Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-196411
Dokumentdato : 15.09.2014

Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utlendingsloven § 40.

Norsk statsborger som hadde bodd i Norge siden 1983, da han var 30 år, var født og oppvokst på Zanzibar. I juli 2009 giftet han seg med en kvinne som bodde på Zanzibar, hvor hun var fra. Hun var da 26 år og nesten 30 år yngre enn ham. Hun hadde da to barn med en tidligere ektefelle. Han hadde da seks barn og hadde vært gift tre ganger tidligere. Hun fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse under henvisning til at det var mest sannsynlig at ekteskapet ble inngått i den hensikt å skaffe henne oppholdstillatelse her. Hun anførte forgjeves at avslaget var ugyldig. Lagmannsretten la blant annet vekt på svært begrenset kontakt mellom ektefellene før ekteskapet ble inngått, herunder at de bare hadde hatt telefonkontakt i en måned, og at de bestemte seg maksimalt ett døgn etter at de traff hverandre første gang. Ble også vektlagt at det ikke var oppstått noe nært forhold, og at de hadde mangelfulle kunnskaper om hverandre. Dissens.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak fattet av Utlendingsnemnda (UNE) om avslag på søknad om familieinnvandring fra ektefellen til en norsk statsborger, jf. utlendingsloven (2008) § 40.

Partenes bakgrunn og deres kontakt med hverandre

Både søkeren, A, og referansepersonen, B, er fra øygruppa Zanzibar, som er en del av Tanzania. Begge har swahili som morsmål og førstespråk. Langt de fleste på øygruppa er muslimer.

De to giftet seg på Zanzibar 3. juli 2009.

Om disse ektefellenes bakgrunn for øvrig, særlig deres tidligere sivile status, og forhistorien til at de møttes, gis innledningsvis et sammendrag som partene oppfattes å være enige om.

A er født 0.0.1983 og oppvokst på en av Zanzibars hovedøyer, Pemba. Ved ekteskapsinngåelsen i 2009 bodde hun hos sin søster på Zanzibars største øy, Unguja. Hun har opplyst at hun flyttet dit etter at hun ble skilt i oktober 2008, at begge hennes foreldre lever og bor på Pemba, at hennes mor har født ti barn, hvorav åtte har samme far som søker. A har to barn fra sitt første ekteskap, C, født 0.0.2006, og D, født 0.0.2008. Hun har videre opplyst at hun på tidspunktet for vielsen leilighetsvis hadde jobb som frisør.

Referansepersonen, B, er født 0.0.1953 og oppvokst på Unguja. Han har opplyst at han har to eldre og to yngre søstre, og at hans mor fortsatt lever. B ble registrert i det sentrale folkeregisteret i Norge 25. juli 1983 og har bodd her siden. Han ble etter hvert utdannet som elektriker og har deretter hatt jobb som elektriker, en jobb han fortsatt har. Siden 25. desember 1989 har han bodd på den samme adressen i Trondheim, i en borettslagsleilighet. Han fikk permanent oppholdstillatelse i 1991 og norsk statsborgerskap 22. januar 1992.

Ved ekteskapsinngåelsen med A hadde B seks barn.

Det eldste barnet, en sønn, er født 0.0.1975 og bor i Norge. Det er ikke opplyst hvem som er dette barnets mor. Men Bs forklaring innebærer at han ikke har vært gift med denne personen, og at den eldste sønnen flyttet samtidig med ham til Norge eller kom hit i løpet av de første årene. B ble i 1987 gift med en norsk statsborger som hadde norsk bakgrunn, og som var født 0.0.1950. B har forklart at de ved ekteskapsinngåelsen hadde vært sammen noen år, og at de har bodd sammen, både de to, hans eldste sønn og hennes to barn. Dette første ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse 27. desember 1990. Han fikk ikke barn med denne ektefellen.

I 1992 fikk B en sønn som ikke er registrert i norsk folkeregister. B har opplyst at denne sønnen ble født i USA av en kvinne fra Zanzibar som han i korte perioder hadde vært sammen med/truffet i Canada/USA.

Med ektefelle nr. 2, E, født 0.0.1973, fikk han to barn. Denne ektefellen var fra Zanzibar, og han giftet seg med henne der i 1995. De to barna var sønnen F, født 0.0.1996, og datteren G, født 0.0.2000. E fikk permanent oppholdstillatelse i Norge 22. juni 1998. Ekteskapet med henne er etterpå oppløst. I Norge er de registrert separert 21. oktober 1998 og skilt 18. oktober 2000. E bor fortsatt i Norge, og B har opplyst at de to har felles omsorg for de to barna født i dette ekteskapet. I det sentrale folkeregisteret står begge de to barna oppført med samme adresse som B, mens det bare er F som står oppført som en del av hans kjernefamilie.

I 2002 giftet han seg med ektefelle nr. 3, H, født 0.0.1981. Også med henne fikk han to barn. Det var sønnen J, født 0.0.2002, og datteren K, født 0.0.2004. Også denne ektefellen var fra Zanzibar. B har forklart at de giftet seg der. I det norske sentrale folkeregisteret er de to registrert gift 7. januar 2002, og samme sted er de registrert separert 30. november 2005 og skilt 4. mars 2009. Det er videre opplyst at de er registrert skilt i Tanzania 11. juni 2005. H fikk permanent oppholdstillatelse 6. juni 2005. Hun er siden blitt norsk statsborger og er flyttet tilbake til Tanzania, hvor hun bor sammen med datteren. I det sentrale folkeregisteret står imidlertid datteren oppført som bosatt på en annen adresse i Trondheimsdistriktet. Sønnen J bor sammen med B.

Sommeren 2009 skulle B reise til Zanzibar, og på vårparten fortalte han noen venner/slektninger der at han kunne tenke seg å gifte seg. Disse gjorde undersøkelser om aktuelle ekteskapskandidater, og undersøkelsene førte til at det ca. en måned før Bs avreise til Zanzibar ble innledet telefonkontakt mellom ham og A. De har under ankeforhandlingen begge forklart at de snakket med hverandre omtrent hver dag, og dette oppfattes ikke å være bestridt av UNE. De møttes første gang 22. juni 2009 på Zanzibar, kort tid etter at B var ankommet dit fra Norge. Seinest dagen etter var de enige om å gifte seg, og vigselen fant som nevnt sted 3. juli. Det oppfattes ikke å være uenighet mellom partene om at de etter vigselen bodde sammen fram til 9. august 2009, da B reiste hjem igjen til Norge. Begge ektefellene har videre forklart at de etterpå har bodd sammen i ca. halvannen måned hver sommer på Zanzibar, at de i april 2013 fikk et barn sammen, og at dette barnet bor sammen med A. Ellers har A opplyst under ankeforhandlingen at to øvrige svangerskap under ekteskapet har endt med abort.

Søknaden om oppholdstillatelse og begrunnelsen for avslaget

Den 22. juli 2009 inngav A søknad om oppholdstillatelse til den norske ambassaden i Dar-es-Salaam. Søknaden gjaldt også hennes to barn fra første ekteskap. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden fire måneder etterpå med den begrunnelse at det ikke var dokumentert at Bs to tidligere ekteskap var oppløst. Under klagebehandlingen returnerte UNE saken til UDI, som 11. august 2011 fattet nytt vedtak i saken. Denne gangen ble avslaget begrunnet med at det var mest sannsynlig at ekteskapet mellom B og A var inngått med den hensikt å skaffe A oppholdstillatelse i Norge. Etter ny behandling av saken fattet UNE 18. mai 2012 vedtak om ikke å ta klagen til følge.

I UNEs vedtak er det innledningsvis sitert en lengre del av UDIs begrunnelse for avslaget. I denne delen av begrunnelsen er særlig disse momentene framhevd:

  • Søkeren kommer fra et land med stort potensial for utvandring, og et betydelig antall søkere derfra inngår ekteskap med personer bosatt i Norge i den hensikt å skaffe seg oppholdstillatelse.
  • Ektefellene hadde svært begrenset kontakt før de besluttet å gifte seg.
  • Ektefellene har på en rekke punkter ikke gitt samsvarende opplysninger, først og fremst om hvordan de møttes og bestemte seg for å gifte seg, og om hvordan vielsen ble markert eller feiret
  • Referansepersonen har en ekteskapelig historie som danner grunnlag for mistanke om proforma ekteskap.
  • Ektefellene har dårlige kunnskaper om hverandres familieforhold.
  • Det er stor aldersforskjell mellom ektefellene.

UNE har i sitt vedtak i det vesentligste sluttet seg til UDIs begrunnelse og har deretter utdypet argumentasjonen knyttet til de forannevnte momentene. Det er presisert at det ikke er lagt stor vekt på at det er motstrid om når partene møttes. Videre har UNE tilføyd et par momenter. Det er for det første at ektefellene har forklart seg motstridende om hvor de bodde etter vielsen. For det andre at det må kunne forventes at bryllupsfesten blir avholdt i tilknytning til ekteskapsinngåelsen dersom ekteskapet er reelt; noe som er bemerket i tilknytning til en anførsel i klagen om at ekteskapet ble feiret med en fest avholdt på Zanzibar ett år etter bryllupet. I klagen er også anført at det gikk så lang tid før festen fordi den først var planlagt når søkeren kom til Norge, noe som viste seg å ta lang tid. UNE har bemerket at denne anførselen kan synes som at oppholdstillatelse var en motivasjon bak bryllupsfesten.

Ved stevning til Oslo tingrett 14. mars 2013 ble staten saksøkt, og det ble lagt ned påstand om at UNEs vedtak er ugyldig. Staten tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. Tingretten avsa 7. oktober 2013 dom med denne domsslutningen:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler 45 000 - førtifemtusen - kroner i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


A avgav rettidig anke til Borgarting lagmannsrett, og staten tok til motmæle. Det ble lagt ned tilsvarende påstander som for tingretten. Ankeforhandling ble holdt 14. og 15. august 2014. Ankende part gav forklaring per telefon fra Tanzania. Det ble avhørt seks vitner, hvorav tre per telefon. Det ble ført de dokumentbevisene som framgår av rettsboka.

A har i hovedtrekk anført:

Familien til den ene ektefellen tok før vielsen kontakt med familien til den andre ektefellen. På den måten er ekteskapet inngått på tradisjonelt vis. Selve vielsen var også tradisjonell. Den startet med at brudgom og brud oppholdt seg på forskjellige steder, og så ble forent i løpet av seremonien.

Det kan ikke legges mye vekt på at det var lite kontakt mellom ektefellene forut for vielsen. På Zanzibar er det svært uvanlig at det innledes et kjæresteforhold før inngåelse av ekteskap. Utvikling av et slikt forhold forutsetter en vielse, som i rurale strøk på Zanzibar er en forutsetning for å kunne bo sammen. Det er dessuten påpekt at Pemba ligger flere timers båttur fra Unguja.

Det er liten grunn til å legge vekt på de uoverensstemmelser partene har gitt om gjennomføringen av vielsen, og om hvordan den ble markert. Tolking under avhør innebærer en feilkilde, og ektefellene kan ikke ha hatt noen grunn til å forklare seg ulikt eller uriktig om hvordan vielsen ble gjennomført. For øvrig var det ikke anledning til å gjennomføre noen fest før sommeren 2010.

Hvordan ektefellene har opptrådt etter ekteskapsinngåelsen, kan kaste lys over spørsmålet om hva som var søkerens formål med ekteskapet. Det er flere forhold som taler for at ekteskapet har hatt en realitet, og det svekker sannsynligheten for at ekteskapet er inngått for å omgå vilkårene for oppholdstillatelse. Det er blant annet vist til den forklaring vitnet Laursen har gitt. Han var til stede på Zanzibar sommeren 2009 og beskrev ektefellene i ukene etter vielsen som et vanlig ektepar. Videre taler det for et reelt ekteskap at B har bodd hos A hver sommer i ca. halvannen måned, og at de har fått felles barn.

Det er sannsynlighetsovervekt for at Bs to forrige ekteskap var reelle, og hans ekteskapshistorie taler da ikke for at det nå er inngått et omgåelsesekteskap. Det er blant annet pekt på at barna som de to tidligere ektefellene har fått sammen med B, ville ha sikret disse to mødrene oppholdstillatelse selv om mødrene ikke hadde vært gift med barnas far, jf. utlendingsloven § 44.

Aldersforskjellen mellom ektefellene er ikke sett på som noe problem på Zanzibar, og forskjellen ligger innenfor den normale variasjonsbredden. Det er vist til hva landrådgiver Petterson har forklart.

A har lagt ned denne påstanden:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 18. mai 2012 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen to uker fra dommens forkynnelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Det må legges vekt på at det har vært begrenset kontakt mellom ektefellene forut for vielsen. Før Bs avreise til Zanzibar var det telefonkontakt i ca. én måned. Det er uklart hvor dyptgående disse samtalene var. Det må ved den vurderingen tas i betraktning at A har forklart at hun under samtalene ikke visste at B bodde i Norge, en forklaring som riktignok ikke framstår som troverdig. Det må legges til grunn at hun fikk slik kunnskap forut for eller i løpet av samtalene. Videre må det tas i betraktning at ektefellenes forklaringer tilsier at de bestemte seg for å inngå ekteskap allerede første dagen de møtte hverandre, og at ektefellenes familier ikke kjente til hverandre fra tidligere.

Det er av vesentlig betydning at ektefellene har vist at de hadde svært begrenset kunnskap om hverandre ved inngåelsen av ekteskapet.

Da A ble intervjuet på ambassaden i Tanzania i juli 2009, hadde hun ikke kunnskap om antall barn B hadde, eller om hvem som var barnas mor. Hun trodde han hadde fått ett barn med den første ektefellen og fire med den tredje, samtidig som hun ikke visste at han hadde to barn med den andre. Hun kjente heller ikke til antallet på Bs tidligere ektefeller eller hva de het.

I politiavhør i oktober 2009 angav B feil alder på As yngste barn, nemlig to år i stedet for knapt ett år. Han angav også feil antall på As søsken, nemlig fem i stedet for ni, hvorav to halvsøsken. Ved avhøret kjente han ikke alderen på ektefellens foreldre. Han trodde begge var ca. 65 år, mens de begge var ca. 50 år.

Ektefellenes ufullstendige kunnskap om hverandre kan ikke forklares med kulturelle forskjeller. På Zanzibar er det tilsvarende behov for å ha kunnskap om ektefellen før ekteskapsinngåelsen som det er andre steder.

Det må også legges vekt på at ektefellene har gitt mindre samsvarende opplysninger om en del forhold enn det er grunn til å forvente. Slik mangel på samsvar belyser dels ektefellenes generelle troverdighet, dels hvor godt de kjenner hverandre.

Det er videre påfallende at det ikke ble holdt noen bryllupsfest før året etter vielsen, og det er påfallende at B har tre ekteskap bak seg som alle har vart tre år fra inngåelse til separasjon.

I sitt første ekteskap valgte A en jamnaldrende ektefelle, og det er påfallende at hun da denne gangen har valgt en mann som er tretti år eldre. At de under ekteskapet har fått et barn sammen, er ikke egnet til å konkludere annerledes enn at det er inngått et omgåelsesekteskap.

Det må ellers legges til grunn at A var klar over at B bodde i Norge. Flere momenter peker klart i den retningen. Vitnet M har forklart at de under søking etter ektefelle for B fortalte de aktuelle kvinnene at de søkte etter ektefelle for en mann som bodde «i utlandet». Også A har under ankeforhandlingen gitt forklaring som støtter at noe slikt ble fortalt, idet hun sa at Bs venn L opplyste at han søkte på vegne av en person som bor «utenfor Afrika». I As forklaring framkom det også at B fortalte at han jobbet i et stort firma i Norge. Landrådgiver Pettersons forklaring må også vektlegges ved vurderingen av As kunnskap. Av denne framgår at det på Zanzibar og i denne regionen er attraktivt å gifte seg med en person fra Europa, og at det raskt vil bli kjent på Zanzibar at en person derfra bor i Europa.

For en person som er bosatt i Tanzania, vil kunnskap om at en aktuell ekteskapskandidat bor i Norge eller Vesten, være av vesentlig betydning ved vurderingen av om det er aktuelt å inngå ekteskap med vedkommende, og den kunnskapen taler for at det hovedsakelige formålet med ekteskapet for As del var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. Om hun på den bakgrunn har gitt en uriktig forklaring om at hun var uvitende om Bs bopel i Norge, er det et ytterligere forhold som taler for at hun hadde omgåelseshensikter med ekteskapet.

Staten har lagt ned denne påstanden:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er i det vesentlige enige om innholdet i de rettsregler saken skal avgjøres etter.

Utlendingsloven § 40 fjerde ledd lyder slik:

«Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.»

I Rt-2013-937 er det om denne bestemmelsen uttalt følgende i avsnitt 29:

«I saka har ekteskap som omhandla i § 40 fjerde ledd gjerne vore omtala som «proforma» eller som «ikkje reelle». Dette er etter mitt syn ikkje treffande nemningar. Ekteskapa er gyldige, men ekteskap med slikt føremål gir ikkje rettskrav på opphaldsløyve. Det kan likevel vere praktisk med omgrep for slike tilfelle, og eg meiner det då kan vere meir treffande å tale om omgåing og omgåingsekteskap.»

Videre er det i avsnitt 35 gitt tilslutning til denne forståelsen av bestemmelsen:

«Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.»

Det er altså utlendingens vurdering av ekteskapet på tidspunktet for inngåelsen som er det avgjørende. I avsnitt 37 i samme avgjørelse er det påpekt at departementet i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 «... gir ein del døme på moment som vil vere avgjerande for vurderinga», hvoretter det er vist til en formulering i proposisjonen om at «... vurderingen vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter». Samme sted er det «.. understreka at opprekninga ikkje er uttømmande, og at vurderinga også må tilpassast kvart einskilt tilfelle. Slik eg oppfattar dette, må det såleis gjerast ei samla vurdering med utgangspunkt i objektive moment».

Som eksempler på relevante momenter er det på dette stedet i proposisjonen trukket fram følgende fra utvalgets vurdering (NOU 2004:20):

  • Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
  • Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
  • Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
  • Om partene kan kommunisere på et felles språk
  • Aldersforskjellen mellom partene
  • Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
  • Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
  • Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene


Departementet har i den umiddelbare fortsettelsen tilføyd disse momentene som relevante:

  • om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
  • om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
  • om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

I den nevnte proposisjonen er det videre uttalt følgende på side 190:

«Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.»

Lagmannsretten oppfatter det slik at vurderingene i dette avsnittet i proposisjonen omfattes av merknaden i avsnitt 39 i forannevnte avgjørelse, Rt-2013-937:

«Fleire stader i proposisjonen er det uttala at det skal visast varsemd med nekting der berre den eine har det eg har valt å kalle omgåingsføremål, sjå til dømes proposisjonen side 190 og Innst.O.nr.42 side 33. Dette går på utøvinga av «kan»-skjønnet etter utlendingslova § 40 fjerde ledd, som ikkje er tvistetema i saka.»

Lagmannsretten tilføyer at det ikke kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at en står overfor et omgåelsesekteskap, jf. Rt-2006-1657.

Om de faktiske forhold som kan være av betydning for vurderingen av As motiver for ekteskapsinngåelsen, bemerkes innledningsvis at begge ektefeller har forklart at de var innforstått med at de skulle leve sammen der B bodde. Lagmannsretten legger dette til grunn. Videre bemerker lagmannsretten at den ikke har funnet det tvilsomt at A i løpet av telefonsamtalene med B forut for ekteskapet ble klar over at sistnevnte bodde i Norge. Det vises til gjengivelsen av statens anførsler om dette, som alle er vektlagt av lagmannsretten. Dette vil si at A hadde tilstrekkelig med kunnskaper til å legge vesentlig vekt på muligheten for å kunne få opphold i Norge ved å inngå ekteskapet. Lagmannsretten legger også til grunn at personer fra «Vesten» i utgangspunktet er svært populære ekteskapskandidater for kvinner på Zanzibar, slik vitnet Petterson forklarte under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den nærmere vurderingen av hva som var As formål med ekteskapet da dette ble inngått.

Flertallet - lagdommer Jenssen og konstituert lagdommer Norheim - finner det etter bevisførselen sannsynliggjort at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen for As del var å etablere grunnlag for hennes opphold i Norge.

Flertallet har i sin vurdering blant annet lagt vekt på den svært begrensede kontakten mellom A og B før ekteskapet ble inngått. Som nevnt over, hadde de to kun kontakt på telefon i ca. en måned før de møtte hverandre. Fra de traff hverandre første gang, gikk det maksimalt ett døgn før de hadde besluttet å gifte seg. Deretter gikk det bare få dager til den nærmeste familie fikk kunnskap om ekteskapsplanene og til vielsen fant sted. Vitnet Petterson fra Landinfo forklarte at det heller ikke på Zanzibar er vanlig å gifte seg etter så kort tids bekjentskap. Den korte tiden fra det første møtet og til vielsen ble gjennomført, er derfor også et relevant moment ved vurderingen av As formål med ekteskapsinngåelsen.

Det er ikke fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å anta at det hadde oppstått noe nært forhold, og i alle fall ikke et kjærlighetsforhold, mellom B og A da vielsen fant sted. Den begrensede kontakten og den korte tiden som hadde gått, må dessuten sammenholdes med det faktum at B er 30 år eldre enn A. Selv om det legges til grunn at aldersforskjellen mellom ektefeller kan variere sterkere på Zanzibar enn i Norge, har det etter flertallets syn formodningen mot seg at en kvinne på 26 år etter så begrenset kontakt skulle foretrekke en så mye eldre mann som sin livsledsager. Dette gjelder selv om A, slik hun forklarte i retten, hadde dårlige erfaringer fra sitt første ekteskap med en jevnaldrende mann.

Flertallet har i sin vurdering også lagt vekt på at A og B på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen hadde mangelfulle kunnskaper om hverandre. Flertallet viser i den forbindelse særlig til at A under ambassadeintervjuet 22. juli 2009 ga uriktige opplysninger om antall barn hos B, nemlig fem i stedet for seks. Hun hadde også uriktige forestillinger om hvem han har fått de ulike barna med.

Tilsvarende ga B uriktige opplysninger om alderen på As barn under intervjuet med norsk politi 12. oktober 2009. Han hadde også feilaktige forestillinger om hvor mange søsken A hadde og alderen på hennes foreldre. Det kan ikke nødvendigvis forventes at forklaringene mellom en søker og en referanseperson er fullstendig sammenfallende, men i dette tilfellet foreligger det avvik på sentrale punkter. Flertallet bemerker i den forbindelse at intervjuet med B fant sted flere måneder etter at han og A hadde møtt hverandre, hvilket tilsier at han burde hatt langt bedre kunnskap om henne og hennes familie enn det han faktisk hadde.

Selv om det er As formål med å inngå ekteskap som er det sentrale, er også Bs manglende kjennskap til A egnet til å belyse forholdet mellom dem på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. De avvikende forklaringene er spesielt påfallende tatt i betraktning at A under ankeforhandlingen opplyste at det hun og B hovedsakelig snakket om på telefon før de traff hverandre, var deres respektive barn og tidligere ekteskap. Etter flertallets syn viser bevisførselen at A og B hadde svært begrenset kjennskap til hverandre da de giftet seg. Dette står i kontrast til uttalelsene fra vitnet Petterson om at det også på Zanzibar er normalt å skaffe seg så mye kunnskap om hverandre som mulig før ekteskap inngås - selv om alminnelige kjæresteforhold, slik vi kjenner det fra vestlig kultur, ikke er vanlig.

Flertallet legger ellers vekt på at A og B også i ettertid har tilkjennegitt en noe begrenset kunnskap om hverandre. Dette er egnet til å kaste lys over situasjonen da ekteskapet ble inngått. Det vises blant annet til at A og B har forskjellige forklaringer om hva de liker å gjøre når de er sammen, for eksempel om de foretrekker å spise på restaurant eller hjemme, se ovenfor. Mer sentralt er det imidlertid at B og A i lagmannsretten forklarte seg helt ulikt om årsaken til at A under ekteskapet har abortert to ganger. Den siste aborten skjedde helt nylig.

Uten at det har vært avgjørende for sakens utfall, finner flertallet også grunn til å nevne Bs ekteskapelige historie som et forhold av en viss relevans i den samlede helhetsvurderingen av ekteskapet mellom A og B. B har vært gift tre ganger tidligere. Begge de to siste ekteskapene har vært med yngre kvinner fra Tanzania, og begge har vært relativt kortvarige.

De nevnte momentene trekker klart i retning av at ekteskapet mellom A og B er et omgåelsesekteskap i utlendingslovens forstand. Flertallet finner det ikke avgjørende at ektefellene etterpå har tilbrakt tid sammen i Bs ferier, og at de har fått et barn sammen. Dette kaster etter omstendighetene begrenset lys over hva som var As formål med ekteskapet.

I mindretallets bemerkninger nedenfor er det vist til Utlendingsnemndas utøvelse av «kan-skjønnet» i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. I den forbindelse finner flertallet grunn til å komme med enkelte bemerkninger.

Den nevnte bestemmelsen gir anvisning på et «kan-skjønn», hvoretter oppholdstillatelse «kan» nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren. Departementets uttalelse i Ot.prp.nr.75 (2006-2007), side 190, om at det ikke anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse der en søker fra en fattigere del av verden vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn, så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet (se ovenfor), må forstås dithen at den referer til kan-skjønnet i § 40 fjerde ledd.

Flertallet bemerker at utøvelsen av kan-skjønnet ikke er tvistetema i foreliggende sak. Flertallet kan uansett ikke se at dette kan lede til en konklusjon om at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig. Det vises til at departementet i den nevnte proposisjonen, side 190, uttaler at i « ... visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet må bedømmes annerledes» - det vil si at en ikke bør være tilbakeholden med å anvende adgangen til å nekte opphold. Etter flertallets syn er dette tilfellet i denne saken. Flertallet finner også grunn til å bemerke at «kan-skjønnet» tilligger forvaltningens frie skjønn, og at domstolene har begrenset prøvingskompetanse.

Flertallet finner det etter en samlet vurdering bevist at A ikke hadde inngått ekteskap med B dersom hun ikke hadde hatt utsikt til opphold i Norge. Etter flertallets syn er UNEs vedtak gyldig, og flertallet stemmer derfor for at anken forkastes.

Når resultatet i saken blir at anken forkastes, må saken anses vunnet av staten for både tingrett og lagmannsrett, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd. Da er utgangspunktet at vinnende part har krav på full erstatning for sine sakskostnader for begge instansene, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. § 20-2 tredje ledd.

Advokat Svartebekk har fremlagt kostnadsoppgave på til sammen 52 500 kroner, inkludert merverdiavgift, som i sin helhet er salær. Det er ikke fremsatt innsigelser fra motparten, og flertallet er kommet til at kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Mindretallet - lagdommer Bull - vurderer formålet med ekteskapet annerledes og bemerker:

A har under ankeforhandlingen forklart at hun i samsvar med skikkene på Zanzibar ble oppsøkt av Bs slektninger med henblikk på at det kunne etableres kontakt mellom henne og B. Hun har videre forklart at tanken på å inngå nytt ekteskap kom da det var helt klart at det var slutt med den forrige ektemannen. Det var situasjonen da hun ble oppsøkt av Bs slektninger.

Om den forrige ektefellen forklarte A at han var ett år eldre enn henne, at han var barnslig og uansvarlig, brukte stoff og solgte alle eiendelene hennes. Hun var derfor innstilt på at en ny ektefelle måtte være eldre, ansvarsfull og smart. Hun utdypet etterpå at ektefellen måtte være en som kunne elske henne, snakke mye sammen med henne, ta henne som et barn og styre henne og passe hennes barn. Det framgikk videre av hennes forklaring at hun og B i den siste måneden før de møttes første gang, snakket med hverandre per telefon hver dag, delvis flere ganger hver dag, og at de da blant annet snakket en god del om hvordan de hadde hatt det i sine tidligere ekteskap.

Det er ikke framkommet forhold som gir grunn til å tvile på denne forklaringen, iallfall ikke så langt som hun har forklart at hun var innstilt på å gifte seg med en som var vesentlig annerledes enn den forrige ektefellen hun var gift med, først og fremst at han var en mer moden person, og at hun gjennom telefonsamtalene ble en del kjent med hvilken type person han framstod som.

Under ambassadeintervjuet har hun bare gitt en helt kort kommentar til den store aldersforskjellen mellom ektefellene, nemlig at hun «synes det er OK at han er eldre enn henne.» Mindretallet oppfatter ikke dette svaret slik at det er sannsynlig at hun forut for vielsen ikke gjorde seg de tanker hun har gitt forklaring om under ankeforhandlingen. Det tilføyes at hun under intervjuet ikke ble stilt andre spørsmål som gav henne en direkte foranledning til å gi en sammenhengende redegjørelse for hvilke tanker hun gjorde seg forut for hennes beslutning om å inngå ekteskapet.

Ved vurderingen av As motiver for å inngå ekteskapet, må det etter mindretallets oppfatning også legges vekt på at det i det muslimske samfunnet i rurale strøk på Zanzibar, hvor ekteskapet ble inngått, er uvanlig at mann og kvinne bor sammen uten å være gift. Mindretallet har også tatt i betraktning at det gjennom bevisførselen ikke er framkommet noe som tilsier at det er uvanlig at ekteskap inngås uten at det er oppstått det som etter norske forhold beskrives som kjæresteforhold. Det er heller ikke noe som tilsier at det er særlig uvanlig at ektemannen er 55 år ved inngåelsen av ekteskapet, eller at han har flere barn og/eller flere ekteskap bak seg. Ytterligere bemerkes at det for ektefellene, som forklart av B, har foreligget gode grunner for å inngå ekteskapet kort tid etter at han hadde truffet A. Det var fordi de ønsket å bli bedre kjent ved å bo sammen i den relativt korte tidsperioden som gjenstod før han skulle vende tilbake til Trondheim i august.

Med bakgrunn i den samlede lagmannsretts bemerkninger foran, legger mindretallet til grunn at A har sett det som et pluss, og kanskje som et klart pluss, at B var hjemmehørende i et rikt land som Norge. Men hennes forklaring sammenholdt med de øvrige bevis tilsier at hun med utgangspunkt i et ønske om snart å gifte seg, gjorde en sammensatt vurdering av B som ekteskapskandidat, og at hun ved den vurderingen i større eller mindre grad har lagt vekt på alle de omstendigheter som er framhevd i mindretallets merknader foran. Det tilføyes at Bs forklaring, sammenholdt med hans situasjon som yrkesaktiv og enslig forsørger, tilsier at han forut for ekteskapet har vist en klar interesse i å gifte seg med henne, og at den omstendigheten iallfall ikke kan ha framstått som noe minus for A ved hennes vurdering av ham som ekteskapskandidat.

Mindretallet er enig i at A hadde uriktig kunnskap om antall barn hos B, nemlig fem i stedet for seks. Mindretallet finner imidlertid ikke grunn til å legge vesentlig vekt på denne ufullstendigheten i hennes kunnskaper. Ufullstendigheten er ikke til hinder for at hun har spurt om hans barn og ventet at hun skulle få riktige opplysninger om hvor mange det var. Trolig har B av en eller annen grunn tidd om det ene barnet. Han har under samtalene neppe glemt at han hadde en sønn i USA. Men han kan ut fra sine formål med samtalene ha funnet det formålstjenlig å la være å nevne ham så lenge han ikke bodde i Norge.

Mindretallet har også lagt begrenset vekt på at A hadde uriktige forestillinger om hvilke ekteskap de øvrige fem barna var fra. Det er ikke nødvendigvis utslag av mangel på interesse fra hennes side om disse spørsmålene. Det må tas i betraktning at det er uklart i hvilken utstrekning B har vært innstilt på å gi en kronologisk og lettfattelig framstilling av hele sin familiehistorie i løpet av samtalene. Det samme gjelder antallet ektefeller og navnet på disse.

En samlet vurdering av bevisene tilsier likevel at ektefellene har hatt en mer begrenset kunnskap om hverandres familier enn det som er vanlig på Zanzibar. Men ut fra den begrensede kontakt ektefellene hadde før ekteskapsinngåelsen, framstår ikke disse ufullstendige kunnskapene som særlig påfallende.

Mindretallet er etter dette kommet til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke ville ha blitt inngått i juli 2009 om As utsikt til å få oppholdstillatelse i Norge ikke hadde vært til stede.

Mindretallet finner grunn til å tilføye at selv om det legges til grunn at det hovedsakelige formålet med ekteskapet må anses å ha vært å etablere et grunnlag for opphold i riket, må ekteskapet uansett anses som reelt, jf. det som er framkommet gjennom ektefellenes forklaringer. Lovforarbeidene forutsetter at det i en slik situasjon skal praktiseres en hovedregel om at søknaden ikke avslås, jf. det siste avsnittet i sitatene foran fra proposisjonen side 190. Noen vurdering av om det foreligger tilstrekkelig grunner for å gjøre unntak fra en slik hovedregel for praktiseringen av bestemmelsen i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, kan ikke ses å være gjort. Det tilsier at UNE ikke har utøvd et forsvarlig skjønn ved utøvelsen av denne kan-regelen, og at vedtaket også er ugyldig av den grunn.

Mindretallet stemmer for at UNEs vedtak kjennes ugyldig, og at A i samsvar med hovedregelen i tvisteloven 20-2 tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Dommen er avsagt med den dissens som framgår foran, og dom blir avsagt i samsvar med flertallets stemmegiving.

Reisefravær og andre gjøremål i lagmannsretten har gjort det vanskelig å avsi dom tidligere.

Slutning:

  1. Anken forkastes.
  2.  I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 52.500 - femtitotusenfemhundre - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-196411 Familieinnvandring. Omgåelsesekteskap/Proforma. Utlendingsloven § 40. (22.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en kvinne fra Tanzania giftet seg med en norsk statsborger (opprinnelig fra Tanzania) med det formål å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Flertallet la vekt på at det hadde vært svært begrenset kontakt mellom ektefellene før ekteskapet ble inngått, og at de hadde mangelfulle kunnskaper om hverandre. Mannens ekteskapelige historie ble også kommentert. I likhet med tingretten kom lagmannsrettens flertall til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen