Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-193006
Dokumentdato : 11.09.2014

Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

En palestinsk statsborger som var gift med norsk statsborger fikk avslag på søknad om familieinnvandring. Utlendingsnemnda kom til at ekteskapet var et omgåelsesekteskap (proformaekteskap). Stor aldersforskjell, referansepersonens ekteskapshistorikk og omstendigheter rundt ekteskapsinngåelsen var momenter som ble trukket frem. Selv om det var forhold som satt ekteskapsinngåelsen i et mistenkelig lys, fant lagmannsretten etter en konkret helhetsvurdering at det ikke var sannsynliggjort at ønsket om opphold var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 19. oktober 2012, der nemnda ikke tok til følge As klage over Utlendingsdirektoratets avslag på søknad om familieinnvandring.
 
       Spørsmålet i saken er om forvaltningen har lagt korrekt faktum til grunn når den kom til at ekteskapet er et omgåelsesekteskap (proformaekteskap).
 
       A (A) er født 0.0.1984 i X i Palestina (på Vestbredden) og er palestinsk statsborger. Han er utdannet operasjonssykepleier.
 
       A kom til Norge 29. april 2009 og søkte om asyl samme dag. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 11. mai 2010. Utlendingsnemnda (UNE) opprettholdt avslaget 28. april 2011.
 
       Den 6. oktober 2010 fremmet A søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av familieinnvandring med B (B), født 0.0.1966. Vedlagt søknaden lå blant annet en vigselsattest som viste at partene giftet seg i Harstad 11. september 2010.
 
       UDI avslo søknaden 13. april 2011 og begrunnet avslaget med at ekteskapet mest sannsynlig var inngått proforma. A påklaget vedtaket ved brev 28. april 2011 og 6. juli 2011. Det ble samtidig begjært utsatt iverksetting. Ekteparet oversendte 17. august 2011 en personlig erklæring og erklæringer fra Bs familiemedlemmer om ekteskapets realitet. UDI oversendte klagesaken til UNE og meddelte i brev 8. september 2011 at UDI verken så grunn til å omgjøre vedtaket eller gi utsatt iverksetting.
 
       I brev 12. september 2011 ba A UNE om å omgjøre UDIs beslutning om utsatt iverksetting. UNE avslo å omgjøre 30. september 2011. Ekteparet sendte 1. november 2011 ytterligere dokumentasjon til UNE til støtte for ekteskapets realitet, herunder en erklæring fra ekteparet samt lånesøknad i forbindelse med felles huskjøp.
 
       UNE fattet vedtak 19. oktober 2012 der det opprettholdt UDIs avslag på opphold på grunnlag av familieinnvandring. I perioden frem til UNEs vedtak, hadde ekteparet sendt flere brev og purringer til UNE datert hhv. 16. april 2011, 9. mars 2012, 4. september 2012 og 24. september 2012.
 
       A ble uttransportert fra Norge til Palestina i desember 2012.

       Ved stevning 21. mars 2013 til Oslo tingrett, krevde A at UNEs vedtak ble kjent ugyldig. Staten v/UNE påsto seg frifunnet. Oslo tingrett avsa dom 25. september 2013 med følgende domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 19. oktober 2012 kjennes ugyldig.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakskostnader med 112 880 – etthundreogtolvtusenåttehundreogåtti – kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

       I motsetning til UDI og UNE, fant ikke tingretten det tilstrekkelig godtgjort at ekteskapet ikke var reelt fra begge parters side da det ble inngått.
 
       Saken står i vesentlig samme stilling som for tingretten. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er avholdt 28. og 29. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A avga forklaring på Skype. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. 

       Den ankende part, Staten v/UNE, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens bevisvurdering er uriktig når den har kommet til at ekteskapet mellom A og B ikke var et omgåelsesekteskap. UNEs vedtak bygger på et riktig faktum og er gyldig.
 
       Bevistemaet er om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Om det foreligger et omgåelsesekteskap, skal først og fremst avgjøres ut fra en samlet og konkret vurdering av de objektive momentene i saken.
 
       Selv om retten har full prøvelsesrett, bør den vise tilbakeholdenhet med en intensiv prøving når kunnskap om landet søkeren kommer fra, står sentralt i bevisvurderingen.
 
       Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er staten som har bevisbyrden for at ekteskapet ikke var reelt. Spørsmålet skal vurderes på grunnlag av situasjonen på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937.
 
       Det sentrale spørsmålet er om A ville giftet seg med B dersom utsikten til oppholdstillatelse ikke var til stede.
 
       Det er en rekke holdepunkter for at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å oppnå opphold i landet, selv om partene har hatt et samliv i den tiden de har vært gift. Tingretten har sett bort fra, eller bortforklart, de mange objektive momentene som taler for at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, og i stedet vektlagt subjektive momenter som partenes og familiens forklaringer.
 
       Ekteskapet ble inngått i nær tilknytning til avslaget på asyl. Det var forholdsvis klart at A ikke kunne forvente å få asyl etter den endringen av praksis i asylsaker som fant sted i 2009 for søkere som kom fra Palestina.
 
       Misbruk av familieinnvandringsinstituttet er utbredt. Det er viktig å kjenne til forholdene i landet søkeren kommer fra, og vurdere atferden på bakgrunn av søkerens kultur og religion. Aldersforskjellen mellom ektefellene er uvanlig. Hun er 18 år eldre enn ham. At A ikke ønsker seg barn, er også uvanlig. Tingretten har i for liten grad lagt vekt på det atypiske ved forholdet. Omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen og ekteskapsinngåelsen i seg selv er også i strid med ekteskapstradisjonene i Palestina. Det vises til at familiene ikke ble involvert og at det ikke ble holdt noen markering i form av fest eller lignende.
 
       A og B har gitt motstridende forklaringer til politiet på flere punkter, blant annet om bryllupsgaver og om fordelingen av de daglige utgiftene. Det er egnet til å svekke troverdigheten til partene, og kaster mistanke over intensjonen med ekteskapsinngåelsen. Det svekker også partenes troverdighet vesentlig at det under den forvaltningsmessige behandlingen av saken ble opplyst at A hadde konvertert fra islam til kristendom, når det ikke stemmer.
 
       Tingretten har lagt for stor vekt på partenes forklaringer og det faktum at de har levd i et samliv etter ekteskapsinngåelsen. As omsorg for B og hennes familie, kan like gjerne ses som et utslag av ønsket om å oppnå oppholdstillatelse som et utslag av ektefølt omsorg.
 
       Tingretten har tatt feil utgangspunkt når den ikke finner bevist at Bs tidligere ekteskap var omgåelsesekteskap. Det avgjørende er om hennes ekteskapshistorikk gir mistanke om at ekteskapet med A ikke er reelt. B har vært gift to ganger tidligere med utenlandske menn, hvorav den ene ble sendt ut av landet og den andre forlot henne og bor i dag i Oslo.
 
       Det er uten betydning at B har besøkt A i Jordan og Palestina etter at han ble uttransportert fra Norge. Besøkene er ikke egnet til å kaste lys over As intensjoner med ekteskapsinngåelsen i 2010.
 
       Det er nedlagt slik påstand: 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

        Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens bevisbedømmelse er korrekt, og er i all hovedsak dekkende for ankemotpartens syn. UNEs vedtak bygger på feil faktisk grunnlag når nemnda legger til grunn at ekteskapet mellom A og B ikke var reelt. Vedtaket er derfor ugyldig.
 
       Det sentrale bevistemaet i vurderingen av om ekteskapet var reelt, er om utsikten til opphold i Norge var det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen for A. Staten har bevisbyrden for at ekteskapet ikke var reelt, og staten må føre bevis av vekt. Tingretten har foretatt en konkret og fornuftig bevisvurdering der alle momenter er holdt opp mot hverandre.
 
       Dersom ekteparet lever i et reelt samliv, er det bevis av stor vekt. A og B har levd i et reelt samliv både før og etter ekteskapsinngåelsen. De har vært et par i fem år. Familien til B bekrefter at paret hele tiden har hatt, og fortsatt har, sterke følelser og omsorg for hverandre.
 
       Det bestrides ikke at A har tatt valg som ifølge hans kulturbakgrunn er å anse som utradisjonelle. Det må i rettens vurdering være rom for ulikheter mellom mennesker, jf. Borgarting lagmannsretts dom 8. november 2010 (LB-2010-56326) og Rt-2006-1657.
 
       Det bestrides heller ikke at det er omstendigheter ved ekteskapsinngåelsen som er mistenkelige, men B har gitt en troverdig forklaring på hvorfor hennes foreldre ikke var informert på forhånd. As familie var informert, og hadde gitt sin tilslutning etter parets inngåelse av religiøst ekteskap på tradisjonelt islamsk vis.
 
       Asylhistorikken har liten vekt i bevisvurderingen. Prosessen med å inngå ekteskap startet før avslaget på asylsøknaden. Avslaget kan derfor ikke ha vært motiverende. Det bestrides at A måtte forvente å få avslag som følge av norske myndigheters endring av praksis i 2009. A sier selv at han var overbevist om at han skulle få opphold, og ble svært overrasket da han ikke fikk det.
 
       Det kan ikke tillegges vekt at ektefellenes forklaringer for politiet på enkelte mindre punkter ikke stemmer helt overens. De har i all hovedsak gitt sammenfallende beskrivelser av sitt samliv.
 
       Staten tar feil når det anføres at As interesse og omsorg for B og hennes familie hovedsakelig er et ledd i hans langsiktige mål om opphold i Norge. Hans opptreden og væremåte gjennom fem år taler med styrke for at hans intensjon hele tiden har vært å dele livet med B. Partenes opptreden etter ekteskapsinngåelsen kaster i denne saken lys over intensjonen med ekteskapsinngåelsen. De har levd sammen siden januar 2010 og helt frem til A ble uttransportert i desember 2012. I tiden etter har de holdt daglig kontakt, og B har besøkt A i Palestina og Jordan to ganger. A har også presentert B for sine foreldre i Palestina.
 
       Det er nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

       Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og kan i hovedtrekk slutte seg til tingrettens begrunnelse, jf. dommen side 10-14. Lagmannsretten finner det likevel naturlig å redegjøre for sitt syn på saken i sammenheng.
 
       Lagmannsretten trekker først opp de rettslige rammene for vurderingen.

       Utlendingsloven § 40 fjerde ledd lyder:

       Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.


       Det er søkerens formål med ekteskapet som er avgjørende. Den norske ektefellens motiv har således ikke relevans for vurderingen.
 
       Det er forholdet på vigselstidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen av det hovedsakelige formålet. Lagmannsretten finner støtte for et slikt rettslig utgangspunkt i Rt-2013-937.
 
       Om As hovedsakelige formål med ekteskapet var å etablere et grunnlag for opphold i Norge, er et bevisspørsmål som domstolene har full adgang til å prøve. Slik forholdene ligger an i denne saken er lagmannsretten ikke enig med staten i at retten bør vise tilbakeholdenhet i denne overprøvingen.
 
       Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er på det rene at det er staten som har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for at det foreligger et omgåelsesekteskap, jf. Rt-2013-937. Avgjørende blir hva som ut fra en helhetsvurdering fremstår som mest sannsynlig.
 
       Siden bevistemaet er søkerens subjektive formål med ekteskapet, ligger det i sakens natur at bevisbedømmelsen kan by på særlige utfordringer. Dessuten vil relevante vitner ofte ha en tilknytning til parten som gjør at forklaringen bevisst eller ubevisst kan blir farget av partens interesse i saken. Indirekte slutninger ut fra objektive momenter og begivenhetsnære bevis, vil normalt stå sentralt ved bevisbedømmelsen. Likevel kan forklaringer og etterfølgende omstendigheter være egnet til å kaste lys over det opprinnelige formålet med ekteskapsinngåelsen.
 
       I forarbeidene til utlendingsloven er det angitt en rekke momenter som vil være relevante ved vurderingen av om det foreligger et omgåelsesekteskap. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187 gjengir departementet lovutvalgets (jf. NOU 2004:20) vurderinger slik:

       Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
- Om partene kan kommunisere på et felles språk
- Aldersforskjellen mellom partene
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

       På side 190 i samme proposisjon fremgår at departementet sluttet seg til at ovennevnte momenter skal tillegges vekt. Departementet uttalte videre:

        I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad 

       Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner ...

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må foretas en samlet vurdering med utgangspunkt i de objektive momentene som nevnt, men at momentene ikke er uttømmende og må tilpasses hvert enkelt tilfelle.
 
       I avgjørelsen inntatt i Rt-2013-937 har førstvoterende benyttet begrepet « omgåelsesekteskap » om ekteskap som ikke gir rettskrav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Forvaltningen har i sine vedtak, som begge ble truffet før den aktuelle høyesterettsdommen ble avsagt, vist til « proforma » ekteskap. I denne dommen benytter lagmannsretten « omgåelsesekteskap » og « ikke reelt ekteskap » om det samme, og legger ingen meningsforskjell i de to begrepene.
 
       Lagmannsretten går så over til den konkrete bevisvurderingen.

       A og B har begge forklart at de møttes tilfeldig via felles kjente i juni 2009. De opplevde en gjensidig tiltrekning. Forholdet utviklet seg til å bli en sterk forelskelse. De var begge glad i naturen, og var på flere turer. Mange av møtene mellom dem fant sted hjemme hos As venn, C, hvor de også fikk sove over. De ville vente noen tid med å flytte sammen, blant annet av hensyn til Bs døtre.
 
       I januar 2010 flyttet A inn til B. Før dette, i november 2009, hadde partene inngått en religiøs ekteskapsavtale, etter det opplyste i tråd med islamsk tradisjon. Partene forklarte at avtalen var en forutsetning for at As familie skulle akseptere forholdet, og for at A og B kunne fortsette å ha et seksuelt samliv. Etter at de ble samboere, levde de et vanlig samliv der de prioriterte å være mye sammen. Samlivet fortsatte etter ekteskapsinngåelsen 11. september 2010, og frem til A ble uttransportert i desember 2012.
 
       Forklaringene om hvordan de møttes og innrettet seg frem til ekteskapsinngåelsen og i tiden etterpå, er detaljerte og samstemte. Når begge ektefeller hevder at ekteskapet er reelt, skal det som utgangspunkt legges til grunn. Det vises til Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61, som riktignok gjelder utlendingsloven 1988, men som har relevans også for vurderingen etter gjeldende lov. Dette er likevel bare et utgangspunkt, og må vurderes opp mot andre momenter.
 
       For at lagmannsretten skal komme til at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, må det være bevis av vekt som taler for at realiteten er en annen enn den papirene og ektefellene hevder. Lagmannsretten finner støtte for et slikt rettslig utgangspunkt i Rt-2006-1657.
 
       Det foreligger ingen bevisførsel som er direkte egnet til å tilbakevise ektefellenes forklaringer om formålet med ekteskapet på vigselstidspunktet. Spørsmålet er om det foreligger objektive momenter som svekker sannsynligheten av forklaringene.
 
       Spørsmålet om As ekteskap med B er reelt, har oppstått i en situasjon hvor A kom til Norge som asylsøker, og forholdsvis kort tid før ekteskapet ble inngått fikk avslag på sin asylsøknad. På vigselstidspunktet var det derfor knyttet stor usikkerhet til om han fikk asyl. Avslaget var riktignok påklaget, men er likevel et forhold som isolert sett trekker i retning av at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var å få et oppholdsgrunnlag. På den annen side hevder partene at prosessen med å inngå ekteskap var påbegynt før avslaget på asylsøknaden. Det er i den forbindelse lagt frem for retten en e-post fra A til hans bror datert 26. april 2010, der det gis fullmakt til å innhente en bekreftelse på As sivile status fra den religiøse domstolen i X. Etter bevisførselen i saken finner lagmannsretten det derfor mest sannsynlig at beslutningen om formelt giftemål ble tatt før A fikk avslag på asylsøknaden.
 
       Staten anfører at A uansett må ha visst at hans asylsøknad ikke ville bli innvilget, og viser til omleggingen av praksis som fant sted sommeren 2009 for søkere fra Palestina. Bevisbildet på dette punktet er for lagmannsretten uklart. As palestinske barndomsvenn C, som A bodde hos den første tiden i Harstad, forklarte at han fikk innvilget asyl fem-seks måneder etter august 2008, det vil si tidlig i 2009. A har forklart at han også regnet med å få opphold på samme grunnlag. Staten har lagt frem en utskrift fra UNEs hjemmesider som omhandler « De palestinske områdene 2010 ». Utskriften er hentet ut 27. august 2014. Her fremgår at UDI fra 2001/2002 og frem til 2009 ga alle søkere som var statsløse palestinere med tilhørighet til de palestinske områdene oppholdstillatelse i Norge, men at det generelle vernet ble opphevet i juli 2009. Lagmannsretten finner ved dette ikke godtgjort at praksisomleggingen ble gjort kjent på UNEs hjemmesider før vigselstidspunktet. En innstramning i praksis betød nødvendigvis heller ikke at alle palestinske søkere fikk avslag etter juli 2009. Lagmannsretten kan likevel ikke se bort fra at A, som en opplyst person med venner i asylmiljøet i Harstad, var kjent med praksisomleggingen da den kom. Hvilken detaljkunnskap han hadde om dette, er imidlertid usikkert.
 
       Omfanget og varigheten av kontakten mellom partene før ekteskapsinngåelsen, vil være et moment i vurderingen av ekteskapets realitet. Det er ikke bestridt at partene levde i et faktisk samliv fra de flyttet sammen i januar 2010, og at de også før den tid tilbragte mye tid sammen. Etter lagmannsrettens vurdering er et bekjentskap/forhold med en varighet på 14-15 måneder før ekteskap inngås, hvorav åtte-ni måneder som samboere, ikke å anse som så atypisk at det trekker i retning av omgåelsesekteskap. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at den relativt korte tiden som gikk fra ektefellene ble kjent til de giftet seg på muslimsk vis 25. november 2009, kan underbygge en hovedhensikt om å få opphold i riket. På den annen side kan ikke lagmannsretten se bort fra at kontraktsinngåelsen like gjerne var et utslag av behovet for å bringe det fysiske samlivet inn i aksepterte former for A og hans palestinske familie, og legge til rette for samboerskap.
 
       Det er uomtvistet at B tidligere har hatt to relativt kortvarige ekteskap med utenlandske menn. Etter statens syn er det lite som tyder på at ekteskapene var reelle. Som tingretten er inne på, stilles Bs tidligere ekteskap i et noe annet lys etter å ha hørt hennes forklaring om overgrep og vanskeligheter. Ekteskapene skal ha ledet til bruddet med familien, noe Bs foreldre og søster bekreftet i sine vitneprov. Lagmannsretten kan likevel ikke utelukke at ekteskapene, i hvert fall fra mennenes side, ble inngått med det formål å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten er derfor enig i at de tidligere ekteskapene rent objektivt stiller det nåværende ekteskapet i et mistenkelig lys.
 
       B var 44 år og A 26 år da de giftet seg. Lagmannsretten er enig med staten i at en slik aldersforskjell i utgangspunktet er egnet til å skape mistanke om motivasjonen for ekteskapsinngåelsen. Landrådgiveren fra Landinfo forklarte under ankeforhandlingen at det er svært sjelden en palestinsk mann i 20-årene gifter seg med en kvinne i midten av 40-årene. Det ble også påpekt at det er sjelden palestinske menn inngår ekteskap som innebærer at de ikke vil få barn. Samtidig pekte landrådgiveren på at det ikke er noe forbud mot å inngå et slikt ekteskap, og at Palestina er under vestlig innflytelse. Selv om kulturen står sterkt, er utdannede og opplyste palestinere mer moderne i sitt levesett og i sine holdninger.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at det ved vurderingen etter utlendingsloven § 40 skal være rom for et vidt spekter av variasjon, både med hensyn til ektefellenes alder, personlige forutsetninger og formål, jf. Borgarting lagmannsretts dom 8. november 2010 (LB-2010-56326). En kan ikke uten videre trekke den slutning fra atypiske situasjoner at ekteskapet ikke er reelt, selv om det gir grunnlag for mistanke. Under ankeforhandlingen fremstod partene dessuten mer aldersnære enn den reelle alderen skulle tilsi, noe det er presumsjon for at var tilfellet også på vigselstidspunktet. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å tillegge aldersforskjellen, eller det forhold at A ikke ønsker seg barn, stor vekt i vurderingen av ekteskapets realitet.
 
       Staten har pekt på at omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen er mistenkelige.
 
       Lagmannsretten finner det i utgangspunktet påfallende at B og A ventet til etter vielsen med å fortelle nyheten til hennes foreldre, men er enig med tingretten i at dette kan ses i sammenheng med det til da anstrengte forholdet mellom B og hennes familie. I et slikt lys fremstår deres valg ikke like påfallende.
 
       Staten har også fremhevet det uvanlige i at det ikke ble holdt noen bryllupsfest, verken i Norge eller senere i Palestina da B var på besøk, og viser til at større feiring av bryllup er vanlig etter palestinsk tradisjon. Lagmannsretten kan vanskelig se at dette har betydning i vurderingen. Konflikten med Bs familie og det faktum at dette var Bs tredje ekteskap, kan forklare hvorfor det ikke ble holdt en større bryllupsfest i Norge. At det heller ikke senere har blitt feiret i Palestina i forbindelse med Bs ferieopphold, kan like gjerne skyldes den uavklarte situasjonen partene lever i.
 
       Staten har pekt på uoverensstemmelser i ektefellenes forklaringer for politiet, og mener disse svekker deres troverdighet og gir mistanke om omgåelsesekteskap. Referatene er ikke undertegnet av partene, og det fremgår heller ikke at intervjuene er gjennomført ved hjelp av tolk. Lagmannsretten tillegger derfor referatene begrenset vekt i vurderingen. Ektefellenes svar er uansett detaljerte og i all hovedsak sammenfallende. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge utslagsgivende vekt på små avvik. Disse kan like gjerne skyldes feilerindringer og språkproblemer.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at partene på et tidspunkt vurderte om A skulle konvertere fra islam til kristendom, men at det ble med tanken. De har forklart at dette ble for vanskelig i forhold til As familie. Partenes opplysning til UNE 20. desember 2012 om at A hadde konvertert fra islam til kristendom, var derfor uriktig. Retten legger til grunn at i et siste forsøk på å stanse uttransportering fra Norge, ble konvertering anført for å underbygge at A var i reell fare ved retur til Palestina. At det i forbindelse med uttransporteringen oppgis bevisst uriktig informasjon til myndighetene, er alvorlig og egnet til å svekke partenes troverdighet. Lagmannsretten mener likevel at dette har begrenset vekt i vurderingen av partenes troverdighet i forhold til deres personlige relasjon, og under ingen omstendighet medfører en vesentlig troverdighetsbrist slik staten anfører.
 
       Selv om det foreligger momenter som trekker i retning av at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, finner lagmannsretten, riktignok under noe tvil, at disse forholdene ikke tilsier at hovedformålet med ekteskapet mest sannsynlig har vært utsikt til opphold i Norge. Spørsmålet blir om etterfølgende forhold kaster lys over forholdene ved ekteskapsinngåelsen, slik at dette må vurderes annerledes.
 
       Det er ikke bestridt at A og B bodde sammen i Norge frem til han ble uttransportert i desember 2012. Det nærmere forholdet mellom dem i tiden etter ekteskapsinngåelsen, er belyst gjennom en rekke vitneforklaringer.
 
       Lagmannsretten er enig med staten i at forklaringer fra vitner som har tilknytning til parten, generelt vil ha begrenset bevismessig vekt. Et slikt generelt utgangspunkt kan likevel ikke innebære at retten må se bort fra denne type forklaringer, dersom det ut fra en konkret og fri bevisvurdering er grunn til å tillegge dem vekt.
 
       Selv om retten tar høyde for at forklaringene kan være noe farget av at vitnene bevisst eller ubevisst ønsker å formidle at ekteskapet har vært reelt, er det likevel en kjerne i forklaringene som lagmannsretten finner å legge til grunn. Flere vitner forklarte at de opplevde ekteskapet høyst reelt. Forholdet mellom partene ble beskrevet som hengivent og nært. Det ble i retten tegnet et bilde av et par som ønsket å tilbringe all ledig tid sammen. Vitneforklaringene trekker således ikke i retning av at hovedformålet med ekteskapet for A var utsikt til opphold, men å leve sammen med B.
 
       Halvannet år etter at A ble uttransportert, viser ektefellene fortsatt omsorg for hverandre. Daglige Skype- og telefonsamtaler, ofte fra tidlig morgen til sen kveld, og Bs reiser til Jordan og Palestina, er egnet til å kaste et visst lys over formålet med ekteskapet på vigselstidspunktet. A forklarte dessuten at han ikke lenger er i behov av beskyttelse, at han for tiden bor hos sin familie, men at han snart regner med å få egen bolig, at han har fast jobb på sykehuset og snart er ferdig utdannet lege. I dette bildet er det nærliggende å se forholdet til B som hovedårsaken til at han vil tilbake til Norge. Også dette er egnet til å kaste et visst lys over As intensjon på vigselstidspunktet, og trekker i retning av at ekteskapet var reelt da det ble inngått.
 
       Etter en samlet bevisbedømmelse legger lagmannsretten til grunn at ektefellene på vigselstidspunktet hadde et gjensidig ønske om å dele livet med hverandre. Retten utelukker likevel ikke at A også hadde et immigrasjonsønske, noe blant annet hans søknadshistorie viser. Retten finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at opphold i riket var det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet.
 
       Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at UNEs vedtak 19. oktober 2012 bygger på et uriktig faktum, og dermed er ugyldig. På denne bakgrunn forkastes anken.

Sakskostnader:

       A har vunnet saken og har etter hovedregelen om sakskostnader i tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning fra den ankende part for sine sakskostnader, så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita den ankende part for sakskostnadsansvaret.
 
       Advokat Darre-Næss har krevd sakskostnader med 76.000 kroner, hvorav 60.800 kroner er oppgitt å være salær og 15.000 kroner merverdiavgift. Lagmannsretten antar totalsummen er fremkommet ved en regnefeil, og legger til grunn at kravet er 75.800 kroner. Det ble ikke reist innvendinger til beløpet. Lagmannsretten finner at kostnadene er nødvendige og rimelige, og fastsetter sakskostnadene til dette beløpet, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
 
       Når det gjelder sakskostnadene for tingretten, skal resultatet lagmannsretten har kommet til legges til grunn for avgjørelsen jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten gjør ingen endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/ Utlendingsnemnda til A 75.800 – syttifemtusenåttehundre – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-193006 Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utlendingsloven § 40 fjerde ledd. (18.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om ekteskapet mellom en palestinsk mann og en norsk kvinne var inngått med formål om å oppnå oppholdstillatelse for mannen. Den store aldersforskjellen mellom partene, kvinnens to tidligere korte ekteskap med utenlandske menn og omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen ble vurdert. Selv om det var forhold som satt ekteskapsinngåelsen i et mistenkelig lys, fant lagmannsretten etter en konkret helhetsvurdering at det ikke var sannsynliggjort at ønsket om opphold var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen. UNEs vedtak var derfor ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen