Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-91830
Dokumentdato : 03.12.2012

Utlendingsloven. Utvisning. Proforma.

Spørsmål om utvisning på grunn av at søkeren hadde gitt uriktige opplysninger ved at han hadde fremstilt et proformaekteskap som et reelt ekteskap. Verken tingretten eller lagmannsretten fant at utlendingsmyndighetene hadde bevist at det var mest sannsynlig at ekteskapet ikke var reelt.

Red.anm.: Se Rt-2013-937 for videre saksgang.

Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak; spørsmålet om A har gitt uriktige opplysninger ved at det ekteskap han har inngått med norsk kvinne er pro forma.

Fremstilling av saken

       Tingretten har gitt følgende fremstilling av saken:

        A er nigeriansk statsborger, og har opplyst at han kom til Norge den 2. mars 2010. A fremsatte søknad om asyl datert 4. mars 2010. Søknaden om asyl ble avslått ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 26. mars 2010. Dette avslaget ble opprettholdt i UNEs vedtak av 26. august 2010.
  
        A ble kjent med B på et nettsted i mars 2010. De traff hverandre kort tid deretter, og giftet seg 6. juli 2010. A fremsatte deretter søknad om familieinnvandring den 12. juli 2010, og denne søknaden ble avslått ved UDIs vedtak av 25. februar 2011. Begrunnelsen i vedtaket var dels at A ikke hadde dokumentert sin identitet, og dels at UDI la til grunn at ekteskapet med B var proforma. Dette avslaget ble opprettholdt i UNEs vedtak av 9. november 2011. 

        UDI fattet dessuten vedtak om utvisning av A den 21. juli 2011. Begrunnelsen for vedtaket var at han i forbindelse med søknaden om familieinnvandring hadde gitt uriktige og/eller villedende opplysninger, under henvisning til at UDI la til grunn at ekteskapet med B var proforma. Dette vedtaket ble opprettholdt i UNEs vedtak av 9. november 2011. 

        A og B har bodd sammen i hennes leilighet i Oslo siden våren 2010. A er født i 1979 mens B er født i 1959. Det er altså 20 års aldersforskjell mellom partene. 

        A innga stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett den 22. desember 2011. Staten aksepterte i tilsvar av 9. januar 2012 å gi utsatt iverksettelse av vedtaket frem til dom i første instans. Begjæringen om midlertidig forføyning ble deretter trukket i planleggingsmøte 17. februar 2012. 

       Oslo tingrett avsa 30. mars 2012 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av A av 9. november 2011 er ugyldig. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes for øvrig. 
3. Saksomkostninger idømmes ikke. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Utlendingsnemnda (UNE) har anket tingrettens dom, domslutningens punkt 1 til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle, men har ikke inngitt avledet anke over domsslutningens punkt 2. Tingretten kom her til at UNEs vedtak om å avslå søknad om familiegjenforening var gyldig, idet A ikke hadde dokumentert sin identitet.

       Ankeforhandling er holdt 16. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner hvorav to over telefon. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

       Den ankende part, Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Ankesaken gjelder gyldigheten av UNEs utvisningsvedtak av 9. november 2011. Hjemmelen for vedtaket er utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a) hvoretter en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, nemlig lovens § 83 første ledd, jf. § 93 fjerde ledd. Det må anses som grovt at han har gitt uriktig opplysninger om formålet med ekteskapet med B, idet det må anses sannsynliggjort at ekteskapet er pro forma.

       Etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd kan oppholdstillatelse nektes hvis det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelse er å gi grunnlag for opphold for søkeren. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma, og det er utlendingens formål som er avgjørende.

       Ved bedømmelsen må man legge til grunn situasjonen slik den fremsto på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet, eventuelt da A leverte sin søknad. Det er i best samsvar med ordlyden i § 40 fjerde ledd. Det vises også til førstvoterendes bemerkninger i avsnitt 37 i Rt-2006-1657 og Borgarting lagmannsretts dom av 17. januar 2011. I denne saken er det imidlertid uten betydning om det er situasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen eller vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Ekteskapet fremstår som pro forma uansett.

       Hvilke relevante bevismomenter som skal vektlegges i vurderingen er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 187 og 190.

       Ved vurderingen bør man legge stor vekt på de tidsnære bevisene og liten vekt på hva vitnene til A forklarer om forholdet mellom A og B.

       Det må legges vekt på at A og B hadde kjent hverandre i kort tid før de giftet seg.

       Det er også påfallende at han la ut sin profil på Møteplassen.no umiddelbart etter ankomst Norge. Videre hadde partene, iallfall i begynnelsen, problemer med å kommunisere fordi B snakket nokså dårlig engelsk.

       Videre må den store aldersforskjellen mellom partene tillegges vekt. Det er påfallende at A angivelig ikke har reflektert over at B er i en alder hvor hun ikke lenger kan få barn.

       Det må også legges vekt på at A har vist stor immigrasjonsvilje ved først å søke asyl på et klart uholdbart grunnlag og så etter kort tid gifter seg.

       Intervjuene med A og B viste dessuten at de to hadde manglende kunnskaper om hverandre og at det var uoverensstemmelser i opplysningene de ga.

       Endelig må det legges vekt på at ekteskapet ble inngått med bare en venninne av B tilstede. Det er påfallende at ingen av B nære familiemedlemmer var til stede. De hadde heller ikke noen feiring av ekteskapsinngåelsen.

       Hvis man først kommer til at ekteskapet er pro forma, er utvisning åpenbart ikke et uforholdsmessig tiltak. Det er også A enig i.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og for Borgarting lagmannsrett.  
       

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Avgjørende for om det er grunnlag for utvisning er om lagmannsretten finner at det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen var å skaffe A et grunnlag for opphold i Norge. Oppholdstillatelse må som regel gis hvis begge parter hevder at ekteskapet er reelt, med mindre bevis med vekt taler for at realiteten er en annen enn den ektefellene hevder. Det er ikke avgjørende om en utlending kan være motivert av muligheten til opphold i landet, hvis ekteskapet samtidig er ment å ha en realitet. Det vises til sitatet på side 187-198 i Ot.prp.nr.75 (2006-2007).

       Det er situasjonen slik den fremsto på vedtakstidspunktet, ikke ved ekteskapsinngåelsen som UNE hevder, som må legges til grunn. Det er klart at utlendingsmyndighetene tar hensyn til det som fremkommer ved etterfølgende intervjuer og kontroller. Man kan dessuten ta hensyn til etterfølgende omstendigheter som er egnet til å kaste lys over hva som var situasjonen på vedtakstidspunktet. Det vises til andrevoterendes uttalelser i avsnitt 45 i dommen i Rt-2006-1657. Uttalelsene i forarbeidene nevnt foran forutsetter også en slik etterfølgende vurdering.

       Det som er kommet frem i lagmannsretten gir et bedre faktisk avgjørelsesgrunnlag enn det UNE hadde.

       Vigselen ville uansett ikke sikre A oppholdstillatelse. Første gangs oppholdstillatelse skal etter utlendingsloven § 56 være gitt før innreise i landet. Etter utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd er det for asylsøkere ikke noe unntak fra denne regelen.

       Ved bevisvurderingen må det legges vekt på at både A og B forklarer at ekteskapet er reelt. Ifølge B viser A hver dag at han er glad i henne. Aldersforskjellen er ikke noe problem. Omgivelsene oppfatter også ekteskapet som reelt. Bs far har mer kontakt med A enn sin andre svigersønn. Også Bs sønn og hennes venninner oppfatter ekteskapet som en realitet og bekrefter at A alltid er til stede sammen med B. De deler hverdagene sammen og reiser på ferie og til familie og venner sammen. A sto sammen med B i dødsannonsen til hennes mor, og hun har levert klage til Menneskerettsdomstolen. Til å være et ekteskap med en utlending fremstår ekteskapsforberedelsene som ordinære.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett. 

Lagmannsrettens bemerkninger:    

       Lagmannsretten skal som nevnt, til forskjell fra tingretten, bare vurdere gyldigheten av UNEs utvisningsvedtak av 9. november 2011. Når det gjelder dette spørsmålet, står saken i det vesentlige i samme stilling som for tingretten. Lagmannsretten er under tvil kommet til at anken skal forkastes, og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

       I anledning bevisførselen og partenes argumentasjon for lagmannsretten bemerkes følgende:

       UNEs utvisningsvedtak er begrunnet med at A bevisst har gitt uriktige og/eller villedende opplysninger om sitt ekteskap, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a). Ved dette har han grovt overtrådt lovens § 83 første ledd, jf. § 93 fjerde ledd. Partene er enige om at det er grunnlag for utvisning dersom ekteskapet mellom A og B er pro forma. Lagmannsretten er enig i det, og finner som partene at utvisning i så tilfelle ikke kan anses som uforholdsmessig, jf. lovens § 70.

       Oppholdstillatelse for utenlandsk ektefelle etter utlendingsloven § 40 første ledd kan som nevnt nektes « dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere grunnlag for opphold i riktet for søkeren ». Som påpekt av tingretten, er det staten som har bevisbyrden, og det gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.

       I nærværende sak er det etter lagmannsrettens mening ingen tvil om at ekteskapet er alvorlig ment fra Bs side. Som lagmannsretten kommer tilbake til, synes det også klart at A og B bor og lever sammen som ektefolk. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til følgende uttalelse i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 190:

        Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes. 

       Til spørsmålet om det er As hovedformål med ekteskapsinngåelsen på vigselstidspunktet eller tidspunktet for inngivelse av søknad om oppholdstillatelse som er avgjørende eller om det er hans hovedsakelige formål slik det fremstår på vedtakstidspunktet eller senere som er avgjørende, vil lagmannsretten bemerke følgende:

       Det er på det rene at domstolene i sin prøving må ta hensyn til nytt bevismateriale som kaster lys over de faktiske forhold. Det vises bl.a. til avsnitt 19 i dommen i Rt-2012-667. Når det gjelder bevisbildet, er det altså situasjonen nå som er avgjørende. Spørsmålet om hvilket tidspunkt faktum skal vurderes på, har derfor i vår sak bare betydning i den utstrekning det er grunn til å anta at As formål med ekteskapet har endret seg i løpet av samlivet som nå har vart i ca. 2 ½ år.

       Siden grunnlaget for utvisningsvedtaket er at A anses å ha gitt uriktige og/eller villedende opplysninger om ekteskapet i sin søknad om oppholdstillatelse kunne mye tale for at det er As hensikter på søknadstidspunktet som er avgjørende. Lagmannsretten er likevel enig med tingretten i at man bør legge til grunn at det iallfall er adgang til å bygge på situasjonen på vedtakstidspunktet, dersom forholdene har endret seg etter søknadstidspunktet. Lagmannsretten viser til andrevoterendes uttalelse i avsnitt 45 i dommen i Rt-2006-1657. Også uttalelsene i forarbeidene som er gjengitt foran om betydningen av at « ekteskapet samtidig skal ha en realitet » tilsier etter lagmannsrettens syn at det iallfall bør tas hensyn til eventuelle endringer i faktum mellom søknadstidspunktet og vedtakstidspunktet.

       Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A hadde det samme formål med ekteskapet ved vedtakstidspunktet som ved tidspunktet for lagmannsrettens dom. Lagmannsretten tar derfor ikke stilling til om det i tråd med flertallets standpunkt i Rt-2012-667 skal legges en nåvurdering til grunn.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 187 og 190 er det oppregnet endel objektive momenter som er relevante for vurderingen av om det foreligger et proformaekteskap. Det fremgår videre at det må utøves en betydelig grad av skjønn og at oppregningen ikke er uttømmende.

       Når det gjelder den konkrete bevisvurderingen, kan lagmannsretten i det vesentlige vise til drøftelsen på side 6-8 i tingrettens dom.

       Lagmannsretten er enig med staten i at det er grunn til å legge stor vekt på de tidsnære bevis. Lagmannsretten er også enig i at det er flere momenter i saken som trekker i retning av at As hovedsakelige motiv med ekteskapet var utsikten til å kunne få opphold i Norge, slik også tingretten har pekt på. Det vises til gjengivelsen av statens anførsler foran. Med bakgrunn i de momenter som taler for at As primære hensikt med ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold her og i lys av alminnelige retningslinjer for bevisvurdering, er det i utgangspunktet grunn til å være skeptisk til forklaringer fra partene selv og deres familie og venner.

       Lagmannsretten vil samtidig understreke at både formål med å inngå ekteskap og former for ekteskapelig samliv kan variere sterkt, og at man ikke uten videre kan trekke slutninger fra atypiske situasjoner at et ekteskap ikke er reelt. Det kan for eksempel ikke uten videre trekkes noen slutning fra at B har amputert et ben og er 20 år eldre enn A. Det må vurderes konkret.

       I denne saken synes det klart at partene umiddelbart etter at de traff hverandre første gang 13. mars 2010, etablerte en tett, løpende kontakt, og at A flyttet hjem til B etter kort tid. Det er heller ikke bestridt. Videre mener lagmannsretten at det etter en konkret vurdering av bevisførselen er sannsynliggjort at A og B helt siden våren 2010 har levd i et samliv der A i stor grad har vært tilstedeværende i hverdagen, og at de har vært sammen om å ha kontakt med Bs familie og venner. B som virker meget oppriktig, er overbevist om at A elsker henne, og familie og venner oppfatter A som fornøyd, snill og omsorgsfull. Bs venninne, C, forklarte at A alltid var der, og at A ikke ville vært istand til å opptre som han gjorde om han ikke hadde hatt ekte følelser for B. A og B har forklart at de har seksuelt samvær.

       Utlendingsmyndighetene, som har bevisbyrden, har ikke foretatt uanmeldt hjemmebesøk, og har heller ikke funnet frem til vitner som kan underbygge at samlivet mellom A og B har en begrenset realitet. Staten har trukket frem at ektefellene i de separate intervjuene som ble foretatt med dem i oktober 2010 har kommet med motstridende opplysninger om den andre som viser at de har begrensede kunnskaper om hverandre. Lagmannsretten er enig i at de i intervjuene gir enkelte motstridende opplysninger om hverandre, men hovedinntrykket er likevel at de allerede i oktober i 2010 hadde ganske god kunnskap om hverandres bakgrunn.

       Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten som nevnt at staten ikke har ført bevis for at det er mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med ekteskapet med B var å skaffe seg grunnlag for oppholdstillatelse i Norge.

       Anken skal derfor forkastes.

       Advokat Birkeland har lagt ned påstand om at A « og det offentlige » tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. A har vunnet saken for lagmannsretten og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 tilstås dekning for sakskostnader. Selv om avgjørelsen har budt på tvil, foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner for å frita staten v/ UNE for sakskostnadene helt eller delvis. For tingretten ble saken dels vunnet dels tapt, jf. tvisteloven § 20-3, idet tvisten der også omfattet gyldigheten av et vedtak om oppholdsnektelse som staten vant. Det er derfor ikke aktuelt å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       Grunnen til at advokat Birkeland har tatt med det offentlige i sin sakskostnadspåstand er antagelig at han i anketilsvaret søkte om fri sakførsel for A. Søknaden ble ikke behandlet av lagmannsretten, og advokat Birkeland kom aldri tilbake til spørsmålet. Siden A for lagmannsretten har vunnet saken med sakskostnader for lagmannsretten, finner ikke lagmannsretten grunn til å « etterbehandle » søknaden.

       Advokat Birkeland har krevd 91 375 kroner i sakskostnader medregnet merverdiavgift. Hele beløpet er salær. Motparten har ikke protestert mot oppgaven som legges til grunn.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/ UNE 91.375 – nittiéntusentrehundreogsyttifem – kroner til A innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-91830 Utlendingsloven. Utvisning. Proforma. (11.12.2012)

    Spørsmål om utvisning av nigeriansk statsborger på grunn av at han hadde oppgitt uriktige opplysninger ved at han hadde fremstilt et proformaekteskap som et reelt ekteskap. Mannen hadde fått avslag på søknad om beskyttelse og det var 20 års aldersforskjell mellom ektefellene. Verken tingretten eller lagmannsretten fant at utlendingsmyndighetene hadde bevist at det var mest sannsynlig at ekteskapet ikke var reelt.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen