Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-17401
Dokumentdato : 19.08.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Spørsmål om en iransk kurder skulle anses som flyktning. Hovedspørsmålet var utlendingens troverdighet, og om hans forklaring var tilstrekkelig sannsynlig. Lagmannsretten fant i motsetning til tingretten at utlendingens forklaring skulle legges til grunn, og at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldig. Dissens 2-1.

       Saken gjelder gyldigheten av vedtak fattet av Utlendingsnemnda, heretter UNE, 18. mars 2010 og 20. september 2011.

       A kom til Norge 6. august 2008, etter en reiserute han har beskrevet fra Iran via Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike og Tyskland. Reisen hadde gått med båt og tog, og han kom med tog til Norge. Ved ankomst til Norge søkte han asyl.

       Utlendingsdirektoratet, heretter UDI, fattet 15. mai 2009 vedtak med avslag på asylsøknaden. Vedtaket ble påklaget til UNE. UNE behandlet og avgjorde saken ved nemndsleder alene, etter forberedelse fra sekretariatet. Ved vedtak 18. mars 2010 kom UNE til samme resultat som UDI. 15. november 2010 begjærte A omgjøring av UNEs vedtak. Den 20. september 2011 avslo UNE omgjøringsbegjæringen, og 30. september 2011 ble det satt utreisefrist til 28. oktober 2011.

       Ved stevning 9. mai 2012 tok A ut søksmål for Oslo tingrett mot staten v/ Utlendingsnemnda med påstand om at vedtaket om avslag på asyl, samt vedtaket om ikke å omgjøre vedtaket, var ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 14. november 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda blir frifunne. 
2. A skal betale staten v/Utlendingsnemnda 78.000,- – syttiåttetusen 00/100 – kroner i sakskostnader innan 2 – to – veker frå forkynninga av dommen her. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 20. - 21. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Vedtaket om ikke å innvilge asyl, og det senere vedtaket om ikke å omgjøre, er ugyldige. Ankende part har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, subsidiært bokstav b. Han omfattes av flyktningbegrepet i flyktningkonvensjonen artikkel 1. Han kan heller ikke returnere til Iran uten å være i reell fare for å bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig behandling slik som bokstav b) nevner.

       Ankende parts aktivitet for det Kurdiske demokratiske parti i Iran, KDPI, er ulovlig i Iran, og gjør at han risikerer fengsling, tortur, og i verste fall henrettelse. Hans asylforklaring er troverdig, og har i store trekk vært lik fra han kom til landet.

       Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at en flyktning risikerer slike forhold som beskrevet i utlendingsloven § 28, men at det er en reell fare for det. Jo større konsekvenser som risikeres, jo mindre er kravene til sannsynlighet. Det anføres at UNE har lagt gjort feil ved bevisbedømmelsen når de ikke legger asylforklaringen til grunn.

       Ankende part er generelt troverdig, og det er ikke omstendigheter som tilsier at hans fortelling ikke er sann. Hans historie er også støttet av vitner med tilknytning til KDPI.

       Ankende parts politiske aktivitet i Norge medfører også at han faller inn under utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Han har forklart at han har vært med på politiske aktiviteter, møter og demonstrasjoner. Dette er bekreftet både gjennom bilder og av vitner, og det er bekreftet fra vitner og fra Landinfo at den Iranske ambassade følger med på aktivitetene til Iranere i eksil.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 18.03.10 med tilhørende avslag på omgjøringsbegjæring av 20.09.11 kjennes ugyldig. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for så vel tingrett som lagmannsrett. 

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       UNEs vedtak er gyldige. Det hefter ingen feil ved bevisvurderingen, herunder vurderingen av ankende parts troverdighet. Ankende part har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

       Både UNE og tingretten har foretatt en grundig og helhetlig bevisvurdering, basert på alle faktiske forhold. Ankende parts forklaring er ikke troverdig.

       Når en ser på opplysninger gitt ved ankomstregistrering, egenerklæring, asylintervju og forklaringer i prosesskrift og de rettslige forklaringer, er det både direkte selvmotsigelser, uriktigheter og en utvidelse av asylgrunnlaget. Dette svekker den generelle troverdigheten. Det oppgitte grunnlaget for asyl, at myndighetene fant ulovlig materiale hjemme hos ham, er heller ikke troverdig. Det er usannsynlig at et erfarent medlem av KDPI skulle ha tatt en slik risiko som å oppbevare dette hjemme, spesielt når han i tillegg forklarte at han følte seg utsatt for mistanke. Videre er det usannsynlig at KDPI skulle dele ut løpesedler i 2008, da Iran på dette tidspunkt hadde godt utbygd internettdekning.

       Hvis hans forklaring var sann, er det også sannsynlig at myndighetene ville ha arrestert og forhørt den del av familien som faktisk var hjemme, og også utsatt disse for press etter at ankende part hadde rømt landet.

       Aktiviteten i Norge er heller ikke av en slik karakter at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Det er snakk om en relativt beskjeden aktivitet, som ikke skaper velbegrunnet frykt for forfølgelse, og lagmannsretten kan bare bygge på faktum som var presentert før UNES siste beslutning, og som ligger i tid forut for vedtaket om ikke å omgjøre.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

       Etter utlendingsloven § 28 annet ledd har en utlending som anerkjennes som flyktning rett til opphold. Bestemmelsene om anerkjennelse som flyktning finnes i første ledd, som lyder:

 En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

       Det er ankende part, som ønsker å endre sin rettsstilling, som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Beviskravet er imidlertid lavere enn i alminnelige sivile saker.

       Etter en gjennomgang av rettskildene uttalte Høyesterett om dette i Rt-2011-1481 i avsnitt 42 – 44:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a: 
       
Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
       
Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Det er slik lagmannsretten har oppfattet det enighet om at dersom ankende parts forklaring skal legges til grunn, er vilkårene for at han skal anerkjennes som flyktning oppfylt, og UNEs vedtak er da ugyldig. Lagmannsretten legger dette til grunn, og bemerker at dette er underbygget av den informasjon som er fremkommet under ankeforhandling, blant annet gjennom forklaring fra landrådgiver Hovdenakk og fremlagte dokumenter. Lagmannsretten peker på at KDPI er et ulovlig parti i Iran, som anses å være en fare for den islamske republikk. Videre legger lagmannsretten til grunn at dersom man straffes for å ha utført aktiviteter for KDPI vil det etter praksis kunne medføre fengselsstraff fra to til seks år.

       Lagmannsretten har delt seg når det gjelder spørsmålet om ankende parts forklaring skal legges til grunn.

       Flertallet, lagdommer Groth og kst. lagdommer Aas, har kommet til at ankende parts forklaring skal legges til grunn, og at anken må tas til følge. I likhet med mindretallet, finner flertallet at det er uregelmessigheter og svakheter ved bevisbildet som gjør at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at ankende parts forklaring er riktig, men den fremstår etter flertallet syn som noenlunde sannsynlig.

       Etter flertallets syn er ikke uklarhetene og uoverensstemmelsene nevneverdig større enn det som normalt fremkommer i forklaringer gitt gjennom tolk og over noe tid. Fra statens side er det særlig fremhevet at det i ankomstregistreringen er notert at ankende part forlot Iran 15. juni, mens han senere har forklart at det var 15. juli han forlot landet, og at hendelsen skjedde på martyrdagen 13. juli. Flertallet bemerker i denne sammenheng at en rekke faktorer sammen gjør at det må vises en viss varsomhet ved å legge for stor vekt på datoen. For det første er ankomstregistreringen og avhøret gjennomført to dager etter at ankende part var kommet til grensen, etter at han etter sin egen forklaring hadde vært på flukt fra Midtøsten og gjennom hele Europa. En forklaring i en slik situasjon vil kunne mangle detaljer, og være unøyaktig på enkelte punkter. For det andre skaper bruk av tolk alltid en viss mulighet for misforståelser. For det tredje er den kalender ankende part inntil da var kjent med den persiske, som brukes i Iran og Afghanistan, og omregning til den gregorianske kalender danner ytterligere et grunnlag for misforståelser. For det fjerde er ikke ankomstregistreringen nedtegnet av ankende part, men av en tjenestemann etter at forklaringen er oversatt av tolk. Nedtegning av en muntlig formidling skaper ytterligere mulighet for misforståelser eller uriktigheter. I det første dokument som ankende part selv har skrevet ned, egenerklæringen, er datoen satt til 15. juli, og denne er siden fastholdt.

       Flertallet finner heller ikke at det har skjedd en endring i forklaringen av en slik art at det må sees som en utbygging av asylgrunnlaget. Hovedlinjene i forklaringen er at ankende part hadde « overskuddsmateriell » fra partiet KDPI som ikke var blitt distribuert, og som han oppbevarte hjemme. At han ikke har nevnt at materialet omfattet CDer i egenerklæringen, men spesifiserte dette i asylintervjuet, kan ikke sees på som noen slik utbygging av asylgrunnlaget som er egnet til å svekke troverdigheten i historien i særlig grad.

       Flertallet er enig med staten og Oslo tingrett i at det likevel hefter svakheter ved deler av ankende parts asylhistorie. Først og fremst stiller flertallet spørsmål ved hvorfor han valgte å oppbevare overskuddsmateriale hjemme, og hvorfor det ikke ble reagert mer mot familiemedlemmer da det materialet ble beslaglagt.

       Etter flertallets oppfatning må valget av oppbevaring sees i lys av at KDPI i Iran er en undergrunnsbevegelse, som slik flertallet oppfatter det, har mistet mye av sitt fotfeste i landet. Karakteren av en ulovlig undergrunnsbevegelse som inne i Iran er løst organisert, samtidig som aktiviteter for bevegelsen er forbundet med fare for forfølgelse og streng straff, gjør at det virker naturlig at det enkelte medlem selv må ta seg av praktiske detaljer. Det har fra statens side vært stilt spørsmål ved om ikke det eneste troverdige er om KDPI hadde faste rutiner for innsamling og oppbevaring av slikt materiell. Slike rutiner og eventuelle organiserte oppbevaringer vil imidlertid i seg selv innebære en vesentlig sikkerhetsrisiko. At ankende part i et gjennomovervåket samfunn ikke fant andre løsninger for oppbevaring, er ikke diskvalifiserende for historien. Det er ikke helt klart hva som skjedde med de familiemedlemmer som var til stede da myndighetene beslagla materialet på ankende parts rom. At det ikke foreligger opplysninger om eksempelvis avhør av disse, er egnet til å svekke troverdigheten i historien. På den annen side har ikke bevisførselen tegnet noe helt klart bilde av hva som skjedde, noe som delvis kan forklares med at ankende part ikke selv var der.

       Samlet finner flertallet, dog under betydelig tvil, at ankende parts generelle troverdighet er i behold, og at hans historie fremstår som noenlunde sannsynlig. UNE har da bygget på et uriktig faktum ved sine vurderinger, og denne feil vil kunne ha virket inn på vedtakenes innhold. Vedtakene er dermed ugyldige.

       Mindretallet, lagdommer Rønning, er kommet til at forklaringen ikke kan legges til grunn. Mindretallet viser til de samme svakheter i ankende parts forklaring som det flertallet peker på, men finner at disse samlet svekker troverdigheten av forklaringen i så stor grad at kravet til « noenlunde sannsynlig » ikke er oppfylt.

       Graden av forfølgelse ankende part risikerer dersom han returneres til Iran, og dersom hans historie er riktig, er etter det som er fremkommet fengselsstraff av noen års lengde. Selv om dette er forfølgning etter utlendingsloven § 28 og flyktningekonvensjonen, er det ikke så alvorlige konsekvenser at beviskravet kan senkes så lavt som der det er snakk om tortur eller henrettelse.

       Mindretallet vil særlig fremheve at selv om det var forklarlige grunner til at ankende part tok med seg det ulovlige partimaterialet hjem, fremstår det som helt usannsynlig at han skulle oppbevare det i en bokhylle ved TVen, uten å gjøre noe forsøk på å skjule det. Særlig gjelder dette når han har forklart at han subjektivt sett følte seg under mistanke.

       Videre finner mindretallet det tilnærmet utelukket at ikke ankende parts familie ville vært utsatt for avhør og et visst press dersom de faktiske forhold var slik ankende part har forklart. Det er for mindretallet utelukket at ikke informasjon om myndighetenes reaksjoner mot familien ville ha tilflytt ankende part i etterkant, og i alle fall ganske snart etter at han var kommet til Norge.

       Mindretallet finner samlet at asylforklaringen ikke fremstår som noenlunde troverdig, og finner ellers ikke at det er svakheter ved UNEs vedtak. Ankende parts forklaring vedrørende de forhold som skal begrunne asylvedtaket fremstår etter en helhetsvurdering som konstruert med sikte på å få asyl i Norge.

       Sakskostnader

       Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, har ankende part vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på dekning av sine sakskostnader for lagmannsretten og tingretten. Det er ikke grunnlag for unntak etter tredje ledd. Selv om flertallet, som nevnt på side 6 har vært i betydelig tvil, foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for erstatningsplikten.

       Lagmannsrettens mindretall finner for sin del at staten skal tilkjennes sakskostnader, og at det ikke er grunnlag for unntak etter annet ledd.

       Det er lagt frem omkostningsoppgave der det er krevd kostnader for tingretten med kroner 143 775 og for lagmannsretten med kroner 136 537,50. Det var ingen merknader fra motparten til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige. Oppgaven legges til grunn. Kostnadene omfatter gebyr for tingrett og lagmannsrett. Gebyret for tingretten utgjør kroner 6 880, og for lagmannsretten kroner 23 220.

       Dommen er avsagt med slik dissens som fremkommer foran. 

Domsslutning:


1. Staten v/ Utlendingsnemndas vedtak 18. mars 2010 og 20. september 2011 er ugyldige. 
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2- to – uker fra dommens forkynnelse å betale til As sakskostnader med 143.755 – etthundreogførtitretusensyvhundreogfemtifem - kroner for tingretten og 136.537,50 – etthundreogtrettisekstusenfemhundreogtrettisyv 50/00 – kroner for lagmannsretten. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-17401 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). (02.09.2013)

    Dom fra lagmannsretten. Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om å avslå søknad om beskyttelse for en iransk kurder som anførte at han ville bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig behandling på grunn av aktivitet for partiet KDPI i Iran. Flertallet i lagmannsretten (2) la under betydelig tvil utlendingens forklaring til grunn og fant dermed at UNEs vedtak var ugyldige. Mindretallet (1) mente at utlendingens forklaring ikke var troverdig, og at den fremstod som konstruert med tanke på å få asyl i Norge.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo