Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-143715
Dokumentdato : 08.12.2014

Utlendingsrett. Spørmål om ekteskap mellom søker fra Tyrkia og norsk kvinne var proforma.

Utlendingsloven § 40 fjerde ledd jf § 63 første ledd. Spørmål om ekteskap mellom søker fra [område] i Tyrkia og norsk kvinne var et omgåelsesekteskap. Søkers anke forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 11. oktober 2012 samt vedtak av 20. desember 2012 om ikke å omgjøre vedtaket.

Vedtaket av 11. oktober 2012 omfattet:

sak 002, 003, 004 og 005, som gjelder klage over vedtak av 15.02.2011 fra Utlendingsdirektoratet (UDI) om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse og tidligere midlertididige tillatelser, sak 007, som gjelder klage over UDIs vedtak av 16.02.2011 fra UDI om utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS).

A reiste sak for Oslo tingrett, som 14. juni 2014 avsa dom og kjennelse med slik slutning:

I hovedsøksmålet:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

I begjæring om midlertidig forføyning:

2. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

For begge saker:

3. A dømmes til å betale 45 550 - førtifemtusenfemhundreogfemti - kroner i sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelse av denne avgjørelse.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Kjennelsen, slutningens punkt 2, ble ikke anket.

Ankeforhandling ble holdt 18. og 19. november 2014 i Borgarting lagmannsretts hus hvor prosessfullmektigene møtte. Staten møtte med en representant som ikke avga forklaring. A forklarte seg over telefon fra Tyrkia. Det ble avhørt fire vitner. As tidligere ektefelle B forklarte seg over telefon fra Tyrkia. Som følge av sykdom forklarte As tidligere ektefelle i Norge, C, seg over telefon. As datter, D født 1989, og en representant fra Landinfo forklarte seg i retten. Om bevisføringen forøvrig vises til rettsboken.

Sakens bakgrunn

A er født i 1967. Han er fra området [område] i Tyrkia, er tyrkisk statsborger og muslim. Han kom til Danmark fra Tyrkia 13. desember 2001, og reiste videre til Norge 22. s.m. Her traff han etter kort tid C. De innledet et forhold og flyttet sammen etter en uke.

Den 11. januar 2002 ble det gjennomført rettsforhandlinger i Tyrkia. Ved den etterfølgende dom ble A borgerlig skilt fra B. Det het blant annet i domspremissene:

Partene giftet seg den 02.09.1996 og har tre felles barn. Fordi det har vært sterke uoverensstemmelser i ekteskapet og at det derfor har mistet grunnlaget for samliv og at gjenforening ikke er mulig, har domstolen kommet til den konklusjon at partene skal skilles.

A fikk foreldreretten til barna, moren samværsrett. A ble dømt til å betale B TL 150 000 000.

A søkte asyl i Norge 6. februar 2002. A opplyste blant annet at han hadde giftet seg med B i 1986 og at de ble skilt i desember 2001. Han opplyste videre at han ikke hadde besøkt sin søster i København, han bare ringte henne. Om grunnlaget for asylsøknaden framgår blant annet av rapport datert 10. februar 2002 som er signert av ham:

Søkeren forteller at han søkte om asyl i Norge fordi han ble trakassert av politiet i [område]. Han ble ofte avhørt. Dette fordi hans bror, E (født ca 1970-1971) forsvant sporløst etter F ble arrestert. Søkeren som er tyrkisk kurder, opplyser at myndighetene i Tyrkia mistenker hans bror E for å være tilknyttet PKK. Søkeren forteller at broren var formann i ungdomsavdelingen til [partinavn], et kurdisk parti. Dette har ifølge søkeren en tilknytning til PKK.

UDI avslo søknaden 2. april 2002 med henvisning til at A var innvilget Schengenvisum av danske myndigheter, og at Danmark med det var ansvarlig for behandling av søknaden.

Det ble besluttet uttransportering til Danmark. A fikk ikke medhold i sin begjæring om utsatt iverksetting.

A og C giftet seg i X kirke 26. april 2002. Tre dager senere søkte han om oppholdstillatelse i Norge. Av notat fra Oslo politidistrikt med referat fra intervju med C av 20. august 2002 framgår blant annet:

Referansepersonen er norsk borger. Hun har ikke vært gift tidligere. Hun skiftet kjønn i september 2001. Hun var tidligere mann. Hun begynte behandlingen for ca 5 år siden.

( ... )

Søker og ref møttes på [utested] i Oslo i begynnelsen av januar 2002. Ref har vanka mye på Grønland de siste årene. Hun møtte søker gjennom søkers fetter G som også er en del på [utested] med sin norske kone H. De bor i Oslo. Søker ble med ref hjem og siden har de vært sammen. Ref og søker ble enige om at søker skulle søke asyl, da ref ville at han skulle gå frem på rette måten, da hun ikke ønsket ha en mann i huset som var i Norge ulovlig. ( ... )

I notatet fra intervju med A samme dag framgår blant annet at han hadde besøkt en søster i Danmark før han reiste til Norge. Han var kjent med at C hadde skiftet kjønn, men likte ikke å snakke om dette i nærvær av onkelen, som var til stede som tolk.

Den 3. september 2002 fikk A arbeidstillatelse i familiegjenforening for ett år. Den 12. september 2003 ble det gjennomført bostedskontroll, og i notat av 11. november 2003 fra politiet er det referert fra samtale med C. Det heter blant annet at «(p)olitiet er ikke i tvil om at de bor sammen, men litt usikker på søkers hensikt med ekteskapet». Det ble gitt fornyet arbeidstillatelse i 2003 og 2004. Den 6. juni 2005 søkte A om bosettingstillatelse, og dette ble innvilget 5. september 2005.

A og C ble separert 28. februar 2006.

To av As barn fra ekteskapet med B søkte 17. mars 2006 om familiegjenforening.

Den 24. april 2006 mottok politiet et anonymt varsel vedrørende E om at «(d)en ekteskapen helt falsk. De bor ikke sammen de er gift for å få papir i Norge». I politiets rapport av 11. juli 2006 er gjengitt opplysninger om barna D og I.

A og C ble skilt 16. april 2007.

A og B giftet seg på nytt i Tyrkia 1. august 2007.

UDI vedtok 15. februar 2011 tilbakekall av oppholdstillatelsen og andre tillatelser. UNE opprettholdt vedtaket 11. oktober 2012 etter As klage. Vedtaket ble nektet omgjort 20. desember 2012.

For nærmere detaljer om faktum vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

As anførsler i hovedtrekk

Det ankes kun over bevisvurderingen.

Det sentrale spørsmålet i saken er om ekteskapet mellom A og C var et omgåelsesekteskap. Dersom det er gitt uriktige opplysninger er det grunnlag for tilbakekallet. Retten må imidlertid finne at det hovedsakelige formål med ekteskapet var å få opphold i Norge før tillatelsen kan tilbakekalles.

Ekteskapet var reelt. Hun var fullverdig kvinne da de møttes. Ekteskapet varte i fem år, og A og C levde sammen som ektefeller.

Det kan ikke være korrekt, slik utlendingsmyndighetene gjør, å ta utgangspunkt i en generell holdning om at personer fra [område] i Tyrkia forestår arrangement som her for å skaffe permanent opphold i Norge. Det riktige utgangspunkt må være å legge til grunn at ekteskapet var reelt når begge ektefeller hevder dette. Det skal ganske mye til for å konstatere at det foreligger et omgåelsesekteskap.

Ny lov endret ikke vurderingstemaet. Det er situasjonen på vigselstidspunktet som er avgjørende. Det skal foretas en helhetsvurdering.

UNE kom skjevt ut når det ble tatt utgangspunkt i et potensial for emigrasjon, at det gikk kort tid mellom de forskjellige begivenheter, at ekteskapet er atypisk og at proformatanken styrkes ved at det i prosessen er gitt motstridende opplysninger.

Det er konstaterbart at ekteskapet ble inngått etter kort tid. Dette hadde imidlertid den klare begrunnelse i deres felles ønske om å ville leve sammen. At ekteskapet varte i fem år, bekrefter deres intensjon.

Det er klart at det eksisterer en modus for utreise fra Tyrkia til velstående land. Dette kan likevel ikke transformeres automatisk og samtidig utelukke en annen hovedintensjon med ekteskapet. At A ikke har vært særlig ute av Norge, og bare har hatt kontakt med barna over telefon, er normalt. Realiteten bekreftes også av at C var kjent med og involvert i As familie i Tyrkia, og hun sendte dem penger. Å legge Landinfos generelle betraktninger til grunn, er ukritisk.

Det foreligger en rekke objektive momenter som bestyrker at ekteskapet var reelt. Begge var i etableringsfasen da de traff hverandre. C var noe nytt og spennende for A, og totalt forskjellig fra hans opplevelser fra det arrangerte ekteskapet med B. C ville kontakte politiet for å få orden i sakene. Det ble søkt om asyl for at han kunne bli, slik de begge ønsket.

Senere bostedskontroller og intervjuer bekrefter samlivet, de tegnet samme skisser av leiligheten og ga for øvrig sammenfallende opplysninger. Ektefellene kunne kommunisere på arabisk. A er heller ikke noen gjentatt asylsøker, han har ikke tidligere søkt om opphold i landet.

Å søke hans barn til Norge var en naturlig konsekvens. C var kjent med dem og tok hånd om dem. Også i dag er hun en viktig støttespiller for hans datter som fortsatt bor i Norge.

I det ytre er samlivsbruddet påfallende. Men de har begge forklart seg om problemene som oppsto, og det er slett ikke atypisk at slike er til hinder for et fortsatt samliv.

Fornyelse av ekteskapet med B er også påfallende, i alle fall ytre sett. Det var imidlertid dels diktert utfra hensynet til den yngste sønnen J, og dels kulturelt betinget. Det ledet uansett ikke til noen gjenopptakelse av samlivet, noe de heller aldri ønsket.

Et omgåelsesekteskap krever en forutgående plan. Noen slik plan finnes ikke her. Da hadde også A skilt seg før han reiste til Norge. B søkte heller ikke familiegjenforening slik Landinfo skisserer som strategi. Det er ingen ting som tyder på at det var en plan at han skulle treffe C og gifte seg med henne.

Det er ikke grunn til å legge vekt på at forklaringer over tid ikke har vært sammenfallende. Ved bruk av tolk kan det oppstå kommunikasjons- og gjengivelsesproblemer. Tidsmomentet gir også i seg selv grunnlag for hukommelsesforskyvninger og endringer i framstillingen av fakta. I saken er det avgjørende at det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at ekteskapet ikke var reelt.

Det er etter dette ikke sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var et omgåelsesekteskap.

Det er lagt ned slik påstand:

  1.  
    1. Utlendingsnemndas vedtak av 11. oktober 2012, samt senere avslag på omgjøringsbegjæring 20. desember 2012 er ugyldige.
    2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Staten v/Utlendingsnemndas anførsler i hovedtrekk

Ekteskapet var et omgåelsesekteskap, og det var korrekt å fatte vedtak slik UNE gjorde.

Det skal foretas en konkret og fri bevisvurdering. Sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Det er de tids- og begivenhetsnære bevis som vil ha størst vekt. Det må tas hensyn til at ektefellenes forklaringer kan være tilpasset over tid. Det blir da viktig å vurdere de motstridende forklaringer.

Det sentrale spørsmål er om A inngikk ekteskapet med C med det hovedsakelige formål å få opphold i Norge. Det er tilstrekkelig at dette var hovedformålet, spørsmålet skal vurderes på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen og da fra As ståsted.

Rett til opphold som følge av at søker har norsk ektefelle gjelder ikke dersom ekteskapet er proforma. Retten har full prøvelsesrett om dette.

Det skal foretas en konkret og samlet vurdering. Det må tas utgangspunkt i den tradisjonen som åpenbart eksisterer i [område] om at man kan få til ønsket utvandring via arrangerte ekteskap. De familiære og kulturelle betingelser er ikke til hinder for dette, noe som har sammenheng med eksistensen av religiøse og borgerlige ekteskap. Det foreligger en lang rekke dommer på at arrangementer med utgangspunkt i [område] i Tyrkia ikke har blitt lagt til grunn fordi det ikke er blitt ansett å foreligge reelle ekteskap som grunnlag for opphold i Norge. Det foreligger også dom og vedtak som gjelder medlemmer av As familie.

Det er riktig at mønsteret i seg selv ikke er avgjørende for As sak. Hans opplegg er imidlertid svært likt med det som er vanlig i omgåelsessaker. Dette gir i seg selv en indikasjon.

Det bestrides ikke at A og C bodde sammen. Det fastholdes imidlertid at en samlet vurdering tilsier at det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke var reelt. En rekke omstendigheter underbygger statens syn.

De to flyttet sammen svært kort tid etter at de hadde møtt hverandre. A fikk skilsmisse fra sin første kone og søkte asyl først etter at han hadde møtt C. Det ble inngått ekteskap tre uker etter at han fikk avslag på asylsøknaden og under fire måneder etter de møttes. Separasjon ble tatt ut kort tid etter at han hadde fått selvstendig bosettingstillatelse, og det ble søkt familiegjenforening med to av barna kort tid etter separasjonen. A ble skilt fra C 14. april 2007, og giftet seg på nytt med sin første kone 1. august s.å.

Det er mulig at As plan var å få familien etter til Norge. Realiteten ble imidlertid at han droppet kona. Barna vil han likevel ha hit. Hans oppholdshensikt er avgjørende for vurderingen.

De mange motstridende opplysninger fra A viser at han tilpasset sin forklaring for at denne skulle kunne gi grunnlag for opphold og ikke tilkjennegi at ekteskapet med C var proforma.

Det er gitt motstridende opplysninger om at han var religiøst gift i 1986, hvem han møtte og hva han gjorde i Danmark, om hvordan han møtte fetteren og C i Oslo, hvorfor ekteskapet med C tok slutt, om kontakten med B, om hvor hun bodde, om han visste dette, om han sendte penger til henne fra Norge og hvorfor han reiste til Norge. Han ga feil opplysninger om tidspunktet for skilsmissen med B og om at de giftet seg på ny.

Asylsøknaden i seg selv svekker også As troverdighet.

Ekteskapet var klart atypisk. A er muslim og giftet seg kristent med en kjønnsoperert person. Og det skjedde etter svært kort tid.

Lagmannsretten må også vurdere om Cs forklaring er troverdig i en slik grad at den kan vektlegges ved vurderingen.

Det foreligger etter en samlet vurdering ikke grunnlag for å sette UNEs vedtak til side.

Det er lagt ned slik påstand:

  1.  
    1. Anken forkastes.
    2. Staten v/ UNE tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsrettens bemerkninger

Utlendingsloven § 40 fjerde ledd viderefører den tidligere rettstilstand som var gjeldende på vedtakstidspunktet. Dersom det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, kan opphold nektes. En allerede gitt oppholdstillatelse kan etter § 63 første ledd tilbakekalles dersom søkeren har gitt uriktige opplysninger mot bedre vitende.

Det er søkerens hensikt som skal vurderes, jf Rt-2013-937 (40) hvor det heter: «Det som er spørsmålet i saka, er kva som var det hovudsakelege føremålet med ekteskapinngåinga frå A (søkeren, lagmannsrettens bemerkning) si side», og formålet skal vurderes på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen jf samme avsnitt hvor det heter: «Som eg har gjort greie for, skal dette vurderast på tidspunktet på ekteskapsinngåinga».

Lagmannsretten skal ta stilling til om ekteskapet mellom A og C var reelt. Dersom det etter bevisene i saken legges til grunn at det foreligger et omgåelsesekteskap, er det enighet mellom partene om at det er grunnlag for UNEs vedtak. Også lagmannsretten legger dette til grunn.

Ved bevisvurderingen er sannsynlighetsovervekt tilstrekkelig, og staten har bevisbyrden. Det vises om dette til samme dom avsnitt (36) at det med utgangspunkt i lovens ordlyd legges til grunn at «(d)et er såleis tale om alminneleg overvekt i sannsynsvurderinga, og også slik at tvil går ut over staten dersom det unntaksvis ikkje kan konstaterast overvekt i noka retning».

A har anført at det må legges til grunn at ekteskapet var reelt når begge forklarer at det var så. Om denne situasjonen uttaler Høyesterett i Rt-2006-1657 (36): «Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at «det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt», jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning».

Både C og A har forklart for lagmannsretten at begges hensikt var å leve sammen som ektefeller i et reelt ekteskap. I denne situasjonen legger lagmannsretten til grunn at det fordres at det må foreligge andre bevis av vekt for å konstatere at ekteskapet ikke var reelt, sett fra As side på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen.

At ektefellene etter ekteskapsinngåelsen har levd sammen som ektefeller selv om dette opprinnelig ikke var hovedformålet, er i seg selv ikke avgjørende. Etterfølgende omstendigheter kan likevel «kaste eit visst lys over føremålet med ekteskapsinngåinga», jf Rt-2013-937 (41).

Lagmannsretten skal vurdere bevisene konkret og samlet. Det er i denne sammenheng legitimt å trekke inn både emigrasjonsbehovet for innbyggere i [område] i Tyrkia, at det i mange saker fra dette distriktet er påvist en bestemt strategi med planlagte giftermål for å oppnå oppholdstillatelse i Norge og at også slektninger av A har anvendt en slik framgangsmåte. Disse forhold kan likevel ikke være annet enn tilleggsmomenter i den konkrete vurderingen av As hovedformål med ekteskapsinngåelsen.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at partene i en lang periode bodde sammen som ektefeller. Det vises til deres forklaringer over tid og bostedsundersøkelsene som ikke etterlater tvil om at A og C bodde sammen. For lagmannsretten er det heller ikke grunn til å reise tvil om at de levde sammen som ektefeller. Som nevnt er dette ikke avgjørende, idet det er As formål på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er avgjørende.

Selvom A og C hevder noe annet, er lagmannsretten kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at As opprinnelige hovedhensikt med å gifte seg med C var å få oppholdstillatelse i Norge. At han eventuelt senere innrettet seg og ønsket et samliv med C endrer ikke dette. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vesentlig vekt på de tidsnære omstendigheter og ytre begivenheter. Disse understøttes av en sammenlikning med den utbredte strategi som Landinfos representant har redegjort for om arrangerte opplegg for å oppnå opphold i Norge ut fra et emigrasjonsbehov, og bekreftes ytterligere av at A må ha vært kjent med framgangsmåten også gjennom sine nære slektninger.

Sentralt i lagmannsrettens vurdering står det som kan tolkes ut fra tiden for de enkelte hendelser og handlinger. Da A reiste fra Tyrkia til Danmark, var han fortsatt gift med B. Det er påfallende at han har justert sin forklaring om kontakten med sin søster i Danmark, og lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at han dro til Danmark for å være sammen med henne. Det at han etter kort tid reiste til Norge uten at han har redegjort for grunnen til dette, tyder på at hans egentlige motiv var å få opphold i landet. Dette sammenfaller med et alminnelig emigrasjonsbehov som i et tilfelle som dette naturlig nok er økonomisk motivert.

Det er gitt noe varierende forklaringer om ankomsten til Oslo og hvem A traff der og hvordan dette skjedde. Under enhver omstendighet har lagmannsretten ingen tro på at A traff sin fetter G og hans ektefelle tilfeldig på [utested]. Om det var planlagt at A skulle treffe C, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til. Det framstår imidlertid som svært sannsynlig at A så muligheten for opphold gjennom kontakten med henne. I denne kontekst er det påfallende at han i midten av januar ble skilt fra B samtidig som han allerede hadde innledet et forhold til C. At det her forelå en hensikt fra As side om å oppnå opphold i landet, bestyrkes ytterligere av at han kun rundt tre uker etter avslaget på asylsøknaden giftet seg med C. Til dette kommer at det er klart atypiske trekk ved ekteskapet. A er muslim og var til tross for det villig til å gifte seg kristent, han giftet seg med en kvinne med en bakgrunn som for han må ha vært fremmedartet, og ekteskapet ble inngått etter svært kort tid.

Årsakene til separasjonen mellom A og C behøver lagmannsretten ikke ta stilling til. Som nevnt kan det ikke utelukkes at forholdet mellom dem utviklet seg slik at ekteskapet ble en realitet også for A. Det er imidlertid som nevnt avgjørende at lagmannsretten finner at hans hovedmotiv med ekteskapsinngåelsen var å få opphold i Norge. At det her forelå en omgåelsesintensjon bestyrkes av at A og C ble separert kort tid etter at han fikk særskilt oppholdstillatelse og giftet seg på ny med B etter at han var skilt fra C. At det nye ekteskapet med B også kan være motivert av sønnen Js ønsker, er for lagmannsretten ikke av betydning.

Representanten for Landinfo forklarte for lagmannsretten at det allerede i 1924 ble innført borgerlig lovgivning i Tyrkia for ekteskap og skilsmisse samtidig som den religiøse ble avskaffet. Likevel er det fortsatt i dag praksis at det gjennomføres så vel borgerlig som religiøs seremoni. Myndighetene har imidlertid understreket den legitime ordning ved å sette straff for å gifte seg religiøst før borgerlig. Mange ekteskap er arrangert, og familiene setter press på ektefellene for å motvirke skilsmisser. Dersom det gis borgerlig skilsmisse, begrunnes dette med at det er umulig å fortsette ekteskapet fordi det er oppstått «ekstrem uenighet». Ifølge tradisjonen flytter kvinnen hjem til sin familie og underholdes av den. Det religiøse ekteskap opprettholdes for å tilfredsstille kvinnens familie.

Fram mot årtusenskiftet var det en trend at tyrkiske menn giftet seg med norske kvinner. De hadde da først skilt seg fra sine tyrkiske koner, og disse var gjerne innforstått med dette ettersom ekteskapet med den norske kvinnen var motivert av å kunne få opphold og arbeid i Norge for begge ektefeller. Når mannen fikk opphold i Norge, ble ekteskapet i Norge oppløst og mannen hentet da sin første kone fra Tyrkia til Norge.

Lagmannsretten finner den her beskrevne framgangsmåte svært lik den A anvendte. Tilsvarende saker har ved diverse anledninger vært behandlet i Borgarting lagmannsrett (LB-2010-22897/42528, LB-2012-79121, LB-2013-145759, LB-2013-36624), og en gjaldt As fetter (LB-2012-205643). Likheten bestyrker lagmannsrettens oppfatning om at A bevisst har valgt en strategi med hovedformål å få opphold i Norge. Framgangsmåten viser en vilje til å gjennomføre giftermål og skilsmisse, men på en slik måte at det ikke setter ektefellen i Tyrkia i forlegenhet eller i en vanskelig økonomisk situasjon. Når opphold i Norge er oppnådd for begge ektefeller, reverseres prosessen uten tap av aktelse for noen av dem.

Regjeringsadvokaten har trukket fram en rekke selvmotsigelser og tilpasninger i As forklaringer over tid. Slik lagmannsretten vurderer saken, er det ikke nødvendig å gå inn på disse utover de enkeltheter som allerede er nevnt.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger et omgåelsesekteskap. A har bevisst gitt uriktige opplysninger. Det er da grunnlag for UNEs vedtak om å tilbakekalle tidligere tillatelser, og ikke grunnlag for å sette vedtakene til side.

Anken blir etter dette å forkaste.

A har tapt saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd erstatte statens sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner etter bestemmelsens tredje ledd til å gjøre unntak fra dette.

Regjeringsadvokaten har framlagt kostnadsoppgave på 39 425 kroner, hvorav 38 425 kroner utgjør salær. Det har ikke kommet innsigelser mot oppgaven. Til sammenlikning var kostnadsoppgaven fra advokat Rusiti på 58 100 kroner pluss merverdiavgift.

Lagmannsretten finner statens kostnader nødvendige jf § 20-5 første ledd. Det avsies dom overensstemmende med kostnadsoppgaven.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes A til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale staten v/Utlendingsnemnda 39 425 - trettinitusenfirehundreogtjuefem - kroner.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-143715 Utlendingsrett. Spørmål om ekteskap mellom søker fra Tyrkia og norsk kvinne var proforma. (12.01.2015)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse og tidligere midlertidige tillatelser, innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. Lagmannsretten kom til at det forelå et omgåelsesekteskap (proforma), og at søkeren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger. Lagmannsretten forkastet anken over tingrettens dom.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen