Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-1492
Dokumentdato : 29.04.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (Utlendingsloven 2008).

Avslag på opphold i landet med hjemmel i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Søkeren, en etnisk pakistaner, hadde inngått ekteskap i Pakistan. Ektefellen, som også var etnisk pakistaner, hadde oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at ekteskapet var inngått med det hovedsakelige formål at søkeren skulle få opphold i Norge. Bl.a. ble det lagt vekt på at kvinnen hadde vært gift to ganger tidligere og hadde en datter. Anførsel om brudd på diskrimineringsloven § 4 førte heller ikke frem.

       Saken gjelder spørsmålet om et ekteskap i Pakistan ble inngått med det hovedsaklige formål at ektemannen skulle få opphold i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

       Sakshistorien i hovedtrekk

       A – den ankende part – er pakistansk statsborger og bosatt der. Den 22. mai 2008 inngikk han ekteskap i Pakistan med B. B kom til Norge i 1999 og fikk etter det opplyste asyl her året etter. Hun har senere vært bosatt i Norge og arbeider som pleieassistent i Oslo.

       B har vært gift to ganger tidligere og har en datter fra første ekteskap som nå er 13 år gammel. Datteren går i 8. klasse på skole i Oslo.

       Bs første ekteskap, med en fetter, ble inngått i Pakistan i 1997 etter skikken der om arrangerte ekteskap. Skilsmisse ble etter det opplyste gitt i 2000, året etter at B reiste med sin datter til Norge. Barnefaren har aldri vært i Norge. Det har ikke vært kontakt mellom far og datter etter skilsmissen.

       Bs andre ekteskap ble inngått i Norge i 2001 med en etnisk pakistaner. De hadde truffet hverandre her i landet, og ekteskapet ble inngått uten de respektive slekters mellomkomst. Dette ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse etter ca. ett år, etter Bs opplysning fordi denne ektemannen ikke «likte » hennes datter.

       Ekteskapet mellom A og B i Pakistan i 2008 var arrangert, for så vidt som det var blitt avtalt på forhånd mellom de tos respektive slekter. Ekteparet traff hverandre for første gang i forbindelse med vigselsseremonien den 22. mai 2008, som fant sted i huset til en svoger av B. Svogerens familie og As familie er naboer. Dagen etter ble ekteskapet feiret i et selskap som ble holdt i huset til As familie.

       B ankom Pakistan fra Norge straks før vigselen og reiste alene tilbake til Norge etter snaue to uker.

       Om As bakgrunn er det opplyst at han har lite skolegang, og at han i en tid hadde arbeidet som sveiser ved et bilverksted i Saudi Arabia. Han er født den *.*.1976 og er ca. fire år yngre enn B. A var tidligere ugift.

       Den 16. juli 2009, altså noe over ett år etter ekteskapsinngåelsen, søkte A om oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsdirektoratet (heretter UDI) behandlet søknaden etter utlendingsloven av 15. mai 2008, noe som partene er enig om at er korrekt, se utlendingsforskriften § 20-5 jf. § 20-4. UDI fant at ekteskapet i 2008 ble inngått med den hovedsakelige hensikt at A skulle oppnå oppholdstillatelse i Norge, og avslo søknaden med hjemmel i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. UDI prøvde også om oppholdstillatelse kunne gis i medhold av § 49 eller § 38.

       UDIs vedtak ble truffet den 6. oktober 2010.

       As klage til Utlendingsnemnda (heretter oftest forkortet til UNE) førte ikke frem. UNE behandlet klagen forenklet i henhold til bestemmelsen i utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum. Det ble i avslaget, som er datert 22. august 2011, særlig vist til at A angivelig ikke var gjort kjent med på forhånd at B hadde vært gift to ganger tidligere og hadde en datter, og heller ikke kjente til når og under hvilke omstendigheter B kom til Norge i 2000 og hva slags arbeid hun hadde her. Etter UNEs syn måtte det legges til grunn at ektefeller der ekteskapet er arrangert etter pakistansk tradisjon, har vesentlig bedre kunnskap om hverandre enn dette.

       A begjærte omgjøring av UNEs vedtak. UNE fant i vedtak den 30. mars 2012 at begjæringen ikke kunne tas til følge.

       A tok den 7. mai 2012 ut stevning mot Staten v/ Utlendingsnemnda ved Oslo tingrett, med påstand om at begge vedtakene til UNE er ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 19. november 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale kr 62 500,- – sekstitotusenfemhundre – i sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda. 

       Tingretten kom til at UNEs vedtak er gyldige idet retten fant at det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for at A skulle få opphold i Norge. Etter tingrettens syn foreligger det flere atypiske trekk ved inngåelsen av ekteskapet, herunder at det er bemerkelsesverdig at han ikke skal ha visst om at B hadde vært gift to ganger tidligere.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i dommen her.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 11. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A er bosatt i Pakistan og møtte ved sin prosessfullmektig. For Staten v/ Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen og rådgiver Marisa Cecilie Aasnes. Det ble avhørt følgende tre vitner: B, Torunn Sarah Arntsen Saijad som sakkyndig vitne og landrådgiver Geir-Aage Neerbye. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       A har som nytt for lagmannsretten anført at UNEs vedtak innebærer brudd på diskrimineringsloven § 4 og at vedtakene også av den grunn må anses for ugyldige. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens bevisbedømmelse er feil når retten kom til at hovedhensikten med ekteskapet har vært å skaffe A tillatelse til opphold i Norge. En korrekt bevisbedømmelse tilsier at ekteskapet er preget av normalitet som ikke gir grunnlag for å fastslå en immigrasjonshensikt.

       Den omstendighet at A er fire år yngre enn ektefellen, er ikke atypisk etter pakistanske forhold. Det vises til bevisførselen, særlig forklaringen til det sakkyndige vitnet. Aldersforskjellen gir således ikke noen støtte for en immigrasjonshensikt.

       Tingretten har lagt for stor vekt på at A ikke ble fortalt på forhånd at B hadde to ekteskap bak seg. Det bestrides at disse tilbakeholdte opplysningene kan gi støtte for en immigrasjonshensikt hos A. Det er ikke bemerkelsesverdig i pakistansk kultur at kvinnen underkommuniserer sin «urenhet». B har forklart at hun hadde til hensikt å informere sin mann om dette når han kom til Norge, og at hun ikke turte å gjøre det i forkant av ekteskapsinngåelsen. Etter omstendighetene kan heller ikke dette forhold tilsi at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var å skaffe A opphold her i landet.

       Tingretten har fremhevet at bryllupsfeiringen var atypisk ved at feiringen var liten, og at det ikke ble tatt fotografier. Ofte er det slik i Pakistan at slike fester er preget av «pomp og prakt», med mange til stede både fra slekt, naboer og venner. En rekke fester holdes imidlertid i en mer nedtonet form, uten fotografering. Derfor er det ikke grunnlag for tingrettens vurdering at feiringen var atypisk. A viser også om dette særlig til forklaringen fra det sakkyndige vitnet.

       Heller ikke kan det være noe moment med vekt at A ventet ca. ett år før han søkte om opphold i Norge. Tvert om taler dette for at det ikke forelå en hovedsakelig immigrasjonshensikt da ekteskapet ble inngått.

       A hadde ved ekteskapsinngåelsen tatt i betraktning at ektefellen var bosatt i Norge og at det ville være aktuelt at også han bosatte seg her. Det kan ikke sluttes av dette at As hovedsakelige formål var å skaffe seg opphold i Norge.

       UNEs vedtak innebærer brudd på diskrimineringsloven § 4. A viser til statistisk materiale innhentet fra Utlendingsdirektoratet. Materialet viser at utlendingsmyndighetene tolker bestemmelsen om proforma ekteskap i utlendingsloven § 40 fjerde ledd ulikt i f.eks. saker fra Thailand sammenlignet med saker fra Pakistan, når det er tale om thailandsk kvinne som søker om opphold her og der mannen er bosatt i Norge.

       Når UNEs vedtak er i strid med diskrimineringsloven § 4 må det legges til grunn at vedtakene er ugyldige.

       A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 22.08.2011 og beslutning av 30.03.2012 er ugyldige. 
2. Utlendingsnemnda erstatter A sakas kostnader for tingretten og for lagmannsretten. 

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Ankemotparten henholder seg til tingrettens dom og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens domsgrunner. As anførsel om brudd på diskrimineringsloven § 4 kan ikke føre frem.

       Det er sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å skaffe A oppholdstillatelse i Norge. UNE har foretatt en helhetlig og korrekt vurdering av bevisene.

       Det forhold at ektefellene ikke eller bare i helt begrenset grad, hadde kunnskap om hverandre også da A søkte om oppholdstillatelse, er påfallende. Dette gjelder til tross fra deres forklaringer om at de skal ha snakket sammen på telefon 2-3 ganger i uken i tiden fra B reiste tilbake til Norge etter bryllupet. F.eks. er det vanskelig å forstå at A ikke visste at B før bryllupet hadde kjøpt egen bolig i Oslo.

       Staten anfører at ekteskapsfeiringen i Pakistan ikke har vært i tråd med tradisjonene i Pakistan. Det var få gjester til stede, og det ble ikke tatt fotografier.

       A og B har gitt motstridende opplysninger om kontakten dem i mellom før bryllupet, hvem som var til stede i bryllupet og under feiringen, og om andre relevante forhold.

       A har forklart at hans familie godt kjente Bs søster og dennes ektefelle, fordi de fra 1980-tallet har vært naboer og omgangsvenner i X i Pakistan. Dermed har det formodningen for seg at As familie også kjente til at B hadde vært gift to ganger tidligere og hadde en datter. Dette er forhold som tillegges betydelig vekt i den pakistanske kulturen, noe som særlig landrådgiveren har understreket sterkt i sin vitneforklaring.

       Staten anfører at det er atypisk at A ventet ca. ett år før han søkte om opphold i Norge. Han var uten arbeid i Pakistan allerede ved inngåelsen av ekteskapet. Først i 2010 startet han å drive en kiosk der.

       Det bestrides at A har vært utsatt for diskriminerende forskjellsbehandling. Utlendingsmyndighetene foretar en konkret vurdering fra sak til sak, også når det gjelder tilfellene der søknad om oppholdstillatelse grunnes på bestemmelsen i utlendingsloven § 40. Det fremlagte materialet med statistikk er ment å sette proformaproblematikken inn i en større sammenheng. Materialet er ikke egnet til, og gir ikke hold for, at A er diskriminerende forskjellsbehandlet.

       Staten v/Utlendingsnemnda har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader. 

Lagmannsrettens bemerkninger

       Saken gjelder spørsmålet om A, som er pakistansk statsborger og bosatt der, har rett til oppholdstillatelse i Norge med grunnlag i at han i 2008 inngikk ekteskap i Pakistan med B. B har fast oppholdstillatelse her i landet. UNE har avslått å gi A opphold med hjemmel i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Bestemmelsen lyder slik:

        Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren. 

       Etter bestemmelsen kreves det sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er reelt, det vil i denne sammenheng si at det ikke har vært et hovedformål med ekteskapet at utlendingen skal oppnå tillatelse til opphold her. Etter avgjørelsen i Rt-2006-1657 må det kreves bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det ekteskapspapirene viser og det ektefellene hevder. Staten har bevisbyrden for at det hovedsakelige formålet har vært å oppnå oppholdstillatelse for utlendingen.

       I NOU 2004:20 om ny utlendingslov pekes det i kapittel 8 på at bedømmelsen i slike saker i betydelig grad må bero på skjønn, likevel slik at det finnes typiske momenter som vil kunne være relevante. Blant momentene som nevnes er hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, partenes kunnskap om hverandre, om partene har gitt samsvarende opplysninger om hvorledes de ble kjent med hverandre og hvilken kontakt det har vært mellom dem i ettertid.

       I proposisjonen til den nye loven (Ot.prp.nr 75 (2006-2007)) er den nevnte momentlisten gjentatt. Departementet peker også på andre momenter som kan være relevante ved vurderingen, herunder om ekteskapet fremstår som atypisk i forhold til hva som anses som hjemlandets ekteskapstradisjoner, se proposisjonen side 190.

       For lagmannsretten er det særlig opplysningene om at B hadde vært gift to ganger tidligere og at hun har en datter fra første ekteskap, som står sentralt. Landrådgiver Neerbye har fremhevet i sin forklaring for lagmannsretten at dette er forhold som i Pakistan regelmessig vil veie meget tungt mot at ekteskap inngås, og da fra mannen og hans slekt. Betydningen av at hustruen er «ren» når bryllupet inngås, står sentralt i pakistansk kultur.

       I vår sak dreier det seg – som vanlig i pakistansk kultur – om et såkalt arrangert ekteskap der den nære slekten både på mannens og kvinnens side har drøftet – eller forhandlet – om ekteskapet bør inngås, og om vilkårene i den forbindelse. Det må etter bevisførselen legges til grunn at dersom kvinnen har vært gift tidligere og har barn og dette ikke blir gjort kjent for mannens slekt på forhånd, vil det kunne gi mannen et grunnlag for å kreve ekteskapet erklært ugyldig. Det vil i tillegg være risiko for represalier, særlig overfor kvinnen, men også i forhold til hennes slekt.

       Den sakkyndige forsker og antropolog Torunn Arntsen Sajjad, som er engasjert av A, har forklart at det ikke er uvanlig at opplysninger med vekt blir underkommunisert i forbindelse med ekteskapsinngåelser i Pakistan. Særlig i tilfeller der det ikke er slektskap mellom de vordende ektefeller – slik tilfellet heller ikke er i vår sak – vil det være risiko for overraskelser i ettertid.

       As forklaring er at han først ved fremmøtet i ambassaden i Islamabad året etter giftemålet, da han innga søknaden om oppholdstillatelse, ble gjort kjent med Bs tidligere ekteskap og at hun hadde barn. Han oppga da at han ikke hadde sett det som viktig å spørre om det. Han har senere holdt fast ved at det ikke var opplysninger som var viktige for ham. Bs forklaring er at hun hadde tenkt å fortelle A om dette da han kom til Norge.

       Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten at det ikke kan bygges på As og Bs forklaringer på disse punkter. Det vises for det første til opplysningens innhold og alminnelige betydning i pakistansk kultur, slik dette er gjort rede for ovenfor. Etter lagmannsrettens vurdering har det allerede av disse grunner formodningen for seg at A og hans slekt var blitt informert på forhånd om de tidligere ekteskapene. Hertil kommer at Bs søster og ektefelle var, og hadde vært nære naboer med A og hans familie siden tidlig på 1980-tallet. Det opplyste om naboforhold i Pakistan der naboene også omgås privat, tilsier sterkt at As familie var kjent i alle fall med Bs første ekteskap. Som nevnt ble det inngått og senere oppløst i Pakistan. Bs datter er fra dette ekteskapet.

       Lagmannsretten må etter dette bygge på at A og hans slekt kjente til Bs datter og tidligere ekteskap. Dette taler meget tungt for at ekteskapet i 2008 i hovedsak var begrunnet med at A skulle få opphold i Norge.

       En rekke øvrige omstendigheter støtter etter lagmannsrettens syn opp under at ekteskapet ikke var reelt. Retten peker først på at A er ca. fire år yngre enn B, hvilket i seg selv ikke er alminnelig i Pakistan. A er nærmest uten utdannelse. Han betegnes som noe nær analfabet. Før ekteskapet var han et par år i arbeid i Saudi Arabia. Hva han gjorde der, vites det ikke noe sikkert om. Etter bryllupet var han uten arbeid i Pakistan frem til han søkte om oppholdstillatelse i Norge. Senere startet han en kiosk i Pakistan som han fortsatt driver. Samlet sett peker disse opplysningene i retning av at A innrettet seg mot et liv her i landet.

       Selve bryllupet, selskapeligheten i den forbindelse, særlig at kretsen av invitert familie og venner var beskjeden, trekker også i retning av at det hovedsakelige formålet var å etablere et grunnlag for As opphold i Norge. Tingrettens bedømmelse av disse forholdene, og også om betydningen av at A ventet ca. et år før han søkte om opphold – for øvrig etter råd fra B – slutter lagmannsretten seg til. Det sakkyndige vitnets forklaring om variasjon i ekteskapsskikker i Pakistan, herunder innen kasten som både A og B tilhører, kan ikke tilsi en annen vurdering.

       Som nytt for lagmannsretten har A gjort gjeldende at UNEs vedtak er i strid med diskrimineringsloven § 4 og derfor er ugyldig. Han har pekt på bevisbyrderegelen i lovens § 10. Anførselen kan ikke føre frem.

       A bygger anførselen på statistisk materiale innhentet fra utlendingsmyndighetene om antall søknader etter utlendingsloven § 40 som er blitt innvilget og der søkeren er fra Thailand, sammenlignet med antall slike saker med pakistansk søker. Lagmannsretten er enig med staten i at hver utlendingssak må vurderes konkret og for seg. UNEs avslag i As sak hviler etter lagmannsrettens syn på en grundig og helhetlig vurdering av et korrekt og relevant faktum. Det er ikke noe konkret hold for at det fra UNE's side er foretatt en diskriminerende forskjellsbehandling av A.

       Etter dette forkastes anken.

       Staten v/UNE bør tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 2-2 første ledd. Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra dette med hjemmel i noen av bestemmelsene i § 20-2 tredje ledd eller de øvrige unntaksbestemmelsene i tvisteloven.

       Advokat Henstein har inngitt omkostningsoppgave som viser et samlet beløp på 62 500 kroner inklusive merverdiavgift. Oppgaven er ellers i samsvar med reglene i tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Det er ikke fremsatt innvendinger til oppgaven fra As side. Oppgaven kan legges til grunn.

       Ut fra det resultat som lagmannsretten er kommet til bør tingrettens omkostningsavgjørelse bli stående.

       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning


1. Anken forkastes. 
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til Staten v/Utlendingsnemnda med 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-1492 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (Utlendingsloven 2008). (07.05.2013)

    Saken gjaldt spørsmålet om et ekteskap i Pakistan ble inngått med det hovedsaklige formål at ektemannen skulle få opphold i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Søkeren hadde inngått ekteskap i Pakistan. Ektefellen, som også var etnisk pakistaner, hadde oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten fant at ekteskapet var inngått med det hovedsakelige formål at søkeren skulle få opphold i Norge. Bl.a. ble det lagt vekt på at kvinnen hadde vært gift to ganger tidligere og hadde en datter. Anførsel om brudd på diskrimineringsloven § 4 førte heller ikke frem.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo