Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-116846
Dokumentdato : 03.02.2014

Utlendingsloven § 40, § 66, § 83 og § 99. Utvisning. Omgåelsesekteskap.

I sak om utvisning av utlending fant lagmannsretten at utlendingen hadde gitt uriktige opplysninger om formålet med ekteskapet med en norsk kvinne, idet det var sannsynliggjort at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Utgangspunktet for vurderingen av om et ekteskap er et omgåelsesekteskap, skal etter Rt-2013-937 tas i situasjonen ved inngåelsen av ekteskapet.

Saken gjelder prøving av gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning.

Tingretten har gitt følgende fremstilling av saken:

A er nigeriansk statsborger, og har opplyst at han kom til Norge den 2. mars 2010. A fremsatte søknad om asyl datert 4. mars 2010. Søknaden om asyl ble avslått ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 26. mars 2010. Dette avslaget ble opprettholdt i UNEs vedtak av 26. august 2010.

A ble kjent med B på et nettsted i mars 2010. De traff hverandre kort tid deretter, og giftet seg 6. juli 2010. A fremsatte deretter søknad om familieinnvandring den 12. juli 2010, og denne søknaden ble avslått ved UDIs vedtak av 25. februar 2011. Begrunnelsen i vedtaket var dels at A ikke hadde dokumentert sin identitet, og dels at UDI la til grunn at ekteskapet med B var proforma. Dette avslaget ble opprettholdt i UNEs vedtak av 9. november 2011.

UDI fattet dessuten vedtak om utvisning av A den 21. juli 2011. Begrunnelsen for vedtaket var at han i forbindelse med søknaden om familieinnvandring hadde gitt uriktige og/eller villedende opplysninger, under henvisning til at UDI la til grunn at ekteskapet med B var proforma. Dette vedtaket ble opprettholdt i UNEs vedtak av 9. november 2011.

A og B har bodd sammen i hennes leilighet i Oslo siden våren 2010. A er født i 1979 mens B er født i 1959. Det er altså 20 års aldersforskjell mellom partene.

A innga stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett den 22. desember 2011. Staten aksepterte i tilsvar av 9. januar 2012 å gi utsatt iverksettelse av vedtaket frem til dom i første instans. Begjæringen om midlertidig forføyning ble deretter trukket i planleggingsmøte 17. februar 2012.

Oslo tingrett avsa 30. mars 2012 dom med slik domsslutning: 

  1. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av A av 9. november 2011 er ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes for øvrig.
  3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Tingretten kom til at staten ikke hadde sannsynliggjort at ekteskapet var proforma på vedtakstidspunktet 9. november 2011. Utlendingsnemndas (UNEs) utvisningsvedtak var derfor ugyldig. Vedtaket om avslag på søknaden om familieinnvandring hadde tilstrekkelig grunnlag ved at A ikke hadde dokumentert sin identitet, og staten ble derfor frifunnet for dette vedtaket.

Staten v/Utlendingsnemnda anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett for det vedtaket som var kjent ugyldig. A anket ikke, heller ikke ved avledet anke, for vedtaket der staten ble frifunnet.

Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember 2012 dom med slik domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/UNE 91 375 - nittiéntusentrehundreogsyttifem - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Om vurderingstidspunktet ved avgjørelsen av om ekteskapet var proforma heter det i dommen:

Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A hadde det samme formål med ekteskapet på vedtakstidspunktet som ved tidspunktet for lagmannsrettens dom. Lagmannsretten tar derfor ikke stilling til om det i tråd med flertallets standpunkt i Rt-2012-667 skal legges en nåvurdering til grunn.

Staten v/Utlendingsnemnda anket dommen til Høyesterett, som avsa dom 26. juni 2013 [skal vel være 26. juni 2013, Rt-2013-937, Lovdatas anm.] med slik domsslutning: 

1. Lagmannsrettsdommen blir oppheva.
2. Sakskostnader for Høgsterett blir ikkje tilkjende.
3. Sakskostnadsspørsmålet for tingrett og lagmannsrett skal avgjerast ved den nye behandlinga i lagmannsretten.

Høyesterett fant at både tingretten og lagmannsretten hadde lagt feil tidspunkt til grunn ved vurderingen av om ekteskapet mellom A og B var et omgåelsesekteskap, og opphevet lagmannsrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt på ny 3. januar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte med sin prosessfullmektig og seniorrådgiver Hege Lian i UNE. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett på telefon. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Ankesaken gjelder gyldigheten av UNEs utvisningsvedtak av 9. november 2011. Hjemmelen for vedtaket er utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a hvoretter en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, nemlig lovens § 83 første ledd, jf. § 93 fjerde ledd. Det må anses som grovt at han har gitt uriktige opplysninger om formålet med ekteskapet med B, idet det må anses sannsynliggjort at ekteskapet er et omgåelsesekteskap.

Etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd kan oppholdstillatelse nektes hvis det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelse er å gi grunnlag for opphold for søkeren. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, og det er utlendingens formål som er avgjørende.

Ved tolkingen av utlendingsloven § 40 fjerde ledd er det naturlig å bygge på de retningslinjer som Høyesterett oppstilte i dommen 26. juni 2013, inntatt i Rt-2013-937. Det følger bl.a. av dommen at utgangspunktet for vurderingen av om et ekteskap er et omgåelsesekteskap, skal tas i situasjonen ved inngåelsen av ekteskapet.

Hvilke relevante bevismomenter som særlig skal vektlegges i vurderingen, er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 187 og 190. Bevisførsel om partenes etterfølgende samliv vil bare være relevant i den utstrekning den kaster lys over formålet på tidspunktet for inngåelse av ekteskapet. Hvorvidt referansepersonen oppfatter ekteskapet som reelt, er ikke av betydning.

Staten fastholder at det i denne saken er tale om omgåelsesekteskap, og viser i den forbindelse til vurderingen i vedtaket fra UNE.

Det må legges vekt på at A begynte å lete etter norsk ektefelle samtidig som han søkte asyl. Ekteskapet ble inngått etter kort tids bekjentskap og i forbindelse med at asylsøknaden ble avslått. Ved inngåelsen var det bare en venninne av B til stede. Det er påfallende at ingen av Bs nære familiemedlemmer deltok. Ekteskapsinngåelsen ble ikke feiret, og det ble heller ikke utvekslet ringer.

A og B hadde på sentrale punkter begrensede kunnskaper om hverandre, f.eks. når det gjaldt bakgrunnen for amputasjonen av Bs ben. Videre har de gitt forskjellige forklaringer om hvordan de ble kjent. Den store aldersforskjellen mellom partene må også tillegges vekt. Det er påfallende at A angivelig ikke har reflektert over at B er i en alder hvor hun ikke lenger kan få barn.

Det må også legges vekt på at A har vist stor immigrasjonsvilje ved først å søke asyl på et klart uholdbart grunnlag og så etter kort tid gifte seg.

Ekteparets forklaringer kan ikke tillegges vekt i motsatt retning. A har så sterk egeninteresse i saken at hans forklaring må tillegges begrenset vekt. Han har dessuten på flere punkter forklart seg på en måte som svekker hans troverdighet, f.eks. om egen familie og om vielsen. Også B har en så sterk egeninteresse i saken at det må få betydning for hvilken vekt hennes forklaring skal tillegges.

Etter statens syn er det få momenter som binder partene sammen ut over As ønske om å bli i landet.

Til ankemotpartens anførsel om forholdet til EMK artikkel 8 gjøres gjeldende at denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse ved omgåelsesekteskap. Subsidiært utgjør vedtaket om utvisning ingen krenkelse av artikkel 8.

Hvis man først kommer til at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, er utvisning åpenbart ikke et uforholdsmessig tiltak. Det er også A enig i.

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og for lagmannsrettens saker 12-091830ASD-BORG/01 og 13-116846ASD-BORG/01.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Avgjørende for om det er grunnlag for utvisning er om lagmannsretten finner at det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen var å skaffe A et grunnlag for opphold i Norge. Oppholdstillatelse må som regel gis hvis begge parter hevder at ekteskapet er reelt, med mindre bevis med vekt taler for at realiteten er en annen enn den ektefellene hevder. Det er ikke avgjørende om en utlending kan være motivert av muligheten til opphold i landet, hvis ekteskapet samtidig er ment å ha en realitet. Det vises til sitatet på side 187-188 i Ot.prp.nr.75 (2006-2007).

Omstendighetene rundt en ekteskapsinngåelse kan variere mye. Det er ikke uvanlig at partene etablerer kontakt over nettet, eller at de flytter sammen etter relativt kort tid. Det er heller ikke uvanlig med en viss aldersforskjell. Til å være et ekteskap med en utlending som er asylsøker, fremstår ekteskapsforberedelsene som ordinære.

Det som er kommet frem i lagmannsretten, gir et bedre faktisk avgjørelsesgrunnlag enn det UNE hadde.

Også Borgarting lagmannsrett kom i dommen av 3. desember 2012 til at ekteskapet var reelt både på vedtakstidspunktet, domstidspunktet og at det var bevisvekt for at A hadde reelle hensikter med inngåelsen av ekteskapet.

Vigselen ville uansett ikke sikre A oppholdstillatelse. Første gangs oppholdstillatelse skal etter utlendingsloven § 56 være gitt før innreise i landet. Etter utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd er det ikke noe unntak fra denne regelen for asylsøkere.

Bevisførselen har vist at ekteskapet er reelt, og at ønsket om å leve sammen var motivasjonen for å inngå ekteskapet og ikke å skaffe A oppholdstillatelse. Både A og B har forklart at ekteskapet er reelt. A har uttalt at han ville giftet seg med B selv om han hadde opphold her. Det var B som foreslo ekteskap. Ifølge B viser A hver dag at han er glad i henne. Aldersforskjellen er ikke noe problem.

Ektefellenes forklaringer i de intervjuene som er foretatt med dem, inneholder ingen motstrid av betydning for bevisbedømmelsen på vigselstidspunktet.

Omgivelsene oppfatter også ekteskapet som reelt. Bs far har mer kontakt med A enn med sin andre svigersønn. Også Bs sønn og hennes venninner oppfatter ekteskapet som en realitet og bekrefter at A alltid er til stede sammen med B. De deler hverdagene sammen og reiser på ferie og til familie og venner sammen. A sto sammen med B i dødsannonsen til hennes mor, og hun har levert klage til Menneskerettsdomstolen.

Etter EMK artikkel 8 om retten til familieliv legges en nåtidsvurdering til grunn.

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Utlendingsnemndas utvisningsvedtak av 09.11.11 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes sakskostnader for tingretten.
3. Det offentlige tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten i sak 12-091830ASD-BORG/01.
4. Det offentlige tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten i sak 13-116846ASD-BORG/01.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Etter at lagmannsrettens dom av 3. desember 2012 ble opphevet av Høyesterett 26. juni 2013, skal lagmannsretten prøve saken på nytt og må legge retningslinjene i Høyesteretts dom til grunn.

Lagmannsretten skal bare prøve gyldigheten av Utlendingsnemndas utvisningsvedtak av 9. november 2011, og ikke vedtaket om avslag på søknaden om oppholdstillatelse i familieinnvandringsøyemed. Utvisningsvedtaket er begrunnet med at A bevisst har gitt uriktige og/eller villedende opplysninger ved å søke om oppholdstillatelse på grunn av et ekteskap som mest sannsynlig var et omgåelsesekteskap, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Nemnda fant at han ved dette grovt hadde overtrådt lovens § 83 første ledd, jf. § 93 fjerde ledd.

Partene er enige om at det er grunnlag for utvisning dersom ekteskapet mellom A og B er et omgåelsesekteskap. Lagmannsretten deler dette synet og finner som partene at utvisning i tilfelle ikke kan anses som uforholdsmessig, jf. lovens § 70.

Etter utlendingsloven § 40 første ledd har en søker som er ektefelle til - blant andre - en norsk statsborger som bor i riket, med nærmere fastsatte unntak, rett til oppholdstillatelse. Et slikt unntak følger av § 40 fjerde ledd som fastsetter at oppholdstillatelse kan nektes «dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren».

Reglene for oppholdstillatelse er ellers i grove trekk slik: Etter utlendingsloven § 60 første ledd skal oppholdstillatelse vanligvis gis for minst ett år. Ved fornyelse av tillatelsen må grunnene til første gangs oppholdstillatelse fortsatt være til stede, jf. § 61 første ledd. En utlending som har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse i tre år, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse, jf. § 62 første ledd.

Etter utlendingsloven § 83, jf. § 93 fjerde ledd har en søker plikt til å gi opplysninger som kan ha innvirkning på vedtaket. Dersom vedkommende grovt har brutt denne plikten, kan det gi grunnlag for utvisning av utlending uten oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 66 første ledd.

Ved tolkingen av utlendingsloven § 40 fjerde ledd må det bygges på de retningslinjer som Høyesterett har oppstilt i dommen 26. juni 2013, inntatt i Rt-2013-937. Det følger bl.a. av dommen at utgangspunktet for vurderingen av om et ekteskap er et omgåelsesekteskap, skal tas i situasjonen ved inngåelsen av ekteskapet.

Foranlediget av ankemotpartens henvisning til Rt-2006-1657 avsnitt 36 om bevis av vekt, peker lagmannsretten på at det ble fastslått i Rt-2013-937 at det gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Videre har staten bevisbyrden for at det foreligger et omgåelsesekteskap.

Avgjørende for om det hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskap har vært å etablere grunnlag for opphold, er hva som ut fra en totalvurdering av alle relevante momenter fremstår som mest sannsynlig.

Det ligger i vurderingstemaets karakter at det i saker som denne kan by på særlige utfordringer å ta stilling til spørsmålet om hva som har vært en persons hovedsakelige formål med å inngå ekteskap. Blant annet gjelder dette fordi parts- og vitneforklaringer ofte vil ha begrenset bevisverdi. Videre er bevisførsel om ektefellenes etterfølgende samliv bare relevant i den utstrekning den kaster lys over formålet på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Indirekte slutninger fra ytre omstendigheter kan etter dette bli avgjørende.

Lagmannsretten peker videre på, slik staten har gjort, at siden saken vår gjelder vedtak om utvisning, vil det avgjørende være om opplysningene var riktige da de ble gitt, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Den etterfølgende utvikling kan ikke reparere eventuelle feilaktige opplysninger.

Spørsmålet om hvilke ytre omstendigheter som vil være relevante ved vurderingen, er omhandlet i forarbeidene til utlendingsloven § 40, Ot.prp.nr.75 (2006-2007). I proposisjonen side 187 viser Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Utlendingslovutvalgets forslag til ny utlendingslov og uttaler bl.a. følgende:

Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
- Om partene kan kommunisere på et felles språk
- Aldersforskjellen mellom partene
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

Det fremgår av proposisjonen side 190 at Arbeids- og inkluderingsdepartementet sluttet seg til at ovennevnte momenter skal tillegges vekt. Videre uttalte departementet:

I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM understreker.

Som det fremgår av forarbeidene, vil det være relevant å legge vekt på om personen som søker oppholdstillatelse, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til avslag på annen søknad.

A søkte asyl 4. mars 2010 etter å ha kommet til Norge 2. mars 2010. Søknaden ble avslått ved UDIs vedtak av 26. mars 2010, og avslaget opprettholdt i UNEs vedtak av 26. august 2010. Omtrent samtidig med asylsøknaden la han ut sin profil på Møteplassen.no som er et nettsted for dem som ønsker å treffe andre. Her ble han kjent med B, og de etablerte kontakt i begynnelsen av mars, og de giftet seg 6. juli 2010. Han fremsatte deretter søknad om oppholdstillatelse i familieinnvandringsøyemed 12. juli 2010.

Ekteskapet ble etter dette inngått etter kort tids bekjentskap, og i forbindelse med at asylsøknaden ble avslått. Det fremgår av intervjuet foretatt av B 18. oktober 2010 at hun allerede 19. mai 2010 forsøkte å fremskaffe dokumentasjon til prøving av ekteskapsvilkårene.

A har følgelig vist sterk interesse for å skaffe seg grunnlag for lovlig opphold her i landet. På bakgrunn av UDIs vedtak om avslag på søknaden om asyl kunne han ikke ha noen særlig forventning om fortsatt lovlig opphold med mindre han inngikk ekteskap.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at omstendighetene rundt en ekteskapsinngåelse kan variere mye, og at det er et tidspress i forbindelse med inngåelse av ekteskap i en asylsituasjon. Lagmannsretten finner likevel at forholdene omkring ekteskapsinngåelsen i dette tilfelle er påfallende.

A og B prøvde først å bli viet i Oslo, men da dette ikke lot seg gjøre, giftet de seg i Drammen i stedet. Det var ingen ekteskapsfeiring, og de hadde ikke ringer. Ingen fra Bs nære familie var til stede. En av forloverne var ansatt i tingretten.

De separate intervjuene foretatt av ektefellene 18. oktober 2010, viser også at de hadde begrenset kjennskap til hverandre. B visste bl.a. ikke hva slags utdanning og arbeidserfaring A hadde fra hjemlandet. Hun visste heller ikke hvorfor A søkte asyl i Norge, bortsett fra at han kunne bli drept dersom han kom tilbake til sitt hjemland. Hun var usikker på om hans forklaring om asylgrunnlaget var sann.

Da A i intervjuet ble spurt om han visste hvorfor B bare har ett ben, svarte han at det var fordi hun hadde diabetes, og at det skjedde da hun var rundt 18 år. B forklarte i sitt intervju at dette skyldtes at hun hadde kreft da hun var barn og at hun ble syk i sjette klasse.

Begge ektefeller har forklart at de giftet seg fordi de ønsket å være sammen, og ikke for å sikre A et oppholdsgrunnlag. Begge har imidlertid en sterk egeninteresse i saken, slik at deres forklaringer må tillegges begrenset vekt. Det er for øvrig ikke omtvistet at ekteskapet er alvorlig ment fra Bs side, men dette er ikke avgjørende.

Ankemotparten har vist til steder i proposisjonen der det er uttalt at det skal vises forsiktighet med nekting av oppholdstillatelse hvor bare den ene har omgåelsesformål. Som fremhevet i Høyesteretts dom av 26. juni 2013 avsnitt 39, går dette på utøvelsen av «kan»-skjønnet etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd, som ikke er tvistetema i saken.

Selv om det kan sies å være nyanseforskjeller, viser likevel intervjuene at de har forskjellige oppfatninger om når de møttes. B sier at de møttes fysisk 13. mars 2010, mens de etablerte kontakt kanskje 3. eller 4. mars. A sier at de startet kontakten på møteplassen 13. mars 2010 og traff hverandre første gang personlig en måned etter det.

Lagmannsretten viser videre til at A på flere punkter har forklart seg på en måte som svekker hans troverdighet. I intervjuet har han sagt at han ikke har søsken, mens i en erklæring om alder som han har fremlagt, fremgår det at han har en bror med navn C.

I intervjuet har A uttalt at de ikke hadde noen spesielle venner, slik at det var «de på Tinghuset som skaffet vitner». I faktumbeskrivelsen for Høyesterett punkt 4 fremgår det imidlertid at Bs venninne D var til stede under vielsen som forlover, noe hun bekreftet som vitne for lagmannsretten.

Det er også gitt forskjellige opplysninger om hvem som var invitert til vielsen. I intervjuet har A uttalt at Bs sønn og familie ikke var invitert. I faktumbeskrivelsen for Høyesterett fremgår det imidlertid at foreldrene og sønnen var invitert, men at de av ulike grunner ikke kunne møte.

Lagmannsretten viser også til at A ennå ikke har dokumentert sin identitet etter å ha vært snart 4 år i Norge. Dette bidrar til å svekke hans troverdighet.

Endelig viser lagmannsretten til at det er en ikke ubetydelig aldersforskjell mellom ektefellene, noe som er listet opp som et moment i forarbeidene. A er født i 1979 og B i 1959.

At A og B etter det opplyste har bodd sammen siden våren 2010 og lever som ektepar, er ikke avgjørende. Etter lagmannsrettens syn underbygger heller ikke dette i tilstrekkelig grad at formålet med ekteskapsinngåelsen for A var å leve sammen med B som ektepar.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet med B var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. Han har dermed har gitt uriktige og/eller villedende opplysninger om sitt ekteskap ved sin søknad om oppholdstillatelse, og det er etter dette grunnlag for utvisning.

Ankemotparten har presisert at EMK artikkel 8 ikke er anført som selvstendig ugyldighetsgrunn for vedtaket. Det er imidlertid vist til at det ved tolkingen av den bestemmelsen legges en nåtidsvurdering til grunn. Lagmannsretten har noe vanskelig for å forstå hvorfor denne anførselen gjøres gjeldende nå, siden tidspunktet for vurderingen av om ekteskapet er et omgåelsesekteskap er slått fast i Rt-2013-937.

Uansett kommer ikke EMK artikkel 8 til anvendelse, da den ikke gjelder omgåelsesekteskap.

Etter dette har A tapt saken for lagmannsretten, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd skal han erstatte statens sakskostnader.

Lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å anvende unntaksbestemmelsen i tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og styrkeforholdet i saken er heller ikke avgjørende. At det foreligger sterke velferdsgrunner, er ikke tilstrekkelig.

Lagmannsrettens resultat skal i utgangspunktet legges til grunn for sakskostnadsavgjørelsen i tingrettens dom og i lagmannsrettens tidligere dom.

Lagmannsretten har særlig vurdert hvorvidt det forhold at saken har vært behandlet to ganger i lagmannsretten bør tilsi at sakskostnadene for den første behandlingen bør deles mellom partene. Både tingretten og lagmannsretten i forrige runde hadde lagt til grunn feil rettsoppfatning av tidspunktet for vurderingen av om det forelå et omgåelsesekteskap. Lagmannsretten drøftet da i begrenset utstrekning bevissituasjonen ved inngåelsen av ekteskapet. Anførslene for tingretten og lagmannsretten ved den tidligere behandling viser imidlertid at det i hovedsak var de samme faktiske forhold som ble anført og det samme bevisgrunnlaget som forelå. Videre argumenterte også As prosessfullmektig med at det var tidspunktet for vedtaket som måtte legges til grunn, slik at hans syn samsvarte med det som ble lagt til grunn av både tingrett og lagmannsrett i forrige runde. Lagmannsretten kan etter dette ikke finne grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at A bør dekke statens sakskostnader både for tingretten og ved lagmannsrettens tidligere behandling.

Regjeringsadvokaten v/advokat Stub har på vegne av staten krevd dekket kr 37 675 i sakskostnader for lagmannsretten.

For tingretten fremsatte advokat Hallsteinsen i advokatfirmaet Kluge på vegne av staten krav om kr 78 000 inklusive mva. Det fremgår av rettsboka for tingretten at det ikke var innsigelser til kostnadsoppgaven.

For første gangs behandling i lagmannsretten fremsatte advokatfullmektig Hallan i advokatfirmaet Kluge på vegne av staten krav om kr 79 950 inklusive mva. I tillegg kommer ankegebyret på kr 20 640, som er belastet staten i denne saken. Det kan ikke ses at det var innsigelser til oppgaven fra motparten.

Lagmannsretten finner at de sakskostnadene som er krevd, har vært nødvendige da det ut fra saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten i sak 13-116846ASD-BORG/01 betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 37.675 - trettisjutusensekshundreogsyttifem - kroner innen to uker fra denne dommens forkynnelse.
3. I sakskostnader for lagmannsretten i sak 12-091830ASD-BORG/01 betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 100.590 - etthundretusenfemhundreognitti - kroner innen to uker fra denne dommens forkynnelse.
4. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 78.000 - syttiåttetusen - kroner innen to uker fra denne dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-116846 Utlendingsloven § 40, § 66, § 83 og § 99. Utvisning. Omgåelsesekteskap. (21.02.2014)

    I sak om utvisning av nigeriansk borger fant lagmannsretten at han hadde gitt uriktige opplysninger om formålet med ekteskapet med en norsk kvinne, idet det var sannsynliggjort at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Det ble annet lagt vekt på at ekteskapet ble inngått kort tid etter at utlendingen hadde fått avslag på søknad om beskyttelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen