Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-86532
Dokumentdato : 25.11.2013

Utlendingsrett. Asylsøker fra Afghanistan. Spørsmål om frykt for forfølgelse på grunn av ateistisk livssyn.

Mann – antatt å være 18 år gammel da han kom til Norge – søkte asyl på det grunnlag at han som ateist fryktet for forfølgelse ved retur til Aghanistan. Lagmannsretten la til grunn at han reelt sett var ateist og at det ikke var noen grunn til å tro at dette ikke var hans faste overbevisning, men at han ved en evt. retur til Afghanistan ikke ville stå åpent frem som ikke-troende og at han ville kunne leve som ateist i Kabul uten å risikere forfølgelse. Det var ikke urimelig å henvise ham til internflukt i Kabul. Han oppfylte ikke vilkårene for asyl. Det heftet ikke feil ved UNEs avslag som kunne medføre ugyldighet.

       Saken gjelder gyldigheten av vedtak av Utlendingsnemnda om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag og avslag på anmodning om omgjøring.
 
       Bakgrunnen for saken er beskrevet slik i tingrettens saksfremstilling, som er ubestridt og som lagmannsretten legger til grunn:

       Saksøker, A (heretter A) kom til Norge 23. juni 2009 og søkte asyl ved Politiets utlendingsenhet 24. juni 2009. A opplyste å være etnisk hazara født i landsbyen X i Z distriktet i Ghazni-provinsen i Afghanistan. Det ble ikke fremlagt gyldig reisedokument eller annen godkjent dokumentasjon som kunne bekrefte oppgitt identitet. A trodde han var født i 1992, men kjente ikke til konkret fødselsdato. Utlendingsdirektoratet (heretter UDI) satte foreløpig fødselsdato til 24. juni 1992. 
       Som grunnlag for beskyttelse anførte A i egenerklæringen den 25. juni 2009 og asylintervjuet av 23. juli 2009 at han og broren måtte reise ut av Afghanistan fordi han er, og hans foreldre var kommunister. Han opplyste videre at han fryktet å bli drept ved en eventuell retur fordi han ikke er muslim. A fortalte at hans far var et kjent medlem av kommunistpartiet Peoples Democratic Party of Afghanistan og at faren var blitt drept ca. to år før A ankom Norge. Hans mor døde halvannen måned etter farens død av hva som fremstod som naturlige årsaker. Etter morens død reiste A med sin bror til Iran. De hadde det vanskelig, og A bestemte seg for å returnere til Afghanistan for å gjøre opp farens gjeld samt selge jorden og eiendommen som tilhørte familien. På vei til Afghanistan ble han arrestert i Iran og satt i fengsel i tre måneder (som følge av manglende identifikasjonspapirer) før han ble utvist fra Iran. Han reiste deretter til Afghanistan og oppholdt seg der i tre måneder for å samle inn penger. Tilbake i Iran ble han fortalt at hans bror hadde dratt til Hellas eller til Norge. Han forlot så Iran for å finne sin bror. 
       As tvillingbror, B, fikk ved UDIs vedtak av 17. desember 2008 innvilget oppholdstillatelse. As bror ble ikke ansett som flyktning i henhold til utlendingsloven av 1988 § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A og asylsøknaden ble avslått, men han ble innvilget opphold i medhold av utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 første ledd. På bakgrunn av tannundersøkelse foretatt ved det Odontologiske Fakultet ved Universitetet i Oslo anså UDI As bror for å være mindreårig. Hans fødselsår ble satt til 1991. 
       Også A gjennomførte tannundersøkelse. I rapport av 29. august 2009 fra Odontologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, ble det konkludert med at A var ca. 20 år eller noe eldre. Det kunne ikke utelukkes at han var under 18 år, men det ble ansett som svært lite sannsynlig. UDI la til grunn at A ikke var mindreårig på søknadstidspunktet og endret fødselsåret til 1991 – samme år som hans tvillingbror. 
       UDI avslo søknaden om asyl 7. desember 2009. Det ble vist til at A ikke fylte vilkårene for å anses som flyktning i henhold til utlendingsloven av 1988 § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. UDI fant videre at utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd ikke var til hinder for retur til Afghanistan, men han ble henvist til internflukt til Kabul. Videre anså ikke UDI vilkårene for arbeids- eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd og tidligere utlendingsforskrift § 21 annet ledd for å foreligge. 
       Vedtaket ble påklaget av A ved advokat Jostein Løken 14. desember 2009. Det ble gjort gjeldende at det forelå risiko for forfølgelse knyttet til konvensjonsgrunnen religion, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, som følge av at A hadde opplyst ikke å ha noen religiøs tilhørighet.
       UNE ved nemndleder tok i vedtak av 31. mai 2011 ikke klagen til følge. UNE kom til at vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven av 2008 § 28, jf. §§ 29 og 30 ikke var oppfylt, og at han heller ikke har krav på opphold av humanitære grunner etter utlendingsloven § 38.
       A ved advokat Jostein Løken tok ut stevning for Oslo tingrett 20. juni 2011 med påstand om at UNEs vedtak var ugyldig. Det ble samtidig sendt varsel etter tvisteloven § 5-2 til UNE. UNE anså stevningen som en anmodning om omgjøring, men fant ikke grunnlag for en endret vurdering av saken. [...]

       Oslo tingrett avsa 23. mars 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler 78 000 – syttiåttetusen – kroner i sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 29. og 30. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt seks vitner, hvorav to sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig.

       På grunn av sitt livssyn som ateist vil A bli utsatt for forfølgelse dersom han tvinges til retur til hjemlandet. Han risikerer drap, bortføring, tortur og andre grove menneskerettsbrudd fordi han ikke er muslim. Han har derfor krav på oppholdstillatelse (asyl) i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Også vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt.
 
       Afghanistan praktiserer sharia. Å forlate islam er forbudt i henhold til sharia og kan straffes med døden. Det straffbare ligger i å forlate islam, uavhengig av om dette skyldes konvertering til en annen tro eller ingen tro. Det er nærliggende å anta at en person som forlater islam uten å gå til en annen religion vil bli møtt med samme eller antageligvis enda sterkere fordømmelse enn en konvertitt.
 
       A er redd for å bli avslørt når andre afghanere snakker om religiøse spørsmål. Allerede som flyktning i Norge blir han utsatt for krenkelser i muslimske miljøer her i landet. Han vil ikke makte å bevare taushet om sitt livssyn ved retur til hjemlandet. Det vil etter hvert også bli oppdaget at han ikke deltar i religiøse tradisjoner som faste, fredagsbønn etc. Han vil måtte leve med sterk hemning i livsutfoldelsen. Han vil bli forhindret fra å etablere familieliv fordi afghanske kvinner forbys å inngå ekteskap med ikke-muslimer.
 
       Når det gjelder hva som ligger i vilkåret i utlendingsloven § 28 første ledd om en « velbegrunnet frykt for forfølgelse », må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det er « noenlunde sannsynlig » at A åpent fremstår som ateist og at det er mer enn 10 prosent risiko for alvorlige krenkelser eller at han blir tvunget til å endre atferd dersom han blir tvunget tilbake til hjemlandet.
 
       Det følger at Høyesteretts dom av 29. mars 2012, Rt-2012-494, at en som velger å hemmeligholde sitt livssyn av frykt for forfølgelse har krav på beskyttelse. Dommen gjaldt en asylsøker som fryktet forfølgelse på grunn av homofil legning, men dommen har overføringsverdi til saker hvor asylsøkeren frykter forfølgelse på grunn av at han ikke er troende muslim. A kan ikke nektes beskyttelse under henvisning til at han kan oppgi eller skjule sitt livssyn i hjemlandet og slik unngå forfølgelse.
 
       A kan heller ikke søke tilflukt andre steder i Afghanistan, ettersom han risikerer forfølgelse uansett hvor i landet han bosetter seg. Vilkårene etter regelen om internflukt i utlendingsloven § 28 femte ledd er ikke oppfylt. A kan ikke få effektiv beskyttelse i andre deler av landet enn det området han har flyktet fra. Heller ikke i storbyen Kabul vil han kunne få effektiv beskyttelse. Det vill uansett være urimelig å henvise A til å søke beskyttelse der. Ved denne vurderingen må det også tas hensyn til at A er spesielt sårbar fordi han tilhører folkegruppen hazare.
 
       Det anføres også at det foreligger saksbehandlingsfeil. Vedtakene er basert på mangelfull utredning, og begrunnelsen er mangelfull. UNE har blant annet ikke foretatt noen skikkelig utredning av hvilke konsekvenser A risikerer ved retur til hjemlandet. Konsekvensene ved retur til internflukt er overhodet ikke omtalt, og UNE har ikke vurdert om A tilhører en sårbar gruppe i henhold til anbefalingene fra UNHCR (FNs høykommisær for flyktninger). Videre er det feil i det faktum vedtakene bygger på, blant annet når det gjelder muligheten for opphold i en større by i Afghanistan.
 
       UNE har også lagt feil faktum til grunn i vurderingen om opphold kan gis etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.
 
       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 31. mai 2011 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag og etterfølgende avslag på anmodning om omgjøring er ugyldige.
2. Staten dømmes til å betale sakskostnader.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten gjør bestrider at UNEs vedtak er ugyldig og gjør gjeldende at vedtaket bygger på korrekt faktum og lovanvendelse.
 
       A oppfyller ikke vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28, da vilkårene for internflukt i femte ledd er oppfylt. Kabul by er « trygt » og « tilgjengelig ». Det er heller ikke « urimelig » å henvise ham til internflukt til Kabul, jf. utlendingsforskriften § 7-1. A er en ung, frisk, arbeidsfør mann.
 
       At A er ateist, medfører ikke at han har en « velbegrunnet frykt for forfølgelse », jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han vil kunne leve som ateist i Kabul uten å risikere « forfølgelse » i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. Det er ikke grunnlag for de faktiske og rettslige slutninger A trekker fra konvertitt- og homofilisaker. Sikkerhetssituasjonen i Kabul er tilstrekkelig god og stabil til at A ved en retur ikke kan anses å stå i « reell fare » for dødsstraff, tortur mv., jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.
 
       Videre bestrides at UNE har begått noen saksbehandlingsfeil i saken. Uansett kan ikke eventuelle saksbehandlingsfeil ha hatt betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.
 
       Det sentrale tvistepunkt i saken er om A kan henvises til internflukt i Kabul i medhold av utlendingsloven § 28 femte ledd. Personer som kan oppnå nødvendig beskyttelse i et annet område av landet enn der de risikerer forfølgelse, har som utgangspunkt ikke krav på beskyttelse i Norge.
 
       Trygghetsvurderingen etter § 28 femte ledd er sammenfallende med vurderingen etter § 28 første ledd bokstav a og b. Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så fremt den fremstår som « noenlunde sannsynlig ». Faktum når det gjelder forholdene i Afghanistan og Kabul følger imidlertid utgangspunktet om alminnelig sannsynlighetsovervekt
 
       Ved risikovurderingen etter § 28 første ledd bokstav a må det tas i betraktning at A levde godt som ikke-muslim på hjemstedet hele oppveksten. Det er ikke objektive holdepunktet for forfølgelse etter farens død. Ateismen på hjemstedet besto i ikke å delta i muslimske ritualer. A har ikke utvist noen « ateistisk » eller antireligiøs aktivitet i Norge. Han har ikke noe behov eller ønske om å kritisere islam eller muslimer, og det kan ikke legges til grunn at han kommer til å forkynne eller misjonere om sin egen overbevisning.
 
       At en person som ikke har uttrykt seg regimekritisk før, skal gjøre det nå, er ikke beskyttelsesgrunn. Frykt for sosial fordømmelse omfattes ikke av begrepet « forfølgelse ».
 
       Afghanske myndigheter er ikke aktivt ute etter personer uten muslimsk personlig overbevisning. Ifølge Landinfo-rapport fra 2009 er det nærliggende å tro at man ikke vil få problemer dersom man ikke uttaler sin ateisme åpent. I Kabul finnes sekulære miljøer. Det må legges til grunn at det er tilstrekkelig trygt i Kabul til at det ikke vil være noen velbegrunnet frykt for at A vil bli forfulgt dersom han ikke står åpent frem med sin ateisme.
 
       At A kan komme til å måtte foreta mindre tilpasninger i sin atferd i det offentlige rom, kan ikke tillegges betydning, jf. LB-2010-134086 og LB-2012-147989.
 
       Mer kortvarige fengslinger vil ikke rekke opp til terskelen for « forfølgelse », med mindre personen i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep, jf. LB-2012-147989. Subjektiv frykt har ikke betydning.
 
       Rt-2012-494 (« homofilidommen ») får ikke betydning i saken. Vurderingene i Høyesteretts dom er utelukkende knyttet til seksuell orientering. Det er prinsipielle forskjeller på ateisme og religion. Problemstillingen i dommen har uansett ikke betydning, da forventet aktivitet uansett ikke vil medføre risiko for « forfølgelse ».
 
       Informasjonen fra Landinfo om den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul viser at det er tilstrekkelig trygt der. Internflukt er ikke urimelig, jf. utlendingsloven § 38. A tilhører ingen av de gruppene som anses for å være særlig sårbare ved retur. Han er en ressurssterk, enslig, ung arbeidsfør mann uten forsørgelsesbyrde. Som hazara er han ikke spesielt utsatt. En stor del av befolkningen i Kabil er innflyttere uten nettverksstøtte og tilknytning, og A vil ikke stå i noen særlig annen stilling enn andre innbyggere/tilflyttere. Anført tilknytning til Norge er ikke relevant.
 
       Avgjørelsene lider ikke av saksbehandlingsfeil. Saken har ikke budt på vesentlige tvilsspørsmål, og det er ingen feil at vedtakene er truffet av nemndsleder alene uten muntlig høring, jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd. Avgjørelsene er heller ikke basert på feil faktum. Eventuelle saksbehandlingsfeil har under enhver omstendighet ikke innvirket på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41.
 
       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.


       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten. Saken står i faktisk henseende i vesentlig samme stilling som for tingretten, og lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.
 
       Innledningsvis vil lagmannsretten understreke at det ikke er bestridt fra statens side at A har et ateistisk livssyn i den forstand at han ikke har noen gudstro og ikke bekjenner seg til noen religion, og lagmannsretten legger til grunn at han reelt sett er ateist og at det ikke er noen holdepunkter for å tro at dette ikke er hans faste overbevisning.
 
       Når det gjelder den faktiske situasjon i Afghanistan og i Kabul spesielt, har landrådgiver Geir-Aage Neerbye i Landinfo opplyst at situasjonen i dag med hensyn til muligheten for ytringer og religionsutøvelse ikke er endret siden sommeren 2011, da UNEs vedtak i klagesaken ble truffet. Lagmannsretten legger dette til grunn. Det får da ingen betydning å fastsette skjæringstidspunkt for relevante fakta, jf. Rt-2012-1985.
 
       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal en utlending som er i riket anerkjennes som flyktning og gis oppholdstillatelse dersom utlendingen « har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse ». Det er på det rene at alternativet « religion » også omfatter det å ikke bekjenne seg til noen religion.
 
       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b skal oppholdstillatelse også gis til utlending som « uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet ».
 
       Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at det ikke er noen ytringsfrihet om religiøse spørsmål i Afghanistan og at en som åpent står frem med kritikk av islam, risikerer forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. Lagmannsretten viser til følgende beskrivelses av situasjonen i Landinfo-rapporten « Afghanistan: Risiko for overgrep ved retur for ateister/personer som har forlatt islam », datert 7. april 2009:

        [...] Afghanistan praktiserer sharia. Å forlate islam er forbudt i henhold til sharia og kan straffes med døden. Det straffbare ligger i å forlate islam, uavhengig om dette skyldes konvertering til en annen tro eller ingen tro. Ingen er imidlertid så langt blitt dømt for å forlate islam og kun en person er stilt for retten (for konvertering til kristendommen).

       Landinfo-rapporten siterer fra en rapport om religionsfrihet i Afghanistan, utarbeidet av U.S. Department of State i 2007, hvor det heter:

        Conversion from islam is concidered apostacy and is punishable by death under some interpretations of Shari'a. As in the case of blasphemy, an Afghan citizen who has converted from Islam [...] has three days to recant his or her conversion and is otherwise subject to death by hanging.

       Lagmannsretten forstår partene slik at det ikke er bestridt at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd isolert sett ville være oppfylt ved retur til As tidligere hjemsted i Afghanistan. Det sentrale tvistepunkt i saken er om A kan få « effektiv beskyttelse » etter bestemmelsen om internflukt i utlendingsloven § 28 femte ledd. Bestemmelsen lyder slik:

       Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet.

       Staten anfører at A vil kunne leve som ateist i Kabul by uten å risikere « forfølgelse » i utlendingslovens og flyktningkonvensjonenes forstand, og at han der heller ikke vil stå i « reell fare » for dødsstraff, tortur mv., jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det anføres videre at det ikke er « urimelig » å henvise ham til internflukt i Kabul.
 
       Disse spørsmålene må vurderes på bakgrunn av de faktiske forhold som finnes bevist både når det gjelder hvordan A vil innrette sin livsførsel i Kabul og hvilke konsekvenser hans liv som ateist i Kabul må forventes å få.
 
       Rettskildebildet når det gjelder bevis- og risikovurderingen er gjennomgått i Rt-2011-1481. Høyesterett refererer her – i avsnittene 42 og 43 – følgende fra departementets vurderinger i forarbeidene til utlendingsloven av 2008:

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414: 

       « Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. »

       I dommen oppsummerer Høyesterett beviskravene slik i avsnitt 44-46: 

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.


       Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A ikke har vært utsatt for noen forfølgelse eller reaksjoner under oppveksten som følge av at familien har vært ateister. Utad har hans ateisme kommet til uttrykk ved at han ikke har deltatt i muslimske ritualer, så som fredagsbønn og faste. Det er heller ikke holdepunkter for forfølgelse etter farens død.
 
       A har for lagmannsretten forklart at de er viktig for ham at folk rundt ham vet at han er ateist. Dette står imidlertid i motstrid med hans forklaring for tingretten, slik den er referert i tingrettens dom. Tingretten skriver blant annet:

       A har ikke gjort gjeldende for UNE at han er åpent ateist. Han har for retten fastholdt at han har holdt og holder sin ateistiske overbevisning skjult for afghanere, og at han i stedet finner på unnskyldninger for ikke å delta på muslimske ritualer. Dette gjelder også ovenfor troende muslimer fra Afghanistan her i Norge. Han har også uttalt at han ikke vil si at han er ateist ved en eventuell retur til Kabul. Han har således ikke uttrykt et påtrengende behov for offentlig å ytre at han ikke tror. A skal ha levd som ateist også i tiden frem til han forlot hjemlandet uten at han har blitt utsatt for reaksjoner.


       Det fremgår ikke av anken at dette nå bestrides av A. Hans nye forklaring på dette punkt fremkom først under ankeforhandlingen for lagmannsretten og kan etter lagmannsrettens vurdering ikke legges til grunn.
 
       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ved en eventuell retur til Afghanistan ikke vil « misjonere » for sitt syn eller fremkomme med åpen kritikk mot religionsutøvelse i sin alminnelighet eller mot islam spesielt. Etter lagmannsrettens syn er det ikke « noenlunde sannsynlig » at han vil stå åpent frem som ikke-troende eller utøve aktiviteter som vil kunne forstås som kritikk av islam. Det legges til grunn at denne holdningen ikke skyldes frykt for forfølgelse, men at han – som tingretten uttrykker det – ikke har noe « påtrengende behov for offentlig å ytre at han ikke tror ».
 
       Spørsmålet er om hans ateistiske livssyn likevel vil bli kjent fordi han ikke deltar i muslimske tradisjoner og hvilke reaksjoner dette i så fall vil føre til.
 
       Landinfo har utarbeidet flere rapporter (responser) om forholdene i Afghanistan. I respons datert 7. april 2009 om « Afghanistan: Risiko for overgrep ved retur for ateister/personer som har forlatt islam » skriver Landinfo blant annet:

       [...] det er nærliggende å tro at en person som forlater islam uten å gå til en annen religion vil møtes med samme og antakeligvis enda sterkere fordømmelse enn en konvertitt. I det afghanske samfunnet er aksepten for å ikke tro mindre enn aksepten for å tro på noe annet. 

       En åpen ateist vil altså kunne risikere trakassering og sosial fordømmelse fra sin familie og nærmiljøet. I verste fall risikerer de også fengsling (men i utgangspunktet etter aktiv anmeldelse fra noen, ikke på generelt grunnlag). Dersom personen ikke uttaler sin ateisme åpent er det nærliggende å tro at vedkommende ikke vil få problemer. Avhengig av hvor vedkommende bor vil det også være mulig å ikke delta i muslimske tradisjoner som fredagsbønn, faste etc. Aksepten for dette vil være høyere i urbane strøk og mindre i rurale strøk/på landsbygda.

       Lagmannsretten viser videre til følgende informasjon i temanotat fra Landinfo om « Afghanistan: Situasjonen for kristne og konvertitter », datert 4. september 2013,

       De begrensninger religiøse, kulturelle og sosiale rammer setter for kristne i Afghanistan – som enkeltpersoner med en særskilt « indre » overbevisning betraktet – er ikke eller fungerer ikke annerledes enn for enkelte andre grupper med synspunkt, verdensanskuelse, politisk overbevisning eller tro som kan oppfattes som frafall fra islam. Personer i sekulære miljøer, ateister og ikke-troende afghanere vil – som de kristne – måtte utøve kontinuerlig selvsensur og ikke ytre seg om sitt forhold til eller synspunkt på islam, på grunn av risiko for sanksjoner.
       Likeledes vil disse gruppene være tvunget til adferd som er konform med islam; de må handle og opptre som om de var muslimer; i det ytre må alle afghanere oppfylle det lokale miljøs forventninger om religiøs adferd, bønn, og så videre. Det er, blant annet ifølge HCC, mange afghanere, ikke kun kristne konvertitter, som følger lokale religiøse skikker og deltar i ritualer uten at det reflekterer deres « indre » tro og overbevisning (samtale 13. august 2013).
       Apostater som konverterer til en annen religion i Afghanistan vil imidlertid komme i en annen situasjon enn ateister eller personer med sekulært politisk grunnsyn. Å benekte eller tvile på eksistensen av Gud/guder innebærer ingen forventninger om eller krav til adferd i dagliglivet; studier, klesdrakt, erkjennelse, bekjennelse eller rituelle handlinger, og en slik anskuelse som sådan vil være enklere å skjule enn konvertering til religion med adferdsimperativ, menighetstradisjoner og ritualer [...].

       I samsvar med forklaringen som er gitt av landrådgiver Neerbye legger lagmannsretten til grunn at beskrivelsen i disse rapportene er dekkende også for situasjonen på vedtakstidspunktet sommeren 2011.
 
       Landrådgiver Neerbye har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at Kabul har hatt en meget stor befolkningstilvekst de senere år og at det nå bor anslagsvis fem millioner mennesker i byen. Det har skjedd store fluktuasjoner i befolkningssammensetningen. En stor andel av befolkningen har returnert fra opphold i utlandet. Det finnes sekulære miljøer i Kabul by hvor en ateist kan la være å delta i islamske aktiviteter uten å risikere sanksjoner fra det lokale miljøet. Ifølge Neerbye, som senest i uken før ankeforhandlingen i lagmannsretten var i Kabul for å innhente informasjon, er det fullt mulig å leve i Kabul uten å be eller faste. Det er imidlertid ikke rom for å kritisere islam eller gi uttrykk for avvikende livssyn.
 
       På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at det er fullt mulig for A å leve i et sekulært miljø i storbyen Kabul uten å ha noen « velbegrunnet frykt for forfølgelse », jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Man kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke se bort fra at A vil kunne oppleve sosiale sanksjoner i form av misbilligelse, diskriminering eller lignende, men det regnes ikke som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand, jf. Rt-2012-494 avsnitt 35.
 
       Den omstendighet at A etter en retur til Afghanistan vil måtte leve med mindre rom for livsutfoldelse sammenlignet med muslimske afghanere, for eksempel når det gjelder muligheter for valg av ektefelle, gir heller ikke grunnlag for asyl. Det er heller ikke relevant at han – sammenlignet med situasjonen i Norge – fratas ytringsfrihet om religiøse spørsmål ved retur til Afghanistan.
 
       A har under prosedyren for lagmannsretten vist til « homofili-dommen » i Rt-2012-494, som han mener har overføringsverdi til vår sak. Saken gjaldt spørsmålet om en mann fra Irak hadde rett til asyl under henvisning til at han som homofil hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Irak. Det var ikke bestridt at homofile i Irak er utsatt for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Det som var omtvistet i saken, var hvilken betydning det skal ha for beskyttelsesbehovet at homofile vil kunne unngå overgrep hvis de holder seg innenfor de rådende religiøse og kulturelle normene i Irak. I avsnitt 39 i dommen uttaler Høyesterett følgende om dette:

       I slike tilfeller synes det nærliggende – ut fra ordlyden og formålet – å legge vekt på hva som er grunnen til at søkeren vil holde sin seksuelle legning skjult. Er årsaken til hemmeligholdet frykt for alvorlige overgrep, må dette være tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Dette mener jeg må følge av at det ved asylvurderingen ikke kan forutsettes at søkeren skal holde sin legning skjult. Er det derimot grunnlag for å konkludere med at søkeren uansett ville holdt sin legning skjult, for eksempel fordi han selv mener den er i strid med religionen eller forkastelig av andre grunner, eller fordi han eller hun ikke vil orke å ta belastningen med den sosiale fordømmelsen, vil det ikke være naturlig å anse søkeren for å ha en berettiget frykt for forfølgelse. Ordlyden gir ikke noe klart svar på hvordan man skal bedømme situasjonen der årsaken til hemmeligholdet er sammensatt. [...]

       I avsnitt 57 oppsummerer Høyesterett sitt syn på rettsanvendelsen slik:

       Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press – såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om « velbegrunnet frykt for forfølgelse » anses oppfylt.

       Partene er uenige om hvorvidt den sondringen som Høyesterett her gir anvisning på, er begrenset til saker om homofili/seksuell orientering, eller om den er uttrykk for et mer generelt prinsipp som også skal anvendes hvor forfølgelsesgrunnen er religion. Spørsmålet drøftes i en dom av Borgarting lagmannsrett (LB-2010-134086) om gyldigheten av avslag på asyl for iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen. Uten at det var nødvendig for resultatet, bemerket lagmannsretten i den saken at « Mye taler [...] for at den samme betraktningsmåte som Høyesterett la til grunn for homofile, også skal anvendes hvor forfølgelsesgrunnen er religion ».
 
       Heller ikke i saken her er det nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til dette rettslige spørsmålet, idet lagmannsretten – som det fremgår ovenfor – har funnet det bevist at A ved retur til Kabul uansett ikke vil opptre på en måte som innebærer at han vil bli utsatt for tiltak som kan anses som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.
 
       Lagmannsretten er etter dette kommet til at A « kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra », jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.
 
       Lagmannsretten er videre kommet til at « det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet », nærmere bestemt i Kabul. A faller ikke inn under noen av gruppene som anses som særlig sårbare ved retur og som det etter utlendingsloven § 38 skal legges vekt på ved avgjørelse av om oppholdstillatelse skal gis på grunn av sterke menneskelige hensyn. Han er en ung, arbeidsfør mann med god helse, og som ved sin atferd siden han første gang forlot Afghanistan har vist at han er tilpasningsdyktig og i stand til å klare seg, også i utfordrende situasjoner. Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens begrunnelse på dette punkt (dommen side 14 – 15), som også er dekkende for lagmannsrettens syn. Det har ikke fremkommet noe under ankeforhandlingen som endrer denne vurderingen.
 
       Lagmannsretten finner etter dette at A ikke oppfyller vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, idet vilkårene for internflukt etter § 28 femte ledd er oppfylt. Det er ikke grunnlag for kravet om at UNEs avslag på søknad om asyl og etterfølgende vedtak om ikke å ta anmodning om omgjøring til følge er ugyldige på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
 
       Lagmannsretten kan heller ikke se at det hefter feil ved UNEs vurdering etter utlendingsloven § 38 som kan medføre ugyldighet. Domstolenes kompetanse til å prøve gyldigheten etter denne bestemmelsen er begrenset, jf. Rt-2009-851, hvor det uttales i avsnitt 43:

       Jeg ser så på omfanget av domstolens kompetanse til å prøve gyldigheten av forvaltningens anvendelse av utlendingsloven § 8 andre ledd. Dette har tidligere vært vurdert i rettspraksis, senest i Rt-2008-681. I dommens avsnitt 46 konkluderes det med at det ikke er grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i tidligere avgjørelser om at det hører under nemndas frie skjønn å avgjøre om arbeids- eller oppholdstillatelse skal gis av humanitære grunner. Dette innebærer at domstolene ikke kan prøve den konkrete rettsanvendelsen ut over det som følger av de alminnelige regler om myndighetsmisbruk. Jeg legger dette til grunn. [...]

       Lagmannsretten kan i likhet med tingretten ikke se at det foreligger feil bevisvurdering eller lovforståelse eller kvalifisert urimelighet eller usaklig forskjellsbehandling som kan medføre ugyldighet. Det vises for øvrig til tingrettens begrunnelse, som også på dette punkt er dekkende for lagmannsrettens syn.
 
       A har videre gjort gjeldende at det foreligger mangelfull utredning, blant annet av hvilke konsekvenser han risikerer ved retur til hjemlandet. Det anføres videre at det foreligger feil i faktum eller gjengivelser, blant annet når det gjelder risikoen ved å søke opphold i en større by i Afghanistan og når det gjelder risikoen for ateister sammenlignet med situasjonen for kristne konvertitter. Det anføres også mangelfull begrunnelse og manglende kunnskap, blant annet om muslimske ritualer og om hvilket forhold til den muslimske befolkningen familien hadde under As oppvekst. A har ikke opprettholdt tidligere anførsel om det foreligger saksbehandlingsfeil ved at saken er avgjort av nemndsleder alene.
 
       Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke holdepunkter for at saken ikke var tilfredsstillende opplyst og at det må anses som en saksbehandlingsfeil at det ikke ble foretatt ytterligere undersøkelser før vedtak ble truffet. Slik lagmannsretten har vurdert bevisene i saken, er det heller ikke grunnlag for anførslene om at vedtakene er basert på feil faktum.
 
       Lagmannsretten er etter dette kommet til at UNEs vedtak er gyldige.

       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra A. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at det foreligger noen tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for erstatningsansvaret, selv om saken er av stor velferdsmessig betydning for ham. Det vises i denne sammenheng til at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar etter bestemmelsen at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold, for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene, jf. Rt-2012-209. Lagmannsretten kan ikke se at noen slike hensyn gjør seg gjeldende i denne sak. Staten har derfor krav på å få tilkjent sakskostnader.
 
       Advokatfullmektig Vikane har inngitt sakskostnadsoppgave på 78 000 kroner inkl. merverdiavgift. Motparten har ikke kommet med innvendinger mot oppgaven. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og at det har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven s§ 20-5 første ledd, og oppgaven legges til grunn.
 
       Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 78.000 – syttiåttetusen – kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-86532 Utlendingsrett. Asylsøker fra Afghanistan. Spørsmål om frykt for forfølgelse på grunn av ateistisk livssyn. (18.12.2013)

    Saken gjelder gyldigheten av vedtak av Utlendingsnemnda om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag og avslag på anmodning om omgjøring.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo