Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-163116
Dokumentdato : 11.09.2014

Beskyttelse/asyl. Politisk aktivitet i Norge og Iran. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum 2. alternativ.

Saken gjaldt spørsmålet om en utlending hadde misbrukt asylinstituttet. Konkret var spørsmålet om det «hovedsaklige formålet» med utlendingens politiske aktivitet i Norge hadde vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. unntaksregelen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at dette ikke var tilfellet. Det ble pekt på at aktiviteten i Norge fremstod som en naturlig forlengelse av aktiviteten i hjemlandet Iran («bro-tilfellet»). Det forhold at utlendingens aktivitet i Norge var av en annen karakter og mer intensiv enn hans aktivitet i Iran, måtte sees i lys av de meget forskjellige mulighetene til å drive politisk virksomhet i Norge og i Iran. Uttalelser om utlendingsmyndighetenes verfisering av dokumenter. Det fremstod for lagmannsretten som noe overraskende at utlendingsmyndighetene ikke oversendte utlendingens og hans iranske advokats kommentarar til verfiseringsrapporten til ambassaden i Iran, slike at de kunne foreholdes ambassadens rådgiver til uttalelse, jf. også hensynet til kontradiksjon. I hvert fall måtte utlendingsmyndighetene gi uttrykk for hvorfor man fant det unødvendig å å forelegge dokumentene for rådgiveren i Iran.

Saken gjelder tvist om Utlendingsnemndas vedtak av 22. mai 2012 og etterfølgende beslutning av 15. august 2012. Hovedspørsmålet er om utlendingen skal innrømmes beskyttelsesstatus som flyktning, eller om han må nøye seg med midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, jf. § 73. Avgjørende her er om unntaksbestemmelsen i § 28 fjerde ledd siste punktum andre alternativ får anvendelse, det vil si om det foreligger misbruk av asylinstituttet.

Sakens bakgrunn:

Partene er enige om at tingrettens fremstilling av saken kan legges til grunn; hvorfra gjengis her:

A er født 0.0.1974 i X i Iran, og er etnisk kurder.

Han ankom Norge 5 september 2005 og søkte asyl samme dag. Egenerklæringen til Utlendingsdirektoratet er i oversatt versjon datert 10 september 2005. Asylintervjuet fant sted 26 september 2005.

Ved politiregistreringen opplyste han at han var medlem av det politiske partiet Y. Av utdannelse har han i sin egenerklæring til UDI opplyst å ha 12 år skolegang til og med videregående skole, og to års universitetsutdannelse i regnskap og revisjon.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl ved vedtak av 13 juni 2007, idet det ikke var grunn til å tro at han var ettersøkt på grunn av sin tilknytning til Y - et parti som er forbudt i Iran. Direktoratet la til grunn at de fremlagte rettsdokumenter var falske. Han fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse ved Utlendingsnemndas vedtak av 23 september 2008. Vedtaket omfattet også stillingstaken til om hans aktiviteter i Norge ga grunnlag for asyl. Senere anmodninger om omgjøring ble ikke tatt til følge ved UNEs beslutninger av 9 februar og 7 desember 2009.

Vedtaket ble igjen begjært omgjort i brev av 27 august 2010 fra advokat Randi Hagen Spydevold. Han opprettholdt sine tidligere anførsler i saken, og fremla erklæringer fra advokat Eshan Mozayyan i Iran. Videre ble det vist til at han hadde utstrakt politisk aktivitet i Norge som medførte at han risikerte forfølgelse i hjemlandet, og skriftlig bekreftelse fra Y Norge datert 10 august 2010 på at han hadde vært medlem av partiet siden 2003 og at han hadde blitt avslørt av iranske myndigheter i 2005. Av fremlagte utskrifter fra Y Norges hjemmesider fremgikk det at han hadde deltatt i møter i partiets regi 7 januar, 13 juni, 4 juli og 13 juni /13februar 2010. Videre var det fremlagt cd'er som skulle dokumentere at han hadde blitt intervjuet på flere kurdiske tv-kanaler. Videre var det fremlagt støtteskriv fra fem navngitte personer.

UNE besluttet 24 november 2010 å gi utsatt iverksetting av vedtaket inntil saken var ferdig behandlet.

[A] opplyste i e-post 12 april 2011 at han hadde byttet web-adresse for sin blogg. Brev av 15 april 2011 fra advokat Spydevold var vedlagt utskrift fra bloggen som inneholdt blant annet artikler om forholdene i Iran, forholdene for asylsøkere fra Iran og klagerens egen situasjon.

Brev av 15 april 2011 fra advokat Spydevold var vedlagt bekreftelser fra B om at han hadde deltatt i dokumentaren The White Genocide som tok for seg anklager mot det iranske regimet, og bidratt med arbeidet med filmen for øvrig. Rojhelat TV bekreftet at F hadde vært reporter for tv-kanalen.

I brev av 17 juni 2011 fra advokat Spydevold ble det vist til vedlagte dvd som etter det opplyste inneholdt kopi av tv-program klageren hadde deltatt i og som ble sendt 24 desember 2009.

Av [As] eget brev av 5 april 2012 fremgikk det at han var medlem av Y Norge. Han viste til at hans ektefelle i Iran var alvorlig syk og at hun og familien ble utsatt for press fra myndighetene. Ektefellen skal ha opplyst at hun ikke lenger ble betraktet som ektefelle pga hans langvarige fravær og ikke minst fordi han var kommunist og imot regimet. Videre uttales det i brevet at han hadde gitt opp håpet i sin sak og at dette preget ham fysisk og psykisk. Han viste også til sin politiske aktivitet og til sin blogg hvor han hadde lastet opp mange av dokumentene tilhørende hans sak. For øvrig fulgte vedlagt et brev fra Y Norge der klageren ble innkalt til årsmøte i Stockholm 27 - 29 april 2012, samt et brev der det fremgikk at klageren, sammen med to andre personer, hadde opprettet Y Norges Nord- og Trondheimskomité og at han var styremedlem der. UNE mottok 11 mai 2012 brev fra Y Party der det fremgikk at saksøkeren var innkalt til et medlemsmøte i april 2012.

22 mai 2012 fattet UNE vedtak der [A] ble tilstått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Saken var behandlet og avgjort av nemndleder, idet saken ble ansett å ikke by på vesentlige tvilsspørsmål. Vedtaket innebar at klagen over UDIs vedtak av 23 september 2008 delvis ble tatt til følge. UNE kom etter en konkret vurdering «under tvil» til at [A] kunne risikere reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse ved retur til hjemlandet på grunn av «politisk oppfatning», jf § 30. I utgangspunktet ble han derfor ansett for å fylle vilkårene som flyktning etter utlendingsloven § 28 (1) a. UNE kom imidlertid til at det var grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 (4) annet punktum, idet hans sur place aktivitet bar preg av å være utført i den hensikt å opparbeide seg et grunnlag for oppholdstillatelse.

UNE la imidlertid til grunn at [A] var vernet mot utsendelse etter utl § 73 da det ikke ville være trygt å sende ham tilbake til Iran på det tidspunkt, og innvilget midlertidig oppholdstillatelse etter § 38. Tillatelsen ble gitt for ett år, og begrenset slik at den ikke kunne gi grunnlag for familiegjenforening eller permanent oppholdstillatelse, jf § 38 (5).

UNE besluttet 15 august 2012 å ikke ta begjæring om omgjøring til følge.

UNE vedtok 31 januar 2013 at oppholdstillatelsen skulle kunne gi grunnlag for familiegjenforening.

Oslo tingrett avsa 9. juli 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 22 mai 2012 med etterfølgende beslutning av 15 august 2012 er ugyldig hva angår anvendelsen av utlendingsloven § 28 fjerde ledd annet punktum.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 190 335 - kroneretthundreognittitusentrehundreogtrettifem- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble avholdt 13. - 15. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avgav forklaring. For staten møtte førstekonsulent Rolf Tore Thomassen, men han avgav ikke forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Sakens sentrale spørsmål gjelder misbruk av asylinstituttet, der vurderingstemaet går ut på om utlendingen har utført handlinger som i utgangspunktet gir rett til beskyttelse, hovedsakelig i den hensikt å oppnå oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

UNEs vedtak bygger på den forutsetning at A ikke har rett til beskyttelse på grunn av sin aktivitet i Iran. Når det gjelder aktiviteten i Iran, sannsynliggjør hans forklaring ikke i tilstrekkelig grad etter en samlet vurdering at hans fremstilling er korrekt. A og hans vitners redegjørelser for As situasjon er ikke i tråd med anerkjent landinformasjon, herunder forholdet for medlemmer av Y, og fremstår som sprikende og supplert underveis i behandlingen for utlendingsmyndighetene. Tingretten har vurdert feil hva slags krav som stilles til Ys medlemmer.

Det er fremlagt en rekke støtteerklæringer fra forskjellige politiske interesseorganisasjoner, også det som angivelig er Ys norske avdeling. Disse erklæringene inngis rutinemessig i utlendingssaker og med upresist innhold, og de er ikke egnet til å kaste lys over de faktiske omstendigheter eller påvise at A har hatt en aktivitet som tilsier beskyttelse. I tillegg støtter de opp om en historie som beviselig er uriktig, noe som medfører at de ikke er egnet til å verifisere As beskrivelser av egen situasjon. Videre vil staten fremholde at A har fremlagt rettsdokumenter som med stor sannsynlighet er falske, noe som bidrar til svekke hans forklaring vesentlig.

Når det gjelder A aktivitet i Norge, fremstår den økte og utagerende aktiviteten etter utlendingsmyndighetene avslag som påfallende. A har oppsøkt både medias og offentlighetens søkelys på en aktiv måte. Denne aktiviteten samsvarer heller ikke med As angitte - forholdsvis beskjedne - aktivitet i Iran.

A har også henvendt seg til Storbritannia vedrørende sin situasjon, noe som underbygger at hans sentrale hensikt er å oppnå opphold i et europeisk land.

Det er statens oppfatning at As aktivitet i Norge eksponerer ham for iranske myndigheter og andre regimevennlige grupperinger på en slik måte at han kan utsettes for forfølgelse i sitt hjemland. Forfølgelsesfaren må vurderes ut fra hvordan forfølgeren oppfatter situasjonen og vil agere. Staten fremholder likevel at A omfattes av unntaket fra asyl i utlendingsloven § 28 fjerde ledd, da handlingene må anses å være utført hovedsakelig i den hensikt å oppnå asyl.

I alle tilfelle har UNE lagt til grunn riktig faktum og tatt i betraktning alle relevante hensyn, slik at eventuelle feil ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41 og ugyldighetslæren.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader både for lagmannsretten og tingretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det gjøres gjeldende at As beskyttelsessak korrekt skulle vært behandlet av UNE i nemndsmøte med personlig fremmøte for A forut for UNEs første vedtak i saken, idet As inngitte søknad om beskyttelse måtte anses å reise slike tvilsspørsmål som nevnt i utlendingsloven § 78 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 16-9. Dette gjøres ikke gjeldende som noen saksbehandlingsfeil. Manglende nemndsmøte, med As derav følgende manglende mulighet til å forklare seg under forvaltningsprosessen, er imidlertid egnet til å forklare hvorfor resultatet ble anderledes for UNE enn tingretten.

A gjør gjeldende at tingretten har vurdert bevisene riktig og forstått utlendingsloven § 28 fjerde ledd korrekt, når tingretten har fastslått at han gjennom sin subjektive sur place aktivitet i Norge ikke har misbrukt beskyttelsesinstituttet/asylretten.

UNEs vedtak bygger på tre vesentlige misforståelser; at A fikk medlemskap i Y i Iran kun etter fire dager, at Y Norge ikke hadde kjennskap til A, og at A har fremlagt falske rettsdokumenter. Når det gjelder medlemskapet i Y i Iran, foretar UNE en semantisk tilnærming i stedet for å se på realiteten. Vitnet C fortalte at det var først etter at A kom til leiren i Z i Irak andre gang etter en prøveperiode på om lag seks til ni måneder, at han ble fullverdig medlem. Rådgiveren til den norske ambassaden i Teheran som kom til at rettsdokumentene var falske, har ikke fått anledning til å kommentere As tilbakevisning og hans iranske advokats uttalelser, hvor konklusjonen er at dokumentene var ekte.

Ved vurderingen av om A har misbrukt asylretten, må det legges betydelig vekt på at han fremstår som ikke bare politisk engasjert, men også som kunnskapsrik og reflektert. Det må også vektlegges at han har vært politisk aktiv i hjemlandet. Han har vært politisk aktiv i Norge mens han bodde på asylmottak, både før og etter at han fikk negative vedtak fra norsk utlendingsmyndighet. Hans aktivitet vedvarer. A har etter dette ingen av de kjennetegn på å være misbruker av asylretten som forarbeidene fremhever at utlendingsmyndighetene skal være oppmerksom på.

A bestrider ikke at han har tilkjennegitt et ønske om å være i Norge. Det følger av å innlevere søknad om beskyttelse at man tilkjennegir ønske om å få være i landet. As poeng er imidlertid at hans politiske aktivitet i Norge ikke er utslag av dette ønske, hverken hovedsakelig eller i mindre grad. Hans politiske engasjement både i Norge og i hjemlandet er genuint politisk motivert.

A har presentert for norsk utlendingsmyndighet store deler av sin politiske skriftproduksjon og åpent redegjort for sin aktivitet. Staten har ikke på noe tidspunkt anført hverken manglende kvalitet eller ekthet knyttet til hans skriftlige produksjon eller taler.

Retten skal treffe sin avgjørelse etter en fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2. Det er intet tvisterettslig prinsipp som innebærer at det skal gjøres unntak fra prinsippet om fri bevisvurdering når det gjelder vitnebevis fra personer som er mer eller mindre nærstående til en part. Tingretten har således forstått loven korrekt når tingretten har gjort de presenterte vitnebevis fra As partikamerater til gjenstand for fri bevisbedømmelse, og ikke ekskludert slike vitnebevis slik staten i realiteten ønsker.

Når lovens vilkår for å nekte flyktningstatus i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt ved at det fra statens side ikke er ført bevis for at As hovedsaklige formål med sin sur place aktivitet har vært å skaffe seg opphold i Norge, er den del av vedtakene som omhandler anvendelsen av unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, men med en noe annen begrunnelse. Saken gjelder ikke spørsmålet om A skal returneres til Iran, da han er innvilget oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 38, jf. § 73. Spørsmålet er imidlertid om han skal innrømmes beskyttelsesstatus som flyktning. Dette vil blant annet gi rettigheter i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 2-13 med tilhørende forskrift.

UNE kom under tvil til at A i utgangspunktet fylte vilkårene som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a på grunn av hans politiske aktivitet i Norge (flyktning «sur place»). Begrunnelsen var at det er en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet på grunn av «politisk oppfatning», jf. utlendingsloven § 30 første ledd bokstav e. UNE kom imidlertid til at det var grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd andre punktum, da det hovedsaklige formålet med hans politiske aktiviteter i Norge har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Det avgjørende spørsmålet i saken er følgelig om A har misbrukt asylinstituttet slik at unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum andre alternativ kommer til anvendelse.

2. Nærmere om de rettslige utgangspunkter

Utlendingsloven § 28 fjerde ledd bestemmer:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. (kursivert her)

I forarbeidene har departementet uttalt følgende om unntaksregelen i andre punktum, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 101 venstre spalte:

(...) [D]et må være rom for å nekte flyktningstatus dersom beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare i Norge eller dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsaklige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Flyktninginstituttet skal gi beskyttelse til personer med genuint beskyttelsesbehov, og ikke gi fordeler til personer som kun har vært motivert av et ønske om å oppnå opphold i Norge. Eksempelvis vil det siste måtte vurderes om søkeren aldri har vært politisk engasjert i hjemlandet, men først under oppholdet som asylsøker har meldt seg inn i et opposisjonsparti og opptrådt overfor hjemlandets representasjon i Norge på en måte som skaper fare for forfølgelse ved retur. I situasjoner hvor forfølgelsesfaren skyldes utlendingens opptreden i media i tilknytning til utlendingssaken, må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering. Om selve asylsøknaden utløser forfølgelsesfare, (...) vil også denne situasjonen vurderes konkret. Departementet antar at det vil kunne være relevant å se hen til hvorvidt den underliggende søknaden er åpenbart grunnløs og årsaken til at søknaden skal ha blitt kjent for hjemlandets myndigheter. (...).

De spørsmål som her drøftes, må altså løses gjennom konkrete vurderinger i praksis. Departementet har derfor valgt å utforme en særskilt skjønnsbestemmelse for de subjektive sur place-tilfellene.

Når det gjelder innholdet i begrepet flyktning «sur place», skiller man mellom subjektiv sur place og objektiv sur place. Ved objektiv sur place skyldes faren for forfølgelse forhold uavhengig av asylsøkerens egen opptreden, for eksempel et regimeskifte i hjemlandet. Ved subjektiv sur place skyldes faren for forfølgelse søkerens egne politiske eller religiøse handlinger. Dette gjelder både de tilfelle hvor aktiviteten som utløser forfølgelsesfaren, er en naturlig forlengelse av aktiviteter i hjemlandet fra før utreise («bro-tilfellene»), og de tilfeller hvor aktiviteten er uten tilknytning til tidligere aktivitet i hjemlandet. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd oppstiller en begrenset unntaksregel for subjektiv sur place.

Ordlyden i § 28 fjerde ledd andre punktum omfatter både «bro-tilfellene» og de tilfeller hvor aktiviteten er uten tilknytning til tidligere aktivitet i hjemlandet. Det er imidlertid uttalelser i forarbeidene som kan tilsi at unntaksbestemmelsen ikke var ment å omfatte «bro-tilfellene», jf. NOU 2004:20 kap. 6.9.4 og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) kap. 5.5.6. Lagmannsretten behøver imidlertid ikke å ta stilling til dette, da spørsmålet uansett er hva som var det «hovedsaklige formålet» med As politiske virksomhet i Norge.

I likhet med UNE og tingretten legger lagmannsretten til grunn at det «hovedsaklige formålet» ikke innebærer at dette har vært det eneste formålet, men at det må fremstå som det mest sentrale blant andre motiv. Det er imidlertid åpenbare bevisproblemer knyttet til å fastslå en persons subjektive motivasjon. Lagmannsretten mener derfor at det sentrale må være en vurdering av motivasjonen ut fra objektive ytre holdepunkter.

Det er ikke omtvistet at det er staten som har bevisbyrden for at vilkårene for å anvende unntaksbestemmelsen i § 28 fjerde ledd foreligger, og at det kun er et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. NOU 2004:20 side 394.

For domstolene dreier dette seg om et skjønn som er fullt ut rettslig styrt (rettsanvendelsesskjønn), det vil si domstolene har full prøvingsadgang. Dette innebærer at retten kan prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolkning av utlendingsloven § 28 og subsumsjonen. Lagmannsretten mener imidlertid at det bør vises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes subsumsjon og vurderinger der disse vurderinger fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger under domstolsbehandlingen, jf. for eksempel LB-2012-147989 og LB-2008-124644. Utlendingsmyndighetene har bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere asylsøkerens forklaring opp mot andre fakta.

Gyldigheten av vedtaket skal avgjøres ut fra det faktum som forelå for UNE på avgjørelsestidspunktet. Det er imidlertid i utgangspunktet adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. for eksempel Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnitt 81.

3. Sakens realitet

Verifisering av rettsdokumenter

A fremla under asylintervjuet en angivelig rettsavgjørelse fra den offentlige domstolen i X datert 6. mai 2001 og en stevning til revolusjonsdomstolen i Mahabad datert 19. juni 2001. Utlendingsmyndighetene sendte dokumentene til ambassaden i Teheran med anmodning om verifisering. Anmodningen ble forelagt ambassadens rådgiver, som konkluderte med at dokumentene er falske. Staten v/UNE har fremholdt dette forholdet og mener det er med på å underbygge at As historie er usannsynlig, og at han har en sterkt svekket troverdighet.

Lagmannsretten mener at slik saken er opplyst for lagmannsretten, er det ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til om disse dokumentene er falske. Det skal imidlertid bemerkes:

Den rådgiveren som ambassaden i Teheran benytter til å verifisere dokumenter, er en erfaren privatpraktiserende advokat som i en årrekke har verifisert dokumenter for ambassaden. Av sikkerhetsmessige grunner må han være anonym. Høyesterett har også i dommen inntatt i Rt-2011-1481 uttalt seg om ham i avsnitt 68:

Ved vurderingen av hvilken forklaring som er den riktige, må jeg legge til grunn at ambassadens rådgiver er faglig dyktig og oppdatert på sitt felt. Hans tilknytningsforhold til norske myndigheter tilsier ikke at han har noen egeninteresse i å uttale seg på den ene eller den andre måten. Utlendingsmyndighetenes interesse er å treffe en riktigst mulig avgjørelse. (...)

Lagmannsretten mener derfor at det generelt sett er grunn til å legge betydelig vekt på de verifiseringsrapporter som blir innhentet fra ambassaden i Teheran.

Det fremgår imidlertid av asylintervjuet side 7 at den angivelige dommen fra 2001 ikke er grunnlaget for at A søkte asyl, og det kan derfor stilles spørsmål ved hvorfor han skulle fremvise falske dokumenter. A har også på seks sider (norsk oversettelse) kommentert verifiseringsrapporten. Det ble også innhentet tre skriftlige erklæringer fra advokat Ehsan Mozayyan, som er advokat i Teheran. Han konkluderte med at dokumentene er ekte.

UNE opplyste i retten at As kommentarer til verfiseringsrapporten og advokat Mozayyans erklæringer hadde ikke blitt oversendt til ambassadens rådgiver i Teheran for å få hans kommentarer. Innholdet i disse dokumentene var ikke gjenstand for noen nærmere drøftelse under ankeforhandlingen utover at As skriv ble dokumentert, og at han uttalte seg noe om det i sin partsforklaring. Lagmannsretten har således ikke grunnlag for å ha noen mening om kvaliteten på innholdet i disse dokumenter som har kommentarer til verifiseringsrapporten, men bemerker at de fremstår slik at retten ikke uten videre kan se bort fra dem.

På denne bakgrunn er det overraskende at utlendingsmyndighetene ikke oversendte disse kommentarene til verifiseringsrapporten til ambassaden i Teheran, slik at de kunne foreholdes rådgiveren til uttalelse. Slik ville man fått et bedre grunnlag for å vurdere ektheten til rettsdokumentene, jf. også hensynet til kontradiksjon. Lagmannsretten har imidlertid forståelse for at å gjennomføre dette i alle saker, kan by på praktiske problemer, og at bemerkninger til en verifiseringsrapport vil kunne ha høyst ulik kvalitet og seriøsitet. Det bør i så fall imidlertid kreves at utlendingsmyndighetene i det minste gir uttrykk for hvorfor man finner det unødvendig å forelegge kommentarene for rådgiveren i Teheran. I foreliggende sak burde dette vært gjort.

As politiske aktivitet i Iran

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at saken på dette punkt er bedre opplyst enn den har vært for UNE og tingretten, da en sentral person i det kurdiske partiet Y, C, møtte som vitne og forklarte seg for lagmannsretten.

A kom til Norge som asylsøker 5. september 2005. De første opplysningene han gav om virksomheten i Iran fremgår av egenerklæringen datert 8. september 2005 og asylintervjuet 26. september 2005. Han har underveis i prosessen kommet med nye opplysninger. A gav også en lengre forklaring i retten. Staten v/UNE mener at det har vært en gradvis utvikling av historien, og at de første forklaringene må tillegges mest vekt. Her er det ifølge staten imidlertid selvmotsigelser og unnlatelser, noe som gjør at A mangler troverdighet.

Det sentrale spørsmålet er riktigheten av As opplysninger om medlemskap i og politisk aktivitet for Y i Iran i perioden 2003-2005. UNE la til grunn at A ikke var tilknyttet Y før han forlot hjemlandet, jf. UNEs vedtak av 22. mai 2012 side 4, hvorfra gjengis:

UNE har videre sett hen til klagerens anførsler om sin tilknytning til det kurdiske partiet Y. I den forbindelse har UNE merket seg den fremlagte dokumentasjonen. Det legges til grunn at UNE ikke har kunnet legge til grunn at klageren var tilknyttet partiet før han forlot hjemlandet. Det vises i denne sammenheng til ovennevnte vedtak og beslutninger [UNEs vedtak av 23. september 2008 og avslag på begjæringer om omgjøring av hhv. 9. februar og 7. desember 2009]. Videre fremgår det av den fremlagte dokumentasjonen at det bekreftes fra partiet at klageren var medlem av partiet fra 2003 i tråd med hans egen forklaring. UNE finner ikke at dette kan danne grunnlag for en annen vurdering i saken. Det vises til at de opprinnelige bekreftelsene fremstår som generelle og lite detaljerte. For øvrig fremgår det ikke av sakens opplysninger hvordan partiet fikk verifisert opplysningene klageren selv hadde gitt. Det vises i den sammenheng til at partiets leder i Norge ikke var kjent med klageren fra før og at opplysningene ble verifisert ved hjelp av partiets organisasjon i Irak uten at det fremgikk ytterligere opplysninger i den forbindelse. (Kursivert her)

Det fremgår for øvrig av UNEs vedtak av 23. september 2008 at man mener at A gav motstridene forklaringer vedrørende medlemskapet i Y, jf. vedtaket side 7, hvorfra gjengis:

(...) Klageren har også gitt motstridende forklaring vedrørende hendelser rundt sin innmeldelse i Y. Klageren forklarte i egenerklæringen at han sa opp sin stilling som strømmåler i det offentlige for å reise til Irak, og bli medlem av Y. Senere i intervjuet fortalte han at Y ville bruke han i Iran, blant annet, fordi de trengte medlemmer i offentlige stillinger.

I likhet med tingretten kan ikke lagmannsretten se at A har uttalt dette i egenerklæringen. Det fremgår imidlertid av asylintervjuet side 8 at han sa følgende: «Gjennom jobben min har jeg sett mye fattigdom og elendighet, og bestemte meg å gi avkall på stillingen min og slutte meg til Y.» På samme side uttalte A videre: «Etter fire dager i Z ble jeg innkalt til C. Han mente at siden jeg hadde kone og familie så det ikke ut til at jeg kunne være så mye til nytte for dem der. Siden jeg var ansatt på off kontor mente han at jeg skulle reise tilbake og heller hjelpe dem [Y] fra Iran.»

Forutsatt at oversettelsen av asylintervjuet er korrekt, kan ikke lagmannsretten se at A noe sted har uttalt at han sa opp stillingen sin som strømmåler. Dette ble også bestridt i omgjøringsbegjæringen fra advokat Strøm. Det at A først i tingretten opplyste at han hadde tatt ut ferie for å dra til Irak, tillegger ikke lagmannsretten særlig vekt i den samlede vurderingen.

I UNEs vedtak av 23. september 2008 heter det vider på side 8:

«UNE har merket seg klagerens anførsel om at han i 2004 ble holdt arrestert i fem dager etter at han hadde vært på besøk hos C i Irak, og at han senere ble kalt inn til avhør. UNE bemerker at disse opplysningene ikke ble fremlagt for norske myndigheter før i klageomgangen. Opplysninger som blir fremlagt sent i søknadsprosessen, blir normalt tillagt mindre vekt ved vurderingen av saken. Det bemerkes videre at det er underlig at en så sentral opplysning ikke har blitt fremlagt tidligere. (...)»

Lagmannsretten er i likhet med tingretten uenig med UNEs vurdering på dette punkt. Det heter i egenerklæringen punkt 4.2 følgende: «I mars, april 2004 (...) ble jeg arrestert i 5 dager, av sikkerhetstjenesten i byen Baneh, ved tilbakereisen fra Kurdistan i Irak.» A forklarte seg også kort om dette i asylintervjuet på side 13 under temaet «Vandel». Det forhold at han først etter UDIs avslag fortalte at han også hadde blitt torturert, mener lagmannsretten ikke kan tillegges særlig betydning i totalvurderingen. For det første er det ingen nærmere opplysninger om alvorlighetsgraden i torturen, og denne opplysningen var heller ikke sentral for asylgrunnlaget.

Når det gjelder As opplysninger om medlemskap i og politisk aktivitet for Y i Iran før han forlot hjemlandet, mener lagmannsretten at det er grunn til å legge vekt på vitnemålet til C. A gav opplysninger om C allerede i egenerklæringen av 8. september 2005, og han utdypet kontakten med C i asylintervjuet 26. september 2005. C har følgelig stått sentralt i As forklaringer fra starten av.

C forklarte at han arbeider på heltid for Y, dels i Danmark hvor han også oppholder seg, og dels i Irak. Han har vært medlem i ca. 20 år, tidligere sentralstyremedlem og nå medlem av rådgivende organ for politbyrået. A kontaktet ham for å bli aktiv i Y. C var leder for den hemmelige organisasjonen i Iran. Han kunne ikke huske akkurat når dette var, men det var etter år 2000. A kom til Ys base i Z nord i Irak, hvor Y har en avdeling. A gjorde tjeneste i Iran og skrev rapporter til partiet som et ledd i å teste ham ut i løpet av en prøveperiode på seks til ni måneder. C fortalte at A var tilbake i leiren i Z én eller to ganger.

C hadde en meget positiv oppfatning av A. Han var veldig politisk aktiv, var flink, og C stolte på ham. Han forklarte også at A ble lagt merke til av politiet.

Når det gjelder opptaksprosedyren i Y for å bli medlem, opplyste C at søkere må gjennom en prøveperiode på rundt seks til ni måneder. I denne perioden er man, så vidt lagmannsretten forstår, et slags prøvemedlem. Man betaler medlemskontingent, men man har ikke stemmerett. For å bli opptatt som fullt medlem stilles det tre krav; man må akseptere Ys ideologi, ha et godt omdømme og kravene til sikkerhet må være oppfylt.

C husket i dag ikke de nærmere detaljer om hvorfor A måtte flykte. Han hadde også lite kunnskap om den angivelige dommen fra 2001.

Seniorrådgiver Are Hovdenak i Landinfo forklarte seg i retten om opptak av medlemmer i Y. Han opplyste at man blant annet sjekker familiebakgrunn, gjennomgår sikkerhetsprosedyrer, og nye medlemmer må vente i leiren og gjennomgå et introduksjonskurs på to til tre måneder. Langt på vei samsvarer dette med det som C fortalte. Den vesentlige forskjellen er at ifølge Hovdenak må nye medlemmer være i leiren i Nord-Irak i to til tre måneder, mens A ifølge ham selv dro tilbake til Iran etter fire dager. Selv om man skal legge stor vekt på den kunnskap og innsikt Landinfo har, kan man etter lagmannsrettens syn ikke utelukke at C i dette tilfellet, som opplyst i asylintervjuet, fant det hensiktsmessig at A dro tilbake til Iran og fortsatte i sin jobb som offentlig ansatt strømmåler. C forklarte selv i retten at han ut fra As kapasitet og arbeid mente at A passet til å drive hemmelig arbeid i Iran i stedet for å slutte seg til Y i Irak. Som strømmåler ville han komme i kontakt med mange mennesker. C fortalte også i retten at A fikk i oppgave å skrive rapporter til partiet; dette for å teste ham ut.

Det heter videre i UNEs vedtak 23. september 2008 side 7:

(...) Videre er det underlig at klageren ville oppbevare rapporter, der hemmelig kodenavn sto skrevet, i sitt eget hjem, der det lett kunne bli funnet ved en husransakelse. Etter det UNE kjenner til er Y et parti som legger stor vekt på diskresjon og hemmelighold. (...)

Seniorrådgiver Hovdenak forklarte også at det i Y er strenge prosedyrer når det gjelder skriftlig materiale, og at det ikke skal oppbevares hjemme.

Lagmannsretten finner det noe påfallende at A oppbevarte et slikt dokument hjemme. Han har imidlertid forklart at det var en uferdig rapport fra en demonstrasjon i X som sikkerhetspolitiet fant under gulvteppet. UDI la for øvrig i vedtaket av 13. juni 2007 til grunn at det ikke fremgikk av rapporten at den var til Y, men kodenavnet til kontaktpersonen var adressat. Det fremgår også av vedtaket at UDI la til grunn at artikkelen som ble funnet hjemme hos A, ikke inneholdt opplysninger eller referanser til enkeltpersoner eller grupper som etter UDIs oppfatning er egnet til å føre til at A kan utsettes for reaksjoner fra myndighetene som karakteriseres som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.

Lagmannsretten har derfor kommet til at det dokumentet som sikkerhetstjenesten fant under gulvteppet hjemme hos A, ikke rokker ved at det er sannsynliggjort at han ble tatt opp som medlem i Y i Iran og arbeidet politisk for dem i et ikke ubetydelig omfang.

As politiske aktivitet i Norge og hans motiver

A fremstod i retten som oppriktig politisk engasjert og bevisst. Han synes å ha gode kunnskaper om Y og dets virksomhet i Norge og i utlandet, og han synes å være sterkt opptatt av å motarbeide regimet i Iran og kjempe for kurdernes rettigheter.

Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at kontakt ble opprettet mellom A og Y Norge allerede i september 2005 da blant annet vitnene D og E møtte A på det nå nedlagte Tanum asylmottak i Bærum.

Det er på det rene at As politiske aktivitet økte betydelig etter UNEs negative vedtak 23. september 2008. Selv om hans forklaringer til dels har endret seg litt, mener lagmannsretten at han alt i alt har gitt en plausibel forklaring på hvorfor hans aktiviteter i Norge gradvis har økt. Hans muligheter til politisk aktivitet var begrenset i tidsrommet 2005-2007, da han bodde på Tingvoll asylmottak, som ligger mellom Kristiansund og Sunndalsøra. Det meste av Y-aktiviteten foregikk i Oslo området, hvor A var avhengig av økonomisk støtt for å kunne delta. På Tingvoll asylmottak var det bare to PCer på deling for 120 beboere, noe som vanskeliggjorde det å benytte en PC til politisk virksomhet. A deltok imidlertid på en konferanse i Gøteborg i 2007, og lagmannsretten mener at det viser at han allerede da var aktiv i Y Norge. A har hatt tillitsverv i Y Norge, og han har deltatt i en rekke demonstrasjoner, herunder holdt appeller. Flere vitner har også forklart seg om As politiske aktivitet i Norge.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at As høye aktivitetsnivå i Y Norge de siste årene også har vært motivert ut fra et ønske om opphold i Norge. Dette gjelder aktivitet på blogg, i media og gjennom en rekke artikler, og han har også publisert sensitive opplysninger om seg selv. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at motivet for denne aktiviteten hovedsakelig var å få asyl i Norge. Det forhold at A var i England i en periode i 2008/2009 kan ikke føre til en annen vurdering.

Konklusjon

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med As politiske aktivitet i Norge ikke har vært å få asyl i Norge, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd andre punktum. Aktiviteten i Norge fremstår som en naturlig forlengelse av aktiviteten i hjemlandet («bro-tilfellet»). Det forhold at As aktivitet i Norge er av en annen karakter og mer intensiv enn hans aktivitet i Iran, må først og fremst sees i lys av de meget forskjellige mulighetene til å drive politisk virksomhet i Iran og i Norge.

Utlendingsnemndas vedtak av 22. mai 2012 og etterfølgende beslutning av 15. august 2012 er følgelig ugyldige for så vidt gjelder anvendelsen av unntaksregelen i § 28 fjerde ledd andre punktum.

Anken forkastes etter dette.

4. Saksomkostninger

Lagmannsretten

A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra staten v/UNE, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten mener at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Holmen har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen 268 987 kroner, hvorav salær utgjør 254 125 kroner inkludert mva. Staten har ikke hatt bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten har kommet til at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Tingretten

Det fremgår av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på saksomkostninger for tingretten. Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ingen grunn til å gjøre noen endring i tingrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler i saksomkostninger for lagmannsretten 268.987 - tohundreogsekstiåttetusennihundreogåttisyv - kroner til A innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-163116 Beskyttelse/asyl. Politisk aktivitet i Norge og Iran. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum 2. alternativ. (19.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en iransk mann hadde drevet med politisk virksomhet i Norge med det formål å oppnå oppholdstillatelse. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at dette ikke var tilfellet. Det ble pekt på at aktiviteten i Norge fremstod som en naturlig forlengelse av aktiviteten i hjemlandet Iran (« bro-tilfellet »). Det forhold at utlendingens aktivitet i Norge var av en annen karakter og mer intensiv enn hans aktivitet i Iran, måtte sees i lys av de meget forskjellige mulighetene til å drive politisk virksomhet i Norge og i Iran. Retten kommenterte også at hensyn til kontradiksjon kan tilsi at utlendingsmyndighetene bør forelegge utlendingens kommentarer til verifiseringsrapport for den som har verifisert, eller i det minste forklare hvorfor det er unødvendig å gjøre det.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo