Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-161414
Dokumentdato : 10.07.2014

Avslag på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Menneskehandel. Kjønnslemlestelse.

Asylsøkeren gjorde gjeldende at hun som tidligere prostituert risikerte forfølgelse fra sin bakmann ved retur til Nigeria. Lagmannsretten fant etter en konkret vurdering at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven 28 første ledd bokstav a. Det forelå heller ingen velbegrunnet frykt for at datteren på fire år ville bli kjønnslemlestet ved retur.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak i Utlendingsnemnda (UNE).

Den ankende part, A, har opplyst at hun er født i X i Nigeria 12. august 1985. Hun har forklart at hun innledet et kjæresteforhold til mann ved navn B i Nigeria. B dro til Europa og lovet å gifte seg med henne hvis hun kom etter. I 2003 dro hun derfor til Europa, med billetter og falske papirer som B hadde ordnet. Hun har opplyst at hun oppholdt seg i Frankrike/ Paris de første 5-6 månedene. Deretter dro hun til B i Reggio Emilia i Italia, hvor de bodde sammen i en blokkleilighet. Der skal han ha tvunget henne til å prostituere seg. Dette pågikk i ca. seks år, inntil A 22. juni 2009 møtte opp på kontoret til ROSA-prosjektet i Oslo og ba om hjelp. ROSA-prosjektet er et hjelpetiltak for kvinner som er utsatt for menneskehandel. A forklarte at hun nå hadde forlatt B, etter at de sammen hadde kommet til Norge fra Italia 20. juni 2009. Hun hadde ingen papirer.

ROSA-prosjektet hjalp A med å inngi søknad om refleksjonsperiode etter regelverket for midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse for utlendinger som antas å være utsatt for menneskehandel. I vedtak 17. juli 2009 fikk A innvilget begrenset midlertidig arbeidstillatelse i Norge for tidsrommet 17. juli 2009 til 17. januar 2010.

Den 21. desember 2009 søkte A UDI om fornyet oppholds- og arbeidstillatelse for ett år. Hun var da høygravid. Datteren, C, ble født 0.0.2010. A har opplyst at B er far til barnet.

Den 26. mars 2010 avslo UDI søknaden. Det ble vist til at politisaken var henlagt på grunn av mangel på bevis, og at politiet ikke hadde behov for at hun oppholdt seg i Norge med tanke på videre etterforskning. Den 31. august 2010 søkte A om asyl.

UDI avslo asylsøknaden 4. oktober 2010. A påklaget dette vedtaket 29. oktober 2010. UNE behandlet saken i nemndsmøte med tre medlemmer. Ved vedtak 2. februar 2012 ble klagen ikke tatt følge. Vedtaket ble avsagt under dissens. En senere begjæring om omgjøring ble avslått ved UNEs vedtak 13. april 2012.

A innga stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett 29. august 2012. Oslo tingrett avsa 18. juli 2013 dom med slik domsslutning:

I hovedsaken:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

I begjæringen om midlertidig forføyning:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A anket dommen og avgjørelsen om midlertidig forføyning til Borgarting lagmannsrett. Anken vedrørende midlertidig forføyning ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse 4. november 2013.

Ankeforhandling er holdt 26. og 27. juni 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det sentrale rettslige spørsmålet i saken er om A og hennes datter har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Nigeria. For A er spørsmålet om hun risikerer represalier eller å bli utsatt for tvungen reprostitusjon da hun har brutt med bakmannen for sin prostitusjon. For As datter er spørsmålet om hun vil bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur.

UNEs vedtak er på begge punkter begrunnet ut fra et uriktig faktum som har innvirket på vedtaket. Som følge av en uriktig faktumvurdering har UNE feilvurdert As og hennes datters risiko for forfølgelse ved retur. Det knytter seg videre tvil til hvorvidt UNE har lagt til grunn en riktig forståelse av bevisterskelen.

Når det gjelder datteren, vises særskilt til at det etter utlendingsloven § 28 tredje ledd skal skje en barnesensitiv tilnærming til bestemmelsene om beskyttelse. Det er lagt til grunn i Meld. St. nr. 27 (2011-2012) Barn på flukt at kjønnslemlestelse «regnes som et alvorlig tilfelle av forfølgelse og kan gi rett til anerkjennelse som flyktning». Det foreligger en rettsanvendelsesfeil som har hatt avgjørende betydning for UNEs vedtak, da barnets beskyttelsesbehov ikke kan sees å være vurdert ut fra et riktig rettslig utgangspunkt.

A vil ikke være i stand til å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, sml. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c. Det vil ikke være mulig å henvise henne og datteren til internflukt.

De påberopte grunnlagene medfører ugyldighet. Feilene har påvirket vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. A og datteren oppfyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, subsidiært bokstav b, jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 02.02.2012 om avslag på beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutning av 13.04.2012 om å ikke omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As saksomkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det anføres prinsipalt at A ikke har sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at hun og/eller datteren risikerer forfølgelse ved retur til Nigeria. Hun har ikke sannsynliggjort at hun står i fare for å bli utsatt for represalier på grunn av ubetalt gjeld, eller at hun vil bli tvunget til retrafikkering.

Det er heller ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at As datter risikerer å bli omskåret ved retur.

Subsidiært anføres at vilkårene for å henvise A og hennes datter til internflukt er oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A dømmes til å erstatte staten v/UNE saksomkostninger for ting- og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Utgangspunkter

Utlendingsloven § 28 regulerer hvem som skal anerkjennes som flyktning og som dermed har rett til oppholdstillatelse (asyl). For anerkjennelse etter første ledd bokstav a kreves det at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av en av de forfølgelsesgrunner som er angitt i bestemmelsen. Forfølgelsesgrunnene er nærmere beskrevet i § 30. Det fremgår at tidligere ofre for menneskehandel faller inn under begrepet «spesiell sosial gruppe» i § 30 bokstav c.

Domstolene har full prøvingsadgang, dvs. at både UNEs rettsanvendelse, bevisbedømmelse og skjønnsutøvelse kan prøves. De faktiske forholdene på vedtakstidspunktet skal legges til grunn, likevel slik at det kan tas hensyn til nye opplysninger som belyser forhold på vedtakstidspunktet.

Staten har ikke bestridt at A har vært utnyttet i prostitusjonsvirksomhet og har vært gjenstand for menneskehandel. Hovedspørsmålet i saken er om A og/eller hennes datter risikerer forfølgelse ved retur til Nigeria. Ved risikovurderingen gjelder en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen er reell, se Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, er utgangspunktet at asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Asylsøkerens generelle troverdighet skal likevel tas i betraktning. I Rt-2011-1481 avsnitt 46 uttales følgende om dette:

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, har retten funnet det klart mest sannsynlig at A for lagmannsretten, med sikte på å få påvirke resultatet i saken, har lagt frem et nytt bevis som ikke er reelt. Som påpekt har staten ikke bestridt de grunnleggende elementene i As asylforklaring. Fremleggelsen av det nye beviset for lagmannsretten er likevel etter lagmannsrettens syn egnet til å svekke As generelle troverdighet. Dette må få betydning for vurderingen av enkelte sider ved hennes forklaring. Det kan i denne sammenheng ikke ha betydning at det forhold som svekker hennes troverdighet, først er oppstått under behandlingen for lagmannsretten.

Risiko for forfølgelse overfor A

A har forklart at hun har en gjeld til B, og at det som følge av dette er en stor risiko for represalier dersom hun blir returnert. Gjelden er angitt å utgjøre 100 000 euro. Represalier vil være vold og trusler mot henne selv eller hennes familie. Det er også en fare for at hun kan bli retrafikkert, dvs. sendt tilbake til prostitusjonsvirksomhet i Europa.

Etter bevisførselen, blant annet forklaring fra landrådgiver Geir Skogseth i Landinfo (Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon), legger lagmannsretten til grunn at det er vanlig at prostituerte fra Nigeria kommer i gjeldsforhold til sine bakmenn. Gjelden oppstår i første rekke i forbindelse med bistand til reisen ut av Nigeria. Dersom den prostituerte ikke nedbetaler gjelden, er det ikke uvanlig med represalier fra bakmennene. En tidligere prostituert som returnerer til Nigeria uten å ha gjort opp sin gjeld, risikerer både represalier i form av vold og trusler og retrafikkering.

Ved vurderingen av risikoen i dette tilfellet viser lagmannsretten til at det etter As forklaring er gått lang tid siden hun kom til Europa og dermed siden gjelden ble etablert. Hun har forklart at hun reiste til Europa i 2003 og arbeidet som prostituert i Italia i seks år før hun kom til Norge. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det normale vil være at en prostituert nedbetaler gjeld til sine bakmenn gjennom inntektene fra prostitusjonsvirksomheten, og på et eller annet tidspunkt vil gjelden anses nedbetalt. Dette gjelder selv om det er tale om et gjeldsforhold som langt fra er bygget på ordinære avtaleprinsipper, og der kreditor (bakmannen) i stor utstrekning har mulighet til ensidig å fastsette gjeldens størrelse og i hvilken utstrekning den anses nedbetalt.

Når det også tas hensyn til As generelle troverdighet, fremstår det etter lagmannsrettens syn lite sannsynlig at A har hatt en gjeld til B på et så stort beløp som 100 000 euro. Uansett er det lite sannsynlig at en slik gjeld fortsatt består.

For lagmannsretten har A fremlagt et nytt bevis. Dette er en artikkel fra et tidsskrift med navnet [Tidsskrift]. Den aktuelle utgaven av [Tidsskrift], datert juli 2011, er fremlagt for retten i sin helhet. Inne i tidsskriftet finnes en artikkel som beskriver et angrep på As far i hans hjem som skal ha funnet sted i mars 2011. Det fremgår at både faren og andre familiemedlemmer ble skadet i angrepet. As bror skal ha blitt så skadet at han ble innlagt på sykehus.

Det beskrives i artikkelen at B sto bak angrepet, og at årsaken var gjelden som A har til ham som følge av transporten til Italia for å drive prostitusjonsvirksomhet. Forholdet mellom A og B beskrives nærmere, og det fremgår at A har rømt til Norge og har født et barn her. Under ankeforhandlingen ble det gjennomført telefonavhør av en person som anga å være As bror. Mannen ga i avhøret en nærmere beskrivelse av angrepet og hvordan han ble skadet.

Statens prosessfullmektig har gjort gjeldende at artikkelen er falsk og ikke kan tillegges vekt. Dette er i begrenset grad underbygget med konkret bevisførsel. Lagmannsretten finner det likevel klart mest sannsynlig at artikkelen ikke er reell.

Landrådgiver Skogseth har opplyst at det i nigerianske medier ikke er uvanlig at involverte i kriminalsaker navngis, slik det er gjort i denne artikkelen. Han har samtidig forklart at i Nigeria er «det meste til salgs», blant annet slik at det ikke er uvanlig at man kjøper seg spalteplass i trykte medier. Dette kan både skje i hele opplaget av en avis eller et tidsskrift eller ved at det lages eksemplarer som avviker fra den utgaven som ble utgitt opprinnelig.

I dette tilfellet er det flere forhold som underbygger at artikkelen ikke er reell. Lagmannsretten har, i tillegg til utgaven fra juli 2011, fått fremlagt to andre utgaver av [Tidsskrift]. Rettens inntrykk er at magasinets innhold i stor utstrekning gjelder politikk og samfunnsspørsmål. Når enkeltpersoner omtales, synes dette å være personer som er særlig kjent ut fra sin bakgrunn. Tidsskriftet synes ikke å rette seg inn mot omtale av enkeltstående kriminalsaker.

Det er også tekniske forhold som gir indikasjoner på at artikkelen ikke er reell. I den fremlagte utgaven av magasinet finnes det en grå stripe nederst på sidene med angivelse av sidetall og teksten «[Tidsskrift] July, 2011». På siden med den aktuelle artikkelen står disse opplysningene uten den grå stripen. Magasinet er stiftet slik at hvert «ark» utgjør fire sider i magasinet. Den grå stripen mangler også på de øvrige tre sidene på samme «ark». Trykkvaliteten synes dårligere på dette «arket» enn i magasinet for øvrig, og overskriften på den aktuelle artikkelen er utelukkende med store bokstaver, mens øvrige overskrifter også inneholder små bokstaver.

Det er også påfallende at artikkelen først ble lagt frem under behandlingen for lagmannsretten. Etter det angitte skulle hendelsen ha funnet sted i mars 2011, og tidsskriftet er fra juli 2011. Dette var i tid vesentlig før UNEs vedtak, og hendelsen kunne således vært påberopt ved UNEs behandling. A har forklart at hun unnlot å kontakte familien i hjemlandet fordi hun ikke ønsket å vite om de var utsatt for trusler eller andre problemer. Først etter at hun ikke nådde frem i tingretten, valgte hun å ta kontakt med familien og ble da kjent med hendelsen og artikkelen. Etter lagmannsrettens syn er denne forklaringen ikke troverdig. Det er klart mest sannsynlig at artikkelen ble laget etter tingrettens dom med sikte på å påvirke resultatet i lagmannsretten.

Lagmannsretten bygger etter dette på at det ikke er skjedd noe angrep overfor As familie som beskrevet i artikkelen.

A har både for lagmannsretten og tidligere forklart at hun i april 2010, mens hun bodde på krisesenteret i [By], mottok to telefonsamtaler som hun oppfattet som truende. Ved en anledning ringte en mann og ropte at dersom hun ikke ga ham pengene, ville han drepe henne. Ved en annen anledning ringte enn mann som presenterte seg som politimann og ønsket et telefonnummer til en venn av A fra Italia. Ved begge anledninger kontaktet A, mens samtalen pågikk, en miljøterapeut ved krisesenteret. Miljøterapeuten har som vitne i retten bekreftet innholdet i samtalene. Etter lagmannsrettens vurdering er det likevel usikkert om samtalene innebar reelle trusler.

Uansett er det gått lang tid siden telefonsamtalene. Bortsett fra hendelsen som er omtalt i avisartikkelen, har A ikke forklart at hun eller hennes familie senere på noen måte har vært kontaktet av C. Retten legger til grunn at det ikke har vært spesielt vanskelig for den som måtte ønske det, å komme i kontakt med A i den relativt lange tiden hun har oppholdt seg i Norge. Lagmannsretten legger for øvrig til grunn, blant annet ut fra forklaringen fra landrådgiver Skogseth, at bakmannsvirksomhet knyttet til prostituerte fra Nigeria ikke er organisert som et stort hierarkisk system, men at samarbeidet skjer mer på et horisontalt plan mellom relativt få personer.

Lagmannsretten legger til grunn at A ved retur til Nigeria vil kunne få bistand fra sin familie og således ikke vil bli henvist til å klare seg på egen hånd. Hun vil dessuten kunne søke bistand fra NAPTIP, som er et statlig nigeriansk organ med ansvar for å bekjempe kriminalitet med tilknytning til menneskehandel. Dette organet betegnes som velfungerende, men arbeider i et samfunn som generelt er ressursfattig. Lagmannsretten legger således til grunn at en eventuell bistand fra NAPTIP vil være begrenset til relativt enkle tiltak i en begrenset periode.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten enig med tingretten i at As frykt for B eller personer med tilknytning til ham ikke utgjør en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» som gir henne krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten kan heller ikke se at A kan bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav c.

Risiko for kjønnslemlestelse av As datter

Det er på det rene at kjønnslemlestelse kan innebære en forfølgelse som gir grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det foreligger flere avgjørelser fra UNE der risiko for kjønnslemlestelse har vært ansett som asylgrunnlag. Det avgjørende vil således være hvilken konkret risiko som foreligger i dette tilfellet.

A har forklart at hun ikke ønsker at hennes datter skal bli omskåret. Hun vurderer det imidlertid slik at hun ved retur vil bli henvist til å oppsøke sin mor, og at hun da ikke vil være i stand til å motsette seg at datteren blir omskåret.

Landinfo har 14. november 2012 utgitt et temanotat om kjønnslemlestelse av kvinner i Nigeria. I sammendraget heter det:

Kjønnslemlestelse praktiseres i store deler av Nigeria, men det er stor variasjon i praktiseringen. Det er en klar tendens til at andelen jenter og unge kvinner som utsettes for kjønnslemlestelse er lavere enn for tidligere generasjoner. Kjønnslemlestelse praktiseres innenfor alle de større etniske gruppene i landet, men andre sosiale faktorer påvirker praktiseringen og skaper stor variasjon innenfor disse gruppene. Formelt er kjønnslemlestelse forbudt i noen av Nigerias delstater, men det er ikke kjent at noen er blitt straffeforfulgt for å ha utført det. Både statlige og ikkestatlige hjelpetiltak er i all hovedsak orientert mot opplysningsarbeid.

Både A og hennes mor er omskåret. De kommer fra et område i Nigeria hvor kjønnlemlestelse er utbredt. Om familiens rolle ved beslutninger om omskjæring uttales følgende i Landinfos temanotat punkt 6.1:

I Nigeria er oppfostring av barn et anliggende som i mye større grad enn i Norge involverer andre enn barnas foreldre. Barns besteforeldre, tanter og onkler (særlig foreldrenes eldre søsken), og gjerne også andre slektninger, forventer ofte å bli hørt når foreldrene tar viktige beslutninger for barnas framtid. Som nevnt i del 3.3 kan dette gjelde beslutningen om kjønnslemlestelse av jenter, i tillegg til temaer som skolegang, hvem et barn skal bo hos, arbeid og valg av ektefelle.

( ... )

Vi understreker også at selv om andre slektninger kan forvente å ha et ord med i laget, er det likevel ingen automatikk i at de blir involvert i rådslagningen før slike beslutninger tas - det være seg på foreldrenes eller eget initiativ (se del 3.3). Og selv i de tilfellene hvor det skjer, og det er uenighet mellom et barns foreldre og andre slektninger om hvilken beslutning som skal tas på et barns vegne, er det ikke vanlig i Nigeria at et barns foreldre overkjøres av andre slektninger.

Årsakene til dette er at barns nærmeste foresatte som regel har siste ord i slike beslutninger, også om de er forholdsvis unge. For selv om yngre voksne forventes å lytte til dem med mer livserfaring, regnes like fullt folk som har fått barn som voksenpersoner med handlingsrom til å ta viktige beslutninger for seg selv og barna de har ansvar for. Det er også grenser for hvilke midler det er sosial aksept for at andre slektninger, for eksempel et barns besteforeldre, tanter eller onkler, kan gripe til overfor barnets foreldre for å påvirke en beslutning, utover å argumentere for sitt eget syn.

For lagmannsretten har Esohe Aghatise, advokat og daglig leder i organisasjonen Associazione Iroko Onlus, avgitt forklaring. Organisasjonen arbeider primært med menneskehandel, men Aghatise angir også å ha erfaring og kunnskap knyttet til omskjæring i Nigeria. Hun har gitt uttrykk for at hun ikke deler det syn at foreldrene har det avgjørende ordet når det gjelder omskjæring. Hennes erfaring er at det i flere tilfeller er besteforeldrene som bestemmer om barn skal omskjæres.

Landrådgiver Geir Skogseth har i sin forklaring for lagmannsretten fastholdt de vurderinger som fremkommer i temanotatet. Han har samtidig gitt uttrykk for at selv om familien ikke har det avgjørende ordet, vil den kunne legge et sterkt press på foreldrene i et spørsmål som omskjæring. Et økonomisk eller annet avhengighetsforhold vil ytterligere forsterke virkningen av et slikt press. Samtidig understreker at han oppfatningene om omskjæring normalt vil være delte, også innenfor en familie.

As mor avga forklaring over telefon under ankeforhandlingen. Hun ga klart uttrykk for at hun ønsker at barnebarnet skal omskjæres, og at dette er tradisjonen i familien. Det må betegnes som en spesiell situasjon at risikoen for forfølgelse søkes underbygget gjennom vitneforklaring for retten fra den personen om hevdes å være forfølgeren. Lagmannsretten finner likevel, også ut fra det som er fremkommet under UNEs og tingrettens behandling, at det må legges til grunn at As mor ønsker at barnebarnet skal omskjæres, og at hun vil søke å få dette gjennomført.

A har som påpekt knyttet risikoen for kjønnslemlestelse til sin mor. I henhold til As forklaring, slik den har vært fastholdt hele tiden siden hun kom til Norge, bodde hun i lang tid før hun flyttet fra Nigeria ikke sammen med moren. Hun har forklart at moren og faren skilte lag for mange år siden, og at hun bodde sammen med sin far. Faren ble boende i X City, mens moren har flyttet til en annen by, Z.

Lagmannsretten legger til grunn at A ved retur til Nigeria vil ha behov for å søke bistand fra sin familie eller annet nettverk. Etter rettens vurdering innebærer likevel ikke dette at hun er henvist til å bosette seg sammen med moren. Som påpekt har hun ikke bodd sammen med sin mor på svært mange år, og hun har annen familie, faren og flere søsken, som bor et annet sted enn moren. A har vist til angrepet beskrevet i avisartikkelen som en grunn til at hun ikke kan oppsøke faren og hans familie. Lagmannsretten finner det som påpekt klart mest sannsynlig at et slikt angrep ikke har funnet sted.

Det er ikke holdepunkter for at As øvrige familie i samme grad som As mor vil legge et press på A for å gjennomføre omskjæring av datteren. Selv om det må antas at også mange i As øvrige familie legger vekt på tradisjonen med omskjæring, må det legges til grunn at As eget ønske vil bli respektert. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til Landinfos vurdering av at det er foreldrene som har det siste ordet ved beslutningen av om at barn skal omskjæres.

Etter dette er lagmannsretten enig med tingretten i at det ikke er noen velbegrunnet frykt for at As datter ved retur til Nigeria vil bli utsatt for kjønnslemlestelse i strid med As vilje. Det forelegger da ikke grunnlag for flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er heller ikke grunnlag for å anvende § 28 første ledd bokstav b. Dette gjelder selv om det i samsvar med § 28 tredje ledd tas særlig hensyn til at søkeren er barn.

Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, må anken forkastes.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har krav på dekning av sine sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke grunn til å anvende unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten bemerker at et sentralt grunnlag for anken var fremleggelsen av et nytt bevis som etter lagmannsrettens vurdering ikke er reelt.

Statens prosessfullmektig har lagt frem en kostnadsoppgave på til sammen kr 68 000, i sin helhet salær inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten finner at slike kostnader har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Under en viss tvil finner lagmannsretten ikke grunn til å omgjøre tingrettens avgjørelse av sakskostnadene for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 68 000 - sekstiåttetusen - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-161414 Avslag på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Menneskehandel. Kjønnslemlestelse. (21.07.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på beskyttelse for en kvinne fra Nigeria med en datter. Kvinnen anførte at hun fryktet represalier eller å bli utsatt for tvungen reprostitusjon da hun hadde brutt med bakmannen for sin prostitusjon. For datteren var spørsmålet om hun ville bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til Nigeria. Retten fant at det ikke var risiko for forfølgelse for kvinnen i Nigeria, da hun vil kunne få bistand fra sin familie og statlige nigerianske myndigheter. Det var heller ikke velbegrunnet frykt for at datteren ved en retur til Nigeria ville bli utsatt for kjønnslemlestelse. UNEs vedtak ble dermed opprettholdt.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo