og forklarte seg.
 
       UNE fattet vedtak i de to klagesakene 27. mai 2011. Nemnda fant det overveiende sannsynlig at A hadde inngått ekteskap med det formål å få oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap, samt at han visste eller burde ha visst at erverv av oppholdstillatelse og statsborgerskap kom til på forsettlig eller grovt uaktsomt vis. UDIs vedtak ble opprettholdt.
 
       A gikk til søksmål mot Staten v/UNE ved stevning av 20. juni 2011. Oslo tingrett avsa 12. mars dom med slik domsslutning:

1. Staten v/UNE frifinnes.
2. A dømmes til å betale sakskostnader til Staten v/UNE med 47 000 – førtisjutusen- kroner innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 13. og 14. august 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A forklarte seg pr. telefon fra ambassaden i Ankara. Det ble avhørt åtte vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har dels lagt feil faktum til grunn, dels vurdert bevisene feil og dels anvendt loven feil.
 
       A inngikk et reelt ekteskap med B og det kan ikke legges til grunn at hovedformålet med ekteskapet var å oppnå oppholdstillatelse og statsborgerskap. Vilkårene for å tilbakekalle statsborgerskapet er ikke til stede. Uansett anføres at varig utvisning er en uforholdsmessig sterk reaksjon.
 
       Verifikasjonsrapporten fra den tyrkiske advokaten inneholder flere faktiske feil, og dette trekker troverdigheten ned. Rapporten er til dels inkonsistent og etterlater behov for oppklaringer. Det er også en svakhet ved rapporten at den er avgitt av en anonym advokat og av anonyme vitner. For øvrig vises til opplysningene i rapporten fra advokat Gisle Amundsen etter samtaler med enkelte vitner i Tyrkia.
 
       Når det gjelder forholdet mellom A og B, har tingretten lagt feil faktum til grunn både når det gjelder tidspunktet for når A og B traff hverandre, og når det gjelder hvem som deltok i deres bryllup.
 
       Ekteskapet med B var reelt også fra As side. De bodde sammen i over fire år og levde som ektefolk. Familiene på begge sider ble involvert. Det vises blant annet til at de bodde ca. tre måneder hos Bs foreldre sommeren 2000, og at både B og hennes foreldre var på besøk hos familien i Tyrkia. Det er galt å legge vekt på at B var sju år eldre enn ham slik tingretten har gjort. Videre viser det faktum at de forsøkte å få barn sammen og tok dette opp med fastlegen, at det var et reelt ekteskap. Det må også tas med i vurderingen at det var B som tok initiativet både til ekteskapet og til separasjonen.
 
       Tingretten har feilaktig lagt til grunn at A traff C sommeren 2004. Det skjedde først i januar 2005, og han kjente verken henne eller familien på forhånd. Det er også feil at A har innrømmet at det ble inngått et religiøst ekteskap i Tyrkia. Det er heller ikke riktig å legge vesentlig vekt på divergerende opplysninger i parts- og vitneforklaringer avgitt lang tid etterpå og som også kan være påvirket av kulturelle forskjeller. Tingretten hadde for øvrig ikke grunnlag for å trekke den konklusjon at C ikke kunne være gravid i 6. måned på fremlagt fotografi fra sommeren 2005.
 
       Verken UNE eller tingretten har vurdert kravet til forsett i statsborgerskapsloven § 26 i relasjon til tidligere vedtak. Forsettet må omfatte uriktige opplysninger om de hendelser som var nødvendige for å oppnå opphold og statsborgerskap. I denne forbindelse nevnes at A etter daværende statsborgerskapslov hadde krav på statsborgerskap allerede høsten 2003. Han søkte ikke da og kan ikke ha vært svært bevisst i forhold til statsborgerskapet.
 
       Når det gjelder utvisningsvedtaket, anføres at dette er en uforholdsmessig sterk reaksjon. A har levd en tredjedel av sitt voksne liv i Norge. Det er ikke hjemmel for en varig utvisning. Det er for øvrig ikke riktig å anvende forskriften til utlendingsloven av 2008 da det innebærer tilbakevirkende kraft.
 
       Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:
    Staten ved utlendingsnemnda sitt vedtak av 27. mai 2011 i sak DUF 1999 05771806 006 om tilbakekall av norsk statsborgerskap kjennes ugyldig.
Subsidiært:
    Staten ved utlendingsnemda sitt vedtak av 27. mai i sak 1999 05771806 007 om varig utvisning kjennes ugyldig.
I alle tilfelle:
    Staten ved utlendingsnemnda dekker As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten opprettholder påstanden om at A mest sannsynlig inngikk ekteskapet med B hovedsakelig med det formål å oppnå oppholdstillatelse i Norge, og viser i det vesentlige til tingrettens vurderinger.
 
       Et vedtak om statsborgerskap som bygger på bosettingstillatelse ervervet basert på proforma ekteskap er ugyldig. Tilbakekall av statsborgerskapet krever at uriktige opplysninger er gitt forsettlig.
 
       Utlendinger kan utvises i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd når en utlending grovt eller gjentatte ganger har gitt uriktige opplysninger om ekteskap i forbindelse med oppholdstillatelser. Utvisning gis for mer enn fem år når den offentlige orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.
 
       Det er forholdene ved ekteskapets inngåelse som må vurderes, jf. HR-2013-1358-A. Det er sannsynlig at As motiv for å inngå ekteskapet med B utelukkende var å få opphold i Norge. I alle fall var det hans hovedsakelige formål. Det er intet som tyder på at hans holdning har vært endret underveis.
 
       De objektive forhold i saken må tillegges størst vekt. Det er flere troverdighetsbrister i forklaringene fra A, fra C og hennes søster E. Familien har åpenbart interesse i at A vinner saken, og deres forklaringer kan ikke tillegges avgjørende vekt.
 
       De objektive forhold i saken trekker i retning av et pro forma ekteskap: A kom til Norge som asylsøker. Han forklarte seg uriktig om pass og reiserute, og han fikk avslag på asyl 6. mars 2000. Omtrent samtidig flyttet han sammen med B, og de giftet seg kort tid etterpå. Det var en beskjeden bryllupsfeiring, og ingen av de nærmeste familiemedlemmene hans var til stede. Det var heller ingen etterfølgende markering i Tyrkia. A trakk asylsøknaden da han fikk oppholdsgrunnlag på bakgrunn av ekteskapet. Aldersforskjellen mellom A og B anses fortsatt som et moment i helhetsvurderingen. Den første tiden sammen hadde de ikke felles språk og måtte i stor grad bruke tegnspråk.
 
       Flere etterfølgende objektive omstendigheter underbygger proforma ekteskap. Ekteskapet skrantet fordi A viste liten interesse/jobbet så mye. Samlivet var i realiteten avviklet da A dro til Tyrkia sommeren 2004 uten B. Det ble purret på statsborgerbevillingen 9. november 2004 og de ble formelt separert tre uker at A fikk statsborgerskapet. C ble gravid meget kort tid etter, dvs. januar/februar 2005.
 
       Det er ikke avgjørende om det legges til grunn at religiøst ekteskap ble inngått sommeren 2004 eller 2005, men det er mest sannsynlig at det ble inngått i 2004 slik det fremgår av verifikasjonsrapporten. Graviditet uten religiøst ekteskap i bunnen strider mot tradisjonen i As og C miljø, og er risikabelt for kvinnen. Ut fra deres kultur er det lite sannsynlig at A traff C på et kjøpesenter, og at hun ble gravid få uker senere.
 
       Når det gjelder utvisningsvedtaket, skal dette vurderes etter lovgivningen på vedtakstidspunktet. Det bestrides at varig utvisning er et uforholdsmessig tiltak. Overtredelsene av utlendingsloven i forbindelse med inngåelse av at proforma ekteskap var grove. A ville ikke fått noen tillatelser dersom han hadde gitt riktige opplysninger. Det vises til Utlendingsnemndas begrunnelse. A har heller ikke særlig tilknytning til Norge. Han er vokst opp i Tyrkia og har sin nærmeste familie der. Dette gjelder også hans nåværende kone og barn.
 
       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemda tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

       Det sentrale spørsmål for begge vedtakene i saken er om ekteskapet mellom A og B var et såkalt proforma ekteskap. Det er enighet om at dersom dette legges til grunn, er det hjemmel for å tilbakekalle statsborgerskapet i medhold av statsborgerloven § 26 andre ledd. A må i så fall anses å ha fortiet forhold av vesentlig betydning
 
       Vedtaket av 9. november 2004 om statsborgerskap bygget forutsetningsvis på at de tidligere tillatelser som var gitt A – arbeids- og oppholdstillatelsen og bosettingstillatelsen – var gyldige. Tillatelsen på grunnlag av familiegjenforening med B ble gitt i medhold av dagjeldende utlendingsforskrift § 23 første ledd bokstav a, jf. utlendingsloven av 1988 § 9. Det var et vilkår for slik tillatelse at partene bodde sammen og at ekteskapet måtte være reelt, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. I proposisjonen er også vist til de bevismessige problemer som fører til at oppholdstillatelse som regel må gis dersom begge parter hevder at ekteskapet er reelt.
 
       Ved utlendingsloven av 2008 ble bevistemaet utvidet ved at det er tilstrekkelig for å avslå en søknad at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet, jf. gjeldende utlendingslov § 40 fjerde ledd og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190. Det vises riktig nok til at i saker hvor det kun er utlendingen som er motivert av å oppnå oppholdstillatelse, og ekteskapet samtidig skal ha en realitet, bør det som hovedregel ikke gis avslag. Søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse kan imidlertid være så fremtredende at spørsmålet bør vurderes annerledes.
 
       Når det gjelder det materielle innhold i lovgivningen etter 1988-loven formulerte Høyesterett i Rt-2006-1657 avsnitt 37, kriteriene til reelt ekteskap slik:

Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

       Også i nærværende sak er spørsmålet om ekteskapet er reelt oppstått i en situasjon hvor A kort tid i forveien var kommet til Norge og blitt kjent med B, og like etter at han hadde fått avslag på asyl. Lagmannsretten legger således til grunn at det avgjørende ved vurderingen også etter 1988-loven var om ekteskapsinngåelsen hovedsakelig var begrunnet med utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse. Det er først og fremst utlendingens motivasjon som er relevant. Ektefellens oppfatning av ekteskapet skal som nevnt i ovennevnte dom ikke tillegges betydning.
 
       Formålet med ekteskapet skal i følge HR-2013-1358-A avsnitt 40 vurderes ut fra partenes motiver på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Ved bevisvurderingen skal de objektive hendelser knyttet til asylsøknaden og tiden fra utlendingen kom til landet og fram til ekteskapsinngåelsen, tillegges betydelig vekt, jf. avsnitt 42. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at etterfølgende omstendigheter kan kaste betydelig lys over hva som var As motiver på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet.
 
       Høyesterett har i 2013-dommen for øvrig brukt begrepene omgåing og omgåingsekteskap i stedet for proforma ekteskap eller ikke reelle ekteskap. Dette synes mest naturlig også i dette tilfellet.
 
       Staten har bevisbyrden, men det er ikke tale om noe skjerpet beviskrav. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Bevissituasjonen kan imidlertid være vanskelig når begge ektefeller hevder at ekteskapet er reelt. Høyesterett uttaler om dette i Rt-2006-1657 avsnitt 36:

Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at « det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt « , jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. (...)

       Lagmannsretten viser til A kom til Norge i september 1999 og søkte om asyl 16. september 1999. Søknaden ble avslått 6. mars 2000. I samme måned flyttet han sammen med B som han hadde truffet i desember 1999. I begynnelsen av mai ble han introdusert for hennes familie. De giftet seg 12. mai 2000 og A søkte om oppholdstillatelse med grunnlag i familiegjenforening 2. juni 2000. Nærheten i tid mellom disse hendelsene trekker klart i retning av at ekteskapet ble inngått for å oppnå oppholdstillatelse. Det samme gjør det faktum at A på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen kunne svært lite norsk, og at det derfor var språkbarrierer mellom ham og B. Det faktum at B var sju år eldre enn A, kan imidlertid ikke tillegges vekt.
 
       Sammenfallet i tid mellom statsborgerskapsbevillingen og ekteskapets oppløsning trekker i samme retning, og må anses som et viktig moment ved vurderingen av As motiv for ekteskapsinngåelsen. Statsborgerskapsbevillingen ble gitt 9. november 2004 og ektefellene ble formelt separert 2. desember 2004. Søknaden om separasjon er ikke fremlagt, men må nødvendigvis være datert noe tidligere.
 
       Når det gjelder selve ekteskapsinngåelsen, er lagmannsretten enig med tingretten i at den var atypisk i forhold til tradisjonene på As hjemsted blant annet ved at hans familie ikke kjente henne på forhånd. Dette må imidlertid tillegges mindre vekt når begge parter oppholdt seg i Norge. En fetter av A, som bodde i Norge, var for øvrig hans forlover, og en annen fetter var også til stede under vielsen.
 
       Det er enighet om at ekteskapet var reelt i den forstand at A og B bodde sammen som ektepar i over fire år. Det må legges til grunn at de også utad ble oppfattet som et ektepar. Det vises i den forbindelse til forklaringen fra As arbeidsgiver. Paret hadde god kontakt med Bs familie. De bodde hos dem totre måneder sommeren 2000 og feiret blant annet jul og 17. mai der. Både B og hennes foreldre var på besøk hos As familie i Tyrkia henholdsvis tre og to ganger.
 
       Selv om ektefellene har levet sammen, gir ekteskapet likevel ikke grunnlag for oppholdstillatelse dersom hovedformålet har vært å oppnå opphold og senere statsborgerskap.
 
       Det er også enighet om at Bs motiv for ekteskapet var reelt. Dette underbygges blant annet ved ønsket om å få barn. B og A har opplyst at de forsøkte å få barn og deres fastlege har bekreftet dette. Det er imidlertid først og fremst As motiv som er avgjørende for vurderingen.
 
       Lagmannsretten finner ikke grunn til å anse det forhold at A var med til legesamtaler og selv avga sædprøve, å være av særlig betydning ved vurderingen av hans motiv for å inngå ekteskapet. Det må anses sannsynlig at han ville være interessert i å bidra til opprettholdelse av ekteskapet formelt sett, også om hans motiv var å oppnå statsborgerskap. Sædprøven ble avgitt så sent som 1. oktober 2004, dvs. på et tidspunkt forholdet mellom partene en stund hadde fungert dårlig.
 
       Når det gjelder As motiv for å inngå ekteskap, må det ved vurderingen legges betydelig vekt på forholdet til C, som senere søkte om familiegjenforening med ham. Det er uomtvistet at de giftet seg borgerlig i 2007, men de fikk en datter allerede 21. oktober 2005.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at det i Tyrkia ikke er adgang til å inngå religiøse ekteskap uten at det først er inngått borgerlig ekteskap. I følge vitnet fra Landinfo inngås det på landsbygda, blant annet i landsbyer i Xområdet, likevel enkelte religiøse ekteskap, og borgerlig ekteskap utsettes til for eksempel barna begynner på skolen. Det skal etter det opplyste nå ha blitt adgang til å bli registrert som barnets far selv om foreldrene ikke er gift. Lagmannsretten legger til grunn at religiøse ekteskap anses bindende mellom partene og anses som et familieanliggende.
 
       Lagmannsretten er som tingretten kommet til at det må anses sannsynliggjort at A inngikk religiøst ekteskap med C sommeren 2004. Ved vurderingen av tidspunktet har lagmannsretten ikke funnet veiledning i de fremlagte fotografier.
 
       C opplyste i sin asylsøknad at hun giftet seg med A den 6. januar 2007. Av verfikasjonsrapporten av 24. oktober 2007 fremgår det klart at hun på spørsmål fra advokaten svarte at hun giftet seg reelt og religiøst i 2004 i landsbyen Y. Hun opplyste også at hun etter festen dels bodde hos As foreldre.
 
       Lagmannsretten legger vesentlig vekt på denne forklaringen og kan ikke feste lit til hennes senere forklaring om at det ikke ble inngått noe religiøst ekteskap, men at det bare ble holdt en fest for at familiene skulle treffe hverandre, og at dette skjedde i 2005. To andre personer forklarte i følge verifikasjonsrapporten at A og C giftet seg religiøst i landsbyen i 2004.
 
       A har anført at verifikasjonsrapportens troverdighet er svekket ved at det dreier seg om anonyme vitner og at det ikke har vært anledning til å konfrontere dem med uklarheter m.v. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er noen grunn til å tvile på C første forklaring. Senere har hun hatt mulighet for å tilpasse sin forklaring og har endret forklaring ikke bare om tidspunktet for festen, men også benektet at det ble inngått religiøst ekteskap.
 
       A benektet først at de hadde inngått noe religiøst ekteskap. Hans senere forklaring til politiet 9. april 2008 kan imidlertid vanskelig oppfattes på annen måte enn at han erkjente at de hadde inngått et religiøst ekteskap. Han viste til at det var en imam innom festen og at han og C måtte inn på et eget rom da imamen leste for dem. A erkjente at « Jo, kanskje ble de religiøst gift. De ble nok sikkert det for ellers kan de ikke være med hverandre fysisk. » Lagmannsretten finner As forklaring om at C og andre hadde opplyst feil årstall, og at de ikke visste forskjell på 2004 og 2005, som ikke troverdig. Det vises særlig til at forskjellen på disse årstallene var sentral for spørsmålet om A og C første datter var konsipert før eller etter den religiøse vielsen.
 
       Lagmannsretten føyer til at forklaringen om at A første gang traff C i begynnelsen av januar 2005 og at hun ble gravid etter få uker etter, samsvarer svært dårlig med de kulturtradisjoner kurderne i Xdistriktet har. Lagmannsretten legger blant annet ut fra forklaringen fra Aslak Vardund i Landinfo til grunn at kurderne i Xområdet er mer tradisjonelle enn andre befolkningsgrupper i regionen med hensyn til ekteskapstradisjoner. Det er svært uvanlig med samboerskap eller å få barn uten å være gift. Det er vanlig å gifte seg religiøst, og det anses legitimt å få barn dersom det har funnet sted en religiøs vielse. Ut fra dette er det blant annet lite sannsynlig at C foreldre ikke reagerte noe særlig på at hun var blitt gravid dersom hun ikke hadde inngått religiøst ekteskap i 2004. Lagmannsretten nevner også at B som hadde vært med til Tyrkia de foregående tre år, ikke var med sommeren/høsten 2004, uten at dette kan tillegges vekt av betydning.
 
       Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at det var kontakt mellom A og C i særlig lang tid før sommeren 2004, eller at ekteskapet var planlagt av familiene allerede før han dro til Norge i 1999. Dette er imidlertid ikke avgjørende for As motivasjon for å inngå ekteskap i Norge.
 
       Ved vurderingen av As hovedformål med ekteskapet i Norge er det naturlig også å se dette i lys av det relativt store antall asylsøkere som er kommet fra hans hjemtrakter til Skandinavia på falske premisser. Dette er beskrevet i et notat sendt pr epost 6. august 2008 fra ambassaden i Ankara hvor det blant annet sies:

Profilen på familieinnvandringssakene til Norge, Sverige, Danmark og Finland er den samme; ung nordisk borger med opprinnelse i Tyrkia gifter seg med ung tyrkisk statsborger fra samme by/landsby eller ung tyrkisk mann gifter seg med noe eller mye eldre etnisk nordisk kvinne. Ikke sjelden sammenfaller sistnevnte kategori ekteskapsinngåelse med den tyrkiske borgerens avslag på asylsøknad. I slike saker har de nevnte land erfaring med at slike ekteskap varer det antall år som er krevet for å kunne få innvilget individuell tillatelse (bos), og at i etterkant av slik innvilgelse søkes om familieinnvandring fra den tyrkiske borgerens opprinnelige religiøst/offisielt viede ektefelle og evt. Deres barn. Samtlige nordiske herværende ambassader har flere slik saker hver måned. Et moment i disse familieinnvandringssakene til både Danmark, Sverige, Finland og Norge er at dersom det opprinnelige tyrkiske paret har vært offisielt gift, gjennomføres det som omtales som en pro forma skilsmisse.

       Aslak Vardund har i sin forklaring bekreftet at pro forma skilsmisser i den hensikt å kunne gifte seg i Skandinavia, er svært vanlig i de områder A kommer fra. På tross av de negative sider anses dette akseptert av familiene for senere å kunne skaffe opphold for den opprinnelige familien.
 
       A var ikke gift før han kom til Norge. Praksisen med pro forma skilsmisser viser imidlertid at holdningen til å omgå regler for å oppnå opphold i et annet land, er akseptert i det området han kommer fra, og at det er den religiøse familiestatus som anses som den reelle. På denne bakgrunn kan den imøtekommende holdningen fra As familie overfor B og hennes foreldre, ikke tas til inntekt for at ekteskapet med B ikke var inngått med formål å oppnå oppholdstillatelse.
 
       Lagmannsretten har etter dette funnet det sannsynliggjort at As hovedformål med ekteskapet var å oppnå opphold i Norge. Dette innebærer likevel at han kan ha vært glad i B og oppnådd gode relasjoner med hennes familie. Følelsene kan ha vært blandede, men det må anses klart sannsynliggjort at hovedformålet var å oppnå opphold og statsborgerskap i Norge. Etter det opplyste har A fremdeles god kontakt med B og hennes familie, men dette har ikke betydning for lagmannsrettens vurdering.
 
       Lagmannsretten har i tillegg til sammenfall i tid mellom søknader m.v. og ekteskapsinngåelsen og oppløsningen av dette, lagt vekt på at det religiøse ekteskapet med C ble inngått før det var tatt formelle skritt til å oppløse ekteskapet med B, og før A purret på statsborgerskapsbevillingen.
 
       Vilkårene for å tilbakekalle statsborgerskapet i medhold av statsborgerskapsloven § 26 andre ledd anses å være til stede. A må sterkt bebreides for å ha tilbakeholdt opplysninger om formålet med ekteskapsinngåelsen med B. Lagmannsretten finner det klart at han har handlet forsettlig. Det forhold at han kunne ha søkt om statsborgerskap noen måneder tidligere enn han gjorde, kan ikke tillegges vekt ved forsettsvurderingen. Han har i tillegg fortiet at han inngikk religiøst ekteskap med C før han purret på statsborgerbevillingen. A må anses forsettlig å ha gitt grovt uriktige opplysninger som grunnlag for oppholdstillatelsen og statsborgerskapet. Dette bør føre til at statsborgerskapet tilbakekalles. Anken over tingrettens avgjørelse på dette punkt forkastes.
 
       Tilbakekall av statsborgerskap fører til at vedkommende anses som utlending og må søke om tillatelse dersom han ønsker å oppholde seg i Norge, jf. Rt-2011-948 avsnitt 43. Etter utlendingsloven § 66 bokstav a kan en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven.
 
       Dette skal vurderes ut fra et forvaltningsrettslig perspektiv, jf. Rt-2009-498 [skal være Rt-2009-534, Lovdatas anm.] avsnitt 49:

Ved vurderingen av alvoret i disse forholdene kan det ikke legges vesentlig vekt på hvorledes de skal bedømmes strafferettslig. Overtredelsene av utlendingsloven må snarere ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal « gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk « , jf. § 2 første ledd. Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.

       De nevnte synspunktene er fremhevet i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, side 289 heter det:

Departementet mener at det er viktig å kunne reagere med utvisning ved gjentatt og/eller grov overtredelse av utlendingsloven. Selv om slike overtredelser normalt også kan medføre straffeansvar, vil det prosessøkonomisk være en fordel om det kan treffes utvisningsvedtak uten rettskraftig straffereaksjon. Dette vil også gi mulighet for en rask reaksjon. Det bemerkes at det ikke vil være mulig for myndighetene å ha effektiv kontroll med alle utlendingers innreise og opphold i Norge. Systemet må i stor grad baseres på tillit til at utlendingsloven følges av de den gjelder for, herunder at de som trenger oppholdstillatelse søker om dette og gir korrekte opplysninger til myndighetene. Ulovlig innreise, opphold/arbeid uten nødvendig tillatelse eller det å gi uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndhevelse av norsk innvandringspolitikk. Det kan undergrave respekten for regelverket og virke urettferdig overfor alle de som er lovlydige, dersom grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven ikke kan få konsekvenser. Fordi en søknad vil bli avslått uansett dersom utlendingen ikke fyller vilkårene for opphold i Norge, vil et negativt vedtak i seg selv ikke være en reaksjon ved uriktige opplysninger. Departementet mener derfor at det er viktig av allmennpreventive grunner å kunne reagere med utvisning ved grove/gjentatte overtredelser av utlendingsloven.

       Lagmannsretten finner det klart at A mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtakene. Det vises til UNEs vedtak. Det grunnleggende vilkår for utvisning er således til stede. Utvisning kan imidlertid ikke skje dersom dette må anses som er uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 70. Ved vurderingen skal det legges vekt på forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.
 
       Lagmannsretten finner det klart at utvisning ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor A. Det vises for det første til at de allmennpreventive hensyn taler sterkt for utvisning slik det fremgår av den nærmere redegjørelse for dette i UNEs vedtak. As fortielse av motivene for å inngå ekteskap må anses grov da den har vært helt avgjørende for hans oppholdstillatelse og statsborgerskapet. Selv om A har bodd i Norge i over 10 år, er hans tilknytning i dag liten. Han er vokst opp i Tyrkia og har sin familie der, også sin nye familie med etter det opplyste nå fire barn. Han måtte returnere til Tyrkia for ca. to år siden. As ekteskap med B ble oppløst for ca. åtte år siden.
 
       A har anført at utlendingsforskriften § 14-2 ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Lagmannsretten bemerker at det er gjeldende rett på utvisningstidspunktet som må legges til grunn. For øvrig innebærer forskriften § 14-2 heller en skjerpelse av kravene for å kunne utvise, enn det motsatte.
 
       Lagmannsretten har vært noe i tvil når det gjelder utvisningens lengde. Innreiseforbud skal i følge utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd gis for ett, to eller fem år. Forbudet kan likevel gis for mer enn fem år når offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. Denne endringen kom i forbindelse med inkorporering av Direktiv 2008/115/EF (Returdirektivet) i norsk rett i 2010. I departementets rundskriv G-17/2010 er det gitt noe veiledning for tolkingen av hva som ligger i blant annet « at offentlig orden og grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig ».
 
       Det er for lagmannsretten ikke gitt opplysninger eller dokumentasjon som gir nærmere veiledning for når den strengeste reaksjonen, varig innreiseforbud bør anvendes, eller noen redegjørelse for forvaltningspraksis når det gjelder utvisning etter omgåingsekteskap. Dette er heller ikke spesielt omtalt i forarbeidene.
 
       Av UNEs vedtak fremgår at selv alvorlige brudd på utlendingsloven, som det å inngå proforma ekteskap for å få oppholdstillatelse, ikke alene vil være nok til å ilegge et varig innreiseforbud. Vedtaket er begrunnet med at det foreligger flere forhold som taler for å benytte unntaksbestemmelsen. Disse kan oppsummeres slik:

- Norske myndigheter har avdekket flere hundre saker fra Xområdet der kurdiske menn har inngått pro formaekteskap for å sikre seg opphold i Norge
- Norske myndigheter har måtte benytte relativ store ressurser for å avdekke denne praksisen
- Praksisen har ført til behov for større generell kontroll med familiegjenforeningssakene
- A har gjentatte ganger gitt uriktige opplysninger som har vært vesentlige for at han fikk opphold på falske premisser. Dette gjør forholdet mer grovt enn mange andre tilfeller av proformaekteskap hvor omstendighetene normalt klarlegges ved første gangs søknad.

       Henvisningen til ressursbruk m.v. har støtte i Rt-2011-948 avsnitt 47:

Som særlig fremhevet i Rt-2009-534 avsnitt 49, vil vurderingen av hvor alvorlige overtredelsene av utlendingsloven er, måtte gjøres i et forvaltningsrettslig perspektiv. Det vil være helt sentralt å vurdere i hvilken grad de regler som er overtrådt, etter sin art er særlig viktige for at utlendingsmyndighetene skal kunne fylle sin funksjon på en effektiv måte. Det må imidlertid også være rom for en konkret vurdering av i hvilken grad myndighetenes arbeid er blitt vanskeliggjort ved utlendingens overtredelser.

       Når det gjelder rettspraksis med hensyn til varig innreiseforbud, fremgår det av fremlagt praksis fra Oslo tingrett og Borgarting lagmannsretts dom i LB-2012-205643 at det er gitt varig innreiseforbud i flere saker om omgåingsekteskap. Innreiseforbudets gyldighet er drøftet i få saker, og lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet om varig innreiseforbud er spesielt drøftet.
 
       Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at varig innreiseforbud ikke er en uforholdsmessig reaksjon, og at UNEs begrunnelse for varig innreiseforbud ikke kan sies å være i strid med utlendingsforskriften § 14-2. Den konkrete skjønnsutøvelse av om det bør gis varig utvisning, bør domstolene ut fra de vanlige prinsipper for overprøving av forvaltningsvedtak, være tilbakeholdne med å gripe inn i. Det bemerkes for øvrig at innreiseforbudet ikke er absolutt, jf. utlendingsloven § 71 andre ledd.
 
       UNEs vedtak anses gyldig på alle punkter og anken blir å forkaste.

       Staten har fått fullt medhold og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd i utgangspunkt krav på å få erstattet sine sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan komme til anvendelse. Selv om saken har velferdsmessig betydning for den ankende part, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita den ankende part for sakskostnadsansvaret.
 
       Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn også når det gjelder sakskostnadene for tingretten. Staten ble tilkjent sakskostnader for tingretten og med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunnlag for å endre dette.
 
       Advokat Winje har fremlagt sakskostnadsoppgave hvor det fremgår at hun krever salær på kr 62 500 inkl. mva. Salæret anses rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes A til å betale til Staten v/Utlendingsnemnda 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynning av denne dom.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-79121 Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Statsborgerloven § 26. Utlendingsloven § 66 første ledd. (13.11.2013)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å kalle tilbake norsk statsborgerskap og vedtak om utvisning. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at personens hovedformål med ekteskapet med en norsk borger var å oppnå opphold i Norge. Utvisning med varig innreiseforbud ble ikke ansett som uforholdsmessig reaksjon fra norske myndigheter.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen