Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-103068
Dokumentdato : 05.07.2013

Sivilprosess. Avskjæring av vitneførsel.

Saken gjelder avskjæring av vitneførsel i medhold av tvisteloven § 21-7 første ledd i utlendingssak. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at påberopt vitneforklaring ikke var relevant for avgjørelse av sakens tvistegjenstand, som var gyldighet av vedtak om å nekte omgjøring av avslag på asyl på grunn av påberopt, nytt bevis i relasjon til spørsmålet om returvern.

Red. anm.: se HR-2013-2313-U for senere saksgang.

Saken gjelder anke over kjennelse der Oslo tingrett avskar vitneførsel i medhold av tvisteloven § 21-7 første ledd.

       B og A har reist søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda (UNE), med krav om at to vedtak 27. september 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag på saksøkernes søknader om asyl i Norge, kjennes ugyldig. I stevningen ble det blant annet påberopt som bevis vitneforklaring fra C.

       I statens tilsvar ble det anført at de to vedtakene er gyldige. Videre ble det reist spørsmål ved om det kan være grunnlag for avskjæring av tilbudte vitneforklaringer i stevningen.

       I et senere prosesskrift begjærte saksøkerne bevisopptak av C i medhold av tvisteloven § 27-2 første ledd. Deretter krevde staten avskjæring av den påberopte vitneforklaring i medhold av tvisteloven §§ 21-7 og 21-8. Saksøkerne fastholdt begjæringen om bevisopptak av vitnet.

       Ved kjennelse 3. mai 2013 avgjorde Oslo tingrett at vitneforklaring fra C ikke tillates ført som bevis i saken. Retten har slik redegjørelse for sakens bakgrunn:

        Saksøkerne B og A søkte om asyl i Norge den 29. oktober 2005. Utlendingsdirektoratet avslo søknadene den 13. og 14. desember 2005, hvilket ble stadfestet av Utlendingsnemnda den 18. og 19. juni 2007. B og A saksøkte staten med påstand om at vedtakene var ugyldige. Staten ble frifunnet i Oslo tingrett den 23. mai 2008 og etter anke ble dommen stadfestet av Borgarting lagmannsrett den 19. januar 2009 [LB-2008-124644]. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet den 14. april 2009 [HR-2009-780-U]. 
        B og A sendte Utlendingsnemnda begjæring om omgjøring av avslagene, hvilket Utlendingsnemnda avslo den 24. september 2009. Den 4. november 2009 sendte B og A ny begjæring om omgjøring. Det ble vist til at saksøkerne nå hadde kommet i kontakt med D, som ble anført å være et essensielt vitne i saken. 
        Den 12. november 2010 avslo Utlendingsnemnda anmodningene om omgjøring av 4. november 2009, uten realitetsbehandling av de nye opplysningene som ble påberopt. B og A gikk til søksmål for å få kjent avslagene på omgjøringsanmodningene kjent ugyldige, på det grunnlag at det var en feil at man ikke hadde vurdert de nye opplysningene og realitetsbehandlet anmodningene. I kjennelse den 3. juni 2011 avviste Oslo tingrett søksmålet som rettskraftig avgjort av domstolene i 2009. Etter anke fra B og A avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse den 17. oktober 2011 [LB-2011-147882] hvor saken ble fremmet for tingretten. Høyesterett stadfestet avgjørelsen i kjennelse den 2. mai 2012 – Rt-2012-681
        Den 27. september 2012 traff Utlendingsnemnda nye vedtak der det ble tatt stilling til anmodningene om omgjøring av 4. november 2009, og der Utlendingsnemnda vurderte de nye opplysningene som den gang ble påberopt. Utlendingsnemnda avslo anmodningene om omgjøring. Det verserende søksmålet, som av lagmannsretten var besluttet fremmet for Oslo tingrett, ble etter ønske fra partene hevet fordi staten hadde samtykket i at omgjøringsbegjæringene måtte realitetsbehandles av Utlendingsnemnda. 
        Stevning fra B og A innkom til tingretten den 21. desember 2012, med påstand om at Utlendingsnemndas to vedtak av 27. september 2012 skulle kjennes ugyldige. Det ble også begjært midlertidig forføyning for at saksøkerne får bli i Norge inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i hovedsaken. I tilsvar av 25. januar 2013 påsto staten seg frifunnet og nedla påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge. 
        I stevningen var vitneforklaring fra C påberopt som bevis, og det ble opplyst at vitneforklaring fra ham «... vil bli sikret gjennom bevisopptak foretatt av undertegnede i Johannesburg ...». I prosesskriv den 26. februar 2013 nedla staten påstand om at forklaring fra vitnet C ikke tillates ført som bevis i saken. Alternativt gjorde staten gjeldende at avhør måtte skje per fjernavhør og ikke ved bevisopptak. 

       Tingretten la i sin kjennelse til grunn at vitneforklaring fra C faller utenfor hva som er tema for Utlendingsnemndas to vedtak 27. september 2012, og dermed utenfor rammen av søksmålet, slik at forklaringen vil være uten betydning for den avgjørelse tingretten skal treffe i saken som er til pådømmelse, jf. tvisteloven § 21-7 første ledd.

       B og A har 7. mai 2013 anket kjennelsen. Det er ikke presisert hva ankegrunnene er. Staten har tatt til motmæle ved tilsvar 24. mai 2013.

       De ankende parter, B og A, har i det vesentligste anført:

       Tingretten har tatt feil med hensyn til hva som er relevant bevisførsel i saken.

       Hva tingretten skal ta stilling til i søksmålet, er gyldigheten av Utlendingsnemndas to beslutninger 27. september 2012, som avgjorde omgjøringsanmodninger fremsatt 4. november 2009. I prosesskriv 9. april 2013 er tidligere primær anførsel om ugyldighet fordi UNE ikke har innhentet tilbudt vitneforklaring fra D (tidligere generalmajor i regjeringsstyrkenes hær), frafalt. Saksøkerne konsentrerer seg nå om de øvrige anførsler for ugyldighet, det vil si manglende nåtidsvurdering av returvernet i medhold av utlendingsloven § 73, subsidiært at UNE har lagt feil faktum til grunn for vurderingen av returvernet. Det er videre anført at UNE har handlet i strid med forvaltningsloven § 16 jf. § 17. Påstanden i hovedsaken er utvidet til å lyde: «B og A kan for tiden ikke returneres til Rwanda».

       Prosesskrivet 9. april 2013 synes å være oversett av tingretten.

       De ankende parter har vist til at staten gjør gjeldende at UNE har foretatt den lovpålagte vurderingen om det foreligger omstendigheter som medfører at utlendingen er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, uten at det er nærmere omtalt hva returvernvurderingen baserer seg på.

       Det har etter omgjøringsbegjæringene skjedd betydelige endringer relatert til Rwanda som er viktige for saksøkerne som har reist ut av Rwanda og påberopt seg annen stats beskyttelse. Først og fremst er det opprettelsen av motstandsbevegelsen Rwandian National Congress (RNC) i 2010, og regimets forfølgelse av personer knyttet til denne bevegelsen, som er avgjørende for saksøkernes vern mot retur til landet. C har vært sterkt delaktig i opprettelsen av RNC. B og A har gitt sin støtte til C. Det sittende regimet anser RNC som den største trusselen mot regimet, og personer som søker politisk asyl blir automatisk mistenkt for å støtte RNC.

       C vil som tidligere leder av Rwanda Patriotic Fronts militære etterretning, ha god kjennskap til hvordan etterretningen fungerer. Han vil således kunne bekrefte at saksøkerne vil bli forfulgt av regimet i form av fengsling, tortur og henrettelse dersom de returnerer til Rwanda.

       I begjæring om midlertidig sikring er kravet basert på at saksøkerne på nåværende tidspunkt risikerer henrettelse ved retur til Rwanda, og kravet det begjæres sikring for er dermed rettskrav mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 73. Sikringsgrunnen er at saksøkerne risikerer henrettelse på grunn av sin politiske oppfatning og flukt fra Rwanda ved retur. I dette ligger at rettens avgjørelse må baseres på en nåtidsvurdering. C, som kan bekrefte anført sikringsgrunn, er sentral som vitne.

       Det er nedlagt følgende påstand:

1. Vitnet C tillates ført som vitne. 
2. B og A tilkjennes sakens omkostninger. 

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i det vesentligste anført:

       Det antas at anken gjelder feil ved tingrettens saksbehandling. Anken må forkastes. Innholdet i prosesskrivet 9. april 2013, hvor saksøkerne utvidet påstanden til også å omfatte et krav om vern mot retur til hjemlandet, kan ikke påvirke innholdet i vurderingen av relevansen av vitneforklaring fra C. Utvidelsen av kravet i nevnte prosesskriv er begrunnet med at saksøkerne vil bli utsatt for likvidering ved retur. Utvidelsen vedrører det samme krav som ble rettskraftig avgjort av domstolene i 2009. Utvidelsen er ikke begrunnet i nye faktiske forhold og må således avvises i henhold til tvisteloven § 19-15 tredje ledd. Selv om det skulle være feil at tingretten har « oversett » at kravet er utvidet i søksmålet, kan feilen således ikke tillegges virkning, jf. tvisteloven § 29-11 første ledd.

       Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader. 

       Etter at anke var mottatt av tingretten, men før tilsvar var avgitt, varslet tingretten ved brev 13. mai 2013 til prosessfullmektigene at retten ville vurdere om det var grunn til å omgjøre kjennelsen 3. mai 2013. Det ble i brevet gitt slik begrunnelse for dette:

        I forbindelse med overføring av saken til ny forberedende dommer, oppsto det en feil ved dokumenthåndteringen her. Dette medførte at dok 21 (statens prosesskriv 20. mars 2013) og dok 22 (saksøkernes prosesskriv 9. april 2013) ikke var i saksmappen. Disse var derfor ikke del av de dokumenter som ble vurdert i forbindelse med rettens kjennelse den 3. mai 2013. 

       Ved beslutning 6. juni 2013 kom tingretten til at kjennelsen 3. mai 2013 ikke omgjøres, jf. tvisteloven § 19-10 fjerde ledd tredje punktum. Det ble lagt til grunn at rettens kjennelse er en saksstyrende kjennelse som kan omgjøres, jf. tvisteloven § 19-10 første ledd. Beslutningen om ikke å omgjøre er begrunnet slik:

        Kjennelsen var i hovedsak begrunnet med at vitneforklaring fra C faller utenfor rammene for hva som var tema for Utlendingsnemndas to vedtak og dermed utenfor rammene for dette søksmålet. Tvistegjenstanden er gyldigheten av Utlendingsnemndas to vedtak den 27. september 2012, hvor Bs og As anmodninger om omgjøring av rettskraftig avgjorte avslag på søknad om asyl, ikke ble tatt til følge. Anmodningene om omgjøring var begrunnet med nytt bevis i form av vitnet D, hvilket Utlendingsnemnda mente ikke ga grunnlag for omgjøring. 
        Retten vurderte i kjennelsen ikke opplysningene i prosesskriv den 9. april 2013. B og A hadde her frafalt hva retten oppfattet som et sentralt påstandsgrunnlag, nemlig at Utlendingsnemnda feilaktig hadde unnlatt å vurdere betydningen av eventuelt vitnebevis fra D. Retten vurderte imidlertid også kortfattet anførslene knyttet til påstått manglende og uriktig vurdering opp mot utlendingsloven § 73. Det fremgår av nevnte prosesskriv at påstanden om ugyldighet etter frafallet nå bare bygger på påstått manglende nåtidsvurdering av returvernsituasjonen, uriktig faktum ved denne vurderingen og brudd på forvaltningsloven § 16 og § 17 i denne, og dette var også påberopt tidligere. 
        Retten kan ikke se at det ovennevnte gir grunn til omgjøring av tingrettens kjennelse om at vitneforklaring fra C nektes ført som bevis. Det kan trolig ikke utelukkes at vitneforklaring fra C på vedtakstidspunktet i 2012 kunne tenkes å være av interesse for vurderingen av risikosituasjonen ved retur av B og A. Utlendingsmyndighetenes plikt til å foreta en rutinemessig nåtidsvurdering av returvernsituasjonen – også ved en omgjøringsavgjørelse – kan imidlertid ikke gå lenger enn å gjøre de undersøkelser av faktum som omgjøringsanmodningen gir rimelig foranledning til. I lys av hva som var det sentrale vurderingstemaet i forbindelse med vurderingen om anmodningene om omgjøring i 2012, mener derfor retten at en eventuell vitneforklaring fra C lå utenfor det Utlendingsnemnda hadde foranledning eller plikt til å vurdere. Dette innebærer også at vitneprov fra C ikke vil få betydning for vurderingen av gyldigheten av Utlendingsnemnda to vedtak. 
        Dersom B og A mener at C har opplysninger som har betydning for saksøkernes rett til asyl eller vern mot retur, bør de rette en begjæring om omgjøring til Utlendingsnemnda, som på bakgrunn av ordinær saksbehandling vil vurdere om dette gir grunnlag for omgjøring av de opprinnelige vedtakene. Avgjørelsen av en slik anmodning, vil kunne være gjenstand for domstolsprøving. Det synes lite hensiktsmessig at dette skal vurderes ved behandlingen av dette søksmålet. 

       Tingretten oversendte deretter saken til Borgarting lagmannsrett for avgjørelse av anken.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det i søksmålet som er reist for tingretten i hovedsaken er nedlagt påstand om at UNEs beslutninger 27. september 2012 er ugyldige. Samtidig er det begjært midlertidig forføyning med krav om at saksøkerne har krav på å få bli i Norge inntil rettskraftig dom i hovedsaken. Det fremgår ikke uttrykkelig av tingrettens kjennelse 3. mai 2013 om bevisavskjæringen gjelder både for hovedsaken og begjæringen om midlertidig forføyning. Lagmannsretten forstår imidlertid kjennelsen slik at den bare gjelder hovedsaken. Det kan ikke ses at det på tidspunktet for avsigelse av tingrettens kjennelse var tatt stilling til om begjæringen skulle behandles sammen med hovedsaken. I kjennelsen er det innledningsvis opplyst at «[s]aken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas to beslutninger den 27. september 2012..», uten referanse til begjæringen om midlertidig forføyning. Under rettens vurdering er det uttalt at tvistegjenstanden i søksmålet er gyldigheten av UNEs to vedtak, og at det er disse vedtakene som danner rammen for den avgjørelse som skal treffes. Det er heller ikke i premissene noen referanse til begjæringen, eller drøftelse av om vitnet Cs forklaring kan være relevant for vurderingen av denne. Når så tingretten i slutningen avgjør at nevnte vitneforklaring ikke tillates ført som bevis «i saken», må dette forstås som hovedsaken. Denne forståelsen støttes også av at tingretten i sin beslutning 6. juni d.å. ikke har noen henvisning til begjæringen om midlertidig forføyning.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at tingretten må treffe særskilt avgjørelse om vitneforklaring fra vitnet C skal avskjæres i saken om midlertidig forføyning.

       Lagmannsretten går nå over til å behandle anken over den kjennelse tingretten har truffet i hovedsaken.

       Anken kan forstås slik at det gjøres gjeldende som ankegrunn at det er en feil ved tingrettens saksbehandling at prosesskrivet 9. april 2013 er oversett av tingretten i forbindelse med behandlingen av kjennelsen 3. mai d.å., selv om det ikke er nedlagt påstand om opphevelse av kjennelsen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det. Den mulige saksbehandlingsfeil som hefter ved kjennelsen fordi tingretten ikke vurderte nevnte prosesskriv i forbindelse med rettens kjennelse, må anses reparert gjennom tingrettens beslutning 6. juni d.å., der retten tar uttrykkelig stilling til om det som gjøres gjeldende i prosesskrivet, og statens prosesskriv 20. mars 2013, må lede til omgjøring av kjennelsen. Dessuten har lagmannsretten full kompetanse i saken, slik at det også av den grunn ikke er nødvendig å vurdere tingrettens saksbehandling nærmere.

       Det er fra de ankende parter anført at tingretten har tatt feil med hensyn til hva som er relevant bevisførsel i saken, når tingretten har avskåret vitneforklaring fra C som bevis i saken, jf. tvisteloven § 21-7 første ledd. Etter denne bestemmelse kan partene bare føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes. Bevisføring om irrelevante omstendigheter skal således nektes. Hva som er relevant og som det derfor kan føres bevis om, må ses i relasjon til de krav retten skal avgjøre. Hva som kan utgjøre bevis, må i utgangspunktet bygge på partenes pretensjoner om rettsreglene og øvrige anførsler. Om dette vises det til Schei mfl., Tvisteloven, bind II side 1011-1013.

       Ved vurderingen av hva som er relevante bevis i saken, har lagmannsretten som utgangspunkt at det ved Borgarting lagmannsretts rettskraftige dom 19. januar 2009 ble avgjort at UNEs vedtak av 18. og 19. juni 2007 er gyldige. I vedtakene ble klage over Utlendingsdirektoratets avslag på Bs og As asylsøknad ikke tatt til følge, og det ble lagt til grunn at de ikke hadde krav på vern mot retur til hjemlandet i medhold av dagjeldende utlendingslov 24. juni 1988 § 15 første ledd første og annet punktum. Bestemmelsen er i hovedtrekk videreført i gjeldende utlendingslov § 73.

       Selv om spørsmålet om gyldigheten av nevnte avslagsvedtak er rettskraftig avgjort, har likevel utlendingsmyndighetene en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger basert på at det er inntruffet nye omstendigheter eller fremkommet nye opplysninger som innebærer at utlendingen har rett til beskyttelse, jf. Ot.prp.nr.75 (2005-2007) side 316.

       Lagmannsretten er enig med tingretten når den i beslutningen 6. juni d.å. legger til grunn at utlendingsmyndighetenes plikt til å vurdere returvernet ved slik omgjøringsbegjæring, må være begrenset til å gjøre de undersøkelser av faktiske forhold og vurderinger som omgjøringsanmodningen gir rimelig foranledning til.

       I saken her har B og A 4. november 2009 fremmet begjæring om omgjøring. Det er denne begjæringen som er avgjort ved UNEs to vedtak 27. september 2012. I begjæringen er det påberopt som et nytt, avgjørende bevis at Bs og As prosessfullmektig hadde lykkes med å komme i kontakt med påberopt vitne, general D, som ble opplyst å være den personen som tipset B og A om at de sto på likvideringslisten til Department of Military Intelligence (DMI).

       Det er gyldigheten av UNEs to vedtak 27. september 2012 som er tvistegjenstand i saken tingretten nå har til behandling. Hva som er relevant og som det kan føres bevis om, må vurderes på dette grunnlag, samt ut fra de anførsler som – etter presiseringer i prosesskriv 9. april 2013 – er gjort gjeldende.

       I nevnte prosesskriv er saksøkernes tidligere primære anførsel om ugyldighet fordi UNE ikke har innhentet tilbudt vitneforklaring fra D, frafalt. Det presiseres i prosesskrivet at saksøkernes «sentrale anførsel» nå er at vedtakene 29. september 2012 er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil ved at UNE unnlot å foreta en nåtidsvurdering av returvernet i medhold av utlendingsloven § 73. UNE skulle utredet retursituasjonen og varslet saksøkerne om dette, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. Videre ble det anført i prosesskrivet 9. april 2013 at UNE la feil faktum til grunn for vurderingen av returvernet, ved at nemnda fremdeles la til grunn at B og A ikke står oppført på en likvideringsliste. I prosesskrivet er påstanden utvidet med et krav om fastsettelsesdom for at saksøkerne «kan for tiden ikke sendes til Rwanda».

       Lagmannsretten vil først ta stilling til om vitneforklaring fra C vil være relevant for behandlingen av anførselen om saksbehandlingsfeil. Det fremgår av UNEs vedtak 29. september 2012 at nemnda tok stilling til betydningen av det som i omgjøringsbegjæringen 4. november 2009 ble anført å være nytt bevis i saken, nemlig mulig vitneforklaring fra D. På bakgrunn av saksøkernes anførsler, vil tingretten måtte ta stilling til hvorvidt UNE på vedtakstidspunktet i september 2012 pliktet å foreta en bredere utredning og vurdering av om B og A risikerte overgrep ved en retur til hjemlandet, herunder om kravene til saksforberedelsen i forvaltningsloven ble oppfylt. Spørsmålet i ankesaken blir om påberopt vitneforklaring fra C kan få betydning for den avgjørelse tingretten skal treffe. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle. Omfanget av UNEs plikter knyttet til behandlingen av omgjøringsbegjæringen, og spørsmålet om nemnda har opptrådt i strid med disse, må som nevnt avgjøres med utgangspunkt i det som var anført som nytt bevis i begjæringen. Det som etter vedtakstidspunktet er blitt påberopt om betydningen av vitneforklaring fra C for spørsmålet om returvern, kan ikke få betydning for vurderingen av UNEs plikter på vedtakstidspunktet.

       Lagmannsretten vil nå ta stilling til om vitneforklaring fra C vil være relevant for behandlingen av anførselen om feil i det faktiske grunnlaget for UNEs vedtak 29. september 2012, ved at nemnda fremdeles la til grunn at B og A ikke står oppført på en likvideringsliste. Lagmannsretten mener som tingretten at det ut fra foreliggende opplysninger i og for seg ikke kan utelukkes at vitnets forklaring kan være relevant for spørsmålet om B og A står på en likvideringsliste, og for vurderingen av risikosituasjonen ved returnering av dem. Imidlertid kan vitnets mulige forklaring om disse forhold, slik lagmannsretten ser det, ikke få betydning for gyldigheten av UNEs vedtak. Gyldigheten må vurderes ut fra det som var tema for vedtakene, nemlig om eventuell vitneforklaring fra D kunne få betydning for vurderingen av returvernet. At det etter vedtakstidspunktet er påberopt et annet bevis som også kan ha betydning for en vurdering av returvernet, kan da ikke få betydning for gyldigheten av vedtakene. Dette må etter omstendighetene gjelde selv om det etter rettspraksis som utgangspunkt er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985, avsnitt 81. Lagmannsretten er således enig med tingretten i at riktig fremgangsmåte for B og A, dersom de mener at C har opplysninger som har betydning for deres rett til asyl eller vern mot retur, vil være å rette en ny begjæring om omgjøring til UNE. Nemnda vil så på bakgrunn av ordinær saksbehandling måtte vurdere om den nye opplysningen gir grunnlag for omgjøring av tidligere vedtak.

       B og A har i prosesskrivet 9. april d.å. fremsatt et nytt krav om fastsettelsesdom for at de «kan for tiden ikke sendes til Rwanda». Det fremgår at denne påstanden er subsidiær i relasjon til ugyldighetspåstanden i hovedsaken. Samtidig er påstand i sak om midlertidig sikring om krav på å få bli i Norge inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken, opprettholdt. Tingretten har ikke uttrykkelig vurdert hvilken betydning den nye, subsidiære påstanden har for spørsmålet om bevisavskjæring. Etter lagmannsrettens oppfatning gir ikke denne påstanden foranledning til noen annen vurdering av relevansen til mulig vitneprov fra C, enn det tingretten har lagt til grunn. Det vises til at domstolene ikke kan avsi dom for realitet, jf. Rt-2012-1985, avsnitt 65, med videre henvisninger. Lagmannsretten antar således at den subsidiære påstanden må avvises.

       Etter dette er lagmannsretten enig med tingretten i at vitneforklaring fra vitnet C ikke tillates ført som bevis i hovedsaken. Anken må derfor forkastes.

       Staten har vunnet saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd jf. annet ledd ha erstattet sine sakskostnader av motpartene for begge instanser, jf. tvisteloven § 20-8 annet ledd annet punktum. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger grunner til å gjøre unntak fra erstatningsplikten i medhold av § 20-2 tredje ledd.

       For lagmannsretten tilkjennes staten i samsvar med kravet kr 2 700, som i sin helhet utgjør salær. For tingretten har ikke staten inngitt kostnadsoppgave, og sakskostnader tilkjennes skjønnsmessig med kr 2 300. De samlede kostnader utgjør etter dette kr 5 000, som anses som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler B og A til sammen, én for alle og alle for én, kr 5.000 – femtusen – til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.  
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-103068 Sivilprosess. Avskjæring av vitneførsel. (17.07.2013)

    Saken gjaldt avskjæring av vitneførsel i en utlendingssak. Lagmannsretten fant at den påberopte vitneforklaringen ikke var relevant for avgjørelsen av saken.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo