Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-95146
Dokumentdato : 20.06.2013

Utlendingsrett. Opphevelse. Saksbehandlingsfeil

Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning i utlendingssak. Det ble gjort gjeldende at barna ved en retur til Tyrkia ville blir påført vesentlig skade. Tingretten hadde truffet avgjørelse uten at det var avholdt muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 32-7 tredje ledd. Lagmannsretten fant at vilkårene for å treffe avgjørelse etter bestemmelsen ikke var oppfylt og opphevet tingrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingfeil.

      Saken gjelder anke over tingrettens kjennelse som forkastet begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak.

       F og hennes fem barn tok 22. mars 2013 ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at UNEs beslutning av 16. august 2012 er ugyldig samt at de gis rett til å bli i landet til rettskraftig dom foreligger. Hovedspørsmålet i saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak 16. august 2012 om ikke å omgjøre tidligere avslag om beskyttelse og opphold for saksøkerne på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

       Oslo tingrett avsa 3. april 2013 kjennelse med slik slutning:

        Begjæring om midlertidig forføyning forkastes. 

       Kjennelsen som forkastet begjæringen om midlertidig forføyning ble avsagt uten at den var forelagt staten, og således uten at det var avholdt muntlig forhandling. Tingretten la til grunn at det, bedømt på grunnlag av saksfremstillingen i begjæringen, ikke var adgang til å ta begjæringen til følge, jf. tvisteloven § 32-7 tredje ledd. Saksøkerne har anket tingrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. 

       Ankepartene, F, D, C, A og B, har kortfattet gjort gjeldende:

       Tingretten har feilaktig lagt til grunn at begjæringen om midlertidig forføyning ikke kunne føre frem, bedømt på grunnlag av saksfremstillingen i begjæringen. Når tingretten har kommet til at det ikke foreligger sikringsgrunn, har den tatt utgangspunkt i rettspraksis som kun omhandler en utlendings vesentlige ulempe ved ikke å kunne møte personlig til hovedforhandlingen, og deretter konkludert med at dette ikke kan utgjøre sikringsgrunn. Ankepartene har imidlertid ikke begrunnet begjæringen med dette, men anført at barna vil bli påført « vesentlig skade » dersom de sendes ut av Norge før saken kommer opp for retten, jf. tvisteloven § 34-1 bokstav b. Slike anførsler kan etter rettspraksis utgjøre sikringsgrunn, slik at vilkårene for å forkaste begjæringen etter tvisteloven § 32-7 tredje ledd ikke var til stede.

       Tingretten har også lagt til grunn en for vid adgang til å forkaste begjæringen om midlertidig forføyning uten muntlig forhandling, jf. Rt-2012-1915 og Borgarting lagmannsretts kjennelse 9. mai 2012 (LB-2012-74596).

       Tingrettens feilaktige lovanvendelse og rettsanvendelse må lede til at kjennelsen oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd.

       Ankepartene har lagt ned slik påstand:

1. Tingrettens kjennelse av 3. april 2013 oppheves. 
2. Staten betaler saksøkernes sakskostnader for lagmannsretten. 

       Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har kortfattet gjort gjeldende:

       Det fremgår av tingrettens kjennelse at den har tatt utgangspunkt i de sikringsgrunner som var påberopt, herunder også barnas tilknytning til Norge. At slike forhold kan utgjøre sikringsgrunn, er på ingen måte opplagt. Staten bestrider at vilkårene for å avvise begjæringen i medhold av tvisteloven § 32-7 tredje ledd ikke var til stede.

       Under enhver omstendighet er det statens syn at hovedkravet ikke er sannsynliggjort, og at det derfor ikke er grunnlag for å beslutte midlertidig forføyning, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. 

       Lagmannsretten er kommet til at tingrettens kjennelse må oppheves.

       Etter tvisteloven § 32-7 første ledd er utgangspunktet at retten treffer avgjørelse om midlertidig sikring etter at partene har vært innkalt til muntlig forhandling. I bestemmelsens andre og tredje ledd er det gjort visse unntak fra dette utgangspunktet. Bestemmelsen § 32-7 tredje ledd, som er den aktuelle unntaksbestemmelsen i foreliggende sak, lyder slik:

        Dersom det, bedømt på grunnlag av saksframstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta begjæringen til følge, kan den forkastes straks. 

       Bestemmelsen tar sikte på de enkle og klare tilfeller, og er i forarbeidene forutsatt brukt med forsiktighet, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 277.

       Tingretten har begrunnet avgjørelsen om å forkaste begjæringen straks i medhold av tvisteloven § 32-7 tredje ledd slik:

        Retten finner at det, bedømt på grunnlag av saksfremstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta denne til følge, jf. tvisteloven § 32-7 tredje ledd. Ingen av de forhold som er påberopt i stevningen utgjør noen tilstrekkelig sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav a eller bokstav b.

        Det fremgår av rettspraksis at det stilles strenge krav til sikringsgrunn i utlendingssaker. Det vises særlig til den nevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-2000-1725. Retten finner det klart at de påberopte forhold i stevningen ikke utgjør noen tilstrekkelig sikringsgrunn, og det vises i denne f orbindelse også til en kjennelse fra Borgaring lagmannsrett av 15. juli 2008 (LB- 2008-105930-1) hvor lagmannsretten gir uttrykk for følgende vurdering:

        Begjæringen om midlertidig forføyning er – så vel i stevningen som i begjæringen – begrunnet med at det vil bli svært vanskelig for A, dersom han nå blir utsendt til hjemlandet, å ivareta og forberede rettssaken på en forsvarlig måte. Lagmannsretten finner det klart at dette ikke innebærer tilstrekkelig sikringsgrunn, uansett om man vurderer spørsmålet ut fra alternativet « forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort » i tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav a) eller alternativet « nødvendig ... for å avverge en vesentlig skade eller ulempe » i § 34-1 første ledd bokstav b). Det vises til Rt-1979-366 og Rt-2003-8, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg har fastslått at ulemper forbundet med at en part oppholder seg i utlandet under forberedelse og gjennomføring av en rettssak om gyldigheten av utlendingsmyndighetenes vedtak, ikke i seg selv utgjør noen vesentlig ulempe som utgjør sikringsgrunn ved begjæring om midlertidig forføyning. Den ankende parts interesser under ankeforhandlingen kan ivaretas av hans prosessfullmektig og partsforklaring må kunne avgis ved en domstol i hjemlandet, ved norsk utenriksstasjon eller ved telefonavhør. 

Retten bemerker at F og barna også er representert ved advokat som vil ivareta deres interesser overfor domstolen, og at det er mulig å gjennomføre telefonavhør i forbindelse med en hovedforhandling.

Ingen av de forhold som er påberopt kan etter dette anses som noen tilstrekkelig sikringsgrunn. Det er derfor ikke adgang til å ta begjæringen til følge. Den blir derfor å forkaste straks, jf. tvisteloven § 32-7 tredje ledd. 

       I begjæringen om midlertidig forføyning er det imidlertid anført at barna vil bli påført vesentlig skade dersom de sendes ut av Norge før saken kommer opp for retten. Tingretten har i kjennelsen gjengitt denne anførselen, men har ikke tatt stilling til om den kan utgjøre sikringsgrunn. Lagmannsretten peker på at det som her er anført i begjæringen i prinsippet kan begrunne en midlertidig forføyning, jf. Rt-2012-1915. Tingretten måtte – for å kunne avgjøre om det var grunnlag for å ta begjæringen til følge – foreta en selvstendig vurdering basert på en saksbehandling i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 32-7 første ledd, jf. Rt-2012-1915 avsnitt 18.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at manglende muntlig forhandling i tingretten er en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Lagmannsretten legger til grunn at saken bør behandles ved muntlig forhandling i første instans.

       De ankende parter har vunnet saken fullt ut og har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-1 første ledd. Advokat Joar Heide ved advokatfullmektig Nadin Askeland Humlen har krevd sakskostnader med kroner 11 875 inkludert merverdiavgift. Kravet tas til følge.

       Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning


1. Tingrettens kjennelse oppheves. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til F, D, C, A og B i fellesskap 11.875 – ellevetusenåttehundreogsyttifem – kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-95146 Utlendingsrett. Opphevelse. Saksbehandlingsfeil (01.07.2013)

    Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning i utlendingssak. Lagmannsretten kom til at manglende muntlig forhandling i tingretten var en saksbehandlingsfeil. Tingrettens kjennelse ble opphevet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo