Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-162045
Dokumentdato : 25.06.2014

Asyl/beskyttelse. Ikke sannsynliggjort identitet.

Anke over vedtak om avslag på søknad om asyl ble ikke tatt til følge og staten ble frifunnet. Lagmannsretten anså ikke at saksøkeren hadde sannsynliggjort sin identitet eller at han var hjemmehørende i Syria. Lagmannsretten mente det var behov for en ny forvaltningsmessig behandling. (Sammendrag ved Lovdata.)

Saken gjelder krav om at beslutning 3. april 2013 fra Utlendingsnemnda om å nekte omgjøring av avslag på asyl, kjennes ugyldig.

Spørsmålet er om beslutningen er basert på feil faktum, idet Utlendingsnemnda har lagt til grunn at A ikke har klarlagt sin identitet og at han heller ikke har tilknytning til Syria.

Det fremgår av beslutningen 3. april 2013 at A i forbindelse med tidligere søknader har opplyst fire andre navn og tre forskjellige fødselsdatoer. I lagmannsretten opplyste han en fjerde fødselsdato, 4. april 1972.

Når det gjelder sakens bakgrunn hitsettes fra tingrettens dom:

Saksøker søkte første gang beskyttelse i Norge i 2004 og har siden det vært part i flere saker i utlendingsforvaltningen.

Saksøker søkte beskyttelse i Norge første gang 11. oktober 2004 under navnet A1, født 0.0.1977. Saksøker oppga at han var statsløs kurder fra Syria. UNE fattet endelig vedtak 6. juli 2006 om avslag på asyl.

Anmodninger om omgjøring av vedtak 6. juli 2006 ble ikke tatt til følge i beslutninger fra UNE av 18. august 2006, 23. april 2007 og 28. juni 2007.

I beslutningen av 23. april 2007 vurderte UNE nye opplysninger om identitet i brev 17. april 2007 fra advokat Jan M. Birkeland, hvor det ble opplyst at tidligere identitetsopplysninger var feil, og at det riktige var at saksøker var irakisk statsborger, men at han hadde bodd i Libya i 22 år før han kom til Norge. Det ble i tillegg opplyst at saksøkers bror mot sin vilje var registrert som syrisk borger av norsk myndigheter. De nye opplysningene ble ikke lagt til grunn i beslutning av 23. april 2007.

Saksøker søkte parallelt beskyttelse i Storbritannia 25. januar 2007 med identiteten A2, født 0.0.1972. Storbritannia ønsket å uttransportere saksøker til Norge 22. februar 2007 etter at Norge aksepterte tilbaketakelse i henhold til Dublin II-forordningen.

Uttransporteringen ble forhindret da saksøker forsvant fra mottak i Storbritannia 22. februar 2007. Saksøker ankom imidlertid Norge noen dager senere, 25. februar 2007. Ved ankomst legitimerte han seg ved hjelp av et falskt italiensk pass. Saksøker ble dømt for overtredelse av straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ, (dokumentfalsk), til fengsel i 45 dager ved tilståelsesdom 26. februar 2007 fra Nedre Romerike tingrett.

Saksøker søkte deretter på nytt beskyttelse i Norge den 15. mai 2008. Saksøker oppga denne gangen sin identitet til A3, født 0.0.1972, borger av Irak. Saksøker fremla originalt irakisk G-pass, hvis formular ble undersøkt av Politiets utlendingsmyndighet, (PU). Det ble ikke funnet holdepunkter for at formularet var falskt eller forfalsket. Saksøker fikk endelig avslag på søknaden ved vedtak 8. juli 2009 fra UNE.

Saksøker ble varig utvist fra Norge ved vedtak 7. juli 2009 under henvisning til straffedommen 26. februar 2007 fra Nedre Romerike tingrett.

Vedtaket av 8. juli 2009 ble første gang anmodet omgjort 7. april 2010. I anmodningen ble det opplyst at saksøkers irakiske pass var falskt og at han egentlig tilhørte en nomadefamilie med tilhørighet til både Syria og Irak, men at han siden 1987 hadde bodd i Libya. Saksøker anførte at han var statsløs. Videre ble det opplyst at saksøker ikke anså at han hadde noe beskyttelsesbehov, og at han ønsket å bli returnert til Libya dersom han ikke fikk tillatelse til å stifte familie og arbeide lovlig i Norge. UNE fattet vedtak 25. november 2010 hvor begjæringen ikke ble tatt til følge.

Saksøker søkte 25. januar 2011 om beskyttelse i Litauen under identiteten A4, født 0.0.1972 og statsløs. Saksøkers fingeravtrykk ble identifisert i Eurodac. Norge aksepterte å ta saksøker tilbake etter anmodning fra litauiske myndigheter i henhold til Dublin II-forordningen.

Saksøker returnerte på ukjent dato til Norge. Saksøker fikk brev 21. juli 2011 fra UDI med tilbud om plass på mottak i Norge.

Saksøker fremmet 21. juni 2012 ny begjæring om omgjøring av UNE's vedtak 8. juli 2009 om avslag på beskyttelse. Saksøker anførte nå at hans rette identitet er A, født 0.0.1972, og at han er borger av Syria. UNE fattet beslutning 4. januar 2013 hvor begjæringen ikke ble tatt til følge.

Saksøker fremmet 23. januar 2013 ny begjæring om omgjøring av vedtaket 8. juli 2009. UNE fattet vedtak 3. april 2013 med beslutning om at begjæring om omgjøring ikke ble tatt til følge.

A tok ut stevning for Oslo tingrett 17. april 2013 med påstand om at Utlendingsnemndas beslutning 3. april 2013 kjennes ugyldig. Det ble også fremmet en begjæring om midlertidig forføyning med krav om at A skulle gis rett til å oppholde seg i Norge frem til saken var endelig avgjort. Staten innga tilsvar til midlertidig forføyning, hvor det ble vist til at det i vedtak 8. juli 2009 er lagt til grunn at A er fra Irak, slik at det uansett ikke er aktuelt med uttransportering til Syria. A trakk etter dette begjæringen om midlertidig forføyning.

Oslo tingrett avsa 28. juni 2013 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas beslutning av 3. april 2013 er ugyldig.

2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakskostnader med 99 875 - nittinitusenåttehundreogsyttifem - kroner med tillegg av rettsgebyr innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 13. juni 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse. Utlendingsnemndas beslutning 3. april 2013 er gyldig.

Spørsmålet i saken er om ankemotparten har krav på asyl, jf. utlendingsloven § 28. Kravet er oppfylt om A sannsynliggjør at han er hjemmehørende i Syria.

Ved denne vurderingen er det ikke avgjørende om han har en tilknytning til Syria eller er syrisk statsborger. Det avgjørende er om han er hjemmehørende i Syria på en slik måte at han ikke kan returneres til noe annet land. I dag gjennomfører ikke norske myndigheter returer til Syria.

Tingretten har korrekt lagt til grunn at A ikke har sannsynliggjort sin identitet. Det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at utlendingen er den han oppgir å være.

Tingretten har imidlertid tatt feil når den behandler A tilknytning til Syria som en løsrevet del av spørsmålet om identitet. Statsborgerskap og tilknytning til et land er en grunnleggende del av identitetsspørsmålet. Ved tvil om identitet vil det dermed nødvendigvis også oppstå tvil om hvilket land man er hjemmehørende i, herunder om man har oppholdsgrunnlag og/eller statsborgerskap i andre land.

Staten fastholder at A ikke har sannsynliggjort sin identitet, og at han ikke har sannsynliggjort at han er hjemmehørende i Syria.

Det fremlagte passet er undersøkt av Nasjonalt ID-senter, som har avgitt en rapport 22. mai 2014. Det fremgår av rapporten at passet sannsynligvis er ekte, rent dokumentteknisk. ID-senteret har imidlertid ikke tatt stilling til om passet er utstedt av kompetent myndighet eller om det lider av andre hjemmelsmangler. Rapporten får dermed ingen betydning for vurderingen av om ankemotparten har sannsynliggjort sin identitet.

A synes å anføre at forvaltningspraksis gir ham krav på asyl. Staten bestrider ikke at det finnes eksempler på innvilgelse av asyl til syrere som tidligere har angitt å være fra Irak. Dette beror imidlertid på en helhetsvurdering i det enkelte tilfelle om identiteten er sannsynliggjort.

Spørsmålet om asyl er undergitt full domstolsprøving. Det er dermed ikke grunnlag for å sette vedtaket til side på grunn av usaklig forskjellsbehandling.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemnda har lagt feil faktum til grunn for sin avgjørelse når Utlendingsnemnda ikke anser det bevist at A er fra Syria. A har bevisbyrden i forhold til å sannsynliggjøre at han er fra Syria, men det kreves ikke mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt før rettskrav på asyl utløses. Utlendingsnemndas beslutning av 3. april 2013 må dermed anses ugyldig, fordi feil faktum er lagt til grunn ved avgjørelsen og feilen har fått innvirkning på resultatets innhold.

Det foreligger et generelt beskyttelsesbehov for syriske borgere eller statsløse personer med tilhørighet fra Syria. Fremleggelse av ekte syrisk pass, ekte syrisk id-kort, samt påvist tilhørighet til Syria gjennom slektskapsutredning, som viser at A er bror til en person som bevislig har vært syrisk statsborger, medfører at A har ført tilstrekkelig bevis for sin identitet og nasjonalitet.

A har bedt om at det gjennomføres verifisering, men Utlendingsnemnda har nektet å etterkomme begjæringen. Dette til tross for at verifisering foretas i stor skala overfor syrere i Norge som tidligere i søknadsprosessen har anført å inneha irakisk- eller annet statsborgerskap. Det foreligger ikke forhold som er til hinder for å gjennomføre verifisering i As sak. Unnlatelse av verifisering har medført at Utlendingsnemnda har lagt feil faktum til grunn for sin avgjørelse.

Tidligere oppgitte identiteter som har vært falske svekker ikke bevisverdien av de nye bevis. A første forklaring til norske utlendingsmyndigheter, var at han var fra Syria. Tidsnære bevis må tillegges vekt. A har gitt en troverdig forklaring på hvorfor han tidligere har oppgitt å være irakisk statsborger. En slik opptreden er i samsvar med måten mange andre syriske statsborgere har opptrådt på for å sikre seg mot retur til Syria. Dette i en periode hvor UDI og Utlendingsnemndas asylpraksis var i strid med det beskyttelsesbehov syriske asylsøkere mente å ha.

En sammenligning av bevisverdien av syriske og irakiske pass er ikke relevant da det har vært en omfattende bruk av falske irakiske pass og id-kort de siste 15 årene.

Falske irakiske id-kort og andre falske identitetsdokumenter har blant annet vært produsert i stor skala i Oslo. Det samme har ikke vært tilfelle for syriske dokumenter som i utlendingsforvaltningen generelt har vært ansett å ha meget høy notoritet som følge av den totalkontroll det syriske regimet har hatt på egne lands borgere.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse. Lagmannsretten legger til grunn at den har full prøvingsrett for så vidt gjelder spørsmålet om lovens vilkår er oppfylt, jf Rt-2011-1481 avsnitt 48. Lagmannsretten legger videre til grunn at den ved gyldighetsprøvingen skal bygge på det faktum som forelå for Utlendingsnemnda da nemnda traff beslutningen 3. april 2013, jf Rt-2012-1985 avsnitt 98 hvor førstvoterende konkluder som følger:

Mitt syn er at hovedregelen har de beste grunner for seg også når det er påberopt brudd på Norges menneskerettslige forpliktelser. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunnlag for å fravike det utgangspunktet som har fulgt av praksis frem til avgjørelsen i Rt-2012-667. Konklusjonen er dermed at domstolenes prøving av et forvaltningsvedtaks gyldighet også i saker som berører menneskerettigheter, herunder utlendingssakene, må knytte seg til faktum på vedtakstidspunktet.

A har gjennom ca. 10 år fremmet en rekke asylsøknader hvor han har oppgitt flere identiteter og opplysninger om bosted, statsborgerskap mv.

I beslutningen 3. april 2013, som nå skal prøves, konkluderte Utlendingsnemnda som følger:

UNE finner etter dette at klageren ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin siste anførte identitet, og heller ikke at han i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin identitet til Syria.

I begjæringen om omgjøring har A gjort gjeldende at han er fra Syria og at han er borger av Syria. A har vist til at han har fremlagt et ekte syrisk pass, ekte syrisk id-kort og en vernepliktsbok som viser at han tjenestegjorde i den syriske hæren frem til 1977. Men lagmannsretten må legge til grunn at da dokumentene som eventuelt skal sannsynliggjøre at A har utført syrisk militærtjeneste ble sendt til norske myndigheter, ble det ikke opplyst noe om at han skulle ha reist til Libya først i 1997, og ikke 1982 som tidligere opplyst. Dette medfører at As tilknytningshistorie blir en annen, noe lagmannsretten kommer tilbake til.

Han har videre gjort gjeldende at hans tilhørighet til Syria også er påvist gjennom en slektskapsutredning som viser at han er halvbror til B som kommer fra Syria og som er innvilget asyl i Norge. A mener etter dette at han har ført tilstrekkelig bevis for sin identitet og nasjonalitet.

Under ankeforhandlingen ble det reist spørsmål om Utlendingsnemnda hadde hatt all ovennevnte informasjon tilgjengelig på avgjørelsestidspunktet. Begge parter opplyste at retten kunne legge dette til grunn.

I Utlendingsnemnda vedtak 8. juli 2009 (vedtaket som ble begjært omgjort) er følgende opplyst om A språkkunnskaper:

Det ble foretatt språkundersøkelse av klageren ved Skandinavisk språkanalys AB. I rapport av 17.11.2008 ble det konkludert med at klageren snakket slik kurdmanji som med stor sannsynlighet hørte hjemme i grenseområdet mellom Syria og Tyrkia, og at han snakket kurdmanji på morsmålsnivå. I rapport av 29.11. 2008 ble det konkludert med at klageren snakket slik arabisk som åpenbart hørte hjemme i Libya, og at klageren snakket arabisk på morsmålsnivå.

I Utlendingsnemnda vedtak 8. juli 2009 er følgende opplyst om As reise/opphold i Libya:

[...]. Klageren og hans familie bodde der [Syria] frem til 1982, da klagerens foreldre sendte ham til Libya med en mann.

[...]

Klageren bodde i Libya frem til 2004, deretter søkte han asyl i Norge.

I brev til Utlendingsnemnda fra As advokat, Jan M. Birkeland, 7. april 2010 opplyses det at A i 1987, etter at foreldrene døde, reiste fra Syria til Libya med et falskt irakisk pass. Han dro fra Libya i en gummiflåte i 2004 og ankom øya Lambadosa. Han var her i to dager før han reiste til Norge og ankom landet 20 dager senere.

I et tidligere brev fra advokat Jan M. Birkeland 17. april 2007 er det opplyst at A kom rett fra Libya til Norge og at han før dette hadde bodd 22 år i Libya. I så fall kom han til Libya i 1982.

Om opplysningene gitt av advokat Birkeland i brevet 7. april 2010 sammenholdes med hans brev fra 2007 og opplysningene i Utlendingsnemndas vedtak 8. juli 2009 legger lagmannsretten til grunn at årstallet «1987» i brevet fra 2010 er en skrivefeil for årstallet 1982.

Under ankeforhandlingen i lagmannsretten opplyste A og hans halvbror B at A dro til Libya rett etter avsluttet militærtjeneste som er opplyst å være i januar 1997. Dette innebærer at han i så fall dro til Libya ca 15 år senere enn det som er lagt til grunn av Utlendingsnemnda i vedtaket 8. juli 2009 og som Utlendingsnemnda i vedtaket 3. april 2013 ikke fant grunnlag for å omgjøre.

Det er opplyst at A er født i 1972. I så fall var han 25 år da han avsluttet militærtjenesten i 1997 og dro til Libya. Lagmannsretten finner denne alderen lite forenlig med opplysninger som er inntatt i Utlendingsnemnda vedtak 8. juli 2009 om at klageren snakket slik arabisk som åpenbart hørte hjemme i Libya, og at klageren snakket arabisk på morsmålsnivå. I så fall har han lært seg arabisk på morsmålsnivå i løpet av 7 år, nemlig i perioden fra 1997 til 2004.

Det er utilfredsstillende om en sak som denne, hvor det er oppgitt så mange forskjellige identiteter, skal avgjøres på grunnlag av at A først reiste til Libya 1997 og ikke i 1982, som Utlendingsnemndas avgjørelse bygger på. En utreise med en differanse på 15 år i den alder A var i på de aktuelle tidspunkter reiser en rekke spørsmål bl.a. av hva som er riktig faktum og om tilhørighet/tilknytning. Disse forhold tilsier etter lagmannsretten oppfatning en ny forvaltningsmessig behandling. Dette må omfatte hvordan A, selv om han hadde arabisk i skolen i Syria, har kunnet tilegne seg arabisk på morsmålsnivå med «åpenbar» libysk dialekt i en alder av over 25 år. Selv uttalte ham i lagmannsretten at han «lurte» språkgranskerne til å tro at han behersket libysk som morsmål.

Selv om mye kan tyde på at A virkelig har gjort militærtjeneste i Syria i to år frem til første halvår 1997, jf fremlagt «vernepliktsbok» fra 1991 og angitt tjenestebevis for avtjent militærtjeneste fra, peker lagmannsretten på at dette er dokumenter som bare er lagt frem i kopi og dokumentene er ikke oversatt til norsk og at de er lagt frem uten at de er knyttet til et nytt faktum med hensyn til tidspunktet for utreisen fra Syria til Libya.

Basert på uttalelser under ankebehandlingen fra partsrepresentant, rådgiver Erik Mathisen i Utlendingsnemnda, legger lagmannsretten til grunn at det nye utreisetidspunktet fra Syria i 1997 også var nevnt under tingrettens behandling. Lagmannsretten legger likevel til grunn at dette ikke var påberopt som et nytt faktum og det er heller ikke drøftet av tingretten i dommen. Det fremstår mer nærliggende at tingretten har lagt til grunn at utreisen til Libya fant sted i 1982, jf formuleringen i tingrettens dom side 9 nest siste avsnitt om at «saksøker har bodd 22 år i Libya» som vanskelig kan forståes annerledes enn at tingretten har bygget på utreise til Libya i 1982. I anketilsvaret er det, til tross for at staten i anken etterlyser opplysninger om As tilknytning til Libya etter å ha oppholdt seg der i 22 år, heller ikke opplyst at dette faktum er uriktig.

Lagmannsretten finner det således ikke tilfredsstillende å avgjøre saken på et faktum som ikke er påberopt i anketilsvaret og heller ikke under saksforberdelsen for lagmannsretten, men først er søkt ordentlig belyst under selve ankeforhandlingen. Ikke minst også fordi det var vanskelig, på noen punkter umulig, å få et sammenhengende og forståelig svar på flere av de spørsmål A ble stilt. I anken har for øvrig staten gitt utrykk for at A i meget liten grad har bidratt til å opplyse og avklare forholdene rundt sitt mangeårige opphold i Libya og sin status i Libya. Lagmannsretten er enig i dette.

Ved at A nå anfører at han dro til Libya på et helt annet tidspunkt enn det som tidligere er lagt til grunn skaper dette flere «åpne spørsmål» og opplysningen kan ikke hensyntas av lagmannsretten, som må legge til grunn det faktum som Utlendingsnemnda bygget sin avgjørelse på, og som nå, på et vesentlig punkt, er fraveket av A.

Mye taler for at A identitet er avklart via slektskapsutredningen som viser at han er halvbror til B som er innvilget asyl i Norge på grunn av sin tilknytning til Syria. På bakgrunn av B vitneforklaring legger lagmannsretten imidlertid til grunn at han ikke har vært syrisk statsborger. At A og B etter all sannsynlighet er halvbrødre gir likevel ikke et tilfredsstillende svar på A tilknytning til Syria, jf hans opphold i Libya som lagmannsretten mener må avklares nærmere.

Lagmannsretten finner det etter dette mest betryggende at de nå fremlagte/påberopte opplysningene fremmes som ny forvaltningssak og at det eventuelt også gjennomføres et intervju med A som går mer grundig inn på sakens forskjellige sider enn det som har vært mulig under lagmannsrettens behandling.

Etter dette finner ikke lagmannsretten faktisk grunnlag for å fastslå at Utlendingsnemnda vedtak 3. april 2013 er ugyldig.

A har tapt ankesaken og skal i henhold til tvisteloven § 20-2 første jf andre ledd erstatte statens kostander for ankeinstansen. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å benytte unntaksbestemmelsen i tredje ledd. Det pekes på at A gjennom en rekke år har gitt ukorrekte opplysninger om sin identitet. Han har løyet om statsborgerskap, bosted mv. Heller ikke nå i ankeomgangen har lagmannsretten fått opplyst saken på en tilfredsstillende måte. Det vises til drøftelsen ovenfor om at A opplysninger om at utreisen til Libya først skjedde i 1997.

Staten har for lagmannsretten fremmet en omkostningsoppgave på 48 200 kroner. Av dette utgjør salæret 46 400 kroner. Det er ikke fremsatt innvendinger mot oppgaven. Lagmannsretten har ingen bemerkninger, og den legges til grunn. I tillegg skal staten ha dekket ankegebyret med 20 640 kroner.

I henhold til tvisteloven § 20-9 første og annet ledd kan ankedomstolen overprøve sakskostnadsavgjørelsen av lavere domstol i den sak som er anket og ankedomstolen skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen.

A har tapt saken også for tingretten og skal erstatte statens nødvendige kostnader med saken, jf tvisteloven § 20-2 første jf andre ledd. Lagmannsretten kan ikke se grunnlag for å benytte unntaksregelen i tredje ledd og viser til drøftelsen ovenfor. Statens omkostningsoppgave for tingretten utgjorde 62 500 kroner inkl. mva. Lagmannsretten har ingen bemerkninger, og oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. I saksomkostninger for tingrett- og lagmannsrett betaler A samlet til Staten v/ Utlendingsnemnda 131.340 - etthundreogtrettientusentre -hundreogførti - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-162045 Asyl/beskyttelse. Ikke sannsynliggjort identitet. (03.07.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett. På grunn av en rekke uklarheter rundt saksøkerens identitet, både under saksbehandlingen i Utlendingsnemnda og under lagmannsrettens behandling, ble saken henvist for ny behandling i UNE.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo