Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-171581
Dokumentdato : 23.10.2013

Tvisteloven § 1-3. Utlendingssak. Begjæring om midlertidig forføyning.

Anke over tingrettens avslag på begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak. Anken ble avvist da ankende part var blitt uttransportert og følgelig ikke lenger hadde rettslig interesse i anken, jf. tvisteloven § 1-3.

 Saken gjelder anke over tingrettens avslag på begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak.

       Sakens bakgrunn

       A tok 16. april 2012 ut stevning for Oslo tingrett mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 19. mars 2012 kjennes ugyldig. I vedtaket av 19. mars 2012 ble As klage over Utlendingsdirektoratets vedtak av 1. desember 2008 om utvisning i medhold av utlendingsloven av 1988 § 29 første ledd bokstav c, samt innmelding i Schengen informasjonssystem i medhold av SIS-loven § 7 nr. 2 jf. Schengenkonvensjonen artikkel 96 ikke tatt til følge. Staten v/Utlendingsnemnda tok til motmæle i tilsvar av 28. mai 2013.

       Den 12. september 2013 fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning for Oslo tingrett for å hindre uttransportering. Det ble begjært at A skulle få oppholde seg i riket til gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning blir rettslig prøvd av tingretten. I prosesskriv av 19. september gjorde staten v/Utlendingsnemndas gjeldende at forføyningsbegjæringen måtte forkastes.

       Oslo tingrett avsa 24. september 2013 kjennelse i forføyningssaken med slik slutning:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning forkastes.
  2. I sakskostnader betaler A innen 2 – to - uke fra forkynnelsen av denne kjennelse kr 2.700,- – totusensyvhundre – til staten v/Utlendingsnemnda. 

       A anket kjennelsen til Borgarting tingrett 4. oktober 2013. Staten v/Utlendingsnemnda avga anketilsvar 14. oktober 2013.

       Ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Det er ikke gjennomført muntlige forhandlinger knyttet til den midlertidige forføyningen, slik det skulle ha vært etter tvisteloven § 32-7. Det foreligger ikke forhold i saken som gir grunnlag for unntak fra hovedregelen om muntlige forhandlinger. Tingrettens kjennelse må derfor oppheves på grunnlag av saksbehandlingsfeil.

       Det bestrides videre at det ikke foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-2, jf. § 34-1.

       Ankende part har, helt siden han kom til Norge i 1999, fastholdt at det er fare for forfølgelse dersom han blir returnert til Irak, nærmere bestemt Kurdistan. Han har en reell frykt for represalier fra nærstående i hjemlandet, som han flyktet fra i 1999. Denne frykten er høyst tilstedeværende også i dag.

       Det fastholdes at ankende parts rettigheter ikke vil kunne bli fullgodt ivaretatt av ankende parts prosessfullmektig, uten ankende parts tilstedeværelse i retten. Selv om dette ikke er ansett å utgjøre et brudd på menneskerettighetene, gjøres det gjeldende at dette allikevel er sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1. Anførslene gjelder i vesentlig grad feil i faktum. Faktum må ankende part åpenbart selv redegjøre for, og hans mulighet til å gi en fullgod forklaring vil bli svært mye mer vanskelig og usikker dersom den skal skje via telefon fra Irak. Det samme vil gjelde oppfølgingen av saken til hovedforhandling.

       Ankende parts rett til selv å forklare seg i en sak der han er saksøker er et grunnleggende prinsipp, og det vil stride mot den alminnelige rettsfølelse dersom utlendingsmyndighetene ved å uttransportere ankende part før hovedforhandling ødelegger for en forsvarlig rettergang. Dette utgjør en vesentlig skade eller ulempe både for ankende part og hans to barn.

       Det er sannsynliggjort at ankende part vil finne frem i hovedkravet. Tingretten har ikke tatt stilling til hovedkravet i sin avgjørelse.

       Det vises til at ankende part har prøvd nesten helt tilsvarende utvisningsvedtak for Oslo tingrett før, og vant frem. Utlendingsnemndas vedtak ble den gang kjent ugyldig, og det er sannsynlig at det samme vil skje igjen.

       Det er ikke nedlagt formell påstand i anken.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Ankemotparten er gjort kjent med at ankende part ble uttransportert til Erbil i Nord-Irak den 8. oktober 2013.

       Ankemotparten kan derfor ikke se at ankende part lenger har rettslig interesse i forføyningsbegjæringen. Det nedlegges derfor påstand om avvisning.

       Til realiteten i saken vil ankemotparten understreke at det ikke er grunnlag for å hevde at tingretten har begått saksbehandlingsfeil. Tingrettens bruk av tvisteloven § 32-7 tredje ledd må selvsagt bedømmes på grunnlag av det som ble anført i forføyningsbegjæringen fra den annen side. Det ble ikke i forføyningsbegjæringen gjort gjeldende at det forelå asylgrunnlag, jf. utlendingsloven § 28.

       Ankemotparten vil også påpeke at det asylgrunnlag som nå pretenderes i anken til lagmannsretten heller ikke er gjort gjeldende ved gyldighetsprøvingen av det underliggende utvisningsvedtaket i saken. Ankemotparten kan uansett ikke se at det er noen holdepunkter for at det foreligger et asylgrunnlag.

       Det som ellers er påberopt som sikringsgrunn i anken til lagmannsretten, utgjør ingen sikringsgrunn i lovens forstand. Det vises på dette punkt til tingrettens kjennelse.

       Det er nedlagt slik påstand:

        Prinsipalt:

  1. Anken avvises.
  2. Staten tilkjennes sakskostnader. 

Subsidiært:

  1. Anken forkastes. 
  2. Staten tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsrettens syn på saken:

        Ankende part har i begjæringen om midlertidig forføyning for tingretten fremmet krav om å få oppholde seg i riket til gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 19. mars 2012 er rettslig prøvd for tingretten. Ankende part har verken nedlagt formell påstand i begjæringen om midlertidig forføyning eller i anken, men det fremgår klart av begjæringen at denne ble tatt ut for å hindre uttransportering av ankende part før tingretten har behandlet gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak.

       Det er opplyst at ankende part ble uttransportert til Irak 8. oktober 2013, og lagmannsretten legger dette til grunn. Ankende part har derfor ikke lenger noe reelt behov for å få kravet om å stanse utreisen avgjort, jf. tvisteloven § 1-3. Det vises i denne sammenheng blant annet til Borgarting lagmannsretts avgjørelser i LB-2011-102509, LB-2008-47124 og LB-2001-2365.

       Anken må derfor avvises.

       Staten har fått medhold fullt ut og skal da etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd anvendelig. Sakskostnader for lagmannsretten fastsettes overensstemmende med det fremsatte krav i anketilsvaret til kr 1012,50.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

  1. Anken avvises.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen 1012,50 – ettusenogtolv 50/100 – kroner til staten v/Utlendingsnemnda. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-171581 Tvisteloven § 1-3. Utlendingssak. Begjæring om midlertidig forføyning. (31.10.2013)

    Saken gjaldt anke over tingrettens avslag på begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak. Anken ble avvist da ankende part var blitt uttransportert og følgelig ikke lenger hadde rettslig interesse i anken, jf. tvisteloven § 1-3.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo