Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-98355
Dokumentdato : 16.12.2013

Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll Utlendingsloven § 28

Iransk asylsøker gjorde forgjeves gjeldende at han ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til Iran som følge av virksomhet for det forbudte kurdiske partiet KDPI. Lagmannsretten fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han hadde drevet virksomhet i Iran, eller i Norge, som ville gjøre ham utsatt for forfølgelse i hjemlandet.

Saken gjelder krav om at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl eller annen beskyttelse, og senere vedtak som avslår den ankende parts begjæring om omgjøring av vedtaket, kjennes ugyldig.

Den ankende part, A, er iransk statsborger og etnisk kurder. Han oppgir at han flyktet fra Iran 16. november 2007 (i asylintervjuet angir han 25. eller 26. november 2007, men husker ikke helt) etter en episode hvor han hadde hjulpet medlemmer av det forbudte partiet Kurdistans Demokratiske Parti i Iran (KDPI) som ble angrepet og drept. Han kom til Norge 26. desember 2007 og søkte straks asyl her.

Utlendingsdirektoratet avslo hans søknad i vedtak 11. september 2008. Avslaget ble påklaget, og Utlendingsnemnda (UNE) avslo klagen i vedtak 28. juni 2010. UNEs vedtak ble truffet av nemndsleder alene i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum.

A har gjentatte ganger begjært avslaget omgjort. Disse begjæringene er avslått ved beslutninger av UNE henholdsvis 10. november 2010, 14. november 2011 og 12. januar 2012. Den siste beslutningen ble truffet etter en vurdering foretatt av UNE på bakgrunn av at A tok ut stevning i saken og samtidig begjærte midlertidig forføyning ved Oslo tingrett.

Oslo tingrett avsa dom i saken 28. mars 2012. Dommen hadde slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen til å betale statens kostnader med 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner.

De nærmere detaljene om behandlingen av As asylsøknad fremgår av tingrettens dom. Ingen av partene har angrepet den fremstillingen som er gitt der.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 12. og 13. november 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Lagmannsretten mottok i tillegg forklaring fra to vitner og gjennomgikk de dokumentbevis som fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført at UNE har vurdert bevisene uriktig, og at vedtaket bygger på en uriktig rettsanvendelse, når UNE er kommet til at han ikke oppfyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktning i utlendingslovens forstand, og at han heller ikke er vernet mot retur til Iran.

Det er asylsøkeren som skal føre bevis for at han har krav på å bli anerkjent som flyktning, men kravet til bevis skal ikke stilles for strengt. Det følger av rettspraksis at A har krav på at hans forklaring skal legges til grunn så sant den er «noenlunde sannsynlig». Det er derimot staten som bærer bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere til Iran, og at han ikke vil bli utsatt for alvorlige overgrep ved retur. Det kreves ikke stor sannsynlighet for at A vil bli forfulgt ved retur til hjemlandet. Det er bare spørsmål om risikoen for forfølgelse må anses som reell, og det kreves mindre jo mer alvorlige overgrep det er tale om.

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran på grunn av sin tilhørighet til det forbudte kurdiske partiet KDPI. Han derfor må anerkjennes som flyktning i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hans aktivitet som sympatisør med KDPI satte ham i stor fare, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at han unnslapp angrepet som drepte to av de tre KDPI-medlemmene han hadde hjulpet, og som skadet den tredje, som senere er blitt henrettet. Også forut for denne hendelsen hadde A bistått KDPI i det undergrunnsarbeidet partiet utfører i Iran. Av denne grunn er iransk politi på jakt etter ham. Hans far er blitt fengslet og trakassert, og han ble dømt til fengsel i seks måneder for å ha skjult sønnen og hjulpet ham til å flykte. Så langt A vet, er den dommen som ble fremlagt i kopi, et ekte dokument.

Også As aktivitet som medlem av KDPI etter ankomsten til Norge gjør at han må anerkjennes som flyktning. Det følger av utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Hans engasjement for KDPI springer ut av hans ønske om å bedre forholdene for iranske kurdere og ikke ønsket om å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Til dette kommer at han ikke vil kunne avstå fra å fortsette sitt politiske engasjement dersom han returneres til Iran. KDPI er et forbudt parti, og A vil bli fratatt grunnleggende menneskeretter som ytringsfrihet og rett til å drive politisk virksomhet i Iran. Engasjementet for KDPI er en grunnleggende del av As personlighet. Forholdet kan derfor sammenliknes med situasjonen i den sak som ble avgjort ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-494.

Uten hensyn til om A anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må han gis beskyttelse etter samme bestemmelse bokstav b. Som følge av sin virksomhet både før og etter at han forlot Iran, står han i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling hvis han vender tilbake til utlandet. A risikerer i beste fall en langvarig fengselsstraff og tortur ved hjemkomst; i verste fall blir han henrettet. Det kan derfor ikke kreves mer enn en helt liten sannsynlighet for slike konsekvenser før A har krav på beskyttelse i Norge.

UNE og tingretten har bygget sine avgjørelser på at As forklaring ikke er troverdig. Dette er uriktig bevisbedømmelse. Det kreves ikke mer enn at forklaringen er noenlunde troverdig. Den hendelsen som førte til at A flyktet, er bekreftet fra objektive kilder og As engasjement for KDPI er bekreftet av partiet sentralt. Bekreftelsen er utferdiget i samsvar med de rutiner som gjelder for slike bekreftelser. Også lederen for KDPI i Norge har som vitne bekreftet As medlemskap og den viktige rollen han har i partiets mediegruppe.

Det er kjent at iranske myndigheter overvåker KDPIs virksomhet i utlandet. A var avslørt som sympatisør i Iran, og han har fortsatt sin aktivitet i Norge. Det er derfor galt når UNE og tingretten er kommet til at A ikke risikerer alvorlige overgrep ved retur til Iran. UNEs vedtak og de påfølgende beslutningene må derfor underkjennes som ugyldige.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 28.06.10 og beslutninger av 10.11.10, 14.11.11 og 12.01.12 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.


Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har for lagmannsretten fremholdt at det er A, som søker asyl, som skal føre bevis for at han har krav på å bli anerkjent som flyktning. Hans alminnelige troverdighet står derfor helt sentralt. I dette tilfellet er det tvil om hans identitet. Han har ikke fremlagt noen identifikasjon med tilstrekkelig notoritet. Hans forklaring om sin aktivitet i Iran og den hendelsen som han oppgir som grunn til at han flyktet fra Iran, er overfladisk og dermed også vanskelig å etterprøve. Den fremlagte «dommen» mot faren er åpenbart falsk. Til dette kommer at han først påberopte seg politisk aktivitet som grunnlag for behovet for asyl etter at han fikk avslag på søknaden.

Basert på tilgjengelig og objektiv kunnskap om forholdene i Iran, er det verken sannsynlig at A har drevet politisk arbeid i Iran, eller i Norge etter at han kom hit, i en utstrekning som gjør at iranske myndigheter vil betrakte ham som en fare. Det er derfor ikke grunnlag for å frykte at A løper en reell risiko for kvalifiserte brudd på menneskerettighetene ved retur til Iran.

Det er dermed ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A fyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b.

Staten ved UNE har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det vesentlige tiltre tingrettens premisser.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal en utlending anerkjennes som flyktning dersom han har en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse på grunn av - blant annet - politisk oppfatning. Kriteriet «velbegrunnet frykt» forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt for asylsøkeren å returnere, og tvil i denne henseende skal komme søkeren til gode. Dersom asylsøkeren risikerer å bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet dersom hans anførsler legges til grunn, kreves det ikke en overvekt av sannsynlighet for at forklaringen hans er riktig, men den må fremstå som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv må ha medvirket til å «opplyse saken så langt det er rimelig og mulig». Det vises til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) kapittel 21 og til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46.

A forklarte seg om sin tilknytning til KDPI ved ankomstregistreringen i Norge. I egenerklæringen oppgir han at hans interesse for politikk og for KDPI oppstod som resultat av den diskrimineringen han opplevde at kurderne ble utsatt for. Det var hans fetter D, som senere flyktet til Norge, som første gang diskuterte politikk med ham. A var da om lag 14 år. Senere fikk han telefonkontakt med D gjennom noen fremmede som D hadde bedt kontakte ham, og på denne måten ble han vervet til å bistå KDPI i deres undergrunnsvirksomhet. Hans medvirkning var forholdsvis beskjeden og bestod i å være kjentmann eller formidle pakker og beskjeder mellom medlemmer av partiet. Han var ikke selv medlem, bare sympatisør, og oppdragene han utførte for partiet, begrenset seg til et par-tre ganger i året.

Det er intet i As forklaring som kan tolkes som at hans aktivitet for KDPI var kjent for myndighetene. Han har imidlertid forklart at han var blitt lagt merke til av politiet tidligere, første gang fordi han var sentral i å iverksette en demonstrasjon mot vannmangelen i landsbyen. Han ble da innbrakt til politiet, men løslatt dagen etter mot å underskrive på et løfte om at han ikke skulle drive politisk virksomhet i landsbyen. Han var også en gang innbrakt sammen med resten av fotballaget i landsbyen fordi draktene deres ble oppfattet som en politisk demonstrasjon, men det fremgår intet om at han ble arrestert i den sammenheng. Det var først da han sommeren 2007 ble mistenkt for å ha skrevet slagord mot myndighetene på noen ruiner i nærheten av landsbyen, at han for alvor kom i politiets søkelys. Han ble arrestert av sikkerhetstjenesten og var fengslet i en uke med stadige forhør og tortur. Han ble til slutt løslatt, men etter dette var han, forklarer han, svært redd i flere måneder, og han oppfattet at han fra dette tidspunkt av var i sikkerhetspolitiets søkelys.

Om hendelsen i november 2007 som var den umiddelbare foranledningen til flukten fra Iran, forklarte A at han hadde fått beskjed om å være los for to personer som skulle til en landsby hvor As onkel bodde. Han førte dem dit, og de tok inn hos onkelen. Neste dag møtte disse to som A hadde vært los for, tre andre personer. A tok ikke del i samtalene mellom de fem, men møtet fant sted i onkelens hus. Etter en tid dro de tre på motorsykkel for å hente en bil fra en nærliggende landsby. De ble imidlertid angrepet av styrkene til sikkerhetstjenesten, som hadde ligget i bakhold. To av mennene ble drept under skuddvekslingen som fulgte, mens den tredje, som ble såret, ble arrestert. A mistenkte at virksomheten hans var blitt avslørt, og at både han og onkelen ville bli arrestert. Han forlot derfor landsbyen umiddelbart sammen med de to personene som han var los for.

Dagen etter at han hadde flyktet fra onkelens landsby, ringte han til en nabo av foreldrene, som kunne fortelle at huset deres var blitt ransaket, nå var omringet, og at faren var innbrakt. A besluttet da å flykte fra Iran.

Lagmannsretten legger til grunn at det er sannsynlig at bakholdsangrepet mot de tre medlemmene av KDPI har funnet sted, og viser til at det ble omtalt på en av KDPIs nettsider i 2007. Det er derimot intet annet enn As egen forklaring som knytter ham selv, og onkelen, til denne hendelsen.

A har forklart seg videre om denne hendelsen i asylintervjuet. Der forklarte han at de tre mennene reiste fra onkelens hus om lag klokken halv seks om ettermiddagen. Mellom ti og tjue minutter senere hørte han og onkelen skuddveksling i den retningen de tre hadde kjørt, og noe senere fikk de vite av en person, som var kommet med traktor i motsatt retning, hva som var skjedd. I lagmannsretten fortalte han på spørsmål fra retten at selve episoden fant sted ca. åtte til ti kilometer fra landsbyen. De fikk vite hva som var skjedd bare kort tid etter hendelsen av bonden på traktor.

Det er flere trekk ved denne historien som etter lagmannsrettens syn svekker troverdigheten. I likhet med UNE finner lagmannsretten at det er påfallende at A påtok seg en slikt risikabelt oppdrag bare fire-fem måneder etter at han - slik han har forklart det - hadde vært fengslet i en uke, var blitt mishandlet i fengselet, og visste at han var under overvåkning av sikkerhetspolitiet. Det ville da vært naturlig at han hadde sett at han kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko for de personene som han skulle være los for.

Det er også detaljer i hans forklaring om selve bakholdsangrepet som virker lite sannsynlige. A forklarer at det var gått ti til tjue minutter fra de tre mennene forlot huset på motorsykkel, til de hørte skuddvekslingen, og at angrepet skal ha funnet sted nærmere en mil unna landsbyen. Det er vanskelig å forstå at han og onkelen da kunne høre skuddene. Avstanden og tidsangivelsen stemmer også dårlig overens med at det gikk kort tid før de av mannen på traktor fikk høre hva som hadde skjedd. Det er grunn til å tro at en traktor vil kunne holde vesentlig lavere fart enn en motorsykkel. Også de ulike de ulike forklaringene fra A om tidspunktet for utreisen fra Iran og reisemåten til Norge inneholder uoverensstemmelser, uten at lagmannsretten legger vesentlig vekt på dette.

Det som imidlertid må tillegges betydelig vekt, er at lagmannsretten finner grunn til å trekke i tvil As generelle troverdighet.

Ved ankomsten til Norge opplyste A at han ikke hadde noen identitetspapirer med seg, men at de var hos familien hans i Iran. Han ble oppfordret til å få disse tilsendt, og han har forklart at han senere har mottatt sin fødsels- og identifikasjonsbok via bekjente som har kommet fra Iran. Han oppgir at han aldri har hatt «kartemeli», som er det offisielle identifikasjonskortet som nå brukes i Iran. Det er ikke usannsynlig at dette er korrekt. Den identifikasjonsboken som han har, ble først fremvist i original under tingrettens behandling av saken, og den ble deretter overlatt til politiet for undersøkelse. Politiets rapport forelå 14. mars 2012, og det heter der:

ID-boka er undersøkt med tanke på ekthet. Dokumentet er sjekket opp mot referansedatabasen.

- Foto er festet med stifter. Stiftene synes nye.
- Under foto er det fire hull, formentlig etter to stifter.
- På side 1 i permomslaget er det merker etter formentlig stifter fra foto. Disse er forenlig, sammenfaller med hullene som beskrevet over og ikke med stiftene over fotoet som sitter på.

På bakgrunn av dette kan det synes som at id-kort formularet er forfalsket ved fotobytte.

A har forklart dette med at det opprinnelige bildet var fra han var barn, og at det er myndighetene som har skiftet ut bildet etter at han ble eldre. I seg selv er denne forklaringen mulig, men lagmannsretten, som fikk originaldokumentet fremlagt under saken, merket seg at det nye bildet, som viser en ganske ung mann som hevdes å være A, virker svært nytt og lite slitt i forhold til resten av identitetsboken. Hvis det er A som er avbildet, må bildet være tatt, og dermed også skiftet ut, for en god del år siden. Lagmannsretten anser det derfor som overveiende sannsynlig at identitetsboken er blitt forfalsket i ettertid.

A har også fremlagt et dokument som skal være en dom avsagt mot faren etter at A flyktet til Norge. Denne dommen er av utlendingsmyndighetene søkt verifisert ved hjelp av ambassaden i Iran. Konklusjonen fra ambassaden er at også denne dommen er en forfalskning.

Lagmannsretten kan derfor ikke se at As forklaring om sin virksomhet i Iran er tilstrekkelig sannsynlig til at den må legges til grunn for vurderingen av om han skal anerkjennes som flyktning og dermed gis asyl i Norge. På grunnlag av As forklaring kan lagmannsretten ikke se at det er gjort tilstrekkelig sannsynlig at hans frykt for forfølgelse i Iran er velbegrunnet. I denne sammenheng viser lagmannsretten til at As onkel, som også skal ha vært involvert i bistanden til de kurderne som ble drept i bakholdsangrepet, etter det opplyste ikke har vært utsatt for forfølgelse av denne grunn. A har forklart at onkelen ble avhørt i forbindelse med episoden, men der er ikke forklart noe om arrestasjon eller annen forfølgelse, og onkelen bor fortsatt i samme landsby som tidligere.

Lagmannsretten finner heller ikke at det er sannsynlig at det foreligger en reell fare for at A skal bli utsatt for forfølgelse ved hjemkomst til Iran som følge av sin virksomhet for KDPI her i landet.

Lagmannsretten legger til grunn at A nå er medlem av KDPI. Dette er forklart av vitnet Miriam Alipour, som nå er leder for KDPI i Norge. Det er noe uklart når A ble medlem av partiet, men Alipour opplyste at han har bidratt til partiets mediegruppe siden om lag 2008. Ved siden av å delta i møter og demonstrasjoner, gjør A tjeneste som fotograf i partiet, og han leverer materiale - gjennom det norske partiet - til KDPIs fjernsynsstasjon Tishk-TV, som sender fra Paris, hvor også KDPIs hovedkontor ligger.

Det er fremlagt en rekke bilder fra ulike arrangementer og demonstrasjoner i regi av KDPI hvor A deltar, også som kameramann. Felles for disse bildene er at de viser situasjoner fra politiske møter og markeringer; en virksomhet som det ikke er grunn til å tro at iranske myndigheter ser på som særlig urovekkende. Selv om medievirksomhet er blitt en stadig viktigere del av KDPIs arbeid i utlandet, finner lagmannsretten at det ikke er grunn til å regne med at en alminnelig kameramann vil bli sett på som et særlig viktig mål for iranske myndigheter.

Lagmannsretten viser i denne sammenheng til vitneforklaringen fra landrådgiver Sidsel Wiborg, som har Iran som sitt arbeidsområde, og som forklarte seg for lagmannsretten. Hun forklarte at iranske myndigheter riktignok følger med på hva som skjer i eksilmiljøene, som for eksempel i KDPI, som i dag nærmest er et eksilparti selv om det også fortsatt har en viss forankring i Iran. Iranske myndigheter er imidlertid først og fremst opptatt av hva som skjer på iransk jord, så det vil i all hovedsak være aktiviteter i Iran som vil kunne begrunne forfølgelse. Hun forklarte videre at det å ønske en omveltning i Iran, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å bli forfulgt eller fengslet - 80 % av alle iranere ønsker seg et annet politisk system enn dagens.

Lagmannsretten legger til grunn som en kjensgjerning at det foregår betydelig overvåkning i Iran, og ganske særlig i de kurdiske områdene; at mennesker forfølges, fengsles og i verste fall henrettes for sine politiske oppfatninger, og at det skjer tortur og mishandling i fengslene. Det er heller ikke tvilsomt at man risikerer streng straff for å drive virksomhet for KDPI i Iran.

Etter bevisførselen i saken finner lagmannsretten imidlertid at det ikke er sannsynlig at et alminnelig medlemskap i KDPI i utlandet, deltakelse under møter, markeringer og sosiale samlinger i regi av partiet, eller arbeid som kameramann for partiet, gjør at en person risikerer å bli sett på som noen tilstrekkelig farlig påvirkningsfaktor ved tilbakekomst til Iran, og derfor vil bli utsatt for forfølgelse. Lagmannsretten slutter seg i denne sammenheng til den vurdering som ble foretatt av UNE i vedtaket 14. november 2011, hvor As anmodning om omgjøring av vedtaket ble avslått. UNE uttalte der følgende om betydningen av As virksomhet i Norge:

Dernest bemerket det at UNE er kjent med at iranske myndigheter følger med på hva som skjer i iranske eksilmiljøer, men etter UNEs kunnskap knytter denne interessen seg først og fremst til personer i ledende posisjoner og/eller personer som anses for å ha potensial til å mobilisere politisk mot regimet.

Det er ikke fremkommet opplysninger om at A skal peke seg ut som noen slik lederskikkelse som kan anses å utgjøre en tilstrekkelig interessant trussel mot det sittende regimet i Iran.

Lagmannsretten har foran konkludert med at As forklaring om virksomheten i Iran ikke møter beviskravet om at den skal være «noenlunde sannsynlig». Hans virksomhet i Norge er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig profilert til at hans frykt for forfølgelse i Iran kan anses å være «velbegrunnet», og han står - av samme grunn - ikke i noen «reell fare» for å bli utsatt for forfølgelse, dødsstraff eller andre kvalifiserte brudd på menneskerettighetene ved en retur til Iran.

A har som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at han ved retur til Iran ikke vil kunne unnlate å være aktiv for KDPI på en slik måte at han vil bli utsatt for forfølgelse i fremtiden. Det å måtte avholde seg fra slik politisk aktivitet vil, hevder han, innebære en slik alvorlig krenkelse av hans ytringsfrihet at han av den grunn må gis status som flyktning.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at det ikke kan kreves at personer som returneres til hjemlandet, skal tvinges til å undertrykke grunnleggende sider ved sin personlighet for å tilpasse seg de rådende forholdene. Det er akseptert at asylsøkeren ikke skal måtte skjule sin seksuelle legning eller religiøse overbevisning over lang tid. Når det gjelder søkerens politiske overbevisning, er det i større grad tale om å avstå fra å uttrykke denne i handlinger som vil kunne føre til forfølgelse. Lagmannsretten viser til at den ikke har funnet det bevist at A til nå har vært politisk aktiv i en slik grad at risikoen for forfølgelse ved retur til Iran kan sies å være reell. Videre viser lagmannsretten til Landinfos anslag om at et stort flertall i Iran ønsker en endring i landets styresett. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A ved retur vil komme i noen annen og farligere situasjon enn andre tilhengere av KDPI, eller at en retur vil innebære en krenkelse av hans ytringsfrihet som er mer alvorlig enn hva andre iranere opplever. Hans utsagn om at han ikke vil kunne tilpasse seg de rådende forhold i Iran, kan derfor heller ikke begrunne en anerkjennelse som flyktning.

A har dermed, slik UNE har lagt til grunn, ikke krav på å bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b, med rett til oppholdstillatelse etter samme bestemmelses andre ledd.

For lagmannsretten har A ikke anført at han er vernet mot hjemsendelse etter utlendingsloven § 73 eller må gis opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. For ordens skyld bemerker lagmannsretten at den er enig med tingretten i at disse bestemmelsene ikke kan komme til anvendelse i dette tilfellet.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke hefter slike feil ved UNEs vedtak, eller ved de senere beslutningene om ikke å omgjøre vedtaket, som kan føre til ugyldighet. Anken må derfor forkastes.

Staten har etter dette vunnet saken, og staten skal dermed ha erstattet kostnadene ved saken, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Advokat Winje har fremlagt kostnadsoppgave i samsvar med § 20-5 tredje ledd, og har krevd seg tilkjent 50 000 kroner med tillegg av merverdiavgift, til sammen 62 500 kroner. Kostnadene anses som rimelige og nødvendige. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes etter dette erstatning for sakskostnadene med 62 500 kroner.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til, gjøres det ingen endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-98355 Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll Utlendingsloven § 28 (07.01.2014)

    Saken gjaldt krav om at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl eller annen beskyttelse, kjennes ugyldig. Iransk statsborger, etnisk kurder.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo