Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-72422
Dokumentdato : 04.12.2013

Utlendingsloven § 28. Søknad om asyl.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak der søknaden om asyl på grunnlag av politisk oppfatning ble avslått av Utlendingsnemnda.Søkeren var fra Iran, men familien måtte reise fra landet. De oppholdt seg i flere år i Irak og flyttet deretter til Tyrkia. Ankende part kom alene til Norge som asylsøker. Grunnlaget var farens aktiviteter og egne politiske aktiviteter.Under sakens behandling kom flere familiemedlemmer til Norge som kvoteflyktinger og fikk innvilget asyl. I tingretten fikk staten medhold. Lagmannsretten kom til at det var feil og mangler ved nemndas rettsanvendelse og la til grunn dette kan ha virket inn på vedtakets innhold, det vil si spørsmålet om risikoen ved retur til Iran og derved behovet for beskyttelse. Vedtaket ble på den bakgrunn kjent ugyldig.

       Saken gjelder rettslig prøving av Utlendingsnemndas vedtak av 11. november 2010 og senere beslutninger i samme sak. I vedtaket ble klagen over utlendingsforvaltningens avslag på As søknad om asyl forkastet.
 
       A, iransk statsborger, er født 0.0.1987. Han kom til Norge i oktober 2007 og søkte asyl. Ved registreringen opplyste han at han er etnisk kurder, født i Mahabad i Iran. Han hadde ikke med seg noen ID-dokumenter. Han har senere lagt frem et shenasnameh, et iransk identitetsdokument. Dette dokumentet er senere blitt undersøkt av politiet som har konkludert med at det er manipulert/forfalsket.
 
       Det er opplyst – og ikke bestridt – at A flyktet fra Iran med sine foreldre og søsken da han var et par år gammel. Hans far har forklart at de ble kastet ut av landet på grunn av hans aktiviteter i et eksilparti (KDPI) for iranske kurdere. Faren var etter det opplyste peshmerga (geriljasoldat) i KDPI, med rett til å bære våpen.
 
       Familien dro til Nord-Irak hvor de bodde i KDPI-baser. A har forklart – og det legges til grunn – at han som ungdom var medlem av Lawan som er ungdomsorganisasjonen til KDPI. Familiens medlemmer fikk etter det opplyste status som flyktninger av UNHCR.
 
       I 2002 dro deler av familien, herunder A, fra Nord-Irak til Tyrkia. En bror og en søster ble igjen i Irak. En av hans søstre giftet seg og bosatte seg i Iran i 1997. A bodde i Tyrkia til han kom til Norge i 2007. Foreldrene og de av barna som dro til Tyrkia, fikk der status som flyktninger av UNHCR.
 
       Som begrunnelse for søknaden om asyl i Norge, opplyste A at han fryktet å bli utsatt for forfølgelse på grunn av farens aktiviteter som peshmerga, og at hans liv vil være i fare dersom han må returnere til Iran.
 
       Utlendingsdirektoratet (UDI) traff vedtak i saken 26. februar 2009. As søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag ble avslått. UDI fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til hjemlandet ville bli utsatt for forfølgelse av en slik karakter at han hadde krav på opphold og beskyttelse mot retur.
 
       A klaget avgjørelsen inn for Utlendingsnemnda (UNE) som traff vedtak i saken 11. november 2010. Nemndas vurdering og konklusjon var at det ikke i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort at han risikerte forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, og at det heller ikke var grunnlag for å gi han oppholdstillatelse på annet grunnlag.
 
       A fikk deretter frist til 15. desember 2010 med å forlate landet.

       I slutten av november 2010 ba han om at nemndas vedtak ble omgjort under henvisning til at hans foreldre og en søster hadde kommet til Norge som kvoteflyktninger og hadde fått innvilget asyl.
 
       UNE besluttet 24. mars 2011 at det ikke var grunnlag for å gjøre om vedtaket av 11. november 2010.
 
       I mai 2011 fremmet A på nytt en begjæring om omgjøring og om utsatt iverksettelse. Begjæringen ble avslått i beslutning 1. juli 2011.
 
       A reiste ved stevning 23. juni 2011 søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda.
 
       Oslo tingrett avsa 15. februar 2012 dom i saken med slik slutning

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

       A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 7. og 8. november 2012. A og fem vitner ga forklaring. Om den øvrige bevisførsel vises til rettsboken. 

Ankende part, A, har lagt ned slik påstand: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 11.11.10 og senere beslutninger av 24.03.11 og 01.07.11 er ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

       Til støtte for denne påstanden har den ankende part oppsummeringsvis anført:
 
       Tingrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse når retten er kommet til at A ikke har rett til asyl eller er vernet mot retur.
 
       UNE har tatt feil når det er lagt til grunn at vilkårene for å innvilge A asyl på grunnlag av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.
 
       Det er ankende part som må sannsynliggjøre faktum, men det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere til Iran.
 
       As forklaring er i all hovedsak blitt lagt til grunn av utlendingsmyndighetene. Dette er derfor ikke en sak om troverdighet.
 
       Nemnda har lagt feil faktum til grunn når den uttaler at han kan vende tilbake til Iran uten å bli utsatt for forfølgelse eller risiko for å bli drept. Etter bevisførselen må det legges til grunn at hans fars langvarige politiske og militære kamp mot regimet i Iran er et forhold som medfører risiko for forfølgelse også av sønnen A dersom han returnerer til hjemlandet. Familien ble tvunget til å reise fra Iran på grunn av farens politiske aktiviteter. Farens status som intendant i KDPI og hans mangeårige aktiviteter som peshmerga i Nord-Irak, gir utvilsomt grunn til å frykte for forfølgelse og alvorlige overgrep, både mot han selv, kona og barna. I tillegg til politisk aktivitet, har faren også båret våpen og deltatt i væpnede konflikter mot Iran. Det er ingen holdepunkter for at iranske myndigheter glemmer en slik fiendtlig aktivitet selv om den ligger flere år tilbake i tid.
 
       Ankende parts søster og hennes familie har nå måttet forlate Iran på grunn av trusler og trakasserier.
 
       A har også selv deltatt i politiske aktiviteter som gir grunn til å frykte for at han vil bli utsatt for overgrep dersom han må reise til Iran. Han har bortimot hele livet vært en del av en politisk eksilbevegelse som er i opposisjon til regimet i Iran. Det eksilpartiet faren, han selv og øvrige familiemedlemmer er med i, har preget hans oppvekst og skolegang. Som ungdom ble han medlem i Lawan og deltok gjennom hele oppveksten i aktiviteter og arrangementer tilpasset hans alder. At det for en del dreide seg om kulturelle aktiviteter, innebærer ikke at disse ikke hadde et politisk innhold, tvert imot.
 
       Etter at A kom til Norge, har han vært politisk aktiv i partiet. Han har deltatt i møter, større konferanser og arrangementer og har vært i front under demonstrasjoner, blant annet ved den iranske ambassaden. I de siste par årene har han bodd i Steinkjer sammen med foreldrene, men partiet har pålagt han oppgaver og finansiert hans reiser til Oslo og andre steder. Det må legges til grunn som overveiende sannsynlig at iranske myndigheter er kjent med As politiske aktivitet her, at han har søkt om asyl her i landet, og at foreldrene og en søster har fått asyl i Norge. Det er alminnelig kjent at iranske myndigheter på forskjellige måter overvåker det regimekritiske eksilmiljøet her i Norge.
 
       Familiens medlemmer fikk status som FN-flyktninger i både Irak og Tyrkia, og far, mor og søster har nå fått asyl i Norge. I Tyrkia fikk ankende part asylstatus på selvstendig grunnlag og etter individuell behandling da han ble 18 år. En bror har fått politisk asyl i Sveits. Kjernen i flyktningkonvensjonen er den samme uavhengig av om det er UNHCR eller nasjonalstater som behandler søknader om asyl. Både hans egen og familiens asylhistorikk underbygger det som den ankende part, hans far og andre vitner har forklart om at det vil være reell fare for dødsstraff, tortur eller umenneskelig behandling ved retur til Iran. Det er ingen grunn til å underkjenne vitnenes forklaringer som uttalelser fra « venner og bekjente » slik tingretten har gjort. De som har gitt forklaring, har alle god kjennskap til forholdene i Iran og hva personer som er i samme situasjon som den ankende part risikerer, dersom de sendes dit.
 
       Saken er bedre opplyst for lagmannsretten enn da den ble behandlet av UNE. Beviskravet må tilpasses den konkrete situasjonen, og det må sees hen til hvilken type overgrep ankende part risikerer å bli utsatt for. Det hefter ingen mangler ved den ankende parts troverdighet. Han har ved de bevis som er ført, sannsynliggjort at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. I den utstrekning retten skulle være i tvil, må den komme ankende part til gode. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 og Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2013-17401.
 
       Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b om vern mot utsendelse er også oppfylt. Etter denne bestemmelsen er det behovet for beskyttelse som er sentralt, ikke hva som er årsaken til risikoen for alvorlige overgrep. Desto mer alvorlige overgrep det er risiko for ved retur, jo mindre skal det til for at den som søker om asyl har krav på vern mot utsendelse. I saken her er det tale om risiko for tap av liv eller grove overgrep som tortur og annen umenneskelig behandling. Det er illustrerende at fire av ankende parts bekjente – som var i en sammenliknbar sitasjon som han – har fått innvilget asyl av UDI i perioden oktober 2010 til januar 2013.
 
       Dersom ankende part må returnere til Iran – der han ikke har bodd siden han var et par år – vil han bli tvunget til å opphøre med sin politiske aktivitet. Det parti han er medlem av, er forbudt, og det er forbundet med stor risiko å drive partiets politikk i det skjulte. Ved retur vil han derfor bli fratatt grunnleggende ytrings- og forsamlingsfriheter, jf. EMK artikkel 10 og artikkel 11.
 
       Det å bli satt i en situasjon hvor man ved retur enten vil bli utsatt for livsfare ved å bruke grunnleggende rettigheter som ytringsfriheten, eller de facto vil bli avskåret fra å bruke slike rettigheter, skal etter rettspraksis tillegges betydelig vekt. Det følger av Rt-2012-494. I den saken var det spørsmål om vedkommende hadde rett til asyl under henvisning til at han som homofil hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Irak. Høyesterett kom til at det ikke skulle legges til grunn at asylsøkeren ville holde sin legning skjult i hjemlandet, at han da ville bli utsatt for forfølgelse, og at han derfor hadde krav på beskyttelse. Avgjørelsen og de hensyn som var bærende for konklusjonen om behovet for beskyttelse, har overføringsverdi til vår sak. Ved å fortsette sin politiske aktivitet vil ankende part utvilsomt bli utsatt for forfølgelse i Iran. Dersom han av hensyn til egen sikkerhet ikke kan fortsette med det, vil også det være et alvorlig inngrep i hans grunnleggende menneskerettigheter.
 
       Staten må godtgjøre at det ikke er alvorlig fare for forfølgelse ved retur. Det er ikke kjent at noen som har vært i en situasjon som er sammenliknbar med den ankende parts, er blitt returnert til Iran i løpet av de siste årene. Staten har ikke ført tilstrekkelig bevis for at det ikke vil være en reell risiko for at ankende part kan bli utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd og overgrep dersom han returneres til Iran. 

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har lagt ned slik påstand

1. Tingrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

       Til støtte for denne påstanden har ankemotparten oppsummeringsvis anført:
 
       Tingrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse når det gjelder sakens realitet. Det hefter ingen feil ved UNEs vedtak og beslutninger. De er gyldige, og anken må – med unntak for tingrettens omkostningsavgjørelse – forkastes.
 
       Ankende part fyller ikke vilkårene for å anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og bokstav b.
 
       Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved rettens prøving av gyldigheten, jf. Rt-2012-1985. Skjæringstidspunktet i saken her er juli 2011. Domstolene har i utgangspunktet full prøvingskompetanse, men bør likevel vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger.
 
       Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppstiller tre vilkår for flyktningstatus. Søkeren må frykte forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur, frykten må være velbegrunnet og må skyldes et av de angitte forhold, herunder politisk oppfatning. Det bestrides ikke at den forfølgelsesgrunnen som den ankende part påberoper, er en gyldig konvensjonsgrunn.
 
       Vilkåret om forfølgelse innebærer at det stilles krav til alvoret av overgrep ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 29. Det må dreie seg om alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter. Mindre inngripende reaksjoner som kortvarig fengsling eller diskriminering i arbeidsliv eller utdanning, faller utenfor. Det vises til uttalelser i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 og Rt-2012-494.
 
       Kravet om velbegrunnet frykt innebærer at det må være en reell risiko selv om beviskravet er lavere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.
 
       Anvendt på vår sak, må det legges til grunn at vilkårene om velbegrunnet frykt for forfølgelse ikke er oppfylt. Det er ikke omtvistet at iranske myndigheter tradisjonelt har reagert strengt mot politisk aktivitet som blir vurdert som en trussel mot regimet. Ankende parts politiske aktivitet i Nord-Irak og Norge – slik han selv har forklart – er ikke av en slik karakter at han av den grunn vil være utsatt for forfølgelse. Medlemskap i KDPI/KDP innebærer ikke i seg selv en fare for forfølgelse, og ankende parts aktiviteter har vært ganske beskjedne.
 
       Det forhold at han tidligere er blitt innvilget status som flyktning av UNHCR, kan ikke tillegges vekt. Det samme gjelder det som er opplyst om at en bror har fått asyl i Sveits. Norske myndigheter er ikke bundet av de vurderinger som er gjort i FN-organer eller i andre land. De faktiske omstendighetene kan også være ulike for forskjellige personer selv om de er i familie. Det må dessuten legges til grunn at FN/UNHCR ikke har samme ressurser til å vurdere enkeltsaker som konvensjonsstatene.
 
       Ankende parts far, mor og søster er kommet til Norge som kvoteflyktninger og har fått opphold på den bakgrunn. Den ankende part har imidlertid kommet til landet og søkt om asyl på selvstendig individuelt grunnlag. Dette er to forskjellige situasjoner, og det har ingen betydning for ankende parts søknad at de andre familiemedlemmene har fått opphold her i landet.
 
       Den ankende part har også fremholdt at han vil måtte avstå fra politisk aktivitet dersom han returnerer til Iran. Mulig fremtidig politisk aktivitet er ikke relevant ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 28 er oppfylt. De omstendigheter som har utløst fare for forfølgelse. må ha funnet sted på vedtakstidspunktet. Om dette vises til uttalelser i forarbeidene, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86-88. Dette gjelder likevel ikke for seksuell legning. Begrunnelsen er at seksuell legningen må anses som en fundamental side ved en person som det ikke kan kreves at vedkommende gir opp, jf. Rt-2012-494. Dette unntaket for fremtidig adferd har ingen overføringsverdi for konvensjonsgrunnen politisk oppfatning.
 
       Risiko for avledet forfølgelse som følge av farens politiske og militære aktiviteter er også påberopt av den ankende part. Staten fastholder at denne aktiviteten ligger langt tilbake i tid, og at hans far uansett ikke kan anses som tilstrekkelig profilert til at familiemedlemmer risikerer å bli utsatt for forfølgelse på grunn av hans tidligere aktiviteter. Det vises i den sammenheng til at en av ankende parts søstre har bodd mange år i Iran uten alvorlige problemer.
 
       Staten fastholder at UNE ikke har gjort noen feil når nemnda har konkludert med at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.
 
       Ankende part har også påberopt § 28 første ledd bokstav b. Denne bestemmelsen adskiller seg fra bokstav a ved at det ikke stilles noen krav om forfølgelsens årsak, at den oppstiller krav til forfølgelsens art, og at den stiller et noe strengere krav til risikoen for forfølgelse. I saken her er søknaden om asyl begrunnet med politisk aktivitet som omfattes av virkeområdet for bestemmelsen i bokstav a. Vurderingen av ankende parts forhold kan derfor ikke bli noen annen etter bestemmelsen i bokstav b. 

Lagmannsretten bemerker:

       Utlendingsloven § 28 første ledd oppstiller nærmere vilkår for at en utlending skal bli anerkjent som flyktning og derved få rett til oppholdstillatelse (asyl), jf. bestemmelsens andre ledd. Første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

       Det er ikke omstridt at det grunnlag A påberoper, faller inn under alternativet « politisk oppfatning », og lagmannsretten legger det til grunn. Spørsmålet blir om han i lovens forstand har en « velbegrunnet frykt » for « forfølgelse » dersom han returnerer til Iran.
 
       For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a, må de enten enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike som ikke kan fravikes i medhold av EMK artikkel 15 nr. 2, eller de må utgjøre forskjellige tiltak som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenliknes med situasjonen i bokstav a. Dette følger av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og bokstav b.
 
       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) er det på side 415 uttalt:

       Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

       Dette er også lagt til grunn i rettspraksis. Det vises til Rt-2012-494 avsnitt 35 hvor det heter:

       Termen « forfølgelse » innbærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep. Man blir ikke forfulgt selv om man som åpen homofil vil oppleve sosiale sanksjoner i form av misbilligelse, diskriminering og lignende – med mindre den kumulative effekten av slike sanksjoner blir så alvorlig at terskelen for forfølgelse er overtrådt. Dette er også norske myndigheters forståelse, jf. blant annet UNEs praksisnotat 25. mai 2011 punkt 3.1 og utlendingsloven 2008 § 29. Se også UNHCRs retningslinjer 21. november 2008 avsnitt 10 flg. Eksempler disse dokumentene gir på overgrep som anses som forfølgelse, omfatter blant annet drap eller dødsstraff, alvorlig fysisk eller seksuell vold, frihetsberøvelse av en viss varighet og tvangsmessig medisinsk behandling.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må dreie seg om fare for alvorlige menneskerettsovergrep for at det skal kunne anses som forfølgelse i lovens forstand. Mindre alvorlige forhold som for eksempel diskriminering og trakassering faller utenfor, selv om det kan ramme den enkelte hardt. Denne lovforståelsen er også i samsvar med de krav som følger av internasjonal rett.
 
       Den ankende part har påberopt forhold av tre kategorier som grunnlag for sin søknad om asyl: farens aktiviteter som medlem av et politisk parti som er forbudt i Iran og hans aktiviteter som peshmerga (geriljasoldat), sin egen partipolitiske tilhørighet og egne regimekritiske aktiviteter og inngrep i hans ytrings- og organisasjonsrettigheter dersom han må returnere til Iran. Det er anført at det skal foretas en samlet vurdering av alle forholdene.
 
       De hendelser og aktiviteter som har utløst faren for forfølgelse, må som den klare hovedregel ha funnet sted forut for søknaden om asyl, og i alle fall før vedtak i asylsaken treffes. Mulig fremtidig aktivitet i hjemlandet etter retur, kan i utgangspunktet ikke påberopes som grunnlag for asylbeskyttelse. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) der det på side 88 er uttalt:
 
       Når det gjelder spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for risikovurderingen, viser departementet til det som utvalget har bemerket om at statspraksis er relativt entydig i forhold til at det er situasjonen på vedtakstidspunktet som er avgjørende. Departementet mener at det ikke er grunn til å endre gjeldende praksis.
 
       Dommen i Rt-2012-494 gjør et unntak fra dette klare utgangspunktet. Saken gjaldt som nevnt foran spørsmålet om en irakisk statsborger hadde rett til asyl under henvisning til at han var homofil og av den grunn hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet. Høyesterett kom til at det ikke skulle legges til grunn at asylsøkeren ville tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det ble videre uttalt at en homofil som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin seksuelle legning, har krav på beskyttelse.
 
       Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen og de hensyn som begrunner resultat om krav på beskyttelse, har overføringsverdi til forholdene i vår sak der grunnlaget for å søke asyl er politisk oppfatning. Etter lagmannsrettens syn er det i denne sammenheng en vesensforskjell på iboende egenskaper ved en person som seksuell legning og politisk motiverte handlinger.
 
       Lagmannsrettens vurdering er etter dette at begrensninger i mulighetene for den ankende part til å fortsette politiske aktiviteter ved retur til Iran, er et forhold som faller utenfor det som kan gi grunnlag for asylbeskyttelse, enten det er som selvstendig grunnlag eller vurdert sammen med andre forhold.
 
       For de forholdene som i tid ligger forut for vedtakene, skal det foretas en samlet vurdering og avveining av bevisene. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85 flg. er det uttalelser om bevis, bevisbyrde og krav til bevisenes styrke. Her heter det oppsummert at det i utgangpunktet er søkeren som må sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig, men at utlendingsmyndighetene etter forvaltningsloven likevel har et visst ansvar for at saken blir så godt opplyst som mulig. Når det gjelder spørsmålet om risiko ved retur til hjemlandet, er det norske myndigheter som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere. Under henvisning til at man ikke fant det hensiktsmessig å fastsette egne bevisbestemmelser i loven, er det fremholdt at det skal foretas en samlet vurdering av bevisene i saken der utlendingens generelle troverdighet er et av de elementene det vil være naturlig å legge vekt på. Om vilkåret « velbegrunnet frykt for forfølgelse » er det uttalt at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Avgjørende er om risikoen er reell. Disse rettslige utgangspunktene er også lagt til grunn i rettspraksis.
 
       I vedtaket av 11. november 2010 uttaler UNE at nemnda ikke har tatt stilling til om klagerens anførsler er tilstrekkelig sannsynliggjort under henvisning til at det tas utgangspunkt i hans egne anførsler og opplysninger, jf. vedtaket side 6. Det er noe uklart for lagmannsretten hva UNE egentlig legger i dette, men lagmannsretten forstår vedtaket slik at UNE ikke har funnet noen grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om As troverdighet. På grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen, kan heller ikke lagmannsretten se at det skulle være grunnlag for å trekke hans troverdighet i tvil. I den sammenheng skal bemerkes at ankende part og hans far har gitt en forklaring om det iranske identitetsdokumentet (shenasnameh) som tilsier at den ankende part ikke har vært kjent med at det var forfalsket.
 
       For nemnda ble det fremlagt uttalelser fra organisasjoner og enkeltpersoner om faren for forfølgelse dersom ankende part returneres til Iran. Disse er avvist av UNE som å ha liten bevisverdi, dels fordi slike erklæringer fremlegges i mange saker i tilnærmet lik form og dels fordi de fremstår som vennetjenester. Det er ikke foretatt noen nyanseringer eller konkrete vurderinger av disse bevistilbudene, for eksempel om det som kommer frem bygger på nærmere angitte opplysninger, eller om den som har uttalt seg har noen relevant erfaring eller kompetanse. Etter lagmannsrettens syn må dette anses som en svakhet ved denne bevishåndteringen, selv om noen av dokumentene har karakter av å være støtteerklæringer.
 
       UNE går nærmere inn på den ankende parts egne politiske aktiviteter, både før han kom til Norge og hans medlemskap i den norske komiteen for KDP og hans politiske aktiviteter her i landet. Nemnda konkluderer med at hans aktiviteter i ungdomsorganisasjonen og tilknytning til partiet før han kom til Norge ikke var av en slik karakter at de utgjør noen fare for reaksjoner fra iranske myndigheter ved retur. Deretter tar nemnda for seg partimedlemskap og aktiviteter i Norge, og konkluderer med at han heller ikke på det grunnlaget kan sees å være i iranske myndigheters søkelys og av den grunn har et beskyttelsesbehov.
 
       Deretter vurderer UNE aktiviteten til den ankende parts far og hans fortid som peshmerga. Det legges i utgangspunktet til grunn at iranske myndigheter ikke praktiserer avledet forfølgelse av familiemedlemmer, men utelukker ikke at det kan skje for svært profilerte personer med høy politisk aktivitet. Med henvisning blant annet til at farens aktivitet ligger mange år tilbake i tid, konkluderer nemnda med at hans forhold ikke gir grunnlag for å frykte at sønnen A vil bli utsatt for forfølgelse i Iran i dag.
 
       UNE konkluderer deretter med at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.
 
       Lagmannsretten kan ikke se at nemnda har foretatt en samlet vurdering og avveining av de forholdene som ble påberopt som grunnlag for søknaden om asyl. Etter lagmannsrettens syn er dette en klar mangel ved nemndas vedtak. Nemnda har ikke vurdert om forholdene samlet gir grunnlag for en annen konklusjon enn den som trekkes for de enkelte hovedelementene. Etter lagmannsrettens syn er det en feil rettsanvendelse når nemnda trekker konklusjoner om beskyttelsesbehovet relatert til de forskjellige anførsler og grunnlag som påberopes, men uten at det foretas en samlet vurdering slik det er fremholdt i forarbeidene at skal gjøres. Prinsippet om fri bevisbedømmelse innebærer at det skal foretas en samlet vurdering. Det er derfor etter lagmannsrettens vurdering også mangler ved nemndas bevisbedømmelse.
 
       I relasjon til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, har nemnda lagt til grunn at hverken den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran eller individuelle omstendigheter knyttet til klageren, tilsier at han ved retur til Iran står i fare for å bli utsatt for dødsstraff eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. På dette punkt er vedtaket ganske summarisk begrunnet. Feil ved saksbehandlingen er imidlertid ikke påberopt som ankegrunn, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet om vedtaket på dette punkt er mangelfullt begrunnet.
 
       A fremmet begjæring om omgjøring som ble avgjort av UNE ved beslutning 24. mars 2011. Det sentrale grunnlaget for begjæringen var at ankende parts far, mor og søster var kommet til Norge som overføringsflyktninger og var blitt innvilget asyl. Omgjøringsbegjæringen ble avslått. Nemnda la til grunn at saken i det vesentlige stod i samme stilling som tidligere. Det ble fremholdt at ankende parts søknad var vurdert på individuelt grunnlag, at UNE ikke var bundet av vurderinger som var gjort av UNHCR eller UDI, og at klager selv måtte ha ansvaret for at han valgte å søke asyl i Norge på individuelt grunnlag. Det er vist til at moren og søsteren er blitt innvilget flyktningstatus på grunnlag av farens forhold, det vil si på grunn av frykt for såkalt avledet forfølgelse og ikke etter en individuell vurdering. Lagmannsretten kan ikke se at det fremgår av vedtaket på hvilken måte nemnda mener at den ankende parts stilling ved retur til Iran avviker fra søsterens som er blitt innvilget asyl på grunn av farens forhold. Dette reiser spørsmål både om saksbehandling og rettsanvendelse. Under ankeforhandlingen anførte staten at det ikke kan legges til grunn at UNHCR har en like grundig behandling av asylsaker som norske myndigheter. Det ble ikke ført noen bevis av vekt for denne generelle anførselen. Da den ankende part fylte 18 år, fikk han innvilget asylstatus i Tyrkia på individuelt grunnlag. Det er ikke sannsynliggjort at det skjedde på grunnlag av en overfladisk eller mangelfull behandling. Lagmannsretten vil tilføye at det som utgangspunkt har formodningen mot seg at han da skulle bli innvilget videre asylstatus av UNHCR uten at beskyttelsesbehovet var tilstede.
 
       Lagmannsrettens vurdering er at den uriktige rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen ved det første vedtaket ikke ble reparert ved den nye beslutningen.
 
       Ankende part fremmet nok en gang begjæring om omgjøring av avslaget som ble avgjort av UNE 1. juli 2011. Det ble vist til ankende parts medlemskap i Lawan og KDP og hans aktiviteter, at familien hadde fått innvilget asyl, at en søster og hennes familie i Iran hadde fått så store problemer at de måtte forlate landet, at A må anses som en fiende av regimet i Iran, og at dette regimet gjør utstrakt bruk av tortur og annen nedverdigende behandling mot slike fiender.
 
       Om anførslene som gjaldt ankende parts egen organisasjonstilhørighet og aktiviteter, viste UNE til tidligere vedtak. Fremlagte fotografier ble ikke ansett å knytte ankende part til hendelser som medfører frykt for forfølgelse. Nemnda fant det heller ikke nødvendig å imøtekomme anmodningen fra A om å få gi en direkte og utdypende forklaring idet han hadde hatt mange muligheter til å gi supplerende opplysninger. Det ble for øvrig vist til begrunnelser i tidligere vedtak og beslutning, og begjæringen om omgjøring ble avslått.
 
       De feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen som hefter ved det første vedtaket, ble etter lagmannsrettens vurdering heller ikke reparert ved denne nye behandlingen.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at de angitte feil og mangler – fraværet av en samlet vurdering av relevante momenter – kan ha virket inn på vedtakets innhold, det vil si spørsmålet om risikoen ved retur og derved behovet for beskyttelse.
 
       På denne bakgrunn er lagmannsrettens konklusjon at UNEs vedtak og de etterfølgende beslutninger kjennes ugyldige.
 
       Anken har ført frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første jf. andre ledd har den part som har vunnet saken, krav på full erstatning for sine sakskostnader av motparten. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tredje ledd.
 
       For lagmannsretten har advokat Birkeland fremlagt omkostningsoppgave med et krav på 97 050 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift. Kravet legges til grunn ved omkostningsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg kommer rettsgebyr for ankebehandlingen med 23 220 kroner. Samlede omkostninger for lagmannsretten fastsettes etter dette til 120 270 kroner.
 
       Lagmannsrettens resultat er styrende for vurderingen av omkostningsspørsmålet for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. For tingretten var salærkravet 94 500 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift. Kravet legges til grunn ved omkostningsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr for tingretten med 6 880 kroner. Samlede omkostninger for tingretten fastsettes etter dette til 101 380 kroner.
 
       Staten idømmes omkostninger for begge instanser med til sammen 221 650 kroner.
 
       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 11. november 2010 og senere beslutninger av 24. mars 2011 og 1. juli 2011 er ugyldige.
2. I omkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler staten v/ Utlendingsnemnda til A 221.650 – tohundreogtjueentusensekshundreogfemti – kroner. 

Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-72422 Utlendingsloven § 28. Søknad om asyl. (09.01.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak der søknaden om asyl på grunnlag av politisk oppfatning ble avslått av Utlendingsnemnda. Iransk statsborger.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo