Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-143710
Dokumentdato : 25.08.2014

Statsborgerloven § 26. Utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap/Proformaekteskap.

Overprøving av vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og vedtak om utvisning, innreiseforbud mv. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at oppholdstillatelser og statsborgerskap ikke var innvilget på grunnlag av omgåelsesekteskap (proformaekteskap) med norsk kvinne, og at vedtakene var ugyldige. I søknad om familieinnvandring for ny ektefelle fra opprinnelseslandet etter skilsmisse fra den norske ektefellen, oppga søkeren å ha blitt kjæreste med den nye ektefellen, å ha fått barn med henne og delvis forsørget henne og barnet i hjemlandet mens ekteskapet i Norge besto. Selv om dette kunne reise mistanke om at ekteskapet i Norge var ledd i en langsiktig plan med sikte på å etablere grunnlag for opphold i Norge, fant lagmannsretten etter en konkret helhetsvurdering det ikke mest sannsynlig at dette var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen. Uttalelser om rettslig vurderingstema og rettslige utgangspunkter for bevisbedømmelsen.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og vedtak om utvisning, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS).

Spørsmålet i saken er om forvaltningen har lagt korrekt faktum til grunn når vedtakene bygger på at oppholdstillatelse og statsborgerskap er gitt på grunnlag av et omgåelsesekteskap ("proforma ekteskap").

 A (tidligere A) er født 0.0.1969. Han er opprinnelig ukrainsk statsborger og opprinnelig bosatt i Ukraina.

B er født 0.0.1950. Hun er norsk statsborger og bosatt i Norge.

A og B møttes tilfeldig i Tsjekkia i september 2001. A var på jobbreise, og B var på språkkurs. Senere møttes de på nytt i Tsjekkia i november 2001.

A ankom Norge første gang 2. februar 2002 og hadde lovlig opphold på grunnlag av besøksvisum frem til 1. mai 2002. Den 29. april 2002 inngikk han ekteskap med B, og etter søknad 30. april 2002 ble han innvilget midlertidig oppholdstillatelse for ett år i vedtak 8. mai 2002.

Grunnlaget for oppholdstillatelsen var familieinnvandring med norsk ektefelle. I vedtak 24. april 2003 og 22. mars 2004 ble tillatelsen fornyet for ett år av gangen, siste gang frem til 8. mai 2005. Det fremgår av vedtakene at det er et vilkår for tillatelsene at ekteskapet består, og at partene fortsatt lever sammen.

A ble deretter innvilget bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse) i vedtak 9. mai 2005 og norsk statsborgerskap i vedtak 24. oktober 2006. Norsk statsborgerskap er innvilget på grunnlag av det lempeligere krav til botid som gjelder for utlendinger som er gift med norsk statsborger (3 år).

A og B ble separert 17. juli 2007 og registrert skilt 22. august 2008. I perioden 2007-2008 var paret faktisk separert, og A bodde i Sverige.

Den 28. april 2009 inngikk A nytt ekteskap med C. C er født 0.0.1968. Hun er ukrainsk statsborger og bosatt i Ukraina. Ekteskapet ble inngått i Norge mens C oppholdt seg i landet på besøksvisum.

I forbindelse med søknad fra C om oppholdstillatelse på grunnlag av familieinnvandring med A som norsk ektefelle, ga A forklaring til politiet 4. desember 2009. I denne forbindelse opplyste A at han og C var gift, at de hadde et felles barn som var født i 2004 og at C og barnet har bodd i As leilighet i Ukraina siden barnet ble født.

I følge politiets referat fra forklaringen fremkommer det i tillegg opplysninger som A bestrider å ha gitt politiet. Dette gjelder blant annet opplysning om at han og C ble kjærester i 2003, at han har forsørget C og barnet siden 2004 samt beskrivelse av en hyppig kontakt dem i mellom fra 2003 til 2009.

På grunnlag av opplysningene i rapporten ble A forhåndsvarslet av Utlendingsdirektoratet (UDI) om mulig tilbakekall av norsk statsborgerskap og tidligere oppholdstillatelser, samt mulig utvisning. Grunnlaget var at A etter UDIs vurdering hadde inngått proforma ekteskap med B i hensikt å skaffe seg opphold i Norge.

I brev 15. februar 2011 har A ved sin advokat bestridt at vilkårene for tilbakekall av statsborgerskap og utvisning foreligger, herunder at ekteskapet med B var inngått med formål om å etablere grunnlag for opphold i Norge.

UDI traff vedtak om tilbakekall av statsborgerskap 7. juli 2011. Ved Utlendingsnemnda (UNE) sitt vedtak 3. september 2012 ble klage over UDIs vedtak ikke tatt til følge.

UDI traff videre vedtak om utvisning, varig innreiseforbud og innmelding i SIS 5. november 2011. Vedtaket er ikke påklagd.

Ved stevning 23. november 2012 tok A ut søksmål mot staten v/ UDI og UNE med krav om at UNEs vedtak 3. september 2012 og UDIs vedtak 5. november 2011 kjennes ugyldige. Staten har motsatt seg kravet.

Oslo tingrett avsa 19. juni 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet frifinnes.
  2. A betaler sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet med 29 910 – tjuenitusennihundreogti – kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
     

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
 
Rettsanvendelsesanken ble frafalt under ankeforhandlingen. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling som for tingretten. Om saksforholdet for øvrig vises det derfor til tingrettens dom.
 
Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 14. og 15. august 2014. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A avga forklaring per telefon. I tillegg ble det avhørt elleve vitner og foretatt bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Den ankende part – A – har i det vesentlige anført:

Tingrettens bevisbedømmelse er uriktig når retten har kommet til at ekteskapet mellom A og B var et omgåelsesekteskap uten realitet. Vedtakene bygger således på uriktig faktum og er som følge av dette ugyldige.

Om det foreligger et omgåelsesekteskap, skal avgjøres ut fra en samlet og konkret vurdering av sakens omstendigheter. Domstolene har full prøvelsesrett i spørsmålet. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er staten som har bevisbyrden for at ekteskapet ikke er reelt. Spørsmålet skal vurderes på grunnlag av situasjonen på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937.

Det er overensstemmelse mellom A og B sine forklaringer på hvordan de ble kjent og hvordan forholdet oppsto, og det er ingenting påfallende ved forklaringene. De møttes tilfeldig i en bar i Praha i september 2001 og fikk meget god kontakt. Det oppsto følelser dem imellom, og forholdet utviklet seg raskt til et kjærlighetsforhold. Paret møttes på nytt i Tsjekkia i november 2001, og A kom til Norge for å besøke B i februar 2002. Under oppholdet bestemte de seg for å leve sammen, og de giftet seg for å kunne realisere dette.

A og B har gitt overensstemmende og plausible forklaringer på hvorfor de ikke anså aldersforskjellen som noen hindring i forholdet, og hvorfor paret valgte å bosette seg i Norge.

Da ekteskapet ble inngått, hadde A og B kjent hverandre i syv måneder. Dette kan ikke anses som påfallende kort tid.

Det foreligger ingen bevisførsel for at A skal ha hatt et forhold til noen annen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen.

Det foreligger heller ingen immigrasjonshistorikk som tilsier at A ønsket å utvandre fra Ukraina før han møtte B. At A returnerte til Ukraina under norgesoppholdet i 2002 for å fremskaffe nødvendige dokumenter for ekteskapsinngåelse, viser at ekteskapet ikke var planlagt da han ankom landet på besøksvisum. Det foreligger således ingen bevisførsel for oppholdshensikt, eller at ekteskapsinngåelsen under opphold på besøksvisum var ledd i en planlagt strategi.

Begge har forklart at ekteskapet var reelt. Dette underbygges av en rekke vitneforklaringer. Ekteskapsinngåelsen ble markert med bryllupsfest med mange gjester, og det er ikke bestridt at paret bodde sammen i fem år, at de reiste på ferie, at de hadde en mengde felles interesser og at A engasjerte seg sterkt i B s eldre far.

Det har formodningen mot seg at A ville klare å skjule at hans formål med ekteskapet var å skaffe seg oppholdsgrunnlag over en så lang periode. Det vises i denne forbindelse til at B beskrives av vitner som intelligent og en menneskekjenner.

At samlivet fortsatte i mer enn to år etter at A hadde fått innvilget varig opphold, og i nærmere ett år etter at han fikk norsk statsborgerskap, taler med styrke mot at formålet med ekteskapet var utsikten til opphold i Norge.

Når det gjelder opplysningene inntatt i politirapporten av 4. desember 2009, må det legges til grunn at As forklaring ikke er riktig gjengitt. Han hadde ikke tolk, og de feilene han påpekte i avhøret, ble ikke rettet opp. Sønnen D ble unnfanget ved et tilfelle av utroskap i 2003. Dette var et engangstilfelle. Utroskap trekker ikke nødvendigvis i retning av at det foreligger et omgåelsesekteskap.

Det foreligger etter dette ikke sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet mellom A og B ikke har vært reelt. Forvaltningen har således lagt et uriktig faktum til grunn for vedtakene, som må kjennes ugyldige.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 03.09.2012 og Utlendingsdirektoratets vedtak av 05.11.2011 kjennes ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten – Staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet – har i det vesentlige anført:

Tingrettens bevisbedømmelse er korrekt. Vedtakene bygger på et korrekt faktisk grunnlag når det legges til grunn at ekteskapet mellom A og B ikke har vært reelt. Vedtakene er derfor gyldige.

Det sentrale bevistema i vurderingen av om ekteskapet har vært reelt, er om utsikten til opphold i Norge var det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen for A. B sitt motiv for ekteskapet har ikke relevans for vurderingen.

Ekteskapets realitet skal vurderes på grunnlag av situasjonen på vigselstidspunktet. I tillegg må ekteskapet ha vært reelt frem til innvilgelse av permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Dette følger av at A har gitt uriktige opplysninger som kan gi grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap, dersom han har ved søknad om statsborgerskap har unnlatt å opplyse at ekteskapet som lå til grunn for søknaden, ikke lenger var reelt. På samme måte har han gitt uriktige opplysninger som kan gi grunnlag for utvisning, dersom han ved søknader om fornyet oppholdstillatelse ikke har opplyst at ekteskapet som lå til grunn for søknadene, ikke lenger var reelt.

Partene er ellers enige om at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er staten som har bevisbyrden for at det foreligger et omgåelsesekteskap.

Ved bevisvurderingen må det legges avgjørende vekt på objektive momenter og begivenhetsnære bevis. Etterfølgende forklaringer fra parten, eller personer med binding til ham, har ingen bevisverdi av betydning. Forklaringer og bevis avgitt før det ble reist spørsmål om ekteskapets realitet vil ha større bevisvekt enn forklaringer gitt i etterkant.

Det er ingen holdepunkter for å legge til grunn at politirapporten av 4. desember 2009 inneholder en rekke feil med hensyn til hva A faktisk har forklart. A hadde på dette tidspunktet bodd i Norge siden 2002 og kunne språket. Han har underskrevet alle sidene i rapporten etter gjennomlesing, og det går frem at han ikke hadde noe å tilføye.

Det må derfor legges til grunn at A allerede i 2003 hadde etablert et kjæresteforhold til sin nye ektefelle, C. C og parets felles barn bodde i As leilighet fra fødselen i 2004 og ble forsørget av ham. Det må således legges til grunn at C var As reelle ektefelle.

De opplysninger som er gitt om forholdet i etterkant, må ses i lys av tvisten som er oppstått og behovet for å tilpasse forklaringen et reelt ekteskap med B. Forklaringene til A og C er således påfallende like med hensyn til årstall, ordbruk og grad av kjærlighet dem i mellom. Samtidig er det påfallende ulik forklaring med hensyn til forhold partene må forventes å huske, slik som om paret arrangerte bryllupsfest, og om de dro på bryllupsreise. Det foreligger også påfallende dårlige forklaringer på hvorfor A og B aldri reiste til As hjemland, hvorfor ekteskapet tok slutt, hans hyppige besøk i Ukraina mv.

Det foreligger videre en rekke objektive omstendigheter som taler for at ekteskapet ikke har vært reelt. Det vises til at A og B i tillegg til SMS-kontakt kun hadde vært sammen i 3-4 uker da de besluttet å gifte seg i februar 2002. Aldersforskjellen er stor og atypisk. Separasjon ble tatt ut kort tid etter at statsborgerskap var innvilget, og As reelle ektefelle søkte familieinnvandring med A kort tid etter dette.

Ut fra dette er det overveiende sannsynlig at ekteskapet mellom A og B ikke har vært reelt. Vedtakene bygger således på et korrekt faktisk grunnlag, og det er ikke grunnlag for ugyldighet.

Staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.

Vedtaket om tilbakekall av statsborgerskap er begrunnet med at A mot bedre vitende skal ha gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd.

Vedtaket om utvisning er begrunnet med at A forsettlig eller grovt uaktsomt skal ha gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

Grunnlaget for begge vedtak er at A har oppgitt å være gift med B i forbindelse med søknad om statsborgerskap og tidligere oppholdstillatelser. Dette til tross for at ekteskapet etter forvaltningens vurdering ikke har vært reelt.

Anken er begrenset til spørsmålet om tingretten har foretatt en korrekt bevisbedømmelse med hensyn til spørsmålet om det foreligger et omgåelsesekteskap. Staten på sin side har erkjent at vedtakene er ugyldige dersom ekteskapet var reelt.

Partene er således enige om at anken skal forkastes dersom ekteskapet ikke har vært reelt, og at vedtakene i motsatt tilfelle er ugyldige.

Verken statsborgerloven eller utlendingsloven med tilhørende forskrifter inneholder en definisjon på "omgåelsesekteskap", "proformaekteskap" eller "ikke reelle ekteskap".

Av någjeldende utlendingslov av 2008 § 40 fjerde ledd følger det at oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig « ... at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren ».

Vedtak om oppholdstillatelser og senere utvisning er i dette tilfellet truffet i medhold av utlendingsloven av 1988. Før 2008-loven fulgte adgangen til å nekte oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap der ekteskapet ikke var reelt av ulovfestede proformabetraktninger, jf. NOU 2004:20 side 226 og Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61.

Som det går frem av lagmannsrettens bevisvurdering nedenfor, finner retten i dette tilfellet at hovedformålet med ekteskapet ikke har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket. A kunne derfor ikke vært nektet oppholdstillatelse ut fra en vurdering etter någjeldende utlendingslov § 40 fjerde ledd.

Lagmannsretten legger til grunn at det heller ikke før 2008-loven var adgang til å nekte oppholdstillatelse i tilfeller der hovedformålet med ekteskapet ikke var å etablere grunnlag for opphold i riket. Uttalelser i forarbeidene til § 40 reiser tvert i mot spørsmål om et slikt hovedformål kunne være tilstrekkelig for å anse et ekteskap som proforma etter tidligere rett, jf. NOU 2004:20 side 226-230 og i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190, jf. side 186.

Ut fra sitt bevisresultat finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om vurderingstemaet etter § 40 fjerde ledd i alle henseende er sammenfallende med tidligere ulovfestet rett, men vil knytte sin begrunnelse til om det foreligger avslagshjemmel ut fra vurderingstemaet i § 40 fjerde ledd i gjeldende utlendingslov, noe partene også selv har tatt utgangspunkt i.

Retten legger for øvrig til grunn at ekteskap som gir grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingslovgivningen, også gir grunnlag for statsborgerskap etter det lempeligere reglene for botid som gjelder for ektefeller.

I avgjørelsen inntatt i Rt-2013-937 har førstvoterende benyttet begrepet « omgåelsesekteskap » om ekteskap som ikke gir rettskrav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. I denne dommen benytter lagmannsretten begrepene « omgåelsesekteskap » og « ikke reelle ekteskap » om de samme tilfeller, uten å legge noen meningsforskjell i begrepene.

Det legges ellers til grunn at det er søkerens formål med ekteskapet som er avgjørende. Den norske ektefellens motiv for ekteskapet har således ikke relevans for om det foreligger et omgåelsesekteskap.

Det følger videre av Rt-2013-937 at det er forholdet på vigselstidspunktet som er avgjørende for om det foreligger et omgåelsesekteskap eller ikke.

Staten har anført at det i tillegg kreves at ekteskapet er reelt i hele perioden som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap på grunnlag av ekteskap. Lagmannsretten finner denne lovforståelsen tvilsom, men mener at det ikke er nødvendig å ta stilling til spørsmålet siden den ikke finner det sannsynliggjort at As formål med ekteskapet har endret seg etter at ekteskapet ble inngått.

Om As hovedsakelige formål med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge, er et bevisspørsmål som domstolene har full adgang til å prøve. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er på det rene at det er staten som har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for at det foreligger et omgåelsesekteskap, jf. Rt-2013-937. Avgjørende blir hva som ut fra en helhetsvurdering fremstår som mest sannsynlig.

Siden bevistemaet er partens subjektive formål med ekteskapet, ligger det i sakens natur at bevisbedømmelsen kan by på særlige utfordringer. Dessuten vil relevante vitner ofte ha en tilknytning til parten som gjør at forklaringen bevisst eller ubevisst kan bli farget av partens interesse i saken. Indirekte slutninger ut fra objektive momenter og begivenhetsnære bevis vil normalt stå sentralt ved bevisbedømmelsen.

I forarbeidene til utlendingsloven av 2008 er det angitt en rekke typiske momenter som vil være relevante ved vurderingen av om det foreligger et omgåelsesekteskap. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 187 gjengir departementet lovutvalgets vurderinger slik:

Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

  • Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
  • Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
  • Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
  • Om partene kan kommunisere på et felles språk
  • Aldersforskjellen mellom partene
  • Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
  • Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
  • Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

På side 190 i samme proposisjon fremgår det at departementet sluttet seg til at ovennevnte momenter skal tillegges vekt. Videre uttalte departementet:

I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

  • om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
  • om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
  • om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM understreker.

Lagmannsretten går så over til å vurdere forholdene på vigeselstidspunktet.

A og B har begge forklart at de møttes tilfeldig i en bar i Praha i september 2001. Han var på jobbreise, og hun var på språkkurs. De opplevde begge straks god kjemi, og de opprettholdt kontakt daglig frem til B reiste hjem til Norge som planlagt åtte dager senere. Allerede før hjemreisen bestemte de seg for å møtes på nytt i Tsjekkia, hvor de var sammen i ca. en uke i november samme år. A reiste deretter til Norge 2. februar 2002 på besøksvisum. Formålet var å besøke B, og i løpet av oppholdet bestemte de seg for å etablere et samliv og gifte seg for å kunne realisere dette. Av praktiske grunner giftet de seg før utløpet av besøksvisumet.

Forklaringene er detaljerte og samstemte. De understøttes også av flere vitner, som forklarer at de opplevde forholdet mellom A og B som høyst reelt, både i perioden frem til bryllupet, og ikke minst under selve bryllupsfesten.

Det foreligger ingen bevisførsel som er direkte egnet til å tilbakevise partenes forklaring om formålet med ekteskapet på vigeselstidspunktet. Spørsmålet er om det foreligger objektive forhold som svekker sannsynligheten av forklaringen.

Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det få objektive omstendigheter på vigselstidspunktet som er egnet til å svekke ekteparets forklaring.

Partene møttes i utlandet. Det foreligger ingen bevismessige holdepunkter for at A har utvist noe ønske om å forlate hjemlandet før han traff B tilfeldig i Praha. Han hadde etter det opplyste både familie, arbeid og bolig i Ukraina, og det foreligger ingen søknad om opphold verken i Norge eller andre land før han besøkte B i Norge på besøksvisum. B har heller ingen ekteskapelig historikk som gir grunnlag for mistanke om tidligere omgåelsesekteskap.

Det må videre legges til grunn at partene kunne kommunisere på tsjekkisk og noe tysk. Det er heller ingen bevismessige holdepunkter for at A hadde et forhold til andre enn B på dette tidspunktet.

De forholdene som etter rettens vurdering kan trekke i retning av at ekteskapet ble inngått i omgåelseshensikt, er aldersforskjellen, den relativt kortvarige kontakten før ekteskap ble inngått samt etablering av fullstendig særeie. Etter lagmannsrettens vurdering er imidlertid ikke en aldersforskjell på 19 år, et forutgående bekjentskap på syv måneder og særeieavtale så vidt atypisk at disse forholdene alene tilsier at formålet med ekteskapet mest sannsynlig har vært utsikt til opphold i Norge.

Spørsmålet blir således om etterfølgende forhold kaster lys over forholdene ved ekteskapsinngåelsen slik at dette må vurderes annerledes.

Det er ikke bestridt at A og B bodde sammen i Norge frem til de ble separert i 2007, og forholdet dem i mellom er belyst gjennom en rekke vitneforklaringer.

Lagmannsretten er enig med staten i at forklaringer fra vitner som på grunn av sin tilknytning til parten bevisst eller ubevisst kan forklare seg mer i samsvar med partenes interesser enn det er grunnlag for, generelt vil ha begrenset bevismessig vekt. Et slikt generelt utgangspunkt kan likevel ikke innebære at retten må se bort fra denne type forklaringer, dersom det ut fra en konkret og fri bevisvurdering er grunn til å tillegge dem vekt.

Selv om retten tar høyde for at forklaringene kan være noe farget av at vitnene bevisst eller ubevisst ønsker å formidle at ekteskapet har vært reelt, er det likevel en kjerne i forklaringene som lagmannsretten finner å legge til grunn. Lagmannsretten legger således til grunn at A og B levde et normalt aktivt sosialt liv, og at de også for sine nærmeste venner fremsto som et par i de årene de bodde sammen.

At partene opprettholdt et samliv som fremsto som reelt for bekjentskapskretsen i mer enn fem år etter vigselstidspunktet, trekker etter lagmannsrettens syn i retning av at ekteskapet var reelt da det ble inngått. Lagmannsretten vektlegger i denne forbindelse særlig at A fylte både vilkårene for permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap allerede i mai 2005, etter tre års botid med norsk ektefelle. Likevel opprettholdt de samlivet i ytterligere to år før de tok ut separasjon.

Det avgjørende for vedtakene synes åpenbart å være den politiforklaringen A avga 4. desember 2009 i forbindelse med Cs søknad om familieinnvandring.

Lagmannsretten er enig med staten i at As politiforklaring om forholdet til C er for detaljert til at den kan bortforklares med språkvansker og andre misforståelser. As forklaring på dette punktet fremstår således som lite troverdig. Retten legger derfor til grunn at A oppga å ha hatt et forhold til C siden 2003, at han understøttet henne og sønnen økonomisk ved at de har bodd i hans leilighet siden 2004, samt at han har hatt kontakt og besøkt dem hyppig etter at sønnen ble født i 2004.

Formålet med forklaringen i 2009 var å dokumentere grunnlag for familieinnvandring for C. Lagmannsretten utelukker ikke at forklaringen derfor kan være farget av et ønske om å beskrive et tett forhold dem i mellom. Retten finner imidlertid ikke grunnlag for å ta stilling til om politirapporten beskriver et tettere forhold mellom A og C enn det reelt sett er grunnlag for, siden de opplysningene som fremkommer i rapporten, uansett ikke endrer lagmannsrettens vurdering av at ekteskapet med B mest sannsynlig var reelt på vigselstidspunktet.

Det vises i denne forbindelse til at det ikke fremkommer opplysninger i rapporten om at A hadde et forhold til C i 2002. Tvert i mot opplyses det uttrykkelig at forholdet startet i 2003, og opplysninger i tidligere søknad om bosettingstillatelse understøtter As forklaring om at besøkene i Ukraina først tiltok etter at sønnen var født sommeren 2004. Det fremkommer ingen andre opplysninger i rapporten som er egnet til å kaste lys over As motivasjon for ekteskapet med B i 2002.

Det faktum at A giftet seg med B etter relativt kort bekjentskap, at paret skilte seg etter at A hadde selvstendig rett til opphold i landet, at han deretter giftet seg og at C søkte familieinnvandring, er riktignok egnet til å reise mistanke om at ekteskapet med B kan ha vært ledd i en langsiktig plan om å skaffe seg opphold i Norge. Etter lagmannsrettens vurdering er det likevel ikke tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn som mest sannsynlig at A hadde en slik langsiktig plan allerede i 2002. Det bemerkes i denne forbindelse at dette var nærmere to år før det er holdepunkter for at han skal ha etablert et forhold til C.
 
Ut fra en helhetlig vurdering av den samlede bevisførselen finner lagmannsretten det ikke mest sannsynlig at utsikten til opphold i riket var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen med B , og at det derfor heller ikke forelå et omgåelsesekteskap, på vigselstidspunktet.

Staten har anført at det i tillegg må kreves at utsikten til opphold i Norge ikke var hovedformålet med ekteskapet i hele perioden frem til statsborgerskap og permanent oppholdstillatelse ble innvilget henholdsvis 24. oktober 2006 og 9. mai 2005.

Dette er en lovforståelse lagmannsretten som nevnt finner tvilsom, men som retten ikke finner det nødvendig å ta stilling til ut fra bevisbedømmelsen.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at ekteskapet med B ble inngått av andre grunner enn utsikten til opphold i Norge, og før A etablerte et forhold til C. Etter rettens syn kan det ikke legges til grunn at et utenomekteskapelig forhold automatisk innebærer at ekteskapet ikke lenger kan ha andre hovedformål enn utsikt til opphold i Norge.

Det forhold at A og C giftet seg etter skilsmissen med B, reiser riktignok mistanke om at det kan ha vært en langsiktig plan å utsette skilsmissen og det nye ekteskapet til A hadde permanent opphold i Norge og/eller norsk statsborgerskap.

Retten finner imidlertid ikke mistanken tilstrekkelig sannsynliggjort. For det første hadde A og C et barn da ekteskapet med B opphørte. Gitt at det forelå et utenomekteskapelig forhold, er det ikke unaturlig om A og C etablerte et samliv etter at A og B gikk fra hverandre. At A skal ha blitt lenger i ekteskapet med B enn han ellers ville ha gjort som følge av utsikt til opphold i Norge, blir etter rettens syn spekulasjon.

Det vises også i denne forbindelse til at A opprettholdt samlivet med B i mer enn to år etter at han oppfylte botidskravet for både permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap. Dette gjør det mindre sannsynlig at C på dette tidspunktet var As « reelle ektefelle » slik staten har anført, og at det fortsatte ekteskapet med B skal ha vært hovedsakelig motivert av utsikt til opphold i Norge.

Etter en samlet bevisbedømmelse finner retten det ikke mest sannsynlig at ekteskapet i hovedsak var motivert av utsikten til opphold på tidspunktene for vedtak om permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ekteskapet mellom A og B ikke hadde karakter av et omgåelsesekteskap verken på vigselstidspunktet eller i perioden frem til permanent oppholdstillatelse ble innvilget i mai 2005 og norsk statsborgerskap ble innvilget i oktober 2006.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at UNEs vedtak av 3. september 2012 og UDIs vedtak av 5. november 2011 bygger på uriktig faktum, og partene er enige om at vedtakene er ugyldige ut fra lagmannsrettens bevisresultat. Anken blir etter dette å ta til følge.

A har vunnet saken og har krav på full erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsrettens resultat skal også legges til grunn for avgjørelsen av krav på saksomkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd.

A har inngitt omkostningsoppgave for tingrett og lagmannsrett. For tingretten er det krevd erstattet omkostninger med 115.980 kroner, hvorav 92.400 kroner er salær, 23.100 kroner er merverdiavgift og 480 kroner er dekning av utgifter. For lagmannsretten er det krevd erstattet omkostninger med 92.730 kroner, hvorav 71.400 kroner er salær, 17.850 kroner er merverdiavgift og 3.480 kroner er dekning av utgifter. I tillegg kommer rettsgebyr med henholdsvis 6.880 og 23.220 kroner for tingrett og lagmannsrett.

Samlede omkostninger for tingrett og lagmannsrett utgjør etter dette 238.810 kroner inklusive merverdiavgift.

Staten har ikke hatt innvendinger til den ankende parts saksomkostningsoppgaver. Utgiftene finnes nødvendige og oppgavene legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemnda sitt vedtak om tilbakekall av statsborgerskap 3. september 2012, og Utlendingdirektoratets vedtak om utvisning, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) 5. november 2011, er ugyldige.
  2. I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten dømmes staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet til å betale 238.810 – tohundreogtrettiåttetusenåttehundreogti - kroner til A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-143710 Statsborgerloven § 26. Utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap/Proformaekteskap. (05.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om et ekteskap mellom en ukrainsk mann og en norsk kvinne var et omgåelsesekteskap (proforma). Mannen søkte om familieinnvandring for ny ektefelle fra Ukraina etter skilsmisse fra den norske ektefellen, og opplyste i søknaden å ha blitt kjæreste med den nye ektefellen, å ha fått barn med henne og delvis forsørget henne og barnet i hjemlandet mens ekteskapet i Norge besto. Selv om det kunne virke mistenkelig at ekteskapet i Norge var del av en langsiktig plan for å få opphold i Norge, fant lagmannsretten at det etter en konkret helhetsvurdering ikke var mest sannsynlig at dette var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen. UNEs vedtak var dermed ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen