Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-178313
Dokumentdato : 15.09.2014

Beskyttelse. Sterke menneskelige hensyn. Tvil om identitet. Tsjetsjenia.

Tsjetsjener ble gitt avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse. Lagmannsretten kom til at avslaget ikke var ugyldig og frifant staten v/Utlendingsnemnda. Det var tvil om utlendingens identitet, og søkeren hadde ikke oppfylt kravene til dokumentasjon på angivelige foretatte navneendringer. Utlendingen var ikke vernet mot retur, idet han kunne ta opphold i andre deler av den russiske føderasjonen enn i Tsjetsjenia.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse.

En person med oppgitt navn A ankom Norge 24. mai 2007 og søkte asyl. Han opplyste å være etnisk tsjetsjener, bosatt i Tsjetsjenia. Ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak 13. september 2007 ble han gitt avslag på søknad om asyl. Søkeren ble imidlertid innvilget arbeidstillatelse i medhold av utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd og dagjeldende utlendingsforskrift § 21 annet ledd, under henvisning til at det forelå sterke menneskelige hensyn. Tillatelsen ble gitt en varighet av ett år, med adgang til fornyelse. Det ble opplyst at det var en forutsetning for fornyelse «at søkeren fremlegger gyldig russisk innenrikspass eller utenrikspass, jf utlendingsforskriften § 21 siste ledd.»

Under navnet A søkte samme person om fornyelse av midlertidig oppholdstillatelse 12. september 2008. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 9. februar 2010. UDI la til grunn at identiteten ikke var sannsynliggjort. Samtidig la UDI til grunn at någjeldende utlendingslov § 73 om vern mot utsendelse ikke var til hinder for å sende søkeren tilbake til Russland.

A påklaget vedtaket. Utlendingsnemnda (UNE) traff klagevedtak 27. september 2012, og tok ikke klagen til følge. UNE bemerket blant annet:

Klageren har for norske utlendingsmyndigheter oppgitt to ulike identiteter. UNE har sett hen til hans forklaring knyttet til disse, men finner ikke å kunne legge hans oppgitte identitet til grunn som mest sannsynlig. Det er i vurderingen sett hen til blant annet det innleverte resultatet fra en DNA-test, initiert av klageren selv. Denne gir opplysninger om det anførte slektskapet til B og C, men er etter UNEs oppfatning ikke egnet til å sannsynliggjøre at klagerens sist oppgitte identitet er mest sannsynlig. UNE mener således at det ikke er grunn til å unnta klageren fra kravet om fremleggelse av gyldig dokumentasjon på sin identitet, jf. forskriftens § 8-12 første ledd. Det bemerkes for øvrig at selv om UNE hadde lagt klagerens identitet til grunn som mest sannsynlig, mener UNE at det ikke er i strid med hensynet til klagerens sikkerhet å henvise ham til å kontakte hjemlandets myndigheter for utstedelse av gyldig dokumentasjon på sin identitet. UNE finner det ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at klageren er etterlyst for kriminelle forhold i hjemlandet, jf. vurderingen nedenfor under utlendingsloven § 73. [...]

På bakgrunn av en helhetlig vurdering av opplysningene gitt i klagerens sak, finner UNE at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn i saken som tilsier at klageren bør innvilges en ny førstegangstillatelse etter lovens § 38. [...]

UNE er imidlertid kjent med at det skal langt mindre til enn i de ovennevnte tilfellene for å anses å være kritisk til Kadyrov og hans styre i Tsjetsjenia. Det legges derfor til grunn at klageren kan risikere reaksjoner ved en eventuell retur til Tsjetsjenia. Imidlertid vil han ved å reise ut av Tsjetsjenia være fysisk distansert fra de lokale myndighetene, slik at risikoen for å bli utsatt for reaksjoner fra disse konkrete myndighetsorganene minsker. UNE mener det ikke foreligger opplysninger, verken i tilknytning til hans klage på avslag på søknad om midlertidig oppholdstillatelse eller i intervjuet med Khalidov på tsjetsjensk TV, som gir grunnlag for å tro at klageren er av en særlig interesse for lokale tsjetsjenske myndigheter. Det forhold at Khalidov i sin vitneforklaring anfører å kjenne den siktede i straffesaken om drapet på Israilov, tilsier etter UNEs oppfatning ikke en annen vurdering.

På bakgrunn av en helhetlig vurdering mener UNE at det er trygt for klageren å bosette seg i øvrige deler av Russland. Videre er det fysisk og rettslig tilgjengelig alternativ for klageren ettersom russiske borgere fritt kan bosette seg i andre deler av føderasjonen.

Det ble senere fremmet begjæringer om omgjøring av UNEs vedtak. UNE avslo begjæringene ved begrunnete beslutninger 26. februar 2013 og 19. mars 2013.

A reiste sak mot staten v/UNE ved stevning 13. mars 2013 til Oslo tingrett.

Tingretten avsa 29. august 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Vedtaket til utlendingsnemnda av 27. september og avgjerd om avslag på krav om omgjering av 26. februar og 19. mars 2013 er ugyldige.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda betalar innan 14 - fjorten - dagar frå denne dom er forkynt sakskostnadar til A på kroner 120 224 kroner.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling er holdt 19. og 20. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten v/Utlendingsnemnda var ved siden av prosessfullmektigen representert ved rådgiver i UNE, Mats Nordberg. Ankemotparten, A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og senere beslutninger er gyldige. Sakens kjerne er manglende dokumentasjon på navneendringene.

A forklarte i asylintervjuet at han ble anholdt i 1999 og sluppet fri etter ca. en måned. Nå forklarer han at han også ble utsatt for tortur under fangenskapet. Det må reises spørsmål ved As troverdighet ved at tortur ikke ble nevnt i asylintervjuet. Det vises også til at han i asylintervjuet refererte til at han hadde hatt innenrikspass, mens han nå sier at han aldri har hatt slikt pass.

UNEs vedtak bygger ikke på feil faktum. Det er ikke framlagt noen troverdig dokumentasjon på identitetene. At det til slutt ble framlagt et «ekte» pass er ikke av betydning hvis identiteten ikke stemmer.

Ankemotparten fikk i første omgang midlertidig oppholdstillatelse med mulighet til fornyelse på vanlige vilkår og på betingelse av framleggelse av gyldig dokumentasjon. Ved den senere søknaden ble framlagt et utenrikspass på navnet A, men dette var bare framlagt i kopi. Bare 2012-passet er i original. Normalt krever russiske myndigheter at søkeren må ha innenrikspass for å få utstedt utenrikspass. Det vises også til vitneforklaringen fra Akhmed Gisaev, rådgiver i Den norske Helsingforskomité, om at han ikke kjente til noe tilfelle der man har fått utstedt utenrikspass uten å ha innenrikspass, selv om han ikke utelukker at det kan skje.

Det er vanskelig å forstå årsaken til et navneskifte fra A til A. Et slikt navneskifte i Russland krever for øvrig framleggelse av fødselsattest, noe som er bekreftet av landrådgiver Marit Mageli. Fødselsattesten som er framlagt i utlendingssaken er utstedt i 2006, og på etternavnet A, som ankemotparten opplyser han hadde som navn fram til navneskifte til A i 2000. Det utstedes ikke fødselsattest på et navn man ikke har.

Passet fra 2009 er på navnet A, og det er ikke utstedt på grunnlag av innenrikspass. Det vises også til at passet ikke ble hentet personlig av ankemotparten, og det er ikke undertegnet. Passet framstår som svært svakt fundert.

Utenrikspasset fra 2012 bygger på 2009-passet, og gjør ikke ankemotpartens tilknytning til den påståtte identiteten sterkere enn det som foreligger av dokumentasjon for navneendringen.

Førerkortet som er fra 2002 i navnet A har lav notoritet, og kan ikke være av betydning for saken. Russiske førerkort har så liten notoritet at de ikke har betydning for en norsk identitetstavgjørelse. Det vises blant annet til Landinfoss temanotat 7. september 2012, der det blant annet framgår at 16 % av respondentene i en spørreundersøkelse fra 2009 opplyste at de ikke hadde fått førerkort på legal måte.

Forklaringene fra B og C er av mindre betydning. Det vises blant annet til tilknytningsforholdet til ankemotparten. Vitnene knytter ham til A-navnet, men det er ikke dokumentert at A, A og A er samme person. Ankemotparten har ikke framlagt attest fra russiske myndigheter på navneskiftene, selv om det er fullt mulig å innhente slik attest.

Også med hensyn til internfluktspørsmålet er UNEs vedtak gyldig. UNE har ikke tatt stilling til om det er fare for forfølgelse i Tsjetsjenia fordi det uansett er mulig å bosette seg i andre deler av den russiske føderasjonen. At det er en generell rasistisk holdning mot tsjetsjenere hos mange i Russland er ikke til hinder for bosetting. De facto er det mange tsjetsjenere som er bosatt blant annet i Moskva og andre store byer. Det vises også til at A er ung og ressurssterk. Han har fått utstedt utenrikspass i A-navnet, og for russiske myndigheter framstår han som person med identitet A. At han har fått utstedt pass, viser at han ikke er ettersøkt av russiske myndigheter.

Det er ingen feil at UNE ikke har foretatt en endelig avklaring av forfølgelsesfaren før UNE har vurdert internfluktspørsmålet. Uansett har UNE her foretatt risikovurderinger så langt det er nødvendig for å ta standpunkt til internflukten. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil.

Vedtaket innebærer ingen usaklig eller urimelig forskjellsbehandling. I andre saker der utlendingsmyndighetene har akseptert framleggelse av pass på et sent tidspunkt, dreier det seg om pass i samme navn som utlendingen har hatt hele tiden. Det kan ikke sammenlignes med vår sak, der det skal ha skjedd navneskifter.

Staten v/UNE har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.


Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig i resultat. A har krav på fornyelse av oppholdstillatelsen etter utlendingsloven § 61. Subsidiært hadde han krav på omgjøring av UNEs vedtak av 27. september 2012. Atter subsidiært har han krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd.

UDIs vedtak 13. september 2007 om midlertidig opphold opplyste at tillatelsen kunne fornyes under forutsetning av at søkeren fremlegger gyldig russisk innenriks - eller utenrikspass. A har således krav på fornyelse av tillatelsen forutsatt at han framla gyldig pass, og det var ingen situasjon hvor myndighetene hadde adgang til å avslå ut fra et fritt forvaltningsskjønn.

Det er ikke avgjørende at A har foretatt navneskifte. Det er ikke sannsynlig at han kom hit for sju år siden under feil identitet, og senere byttet til ekte identitet. Det er da også brukt samme fødselsdato hele tida. Slektens vitnemål må videre tillegges vekt. Dessuten vises til DNA-testen av A og to søskenbarn. Også det russiske førerkortet fra 2002 bekrefter As identitet. As opplysninger bekreftes for øvrig av framlagte kopier av fødselsattest samt russiske pass til hans mor og søsken.

As lokalkunnskap bekrefter også hans indentitet. Videre vises til TV-innslaget fra Chechnya today, der ankemotpartens tidligere navn (A fra X) nevnes sammen med bilde av ham. Samlet sett er det ikke tvilsomt at identiteten til ankemotparten er på det rene, og det er ikke manglende bindeledd mellom Dadigov-navnet og hans tidligere navn.

I 1999 fikk ankemotparten utstedt et identitetsdokument med bilde og navn; «formula 1». Han søkte i 2002 om å få utstedt innenrikspass, og mottok da i første omgang et id-dokument kalt «formula 9.» Dette mistet A under trefninger i skogen i Tsjetsjenia i 2004. På dette tidspunkt våget han ikke å søke om nytt pass. Han mente seg forfulgt av myndighetene.

Passet fra 2009 er gyldig. Det er utstedt av myndighetene i Stavropol, noe som er i samsvar med informasjonen fra Landinfo. Etter russisk lov kreves personlig frammøte for å få utstedt pass, men i praksis er det annerledes. Det vises også til at den russiske ambassaden i Oslo godtar slike pass. Det kan ikke tillegges vekt at 2009-passet bare ble framlagt i kopi, idet utlendingsmyndighetene aldri ba om framleggelse av originalen.

På bakgrunn av framleggelsen av 2009-passet hadde således A krav på fornyelse av oppholdstillatelsen. At dette passet ikke ble akseptert av UNE, er en saksbehandlingsfeil som hadde innvirkning på vedtakets innhold. UNEs vedtak er da ugyldig.

Uansett er UNEs avslag ugyldig. Formålet med å kreve pass er å identifisere personen. At det er eventuelle formalfeil ved utstedelsen, er ikke avgjørende når identiteten er på det rene. I dette tilfellet er passet innholdsmessig korrekt. Det kan trekkes paralleller til EMDs dom 31. januar 2006 i saken Rodrigues da Silva og Hoogkamer v. Nederland [EMD-1999-50435]. At 2009-passet var utstedt i navnet A, hadde sammenheng med at han hadde skiftet navn til A på det tidspunktet. Navneskiftet i Russland ble ordnet av hans slektninger i 2008-2009, og han registrerte det i Norge i april 2008.

Passet som ble utstedt i 2012 er uansett ekte, og har svært høy notoritet. UNE skulle etter mottakelsen av det omgjort sitt avslag fra 27. september 2012. Beslutningene om å nekte omgjøring lider både av rettsanvendelsesfeil og saksbehandlingsfeil. Beslutningene innebærer også usaklig forskjellsbehandling. Etter praksis i andre saker omgjøres avslagsvedtak når det senere framskaffes ekte pass. Beslutningene er således ugyldige.

Atter subsidiært gjøres det gjeldende at A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, og at han derved er vernet mot retur. Han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Beviskravene er her lempeligere enn ellers, jf. Rt-2011-1481, avsnitt 45. Det vises for øvrig til EMDs dom 9. mars 2010, i sak RC v. Sverige avsnitt 55. Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

Situasjonen i Tsjetsjenia har vært vanskelig med kriger og uro fra 1994. Helt til 2009 har det vært militære operasjoner. A ble anholdt i Tsjetsjenia i 1999 og ble i forbindelse med frihetsberøvelsen torturert. Ved ankomsten til Norge i 2007 var han i en akutt og alvorlig forfølgelsesfare. Han frykter med god grunn forfølgelse dersom han nå sendes tilbake til Russland. Det vises blant annet til at han er omtalt i et TV-program på Chechnya today og der spesifikt nevnt som motstander av regimet. Det er fortsatt forfølgelse mot familien.

UNE tok ikke endelig stilling til om A var å anse som vernet mot retur til Tsjetsjenia, da han etter UNEs vurdering kunne ta bosted i andre deler av Russland. Dette er en rettsanvendelsesfeil. Man kan ikke «hoppe over gjerdet der det er lavest». Før det tas stilling til om det er forsvarlig med retur til andre steder i Russland, må UNE ta stilling til om asylkriteriene ellers er oppfylt. Det vises blant annet til Oslo tingretts dom 5. februar 2013 (TOSLO-2012-126636). For internfluktspørsmålet materielt sett er det for øvrig ikke avgjørende at det bor tsjetsjenere ulike steder i Russland som ikke har problemer med myndighetene.

A har nedlagt denne påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Borgarting lagmannsrett.


Lagmannsretten bemerker:

Ved Utlendingsnemndas vedtak 13. september 2007 - der ankemotparten ble innvilget ett års arbeidstillatelse i medhold av dagjeldende utlendingslov § 8 annet ledd, jf. dagjeldende utlendingsforskrift § 21 annet ledd - ble det uttalt at tillatelsen kunne fornyes. Det ble videre uttalt at det var en forutsetning for fornyelse at søkeren framlegger gyldig russisk innenrikspass eller utenrikspass. As anførsel at han hadde rettskrav på fornyet tillatelse under forutsetning av at han framla gyldig pass, kan ikke føre fram. Vedtaket av 13. september 2007 informerte om at det var en forutsetning for å få fornyet tillatelsen at gyldig pass ble framlagt, men vedtaket kunne verken etter sin ordlyd eller etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper forstås slik at framleggelse av pass var eneste vilkår for fornyet tillatelse. Et slikt nytt vedtak måtte korrekt vurderes og avgjøres i henhold til det samlete regelverket som gjaldt for fornyelse av oppholdstillatelse ved tidspunktet for avgjørelsen av den nye søknaden.

For å få oppholdstillatelse etter någjeldende utlendingslov § 38 må utlendingen som hovedregel framskaffe dokumentasjon på sin identitet. Det vises til utlendingsforskriften § 8-12 første ledd, jf. utlendingsloven § 83 tredje ledd. Det følger av loven § 83 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 17-7 at utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, herunder å gi korrekte opplysninger om sin identitet og framlegge dokumentasjon så langt det er mulig.

Det sentrale punkt i saken er at utlendingsmyndighetene ikke har fått en tilfredsstillende dokumentasjon på ankemotpartens identitet. Han har operert med tre ulike navn. Ved ankomst til Norge i 2007 oppga han navnet A, og at han tidligere hadde hatt pass med etternavnet A. Han opplyste at han endret etternavn i Russland i 2000. Ved søknaden om fornyelse er nå navnet A. Ankemotparten opplyste at han hadde byttet navn fra A til A etter at han kom til Norge, fordi han fryktet tsjetsjenske og russiske myndigheter.

Det er framlagt ulike identitetspapirer i forbindelse med utlendingsmyndighetenes behandling av saken. Ankemotparten var ikke i besittelse av noe ID-dokument ved ankomst, og han opplyste at han aldri hadde fått utstedt russisk utenrikspass. Han forklarte da videre at hans russiske innenrikspass gikk tapt under kamphandlinger for to år siden. Videre opplyste han at han muligens hadde førerkort og fødselsattest i hjemlandet, og at han skulle forsøke å få disse tilsendt til Norge.

Senere har han opplyst at han aldri har hatt noe innenrikspass. Da krigen startet i 1994 hadde han bare fødselsattest. Da krigen sluttet i 1996-97, trengte han ikke pass. Men han forklarer at da kampene startet i 1999 ble det behov for pass, fordi russiske myndigheter begynte å arrestere folk på grunn av manglende identitetsdokumentasjon. A forklarer at han da av landsbyrådet fikk utstedt legitimasjonspapiret «attest nr. 1» (formula 1) i navnet A. Dette ble senere tatt fra ham. Ved søknad om pass i 2002 fikk han utstedt «attest nr. 9», som fungerte som et slags midlertidig pass mens man venter på passet. Denne attesten skal han ha mistet i skogen i 2004. Han forklarer at han ikke tok noe videre initiativ da med hensyn til å få utstedt pass, idet han ville bli anholdt hvis han kontaktet myndighetene.

Under behandlingen av søknaden om fornyet oppholdstillatelse framla A kopi av et russisk utenrikspass, som skal være utstedt 2. juni 2009. Han opplyste 22. januar 2010 at han «ga fullmakt til en bekjent som hjalp meg», og at passet ble sendt til A i Norge. Advokaten hans opplyste senere i brev til UNE at passutstedelsen ble ordnet «gjennom en fullmakt til klagerens onkel».

Lagmannsretten kan ikke se at framleggelsen av dette dokumentet ga grunnlag for å finne identiteten sannsynliggjort. Utenrikspass utstedes normalt på grunnlag av innenrikspass, noe som under ankeforhandlingen ble bekreftet både av vitnene landrådgiver Marit Mageli og Akhmed Gisaev, som er fra Tsjetsjenia og arbeider som rådgiver i Den norske Helsingforskomité. Mageli opplyste likevel at det i enkelte tilfelle godtas annen legitimasjon for å få utstedt utenrikspass, dersom søkeren ikke har innenrikspass. Etter reglene kreves det for øvrig personlig frammøte fra søkeren, men i enkelte tilfeller godtas det i praksis likevel at en mellommann ordner det. Lagmannsretten er enig med UNE i at den framlagte passkopi ikke er avgjørende. UNE har i den forbindelse blant annet vist til UDIs begrunnelse, hvor det heter:

UDI finner det påfallende at søker har fremskaffet et pass med et annet navn enn han først oppga til norske myndigheter. Vi har i den forbindelse merket oss at det fremviste passet er fremskaffet uten at søker har møtt personlig for russiske myndigheter. Vi har også merket oss at passet ikke er underskrevet. Etter vår kjennskap til rutinene for utstedelse av pass i Russland er det et krav om personlig fremmøte og at passet signeres ved utstedelse. Etter en konkret helhetsvurdering er UDI av den oppfatning at passet ikke har tilstrekkelig notoritet til at søkers identitet kan anses å være dokumentert eller sannsynliggjort. Vi har særlig lagt vekt på at søker tidligere har oppgitt en annen identitet til norske myndigheter. Søker har for øvrig ikke fremvist noe annet dokument som kan bidra til å dokumentere eller sannsynliggjøre søkers identitet.

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til dette, likevel slik at kravet om personlig frammøte som nevnt i praksis ikke er absolutt.

A har videre framlagt fødselsattest utstedt 20. november 2006 fra Y ZAGS-avdeling, Tsjetsjenia. Attesten er utstedt i navnet A, dvs. på navnet som A opplyser han hadde fram til han skiftet etternavn til A i 2002. Det framgår intet om dette navneskiftet på fødselsattesten. Det vises likevel til at attesten er opplyst å være utstedt «på nytt», og det er mulig at en slik ny utstedelse bare skal vise hva som framgikk av den opprinnelige fødselsattesten. Uansett kan ikke denne fødselsattesten være avgjørende for vurderingen av identitetsspørsmålet i saken.

UNE ba under behandlingen av saken om at det russiske førerkortet som var omtalt i asylintervjuet ble framskaffet. Førerkortet var imidlertid levert Drøbak Trafikkstasjon, idet det var byttet inn med et norsk førerkort. UNE ble av As advokat bedt om å henvende seg til trafikkstasjonen hvis det var behov for det originale førerkortet. Advokaten sendte samtidig inn en autorisert kopi av det russiske førerkortet. Dette er utstedt i 2002 i navnet A. Lagmannsretten kan ikke se at denne førerkortkopien kan kaste særlig lys over identitetsspørsmålet i saken. Det vises blant annet til at slike førerkort har lav notoritet.

Ankemotparten har avlagt DNA-test sammen med to personer som han opplyser er søskenbarn boende i Norge. Dette er B og C. Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo har analysert prøvene og konkludert slik 20. april 2010, med utgangspunkt i to ulike påstander:

  1. A er sønn av en kvinne hvis to brødre er fedre til henholdsvis B og C.
  2. A er ikke i slekt med B og C.

Basert på graden av sammenfallende varianter og deres hyppighet i den norske befolkningsdatabase, støtter analysen den første påstanden 100 ganger mer enn den andre påstanden. Det vil si at analysen alene gir en relativ sjanse på 99 % for at B og C er henholdsvis kusine og fetter til A. Basert på faglig skjønn, ville resultatene av DNA-analysen også tale for ovennevnte slektskap, dersom en annen befolkningsdatabase hadde vært lagt til grunn. Alternative slektsrelasjoner er ikke vurdert. Konklusjonen forutsetter at rette vedkommende har avgitt prøve (ref. vedlagte prøvetakingsdokumenter).

Staten bestrider ikke at ankemotparten er beslektet med de to nevnte personer, men framholder at dette ikke innebærer at identiteten er sannsynliggjort. Identiteten knytter seg til individnivå, og ikke til slektstilknytning. Lagmannsretten er enig i det, og kan ikke se at DNA-resultatet er avgjørende for identitetsspørsmålet, selv om slektskapet med de to nevnte personene er sannsynliggjort.

Et helt sentralt punkt ved identitetsvurderingen er at det etter det opplyste vil være mulig for en person som skifter navn i Russland å innhente dokumentasjon på at navneendringen har skjedd. Det vises blant annet til vitneforklaringen fra Akhmed Gisaev, som har forklart at det kan gis bekreftelse fra russiske myndigheter på at det er skjedd navneendring, og at slik bekreftelse kan gis både i forbindelse med at navneendringen skjer og på senere tidspunkt. Også landrådgiver Mageli har bekreftet at det utstedes attest om endring av etternavn, hvor både tidligere og nytt navn er oppført. Framlegging av slik dokumentasjon for norske myndigheter ville bygget opp under utlendingens forklaring om at A, A og A er én og samme person. Det russiske folkeregisteret opererer ikke med personnummer. Det er derfor helt sentralt for identitetsvurderingen at det framlegges dokumentasjon for navneendringene.

A har ikke framlagt slik dokumentasjon, og opplysningene ellers i saken gir god grunn til å reise tvil ved identiteten. Lagmannsretten er etter omstendighetene enig med ankende part i at det ikke er sannsynliggjort at den oppgitte identiteten er riktig. Ved denne vurdering legger lagmannsretten også vekt på at den oppgitte årsaken til et navneskifte fra A til A etter at han hadde fått opphold i Norge er vanskelig å forstå. Det vises for øvrig til utlendingens opplysninger i asylintervjuet om at han tidligere hadde innenrikspass, noe som senere har vist seg å være feil.

A har, etter at Utlendingsnemnda avslo oppholdssøknaden, framlagt utenrikspass, utstedt ved Den russiske ambassaden i Oslo 15. november 2012. Lagmannsretten er enig med UNE i at dette passet ikke er avgjørende for saken. Passet er undersøkt med tanke på ekthet, og passets formular synes ikke å være falskt eller forfalsket, jf. side 4 i UNEs beslutning 19. mars 2013 om ikke å omgjøre vedtaket om å avslå oppholdssøknaden. As tilknytning til de to øvrige navnene blir imidlertid ikke sterkere på grunn av dette passet, og identitetsspørsmålet står i realiteten i samme stilling som tidligere.

Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det foreligger usaklig forskjellsbehandling når UNE ikke har tillagt dette nye passet avgjørende vekt. Den enkelte saken må vurderes konkret. I tilfeller der framleggelse av pass har medført omgjøring av avslag på søknader om oppholdstillatelser, har det etter det opplyste ikke vært tilsvarende tvil om identiteten.

UNEs vedtak 27. september 2012 innebar at det ble gitt avslag på søknaden om fornyet oppholdstillatelse. Videre vurderte UNE om A skulle innvilges ny førstegangstillatelse, idet det ble vist til at utlendingsloven § 38 gir hjemmel for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. UNE kom etter en samlet vurdering til at det ikke forelå en særlig tilknytning i utlendingslovens forstand. Når det gjaldt spørsmålet om sterke menneskelige hensyn, bemerket UNE blant annet:

På bakgrunn av en helhetlig vurdering av opplysningene gitt i klagerens sak, finner UNE at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at klageren bør innvilges en ny førstegangstillatelse etter lovens § 38. Klageren er en ung, frisk og arbeidsfør mann, og han fremstår for øvrig ikke som ressurssvak. Det vises for øvrig til vurderingen nedenfor, vedrørende muligheten til å ta bosted i øvrige deler av Russland.

A opplyste under ankeforhandlingen at også vurderingen etter § 38 angripes, uten at det har kommet særskilte anførsler knyttet til vurderingen om tilknytningsforholdet til Norge og til vurderingen om sterke menneskelige hensyn tilsier at tillatelse gis (ut over spørsmålet om vern mot retur). Domstolenes kompetanse overfor vedtak etter utlendingsloven § 38 er begrenset, jf. «kan»-skjønnet. Lagmannsretten kan ikke se at UNEs vedtak om ikke å gi oppholdstillatelse etter § 38 lider av noen ugyldighetsgrunn, og finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Spørsmålet som da gjenstår, er om A er vernet mot retur til Russland.

En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse eller for øvrig står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det vises nærmere til utlendingsloven § 73, jf. § 28.

Når det gjelder rettstilstanden med hensyn til beviskravene, vises til Rt-2011-1481 avsnitt 44 - 46. Saken gjaldt spørsmål om avslag på asyl, der det gjelder et lempeligere beviskrav enn normalt i andre saker. Nærværende sak gjelder ikke asyl, idet UDIs avslag 13. september 2007 på søknaden om asyl ikke er angrepet. Lagmannsretten antar likevel at det også ved vurderingen med hensyn til vern mot retur etter utlendingsloven § 73 gjelder et slikt lempeligere beviskrav.

Ankemotparten har vist til vedtak av desember 2006 i Stornemnda i UNE, der det blant annet er uttalt at det først må vurderes om de andre asylkriteriene i flyktningekonvensjonen er oppfylt før spørsmålet om internflukt blir vurdert. Etter lagmannsrettens syn kan Stornemndas rettsoppfatning ikke helt ut være riktig. Lagmannsretten viser blant annet til LB-2011-187542, der anke til Høyesterett ikke ble tillatt fremmet. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på disse rettslige spørsmål i denne saken. Etter lagmannsrettens syn bygger UNEs vedtak ikke på feil rettsoppfatning når den avgjør spørsmålet om det er forsvarlig å henvise A til å ta bosted i andre deler av Russland etter å ha vurdert risikosituasjonen for ham ved eventuell retur til Tsjetsjenia. Lagmannsretten viser for øvrig til UNEs bemerkninger i beslutningen 19. mars 2013 om vurderingstemaet ved internfluktspørsmålet i denne konkrete saken. Det kan etter omstendighetene ikke kreves at UNE skulle tatt uttrykkelig standpunkt til hvilket omfang av reaksjoner A risikerer ved retur til Tsjetsjenia.

UNE har vist til at det ikke foreligger informasjon om den generelle situasjonen i Tsjetsjenia eller Russland for øvrig som tilsier at § 73 første ledd, jf. fjerde ledd, er til hinder for at A returnerer til hjemlandet. Spørsmålet er om det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier en annen vurdering.

Lagmannsretten er enig med staten i at innslaget på tsjetsjensk TV er med på å vise at A kan risikere reaksjoner fra representanter for dagens myndigheter i Tsjetsjenia dersom han returnerer dit, jf. UNEs vedtak 27. september 2012 side 8 øverst. UNE har imidlertid lagt til grunn at A ikke er føderalt etterlyst for noen forbrytelse i Russland, og at han ikke risikerer tvangsretur til Tsjetsjenia ved å ta opphold i andre deler av Russland. Lagmannsretten slutter seg til det, og viser blant annet til at A - som han identifiseres som i Russland - har fått utstedt russisk utenrikspass. Dette er med på å vise at han ikke er etterlyst/under strafforfølgning i Russland, idet han i en slik situasjon ikke ville få utstedt slikt pass. Lagmannsretten er videre enig med UNE i at det ikke er opplysninger i saken som tilsier at tsjetsjenske myndigheter har en slik særlig interesse for A at han risikerer utenrettslig forfølgelse ved retur til Russland.

Det er god grunn til å tro at tsjetsjenere ikke har det lett i Russland, og at de blant annet blir diskriminert på arbeids- og boligmarkedet. Dette kan ikke være avgjørende for saken. Det bor mange tsjetsjenere i ulike deler av føderasjonen, og det er ikke holdepunkter for at A vil få større eller andre problemer enn tsjetsjenere flest bosatt i føderasjonen.

Etter en helhetlig vurdering kom UNE til at det er trygt for A å bosette seg i øvrige deler av Russland, unntatt i Nord-Kaukasus, og at dette er et fysisk og rettslig alternativ for ham. Lagmannsretten kan ikke se at det er framkommet noe som tilsier at denne vurdering er feil.

Konklusjonen blir etter dette at UNEs vedtak 27. september 2012 og senere beslutninger av 26. februar og 19. mars 2013 er gyldige. Staten v/Utlendingsnemnda må da frifinnes.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd, jf. § 20-9 første og annet ledd, krav på å få dekket sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Det foreligger ikke tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd.

For tingretten framla advokat Jørgen Svartebekk sakskostnadsoppgave på i alt kr 62 500, herav merverdiavgift kr 12 500. Beløpet gjelder salær. For lagmannsretten har advokat Svartebekk framlagt kostnadsoppgave på i alt kr 61 875, herav merverdiavgift kr 12 375. Kravet gjelder salær. Oppgavene legges til grunn som nødvendige sakskostnader etter § 20-5 første ledd. I tillegg kommer ankegebyret på kr 23 330, slik at det samlete kostnadsbeløp for lagmannsretten er kr 85 205.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 85.205 - åttifemtusentohundreogfem - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-178313 Beskyttelse. Sterke menneskelige hensyn. Tvil om identitet. Tsjetsjenia. (23.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en mann fra Tsjetsjenia hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet, slik at han kunne få fornyet oppholdstillatelsen etter utl. § 38. Retten kom til at den oppgitte identiteten ikke var sannsynliggjort, da den oppgitte årsaken til at han byttet navn etter at han fikk opphold i Norge var vanskelig å forstå. På spørsmålet om han var vernet mot retur til Russland, kom lagmannsretten til at han kunne bosette seg i andre deler av Russland enn Nord-Kaukasus. UNEs vedtak ble dermed opprettholdt som gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen