Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-100192
Dokumentdato : 16.09.2013

Menneskehandel. Organisert prostitusjon. Heleri. Hvitvasking.

En Nigeriansk kvinne ble frifunnet for menneskehandel til prostitusjon. Det var ikke ført bevis for at fornærmede var et offer for menneskehandel, at tiltalte var kjent med en eventuell menneskehandel eller at hun hadde vært «mottaker» av fornærmede eller medvirket på annen måte. At mange kvinner i Afrika lever under vanskelige økonomiske forhold og havner i prostitusjon innebærer ikke i seg selv at det foreligger en sårbar situasjon. Misbruk av sårbar situasjon krever at de fornærmede befinner seg i en konkret nødsituasjon før de ankommer Norge, som må være av en viss alvorlighet for å få betydning i sårbarhetsvurderingen. Også frifinnelse for tiltale om heleri/hvitvasking. Den prostituertes betaling av egne inntekter fra prostitusjon til den som fremmet prostitusjonen kunne ikke rammes av § 317, og bevissituasjonen i saken var for uklar. Det forelå ingen forklaringer fra de medprostituerte.

       Tiltalte i saken er av påtalemyndigheten navngitt som A, født 0.0.1980 i Nigeria. Opplysningene stammer fra et nigeriansk pass med tiltaltes bilde. Passet er ifølge teksten utstedt i februar 2005 av Federal Republic of Nigeria. Påtalemyndigheten har anført at passet synes å være ekte i den forstand at det antas å være utstedt av kompetent myndighet, men at dette ikke hindrer at navn og fødselsdato kan være uriktig. Saken er registrert på dette navnet i domstolenes registre.

       Tiltalte sier at hun heter B, et navn som også forekommer i saken, og at hun er født 0.0.1975 i Nigeria. Det er indikasjoner i saken på at dette kan være riktig, men lagmannsretten ser ikke grunn til å komme nærmere inn på det. Nedenfor brukes i hovedsak navnet A.

       Tiltalen, gjengitt nedenfor, gjelder overtredelse av straffeloven § 224 om menneskehandel og § 317 om heleri/hvitvasking. Videre tok Politimesteren i Oslo 24. mars 2012 ut tilleggstiltale mot A for overtredelse av

 «straffeloven § 333  
 for overfor et stevnevitne, polititjenestemann eller for noen annen offentlig myndighet å ha nektet å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling eller bopel, når opplysning om dette i den offentlige tjenestes medfør har blitt begjært, eller i slikt tilfelle for eget eller andres vedkommende å ha oppgitt falsk navn, fødselsdato, fødselsår, stilling eller bopel»

       Grunnlaget var:

 «Onsdag 9. november 2011 kl. 03.00 ved Stortorvet i Oslo, unnlot hun overfor politibetjentene Sivertsen og Kjersem å oppgi bopel da dette ble forlangt av henne i anledning politikontroll.»

Oslo tingrett avsa 8. mai 2013 dom med slik domsslutning:

       1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven

- § 224 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a og b,
- § 317 fjerde ledd, jf. første ledd, og 
- § 333

til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder. Straffeloven § 62 og § 63 annet ledd er iakttatt.  

Varetekt kommer til fradrag med 304 – trehundreogfire – dager. 

2. A dømmes til å tåle inndragning av 1 213 019,91 – enmilliontohundreogtrettentusenognittenkommanittien – kroner. De beslaglagte 24 300 – tjuefiretusentrehundre – kroner, 470 – firehundreogsytti – euro og 1210 – ettusentohundreogti – dollar inndras som del av inndragningsverdien.
 
3. A betaler innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen oppreisning til C med 50 000 – femtitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. 

       A/ B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett, herunder over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for overtredelsen av straffeloven § 224 og § 317. Anken ble henvist til ankeforhandling, men det ble ikke gitt samtykke til behandling av anken over domfellelsen for overtredelse av § 333, som isolert sett er et bøteforhold, jf. straffeprosessloven § 321 første ledd (i lagmannsrettens beslutning angitt slik at anken over dette punktet nektes fremmet).

       Aktor har under ankeforhandlingen anført at tiltalte har meget lav troverdighet og at det er bevismessig grunnlag for å domfelle henne både for menneskehandel og heleri. Hun har lagt ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalen til fengsel i 2 år og 3 måneder, og at 1 658 819 kroner inndras hos henne i medhold av straffeloven § 34.

       Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede C krevd oppreisning etter skadeserstatningsloven knyttet til overtredelsen av straffeloven § 224. Hun har ikke innvendinger mot tingrettens utmåling av oppreisningsbeløpet til 50 000 kroner. Hun gjør gjeldende at selv om A skulle bli frifunnet, foreligger det tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt til å dømme henne til å betale det sivile kravet.

       Forsvareren har anført at det overhodet ikke er bevismessig grunnlag for å finne tiltalte skyldig i medvirkning til menneskehandel, verken for så vidt gjelder spørsmålet om C har vært utsatt for menneskehandel eller om A var kjent med dette da C ankom leiligheten på Torshov i januar 2008. Det er heller ikke belegg for at A på noen måte har hatt en mottakerrolle eller på annen måte medvirket til menneskehandel. Etter hennes egen forklaring har hun selv vært utsatt for menneskehandel. Bevissituasjonen anføres å være tilsvarende for så vidt gjelder tiltalen for heleri/hvitvasking.

Lagmannsretten vurderer først tiltalepunktet om menneskehandel.

       Etter spaning på flere adresser i Oslo gjennomførte politiet i juni 2008 en aksjon rettet mot organisert prostitusjon med afrikanske kvinner. Over 70 personer ble innbrakt og det ble utarbeidet 13 siktelser. Politiet foreslo senere at 9 personer skulle tiltales for menneskehandel, straffeloven § 224. Statsadvokatene i Oslo returnerte sakene til politiet til nærmere vurdering av forståelsen av reglene i § 224, og etter dette innstilte politiet på henleggelse. Ved beslutning 9. februar 2009 henla statsadvokaten alle saker om menneskehandel. Tolv personer angitt som fornærmede i sakene klaget over vedtaket, og Riksadvokaten omgjorde henleggelsesbeslutningen for tre tiltalte, blant dem A. Saken mot de to andre har etter det aktor har opplyst, ingen tilknytning til saksforholdet vedrørende A.

       Etter dette tok Statsadvokatene i Oslo den 4. desember 2009 ut tiltale mot A for overtredelse av

 «straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav a og b  
 for, ved å motta en person, å ha lagt forholdene til rette for utnyttelse av personen til prostitusjon ved misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd, eller på annen måte å ha medvirket til utnyttelsen.»

       Grunnlaget var angitt å være « følgende forhold eller medvirkning til dette»:

        «I januar 2008 i Oslo tok A imot C og skaffet henne plass i en leilighet i -s allé, hvor det bodde flere prostituerte fra før. C kom fra Spania via Sverige med buss samme dag. Hun hadde prostituert seg i Spania for å fremskaffe 35.000 Euro som bakmenn ved prostitusjonen hadde avkrevd henne for transport fra Nigeria til Spania ca. to år tidligere. Før avreise fra landsbygda i Nigeria hadde en eller flere av de samme personene tatt C med til en heksedoktor der hun gjennomgikk et trolldomsritual hvor hun ble fortalt at det ville bli kastet en forbannelse over henne dersom hun ikke betalte penger til den eller de som fraktet henne til Europa. En person som kalte seg ' D' og som styrte prostitusjonsvirksomheten hennes i Spania, skaffet henne flybillett og falske identitetspapirer slik at hun kunne reise til Sverige og Norge. I Oslo ble hun møtt av en ikke identifisert person som oppga å hete ' E', og som fraktet henne i drosje til leiligheten i -s allé. A avkrevde henne 3.500 kroner i leie pr. måned for plass i leiligheten hun delte med flere andre og instruerte henne om at 'hun måtte prostituere seg ute, ikke inne, og at jobben var hard', eller lignende. A var klar over at Cs eneste mulighet til å betale for opphold i leiligheten og til bakmenn var å skaffe seg inntekter ved prostitusjon.» 

       Lagmannsretten bruker nedenfor også uttrykket «trafikkert» om en person som har vært utsatt for menneskehandel.

       Grunnvilkåret for straff for menneskehandel etter § 224 er angitt i flere alternativer i bestemmelsens første ledd. Som det går fram av det siterte tiltalegrunnlaget, er dette i det vesentlige en beskrivelse av hendelser knyttet til fornærmede i saken, C. Bestemmelsene om tvang eller vold er ikke påberopt, slik at vilkåret i dette tilfellet er at fornærmede er blitt utnyttet til prostitusjon ved misbruk av en sårbar situasjon. Beskrivelsen i grunnlaget er ment å angi at dette er tilfellet for så vidt gjelder C. Tiltalen mot A er angitt alternativt som overtredelse av § 224 andre ledd a) og b). Etter a) må det foreligge en utnyttelse til prostitusjon ved slikt misbruk av sårbar situasjon som nevnt i første ledd, og A må ha overtrådt andre ledd ved å «legge forholdene til rette» for slik utnyttelse ved å «motta» personen. Alternativt må hun etter b) «på annen måte» ha medvirket til utnyttelsen.

       Det er etter lagmannsrettens mening flere grunner til at tiltalte ikke kan dømmes etter denne tiltalen.

       For det første er det et vilkår for domfellelse at det kan anses bevist ut over rimelig tvil at det har skjedd et slikt misbruk av en sårbar situasjon for Cs vedkommende som førte til at hun havnet i prostitusjon i Oslo i januar 2008. Det må med andre ord bevises ut over rimelig tvil at C rent faktisk var «trafikkert». Det må anses på det rene, og oppfattes heller ikke som bestridt fra påtalemyndighetens side, at ikke alle nigerianske kvinner som er kommet til Oslo de senere årene for å prostituere seg, har vært trafikkert, jf. også uttalelse i saken fra PRO-Senteret for prostituerte. At mange kvinner i Afrika lever under vanskelige økonomiske forhold og av forskjellige grunner havner i prostitusjon, innebærer ikke i seg selv at det foreligger et «misbruk av sårbar situasjon» i lovens forstand. Det kreves en noe mer konkret nødsituasjon. I forarbeidene (Ot.prp.nr.62 (2002-2003) side 97) nevnes som eksempel:

        «Med misbruk av sårbar situasjon menes det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder, annet enn å underkaste seg «handlerne». En kvinne står f.eks. i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på et bordell i utlandet.» 

       Den beskrivelsen som er gitt av Cs situasjon og historie i tiltalegrunnlaget, innebærer utnyttelse av en sårbar situasjon og oppfyller grunnvilkåret. Men lagmannsretten har ikke grunnlag for å fastslå at det er bevist ut over rimelig tvil at denne beskrivelsen er riktig. Ut over Cs egen forklaring foreligger det ingen opplysninger om hennes opphold i Nigeria og Spania og reisen til Norge, og hennes forklaringer i saken kan etter rettens mening ikke være tilstrekkelig til å dømme A for medvirkning til menneskehandel. Ingen av de personene C har fortalt om, er kjent eller avhørt, og det er etter det lagmannsretten forstår ikke foretatt noen nærmere undersøkelser i Spania eller i Nigeria. Det er alminnelig antatt at utlendinger som kommer til Norge fra fattigere land i en del tilfeller gir uriktige opplysninger om sin fortid i den hensikt å oppnå opphold her, og det er kjent at norske myndigheter bruker atskillige ressurser på å kontrollere riktigheten av opplysningene fra asylsøkere. Status som offer for menneskehandel gir økte muligheter for å få opphold i Norge gjennom at man kan søke om en såkalt refleksjonsperiode, og særlig hvis man har vitnet i en straffesak om menneskehandel. I sistnevnte tilfelle har man som utgangspunkt krav på opphold i medhold av utlendingsforskriften § 8-4, jf. Justisdepartementets rundskriv GI-2010-31. Forsvareren har i forbindelse med Cs bakgrunn pekt på at det framstår som lite sannsynlig at hun, slik hun har forklart for lagmannsretten, skal ha vært holdt innesperret som prostituert i to år i Spania før hun kom til Norge. Videre har han pekt på at det i anmeldelsen fra hennes opprinnelige bistandsadvokat er angitt at det var en kvinne som møtte henne i Oslo, mens det ifølge hennes senere forklaringer og tiltalebeslutningen var en mann med kallenavnet «E».

       Slik lagmannsretten ser det, kan det C beskriver, meget vel være riktig. De motstridende opplysningene om hvem som mottok henne, kan bygge på misforståelser under avhør, og det er ikke forhold ved Cs person eller opptreden under ankeforhandlingen som gjør henne utroverdig. Men hennes forklaring er ikke tilstrekkelig til å anse som bevist ut over rimelig tvil at det foreligger en utnyttelsessituasjon som nevnt i § 224 første ledd. Allerede av denne grunn må A frifinnes for hovedtiltalen.

       Dersom man legger til grunn som bevist at C var trafikkert da hun kom til Oslo, er det videre et vilkår for domfellelse at det anses bevist ut over rimelig tvil at A var klar over dette, det vil si at hun visste at C var utnyttet gjennom misbruk av en sårbar situasjon eller anså dette som overveiende sannsynlig.

       Dette foreligger det meget sparsomme opplysninger om. C har under ankeforhandlingen ikke forklart noe som peker i denne retningen. I brev til Oslo politidistrikt 26. september 2008, betegnet «Anmeldelse av menneskehandel», skrev hennes opprinnelige bistandsadvokat blant annet: «C er sikker på at bakmennene i Spania har direkte kontakt med F [et navn C brukte på A] og bakmenn her i Norge – ...». C forklarte for lagmannsretten at dette er uriktig, og at hun aldri har sagt noe slik. Det er klart at lagmannsretten i denne situasjonen ikke kan anse denne forbindelsen mellom A og personer som skal ha fraktet C til Norge som bevist ut over rimelig tvil. Andre opplysninger foreligger ikke. A har selv forklart at hun ikke oppfattet det slik at C ankom fra utlandet, men at hun kom fra en annen leilighet i Oslo og måtte flytte over til leiligheten på Torshov fordi det ikke lenger var plass i den første. I den nevnte anmeldelsen fra bistandsadvokaten sto det for øvrig at «Bakmennene sendte henne til Norge høsten 2007». Bevis for at A var klar over at C eventuelt var trafikkert, er ikke ført.

       For det tredje kan det etter lagmannsrettens mening ikke anses bevist at A var i en mottakerposisjon slik som angitt i § 224 andre ledd. Retten oppfatter formuleringene i tiltalegrunnlaget om at A «avkrevde» C husleien på 3500 kroner per måned og «instruerte» henne om at «hun måtte prostituere seg ute, ikke inne, og at jobben var hard» slik at de skal indikere et slags overordningsforhold til C og en forbindelse til dem som brakte C til leiligheten som skulle gjøre A til deltaker i menneskehandel etter § 224 som «mottaker».

       Det er opplyst at det kunne bo fra fem til ti kvinner i leiligheten på Torshov, som var på to rom. At en av kvinnene i en situasjon hvor det kommer en ny beboer, er den som opplyser om hva husleien er og at man ikke kan ta kunder med til leiligheten, er etter lagmannsrettens syn et svakt bevis for at vedkommende skal ha en mottakerrolle i en menneskehandelskjede. Det kan like gjerne anses som noe sedvanlig når flere mennesker lever i bofellesskap. A har forklart at hun selv er offer for menneskehandel, og hun har gitt en beskrivelse av sine opplevelser i Nigeria og sin reise til Norge som på mange måter svarer til Cs, blant annet om bruk av trolldom som grunnlag for å utnytte en sårbar situasjon. Hennes forsvarer har opplyst at hun er i ferd med å søke om en refleksjonsperiode. Det er på det rene at A har forklart seg motstridende på flere punkter i løpet av saken, noe tingretten har redegjort grundig for og aktor har brukt en del tid på å dokumentere. Men noe grunnlag for å se bort fra muligheten av at A selv er trafikkert, er det ikke. Det følger videre av både Cs og As egen forklaring at A bodde og levde som de andre kvinnene i leiligheten, ved dels å sove to og to i sengene og dels på madrasser på gulvet, og at hun på linje med de andre kvinnene utførte den harde prostitusjonsformen gateprostitusjon. Det er på det rene at hun jevnlig har vært i kontakt med PRO-senteret. Det framstår ikke som særlig sannsynlig at A, dersom hun hadde en plass i den kjeden som drev menneskehandel, ikke hadde en bedre bosituasjon enn de andre kvinnene og at hun gateprostituerte seg på linje med dem. At hun skulle ha en mottakerrolle som nevnt i § 224 er under enhver omstendighet langt fra bevist. Lagmannsretten viser til at de personene som kunne forklart seg om dette, nemlig andre beboere av leiligheten i -s allé, verken har gitt vitneforklaring eller er avhørt rettslig. Det foreligger altså ingen opplysninger fra de andre beboerne i leiligheten om situasjonen der. I tiltalegrunnlaget er det videre angitt at A «skaffet henne [C] plass i en leilighet i -s allé». Som det kommer fram ovenfor, er det ikke noe bevismessig grunnlag for en slik karakteristikk av As rolle.

       Både C og A har forklart at sistnevnte mottok 3 500 kroner som husleie fra C. C har tidligere forklart at A mottok husleiebetalingen fra de andre beboerne og at pengene ble gitt til en G, som etter det opplyste var framleier av leiligheten. For lagmannsretten har C forklart at hun ikke vet hvem de andre kvinnene betalte husleie til. At en av beboerne i et slikt bofellesskap samler husleien og leverer den til utleier, er ikke et strafferettslig bevis for at det foreligger en medvirkning til menneskehandel. Lagmannsretten nevner også at C har forklart at da hun etter et kirkebesøk ca. 14 dager etter at hun kom til Oslo, bestemte seg for å slutte med prostitusjon og fortalte A om dette, sa A ifølge C at sistnevnte «måtte følge sitt eget hjerte» eller lignende. Dette kan vanskelig sies å være i samsvar med en rolle som medvirker i et apparat som driver med menneskehandel.

       Lagmannsretten finner det etter dette på flere grunnlag, og også når man ser bevissituasjonen i saken samlet, klart at A/ B må frifinnes for tiltalen om overtredelse av straffeloven § 224.

       Tilleggstiltalen etter straffeloven § 317 er tatt ut av Politimesteren i Oslo 13. august 2010. Dette tiltalepunktet ble ikke behandlet i tingretten ved første gangs behandling av saken. Tiltalen gjelder

 «Straffeloven § 317 fjerde ledd jf første ledd 
 for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Heleriet anses som grovt særlig fordi det er lagt vekt på hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra, verdien av det utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre»

       Grunnlaget er angitt slik:

        «I perioden fra 8. mars 2007 og frem til 16. juni 2008 overførte hun til sammen 720 216 kroner ut av landet, og vekslet til sammen 1 180 257 norske kroner til euro, til tross for at pengene var utbytte av straffbare handlinger, herunder menneskehandel og organisert prostitusjon.» 

       Lagmannsretten bemerker at i § 317 første ledd er det å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling betegnet heleri, mens det å yte bistand til å sikre slikt utbytte for en annen er betegnet hvitvasking. I tiltalens gjengivelse av straffebudet er dette angitt som alternative overtredelser i denne saken. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen går ut på overføring av penger til utlandet og veksling av norske kroner til euro. Det første kan, avhengig av bevissituasjonen, anses både som heleri og hvitvasking, mens det siste i seg selv bare kan være hvitvasking.

       Ifølge tiltalegrunnlaget er overføringene og vekslingene utført «til tross for» at pengene var utbytte av straffbare handlinger, «herunder menneskehandel og organisert prostitusjon».

       Lagmannsretten nevner at det under ankeforhandlingen ble klart at ett av politivitnene i saken blant annet skulle forklare seg om spørsmålet om pengene delvis kunne skrive seg fra narkotikahandel. Forsvareren protesterte mot denne bevisførselen under henvisning til at dette var helt nye anførsler som ikke hadde vært framme i saken tidligere. Ved kjennelse avskar lagmannsretten denne bevisførselen under henvisning til manglende kontradiksjon fordi forsvareren ikke hadde fått anledning til å forberede noe forsvar mot disse anførslene, som også var nye for retten. Påtalemyndigheten begjærte ikke saken utsatt. Lagmannsretten har i lys av Høyesteretts avgjørelse i Rt-2013-905 vurdert om den burde utsette saken av eget tiltak, men er kommet til at det ikke er grunnlag for dette.

       Lagmannsretten bemerker at det ikke er noe krav etter § 317 at det skal være sikkert hva slags straffbare handlinger pengene stammer fra. Avgjørende er om det kan anses bevist ut over rimelig tvil at de ikke kan ha et lovlig opphav.

       De aktuelle underliggende straffbare handlingene i § 317-tiltalen er først og fremst såkalt organisert prostitusjon, jf. straffeloven § 202, som blant annet setter straff for den som «fremmer andres prostitusjon». Som delvis synonymt med begrepet «fremme» i § 202 første ledd a) kan man benytte «organisere». Organisatoren (halliken) mottar midler fra den prostituerte som stammer fra hallikens egen organisering av prostitusjonsvirksomheten, og disse midlene på hallikens hånd stammer altså fra en straffbar handling. Det er på det rene at § 317 rammer utbytte fra egen straffbar virksomhet.

       Med prostitusjon menes at en person har seksuell omgang eller handling med en annen mot vederlag, jf. § 202 siste ledd. Det er på det rene at den som selv har seksuell omgang eller handling mot vederlag, ikke kan straffes for dette, selv om prostitusjonen er fremmet av andre.

       Beløpene i tiltalebeslutningen utgjør samlet ca. 1,9 millioner kroner. Dette er overføringer og vekslinger, jf. tiltalegrunnlaget, som politiet har funnet ved søk i valutaregisteret der pass pålydende A er registrert som identifikasjonsdokument, samt kvitteringer fra pengeoverføringsbyråer der A er oppgitt som avsender. Aktor har under ankeforhandlingen endret dette til at samlet beløp, inkludert gebyrer, er 2 169 198 kroner. Lagmannsretten legger dette beløpet til grunn.

       Bortsett fra forklaringene fra politivitnene om de undersøkelsene som er gjort opp mot blant annet valutaregisteret og om skriften på kvitteringene og i en notisbok som tilhører A, foreligger bare tiltaltes forklaring om disse pengene.

       Det er lagt fram en rekke overføringsformularer for pengeoverføring til utlandet fra FOREX, betegnet MoneyGram, samt noen kvitteringer fra Western Union. En god del av disse formularene er underskrevet med et tegn som ser ut som noe i likhet med en krøllalfa, og disse overføringene har A forklart at hun selv har gjort av sine egne prostitusjonsinntekter. Øvrige overføringsformularer som foreligger i original eller kopi har en underskrift som ser annerledes ut. En skriftekspert fra Kripos har forklart seg i saken og skrevet en rapport om sannsynligheten for at de forskjellige eksemplarene helt eller delvis er fylt ut eller underskrevet av samme person. Kripos har ikke på noe punkt konkludert med at det er en slik sikkerhet for at de forskjellige utfyllingene mv. er gjort av samme person at dette kan sies å være bevist ut over rimelig tvil i strafferettslig forstand. Det foreligger ikke taktiske opplysninger i saken som kan styrke eller svekke Kripos' konklusjoner, og lagmannsretten ser ikke grunn til å gjøre nærmere rede for denne siden av saken, og ser ikke grunn til å beskrive disse kvitteringene nærmere.

       Som nevnt er straffansvaret for heleri og hvitvasking etter § 317 knyttet til utbyttet av «en straffbar handling». Lagmannsretten bemerker at det er bevist ut over rimelig tvil, også ut fra tiltaltes forklaring, at den prostitusjonen tiltalte, og andre nigerianske kvinner hun bodde sammen med, utførte i Oslo i perioden mars 2007 til juni 2008, må anses som «organisert prostitusjon», i den forstand at noen har «fremmet andres prostitusjon» i samsvar med § 202 ved å rekruttere kvinnene til prostitusjonsvirksomheten og sørge for de aktuelle leilighetene som et utgangspunkt for gateprostitusjon. Inntektene oppnådd ved denne prostitusjonen kan dermed sies å være utbytte av denne straffbare handlingen. På den andre siden er inntektene fra prostitusjonen først og fremst skaffet gjennom den enkelte kvinnens salg av seksuelle tjenester, en handling som, som nevnt ovenfor, ikke er straffbar. I denne forstand er den enkelte prostituertes inntekter ikke utbytte av en straffbar handling. Det er det å fremme andres prostitusjon som er det straffbare i denne saken, mens det å prostituere seg ikke er straffbart.

       En kvinne som livnærer seg som prostituert på egenhånd kan åpenbart ikke straffes for å bruke pengene på sine barn, sin ektefelle eller andre slektninger eller til andre lovlige formål. Dette kan ikke komme i noen annen stilling selv om den prostituerte har en hallik eller arbeider i et mer omfattende prostitusjonsmiljø som er fremmet av andre. Lagmannsretten mener at det heller ikke rammes av § 317 at den prostituerte betaler av egen prostitusjonsinntekt til den som fremmer prostitusjonen etter § 202, enten dette er frivillig eller ansett som en forpliktelse. Lagmannsretten antar at dette først blir utbytte av en straffbar handling på mottakerens hånd, altså når den som fremmer prostitusjonen, mottar disse pengene. Under enhver omstendighet må det etter lagmannsrettens syn innfortolkes en rettsstridsreservasjon som tilsier at den enkelte prostituerte ikke kan straffes for lovlig bruk av egne prostitusjonsinntekter. Disse er ikke utbytte av en straffbar handling. Lagmannsretten oppfatter det slik at aktor har sagt seg enig i en slik lovforståelse. At dette må være konsekvensen, blir etter lagmannsrettens mening særlig tydelig hvis man ser den prostituerte som offer for menneskehandel. Hun kan ikke straffes for heleri eller hvitvasking ved pengeoverføring av egen prostitusjonsinntekt til handlerne.

       Synspunktene ovenfor innebærer at heller ikke As medprostituerte på de aktuelle adressene kunne straffes for heleri eller hvitvasking knyttet til egne prostitusjonsinntekter.

       Det følger etter lagmannsrettens syn av dette at i den grad man ikke kan se bort fra muligheten av at de vekslingene og pengeutførslene som A har utført, gjelder hennes egne prostitusjonsinntekter, kan hun ikke dømmes etter tiltalen.

       Vurderinger, dels bygget på politierfaring, dels på uttalelser fra PRO-senteret og i rettsavgjørelser, av hvor mye man kan regne med at en nigeriansk gateprostituert kunne tjene i løpet av den aktuelle perioden på vel 15 måneder, varierer atskillig. Aktor har gjort rede for en beregning under ankeforhandlingen der hun konkluderte med at det absolutt høyeste beløpet man kan legge til grunn som inntekt for A i perioden, er i underkant av 800 000 kroner, og at det bare er en teoretisk mulighet, som man kan se bort fra, for at hun har oppnådd høyere inntekter enn dette. Lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Samlet vekslet og overført beløp er som nevnt på vel 2,1 millioner kroner, altså atskillig høyere enn en mulig inntekt for A.

       Lagmannsretten bemerker videre at dersom det gjelder et utbytte av en straffbar handling, kan det være heleri eller hvitvasking dersom man med nødvendig forsett eller uaktsomhet lar en annen benytte sitt pass som legitimasjon eller underlagsdokument for pengeoverførsler eller vekslinger, jf. synspunkter i Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-105696. Men også her oppstår spørsmålet om det foreligger heleri eller hvitvasking når de prostituerte i et slikt fellesskap bistår hverandre med overføring eller veksling av den enkeltes prostitusjonsinntekter. Dersom man ser det slik at den enkeltes veksling og overføring av egne penger er lovlig, synes det ikke uten videre å være grunnlag for at den som hjelper en annen med slik overførsel, kan straffes etter § 317. Man kan gjøre vennetjenester for hverandre ved å gå i banken eller på vekslingskontoret, uten at det synes grunn til å vurdere dette annerledes strafferettslig enn om vedkommende prostituert hadde gjort dette selv.

       Lagmannsretten ser ikke grunn til å ta noe absolutt standpunkt til dette siste rettslige spørsmålet. Avgjørende i saken er etter rettens mening at bevissituasjonen er så uklar at det ikke er grunnlag for domfellelse etter tilleggstiltalen.

       A har forklart at hun har sendt penger til G, som må anses som en av organisatorene, til H, som hun angir som sin stebror og til herr og fru pastor I i Nigeria. Samlede registrerte beløp til disse er henholdsvis vel 46 000, vel 87 000 og vel 376 000 kroner. Ingen av disse er avhørt, og Is rolle er uklar. Samlet er dette klart under beløp man ikke kan se bort fra at A har utført av egne prostitusjonsinntekter. As signatur finnens også på pengeoverføringer til ytterligere fire personer, men samlet beløp er under aktors beregning.

       Det er på det rene at samtlige vekslinger og pengeoverføringer som tiltalen gjelder, er utført med bruk av det passet som lyder på A. A hevder som nevnt at dette ikke er «hennes» pass: Det er bilde av henne, men ikke hennes virkelige navn og fødselsdato. Lagmannsretten kan som nevnt ikke se bort fra at dette er riktig. Man kan videre ikke se bort fra As forklaring om at hun fikk utlevert dette passet fra dem som fikk henne til Norge med ordre om at det var dette passet som skulle benyttes til pengeoverføringer fra dem som bodde i leiligheten. Hun har videre forklart at de andre jentene i samsvar med dette benyttet hennes pass til å sende penger og veksle. Hun har også forklart at passet av og til ble lånt bort til andre afrikanske kvinner uten nødvendige identifikasjonspapirer i eller utenfor vekslingslokalet, slik at disse kunne overføre penger. Ifølge henne var det ikke vanskelig å få gjennomført transaksjonene selv om forskjellige personer benyttet passet med hennes bilde.

       Også rundt disse forholdene er det meget sparsomt med bevisførsel ut over tiltaltes forklaring og opplysningene fra valutaregisteret. Det finnes ingen vitneforklaringer eller rettslige avhør eller andre opplysninger fra dem som kunne forklart seg om omfang og framgangsmåte i forbindelse med vekslinger og pengeoverføringer, nemlig tiltaltes medprostituerte. Det er opplyst at flere hundre personer ble avhørt da politiet aksjonerte i 2008, uten at dette, ut over tiltalen mot A, har resultert i noen straffesaker med tilknytning til As sak. Lagmannsretten har videre ingen opplysninger om hva personer som har bodd sammen med A i den aktuelle perioden har forklart om bruk av pass, vekslingsmetoder, inntekter mv. Beløpet i tiltalebeslutningen utgjør ikke mer enn det flere prostituerte i leiligheten samlet kan ha vekslet eller utført som egen prostitusjonsinntekt. Man kan etter rettens mening ikke se bort fra muligheten av at store deler av vekslingene og overføringene er gjennomført av andre prostituerte med egne prostitusjonsinntekter ved bruk av noe som kan ha vært et slags felles pass med en fiktiv identitetsangivelse.

       Det er etter dette etter lagmannsrettens mening ikke ført tilstrekkelig bevis for at A har begått heleri eller hvitvasking av penger som stammer fra en straffbar handling.

       Etter dette frifinnes A både for hovedtiltalen og tilleggstiltalen. Hun dømmes for overtredelse av straffeloven § 333 slik som beskrevet foran, et forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Hun idømmes en bot på 2000 kroner, som anses sonet.

       A ble løslatt ved lagmannsrettens kjennelse mandag 9. september i år. Eventuelt varetektsfradrag i anledning straffesaken er på 428 dager.

       For det tilfellet at A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 har C opprettholdt det sivile kravet og anført at det foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt til å idømme beløpet. Lagmannsretten finner det klart at det ikke er bevisgrunnlag for å ilegge A noe oppreisningskrav.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. A, født 0.0.1980, (også kjent som B, født 0.0.1975,) frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 og straffeloven § 317.
  2. For det forholdet som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 8. mai 2013, ilegges A/ B en bot på 2.000 -totusen- kroner, subsidiært fengsel i 5 -fem- dager, som anses sonet.
  3. A/ B frifinnes for kravet om inndragning.
  4. A/ B frifinnes for kravet fra C om oppreisningserstatning.
  5. Eventuelt varetektsfradrag er på 428 -firehundreogtjueåtte- dager. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-100192 Menneskehandel. Organisert prostitusjon. Heleri. Hvitvasking. (25.09.2013)

    En nigeriansk kvinne ble frifunnet for tiltale om menneskehandel. Det var ikke ført bevis for at fornærmede var et offer for menneskehandel, at tiltalte var kjent med en eventuell menneskehandel eller at hun hadde vært «mottaker» av fornærmede eller medvirket på annen måte.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo