Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-96733
Dokumentdato : 06.01.2014

Utlendingsloven § 28 første og annet ledd

En familie fra Iran søkte om asyl i Norge. Søknaden var begrunnet med fars politiske virksomhet i Iran som medlem av Det Demokratiske Parti i Kurdistan. Søknaden ble videre begrunnet med familiemedlemmenes stilling som kristne konvertitter. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten – i motsetning til UNE og Oslo tingrett – til at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse av familiens medlemmer på politisk og religiøst grunnlag ved en eventuell retur til Iran, jf Rt-2012-1985. Uttalelse om domstolenes prøvingsadgang og beviskrav. UNE's vedtak om avslag ble kjent ugyldige.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold og nemdas beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, jf utlendingsloven § 28 første og annet ledd.
 
       C kom til Norge 5. januar 2008 sammen med sin ektefelle, B, og to av sine tre barn, A, født 0.0.1985 og D, født 0.0.1991. Familien søkte asyl hos Politiets utlendingsenhet samme dag. Familien har i ettertid levert inn shenasnameh (iransk identifikasjonsbok) for samtlige familiemedlemmer, vigselsbok for foreldrene og Cs vernepliktskort. Det hefter ingen tvil om familiemedlemmenes rette identitet.
 
       Ved asylregistreringen opplyste familien at de var etniske kurdere fra Iran og at de var kristne. De opplyste å ha bodd i Mahabad i Nord-Iran før de flyktet til Norge via Tyrkia og Hellas. Om asylgrunnlaget, opplyste C at han drev med politisk aktivitet for Det Demokratiske Kurdiske Parti (KDPI) i hjemlandet. En som han jobbet sammen med for partiet var blitt tatt, slik at han også måtte rømme landet i frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter.
 
       C og A fylte den 9. januar 2008 ut egenerklæringsskjema. I egenerklæringen anførte C igjen sitt politiske engasjement som asylgrunnlag. Han opplyste at hans politiske aktivitet bestod i å samle inn medisiner og pengestøtte, som han videresendte til KDPI. Han opplyste også at hans eneste kontakt med organisasjonen var gjennom en person ved navn E. Han oppga å «være i en celle» i Mahabad, og at et av medlemmene i cellen ble arrestert og utsatt for tortur, hvorpå denne personen hadde navngitt C. Han anførte at hans liv var i fare, og at han derfor måtte rømme landet.
 
       Den 30. januar 2008 ble det gjennomført asylintervju med C, B og A, samt en samtale med D, som medfølgende mindreårig. C oppga i asylintervjuet at han begynte sin politiske virksomhet i KDPI i 1981. Han ble da medlem av ungdomsorganisasjonen i partiet, Lawan komité, i byen Saro Ghamish. I perioden 1988 til 1990 var han i militæret, og var da ikke aktiv i partiet. Etter militæret hadde han permisjon fra partiet i tre år og jobbet i denne perioden for seg selv. I 1993 skal han ha blitt medlem av Mahabad komité.
 
       Om sin personlige stilling og oppgaver i organisasjonen, forklarte C at han i perioden før 1988 samlet inn penger for partiet og skaffet en del medisiner, som han sendte til peshmergaer (geriljasoldater i KDPI). Han forklarte videre at han også delte ut publikasjoner, i form av løpesedler, for partiet i forbindelse med merkedager, og lot peshmergaer overnatte hos seg. Han ga dem veiledning og områdekunnskap, samt varslet dem hver gang han så regimestyrkene i nærheten. Han fortalte at han ble dømt for sitt politiske engasjement i 1986, etter at myndighetene hadde fått kjennskap til at han delte ut løpesedler. Han skal da ha sittet to måneder i etterretningstjenestens fengsel.
 
       C opplyste videre at han var leder for en celle og at han hadde kodenavnet H, mens de tre personene som var underordnet ham i cellen, hadde kodenavnene N1, N2 og N3. Disse personene samlet inn penger, som han så leverte til partiet, nærmere bestemt E, som var hans nærmeste overordnede. Hver av Nene skal ha hatt kontakt med tre andre, og disse hadde kontakt med tre andre og så videre. Dette var måten organisasjonen skal ha fungert på. De tre Nene kjente ikke hverandre, men han kjente identiteten til alle tre.
 
       E skal ha vært Cs overordnede frem til 1995. Etter at E reiste ut av landet, var det F som ble hans kontaktperson i KDPI. F holdt til i Nord-Irak og C skal ha hentet blant annet løpesedler hos ham og smuglet disse inn i Iran sammen med klær og TV-er han skulle selge. Han skal ha brukt en smuglerrute hvor det ikke var problematisk å krysse grensen.
 
       Om årsaken til at C tok med seg familien og reiste fra Iran, forklarte han at myndighetenes etterretningstjeneste, Etelaat, hadde oppsøkt hans hjem mens han hadde vært på forretningsreise til byen Rasht. Etelaat hadde oppsøkt familiens hjem tre ganger. De første to gangene hadde de vært vennlige, men den tredje dagen hadde de truet familien og ransaket boligen. De hadde beslaglagt CDer og fotoalbum, som inneholdt bilder av sammenstøt mellom peshmergaer og regimets styrker.
 
       C skal, etter å ha fått beskjed, straks ha returnert til Mahabad. Ettersom han fryktet at Etelaat ville oppsøke hjemmet hans igjen, dro han til sin niese. Han overnattet noen dager hos henne, mens familien oppholdt seg hos konas bror. Han gjorde noen undersøkelser, og fant ut at N2 var pågrepet. Han skjønte da at N2 var blitt torturert og derfor hadde angitt ham. Han anså at livet hans var i fare, og bestemte seg for å rømme landet. Han dro videre til en venn av svogeren og oppholdt seg der i tolv dager. Svogeren bragte etter hvert B, A og D til byen Salmas, og de forlot deretter landet. Ekteparets yngste datter, G, kunne ikke bli med dem fordi de ikke hadde råd til å ta henne med. Denne datteren bor hos sin mormor og morbror.
 
       C forklarte seg i asylintervjuet også om andre familiemedlemmer, deriblant onkel og to fettere, som var blitt henrettet på grunn av politisk virksomhet. Fetterne skal ha vært peshmergaer.
 
       Ut over de politiske problemene, anførte C at hans barn hadde blitt mobbet på skolen fordi de hadde lys hud, blå øyne og var svært svaksynte. De ble også mobbet på grunn av sin religiøse tilhørighet, og måtte på grunn av alle disse problemene slutte på skolen.
 
       Utlendingsdirektoratet avslo søknadene om asyl i vedtak av 9. januar 2009, under henvisning til at C ikke oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven av 1988 § 16 første ledd, jf flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Utlendingsdirektoratet mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøker ved retur ville bli utsatt for forfølgelse.
 
       Utlendingsdirektoratet mente at familien i hjemlandet ikke hadde vært utsatt for reaksjoner fra myndighetene, enkeltpersoner eller grupper som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens eller konvensjonens forstand. Direktoratet viste til at C heller ikke hadde utvist politisk aktivitet av en slik art eller i et slikt omfang at det kan gi grunn til å frykte forfølgelse, og la til grunn at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han har en velbegrunnet frykt for å bli utsatt for slik forfølgelse som han hevdet.
 
       Direktoratet viste til at den påberopte aktiviteten for KDPI fremstod som lite egnet til å tiltrekke myndighetenes oppmerksomhet, ettersom den også synes å ligge langt tilbake i tid. Han hadde ikke opplyst om forhold ved sin aktivitet som i tilstrekkelig grad var egnet til å klarlegge hvorfor myndighetene ønsket kontakt med ham.
 
       Cs opplysninger om cellestrukturen i KDPI ble også ansett å være i strid med direktoratets kunnskap, og man stilte spørsmål ved at han ikke hadde forklart seg om noen opplæring før han ble valgt som celleleder.
 
       Videre viste UDI til at opplysningene om arrestasjon og tortur av kameraten med kallenavnet N2 synes å være basert på rene antakelser. Utlendingsdirektoratet reagerte også på flere opplysninger om Etelaats besøk. Man fant opplysningene om Etelaats fremferd påfallende og i strid med direktoratets kunnskap om Etelaats fremgangsmåter. Spesielt ble det påpekt at man fant det lite sannsynlig at Etelaat ville vente med å ransake huset til den tredje gangen de oppsøkte familien. Videre fant man det svært underlig at familien ville vente med å informere C om Etelaats besøk til de hadde vært der for tredje gang, og at myndighetene ikke hadde oppsøkt saksøkers gjenværende datter i Iran.
 
       Utlendingsdirektoratet vurderte om det forelå behov for vern mot utsendelse etter utlendingsloven av 1988 § 15, men kom til at slikt behov ikke forelå. Det ble heller ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag.
 
       Vedtaket ble påklaget 5. februar 2009. Det ble samtidig begjært utsatt iverksettelse, som UDI samtykket til. Utfyllende klage, som omfattet samtlige familiemedlemmer, ble mottatt av UDI 23. april 2009.
 
       Utlendingsdirektoratet fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak. Direktoratet viste til at de ankende parter ikke tidligere har opplevd å få problemer i Iran på grunn av sin kristne tro. Det forhold at enkelte av familiemedlemmene var blitt døpt i Norge ble ikke ansett å være et forhold som skulle øke risikoen for forfølgelse ved retur. De øvrige anførslene vedrørende helseproblemer, skole og mobbing av barna ble heller ikke ansett som forhold som kunne danne grunnlag for opphold i Norge. Utlendingsdirektoratet fant heller ikke at familien kunne få opphold etter utlendingsloven av 2008.
 
       Saken ble oversendt Utlendingsnemnda (heretter UNE) 29. januar 2010 for klagebehandling. Utlendingsnemnda behandlet saken etter ny lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her av 15. mai 2008 nr. 35 (heretter utlendingsloven) etter at loven trådte i kraft den 1. januar 2010. Klagen ble avslått i vedtak av 15. april 2010. Saken ble i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum behandlet og avgjort av nemndleder alene, da saken etter UNEs oppfatning ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål.
 
       Etter UNEs vurdering var det flere forhold som fremstod som lite troverdige. Man fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøker hadde vært leder for en celle i KDPI, og viste til UDIs vurdering med tanke på saksøkers opplysninger om cellestrukturen. Det ble også vist til at det forelå uklarhet med tanke på hvilket tidspunkt han hadde vært celleleder og at denne anførselen først ble fremsatt i asylintervjuet.
 
       Når det gjaldt anførselen om utdeling av løpesedler, viste UNE til at denne delen av forklaringen var svært generell og lite utdypet. Også denne anførselen fremkom først under asylintervjuet.
 
       Utlendingsnemnda viste videre til at opplysningene rundt arrestasjonen av N2 ikke var underbygget av fakta, og at disse opplysningene derfor ikke var sannsynliggjort. Heller ikke opplysningene om Etelaats besøk ble funnet troverdig.
 
       Nemnda fant etter dette ikke å kunne legge til grunn at C hadde vært medlem av KDPI, og kom således til at han ikke risikerte forfølgelse på dette grunnlag. Videre fant Nemnda heller ikke grunnlag for at de ankende parter risikerte forfølgelse på grunn av sin kristne tro. Utlendingsnemnda la til grunn at kristne ikke på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i Iran, og at familien ikke tidligere hadde hatt problemer på grunn av sin religiøse tilhørighet.
 
       Nemnda kom etter en helhetlig vurdering til at vilkårene for å anse familien C som flyktninger i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf § 29 og § 30 ikke var oppfylt.
 
       Heller ikke fant UNE grunnlag for å anse familien som flyktninger i medhold av lovens § 28 første ledd bokstav b. Nemnda viste til at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsa at de ankende parter ved tilbakevending ville stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det ble heller ikke ansett å foreligge individuelle omstendigheter som skulle tilsi at saksøkerne ved retur ville stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, eller for annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
 
       Utlendingsnemnda vurderte også hvorvidt de ankende parter skulle gis tillatelse etter utlendingsloven § 38 – opphold på humanitært grunnlag – men kom til at det ikke forelå slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter nevnte bestemmelse.
 
       Det ble fattet separate vedtak for de enkelte familiemedlemmene, men ettersom de øvrige familiemedlemmenes grunnlag for å søke beskyttelse i hovedsak var knyttet til opplysningene om Cs politiske aktivitet og påfølgende problemer, nøyde UNE seg med å vise til sitt vedtak i Cs sak, der UDIs vedtak ble opprettholdt. Utlendingsnemnda opprettholdt UDIs vedtak for samtlige familiemedlemmer. Når det gjaldt de helsemessige forhold som ble anført av B, samt A og D, ble det vist til at helsemessige forhold som regel ikke kan danne grunnlag for opphold i Norge.
 
       Den 27. juni 2011 mottok UNE omgjøringsanmodninger i A og Ds saker. Vedlagt omgjøringsanmodningene var en rekke dokumenter knyttet til deres religiøse tilhørighet, herunder personlige vitnesbyrd, bekreftelser fra Oslo International Bible College, og bekreftelser om familiens tro og menighetsengasjement fra menighetsråd og pastor i to forskjellige menigheter.
 
       I beslutning av 1. juli 2011 ga UNE utsatt iverksettelse til A og D inntil omgjøringsanmodningene var avgjort.
 
       Ved stevning av 4. juli 2011 tok alle de fire familiemedlemmene ut stevning mot Staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at UNEs vedtak av 15. april 2010 skulle kjennes ugyldig. Det ble også fremsatt begjæring om midlertidig forføyning om at vedtakene mot dem ikke kunne effektueres før gyldigheten av vedtakene var avgjort rettskraftig av domstolene.
 
       De ankende parter sendte samtidig begjæring om utsatt iverksettelse til UNE. I beslutninger av 11. august 2011 ga UNE utsatt iverksettelse for C og B inntil omgjøringsanmodningene var avgjort.
 
       Nemndleder besluttet under henvisning til utlendingsforskriften § 16-11 andre ledd å begrense behandlingen av saken i nemndsmøtet til anførsler om konvertering fra islam til kristendommen. Anførselen om Cs tilknytning til KDPI, og familiens frykt for forfølgelse på dette grunnlag, ble avgjort av nemndleder alene. I vedtak av 22. desember 2011 besluttet UNE at omgjøringsanmodningene ikke skulle tas til følge. Nemnda konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne ved retur til Iran vil risikere forfølgelse fra iranske myndigheter på religiøst grunnlag, ettersom det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at de vil utføre kristen aktivitet eller på andre måter forholde seg til kristendommen på en måte som er egnet til å stille dem i iranske myndigheter søkelys.
 
       Nemnda la videre til grunn at verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran eller noen individuelle omstendigheter i saken skulle tilsi at de ankende parter ved retur ville stå i fare for å bli dømt til dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Man fant heller ikke at vilkårene for å få opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven. § 38 var oppfylt.
 
       I vedtakene av 22. desember 2011 ble det gitt utsatt iverksettelse inntil dom i Oslo tingrett var avsagt. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor trukket ved prosesskrift av 10. februar 2012.
 
       Oslo tingrett avsa 2. april 2012 dom i saken med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. C, B, A og D dømmes in solidum til å erstatte Statens v/ Utlendingsnemndas sakskostnader med 78 000 – syttiåttetusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

       Tingretten kom i sin dom til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at C hadde drevet aktivt politisk arbeid i Iran for KDPI, og at det derfor ikke kunne legges til grunn at familien risikerte forfølgelse på dette grunnlag ved retur til Iran. Tingretten kom videre til at det heller ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at familien risikerte forfølgelse på grunnlag av sin kristne tro. Endelig kom tingretten til at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at vedtaket den 15. april 2010 om avslag på asyl ble truffet av nemndsleder alene. Tingretten kom på den måten frem til at UNEs vedtak av 15. april 2010 og 22. desember 2011 var gyldige.
 
       C, B, A og D har den 10. mai 2012 anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ankeforhandling er holdt 10. til 13. desember 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende parter møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaringer. Ankemotparten var i saken representert av rådgiver Maritha Hågensen Ayivi fra UNE og sin prosessfullmektig. Ayivi hadde også status som vitne og ble i medhold av tvisteloven § 24-6 gitt anledning til å følge hele ankeforhandlingen. Det ble i tillegg til Ayivi avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
 
       For lagmannsretten har de ankende parter frafalt sin anførsel om at vedtakene skal kjennes ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil. For øvrig står saken i det vesentligste i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
 
       De ankende parter, C, B, A og D, har i hovedsak gjort gjeldende følgende:
 
       Det gjøres gjeldende at UNEs vedtak av 15. april 2010 og 22. desember 2011 er ugyldige fordi de er basert på feil faktum og feil rettsanvendelse.
 
       Familien har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en eventuell retur til Iran. De har derfor rettskrav på asyl, jf utlendingsloven § 28 første ledd sammenholdt med § 29 og § 30.
 
       De ankende parter skal ifølge forarbeider og praksis ha fordelen av saklig begrunnet tvil om de faktiske forhold hvis de fremstår som troverdige og deres forklaringer samlet sett fremstår som plausible. Det anføres at de ankende parters forklaringer er troverdige, og så klare og detaljerte som man kan forvente av noen i saksøkernes situasjon. Det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at C er medlem av KDPI og at han gjennom sin stilling som leder for en celle i organisasjonen har bedrevet aktiv politisk virksomhet. Han har en velbegrunnet frykt for at hans politiske arbeid vil medføre forfølgelse i Iran. Grunnlaget for de øvrige familiemedlemmenes søknader er i hovedsak knyttet til Cs politiske virksomhet og faren for avledet forfølgelse som hans aktivitet medfører for familien.
 
       Det er videre tilstrekkelig sannsynliggjort at alle de ankende parter risikerer forfølgelse på grunn av sin religiøse tilhørighet. Det anføres at familien er kristne, selv om de er registrert som muslimer. Familien praktiserer sin kristne tro og er også døpt. Det faktum at de er registrert som muslimer vil føre til at iranske myndigheter vil klassifisere dem som konvertitter, og de risikerer således å bli tiltalt for apostasi. Det anføres videre at familien utøver sin religiøse tro på en slik måte at det må anses sannsynlig at de vil fortsette med utadrettet religionsutøvelse også ved en eventuell retur.
 
       Dersom retten skulle komme til at familien vil kunne innrette seg etter sosiokulturelle normer i Iran, og holde sin religion mer skjult enn hva de har gjort i Norge, må retten konkludere med at dette i så fall vil være drevet av risikoen for forfølgelse. Dette gir i seg selv rett til beskyttelse etter utlendingsloven, jf prinsippet slått fast i Rt-2012-494.
 
       Kravet i utlendingsloven § 28 første ledd om at det må foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion og politisk oppfatning er således oppfylt for samtlige saksøkere, slik at vedtaket må oppheves. Særlige risikofaktorer for familien er at C allerede er i myndighetens søkelys som følge av tidligere forsøk på arrestasjon av ham, at familien er avhengig av at iranske myndigheter utsteder reisedokumenter og at familien i Norge har drevet utadrettet politisk og religiøs virksomhet.
 
       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 15. april 2010, samt beslutninger av 22. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtakene, er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes å betale C, B, A og D saken omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedsak gjort gjeldende følgende:
 
       Staten bestrider at UNEs vedtak og etterfølgende beslutning er ugyldige, da disse bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger.
 
       Det foreligger en rekke forhold som medfører at saksøkernes forklaringer fremstår som lite troverdig, og at saksøker således ikke har godtgjort med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at de oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd. Den påberopte politiske aktiviteten i cellen er helt usannsynlig på bakgrunn av Cs forklaring om hvordan den var organisert. Det er påfallende at opplysningene om utdeling av løpesedler først kom frem i asylintervjuet. Opplysningene om utdeling av løpesedler er i seg selv lite troverdige og må i følge Landinfos rapporter oppfattes som en vandrehistorie uten hold i de virkelige forhold i Iran. Ingen har noen gang bekreftet å ha sett løpesedler i Iran. Det er ulogisk at C kan ha vært engasjert i innsamling av penger blant lokale kurdere til et diasporah-parti som ikke lenger har aktivitet i Iran. Det er uforståelig at Etelaat først ved det tredje husbesøket skal ha ransaket huset og gjort beslag.
 
       Det svekker forklaringenes troverdighet at de er ledsaget av selvmotsigelser og har blitt utvidet med nye opplysninger etter hvert som tiden har gått.
 
       Hva gjelder de ankende parters anførsel om religiøs tilknytning og aktivitet i Norge, presiseres at staten er av den oppfatning at saksøkerne uansett ikke kan anses å ha en slik religiøs aktivitet at de vil risikere forfølgelse ved retur til Iran. Familien vil ikke kunne regnes som kristne konvertitter. Den såkalt «homofilidoktrinen» som Høyesterett bygget på i avgjørelsen inntatt i Rt-2012-494 kan ikke overføres til religion eller politikk. Det er uansett ikke sannsynliggjort at de ankende parter ved retur til Iran vil drive utadrettet og synlig misjonering eller lede nettverk med andre kristne.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saken omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten skal i denne saken ta stilling til om Cs politiske virksomhet og familiens tro og religionsutøvelse gir krav på oppholdstillatelse (asyl) i Norge, jf utlendingsloven § 28 første og annet ledd:

       En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  
    1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
    2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
      En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

       Utlendingsloven § 29 og § 30 presiserer hva som i lovens forstand utgjør forfølgelse. I denne saken er det avgjørende om de ankende parter ved retur til Iran vil bli utsatt for alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter i form av vold eller urimelig straffeforfølgelse som følge av politisk oppfatning eller religiøs tro.
 
       Lagmannsretten gjør innledningsvis rede for noen generelle utgangspunkter for domstolenes prøvelse av UNEs vedtak.
 
       UNEs vedtak forutsetter at utlendingsloven § 28 første ledd ikke får anvendelse på familiens situasjon. Retten har full prøvingsrett i relasjon til dette spørsmålet, det vil si at den skal prøve både bevisbedømmelsen og subsumsjonen på grunnlag av den umiddelbare bevisførselen.
 
       Saken reiser i første rekke et spørsmål om de ankende parters asylhistorie er sann. Forklaringen går i korthet ut på at de flyktet til Norge etter at den iranske etterretningsorganisasjonen Etelaat hadde gjort forsøk på å pågripe C og gjennomført ransaking og beslag i deres hjem i Mahabad i Nord-Iran. I følge forklaringen skal dette ha funnet sted som følge av Cs politiske virksomhet som medlem av KDPI, blant annet ved at han i egenskap av leder for en «celle» bestående av ham selv og tre andre personer skal ha organisert innsamling av penger og medisiner til den bevæpnede geriljaen (peshmergaer) og utdeling av løpesedler til støtte for KDPI, geriljaen og uavhengighet for Kurdistan.
 
       Dette bevistemaet er ikke av en slik karakter at retten bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs rettsanvendelsesskjønn, jf Rt-2011-1481 avsnitt 48. Annerledes vil det kunne stille seg for UNEs landfaglige vurderinger om risikoen for straff og andre represalier fra iranske myndigheter som følge av de handlinger som kan legges til grunn, jf LB-2008-124644 og LB-2012-147989.
 
       Lagmannsretten skal legge til grunn familiens faktiske situasjon på vedtakstidspunktet, det vil si situasjonen pr desember 2011 da UNE traff vedtakene om ikke å omgjøre avslaget på de ankende parters asylsøknad. På dette tidspunktet var familiens anførsler om konvertering fra den muslimske til den kristne tro og deres utøvelse av den kristne tro ved ulike aktiviteter i Norge satt i fokus gjennom begjæringene om omgjøring. Behandlingen for nemnda i desember 2011 ble begrenset til anførslene om forfølgelse på dette grunnlaget. Nemnda fant det som nevnt ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de ankende parter ved retur til Iran risikerte forfølgelse av myndighetene på religiøst grunnlag. Lagmannsretten skal prøve også denne siden av UNEs rettsanvendelsesskjønn. Faktum som er kommet til i etterkant av omgjøringsvedtakene, kan – i samsvar med prinsippene slått fast i Rt-2012-1985 – bare kunne tas i betraktning som bevisfakta.
 
       Det grunnleggende beviskravet knyttet til vilkåret om forfølgelse er blant annet kommet til uttrykk i Rt-2011-1481 i avsnitt 44 til 46:

       Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

       Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

       Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg å ikke føre frem.

       Som det fremgår er det gjennom lovens forarbeider og rettspraksis etablert et redusert beviskrav. Det er tilstrekkelig at forklaringen om asylgrunnlaget fremstår som «noenlunde sannsynlig». I forarbeidene er det presisert at det avgjørende er om «risikoen er reell» og at det «må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt», jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4.
 
       Det er mulig at dette reduserte beviskravet må forbeholdes de tilfelle «der troverdighet er til stede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet», slik det er presisert i LB-2011-023488 med støtte i uttalelser inntatt i FNs Høykommisær for flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling. Uansett vil det grunnleggende spørsmålet om troverdighet av asylforklaringene stå helt sentralt ved den konkrete bevisbedømmelsen.
 
       Lagmannsretten går med dette som utgangspunkt over til å vurdere troverdigheten av de ankende parters forklaring om å ha flyktet fra Iran som følge av at C stod i fare for å bli arrestert og fengslet for sin politiske virksomhet for det ulovlige partiet KDPI.
 
       Staten har på dette punkt for det første anført at denne delen av forklaringene er ledsaget av selvmotsigelser og gradvis tilpasning og supplering fra de ankende parters side.
 
       Flukthistorien er opplyst i skjemaene og rapportene fra ankomstregistreringen (06.01.08), i egenerklæringsskjemaene (09.01.08) og i asylintervjuene (30.01.08). Ved å sammenholde disse opplysningene, er det etter lagmannsrettens syn ikke dekkende at familiemedlemmenes forklaringer står i særlig motstrid til hverandre. Det er riktig at hustruen i sitt intervju har opplyst at mannen drev med utdeling av løpesedler «hele tiden», at Etelaat skal ha stormet inn i huset ved alle tre anledningene og at barna skal ha blitt døpt mens de var små. På disse punkter er ikke forklaringene etter sin ordlyd helt overensstemmende, men forskjellene er av mindre betydning og kan like gjerne være oppstått som følge av språk og naturlige feilkilder knyttet til intervjusituasjonene. Samlet etterlater de fire ankende parters opplysninger i løpet av januar 2008 etter lagmannsrettens syn et inntrykk av konsistens.
 
       På enkelte punkter har forklaringene blitt utvidet. Dette gjelder særlig Cs forklaring om å ha delt ut løpesedler. Denne opplysningen kom først frem i asylintervjuet. Lagmannsretten er enig med staten i at det er noe påfallende at opplysningen ikke kom frem i forbindelse med hans forutgående egenerklæring. På den annen side ble det allerede ved ankomst gitt opplysning om medlemskap og politisk aktivitet for KDPI. At en konkretisering av denne aktiviteten blir utdypet i intervjuet er derfor ikke helt unaturlig. Opplysningene om at familien regner seg som kristne er heller ingen ny opplysning fremsatt i forbindelse med begjæringen om omgjøring da forfølgelse på religiøst grunnlag ble påberopt. Samtlige av de ankende parter har siden de fikk spørsmål om dette i asylintervjuet, fastholdt å være personlig kristne. Høyesteretts uttalelse i Rt-2011-1481 om at det er grunn til å stille seg kritisk til «forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som ikke tidligere har vært nevnt», passer etter lagmannsrettens syn ikke på forklaringene til de ankende parter.

       Staten har for det andre pekt på at innholdet av forklaringene – uavhengig av selvmotsigelser og suppleringer – i seg selv fremstår som helt usannsynlige. De forhold staten særlig har pekt på i denne sammenheng skal kommenteres nedenfor.
 
       Staten mener at opplysningene om Cs stilling som leder av en celle ikke kan være riktig, blant annet som følge av hans opplysninger om ikke å ha mottatt noen opplæring og om en cellestruktur bestående av ham og tre medlemmer med hver sine undergrupper. Lagmannsretten kan ikke se at opplysningene om cellens eksistens og organisering på vesentlige punkter avviker fra informasjon i Landinfos rapport om KDPI fra juli 2007. Det fremgår av rapporten at «there is no trial before becoming a member of a cell», at en celle gjerne vil bestå av fra en til tre medlemmer og at cellene i en landsby gjerne vil ha en overordnet og koordinerende kontaktperson:

        The cell contact in Iran is a member of all the cells in the village (if there is more than one cell). He is being kept informed by an Andam who comes over from Iraq and makes contact with the Party's contact person/supervisor in the village. This contact person/supervisor is called «Rohbet» and represents the cell(s) in the village. Rohbet stays in contact with the activists and cells in Iran either by himself or via the Andam from Iraq. This is considered a vulnerable system.

       Under ankeforhandlingen avga E vitneforklaring. Han bekreftet å ha kjent C som medlem av KDPI siden 1983. Han bekreftet også at han hadde fungert som Cs rohbet med noen avbrudd under perioden frem til 1995. E, som nå er bosatt i Tønsberg og arbeider som bussjåfør, bekreftet også opplysningene om virksomheten i cellen – innsamling av penger, medisiner og utdeling av løpesedler i sammenheng med merkedagene for Den kurdiske republikk og KDPI. Også opplysninger om at en person med navn F overtok hans stilling som Cs rohbet fra 1995 ble bekreftet. Es forklaring avgitt under strengt vitneansvar fremstod for lagmannsretten som troverdig.
 
       Staten har – til tross for Es bekreftelse – anført at forklaringen om utdeling av løpesedler er basert på en « vandrehistorie » som har blitt gjenfortalt uten rot i virkeligheten i en periode på over 20 år. Lagmannsretten er enig i at utdeling av løpesedler i 2007 – og det selv i Kurdistan – ikke fremstår som noen effektiv måte å formidle et politisk budskap på. Ikke desto mindre har Landifo i sin rapport fra juli 2007 opplyst at slik virksomhet er rapportert fortsatt forekommende som del av KDPIs aktiviteter i Kurdistan:

        Leaflets are being handed out at night by throwing them over garden walls at random. Asking whether this could be considered safe, the UNHCR said that the Party considers it OK if the Basij or the police find the leaflets. They will then see that the KDPI is there and that it is active.

        Each activist carries 30-40 leaflets with them. They go out at night, then first walk through the street and watch. If the street is clear, the leaflets will be handed out or the stickers posted. It only takes 10 – 15 minutes to do the entire street. The stickers will be posted on house and garden wall with sticky dough or some thick glue. The paper sheets are kept behind the trousers – behind the belt or in the underpants.

       Endelig har staten pekt på at opplysningene om Etelaats ransaking og forsøk på pågripelse av C er helt usannsynlige. Staten bygger her på at de tre suksessive husbesøkene med ransaking og beslag først den tredje gangen, ikke stemmer med metodene til en profesjonell etterretnings- og politivirksomhet som Etelaats. Det er også pekt på at opplysningene om at det ble beslaglagt cd'er med filmopptak av den kurdiske gerilja i kamp, er uforståelige.
 
       Etter lagmannsrettens syn er dette et springende punkt i saken. Det er særlig opplysningene om at C har vært i Etelaats søkelys i en grad som foranlediget forsøk på pågripelse av ham, som etablerer en reell fare for forfølgelse ved retur til Iran.
 
       Gitt det øvrige bevisbildet – ankemotpartenes detaljerte og konsistente forklaringer om Etelaats husbesøk over tid og de opplysninger som må legges til grunn om Cs medlemsskap og arbeid i KDPI - er lagmannsretten blitt stående ved at også denne delen av forklaringen fremstår som sannsynlig, jf Rt-2011-1481.
 
       I motsetning til Utlendingsnemnda og Oslo tingrett legger derfor lagmannsretten til grunn at C har vært medlem av KDPI over en årrekke både før og etter han flyktet fra iransk Kurdistan til Norge i 2008. Som medlem av KDPI og leder av en celle har han i Mahabad i Kurdistan vært engasjert med innsamling av penger og medisiner og utdeling av løpesedler. Det er mulig at denne virksomheten vil bli straffeforfulgt som en forbrytelse mot Den iranske islamske republikk. Det foreligger derfor en reell mulighet for at han vil bli møtt med forfølgelse ved retur til Iran.
 
       De øvrige av de ankende parter – mor og de to barna – har ikke tatt del i farens politiske virksomhet og er dermed heller ikke på samme måte eksponert for forfølgelse på politisk grunnlag. I og med at det må være på det rene at UNEs vedtak og ankene forutsetter en individuell vurdering, må spørsmålet om det for de øvrige medlemmer av familien foreligger en reell mulighet for forfølgelse, gjøres til gjenstand for en nærmere vurdering. I deres tilfelle er det kombinasjonen av å ha hatt en ektemann og far som har drevet politisk virksomhet mot Den islamske republikk, og å ha flyktet sammen med ham til Norge i voksen alder samt deres eventuelle kristne tro og utøvelse av denne, som kan etablere den reelle muligheten for forfølgelse. Også på dette punkt vil anvendelsen av utlendingsloven § 28 første og annet ledd bero på en bevisbedømmelse og en vurdering av risiko.
 
       De to omgjøringsvedtakene av den 22. desember 2011 bygger på at de ankende parter ikke var reelle kristne ved ankomst til Norge og videre at de ved retur til Iran ikke risikerer forfølgelse fra iranske myndigheter på religiøst grunnlag. De ankende parter har gjort gjeldende at dette er uriktig. I denne sammenheng har de vist til at de i Iran vil bli oppfattet å ha konvertert sin tro fra islam til kristendom og at dette vil eksponere dem for forfølgelse som en spesielt utsatt gruppe.
 
       I tillegg til disse bevisspørsmålene er partene også uenige om et prinsipielt spørsmål om rekkevidden av avgjørelsen inntatt i Rt-2012-494. I denne dommen kom Høyesterett – på samme måte som den britiske høyesterett i dom 7. juli 2009 (HT, UKSC 31) – til at en homofil som vil skjule sin legning av frykt for å unngå forfølgelse kan oppfylle lovens krav om «velbegrunnet frykt for forfølgelse». De ankende parter har vist til at de som følge av frykt for forfølgelse i Iran vil unnlate å opptre som kristne på en måte de ellers ville ha gjort – blant annet ved å unnlate utadvendt misjonerende virksomhet som er blitt en viktig del av deres kristne tro. Den prinsipielle uenigheten mellom partene gjelder om politisk oppfatning og religion på dette punkt kan likestilles med seksuell orientering. En avgjørelse av britisk høyesterett i dom 25. juli 2012 (HT, UKSC 38) og uttalelser i LB-2010-134086 trekker i retning av likestilling:

       Mye taler etter lagmannsrettens mening for at den samme betraktningsmåte som Høyesterett la til grunn for homofile, også skal anvendes hvor forfølgelsesgrunnen er religion. Det vises for det første til at Høyesterett fant at den forståelsen som ble lagt til grunn var best i samsvar med Flyktningkonvensjonens ordlyd og formål, iallfall for så vidt gjelder det første elementet lagmannsretten har trukket frem foran. For det annet er det vel vanskelig å peke på reelle grunner som tilsier at religiøs tro og praksis bør vurderes annerledes enn seksuell legning og praksis.

       I denne saken har lagmannsretten for sin avgjørelse ikke funnet det nødvendig å ta stilling til dette prinsippspørsmålet og heller ikke til alle de bevisspørsmål som partene har vært inne på i sine prosedyrer.
 
       Lagmannsrettens utgangspunkt er at den ikke har funnet grunnlag for å tvile på at de ankende parter har vært reelle kristne allerede fra før de kom til Norge. I Norge kom familien tidlig i kontakt med Kristkyrkja på Stord og noe senere med pinsemenigheten Regnbuen kristne fellesskap i Lørenskog, og de har deltatt aktivt i menighetsarbeidet. A og D har gjennomført to-årig bibelskole i regi av Oslo International Bible College. De to barna har også engasjert seg i offentlig og utadrettet trosvirksomhet. A ved å fremstå som kristen i Antirasistisk senters kampanje «Kom nærmere» og D ved å delta i tv-programmer for kristne kurdere med et misjonerende innhold.
 
       På bakgrunn av den umiddelbare bevisførselen – særlig forklaringen til de ankende parter og vitneprovet fra pastor Finn Henrik Friis Larsen – kan ikke lagmannsretten oppfatte det annerledes enn at denne aktiviteten er utslag av en grunnfestet kristen tro som de ankende parter har hatt allerede fra ungdom og oppvekst i Iran, og dermed at aktiviteten ikke er utslag av en påtatt og tilpasset trosvirksomhet i anledning deres asylsøknad i Norge.
 
       Lagmannsrettens konklusjon så langt er at det i denne saken dreier seg om en kristen familie som eventuelt vil returnere til Iran og at familien også vil bli regnet som kristne av de iranske myndighetene.
 
       Det å være kristen i Iran betyr ikke nødvendigvis en fare for forfølgelse. Kristne har status som en beskyttet minoritet i følge den iranske grunnloven. I følge iransk lov er imidlertid misjonering overfor muslimer og frafall fra islam (apostasi) ved konvertering til den kristne tro forbudt og strengt straffet. En rapport fra Landinfo fra mars 2011 viser også at ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker, det vil si organisert menighetsvirksomhet, også er spesielt utsatte. Rapporten fra mars 2011 gir tilkjenne en generell forverret situasjon for kristne konvertitter og at det er blitt mer vanlig med tiltale for apostasi.
 
       Hvorvidt familien C etter iransk rett er eller vil bli regnet for kristne konvertitter, er det vanskelig for lagmannsretten å ha noen kvalifisert oppfatning om. I følge en rapport fra den danske Udlændingsstyrelsen fra februar 2013, som er utarbeidet i samarbeid med norske Landinfo, er troen man blir født inn i avgjørende:

        Once a person is born a Muslim, he or she is always a Muslim. This means that even though a person is raised as a Christian, for example by way of being born from a Muslim father and a Christian mother, he or she will be considered a Muslim according to the law.

       I og med at det må legges til grunn at Cs far var muslim, trekker denne definisjonen i retning av at han og hans to barn vil regnes som kristne konvertitter etter loven.
 
       Uansett hvordan dette spørsmålet formelt skulle forholde seg til islamsk rett, er lagmannsretten kommet til at det foreligger en reell mulighet for at familien vil bli forfulgt som kristne ved retur til Iran. Selv om familiens private og beskjedne religionsutøvelse forut for flukten til Norge ikke har ført til noen oppmerksomhet fra myndighetenes side – og det selv om familiens kristne tro var kjent blant venner og naboer – vil dette nå kunne stille seg annerledes. Det er nærliggende at flukten til Norge som følge av politisk aktivitet, åpenheten om denne aktiviteten og medlemskapet i KDPI og barnas mer utadrettede kristne virksomhet i Norge, vil påkalle en helt annen oppmerksomhet fra myndighetene mot familiens kristne tro. Retur til Iran innebærer at familien må fremskaffe reisedokumenter fra iranske myndigheter.
 
       Det er realistisk at kumulasjonen av disse forholdene vil kunne gi seg utslag på flere måter i relasjon til det lovbestemte vilkåret om «velbegrunnet frykt for forfølgelse». For det første er det slik at Cs politiske aktivisme kan lede til forfølgelse av familien uavhengig av familiens kristne tro. I Udlændingsstyrelsens rapport fra februar 2013 er det slått fast at «family members could be regarded as oppositional as well». For det annet er det slik at Cs stilling som politisk aktivist kan tenkes å få negativ betydning for myndighetenes anvendelse av straffebestemmelser som kan tas i bruk mot kristne uten at det blir reist tiltale for apostasi. Lagmannsretten viser her til at det i Landinfos rapport fra mars 2013 er pekt på at kristne i økende grad blir møtt med tiltale for andre forhold så som «handlinger mot statens sikkerhet», «fornærmelse mot islam» og «propaganda mot systemet».
 
       Dette betyr at lagmannsrettens samlede konklusjon er at de ankende parter har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av Cs politiske aktivisme og medlemskap i KDPI og sin kristne tro. Det betyr at UNE har lagt et uriktig faktum til grunn for sine vedtak i saken. På den bakgrunn er vedtaket om å nekte asyl av 15. april 2010 og de to beslutningene av 22. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtaket, ugyldige. Det avsies dom i samsvar med dette resultatet.
 
       De ankende parter har vunnet ankesaken. De har derfor krav på å få dekket sine sakskostnader i ankeomgangen i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike denne hovedregelen, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ved prøvingen av tingrettens sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd. De ankende parter tilkjennes derfor også sakskostnader for tingretten.
 
       For tingretten lød sakskostnadsoppgaven på 138 000 kroner, mens det for lagmannsretten er inngitt en sakskostnadsoppgave på 189 000 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift med 25 %, rettsgebyr for tingretten og ankegebyr for lagmannsretten. De oppgitte beløp dekker i sin helhet prosessfullmektigenes arbeid med saken. Det er ikke inngitt noen innsigelser mot de oppgitte beløp og lagmannsretten finner at de skal tilkjennes de ankende parter som deres nødvendige kostnader forbundet med saken, jf tvisteloven § 20-5 første ledd.
 
       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning:

  1.  Utlendingsnemndas vedtak av 15. april 2010, samt beslutninger av 22. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtakene, er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler til C, B, A og D 172.500 – etthundreogsyttitotusenfemhundre – kroner i sakskostnader for tingretten med tillegg av rettsgebyr.
  3. Staten v/Utlendingsnemnda betaler til C, B, A og D 236.250 – tohundreogtrettisekstusentohundreogfemti – kroner i sakskostnader for lagmannsretten med tillegg av ankegebyr.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-96733 Utlendingsloven § 28 første og annet ledd (14.01.2014)

    Saken gjaldt  gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold og nemdas beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, jf utlendingsloven § 28 første og annet ledd. Familie fra Iran. Kristne konvertitter. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten – i motsetning til UNE og Oslo tingrett – til at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse av familiens medlemmer på politisk og religiøst grunnlag ved en eventuell retur til Iran.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo