Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-192933
Dokumentdato : 10.11.2014

Asyl. Utilstrekkelig begrunnelse ved internfluktvurdering. Saksbehandlingsfeil.

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak hvor krav om asyl, subsidiært opphold på humanitært grunnlag var avslått, samt gyldigheten av beslutning om å ikke omgjøre vedtaket. Lagmannsretten kom til at nemnda ved internfluktvurderingen etter utl. § 28 femte ledd ikke hadde begrunnet sitt vedtak tilstrekkelig. Retten fant det vanskelig å vurdere om nemnda hadde foretatt en riktig rettsanvendelse og om skjønnet er forsvarlig, og det var derfor begått en saksbehandlingsfeil.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak hvor krav om asyl, subsidiært opphold på humanitært grunnlag er avslått, samt gyldigheten av beslutning om å ikke omgjøre vedtaket.

Ankemotpartene er ektefellene A og B samt deres felles barn C, født i 2006 og D, født i 2009.

A søkte om beskyttelse den 24. juni 2011 og ble registrert sammen med sin datter D. Hun opplyste å ha ankommet Norge samme dag. Innledende samtale om asyl ble foretatt 25. juni 2011 og asylintervju ble gjennomført 3. august 2011.

B søkte om beskyttelse den 1. august 2011 og ble registrert sammen med datteren C. Han opplyste å ha ankommet Norge dagen før. Innledende samtale om asyl ble foretatt 1. august 2011 og asylintervju ble gjennomført 15. august 2011.

B og A er fra Afghanistan. De tilhører hazaraene som er sjiamuslimer i motsetning til flertallsbefolkningen som er sunni. Begge er født i Qarabagh distrikt i Ghazni provins, og begge flyktet til Iran hvor de ble boende i Teheran, som naboer. De flyktet imidlertid til forskjellige tidspunkter. Mens B flyktet alt som fireåring, det vil si alt i 1983, var A 16-17 år gammel. Hun flyktet med andre ord rundt 2000/2001. B har således hatt den største delen av sin oppvekst i Iran, mens A bodde der i ca. 10 år. De har opplyst at de, etter at de giftet seg, dro til Khoramabad, som også er i Iran. I 2010 dro de sammen fra Iran via Tyrkia til Hellas. Som det fremgår ovenfor, delte familien seg i forbindelse med reisen til Norge i 2011. Den minste datteren ble med mor, mens den eldste reiste med far.

Den 23. september 2011 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) familiens søknader om asyl, subsidiært opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven §§ 28 og 38. UDI kom til at de ikke kunne sendes tilbake til Qarabagh distrikt, Ghazni provins, men at de kunne få effektiv beskyttelse et annet sted i hjemlandet, for eksempel Kabul, og at dette ikke ville være et urimelig alternativ, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd og utlendingsforskriften § 7-1.

I vedtak 14. januar 2013 kom Utlendingsnemnda (UNE) i likhet med UDI til at familiens asylsøknad og søknad om opphold på humanitært grunnlag, skulle avslås. I motsetning til UDI, tok UNE stilling til ankemotpartenes forklaringer om hvorfor de hadde behov for beskyttelse, men nemnda kom til at den ikke kunne feste lit til forklaringene og fant derfor at det ikke var grunnlag for å gi beskyttelse i medhold at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UNE var enig med UDI om at familien kunne henvises til internflukt, for eksempel i Kabul og vilkårene etter § 28 første ledd b var derfor heller ikke oppfylt, jf. § 28 femte ledd. UNE fant heller ikke at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag var oppfylt, jf. utlendingsloven § 38.

Den 8. februar 2013 ble begjæring om omgjøring av avslaget avslått med den begrunnelse at det ikke forelå noe nytt i saken.

Stevning med begjæring om midlertidig forføyning ble tatt ut 8. februar 2013. Forføyningssaken ble frafalt under saksforberedelsen for tingretten.

Oslo tingrett avsa 4. september 2014 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 14. januar 2013 og beslutning av 8. februar 2013 er ugyldige.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av dommen å betale saksøkernes sakskostnader med kroner 130.500,- etthundreogtredvetusenfemhundre - samt rettsgebyr.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 24.-26. september 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. For UNE møtte rådgiver Kjell Handeland. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to sakkyndige. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Selv om domstolene har full prøvingsrett i asylsaker, bør de vise tilbakeholdenhet i de tilfellene hvor vurderingene krever særskilt innsikt i landkunnskap og hvor vurderingene fremstår som forsvarlige, jf. Borgarting lagmannsretts dom 10. januar 2011(LB-2010-64385). I denne saken er landkunnskap om Afghanistan av sentral betydning. Kompetansen til å prøve vedtak etter utlendingsloven § 38 er begrenset, jf. Rt-2012-1985. Forvaltningens skjønnsutøvelse er likevel ikke like fri når det gjelder barn.

Ankemotparten har bevisbyrden for sin påstand om ugyldighet.

Når det gjelder beviskravene for faktum, vises til NOU 2004:20 side 117 og 118 og Rt-2011-1481, avsnittene 45 og 46. Angående risikovurderingen vises til NOU 2004:20 side 118.

Hvis lagmannsretten kommer til at ankemotpartenes forklaringer er «noenlunde sannsynlige», skal den ikke foreta en selvstendig risikovurdering basert på det faktum. Vedtaket er da ugyldig og UNE må foreta en ny risikovurdering.

Ankemotpartenes forklaringer kan ikke legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Det vises til begrunnelsen i UNEs vedtak. Det er flere punkter i forklaringene som ikke stemmer med tilgjengelig landkunnskap. De har dessuten forklart seg forskjellig på forskjellige stadier av saken. Opplysningene er videre delvis motstridende.

Det foreligger på denne bakgrunn ikke holdepunkter for at ankemotpartene har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Afghanistan.

Den generelle sikkerhetssituasjonen på ankemotpartenes hjemsted er av en slik karakter at de ikke kan returneres dit og de har i utgangspunktet krav på asyl etter utleningsloven § 28 første ledd b. De kan imidlertid få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Kabul er trygg og tilgjengelig for ankemotpartene. Ingen får asyl på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul. Det er ikke urimelig å henvise ankemotpartene til internflukt i Kabul, jf. utlendingsforskriften § 7-1, det vises også her til begrunnelsen i nemndas vedtak. Når det gjelder dette vilkåret, vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.4.4. Barnas beste må tillegges vekt som et grunnleggende hensyn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Alle de relevante momentene er drøftet av UNE. Det vises til UNEs retningslinjer 11. januar 2012 angående hvilken vekt som skal legges på helsemessige forhold. Det vises også til UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the international Protection Needs of Asylum-seekers from Afghanistan, sidene 74-76 samt Ot.prp.nr.75 punkt 7.6.3.2. og 7.6.3.3. Når det gjelder de humanitære forholdene, vises også til Landinfos temanotat, Afghanistan: Humanitære forhold.

UNEs vurdering etter utlendingsloven § 38 er korrekt. Når det gjelder hensynet til barna, vises til Rt-2012-1985 avsnitt 134 og Ot.prp.nr.75 punkt 7.6.4. UNE har tolket uttrykket «barnets beste» riktig, se vedtaket side 23. Alle relevante forhold er trukket frem og vektlagt. UNE må ikke konkludere angående hva som er barnets beste i begrunnelsen for vedtaket, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2012-2039. Det er tilstrekkelig at det kan leses ut av vedtaket hva UNE mener er barnets beste. Rt-2013-449 er et eksempel på at det ikke kunne leses ut av vedtaket hva som var til barnas beste.

I den foreliggende saken har barna ikke en særlig tilknytning til riket. Ett og et halvt år er så vidt kort tid at det ikke feil at dette er drøftet mer.

Innvandringsregulerende hensyn, jf. § 38 fjerde ledd bokstavene a og b, taler mot at ankemotpartene gis opphold. Familien er ikke i noen spesielt sårbar situasjon sammenlignet med andre barnefamilier fra Afghanistan. UNE har foretatt en forsvarlig avveining av motstridende hensyn.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsretten.

Ankemotpartene, A, B, C og D, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak er ugyldig på grunn av uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Lagmannsretten kan prøve vedtaket fullt ut i relasjon til utlendingsloven § 28. Det er ikke grunn til å være tilbakeholden med å overprøve det som er tema i denne saken, det vises til Rt-2011-1481. Det fremheves særlig at det ikke er grunn til å være tilbakeholden ved overprøving av rimelighetsvurderingen etter § 28 femte ledd som gjelder spørsmålet om det er grunnlag for å henvise en utlending til internflukt i hjemlandet. Det vises til LB-2010-142363 og lovdatakommentaren til bestemmelsen, samt til LB-2010-64385.

Når det gjelder prøving av vedtak truffet med hjemmel i utlendingsloven § 38, vises til Rt-2012-1985 avsnittene 142 og 146. Domstolene kan kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet «barnets beste», samt at hensynet er forsvarlig avveid mot eventuelle motstående hensyn.

Det må fremgå av vedtaket at barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved gyldighetsprøvingen, men det er adgang til å føre nye bevis som kan kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

Familien har krav på asyl i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Personer fra Afghanistan som har inngått kjærlighetsekteskap og lever i ugift samliv med barn, tilhører en spesiell sosial gruppe. Ankemotpartene frykter forfølgelse både fra sine familier og fra myndighetene. Etter afghansk lov kan de straffes for moralsk kriminalitet. Familiene har truet med å drepe dem.

Ankemotpartenes forklaringer om faren for forfølgelse er tilstrekkelig sannsynliggjort. Kravet er at de skal være «noenlunde sannsynlig», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4 og punkt 5.2.3.2. Det vises også til Rt-2011-1481 og LB-2013-142080. Sistnevnte avgjørelse gir også veiledning angående troverdighetsvurderingen.

For så vidt gjelder risikovurderingen ved tilbakesendelse, vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4, jf. også Vevstad, Utlendingsloven kommentarutgave, side 163. Det avgjørende er om risikoen er reell. Selv om det er lenge siden ankemotpartene giftet seg i Iran, er det fortsatt reell fare for forfølgelse, jf. LB-2013-142080.

Subsidiært har ankemotpartene krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Familien bør ikke henvises til internflukt i Kabul. Også der er det reell fare for forfølgelse fra myndighetenes side på grunn av moralsk kriminalitet.

Å henvise familien til internflukt vil være urimelig. En vurdering av hva som er barnas beste skal inngå i rimelighetsvurderingen og skal begrunnes. Det skal fremgå hvordan hensynet til barnas beste er vektlagt, jf. utlendingsforskriften § 17-1 a. Det skal foretas en konkret og grundig vurdering av alle sider ved barnas situasjon og det skal fremgå tydelig i vedtaket hva det har vært lagt vekt på. Tingretten la til grunn at UNE ikke tok standpunkt til hva som var barnas beste når det gjelder de konkrete utfordringene familien har. Når det gjelder hvilke momenter det skal legges vekt på, vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.4.4. UNE har vurdert flere av forholdene det skal tas hensyn til ved rimelighetsvurderingen feil. Det har også kommet frem at den eldste datteren har fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) som skyldes at hun ble kidnappet i Hellas under flukten til Norge.

UNE har for øvrig innvilget asylsøknader i flere saker med lignende saksforhold som den foreliggende.

UNEs manglende begrunnelse av vedtaket kan ha virket inn på resultatet. En fjerntliggende mulighet er tilstrekkelig, jf. Eckhoff og Smith, Forfatningsrett, 8. utgave, side 449.

Atter subsidiært anføres at familien burde ha fått opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Etter utlendingsforskriften § 8-5 skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.

UNE har feilaktig lagt til grunn at vurderingen etter § 38 er den samme som vurderingen av om utlendingen skal henvises til internflukt. Også etter § 38 må barnets beste være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, jf. Rt-2012-1985. Det vises også til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 7.6.4. Det fremgår ikke av vedtaket hvordan UNE har avveid de ulike hensyn som kan og skal vektlegges. Barnas beste er reelt sett ikke blitt tillagt vekt. Barnas tilknytning til Norge er heller ikke konkret vurdert. Når det gjelder vurderingen av «barnets beste», vises til UNEs notat, Betydningen av barnets beste i asylsaker. Innvandringsregulerende hensyn er ikke avveid mot barnas beste.

Det er ikke alltid tilstrekkelig at begrunnelsen tilfredsstiller minstekravene i forvaltningsloven § 25.

Spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag er ikke tilstrekkelig vurdert, herunder den eldste datterens behov for behandling, jf. LB-2013-58457.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dekker B, A, C og Ds saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Ankemotpartene har anført at UNEs vedtak er ugyldig både for så vidt gjelder avslaget på asyl og avslaget på opphold på humanitært grunnlag. De mener at vilkårene for asyl er til stede etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi de har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe. De mener videre at vilkårene for beskyttelse (asyl) er oppfylt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, fordi de kan bli utsatt for slik behandling som bestemmelsen omhandler, og de bestrider at de kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn der de kommer fra, for eksempel i Kabul, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Subsidiært hevder de at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag er oppfylt etter utlendingsloven § 38.

Lagmannsretten vil først drøfte gyldigheten av vedtaket om å nekte asyl. Domstolene har full prøvelsesrett ved overprøving av vedtak etter både § 28 første ledd a) og b), jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48. Når det gjelder spørsmål som krever stor landkunnskap, skal domstolene likevel være noe tilbakeholden med å overprøve UNEs vedtak.

Lagmannsretten legger til grunn at domstolene har full prøvingsrett når det gjelder vedtak om internflukt etter § 28 femte ledd og at dette også gjelder rimelighetsvurderingen. Utlendingsforskriften § 7-1 oppstiller riktignok som vilkår for at internflukt er urimelig at «retursituasjonen vil være slik at vedkommende fyller vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38» og domstolene har ikke full prøvelsesrett i relasjon til vedtak truffet etter § 38. Vigdis Vevstad går i, Utlendingsloven Kommentarutgave (2012), kommentaren til § 28, inn for at rimelighetsvurderingen kan prøves fullt ut. Hun begrunner dette slik:

Siden internfluktunntaket er forankret i asylbestemmelsen i lovens § 28, kan heller ikke departementet ved hjelp av en forskrift til § 28 underminere domstolskontrollen ved å flytte et sentralt element av den rettslige normen ut fra lovens kapittel 4 til lovens kapittel 5 (§ 38).

Denne oppfatningen synes også å være lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett i dom 23. september 2011 hvor partene var enige om at rimelighetsvurderingen etter § 28 femte ledd er et rettsanvendelsesskjønn og derfor kan overprøves av domstolene. I en senere avgjørelse, LB-2011-64941 synes det motsatt å være lagt til grunn. Denne lagmannsrett legger Vevstads syn til grunn og viser til hennes begrunnelse slik den er gjengitt ovenfor. Dette innebærer at prøvingsretten vil være mer omfattende enn det Høyesterett har kommet til i saker som går direkte etter utlendingsloven § 38, jf. Rt-2012-1985 avsnittene 146 til 150. I avsnitt 150 er følgende sagt om prøvingsretten i saker etter § 38.


(150) Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften § 17-1a, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen skal foreta.


I den foreliggende saken kan som nevnt skjønnet etter § 28 femte ledd prøves.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1985, men det er adgang til å føre nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

Tingretten har på side seks i dommen gitt en generell beskrivelse av forholdene i Afghanistan. Beskrivelsen stemmer i store trekk med det landrådgiver Geir Åge Neerbye i Landinfo har redegjort for under ankeforhandlingen. Lagmannsretten kan slutte seg tingrettens beskrivelse og den hitsettes derfor:

Afghanistan har opplevd en vedvarende konfliktsituasjon fra 1979. Millioner av afghanere har måttet forlate hjemstedet og hjemlandet. Mange millioner mennesker har flyttet ut av Afghanistan til Iran og Pakistan. Disse beveger seg av sikkerhetsmessige grunner og for å få jobb. Etter Talibans fall i 2001 har over 5 millioner afghanere vendt tilbake til Afghanistan. De fleste som har vendt tilbake har etablert seg i de store byene og særlig i Kabul. Kabul har hatt en formidabel vekst. Det er vokst frem uformelle bosettinger i Kabul og det antas å bo mellom 5 til 6 millioner mennesker der. Byen er multietnisk og ser ut til å ha absorbert tilflyttingen. Ved en hjemvending til Afghanistan og ved etablering i Kabul, anses det viktig å ha et nettverk som kan bistå. I det afghanske samfunnet er videre personlige ressurser, f eks det å ha et håndverk viktig. Økonomi vil også være viktig ved en nyetablering. I Kabul er det tilgang på helsetjenester, men med varierende kvalitet. Den somatiske delen er prioritert i helsevesenet, det er svært lite tilbud ved psykiske lidelser. Det skal være tilgjengelige medisiner mot lettere psykiske lidelser.

Storfamilien er den sentrale institusjonen i Afghanistan. Individet er underordnet storfamilien og lydighet er viktig i denne strukturen. Det er en svak stat og kollektivet beskytter individet. Det er overhodet i storfamiliene som tar beslutninger på kollektivets vegne. Det er også et klansamfunn. Identitet er knyttet til stammen og stammen kan bestå av flere millioner mennesker. Det investeres mye i å holde kontakt med familien. 75 % av afghanere er i et område med mobildekning. Det er mange som reiser ut og inn og som budbringer kontakt mellom familiemedlemmer.

Det kan anslås at 99,9 % av alle ekteskap er arrangerte, men det vil være forskjeller i hvor stor grad partene er involverte. Ekteskap er først og fremst avtaler mellom familiene. Slike avtaler kan inngås fra fødselen av. Det betales brudepris når kvinnen går ut av sin familie og inn i ektefellens familie. Etter sivilloven må kvinnen være 16 år, mannen 18 år, for å inngå ekteskap.

Æreskultur og storfamilien er svært viktig i det afghanske samfunnet. Individet i kollektivet må ikke kaste skam over gruppen. Familieoverhodene er ansvarlige for at kvinnene er lydige og jentebarn som nærmer seg puberteten, blir godt passet på for at det ikke skal stilles spørsmål om hun er ren eller ikke. Sosiale settinger er ofte kjønnssegregerte.

Å rømme fra et arrangert ekteskap er forbundet med stor risiko. Den afghanske menneskerettskommisjonen har registrert noen få slike saker. Å rømme fra et arrangert ekteskap er et ærestap for familien og det er et bredt spekter av konsekvenser av en slik handling. En mulig konsekvens er at familiene setter seg ned og forhandler. En annen konsekvens er at familien ønsker å ta livet av datteren. Trolig vil tiden som går virke formildende i en slik situasjon og det at paret får barn kan virke humaniserende.

Lagmannsretten har forstått det slik at den generelle beskrivelsen også vil være dekkende for hazarene, men at risikoen for alvorlige konsekvenser ved ikke følge familiens ønske vil være noe mindre hos dem. Også professor Elisabeth Eide har forklart seg om de generelle forholdene i Afghanistan og særlig Kabul. Hun har i likhet med Neerbye opplyst at hazarene sees på som en underlegen minoritet av flertallsbefolkningen. Det er usikkert hvor stor del av befolkningen de utgjør. Lagmannsretten har fått anslag på mellom 9 og 19 %. I Kabul lever hazarene i en egen bydel. Lagmannsretten legger til grunn at det å tilhøre denne minoriteten ikke medfører en slik grad av forfølgelse at dette gir rett til asyl på generelt grunnlag.

De punktene det er noe uenighet om angående situasjonen i Kabul, er hvor alvorlig den generelle sikkerhetssituasjonen er og i hvor stor grad Kabul har klart å absorbere den store tilflyttingen til byen. Lagmannsretten trenger imidlertid ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene enn det som er gjort ovenfor, da det ikke er nødvendig for resultatet.

Asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd a)

Ankemotpartene har påberopt seg at de frykter forfølgelse både fra statlige og ikke-statlige aktører. De ikke-statlige aktørene er i dette tilfellet familiene.

Ankemotpartene har anført at de risikerer alvorlige sanksjoner for å ha krenket familiens ære, herunder æresdrap, hvis de sendes tilbake til Afghanistan. Bakgrunnen er at A var lovet bort til en fetter og at hun til tross for dette giftet seg med B uten familienes samtykke. Slik opptreden medfører tap av ære for familien, selv om det ikke er mot loven å bryte en slik «forlovelse».

Det er ikke omtvistet at ankemotpartene må anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe forutsatt at forklaringene deres legges til grunn.

Ankemotpartenes forklaringer om at det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal legges til grunn «så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig», jf. Rt-2011-1481.

Både UNE og tingretten har i detalj drøftet om det er grunnlag for å feste lit til B og As forklaringer på dette punktet, og begge instanser er kommet til at forklaringene ikke fremstår som «noenlunde sannsynlige». Lagmannsretten deler dette synet og kan for så vidt tiltre begrunnelsen i tingrettens dom på sidene åtte og ni.

Det er således ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at ankemotpartene risikerer noe fra sine familier hvis de blir returnert til Kabul. Det er heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de risikerer straff eller annen umenneskelig behandling fra myndighetenes side på grunn av «moralsk kriminalitet». Lagmannsretten er således kommet til at ankemotpartene ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse hverken fra myndighetenes eller familienes side og vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd a) er ikke til stede.

Asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd b)

UNE la i sitt vedtak til grunn at sikkerhetssituasjonen på stedet hvor ankemotpartene opprinnelig kommer fra, det vil si Quarabagh/Ghazni, er slik at det er for farlig å returnere dem dit. I relasjon til hjemstedet er derfor vilkårene for asyl etter § 28 første ledd b) oppfylt. UNE la med andre ord til grunn at de kunne bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved tilbakevending dit.

Internfluktvurderingen etter utlendingsloven § 28 femte ledd

Det synes å være uomtvistet at situasjonen i Kabul på vedtakstidspunktet ikke var slik at det er generelt uforsvarlig å returnere asylsøkere dit, men at returspørsmålet må undergis en individuell vurdering. Det er med andre ord slik at ingen får asyl på grunnlag av den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul.

En utlending kan etter § 28 femte ledd henvises til internflukt i hjemlandet hvis han eller hun kan få «effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyttet fra». I tillegg må det ikke være urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet. Ved vurderingen av om ankemotpartene kunne henvises til internflukt etter § 28 femte ledd delte UNE seg i et flertall og et mindretall. De springende punktene i saken er om flertallet ved denne vurderingen har lagt riktig faktum til grunn, om rimelighetsvurderingen, herunder vurderingen av barnets beste er forsvarlig og om nemnda i tilstrekkelig grad har begrunnet sin avgjørelse.

Av utlendingsforskriften § 7-1 fremgår det at det bare anses urimelig å henvise utlendingen til å søke beskyttelse i trygge og tilgjengelige deler av hjemlandet, dersom retursituasjonen vil være slik at vedkommende fyller vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38. Ved vurderingen av om vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38 er oppfylt, er det forhold at utlendingen mangler tilknytning til en trygg og tilgjengelig del av hjemlandet, ikke alene tilstrekkelig. At ankemotpartene i denne saken ikke har tilknytning til Kabul, medfører derfor ikke alene at det er urimelig å henvise dem til internflukt der. Manglende tilknytning kan imidlertid være et moment i rimelighetsvurderingen.

Bortsett fra at det kan gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 ved særlig tilknytning til riket, kan slik tillatelse gis når det foreligger «sterke menneskelige hensyn». Rimelighetsvurderingen som inngår i vurderingen av om utlendingen kan henvises til internflukt, er imidlertid noe snevrere enn vurderingen av om det foreligger «sterke menneskelige hensyn». Det skyldes at det etter forskriften § 7-1 bare er retursituasjonen som skal vurderes. Lagmannsretten er derfor i utgangspunktet enig med nemnda når den skriver på side 20 i vedtaket, at forhold som ikke berører retursituasjonen, så som tilknytningen til Norge eller at man vil kunne få det materielt bedre i Norge enn i hjemlandet, ikke skal tillegges vekt i denne forbindelsen. Dette går også frem av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 99.

Det heter i FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Vigdis Vevstad drøfter i Kommentarutgaven til utlendingsloven (2012), i kommentaren til § 28 punkt 50, om det kan være grunn til å gjøre unntak for barn, slik at man for dem også skal ta i betraktning den alternative situasjonen for barnet i Norge i rimelighetsvurderingen, og hun besvarer dette spørsmålet bekreftende. Dette er begrunnet med at det etter barnekonvensjonen artikkel 3 neppe er anledning til å avgrense mot bestemte tema eller vurderingskriterier som angår barnets beste. Lagmannsretten legger denne lovforståelsen til grunn. Det vises i denne forbindelse også til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 159 hvor det står at «prinsippet om barnets beste gjelder for alle barn i alle sammenhenger ----». Det må bety at en slik vurdering også skal anvendes i vurderingen etter utlendingsloven § 28 femte ledd. Rent logisk forutsetter en beste for barnet-vurdering at man holder to alternativer opp mot hverandre. Dette til forskjell fra en ren rimelighets- eller forsvarlighetsvurdering.

Tingretten sier i sin begrunnelse for å kjenne vedtaket ugyldig blant annet følgende:

Retten ser det som en klar svakhet ved avgjørelsen at flertallet ikke har tatt direkte stilling til hva som er barnas beste. Retten vurderer det slik at flertallets begrunnelse da ikke oppfyller kravene i utlendingsforskriften § 17-1 a) om at det skal fremkomme av vedtaket hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt.

Staten har, under henvisning til blant annet Rt-2012-1985, anført at det ikke trenger å gå frem av vedtaket at UNE har konkludert med hva som er barnets beste, men at det må fremgå av vedtaket at alle sentrale forhold ved barna er trukket frem og vektlagt.

I utlendingsforskriften § 17-1 a står det at i vedtak som berører barn, skal det fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 7.6.4 som omhandler saker som gjelder barn, understrekes viktigheten av at forvaltningen foretar en grundig vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning for saken, og at «de vurderinger som er foretatt fremkommer tydelig av vedtaket ---».

Lagmannsretten legger til grunn at UNE hadde plikt til å gjøre seg opp en mening om hva som var barnets beste. Utlendingsforskriften § 17-1 a må forstås slik at det skal fremgå av vedtaket at nemnda har gjort seg opp en mening, men lagmannsretten er i motsetning til tingretten av den oppfatning at dette kan fremgå selv om nemnda ikke har gitt eksplisitt uttrykk for det. Som anført av staten, må alle sentrale forhold ved barna være trukket frem og vektlagt. Det følger imidlertid av det lagmannsretten har kommet til ovenfor, at vurderingen av barnas beste også skal ta i betraktning den alternative situasjonen for barna i Norge.

Når det gjelder vurderingen av barnets beste, har Høyesterett uttalt i Rt-2012-1985 i avsnitt 134:

Samlet sett viser forarbeidene - og etterarbeidet i Meld. St. 27 (2011-2012) - at hensynet til barnets beste skal veie tungt. Det skal legges vekt på tilknytning som er opparbeidet også mens barnet har hatt ulovlig opphold i landet. Hensynet til barnets beste kan imidlertid avveies mot eventuelle motstridende interesser. Innvandringsregulerende hensyn kan være så tungtveiende at de må gå foran hensynet til barnets beste, jf. det tidligere sitatet fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 160. Men jo tyngre hensynet til barnet er, jo mindre rom vil det bli for andre hensyn, og hensynet til barnet kan etter omstendighetene være så tungtveiende at det må slå igjennom uansett hvilke mothensyn som gjør seg gjeldende.

I det omtvistede vedtaket er vurdering av barnets beste og rimelighetsvurderingen i § 28 femte ledd, begrunnet slik (flertallet):

Ved spørsmål om hvorvidt internflukt er urimelig, må det grunnleggende hensynet til barnets beste tillegges vekt, jf. barnekonvensjonen art. 3.

Flertallet kan ikke se at det foreligger opplysninger/dokumentasjon som tilsier at klagernes omsorgsevne er svekket, selv om de har forskjellige psykiske problemer. Det er heller ingen holdepunkter for at de ikke drar omsorg for sine barn. Tvert imot fremstår de som alminnelig gode foreldre for sine barn som vil det beste for barna. Som nevnt vil klagerne også ha tilgang på medikamentell behandling mot sine helseproblemer i Kabul.

Flertallet har merket seg opplysningene om at C kom bort fra sin far i en kort periode mens de befant seg i en park i Aten. Hva som skjedde er uvisst, ettersom C ikke har ønsket å fortelle om det. Flertallet legger likevel til grunn at episoden har vært en belastning for henne. Flertallet legger også til grunn at det har vært en belastning for C å være atskilt fra sin mor i en periode. Flertallet viser videre til de foreliggende opplysninger bl.a. om at C har slitt med mareritt og redsel for å være alene og mørke rom, samt til at hun fikk en formentlig stressreaksjon da familien fikk avslag på asylsøknaden av UDI.

Flertallet kan likevel ikke se at opplysningene om Cs problemer tilsier at det er urimelig å henvise familien til internflukt. Flertallet viser særlig til at C vil returnere sammen med sine foreldre. Det er ikke dokumentert at hun har behov for medisinsk/psykologisk behandling, og hun fungerer for øvrig fint i skole og barnehage. Det er forståelig at C har et sterkt ønske om å bli boende i Norge, men det tilsier ikke at retur er utilrådelig eller urimelig.

Flertallet viser også til at barna vil ha rett til å gå på skole i Kabul. Det er intet spesielt å bemerke til situasjonen for D.

Flertallet har sett hen til at barna aldri har bodd i Afghanistan, til at de er jenter, til at klagerne snart vil ha et spedbarn og at barnedødeligheten er høy i landet. Flertallet kan imidlertid ikke se at disse omstendighetene kan tillegges særlig vekt ved vurderingen av om internflukt er urimelig. I forhold til disse omstendighetene vil situasjonen for familien være den samme i Quarabagh/Ghazni som i Kabul by, bortsett fra at helsevesenet i Kabul er bedre utbygget enn i resten av landet.

Etter dette kan ikke flertallet se at hensynet til barnas beste tilsier at internflukt er urimelig. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger forhold som tilsier at familien må karakteriseres som særlig sårbar.

Etter en samlet vurdering finner flertallet at internflukt i Kabul by ikke er et urimelig alternativ for klagerne og deres barn, jf. lovens § 28 femte ledd og forskriftens § 7-1.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om nemnda ved sin vurdering har lagt riktig faktum til grunn.

Etter utlendingsloven § 38 annet ledd bokstav b) skal det legges vekt på om det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket. Dette er behandlet i sitatet ovenfor i avsnittene tre og fire. I denne forbindelse er det særlig Cs problemer som har vært trukket frem og da spesielt ettervirkningene av en hendelse som skjedde i Athen under flukten til Norge. Det har kommet frem at en mann bortførte henne mens hun lekte i en park i Athen i nærheten av faren. Hun ble veldig redd og var redd for å dø. Etter hvert ble hun imidlertid tatt tilbake til parken og gjenforent med faren. Hendelsen var kjent for UNE og er vurdert på grunnlag av de opplysningene UNE hadde.

Det er fortsatt uklart hva som egentlig skjedde i forbindelse med kidnappingen, men C har blitt nærmere undersøkt for problemene hun har fått i ettertid. Hun ble henvist til BUP etter UNEs vedtak. Psykolog Elisabeth Booth Hooper ved BUP har forklart at C er mye redd. Hun er redd for å være alene, hun er redd menn, særlig menn med afghansk utseende og som snakker dari og hun er redd for mørke. Hun har mareritt om natten. C klarer å gå alene til skolen, men er ellers redd for å bevege seg rundt alene. Hun har også konsentrasjonsvansker. Psykolog Hooper mener C lider av PTSD. Hun har testet C, og hun skåret høyt på testen. Psykologen har forsøkt å behandle C med traumeterapi og kognitiv behandling, men uten særlig effekt. Behandlingen er avbrutt. Psykologen fremhevet likevel at C fortsatt trenger behandling.

Det forhold at psykolog Hooper har vært behandler for C, gjør at hennes vurdering ikke har samme tyngde som et nøytralt sakkyndig vitne ville ha hatt. I mangel av annen sakkyndighet finner lagmannsretten likevel å burde bygge på Hoopers vurdering. UNE la på sin side til grunn at C ikke var behandlingstrengende og har derfor etter lagmannsrettens syn lagt feil faktum til grunn på dette punktet.

Opplysningen om at C har en PTSD-lidelse, er en ny opplysning om et forhold som alt forelå på vedtakstidspunktet, og opplysningen kan derfor hensyntas ved vurderingen av vedtakets gyldighet. Det vises til Rt-2012-1985 avsnitt 81 hvor det heter at det som utgangspunkt er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

UNE har utformet veiledende retningslinjer basert på nemndas praksis om hvor grensen går mellom helseanførsler som alene kan gi grunnlag for opphold og helseanførsler som kan være et moment i en helhetsvurdering. I veiledningen punkt 4.2 om psykiske lidelser fremgår det at vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter praksis ikke alene gir grunnlag for opphold. Men en slik diagnose, sammenholdt med at C anses behandlingstrengende, er likevel et moment som skulle vært med i vurderingen om det er urimelig å henvise familien til internflukt i Kabul. Lagmannsretten mener også at det vil være nødvendig å drøfte om det vil gjelde andre krav til diagnose når det gjelder barn. Hensynet til barnets beste kan tilsi at dette vurderes annerledes enn for voksne.

Spørsmålet er dernest om begrunnelsen for vedtaket er tilstrekkelig.

Etter § 38 annet ledd bokstav c) skal det legges vekt på om det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen, som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse. Det vises til sitatet fra UNEs begrunnelse avsnittene fem og seks hvor det fremheves at barna har rett til å gå på skole i Kabul, at barna aldri har vært i Kabul og at de er jenter.

I avsnitt syv i sitatet fra vedtaket konkluderer UNEs flertall med at hensynet til barnas beste tilsier at internflukt ikke er urimelig etter at man alt i første avsnitt hadde slått fast at «barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved rimelighetsvurderingen som skal foretas etter § 28 femte ledd». Men nemnda har ikke foretatt noen sammenligning av forholdene for barna i henholdsvis Kabul og i Norge. Dette er etter lagmannsrettens syn en mangel ved vedtaket.

I Rt-2012-1985 avsnitt 154 og 155 har Høyesterett akseptert følgende som uttrykk for riktig tolkning av utlendingsloven § 38:

«Det fremgår av vedlegg 8 til rundskriv om ikrafttredelse av ny utlendingslov, A-63/09 ( A-2009-63), at barnas tilknytning til riket skal vurderes på bakgrunn av en rekke momenter, herunder oppholdstid, alder, barnehage/skole, fritidsaktiviteter, kjennskap til norsk språk og om situasjonen for øvrig tilsier at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet. Både lovlig og ulovlig opphold skal telle med, men hva som utgjør lang oppholdstid må vurderes individuelt og vil kunne variere fra sak til sak. Det fremgår videre at kravet til oppholdstid ikke kan fastsettes absolutt, men at en oppholdstid på under tre år i utgangspunktet ikke vil være tilstrekkelig. Det skal foretas en vurdering av om en tillatelse kan gis dersom sterke menneskelige hensyn foreligger, og innvandrings- og allmennpreventive hensyn kan tilsi at en tillatelse ikke gis. Det må foretas en konkret vurdering av barnets tilknytning, og hvilke momenter som taler henholdsvis for og i mot at det gis tillatelse.»

C kom til Norge sommeren 2011. Hun er født i 2006 og var således fem år ved ankomst. Hun er nå åtte år, men på vedtakstidspunktet 14. januar 2013 noe over seks år og hadde vært i Norge i ett og et halvt år.

Vitnene som har forklart seg om Cs situasjon har ikke skilt klart mellom hennes situasjon nå og situasjonen på vedtakstidspunktet. Per i dag har C lært seg norsk og går på skole. Hun er en flink elev og trives svært godt på skolen. Hun er sosialt godt integrert blant sine jevnaldrende og blir bedt i fødselskapsselskaper m.v. C er også aktivt med i sports- og fritidsaktiviteter av forskjellige slag. Da psykologen i forbindelse med testingen av C ba henne velge et rom hvor hun følte at hun kunne føle seg trygg, valgte hun klasserommet på skolen. Lagmannsretten legger til grunn at denne beskrivelsen var treffende også på vedtakstidspunktet, men at tilknytningen til Norge rimeligvis var noe mindre den gangen enn nå. I UNE's begrunnelse mangler en beskrivelse av Cs situasjon i Norge og det fremgår heller ikke at den er konkret vurdert. På tilsvarende måte fremgår det heller ikke at det minste barnet Ds situasjon er vurdert.

Lagmannsretten har vurdert om manglene ved begrunnelsen i asyldelen av vedtaket er blitt «reparert» gjennom den begrunnelsen som er gitt under den subsidiære delen av saken, som gjelder opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at begrunnelsen ikke viser at nemnda i denne forbindelse har foretatt de vurderingene som også skulle vært foretatt i forbindelse med asyldelen av vedtaket. I denne delen av vedtaket har nemndas flertall nøyd seg med på generelt grunnlag å gjengi vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 38. Deretter er begrunnelsen i sin helhet slik:

Etter flertallets oppfatning foreligger det ikke sterke menneskelige hensyn som tilsier at klagerne gis oppholdstillatelse. Mindretallet er uenig i det. Både flertall og mindretall viser til sine vota under internfluktvurderingen. Flertallet tilføyer at barnas tilknytning til riket i dette tilfellet ikke er tilstrekkelig sterk til å kunne tillegges særlig vekt ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. forskriften § 8-5. Flertallet viser også til at innvandringsregulerende hensyn taler mot at tillatelse gis, jf. lovens § 38 fjerde ledd bokstav a og b.

Som det går frem av sitatet, har UNE heller ikke her foretatt en tilfredsstillende vurdering av hva som er det beste for barna, som inkluderer en sammenligning mellom barnas situasjon i Kabul og i Norge. Det vises utelukkende til drøftelsen under internfluktvurderingen, samt at man slår fast at barnas tilknytning til Norge ikke er tilstrekkelig til å kunne tillegges særlig vekt.

Vurderingen av barnas beste opp mot de innvandringsregulerende hensynene er heller ikke tilstrekkelig. Nemnda nevner generelt hvilke innvandringsregulerende hensyn som er omhandlet i § 38 fjerde ledd og viser særlig til bokstavene a og b. Bokstav a gjelder «mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag». Lagmannsretten savner en vurdering av hvilken betydning nemnda mente Cs problemer har i denne forbindelsen. Lagmannsretten antar at Cs situasjon reduserer antallet søkere som kan sammenlignes med ankemotpartene. Bokstav b gir anvisning på en bredere samfunnsmessig vurdering som henger sammen med vurderingen etter bokstav a.

Oppsummert følger av det som er sagt ovenfor, at nemnda ved internfluktvurderingen etter utlendingsloven § 28 femte ledd, ikke har begrunnet sitt vedtak tilstrekkelig. Ut fra den begrunnelsen som er gitt, er det vanskelig å vurdere om nemnda har foretatt en riktig rettsanvendelse og om skjønnet er forsvarlig. Det er således begått en saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten er kommet til at saksbehandlingsfeilen, sammenholdt med at nemnda feilaktig har lagt til grunn at C ikke er behandlingstrengende, kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Det trengs ikke overvekt av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn på resultatet. Det er tilstrekkelig med en ikke helt fjerntliggende mulighet for det, jf. Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 8 utgave side 449.

Når lagmannsretten er kommet til at feilen i dette tilfellet kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, er det også lagt vekt på at UNE i noen avgjørelser som har likhetstrekk med den foreliggende, har kommet til at søkerne skal få bli i Norge. Som eksempel nevnes sak N13066631 som er en sak fra januar 2013 og som i likhet med denne saken gjaldt søkere fra Ghazni-provinsen i Afghanistan. Flertallet kom til at å henvise dem til internflukt i Kabul, ville være urimelig. Det ble blant annet vist til at ingen i familien hadde vært bosatt i Afghanistan etter at de kom til Iran som barn, og at de derfor hadde dårligere forutsetninger enn svært mange for å etablere seg der ved retur. Dette gjelder også for ankemotpartene i den foreliggende saken. Usikkerheten rundt søkernes nettverk i Afghanistan gjorde nemndas flertall usikre på om foreldrene ville klare å gi barna det de trengte i det daglige. Det er på samme måte usikkerhet om ankemotpartenes nettverk i vår sak.

Lagmannsretten finner også grunn til å trekke frem N108863114 fra september 2010 hvor familien omfattet to barn mellom åtte og ti år. Flertallet viste til at det må være en senket terskel med hensyn til vurderingen av hvorvidt internflukt er urimelig når saken omfatter barn. På samme måte som i den foreliggende saken, hadde klagerne aldri vært i Kabul, og hadde heller ikke slektninger eller øvrig nettverk der som kunne bistå dem. Det ble også lagt vekt på den voldsomme befolkningsveksten i Kabul. Barnas beste ble tillagt avgjørende vekt.

Lagmannsretten har også lagt vekt på UNHCR eligibility guidelines for assessing the international protection needs of asylum-seekers from Afghanistan av 6. august 2013. I avsnittet om internflukt og flytting (relocation) står det på side 8:

Whether an IFA/IRA is «reasonable» must be determined on a case-by case basis, taking fully into account the security, human rights and humanitarian environment in the prospective area of relocation at the time of the decision. In particular, the poor living conditions and precarious human rights situation of Afghans who are currently internally displaced in Afghanistan are relevant considerations that need to be taken into account in assessing the reasonableness of a proposed internal flight or relocation alternative. UNHCR considers that internal flight or relocation may be a reasonable alternative only where the individual can expect to benefit from meaningful support of his or her own (extended) family, community or tribe in the area of prospective relocation.------.

Lagmannsretten har ytterligere lagt vekt på at UNE har referert utlendingsloven § 38 tredje ledd i vedtaket, men slik vedtaket er utformet, er lagmannsretten i tvil om nemnda i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til at barn kan gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og asyl selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

Siden vedtaket om å nekte asyl er ugyldig, trenger lagmannsretten ikke vurdere det subsidiære spørsmålet om vedtaket som gjelder opphold på humanitært grunnlag etter § 38 også er ugyldig utover det som alt er berørt ovenfor.

Etter dette forkastes statens anke.

Sakskostnader

Statens anke har ikke ført frem. Ankemotpartene har med andre ord vunnet saken og har krav på sakskostnader i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger grunner som gjør det rimelig å anvende noen av unntakene i bestemmelsens tredje ledd.

Ankemotpartenes prosessfullmektig har levert sakskostnadsoppgave på 525 187 kroner hvorav 259 250 kroner (inkludert merverdiavgift) gjelder behandlingen for tingretten og 265 937 kroner (inkludert merverdiavgift) gjelder lagmannsretten. Av dette beløpet er 1750 kroner utgifter og resten, 264 187 kroner, salær.

Statens prosessfullmektig har hatt innsigelser mot kravets størrelse og har anført at det for lagmannsretten ikke burde ha vært nødvendig å bruke 71,5 timer til forberedelse. Hun har antydet at dette blant annet kan skyldes at det har opptrådt en rettslig medhjelper i tillegg til prosessfullmektigen, noe som ikke har vært nødvendig. Slik lagmannsretten forstår statens sakskostnadsoppgave, er det krevd 80 000 kroner for forberedende arbeid eksklusive merverdiavgift.

Lagmannsretten er kommet til at sakskostnadskravet for lagmannsretten er for høyt og fastsetter beløpet skjønnsmessig til 180 000 kroner inkludert merverdiavgift.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å gjøre noen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten v/Utlendingsnemnda 180 000 - etthundreogåttitusen - kroner til B ogA innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Det gjøres ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-192933 Asyl. Utilstrekkelig begrunnelse ved internfluktvurdering. Saksbehandlingsfeil. (24.11.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett om ugyldighet av UNEs vedtak om asyl. Lagmannsretten var i tvil om nemnda i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til at barn kan gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og asyl selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. Retten kom til at vedtaket var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo