Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-142080
Dokumentdato : 22.05.2014

Beskyttelse (asyl). Utlendingsloven § 28. Beviskravet til asylforklaringen.

Et afghansk ektepar kom til Norge som flyktninger i 2009. De forklarte at hun som liten hadde blitt lovet bort til en slektning. Hennes far ville gjennomføre det avtalte ekteskapet, og godtok ikke hennes ønske om å gifte seg med mannen hun hadde truffet. De to hadde derfor rømt for å gifte seg. De anførte at de ved retur til Afghanistan risikerte å bli drept for at hennes familie skulle få gjenopprettet æren. Staten gjorde gjeldende at asylforklaringen var så lite sannsynlig at den ikke kunne legges til grunn, og uansett hadde det gått så lang tid siden rømningen at det var trygt å returnere til Afghanistan. Lagmannsretten fant at til tross for tidsforløpet var det en konkret begrunnet, reell fare for at kvinnen eller begge kan bli drept dersom de sendes tilbake til Afghanistan, jf utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, dersom forklaringen om at de hadde rømt var riktig. Lagmannsretten kom videre til at selv om det med rette kunne settes spørsmålstegn ved flere av elementene i asylhistorien, var den «noenlunde sannsynlig» og skulle derfor ha vært lagt til grunn, jf. Rt-2011-1481. Etter dette var lagmannsretten enig med tingretten i at vedtaket i Utlendingsnemnda var ugyldig, og statens anke ble forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak i Utlendingsnemnda og begjæring om midlertidig forføyning mot iverksettelse av nemndas vedtak.

B, født 0.0.1977, og A, født 0.0.1981, er begge fra Afghanistan. De kom til Norge 20. november 2009 og søkte asyl samme dag. Søknadene ble avslått av UDI ved vedtak 23. desember 2009. Etter klage ble vedtakene opprettholdt 21. mars 2012 ved felles vedtak i UNE. Senere begjæringer om omgjøring ble ikke tatt til følge, se beslutninger av 15. mai, 27. august og 11. desember 2012. Både vedtaket og de etterfølgende beslutningene om ikke å omgjøre vedtaket er truffet av nemndleder alene, uten muntlig behandling.

B og A er gift og har to barn. Det ene barnet er født 0.0.1977 i Usbekistan. Han var med foreldrene da de kom til Norge. Det andre barnet ble født i Norge 0.0.2009, dagen etter ankomst.

Det sentrale spørsmålet i saken er om B og As asylgrunn er tilstrekkelig sannsynliggjort, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Avgjørende for dette spørsmålet er om retten finner deres forklaring noenlunde sannsynlig, jf Rt-2011-1481.

For lagmannsretten har staten lagt til grunn at de to asylsøkerne i hovedsak har forklart seg sammenfallende, og at forklaringene deres har vært konsistente gjennom hele prosessen (både i utlendingsforvaltningen og for domstolene). I korte trekk har de forklart:

B er etnisk tadjik, mens A er etnisk pashtuner. Begge bodde i Kabul i 2005-2006.

A ble lovet bort til en eldre slektning, C, som ung, men hun ønsket ikke å gifte seg med ham. Hun og B møttes våren 2006, blant annet hos Bs søster som bodde i samme blokk som A og hennes familie. De møttes også ved brødovnen utenfor blokken, på en restaurant og på et kjøpesenter. B og A bestemte seg for at de ville gifte seg med hverandre. Bs mor gikk til As familie og fridde på vegne av sønnen, men familien gikk ikke med på forslaget. A sa til sin far at hun ikke ville gifte seg med C, og hun ble derfor stengt inne i ca. en uke og mishandlet. Hun sa så til familien at hun godtok å gifte seg med C likevel, og fikk da muligheten til å forlate leiligheten alene. Hun og B rømte fra Kabul sammen. Dette var fire-fem måneder etter at de først møttes.

De oppholdt seg først i Logar, som er Bs hjemsted, men fordi dette er en konservativ provins og Bs familie har vært kommunister, måtte de reise derfra. De dro til Mazar-e Sharif og giftet seg der i september 2006. De bodde da hos Bs søster. Senere på høsten fikk de vite av en nabo at en ukjent person hadde spurt etter dem. De flyttet derfor i november 2006 til en annen adresse i Mazar-e Sharif. En måneds tid senere ble de imidlertid etterspurt også her, og i begynnelsen av 2007 flyttet de til Usbekistan. B mener at personen som spurte etter dem, var fra As familie, mens A tenker at dette må ha vært forloveden, C.

Mens de bodde i Usbekistan, fikk A et barn. A og Jumadin hadde problemer med å skaffe arbeid og visum. Det ble derfor vanskelig for dem å bli i Usbekistan. Våren 2008 dro familien tilbake til Mazar-e Sharif, hvor de oppholdt seg i fem-seks måneder. Ved dette andre oppholdet i Mazar-e Sherif var det bare Bs søster som visste at de var der. De fikk imidlertid ikke arbeid, og det var heller ikke lett å finne bolig. De reiste derfor videre til Logar-provinsen. I Logar møtte de de samme problemene som sist. Logar viste seg igjen å være et vanskelig sted å bo pga. den kommunistiske bakgrunnen til Bs familie. Dessuten ble B beskyldt for å ha hentet sin kone uten samtykke.

B og A reiste så tilbake til Kabul. Her traff A sin søster, som forklarte at både familien hennes og forloveden C var på jakt etter dem. Hun rådet dem til å forlate landet. B og A bestemte seg for å følge rådet. De dro først til Mazar-e Sharif, og derfra videre til Norge. Reisen til Norge startet i juli 2009 og varte i fire og en halv måned. De betalte smuglere 25 000 dollar. Smuglerne hadde sagt at reisen ville ta to måneder, og selv om A var gravid, bestemte de seg for å gjennomføre turen. Pengene hadde B skaffet til veie, dels ved eget arbeid og dels ved lån. Reisen til Norge gikk gjennom en rekke land i H og Øst-Europa.

Ved UNEs vedtak 21. mars 2012 fikk B, A og de to barna endelig avslag på sine søknader om beskyttelse og om opphold på humanitært grunnlag.

UNE fant at asylforklaringen til B og A ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort til at den kunne legges til grunn. Nemnda viste til at med den strenge æreskodeks og de strenge sosiale normer som gjelder i Afghanistan, har det formodningen mot seg at A skal ha gått mot familiens vilje, vel vitende om at både hun selv og B da risikerte å bli drept for at hennes familie skulle få gjenopprettet æren. Nemnda bemerket videre at det har formodningen mot seg at A og B kunne møtes og utvikle et forhold slik de har forklart. Endelig fant nemnda det lite sannsynlig at A, etter at hun først hadde blitt holdt innstengt og mishandlet fordi hun nektet å gifte seg med C, skal ha fått så stor frihet til å gå ut alene etter at hun sa at hun hadde ombestemt seg og likevel godtok å gifte seg med C, at det ble mulig for henne å rømme sammen med B.

Gjentatte begjæringer om omgjøring av vedtaket førte ikke frem, jf beslutninger av 15. mai, 27. august og 11. desember 2012.

Ved stevning 29. januar 2013 til Oslo tingrett reiste advokat Arild Birkeland på vegne av B og A søksmål om gyldigheten av vedtaket i UNE. Samtidig begjærte han midlertidig avgjørelse om at vedtaket ikke skulle iverksettes før det foreligger rettskraftig dom i saken.

Oslo tingrett avsa 12. juni 2013 dom og kjennelse med slik slutning:

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2012 om avslag på asyl for B og A, samt etterfølgende beslutninger av 15. mai 2012, 27. august 2012 og 11. desember 2012 om å nekte omgjøring av vedtaket, er ugyldige.

2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen saksøkernes sakskostnader med kr 147 100 - hundreogførtisyvtusenetthundre.

Kjennelsesslutning

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2012 om avslag på asyl for B og A, samt etterfølgende beslutninger av 15. mai 2012, 27. august 2012 og 11. desember 2012 om å nekte omgjøring av vedtaket, skal ikke effektueres før det foreligger rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Det ble gjennomført samtidig ankeforhandling om dommen og muntlig forhandling om anken over kjennelsen 15. og 16. mai 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. B og A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaringer. Staten var representert ved prosessfullmektigen. I tillegg fulgte rådgiver i UNE Torben Sveaass Kalland forhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd og avga vitneforklaring. Det ble avhørt fire vitner, herunder ett sakkyndig vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og de senere beslutningene er gyldige. Vedtaket bygger på korrekt faktum. Blant annet basert på tilgjengelig landkunnskap er ekteparets asylhistorie svært usannsynlig. Den kan derfor ikke legges til grunn.

Uansett er det er det ingen reell fare for at B og A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan etter den tiden som nå har gått siden de rømte.

UNEs vedtak er ikke beheftet med saksbehandlingsfeil. Det foreligger ikke brudd på opplysningsplikten i forvaltningsloven § 17, og det var ingen feil at nemndlederen traff vedtaket og de senere beslutningene alene.

Staten er enig i at dersom UNEs vedtak kjennes ugyldig, er både hovedkrav og sikringsgrunn sannsynliggjort, jf tvisteloven § 34-2. Omvendt er vilkårene for midlertidig forføyning ikke oppfylt dersom staten frifinnes for hovedkravet om ugyldighet.

Staten har lagt ned slik påstand:

I hovedsaken:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

I forføyningssaken:

1. Begjæringen tas ikke til følge.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Ankemotparten, B og A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen.

Vilkårene for asyl er oppfylt både etter første ledd bokstav a og første ledd bokstav b i utlendingsloven § 28, og det har mindre betydning hvilken hjemmel retten velger å bruke.

Asylhistorien til B og A er sannsynlig og må legges til grunn. De frykter begge med rette at de vil bli drept dersom de sendes tilbake til Afghanistan. Både C' og As familie har tapt ære ved at A og B rømte til tross for at A var lovet bort til C. Man må regne med at begge familiene vil søke å gjenopprette æren ved å drepe de to hvis de kommer tilbake til Afghanistan. I afghansk kultur er familiens ære så sentral at dette gjelder selv om det har gått mange år siden krenkelsen fant sted. Ekteparet har ingen mulighet til å søke beskyttelse hos afghanske myndigheter. UNEs vedtak er derfor ugyldig fordi det er basert på et uriktig faktum.

Videre er vedtaket ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Det foreligger brudd på opplysningsplikten etter forvaltningsloven § 17 ved at utlendingsmyndighetene ikke i større grad har forsøkt å verifisere de opplysninger søkerne har gitt. Det var dessuten en feil at nemndlederen traff vedtaket alene. Det er slike tvilsspørsmål i saken at nemnda skulle ha behandlet saken i møte, jf utlendingsloven § 78 tredje ledd og utlendingsforskriften § 16-9.

Vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt, slik tingretten kom til. Hvis vedtaket kjennes ugyldig, er hovedkravet sannsynliggjort. Også sikringsgrunn er da sannsynliggjort. Det blir vesentlig vanskeligere å forfølge hovedkravet dersom ankemotpartene blir sendt ut av landet før rettskraftig dom foreligger.

B og A har lagt ned slik påstand:

I krav om mellombels avgjerd: 

1. Anken vert forkasta.

2. B og A blir tilkjent saksomkostningar for lagmannsretten.

I hovudsaka

1. Anken vert forkasta.

2. B og A blir tilkjent saksomkostningar for lagmannsretten.

........

Lagmannsretten har kommet til at statens anke skal forkastes og vil bemerke:

Vilkårene for asyl fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd som lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Hovedforskjellen mellom bokstav a og bokstav b er at bokstav a gjelder risiko for forfølgning på nærmere angitt grunnlag (de såkalte konvensjonsgrunnene etter FNs flyktningekonvensjon), mens bokstav b gir rett til beskyttelse mot forfølgelse av en viss art (sml EMK artikkel 3)

I vår sak anføres at det foreligger fare for å bli drept, noe som utvilsomt omfattes av bokstav b dersom faren er reell. Lagmannsretten nøyer seg derfor med å behandle bokstav b og tar ikke stilling til om B og A omfattes av noen av konvensjonsgrunnene i bokstav a. Den aktuelle konvensjonsgrunn er i tilfelle «en spesiell sosial gruppe». Den spesielle gruppen måtte i så fall være personer som har inngått kjærlighetsekteskap i strid med familiens vilje.

I vår sak er det springende punkt om asylforklaringen til B og A er tilstrekkelig sannsynlig til å bli lagt til grunn. I Rt-2011-1481 avsnitt 37-46 redegjør Høyesterett slik for beviskravet i utlendingsloven § 28:

(37) I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), gjennomgår departementet bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

(38) Departementet viser blant annet til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter: «Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode. Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

(39) Utvalget som forberedte 2008-loven konkluderte med at bevisvurderingen i beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Siden det ikke vil kunne angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg ikke for nærmere lovregulering. Departementet slutter seg til dette på side 88, og tilføyer at utlendingens generelle troverdighet er ett av elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen.

(40) Samtidig gir departementet uttrykk for at tvilen som utgangspunkt må komme søkeren til gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at søkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har derfor bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

(41) Videre er det ifølge departementet i utgangspunktet søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig. Myndighetene må kunne kreve at han legger frem de opplysningene han kan om relevante forhold. Samtidig har myndighetene etter forvaltningsloven § 17 selv plikt til å påse at saken er best mulig opplyst før vedtak treffes.

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414: «Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Etter lovforarbeidene og rettspraksis er således beviskravet for at asylforklaringen skal legges til grunn at den er «noenlunde sannsynlig». For selve faregraden, dvs risikoen for forfølgelse ved eventuell retur, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være reell. Hva slags forfølgning det er fare for, får dessuten betydning for hvor strenge krav som kan stilles til bevisene.

På samme måte som tingretten finner lagmannsretten det naturlig å begynne med risikovurderingen, altså spørsmålet om hvorvidt A og B risikerer å bli forfulgt ved eventuell retur til Afghanistan, og hva faren eventuelt består i.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at et ekteskap i Afghanistan er en overenskomst mellom to familier, ikke en stadfestelse av et følelsesmessig bånd mellom to individer. Det er lite rom for egne valg og egen innflytelse for de som skal inngå ekteskap. Familienes ære og status bekreftes gjennom ekteskapsinstitusjonen. I Landinfos temanotat «Afghanistan: Ekteskap» fra juni 2012 uttales på side 16 at

I det sterkt kjønnssegregerte afghanske samfunnet er det svært få eller ingen arenaer hvor unge menn og kvinner kan møtes og utvikle kjærlighetsforhold. Jenter som nærmer seg puberteten, blir passet svært godt på eller isolert fra omverdenen Rapporteringen om love marriages - slik Landinfo - kjenner denne kan karakteriseres som anekdotisk, og omfanget av slike forhold er antagelig svært begrenset.

I samme temanotat omtales i punkt 1.9.3 på side 23-24 par som rømmer og gifter seg uten familiens samtykke. Problemstillingen er hvilken risiko en slik familie, som også har fått barn, eksponeres for hvis den etter flere år returnerer til Afghanistan. Det pekes på at det her vil være forskjeller i reaksjonsmønsteret mellom ulike etniske grupper og mellom rurale og urbane områder. Videre kan utdannelsesnivået til de involverte familier ha betydning. Det gis også uttrykk for at «om det sanksjoneres, vil det være stor variasjon i alvorlighetsgraden; fra drap til sosial ekskludering».

Det redegjøres deretter for at flere av Landinfos samtalepartnere i Afghanistan mente at «over tid vil risikoen for sanksjoner reduseres og muligheten for aksept øke», men også her vil det være variasjoner.

Vitnet Helge Lurås, som har mange års erfaring fra arbeid med Afghanistan, fremholdt i sin forklaring for lagmannsretten at det ikke er slik i afghansk kultur at krenkelser glemmes og tilgis når tiden går. Han ga uttrykk for at tap av ære for kvinnens familie er en type krenkelse som det skal mye til for «å glemme». Slike tilfeller kan i ytterste fall ende med æresdrap selv om man oftest vil finne en annen løsning. Lagmannsretten oppfattet det sakkyndige vitnet Elisabeth Eikås fra Landinfo på samme måte.

I UNEs vedtak sies om dette på side 7-8:

Etter det UNE kjenner til blir ekteskap i Afghanistan som hovedregel arrangert av familiene, og brudd med denne normen kan krenke familiens ære og danne grunnlag for hevn og/eller straffeforfølgelse. En datter som motsetter seg familiens valg av ektefelle, eller rømmer for å unngå et avtalt giftemål, vil oppfattes å ha krenket families ære. Det samme gjelder ham hun eventuelt drar sammen med. Ifølge tilgjengelig landinformasjon kan et par som rømmer begge risikere å bli drept for at jentas familie skal få gjenopprettet sin ære. Det vises bl.a. til temanotat fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon 22. april 2010 «Afghanistan: Blodhevn, tradisjonelle lover (pashtunwali) og tradisjonelle konfliktløsningsmekanismer».

A og B ga begge i retten uttrykk for sterk frykt for at de vil bli drept hvis de sendes tilbake til Afghanistan. Også de afghanske vitnene retten hørte (Bs bror og en venn av broren, som begge tidligere var generaler i Afghanistans hær) hevdet at faren for å bli drept nærmest var overhengende.

Lagmannsretten finner etter dette at det er sannsynlighetsovervekt for at A og B vil bli utsatt for forfølgning hvis de blir returnert til Afghanistan. Retten antar at det er mest sannsynlig at det vil dreie seg om ulike former for sosiale sanksjoner, men anser samtidig at det er en konkret begrunnet, reell fare for at først og fremst A, men også B, kan bli drept. Retten konkluderer med at denne faren er tilstrekkelig etter utlendingsloven § 28.

Retten skyter inn at det er tilstrekkelig at faren er tilstrekkelig for én av dem. Hvis den ene oppfyller vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 første ledd, har også ektefellen og barna rett til opphold, jf § 28 fjerde ledd.

Forutsetningen for at faren for forfølgning skal oppstå er at A og B har rømt og giftet seg uten familiens samtykke, altså at asylforklaringen må legges til grunn. Det neste spørsmålet retten må ta stilling til, er derfor om asylforklaringen er «noenlunde sannsynlig», jf Rt-2011-1481. Ved denne vurderingen skal det også tas i betraktning hvilken fare A og B utsettes for dersom de ikke får beskyttelse. Det stilles lavere krav til bevis når det er fare for drap enn når risikoen gjelder en mindre dramatisk form for forfølgning.

Staten har pekt på en rekke forhold som etter statens syn gjør asylforklaringen så lite sannsynlig at den ikke kan legges til grunn.

Som det går frem av sitatet ovenfor fra Landinfos rapport, anser Landinfo forekomsten av «love marriages» som lav i Afghanistan. De aller fleste unge overholder de kulturelle og sosiale normer i samfunnet og gifter seg med den familien har valgt ut. Det samme gikk frem av forklaringene til Helge Lurås og Elisabet Eikås. Likevel anfører mange afghanske asylsøkere som kommer til Norge, forbudt kjærlighet som asylgrunnlag. Statens partsvitne, rådgiver Torben Sveaass Kalland i UNE anslo at opp mot halvparten av barnefamiliene fra Afghanistan som søker asyl, påberoper dette.

Lagmannsretten er enig med staten i at dette indikerer at i de fleste tilfeller er asylforklaringer om «love marriages» ikke riktige. På den annen side er det et ubestridt faktum at slike ekteskap forekommer. At forklaringen i de fleste tilfeller ikke er riktig er derfor ikke ensbetydende med at den alltid er uriktig. Hver enkelt sak må undergis en individuell bevisbedømmelse hvor utgangspunktet må være at det ikke på forhånd utelukkes at forklaringen kan stemme.

Staten peker på at det er vanskelig å finne en indre sammenheng i forklaringene om As familie. På den ene side er familien bosatt i Kabul, som er et etter forholdene liberalt område, og A har fått 12 års skolegang, noe som blir de færreste jenter til del i Afghanistan. På den annen side skal familien i andre henseender være svært tradisjonsbundet og konservativ, blant annet ved at den skal ha iverksatt et omfattende og langvarig arbeid for å finne og drepe A og B. Herunder skal familien ha leid en drapsmann. Videre anføres at det er underlig at en så konservativ familie som A fremstiller den, skal ha tillatt henne å gå ut alene. Etter As forklaring om holdningene i familien burde det ikke være mulig at hun og B kunne treffe hverandre og utvikle et forhold.

Lagmannsretten er enig i at det her er gitt opplysninger som kan synes vanskelige å forene. Likevel kan ikke retten se at det er umulig eller svært lite sannsynlig at en afghansk familie som på noen områder fremstår som liberal, for eksempel i spørsmålet om skolegang for jenter, kan være konservativ og tradisjonsbundet på andre. Selv om jenter i gifteklar alder i prinsippet ikke skal gå ut alene, er det ikke uvanlig at man tar praktiske hensyn. Det er stadig gjøremål som må utføres, for eksempel innkjøp av matvarer på markedet, og i praksis kan man ikke alltid følge kvinnen.

Både vitnet Lurås og vitnet Eikås forklarte at det er mulig, men krevende for en gutt og ei jente å treffe hverandre. Risikoen er betydelig hvis man blir oppdaget og gjenkjent. A og B møttes derfor flere kilometer fra hennes bolig på et kjøpesenter eller på en restaurant der det ville være upåfallende at en mann og en kvinne befant seg sammen, og der risikoen for å bli gjenkjent var minimal. A hadde dessuten burka på seg, slik at hun uansett ikke kunne bli kjent igjen. I tillegg møttes de hos Bs søster som bodde i samme blokk som A. Retten forstår det slik at det ikke stred mot sosiale normer at A besøkte Bs søster, og det samme kunne selvsagt B gjøre.

Lagmannsretten finner etter dette at det er fullt mulig at de to kan ha møttes slik som de har forklart, og at dette ikke er uforenlig med opplysningene om As familie.

Av samme grunn er det heller ikke usannsynlig at A kunne møte B på bussholdeplassen og rømme sammen med ham slik de har forklart.

Staten har vært opptatt av at beslutningen om å rømme sammen må ha vært dramatisk. B utsatte seg for fare for å bli drept. Det samme gjorde A. I tillegg oppga A enhver kontakt med familie, slekt og klan. Staten savner motforestillinger og refleksjon rundt dette. Lagmannsretten deler ikke statens syn her. Fravær av refleksjon i dokumentene kan ikke ses som uttrykk for at B og A ikke har reflektert, eller at de har tatt lett på avgjørelsen. Innholdet i asylintervjuene må ses i sammenheng med de spørsmål som er stilt, og spørsmålene gjelder i all hovedsak faktaopplysninger, ikke overveielser og refleksjon. Lagmannsretten kan således ikke anse fraværet av motforestillinger og refleksjon i dokumentene som en indikasjon på at rømningen ikke har vært reell, slik staten synes å gjøre

Staten hevder at opplysningene om forfølgerne i Mazar-e Sharif er lite troverdige. Lagmannsretten er enig i at hvis det er riktig at B og A var forfulgt av noen som ville drepe dem, er det underlig at forfølgerne kom så nær, men likevel ikke fant dem. Retten finner imidlertid ikke at det er helt usannsynlig at det kan forholde seg slik.

Staten har pekt på at det er uvanlig at kvinner i Afghanistan ikke har giftet seg når de er så gamle som 25 år, og at det er rart at A ikke visste mer om sin forlovede C, for eksempel hvor gammel han var og hvor han befant seg.

Vitnet Eikås opplyste at en undersøkelse fra 2011 viste at 50 % av afghanske kvinner gifter seg før de fyller 18 år. Hun sa at det er mer og mer uvanlig at kvinner er ugifte fra 25 års alder og oppover. På den annen side er det mannen som bestemmer når bryllup skal finne sted etter at paret er forlovet.

A forklarte at C hadde tatt et initiativ overfor hennes far for å få i stand bryllup da A var 15-16 år. Faren hadde imidlertid gitt uttrykk for at bryllup passet dårlig da fordi han trengte A i huset. Han hadde ikke andre kvinner der ettersom As mor var død, og søsteren hadde flyttet ut. Han ba derfor C om å vente til en av brødrene til A hadde giftet seg. C godtok dette.

A fikk ikke høre om at hun som liten hadde blitt lovet bort til C før hun ble eldre. Hun fikk da vite at han var barnebarnet til farens onkel (dvs As tremenning). Hun så ham bare den ene gangen i Kabul da hun var 15-16 år. Hun husket at han hadde langt skjegg og turban. C tilhørte Taliban, og hun tok for gitt at da Taliban falt, fulgte C med til Pakistan.

I sin asylforklaring sa hun i tillegg at C var en forbryter og at han var analfabet.

Lagmannsretten er enig i at det er påfallende at A ikke har mer kjennskap til den personen hun skal gifte seg med, selv om det er et arrangert ekteskap. Retten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på dette, ettersom de unge som skal gifte seg, i afghansk kultur har liten eller ingen innflytelse på ekteskapsinngåelsen.

I saken er det fremlagt et dokument som angivelig skal stamme fra afghansk politi, og som skal bekrefte at Bs yngste bror i september 2009 ble angrepet med kniv av fire personer mens han var på besøk i Kabul i forbindelse med et bryllup. Målet for dette knivangrepet skal imidlertid ha vært B, som da var på flukt. Dette dokumentet, som angivelig er et brev fra kriminalpolitiet til påtalemyndigheten, ble oversendt fra advokat Birkeland til UDI som vedlegg til hans brev 5. februar 2010, dvs etter asylintervjuet, men før UDIs vedtak.

Lagmannsretten legger av to grunner ingen vekt på dette dokumentet. For det første er det ubestridt at afghanske dokumenter generelt har svært lav notoritet. Ektheten av dokumentet er derfor temmelig tvilsom. For det andre finner retten det underlig at politiet kan konkludere med at målet for knivangrepet var B så lenge gjerningspersonene åpenbart var ukjente for politiet. Det står ikke noe i dokumentet om hva denne konstateringen bygger på.

Dokumentet er lagt frem for å illustrere at det fortsatt er betydelig risiko for at A og B vil bli utsatt for forfølgelse ved eventuell retur, selv om det har gått flere år siden de rømte. Lagmannsretten kan ikke se at dokumentet er egnet til å sannsynliggjøre dette. Retten kan på den annen side heller ikke se at denne og andre etterfølgende tilleggsopplysninger med tvilsom bevisverdi svekker troverdigheten av asylhistorien som sådan.

Lagmannsretten er således av den oppfatning at det med rette kan settes spørsmålstegn ved flere av elementene i asylhistorien til B og A. Etter en samlet vurdering har retten likevel kommet til at selv om det nok er mest sannsynlig at forklaringen ikke stemmer, oppfyller den kriteriet «noenlunde sannsynlig», slik beviskravet er etter lovforarbeidene og rettspraksis. Retten finner at det i praksis er fullt mulig at forklaringen kan stemme og mener at det må være tilstrekkelig etter loven.

Etter dette er rettens konklusjon at UNE har stilt for strenge krav til bevisene for asylforklaringen og derfor har bygget vedtaket på galt faktum. Vedtaket er da ugyldig, og det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stiling til anførselen om saksbehandlingsfeil.

Anken i hovedsaken skal forkastes, og det følger av dette at da er både hovedkrav og sikringsgrunn sannsynliggjort, jf tvisteloven § 34-2 første ledd, slik at også anken over den midlertidige forføyningen skal forkastes.

Ankemotparten har vunnet saken og har etter hovedregelen om sakskostnader i tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning fra den ankende part for sine sakskostnader så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita staten for kostnadsansvaret.

Sakskostnader er krevd, og ankemotpartens prosessfullmektig har lagt frem kostnadsoppgave i samsvar med tvisteloven § 20-5. For lagmannsretten er sakskostnader krevd med 165 310 kroner inkl merverdiavgift, hvorav 155 723 kroner utgjør salæret. Det resterende er reiseutlegg. Retten finner kostnaden rimelig og nødvendig og legger oppgaven til grunn. På grunn av sammenhengen mellom anken om hovedkravet og anken over den midlertidige beslutning legger retten til grunn at behandlingen av forføyningen ikke har medført merkostnader. Sakskostnadene tilkjennes derfor fullt ut i hovedsaken. Retten kan ikke se at det er grunn til å gjøre endringer i tingrettens avgjørelse om sakskostnadene ved behandlingen der, jf domsslutningens punkt 2 og tvisteloven § 20-9

Hovedkravet avgjøres ved dom, mens anken over forføyningen avgjøres ved kjennelse, jf tvisteloven § 19-1.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda 165.310 -etthundreogsekstifemtusentrehundreogti - kroner til B og A innen to uker fra dommen blir forkynt. 

Slutning i kjennelse:

Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-142080 Beskyttelse (asyl). Utlendingsloven § 28. Beviskravet til asylforklaringen. (03.06.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av et vedtak om avslag på beskyttelse for et ektepar fra Afghanistan. Spørsmålet var om ekteparets asylforklaring var tilstrekkelig sannsynliggjort. Lagmannsretten kom til at selv om det kunne settes spørsmålstegn ved flere elementer i asylhistorien, var den "noenlunde sannsynlig" og skulle derfor vært lagt til grunn. Utlendingsnemndas vedtak var derfor ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo