Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-145759
Dokumentdato : 16.09.2014

Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utl. § 40.

Tyrkisk mann fra Konya-provinsen giftet seg med 17 år eldre kvinne og fikk opphold i Norge. Lagmannsretten fant i motsetning til tingretten at det var sannsynligsovervekt for at ekteskapet var motivert av et ønske om opphold i Norge. UNEs tilbakekall av bosettingstillatelse og utvisning ble kjent gyldig. Staten v/UNE ble frifunnet.

Saken gjelder gyldigheten av klagevedtak truffet av Utlendingsnemnda (UNE). Vedtaket gjelder tilbakekall av bosettingstillatelse og arbeidstillatelse, utvisning med varig innreise-forbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Det underliggende spørsmålet er om utlendingens ekteskap med norsk borger var reelt, eller om hans hovedhensikt med å gifte seg var å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge, såkalt omgåelsesekteskap (proforma).

Oslo tingrett har gitt slik kortfattet framstilling av sakens bakgrunn:

A er fødd 0.0.1973, er tyrkisk statsborgar frå provinsen Konya der han no bor og arbeider som bonde.

A gifta seg i Tyrkia i 1993 med C. Han har forklara at ekteskap var arrangert av familien. Paret fekk ei dotter 0.0.1994. A og C vart skilt ved dom av 9. februar 1999, men vart saman foreldre til ein gut i september same året. A møtte B sommaren 2000 i Alanya og han fridde til henne få dagar før ho avslutta ferien og reiste attende til Noreg. B aksepterte frieriet, men har forklara at ho ikkje tok dette veldig alvorleg.

A gifta seg så på ny med C 18. mai 2001. Same året var B på ferie i Konya by. Ho hadde ingen avtale om å møte A, men via felles venner/slekt kom det til eit møte mellom dei. B møtte også familien til A. Spørsmålet om ekteskap blei teke opp denne gongen òg, men B har forklara at ho på grunn av økonomiske forhold ikkje ønska å gifte seg før året etter.

A vart skilt frå C ved dom av 10. mai 2002. Sju dagar seinare, 17. mai 2002, gifta A seg med B i ein borgarleg seremoni. A kom til Noreg 4. juli 2002, og flytta inn i leilegheita som B eig i [adresse] i Oslo. A søkte arbeidsløyve og fekk løyve i vedtak av 14. desember 2002. Arbeidsløyve vart seinare fornya ved vedtak av 12. desember 2003 og vedtak av 28. desember 2004. Busetjingsløyve vart gitt i vedtak av 10. mars 2006. Same år vart ekteskapet med B avslutta. Separasjonsløyve vart først gitt i juni 2007.

A søkte norsk statsborgarskap 29. juni 2006, men fekk avslag på dette i vedtak frå Utanriksdirektoratet (UDI) [skal være Utlendingsdirektoratet] av 19. desember 2007. Same dato sendte UDI førehandsvarsel om tilbakekall av busetjingsløyve og tidlegare arbeidsløyver. Tilbakekall vart gjort i vedtak frå UDI av 29. januar 2009 med den grunngjeving at ekteskapet med B, som danna grunnlag for arbeids- og busetjingsløyve ikkje var reelt. I vedtak frå UDI av 7. juli 2009 vart A utvist frå Noreg med varig innreiseforbod og meldt inn i SIS. A klaga på vedtaka, men UNE tok i vedtak av 25. januar 2010 ikkje klagen til følgje.

A tok ut søksmål mot staten v/ UNE ved stemnemål av 2. mars 2012 med påstand om at vedtak av 25. januar 2010 om tilbakekall av arbeidsløyver og busetjingsløyve er ugyldig, og at det same gjeld for vedtak om varig utvising og innmelding av A i SIS. I tilsvar av 24. april 2012 avviste staten v/ UNE påstanden om ugyldigheit og la ned påstand om å bli frifunne.

Lagmannsretten bemerker at det etter bevisførselen for lagmannsretten er noe uklart om det var i 2000 eller i 2001 at A og B møtte hverandre første gangen. På grunn av usikkerheten på dette punktet legger lagmannsretten som tingretten til grunn at det gikk to år fra de møtte hverandre til de inngikk ekteskap, noe som anses å være i A' favør.

Lagmannsretten tilføyer at A allerede i 1991 søkte om visum til Norge med formål å besøke sin bror, D. Søknaden ble avslått. I 1999 søkte A på nytt om visum til Norge. Det oppgitte formålet var å besøke en norsk kjæreste, E. Søknaden ble senere henlagt idet E hadde opplyst at det likevel ikke passet med besøk.

Lagmannsretten tilføyer også at UDI i forbindelse med behandlingen av A' søknad om norsk statsborgerskap i 2006 innhentet en verifikasjonsrapport gjennom den norske ambassaden i Tyrkia. Av rapporten datert 15. mai 2007 framkom blant annet at C ved begge skilsmissene hadde samtykket og gitt foreldreretten for henholdsvis det første og begge fellesbarna til faren, men at hun skulle ha blitt boende med barna hos familien A på tross av skilsmissene. Det framkom videre at klageren hadde vært hjemme på ferie hvert år, og den tyrkiske advokaten som foretok undersøkelsen, hadde fått opplyst fra sine kilder at klageren da hadde bodd sammen med C og barna.

A fikk innsyn i rapporten, men slik at navnet på advokaten som skrev rapporten, og navnene på kildene, var sladdet. UDI avslo å oppheve anonymiseringen, og Arbeids- og inkluderingsdepartementet opprettholdt etter klage dette standpunktet.

A imøtegikk også innholdet i verifikasjonsrapporten på flere punkter. UNE innhentet en ny rapport gjennom ambassaden i Ankara datert 7. mai 2013, der det blant annet ble redegjort for C' registrerte bostedsadresser i perioden 2007-2011.

Oslo tingrett avsa 14. juni 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Vedtaket til Utlendingsnemnda av 25. januar 2010 om tilbakekall av arbeidsløyver og busetjingsløyve er ugyldig.
  2. Vedtak til Utlendingsnemnda av 25. januar 2010 om varig utvising og innmelding i Schengen informasjonssystem er ugyldig.
  3. Staten v/ Utlendingsnemnda betalar innan 14 - fjorten - dagar frå denne dom er forkynt sakkostnadar til A med kr 158 286, 25 kroner.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 4. og 5. september 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A ga partsforklaring over telefon fra Tyrkia. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Den ankende part, staten v/UNE, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak av 25. januar 2010 er gyldig. Oslo tingrett har uriktig kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at A' ekteskap med B hovedsakelig var motivert ut fra et ønske om å få opphold i Norge. Dette er feil bevisbedømmelse, eventuelt også rettsanvendelse.

Det er et vilkår at et ekteskap er reelt for at det skal være rettighetsdannende etter utlendingsloven. Tingretten har lagt til grunn et korrekt bevistema; det avgjørende er om utsiktene til opphold i Norge utgjør det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen.

Det er forholdene på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som legges til grunn, og det er A' intensjon som er det relevante, jf. Rt-2013-937.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, men slik at tvilen går ut over staten hvis det ikke er overvekt i noen retning. Tingretten uttaler korrekt at begrepet «bevis av vekt» i Rt-2006-1567 ikke oppstiller kvalitetskrav til de enkelte bevis, men retten synes i praksis å ha stilt et strengere beviskrav enn det er grunnlag for, begrunnet med at begge parter holder fast ved at ekteskapet var reelt. Ved proformaekteskap må man forvente at partene ønsker å gi inntrykk av et reelt inngått ekteskap overfor omverdenen. Det gjelder ikke noe unntak fra prinsippet om fri bevisvurdering i slike saker, og det må på vanlig måte foretas en konkret og samlet bedømmelse av alle bevisene, for på dette grunnlaget å vurdere om det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma, jf. LB-2012-205643.

Generelle landforhold er relevant. Det er vel kjent at Tyrkia og spesielt Konya-provinsen er overrepresentert med hensyn til saker der oppholdstillatelse er nektet eller tilbakekalt på grunn av antatt proformaekteskap. I mange av disse sakene ble det, etter at ekteskapet som ga opphold var oppløst, inngått nytt ekteskap med den tidligere ektefellen fra Tyrkia, og søkt om familiegjenforening i Norge med henne og eventuelle barn.

I denne saken har kontakten mellom partene før vielsen vært begrenset. A fridde allerede etter ca. 10 dagers bekjentskap. Partene hadde ikke noe felles språk og måtte kommunisere via tolk. Dette vanskeliggjør en følelsesmessig relasjon mellom partene.

Da B kom til Tyrkia i 2002, hadde A sluttet å arbeide, og hun måtte dekke alle utgiftene for at de skulle kunne gifte seg. Hun er 17 år eldre enn han. Aldersforskjell-en er atypisk etter tyrkiske forhold, der det vanlige er at mannen er noen år eldre enn kona når de gifter seg. I de årene A opphold seg i Bs bolig i Oslo, er det rapportert om få felles interesser og aktiviteter. De hadde sjelden ferie eller foretok reiser sammen, og han reiste hjem til Tyrkia hver sommer uten at hun var med.

Partene har på enkelte punkter forklart seg forskjellig overfor utlendingspolitiet. Han har for eksempel forklart at han kjøpte gifteringer til seg og henne. Hun forklarte at hun ikke hadde ring, men at han hadde en ring i lomma som han hadde funnet. Dette er forklaringer om helt konkrete ting som ikke lar seg forene.

A' ekteskapshistorikk i Tyrkia sammenholdt med hans visumsøknader til Norge er av sentral interesse og viser tidlige tanker om migrasjon. Det er sammenfall i tid mellom andre visumsøknad og første skilsmisse fra C. Kort tid før han giftet seg med B 17. mai 2002, skilte han seg for andre gang fra C. Prosedyren for å få skilsmisse tok kortere tid enn det som er vanlig i Tyrkia.

A' partsforklaring viser begrenset refleksjon rundt bruddet med C i 1999, gjengiftet i 2001 og skilsmissen i 2002. Det samme gjelder grunnene til at han giftet seg med B.

Verifikasjonsrapporten av mai 2007 viser at C (og barna) har fortsatt å bo hos hans foreldre (senere bare mor), at lokalsamfunnet oppfattet A og C som fortsatt gift og at skilsmissen ble ordnet raskere enn normalt. Dette underbygger at ekteskapet med B var proforma med sikte på opphold i Norge. Rapport nr. 2 viser blant annet at C meldte flytting til det som formentlig er familiens nye hus i august 2011, kort tid før A returnerte til Tyrkia.

Staten bestrider at utvisning med varig innreiseforbud er uforholdsmessig i dette tilfellet.

Vedtaket er i samsvar med fast forvaltningspraksis der det er tale om tilbakekall av tillatelse som er gitt på bakgrunn av uriktige opplysninger om ekteskap, med reservasjon for tilfeller der parten har gjenværende barn i Norge. A har gjentatt og over tid gitt norske myndigheter falske opplysninger for å oppnå tillatelser han ikke var berettiget til.

Dette er et alvorlig forhold som kvalifiserer for varig utvisning.

Det er ikke noen saksbehandlingsfeil at verifikasjonsrapporten var sladdet. Fare for represalier overfor vitner kan være en særlig grunn for å anonymisere kilder. Her er det fare for represalier. Hvis navnene gjøres kjent, vil det også svekke mulighetene for å gjøre tilsvarende verifikasjoner i framtidige saker. Det var heller ikke av vesentlig betydning for A å kjenne kildene. Han var kjent med opplysningenes innhold og hadde full anledning til å imøtegå disse. Uansett har ikke en eventuell saksbehandlingsfeil på dette punktet hatt avgjørende betydning for vedtakets innhold.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Oslo tingretts dom er riktig. UNEs vedtak er ugyldig fordi det er lagt til grunn feil faktum.

Ankemotpartens ekteskap med B var reelt. Staten har ikke ført beviser som sannsynliggjør proforma ekteskap, slik tingretten korrekt har konkludert med.

Det er staten som har bevisføringsplikten og tvilsrisikoen. Det må føres «bevis av vekt» for at realiteten er en annen enn det ektefellene hevder. Det er ikke tilstrekkelig å vise til visse ytre omstendigheter som kan tyde på at ekteskapet ikke er reelt. Man kan heller ikke bygge en konklusjon om proformaekteskap på en sammenstilling av mer eller mindre løst funderte indisier som hver for seg kan forklares på annen måte enn at ekteskapet ikke er reelt. Det vises til Rt- 2006-1657, LB-2010-86418 og LB-2010-161308.

Beviskravet kan etter dette formuleres slik: Er det bevis av vekt i saken som sannsynliggjør at ekteskapet, i strid med partenes utsagn, ikke var reelt? Retten har full prøvelsesadgang.

Tidspunktet for vurderingen av proforma er tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, men slik at også faktum etter inngåelsen kan kaste lys over forholdene på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937.

Det bestrides at politiintervjuene gir grunnlag for å konstatere motstridende opplysninger av noen vekt. Det sentrale er at partene ga grunnleggende sammenfallende forklaringer om sitt ekteskapelige samliv, som ligger klart innenfor rammen av ordinær variasjonsbredde. De har gitt detaljerte forklaringer om hverandres daglige rutiner, som det ikke er grunn til å tvile på. De bodde sammen over en femårsperiode, hadde felles økonomi og delte bord og seng. De hadde sosial omgang blant annet med A' familie i Norge og opptrådte også utad som et ektepar. Forklaringene ble da også lagt til grunn av utlendingsmyndighetene ved fornyelse av arbeids- og oppholdstillatelse.

Samlivet varte i mer enn tre år, som er vilkåret for permanent oppholdstillatelse. Bruddet skjedde ikke fordi A ønsket seg ut av forholdet, men fordi B fikk mistanke om utroskap. Dette framstår som er en plausibel grunn og understøtter ekteskapets realitet.

Det anføres at det var en naturlig utvikling og kontakt mellom partene som ledet fra romanse til giftemål. Det gikk to år fra første møte til ekteskap ble inngått, og i mellomtida hadde de jevnlig kontakt på telefon. Inngåelse av ekteskap var en nødvendighet for at de skulle kunne ha et liv sammen. Deres forklaringer på hvordan de møttes er fullt ut forenlige når vi nå har fått vite at restauranten som A jobbet på, lå ved stranda. For øvrig har de gitt sammenfallende forklaringer om selve ekteskapsinngåelsen, om hvordan B ble mottatt av hans familie og om hennes forhold til hans barn.

Det bestrides at tidligere visumsøknader indikerer intensjon om å oppnå opphold. Det er forskjell på ønske om besøk og varig opphold. Det var naturlig at A ønsket å besøke sin bror i Norge. Når det gjelder søknad om besøk hos E i 1999, er dette trolig en person broren har brukt i håp om lettere å skaffe A besøksvisum.

Verifikasjonsrapporten fra 2006 har tydeligvis vært avgjørende for vedtaket. Rapporten har imidlertid lav bevisverdi. Den bygger for det første på en forespørsel som tilkjennegir bestemte mistanker. Rapporten inneholder dessuten beviselige feil og framstår som spekulativ. På grunn av anonymiseringen er det heller ikke mulig å bedømme om kildene faktisk kjenner familien A og om de er troverdige.

Det er ikke bevist at skilsmissen ble gjennomført på unormalt kort tid, hensett til at begge parter var enige. Det er heller ikke noe påfallende ved at foreldreretten til barna ble overlatt A. Ektefellene så det som hensiktsmessig og fornuftig at faren fikk omsorgen for barna, ettersom C ikke var økonomisk i stand til å ha dem. Hun fikk imidlertid samværsrett med barna, og samværet kan helt eller delvis ha vært utøvd hos familien A. Påstanden om at hun etter skilsmissen fortsatte å bo hos hans familie, må anses tilbakevist gjennom utskrifter fra folkeregisteret. Det er direkte feil at det var A' mor som underholdt barna på sin pensjon etter ektemannen. Det er dokumentert at A overførte penger fra Norge til Tyrkia i denne perioden. Han gjorde heller ikke forsøk på å hente familiemedlemmer etter oppnådd bosettingstillatelse, slik det er vanlig i proformasaker.

Generell bevisføring om ekteskapstradisjoner i Konya og om forvaltningspraksis i forbindelse med proformaekteskap har ingen konkret bevisverdi. Hver sak må vurderes individuelt, og generelle opplysninger og erfaringer har liten overføringsverdi til denne saken.

Subsidiært gjøres gjeldende at det er uforholdsmessig å utvise A med varig innreiseforbud. Etter inkorporeringen av det såkalte Returdirektivet er hovedregelen i dag maksimum fem år, med mindre offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig med varig utvisning. Det skal mye til før brudd på utlendingsloven i seg selv kan begrunne varig innreiseforbud. A gjør gjeldende at vilkårene ikke er oppfylt i denne saken. Det kan reises spørsmål ved om det foreligger en så entydig forvaltningspraksis som motparten hevder i saker om utvisning etter proforma ekteskap.

Atter subsidiært anfører A at unnlatt innsyn i verifikasjonsrapport utgjør en saks-behandlingsfeil som også har innvirket på vedtakets innhold. Det bestrides ikke at fare for represalier kan være en «særlig grunn» til å unnta opplysninger fra innsyn. Det er imidlertid ikke gitt en tilstrekkelig sterk og konkret begrunnelse for at dette er tilfelle i vår sak.

Det er uansett av vesentlig betydning for A å få innsyn i hvem kildene er for å kunne ivareta sitt tarv i saken. Når han ikke får vite hvem som har gitt advokaten opplysninger, har han små muligheter for å gjendrive uriktige påstander, og det blir ingen reell kontradiksjon.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes 4825 kroner for dekning av egenandel av fri sakførsel for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 25. januar 2010. UNE tok i vedtaket ikke til følge A' klage over vedtak om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse samt vedtak om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i SIS. Bakgrunnen for avslaget var at UNE på samme måte som Utlendingsdirektoratet la til grunn at ekteskapet mellom A og B ikke var reelt, men inngått i den hensikt å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Partene er enige om at hvis det påvises et omgåelsesekteskap (proforma), så har A gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning overfor norske myndigheter, slik at vilkårene for tilbakekall og utvisning er oppfylt. Dette følger av utlendingsloven 2008 § 63 og § 66, som partene er enige om at får anvendelse i saken.

Et ekteskap kan bare gi grunnlag for oppholdstillatelse dersom det er reelt. Kravet til realitet er nedfelt i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, der det heter:

«Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunn-lag for opphold i riket for søkeren.»

Det framgår av ordlyden at beviskravet er sannsynlighetsovervekt. I Høyesteretts dom i Rt-2006-1657 er det uttalt at det kreves «bevis av vekt» når begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt. Lagmannsretten legger til grunn at dette ikke innebærer et skjerpet beviskrav eller en fravikelse av prinsippet om fri bevisvurdering i slike saker. Det må på vanlig måte foretas en samlet og konkret bedømmelse av bevisene, for på dette grunnlaget å avgjøre om det er sannsynlighetsovervekt for det ene eller andre, jf. LB-2012-205643.

Det er staten som har tvilsrisikoen hvis det ikke kan konstateres overvekt i noen retning, jf. Rt-2013-937.

Ordlyden i § 40 fjerde ledd knytter bedømmelsen til situasjonen da ekteskapet ble inn- gått. Det innebærer at partenes samliv etter ekteskapsinngåelsen bare vil være relevant i den grad det kan kaste lys over formålet med ekteskapet. Det avgjørende er om utsikten til å skaffe seg oppholdstillatelse framstår som søkerens hovedsakelig formål med å inngå ekteskapet, eller - sagt på en annen måte - om det er sannsynlig at han på dette tidspunktet ville ha inngått ekteskapet hvis denne utsikten ikke hadde vært til stede. Hvorvidt ekteskapet var - og også senere har vært - reelt for ektefellen, vil som utgangspunkt være uten betydning. Det vises til dommen i Rt-2013-937 med henvisning til en mindretallsmerknad i Rt-2006-1657.

Lagmannsretten legger til grunn at omgåelse av utlendingsloven gjennom proformaekteskap er et betydelig problem for utlendingsforvaltningen. For lagmannsretten er det opplyst at en stor andel av avslag på søknad om familiegjenforening, og tilbakekall av gitte tillatelser, basert på at ekteskap er proforma, gjelder tyrkiske borgere. Forholdsvis mange av disse søkerne kommer fra provinsen Konya.

Det er opplyst at Konya er et område med lavt utdanningsnivå og høy arbeidsledighet. Mange europeiske land har i lang tid mottatt mange arbeidsinnvandrere herfra, og fortsatt mottar man mange innvandrere i form av familieinnvandring. Mange familier i Konya har slektninger i Europa, og pengeoverføringer fra utlandet er viktig for befolkningen. De som ønsker å emigrere, vil gjerne holde muligheten åpen for å gifte seg med en person som har opphold i Europa. I den sammenhengen er det ikke uvanlig at man skiller seg borgerlig fra sin tyrkiske ektefelle, men forblir religiøst gift. En tyrkisk skilsmisseadvokat er sitert på at dette har vært en vanlig framgangsmåte mange steder i Konya de siste 20-25 årene. Advokaten anslo at 98 % av alle skilsmissesakene han hadde bistått med, var proforma skilsmisser med formål emigrasjon til Europa, spesielt Skandinavia. Lagmannsretten mener at dette er relevant bakgrunnsinformasjon, men A' sak må selvsagt vurderes konkret og individuelt.

Ved den konkrete avgjørelsen av om ekteskapet er reelt eller ikke, må det foretas en samlet skjønnsmessig vurdering, der en rekke momenter kan ha betydning. I tingrettens dom er det gjengitt fra lovforarbeidene ulike momenter som kan trekke i retning av at ekteskaps-inngåelsen er motivert av et ønske om opphold i Norge. Tingretten skriver blant annet:

«Det er ikkje tvilsamt at fleire av desse momenta gjer seg gjeldande i denne saka. Kontakta mellom partene før ekteskap blei inngått var relativt avgrensa. Likevel finn retten det bevist at kontakten har vore over noko tid ved at partane først møttes i 2000, at B var på ferie i Konya i 2001 der ho møtte A og også familien hans, før dei først gifta seg i 2002. Partane hadde heller ikkje noko felles språk ut over at B kunne nokre ord/fraser tyrkisk. Både A og B har forklara for retten at dei måtte kommunisere med tolkehjelp. Slik retten ser det er det klart at manglande kontakt og manglande felles språk vanskeleggjer moglegheita for å bygge ein reell kjenslemessig relasjon. Det er óg klart at partane har hatt ulik bakgrunn, at det er ein markant skilnad i alder mellom dei to, og at ekteskapet ikkje er i samsvar med ekteskapstradisjonane i Tyrkia. ...»

Lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Selv om det legges til grunn at det gikk om lag to år fra partene traff hverandre til ekteskapet ble inngått, er det på det rene at kontakten mellom de to, og følgelig også kjennskapen til hverandre, var svært begrenset da vielsen ble arrangert. Etter lagmannsrettens vurdering er det særlig påfallende at A fridde til B allerede etter noen få dagers bekjentskap under hennes ferieopphold, og da med tolkehjelp av en kamerat. A har selv forklart det raske frieriet med at han «likte henne», «ble glad i henne» og syntes «hun var snill».

Lagmannsretten legger videre vekt på at A' både i 1991 og i 1999 søkte om visum til Norge. I den siste visumsøknaden var E, benevnt som «girlfriend», oppgitt som referanse. A sa i sin forklaring at han ikke kjente E og at det var broren D, som er bosatt i Norge, som bisto med utfylling av søknaden. Selv om begge disse søknadene gjaldt besøksvisum, viser de etter lagmannsrettens mening en tidlig interesse hos A for å komme til Norge. Den siste søknaden viser også vilje til å ta i bruk tvilsomme metoder for å oppnå formålet.

Det er også interessant å sammenholde A' visumsøknader til Norge med hans ekteskapshistorikk i Tyrkia. Det er et påfallende sammenfall i tid mellom visumsøknaden i 1999 og den første skilsmissen fra C. Dette kan indikere at A i forbindelse med det omsøkte besøket til Norge ønsket å ha mulighet for å kunne inngå nytt ekteskap for å skaffe seg oppholdsgrunnlag. Da skilsmissen ble gitt i 1999, var C gravid med parets andre barn. De giftet seg på nytt i 2001, og ble skilt igjen bare noen få dager før A inngikk ekteskapet med B 17. mai 2002, noe som ikke er mindre påfallende. I et slikt perspektiv framstår etter lagmannsrettens mening A' forklaring på hvorfor han giftet seg med og skilte seg fra C to ganger som lite troverdig.

Etter lagmannsrettens vurdering er det videre gode holdepunkter for at A forble religiøst gift med C også etter ekteskapsinngåelsen med B. Det vises blant annet til at skilsmissen i 1999 ifølge verifikasjonsrapporten ble ordnet raskere enn det som er normalt i Tyrkia, at lokalsamfunnet oppfattet A og C som fortsatt gift, og at C trolig helt eller delvis bodde sammen med barna hos storfamilien A også etter skilsmissen, noe som er opplyst å være utenkelig etter tyrkiske ekteskapstradisjoner hvis skilsmissen var reell. Det vises dessuten til at A i hvert av årene 2003-2006 hadde flere uker lange opphold i hjemlandet uten sin norske ektefelle hvor han besøkte familien.

Lagmannsretten er ikke enig med ankemotparten i at den innhentede verifikasjonsrapporten fra mai 2007 har liten bevisverdi. Det er naturlig at det i forespørselen redegjøres kort for bakgrunnen for ønsket om verifikasjon, og lagmannsretten kan ikke se at dette svekker påliteligheten av innholdet i rapporten. Ut fra den detaljerte informasjonen som ble gitt, er det all grunn til å tro at personene som vedkommende tyrkiske advokat snakket med, hadde inngående kjennskap til familien A. Selv om navnene ble sladdet før A fikk tilgang på rapporten, var navnene kjent for ambassaden og Utlendingsdirektoratet, som ved behov kunne foreta etterkontroll.

Lagmannsretten legger mindre vekt på at A og B har gitt noe divergerende forklaringer til utlendingspolitiet, blant annet om deres første møte. Lagmannsretten mener som tingretten at forskjellene her ikke er større enn det som kan forventes når ulike personer forklarer seg detaljert om forhold som til dels ligger et stykke tilbake i tid. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at utøvelsen av det ekteskapelige samlivet i Norge i henhold til begge parters forklaringer må anses å ligge innenfor det normale. At de hadde få felles interesser og aktiviteter, kan i seg selv ikke være avgjørende. På samme måte som tingretten finner heller ikke lagmannsretten grunn til å tvile på at B for sin del oppfattet ekteskapet med A som reelt. Disse forholdene er imidlertid av underordnet betydning. Vurderingstemaet er som tidligere nevnt hvilket motiv A hadde da ekteskapet ble inngått i 2002.

Ut fra en samlet vurdering mener lagmannsretten at det er sannsynlighetsovervekt for at det var A' hovedhensikt med å inngå ekteskap med B å etablere et grunnlag for å få oppholdstillatelse i Norge, og at han ikke ville ha giftet seg med henne hvis ekteskapet ikke hadde gitt utsikt til slikt opphold. Det innebærer at ekteskapet i lovens forstand ikke var reelt, og at UNE har bygd sitt vedtak på et riktig faktum.

A anfører subsidiært at det er uforholdsmessig å utvise ham med varig innreiseforbud, jf. utlendingsloven § 70, jf. § 71 andre ledd og utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd. Etter sistnevnte bestemmelse kan utvisning gis for inntil fem år, men også for mer enn fem år blant annet når «offentlig orden» gjør det nødvendig. Det framgår av rundskriv G-17/2010 fra Justis- og beredskapsdepartementet at dette vilkåret etter omstendighetene kan være oppfylt hvis utlendingen opererer med uriktig identitet. Lagmannsretten antar for sin del at «offentlig orden» også hjemler varig utvisning når utlendingen som her gjentatt og grovt feilinformerer myndighetene for å oppnå tillatelser som han var uberettiget til. UNEs representant har opplyst at det foreligger en rimelig fast forvaltningspraksis om å gi varig utvisning i slike saker, med mindre utlendingen har mindreårige barn som bor igjen her i landet. Lagmannsretten legger dette til grunn. Anførselen kan ikke føre fram.

A gjør endelig gjeldende at vedtaket er beheftet med saksbehandlingsfeil, idet han er nektet innsyn i usladdet verifikasjonsrapport i strid med forvaltningsloven § 18, jf. § 19 andre ledd. Det følger av Rt-1993-1409 at fare for represalier kan være en «særlig grunn» til å unnta fra innsyn. Lagmannsretten er ikke i tvil om at det foreligger fare for represalier i dette tilfellet. Det vises blant annet til at oppholdsgrunnlag i Norge har stor økonomisk betydning for dem det gjelder og deres familier, og at sikkerheten til personer i familiens nærmiljø som uttaler seg «ufordelaktig» kan være utsatt. Lagmannsretten kan heller ikke se at det skal være av «vesentlig betydning» for parten å få kjennskap til navnene på kildene eller den som utfører undersøkelsen. Parten får tilgang til alle kon- krete opplysninger i rapporten og får vite hva de bygger på, og han har full anledning til å imøtegå disse og føre motbevis. Lagmannsretten viser også til at et løfte om anonymitet normalt vil være avgjørende for å få fram pålitelige opplysninger fra privatpersoner i denne typen saker. Hvis det skulle gis partsinnsyn med hensyn til navnene, ville det trolig gjøre verifikasjonsarbeidet vanskeligere i framtidige saker. Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som gjør vedtaket ugyldig.

Lagmannsretten konkluderer med at det ikke er noe grunnlag for å kjenne UNEs vedtak ugyldig, og at staten må frifinnes.

Staten v/UNE har vunnet saken og har krav å få erstattet sine nødvendige kostnader med saken, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5 første ledd. Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at A skal fritas for erstatningsplikten, jf. § 20-2 tredje ledd.

A må også erstatte statens utgifter for tingretten, jf. § 20-9 andre ledd.

Statens prosessfullmektig har framlagt kostnadsoppgave med krav om 61 875 kroner for lagmannsretten. I tillegg kommer ankegebyret med 23 220 kroner. For tingretten var kravet 62 500 kroner. Sakskostnader tilkjennes i samsvar med kravene.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 147.595 - etthundreogførtisjutusenfemhundreognittifem - kroner innen to uker etter forkynnelsen av dommen.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-145759 Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utl. § 40. (24.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en tyrkisk mann fra Konya hadde giftet seg med en norsk kvinne med den hovedhensikt å få oppholdstillatelse i Norge. Retten kom til at ekteskapet ikke var reelt, og vektla bl.a. aldersforskjellen på 17 år, at kontakten mellom partene før de giftet seg var relativt begrenset, at mannen hadde tidligere immigrasjonshensikt til Norge, og at han hadde lange opphold hos sin fraskilte kone i Tyrkia når han var på besøk der. UNEs vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og utvisning ble derfor opprettholdt.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen